Stikkord: Scenekunst

Riksteatret: GJENGANGERE

elinlindberg8

Velspilt versjon av Gjengangere

Regien er tradisjonell og ikke spesielt spenstig, men stykket gjøres tidløst, og gode skuespillere gir stykket liv og mening

AV ELIN LINDBERG

Gjengangere
Foto Erik Berg

Henrik Ibsen: GJENGANGERE

Regi: Bentein Baardson

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lysdesign: Nils Wingerei

Dramaturg: Tine Thomassen

Riksteatret, Oslo, generalprøve 30.august 2017

 

Scenografien i Riksteatrets Gjengangere forholder seg ganske tett til Henrik Ibsens sceneanvisninger, men den oppdaterer og aktualiserer materialet. Scenerommet illuderer en moteriktig stue i hos en velhavende familie. Vegger og gulv ser ut som betong. En lys sofa står foran på gulvet. En slags glassmonter inneholder en modell av kaptein Alvings barnehjem som nå skal innvies. Det minner om et institusjonsbygg fra tidlig 1900-tall, det ser ut som et internat, eller et slags sykehus. Er det smårutede vinduer, eller er det gitter foran vinduene?

På bakveggen i scenerommet er det en stor, kvadratisk åpning. Den fungerer både som vindu og som inn- og utgang. Veggen bak vinduet – eller utsikten – er dekket av eføy. Den grønne eføyen farges med lyset og er med på å understreke handlingen gjennom stykket. Det står som en fin kontrast til de grå, rene betongflatene. Selv om sønnen i familien – Osvald (Gunnar Eiriksson) – er maler, er det ikke et eneste bilde i huset. Omgivelsene er rene, stilige og kontrollerte – som fru Alving (Gjertrud Jynge) selv. Betongrommet kan gi assosiasjoner til bunkers og bomberom: det alvingske liv skal beskyttes mot angrep utenfra. Betongen kan også gi assosiasjoner til et kjellerrom: her er det det lagret saker som ikke kommer opp i dagen. Som angitt i Ibsens sceneanvisning regner det. Regnet er med på å holde menneskene inne i betongkasernen sin.

 

Åpning

Det er Snekker Engstrand (Per Egil Aske) og Regine (Madelena Sousa Helly-Hansen) som åpner stykket. Engstrand dukker opp i den sentralt plasserte vindusåpningen på bakveggen. Han skuer ned i det litt kjelleraktige, men stilige rommet. Han åpner for å hente sannheten opp. Per Egil Aske spiller den djevelaktige Engstrand godt, han er infam og slesk. Det er han som starter med å pirke i råttenskapen som familien Alvings fasade dekker. Regine søker desperat etter en måte å komme seg videre i livet på. Hennes tilstedeværelse i huset er en konstant påminnelse om kaptein Alvings sidesprang med hushjelpen Johanne, Regines mor. Madelena Sousa Helly-Hansen spiller henne som litt frekk og flørtende. Hun har en lespende måte å uttale «s» på. Det understreker noe litt slangeaktig og kanskje truende.

 

Full kontroll

Gjertrud Jynge har full kontroll som fru Alving. Jeg har sjelden sett denne rollen så velspilt. I motsetning til de andre rollene i stykket, som lett kan oppfattes som sjablonger, er fru Alving en helhetlig karakter. Hun har kontroll over hver bevegelse, hver replikk. Hun er ulastelig antrukket i en nydelig, flaskegrønn kjole i et klassisk, nærmest tidløst, snitt. Hun har planlagt hvert skritt i livet sitt i detalj. Som ung og nygift holdt hun på å forlate ekteskapet. Hun oppsøkte den hun egentlig ville ha: Pastor Manders (Lasse Lindtner) som sendte henne tilbake til den fordrukne og utro ektemannen igjen under påskuddet av å beholde fasaden glatt og ufordervet. Etter dette har fru Alving jobbet utrettelig med å redde seg selv som menneske og å redde sin sønn fra å ødelegges av sin far. Professor i psykologi Siri Erika Gullestad leser inn et hevnmotiv her i et essay i Morgenbladet (nr.34-2017). Hun mener at Helene Alving sender Osvald av gårde på kostskole utenlands fordi hun vil frata faren kontakt med sin egen sønn.

 

Barnet som offer

Barnet som offer for foreldrenes og samfunnets synder er et gjennomgående tema hos Ibsen. I Vildanden er det den stakkars Hedvig som ofrer seg selv i et feilslått forsøk på å redde familien. I Et Dukkehjem blir barna nærmest likestilt med makroner og julenips i det helmerske hjem. I Gjengangere er det også barnet som lider uforskyldt på grunn av foreldrenes skjørlevnet og samfunnets trange rammer. Fru Alving forsøker så godt hun kan å bøte på skaden. Hun sender Osvald vekk slik at faren og hjemmemiljøet ikke skal få noen på virkning på ham, men nei: det hjelper ikke. Osvald er infisert. Han kan ikke reddes. Osvald er i stykket en voksen og utdannet maler. I Riksteatrets versjon er han anerkjent kunstner. Det skrives om ham. Allikevel blir han et barn når han kommer hjem til mor. Det er nærmest en regresjon. Han trekkes ned i skitten av handlinger har ikke selv er herre over. Det ødipale understrekes i forestillinga.

 

Moralens vokter

Pastor Manders er moralens vokter i stykket. I Lasse Lindtners skikkelse blir han en skikkelig mørkemann. Lindtner har troverdighet og tyngde som prest. Figuren Manders er hul og noe latterlig. Han er bare fasade. Den lidenskapelige kjærligheten som har eksistert mellom ham og Helene Alving har han for lengst fortrengt.

Manders’ utspill mot Osvald om «såkalte ville ekteskaper» er noe som setter spillet i gang og gjør at den alvingske fasaden begynner å rakne. I denne forestillingen blir dette noe påtatt. Disse dørene har vært åpne så lenge at Manders’ utbrudd ikke har noen tyngde eller verdi. Det blir noe gammelmodig over spillet her.

 

Ensomhet

Gjertrud Jynges fru Alving omsluttes av en stor ensomhet. Hun har absolutt ingen å støtte seg til. I mange lange år har hun holdt ut og gjort det som var forventet av henne, hun har forholdt seg til sine plikter. Samtidig har hun utviklet seg selv gjennom lesing og planlagt godt. Hun skal endelig bli fri. Navnet Helene betyr «den lysende» på gresk. Lys og sol er positivt og livgivende, men her brennes alt opp – både det gode og det onde.

Riksteatrets oppsetning i Bentein Baardsons regi er teksttro og tradisjonell, men den fungerer stort sett som et nåtidig uttrykk. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette stykket inn i en aktuell nåtidig kontekst. Tragedien som ligger i teksten kommer fram ved skuespillernes, spesielt Gjertrud Jynges, solide spill. Jynge har kontrollert og møysommelig bygd opp til fru Alvings brutale fall. Det gjør at slutten fungerer godt. Tragedien er et faktum. Livssmerten, dødens realitet og livets uforutsigbarhet blir følbar for oss.

 

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017

 

 

 

Stamsund Internasjonale Teaterfestival: Théâtre Incliné (Can): NORDICITÉ, Henriette Pedersen: JAG, HÄNDEL, Ingri Fiksdal og Jonas Corell Petersen: STATE

elinlindberg8

Festivalritual

En passe tett og trivelig festival med både sterke og svake produksjoner

 

AV ELIN LINDBERG

Jag Händel
Foto: Sveinn Fannar Jóhannsson

 

NORDICITÉ: Théâtre Incliné (Can)

Manus: José Babin i samarbeid med Pascal Brullemans

Regi: José Babin

På scenen: Nadine Walsh, Marc-André Goulet og José Babin

Foto: Kalle Nio

Produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland

 

 

JAG, HÄNDEL
Regi: Henriette Pedersen
Tekst: Carl-Michael Edenborg
Utøver: Caisa-Stina Forssberg
Kostymer: Kjell Nordström aka Baron von Bulldog
Design: Olav Ryland Myrtvedt
Lys: Tilo Hahn
Lystekniker: Ane Reiersen
Lyd/musikk/konsept: Katrine Ganer Skaug
Lydredigering: Anja Tietze Lahrmann
Dramaturgi: Kai Johnsen
Foto: Sveinn Fannar Jóhannsson
Program text: Anette Therese Pettersen
Produsent: Morten Kippe
Barokk inspirasjon: Elizabeth Svarstad

 

STATE

Konsept og koreografi: Ingri Fiksdal

Konsept og dramaturgi: Jonas Corell Petersen

Komponist: Lasse Marhaug

Lysdesign og lysteknikk: Øyvind Wangensteen/Phillip Isaksen

Kostyme: Henrik Vibskov

Utviklet med og framført av: Nuria Guiu Sagarra, Rosalind Goldberg, Rannei Grenne, Jeffrey Young og Louis Schou-Hansen

Musikere: Anja Lauvdal, Heida Johannesdottir Mobeck

Produsent og distribusjon: Nicole Schuchardt

Administrasjon og assisterende koreograf: Eva Grainger

Co-produsert av: steirischer herbst (AT), Black Box Teater Oslo (NO), BIT teatergarasjen Bergen (NO), Teaterhuset Avant Garden Trondheim (NO) og the apap network (EU)

 

 

 

 

Selv for en nordlending er det magisk med midnattssol og mektige fjell i Lofoten. Jeg kommer til å tenke på den østtyske dramatikeren Heiner Müller som skal ha sagt: «Jeg begynner å like landskap, det må bety at jeg begynner å bli gammel». Jeg trøster meg med at vi er nok en del gamle sjeler samlet her på det sjarmerende stedet Stamsund er. Her har flere teaterkompanier base, her holder Figurteatret i Nordland til, og hvert år arrangeres Stamsund Internasjonale Teaterfestival – i år for 10. gang.

 

Festivalsnakk

Filosofen Anniken Greve har i flere år hatt frokostforelesninger under festivalen. Hennes kamp med og mot Karl Ove Knausgårds litteratur er lidenskapelig og poengtert. Greve bygger på Hannah Arendt og definerer det å tenke som en dialog med seg selv. «Og for å skrive», sier hun, «må du ha en bevissthet eller følelse av en leser». Et fint utgangspunkt for en kritiker.

Kritikerne Annette Therese Pettersen og Diana Damian Martin har også deltatt med Stamsundsamtalen –  Critics in conversation i flere år. Her samtaler de med de aktuelle kunstnerne som deltar på festivalen. Fredag den 2. juni deltok Mette Edvardsen og Henriette Pedersen. De snakket løst og ledig om sitt eget arbeid og spesielt om forestillingene som de viste på festivalen. De reflekterte blant annet over hvordan de bruker tekst i sine forestillinger og hvordan de jobber med utøveren i rommet.

 

Nordisitet

Théatre Incliné har base i Quebec i Canada. Kompaniet er 25 år og kunstnerisk leder er José

Babin. Gruppen viste sin seneste produksjon Nordicité på festivalen. José har fått åtte

forfattere fra Nordkalotten til å skrive tekster om det å være fra nord.

Hun og gruppen er opptatte av det visuelle teatret i tradisjonen til Robert Lepage og Kirsten Delholm. Begrepet «nordicité» eller «nordisitet» ble skapt av den canadiske skribenten, geografen og lingvisten Louis Edmond Hamelin, og det betyr direkte oversatt «å være fra nord». Babin har vært opptatt av Hamelins kartlegging av hvordan menneskene forholder seg til de barske forholdene i nordområdene, og hvordan ulike territorier og landskap er med på å skape vårt levesett og identitet. Med et mer komplekst og sammensatt begrepsapparat ville Hamelin bidra til å bekjempe klisjeene og stereotypiene som ofte ble produsert av de som kom utenfra – det kan dessverre se ut som om Babin selv går rett i denne fella.

 

Litt skuffende

Nordicité er produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland og ble spilt der under festivalen. Bakgrunnsinformasjonen om arbeidsmetoder, grundig research, og lekre forestillingsbilder, var virkelig lovende, men forestillinga ble dessverre en skuffelse. José Babin er på scenen sammen med to dansere. Danserne er dyktige og skaper fine visuelle øyeblikk med fiskeobjekter og isbjørnmasker. Det kan kanskje virke som om Babin har hatt for mye hun ville formidle. Hun bruker forestillinga til å fortelle om arbeidsprosessen, men hun kommer på en måte ikke fram til selve produksjonen. Glimtvis får vi fragmenter av tekstene til de åtte forfatterne hun har brukt, men det blir så kort og oppstykket at det når oss ikke, vi blir ikke berørt. Dette er «tell, not show». Vi blir ikke invitert inn til å reflektere selv over hva nordisitet kan være. Anniken Greves ord om å alltid ha en tenkt leser med i arbeidet rinner meg i hu. Babin glemmer å gi rom til mottakeren her.

 

Halleluja: Jag, Händel

Fra den nokså tørre Nordicité gikk turen rett til «Baskethallen» og Jag, Händel av Henriette Pedersen. Og det var saftig, fra ende til annen. Her lukter det fisk, rommet er mørkt og litt fuktig. Midt i scenerommet henger det et noe skittent, blondeaktig forheng.

Pedersen har i flere produksjoner jobbet med seksualitet knyttet til ikoniske kulturstørrelser. I tredje del av Riding romance-trilogien undersøkte hun historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Jag Händel er også en soloforestilling. Det er svenske Caisa-Stina Forssberg som er utøver her. Pedersen snakket under Stamsundsamtalen interessant om hvordan hun har arbeidet med Forssberg, som er en mer tradisjonell skuespiller enn det Pedersen tidligere har arbeidet med. Hun fortalte hvordan hun jobber med å balansere mellom representasjon og ikke-representasjon. Jeg mener hun har lykkes meget godt med dette. Det er utrolig spennende at teksten står og vipper mellom å være inderlig/representativ og refererende.

 

Overdådig

«Opera med hjärta, smärta och fjärtar. En opera som det går att runka till. En opera för alla oss som hatar världen”, slik beskrives Händels Agrippina i Carl-Michael Edenborgs debutroman Mitt grymma öde. Edenborg har dramatisert romanen og Pedersen har tilpasset den et fysisk scenisk verk. Teksten føyer seg til Anniken Greves utsagn om at tanker eller tekst er en dialog med en selv. Det er nettopp slik denne teksten fungerer – den blir nærmest en monolog i dialogform, eller kanskje en polyfoni? Det fungerer uansett svært godt scenisk. Caisa-Stina Forssberg er også fantastisk i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel.

 

Kastrater og kåtskap

Georg Friedrich Händel skapte himmelsk musikk. I Carl-Michael Edenborgs fiktive versjon av hans liv ville han gjerne se hvordan ”engler ble engler” – altså hvordan guttebarn ble kastrerte slik av de kunne beholde guttesopranstemmen som voksne menn. Händel bodde og studerte i Italia og denne ”englefabrikken” besøker han i Napoli. Den brutale historien om hvordan unge gutter ble dopet ned og kastrert er mesterlig formidlet.

Henriette Pedersen bruker ofte organisk materiale i forestillingene sine. I denne forestillinga tømmer Händel bøtter med dampende ”sæd” på golvet. Forestillinga er barokk og overdådig, den balanserer det smertefulle, tragiske, vemmelige, brutale og komiske på strålende vis. Bravo!

 

Monotone ritualer: STATE

Gode akademiske skribenter som Knut Ove Arntzen og Jon Refsdal Moe har bidratt til katalogen til produksjonen STATE av Ingri Midgard Fiksdal og Jonas Corell Pedersen. Begrepet ”state” undersøkes og forskes på. Tittelen kan vise til ”stat” som en samfunnsmessig konstrusjon og til ”tilstand”. Det sceniske verket undersøker ritualet som fenomen og tilstand. Lasse Marhaug har laget interessant musikk, Henrik Vibskov har laget fantastiske kostymer, de fem danserne er gode og presise, Fiksdals koreografi er fin, men det hele blir dessverre en ulidelig lang og monoton affære. Mange av de ritualene vi deltar i i vår egen moderne verden kan nok være langtekkelige og monotone, slik ritualer sikkert har vært i tidligere kulturer, men i denne ritualinspirerte produksjonen involveres vi ikke, hverken fysisk eller spirituelt. Her refereres det litt til mystiske ritualer, vi sitter på vonde plaststoler i en femkant – et pentagram – det blir ofte brukt som mytologisk symbol. Mange flotte krefter er i sving, men det tar ikke helt av – det hjelper ikke engang at vi blir servert lokal akevitt.

 

Sommernatt uten ende

Stamsund Internasjonale Teaterfestival er et fint sted å være. Det er utstillinger, kurs, og bransjetreff. Du treffer gamle og nye venner. Det er konserter og fest. Noen av forestillingene er virkelig gode, andre er ikke det. Festivalen selv er et rituale med sin dynamikk og sine regler – et rituale der vi ikke bare sitter pent og pyntelig på stolene våre som publikum og der utøverne holder seg på scenen, vi interagerer på en helt annen måte enn vi gjør ellers i teateråret. Det hele er intenst og tett, og de spektakulære omgivelsene legger heller ingen demper på stemninga.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-2017

 

Det Norske Teatret: SOLARIS KORRIGERT

elinlindberg8

Ujamn Solaris

Det er framleis teksten i langdiktet Solaris korrigert som speler hovudrolla

Solaris02

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ane Dahl Torp

Trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig

Scenograf, kostymedesignar, visuelt konsept: Unni Walstad

Lysdesignar, visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen

Videodesignar, visuelt konsept: Roger Gihlemoen

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 16.oktober 2015

 

Øyvind Rimbereids dikt ”Solaris korrigert” frå 2004 sluttar ikkje å fascinere. Eg er ein ikkje heilt uhilda meldar av framsyninga fordi eg har skrive masteroppgåve om diktet. Korleis eg ser på oppsetjinga blir sjølvsagt prega av det. Tidlegare er det blitt laga ein operaversjon av diktet: Ad undas, der  Lisa Baudouin Lie hadde regi og Øyvind Mæland hadde skrive musikken. Oppsetjinga hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett i 2013.

Solaris korrigert er eit episk langdikt som er skrive på eit framtidsspråk. Det er eit smått dystopisk science fiction-dikt. Vi møter ein namnlaus hovudperson som kallar seg for AIG – ein mellomting mellom ”eg” og ”I”. I diktet kan det verke som det er ein mann, men kjønnet er ikkje så veldig viktig her. Eg-personen bur og arbeider i Siddy Stavgersand (ei blanding av Stavanger og Sandnes) i år 2480. Han arbeider med robotar og rør som ein slags framtidsoljeingeniør eller framtidsrørleggar. Samfunnet er nokså strengt regulert og organisert. Naturen er marginalisert og finst berre i reservat. I dei tomme oljebrunnane i Nordsjøen planlegger dei å skape ei ny verd som skal heite Solaris.

”Solaris korrigert” er på eit vis ein korrigert versjon av førelegga sine som til dømes Andrei Tarkovskys film Solaris frå 1972 som igjen var bygd på Stanislaw Lems roman Solaris. Steven Soderbergh har også laga ein versjon av filmen. Tarkovskys film har mykje til felles med Kubricks film 2001 – Ein romodyssé frå 1968.

Ein av dei tinga som gjer ”Solaris korrigert” til eit så framifrå dikt, er språket. Rimbereid har konstruert eit framtidsspråk som bygger på dei språka som omkransar, eller ikkje ligg så langt unna, Nordsjøen – stavangerdialekt, norrønt, engelsk, skotsk, fransk, tysk. Språket er inkorporert i hovudpersonen slik at språket er blitt særs menneskeleg og organisk.

Men no til framsyninga på Det Norske Teatret.

 

Ein romodyssé

På ”sceneteppet”, som illuderer bølgjeblikk, ser vi vakre naturbilete som ei opptakt til framsyninga. Nokre dyr kjenner vi igjen frå teksten: fuglar, elefant (ein forolda, big klumsen kropp). Eit melodiøst elektronikalydspor følgjer bileta. Det er vakkert (”beauti” dei seis her er). Problemet med denne projeksjonen er at dei som sit på dei første radene  ser lite og ingenting.

Ane Dahl Torp som aig – den namnlause hovudpersonen i diktet – kjem ut ei dør i den no grå bølgjeblikkveggen. Ho har på seg ein grå kjeledress, håret i eit slags rør, litt gråleg i andletet. Ho startar med det som er ein slags prolog i diktet:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip frå

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife

all diner apocalyptsen

                                   skreik-

mare. OR din beauti draum! NE

wi er. NE diner ideo! DER

aig lefr, i 14.6, wi arbeiden

onli vid oren nanofingern,

det er oren total novledg…

 

Dahl Torp bruker noko som ser ut som teiknspråk for døve når ho framførar diktet. Ho ”talar” teiknspråk på ein laus og ledig måte.

Bølgjeblikkveggen forsvinn og vi kjem inn i ein slags framtidsverkstad, eit ”framtidsrom” prega av avansert datateknologi. Sjur Miljeteig har si eiga lydbu der han arbeider med musikkmaskinane sine og speler trompet. Samspelet mellom Miljeteig og Dahl Torp fungerer flott.

Dahl Torp fortel med diktet sine ord om livet sitt i Siddy Stavgersand, og om arbeidet sitt med robotane sine. Mykje av det ho fortel blir illustrert ved hjelp videoprojeksjonar bak henne. Somme av bileta fungerer godt, andre ikkje så godt. Til dømes er bileta av robotane litt irriterande – dei ser ut som særs klumsete leiketøy. Videoarbeidet der Shiri – kjærasten til hovudpersonen  – blir presentert fungerer flott. Vi ser den svarte silhuetten hennar i leilegheita deira (oren litl room).

 

Duplikat

Det kan sjå ut som om det er brukt mykje arbeidstid i denne produksjonen på å få dei tekniske sakene til å fungere, og det er berre delvis vellukka, meiner eg. Det er laga eit slags hologram av hovudpersonen som no og då blir som ein medspelar til Dahl Torp. I førelegga (filmane og romanen) har duplikat av hovudkarakteren (som i desse førelegga heiter Kris) stor plass. Spørsmål som blir viktige er mellom anna: kva er eit menneske om ein kan lage eit duplikat av det? Kva er skilnaden mellom det opphavlege og det nye? Tanken om å la dette få stor plass i framsyninga er god, men det fungerer ikkje så godt i praksis. Hologrammet får ikkje noko eige liv, det blir berre eit ”levande” bilete. Framsyninga slit med å forløyse teksten scenisk. Det er gode anslag, men det fungerer ikkje heilt. Det kan også verke som om Dahl Torp slit med å få inkorporert teksten, med å gjere karakteren heilt til sin eigen. Ho får ikkje så mykje hjelp av rommet heller, det er synd. Ho framfører teksten på ein litt barnleg måte, det er også synd. Det kan verke som om ho bed om at vi skal sjå at ho er søt og grei. Ho bed om å bli likt. Det er litt trist.

I Solarisfilmane kjem hovudpersonen, som er forskar, til planeten Solaris. Heile planeten er dekt av eit slags hjernehav, eit skylandskap som har sin eigen intelligens. Hovudscena på Det Norske blir også fylt av røyk, ja ei heil sky. Det er så mykje røyk at dei på dei første radene blir heilt innhylla. I denne røyken blir hovudpersonen sine eigne minne materialisert. Dei står fram som duplikat av hovudkarakteren sine minne.

Ein av korreksjonane som er gjort i forhold til førelegga er at handlinga er flytta frå ein fjern planet til vår eiga jord. Her på jorda er det Breynmaskin BK2884 som styrer alt. Det kan sjå ut som om Breynmaskin BK2884 kan vere i slekt med – eller ein korrigert versjon av – datamaskinen Hal2000 frå 2001 – ein romodyssé.

 

Grease er links total!

”GREASE er wat aig haf/an mine hendr denna morgning. GULSVART glinsande grease/frå miner robot-/arbeidern, frå deirs beltfoot,/arms og linkgreip”, seier Dahl Torp og går opp på eit stillas til Miljeteig sin rytmiske elektronikamusikk. Lysriggen kjem eit stykke ned. Det blir som ei konsertscene. Dahl Torp resiterer, halvvegs syng teksten. Og dette fungerer så framifrå! Det gjev sug og trøkk til teksten. Musikken er suggererande. Her får Dahl Torp meir materiale å arbeide med. Eg saknar verkeleg fleire slike scener der den drivande musikken får komme meir med og skodespelar og musikk er meir blanda. Scena kan nesten sjå ut som ein konsert med et legendariske bandet Kraftwerk. Dahl Torp kler det rocka uttrykket denne scena opnar for. Her fungerer Dahl Torp sitt fysiske skodespelararbeid også godt. Det er flott å oppleve at ”Solaris korrigert” framleis er ein forunderleg god tekst og den rocka scena eg har nemnt her, gjer framsyninga vel verd å sjå!

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Stadsteatern: MIN KAMP

elinlindberg8

Enkel, pratsom, men vellykka

Min Kamp fungerer godt som teater i kyklopenes land

 

Av Elin Lindberg

Min Kamp
Foto Petra Hellberg

Karl Ove Knausgård: MIN KAMP

Dramatisert av Ole Anders Tandberg, basert på Rebecca Alsbergs oversettelse

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland

Dramaturg: Lucas Svensson

Med: Gerhard Hober-Storfer, Ann-Sofie Rase, Jessica Liedberg, Sven Ahlström og Sten Ljunggren

Stadsteatern, Lilla scenen, Stockholm 12.september 2015

 

Som i Norge er det også i Sverige ikke uvanlig å lage teaterforestillinger basert på romaner. I Uppsala ble nettopp Lena Andersons roman Rettstridig forføyning (2013) teater og på Stadsteatern spilles Min kamp denne høsten. Ole Andres Tandberg har gjort litteratur til teater før. Han har blant annet gjort Tor Ulvens dikt og prosa til dramatikk i En vanlig dag i helvete som ble satt opp på Nationaltheatret i 2008. Erlend Birkeland var også scenograf her. I Min kamp gjør de begge grep som ligner på dem de benyttet seg av i Ulven-forestillinga. Rommet er enkelt og nokså nakent i begge forestillingene. I 2008 var rommet fylt av bjørketrestammer, på Stadsteatern ligger det en stor stein midt på scenen. Skuespillerarbeidet ligner også. Skuespillerne kroppsliggjør teksten, uten å dvele ved roller. Teksten er hovedpersonen.

 

Tekst mot tekst

Den store steinen som ligger på scenen inngir tyngde på en bokstavelig måte. Den er i motsetning til de fire skuespillerne på scenen, bare en. Den er massivt tilstede som monumental, kunstgjort natur – ikke ulikt Karl Ove Knausgårds litteratur. (Litt blødmeaktig kan man kanskje si at steinen er en slags knaus – en Knausgård på scenen). Knausgård poengterer selv i teksten ”I cyklopernas land” som er trykt i programmet, men som først ble publisert i Dagens Nyheter tidligere i år, at han kommer fra et fjelland. Han skriver at kyklopene blir sinte og kaster store steiner på det de ikke liker og ikke forstår. Steinen på scenen blir med på å knytte forestillinga til nettopp tematikken i denne teksten. Det enkle blir stående mot det ambivalente.

Det er et godt og interessant grep at fire skuespillere deler teksten likt mellom seg. Det hersker en likhetsideologi her, det er to kvinner og to menn på scenen. Skuespillerne er hverdagskledde i jeans, skjorte eller T-skjorte og behagelige sko. De er alle på scenen hele tida og snakker til publikum gjennom mikrofon. Mikrofonstativet er skrudd så lavt at skuespillerne må bøye seg litt for å få snakket. Dette gir en følelse av at de forteller oss noe hemmelig, at de avslører noe personlig, eller gjerne privat. Dette kler Knausgårds bekjennende tekst godt. Alle skuespillerne gjør en fremragende jobb med en flott og samkjørt dynamikk.

 

Ord, ord, ord

Det sier seg selv at det ikke går å sette opp hele Min Kamp på scenen. Det monumentale verket på seks bøker er jo heller ikke Knausgårds liv 1:1. Det må gjøres et utvalg av materiale. Knausgårds verk er ikke kronologisk oppbygd. Det har en sjarmerende røffhet over seg på grunn av at det er nokså løst redigert. Stadsteaterns Min kamp er kronologisk bygd opp. Det baserer seg mer kronologisk på Knausgårds biografi. Farens betydning i bøkene har fått forskjellig vekting gjennom ulike lesninger. I sceneversjonen får faren en tung, autoritær posisjon gjennom stemmen til Sten Ljunggren. Faren er kun til stede gjennom denne stemmen som lik en allestedsnærværende Gud ser alt og dømmer alt. Faren sidestilles noen steder med Hitler. Denne sidestillingen er ikke helt lett å se i Knausgårds tekst, selv om han skriver om dem begge. Faren knyttes til den kristne Gud gjennom at stemmen på en måte kommer ovenfra. Fra oven kommer også epler. Ett etter ett, til slutt mengder. Mennesket tvinges av den guddommelige far til å spise syndens frukt.

Det å sidestille far/Hitler/Gud på denne måten skaper flyt i forestillingas tekst, men det forenkler også teksten. Den står i fare for å bli en smule banalisert, grunn og overtydelig. Når den allikevel balanserer og ikke blir alt for enkel og ”kyklopisk” er det fordi den behandles med både følsomhet og respekt. Skuespillernes elegante lille distanse til teksten gjør dem i stand til tidvis å også ironisere bittelitt over den – og kanskje også over Mannen, Forfatteren og Kunstneren.

 

Nærhet

En av grunnene til at Knausgårds litteratur er blitt så populær er nok at den er så lett å kjenne seg igjen i for så mange. Jeg-personen i bøkene er ingen eksentrisk kunstner som Bjarne Melgaard eller et eller annet pop-idol. Jeg-personen står fram som en veldig vanlig mann – og denne jeg-personen er androgyn nok – eller han skriver fra et nok androgynt sted – til at den er gjenkjennelig på tvers av kjønn. Kjønnsdimensjonen finnes selvsagt. En ting er den rent institusjonelle – det er vel tvilsomt om et verk av en forfatter kalt Karianne Knausgård ville fått like stort gjennomslag.

Min kamp har truffet tiden på så mange måter. Det er et stort jeg-verk i selfiens tidsalder. Og det er en generasjonsromantekst. For meg blir det plutselig veldig nært når en stor plass i forestillinga blir viet et faktisk forlis som jeg husker spesielt godt fra min egen barndom fordi det skjedde utenfor den vesle øya Myken der oldemora mi kom fra. En tragisk hendelse der fiskebåten Western gikk ned og alle sju om bord druknet. Den unge Karl Ove ser dette på tv, på havoverflata på tv-skjermen ser han et ansikt. Raseri og skam fyller den unge gutten når faren ikke vil tro på ham når han forteller hva han har sett og på et vis latterliggjør ham. Det kan kanskje leses inn at det såes et frø til et hevnmotiv her, men det vesentligste er at den store skammen og det underliggende raseriet løftes fram. Skammen og selvhatet forfølger Karl Ove gjennom forstillinga i møtet med den andre. Humor er det en god del av. Blant annet rundt Karl Oves problemer med for tidlig sædavgang og som deltaker med dattera på baby-rytmikk.

Mot slutten kommer Karl Oves kone Linda med, og de personlige omkostningene rundt skrivingen av Min Kamp tematiseres. Ann-Sofie Rase spiller Linda som pasient på et psykiatrisk sykehus. Det støkker litt i meg når denne sekvensen starter. Karl Ove Knausgård som karakter i bok og på scene er på en måte robust, han har skapt den litterære figuren selv. Det er noe annet med Linda Boström Knausgård. Hun har ikke skapt sin egen litterære karakter. Det ligger noe svært risikabelt og sårbart i dette faktumet. Rase spiller Linda som manisk, som om hun er besatt av en hellig galskap. Hun blir nærmest en slags helgenfigur. Rase/Linda sitter oppe på den store steinen, hun er bokstavelig talt opphøyet og hun blir badet i lys. Hun blir på denne måten dratt litt vekk fra det rent biografiske. Det er både sympatisk, og ganske politisk korrekt.

Den tyngden og betydningen selve verket har fått, illustreres gjennom at store mengder pocket-versjoner av Min kamp kommer fallende ned på scenen. Bokverket er blitt oversatt til mange språk og har suksess verden over. På scenen presser bøkene seg på. De insisterer på å være synlige og det at de er så konkret til stede setter forestillingas åpningstekst i et ironisk lys: ”Jag vill inte at nogon skal se mej. Jag vill inte att någon skal nå meg. Och så er det blivit.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

 

 

Det Norske Teatret: VI SOM FØLER ANNLEIS

elinlindberg8

Lengt etter kjærleik

Ein jordnær hyllest til homopionerane

 

Av Elin Lindberg

Vi som føler annleis

 

Carl Johan Karlson: VI SOM FØLER ANNLEIS

Regi: Carl Johan Karlson

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Med: Ola G. Furuseth, Gard Skagestad; Paul-Ottar Haga, Ingunn Beate Øten og Bernhard Ramstad

Det Norske Teatret, scene 3, onsdag 8.april 2015

 

”Vi (dei homofile) har aldri late lover, religionsutøvinga i den norske kyrkja eller sosial kontroll stoppe oss i det absolutte kravet vårt om å få vere dei vi er og få elske dei vi vil”, skriv regissør Carl Johan Karlson og dramaturg Carl Morten Amundsen i programmet til Vi som føler annleis på Det Norske Teatret. Denne trassige stoltheita over eigen identitet kling som grunntone gjennom heile framsyninga. Oppsetjinga er basert på dokumentarisk materiale og sanne historier. Mykje inspirasjon er henta frå Vi som føler annerledes, Noregs første vitskaplege bok om homofili, skriven i 1957 av Øivind Eckhoff, utgitt under pseudonymet Finn Grodal. Øivind Eckhoff er ein av desse homopionerane framsyninga kjem til å heidre – saman med alle andre homsar som har levd liva sine i bygd og by opp gjennom tida. For dette er homsane sin kveld. Det blir slått fast heilt i byrjinga av framsyninga. Her handlar det ikkje om lesbiske, transseksuelle eller bifile. Øivind Eckhoff si bok er vitskapleg og skodespelarane kledd i kvite frakkar står fram som forskarar som definerer homofili for oss. Slik blir framsyninga spissa til  å handle om mannleg homofili. Det gjer at framsyninga kan hende kjem endå nærare på oss fordi vi slik kjem til å få eit møte med enkeltskjebnar.

Øivind Eckhoff har verkeleg sett spor etter seg i kampen for homofil frigjering. Han var musikkforskar og pianist. Han var med frå starten av i Det Norske Forbundet av 1948, der han ei tid sat i styret. Boka Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet som kom i 1957, ei tid då homoseksuelle rett og slett var kriminelle i følgje norsk lov, var eit 342 siders forsøk på å forklare årsakene til homoseksualitet. Boka bidrog òg til å kartleggje den vanskelege situasjonen til dei homoseksuelle og ho ville vise at dei hadde sin naturlege plass i samfunnet. Med denne boka blei nemningane homofil/homofili og heterofil/heterofili innført i norsk presse- og samfunnsdebatt. Etter at boka blei gjeve ut fekk Eckhoff mange brev. Han planla ei utgjeving av historiene desse breva fortalte – De tause taler ut – men boka blei aldri noko av. Framsyninga Vi som føler annleis blir kan hende ei slags realisering av Eckhoffs prosjekt.

 

Enkeltskjebnar

Sjølv om framsyninga er inspirert av eit vitskapleg verk har ho likevel eit fokus på enkeltskjebnar. Scenerommet på scene 3 på Det Norske Teatret er tomt. Ein eldre mann (Bernhard Ramstad) blir køyrd inn i ein gamaldags rullestol av kona (Ingunn Øyen). Han sit vend mot oss og fortel si livshistorie, kona er òg med på å fortelje historia hans, historia hennar blir ikkje sett på som interessant her. Teksten er henta frå dagboka til filosofiprofessor Pontus Wikner. Historia tilhøyrer ein enkeltskjebne, men ho er ikkje eineståande. Ein mann forstår at han føler annleis enn dei andre gutane, han likar menn betre enn kvinner, likevel forlovar han seg med ei kvinne. Han fortel at han er homofil, men ho vel å bli og dei giftar seg. Denne første scena endar med noko slikt som: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du gjeve meg eit liv berre for at det skulle gå til spille”. Mannen i rullestolen samanliknar seg dermed med det mest sentrale offeret i kulturen vår – Jesus.

Framsyninga er bygd opp av blikk på den enkelte homoseksuelle sitt liv med innsmett av scener der vi møter forskarane i kvite frakkar. Sjølv om forskarane, eller skodespelarane, presenterer seg som heteroseksuelle, har framsyninga eit innanfråperspektiv – vi, homsane, fortel historia vår. Og det er verkeleg mange sterke historier å ta av. Det er ikkje mange historier om eksentriske homofile eller om dei som lever i livslange partnarskap. Vi får historiene om kjærleikslengt og det å gå på byen, i parkar, på offentlege toalett på jakt etter Han. Vi får historier om kor tøft det er å vere ung homofil utan nokon å snakke med om legninga si, historier om sjølvmord, om hatvald og drap på homofile verda over. Undertrykkinga av homofile er jo diverre enno ein realitet mange stader i verda, drap og vald grunna seksuell legning skjer kvar dag. Det faktumet gjer denne framsyninga viktig. Vi treng at nokon minnar oss på desse realitetane. Mange homofile kan heilt sikkert kjenne seg igjen i Vi som føler annleis. Vi kjem tett inn på individ som oppdagar at dei har ei seksuell legning som ikkje er heilt lik fleirtalet si legning. Sjølv i Noreg i dag er det nok ikkje heilt ukomplisert å erkjenne at ein er homofil. Framleis er det homofile menn som klamrar seg fast i skapet. Det viktigaste med framsyninga er nok likevel det historiske perspektivet, det at homofile blei sett på som kriminelle. Filmar som Brokeback Mountain og The Imitation Game har nådd breitt ut og synleggjort tragiske realitetar i dei homofile si historie. Vi som føler annleis når nok ikkje like breitt, ho blir kan hende først og fremst ei historie for dei homofile sjølve. Det gjer ho ikkje mindre viktig.

 

Gode skodespelarprestasjonar

Framsyninga rommar element som vi vanlegvis tenkjer på som ein del av homsekulturen som glitter, Melodi Grand Prix og rosa lys, men desse elementa druknar ikkje hovudinnhaldet. Historiene om livsvilkåra til dei homofile blir handsama på ein verdig og rakrygga måte. Det er mykje vellukka humor i Vi som føler annleis. Det første møtet mellom han og han, der Whitney Hustons I will always love you strøymer på kvar gong dei kjem borti kvarandre er festleg. Ola G. Furuseth som kvasiforskar, der han skal forklare korleis dei homofile kan bli omvende er òg humor av høg klasse. Paul-Ottar Haga som lêrhomse med lakka neglar på rulleskeiser er fin.  Ola G. Furuseth og Gard Skagestad speler det erotiske forholdet mellom to menn på ein framifrå måte. Skodespelarane har ei imponerande timing og gjer at framsyninga blir leikande og saumlaus.

Alt i alt er dette blitt ein flott hommage til homsepionerar og ei påminning om at dei homofile kanskje ikkje føler så annleis enn dei heterofile – kjærleikslengten er akkurat den same.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015