MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

yoga_for_theatres_redigert-9.jpg
foto Audun S. Eftevåg

Lettbeint chanting med hund

Som en del av ICON-programmet sitt presenterer Nationaltheatret Yoga for Theatres av og med MaisonDahlBonnema på Malersalen. Det er prisverdig at slike små og litt skakke teaterhendelser kan få plass her.

Av Elin Lindberg

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

Tekst: Anna Sophia Bonnama

Musikk: Hans Petter Melø Dahl

Kostymer: Love&Orgasm

Yogaturge: Elke van Campenhout

Teknikk: Truls Hannemyr

Co-produksjon: Nationaltheatret, Teatergarasjen og Needcompany

Nationaltheatret, Malersalen, galaktisk premiere 10.oktober 2019

 

MaisonDahlBonnema er et norsk/nederlandsk prosjekt som Hans Petter Melø Dahl og Anna Sophia Bonnama står bak. De har tidligere vært medlemmer av Baktruppen og Needcompany. De siste 20 årene har de skapt forestillinger og teaterhendelser. På 1990-tallet jobbet de først og fremst i Amsterdam, siden har de turnert verden rundt. I Yoga for Theatres har MaisonDahlBonnema med seg Elke van Campenhout og Joana Preiss som aktører. I tillegg har de med seg den svært sjarmerende hunden Daisy.

 

Ritualrommet

Det står stoler til publikum i et kvadrat på Malersalen på Nationaltheatret. På hver stol ligger et teksthefte. De fire aktørene går rundt blant publikum som finner plassene sine. Melø Dahl er kledd i kjole og hvitt, kvinnene har lange, smått sexy, kjoler i rødt, hvitt og svart i tillegg til sko med svært høye hæler. De er kledde for konsert. Rundt oss svinser den søte hunden Daisy. Hun hilser på den ene etter den andre og tar gjerne mot kos og klapp.

Aktørene starter å synge sammen mens de sitter på stoler sammen med publikum. Det er rolig og melodiøst, en slags pop-chant. En del av refrenget går: «this theatre is in this galaxy and this galaxy is in you». De fire fortsetter å synge mens de beveger seg rundt i rommet. De beveger seg trygt og selvsikkert. Stort sett danser og beveger de seg mykt, men på et tidspunkt i performancen går flere av dem rundt på kne og en av kvinnene spiller en orgasme. På et annet tidspunkt kler Melø Dahl av seg livkjolen og tar på seg kvinnesko. Hele tiden går sangen, eller chanten og Daisy svinser rundt.

 

Teksten

Tekstheftet som følger Yoga for Theatres har undertittelen «a galactical song situation». Her kan vi lese om MaisonDahlBonnemas tanker bak peformancen og følge tekstene mens de synger, noe mange i publikum gjør. Bakerst er det også en essay-aktig tekst av aktøren og yogaturgen Elke van Campenhout. I en av tekstene står det at «Yoga for Theatres will practice mindful streching and bending of the world as we know it, expanding our consciouness through songs». Det er jo både ganske ambisiøst og fint. Arbeidet søker å bryte opp og resirkulere ord fra dagligliv og teater. Det klarer teksten til en viss grad, men det er kanskje startpunktet som er mest interessant og også noe urovekkende. Teksten starter med å fortelle om at Hans Petters grandonkel var en naturelsker og en lidenskapelig nazist som trodde på Hitler og en sunn livsstil. MaisonDahlBonnema skriver også at SS anbefalte yoga til de ansatte i konsentrasjonsleirene for at de skulle opprettholde en indre fred. Dette er virkelig besynderlig. Er det virkelig sant? Dette kan uansett stå for en «bending of the world as we know it».

 

Dyret

Det sterke fokuset på miljø- og klimaspørsmål de siste årene har ført til en større bevissthet rundt det å forholde seg til natur og dyr – andre levende skapninger på jorda. Hunden Daisy som en selvstendig aktør på scenen, der hun får gjøre akkurat som hun vil, understreker nettopp dette tankegodset. Hunden blir sidestilt med mennesket, på et vis, den blir like verdig. Daisy er ikke trent opp til å gjøre noen antropomorfe handlinger. Hun kles ikke opp for å ligne et menneske, hun har heller ingen spesielle ferdigheter utover det å være en helt vanlig hund som driver på med hundeting.

 

Bærplukking

De fire menneskeaktørene har roller som «bærplukkere» ifølge den utleverte teksten. Den eneste referansen vi får til bærplukking er et bilde Hans Petters grandonkel E. har malt av ham som barn mens han plukker blåbær i skogen. Vi får ellers høre om et gresskar som plukkes opp og blir kokt suppe på. Blåbærplukking kan unektelig ha noe meditativt over seg. Man kan holde på med sitt over lengre tid på en og samme tue mens tankene får tid til å gå både hit og dit. Man er fysisk i kontakt med både galakse og moder jord. Molteplukking er derimot mer av en jakt der man må bevege seg over lengre avstander og der bevegelsesmønsteret har en helt annen rytme. Jeg kunne godt ha tatt for meg plukking av nype, tyttebær og epler, men det tror jeg at jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

 

Sangritualet

Yoga for Theatres synger seg inn i en lang ritualtradisjon. Tanken er ofte her at verden skal heles og fellesskapet skapes og styrkes gjennom sang. Sangen er bare et element i det hele, den er ikke hovedsaken her. Den er heller ikke spesielt utviklet i Yoga for Theatres. Noen steder er det tilløp til flere stemmer, men i lange partier er det unison allsang. Musikken kan kanskje karakteriseres som pop-chant. Chanting er ofte å finne i religiøse kontekster, her settes den inn i en sammenheng som ser ut til å ønske å skape en rensende effekt. Seansen fungerer helt greit. I neste uke skal kompaniet synge seg videre til Meteor-festivalen i Bergen.

 

 

 

 

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG – Om det rare livet og den uforståelige døden

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG

-Om det rare livet og den uforståelige døden

Idé/prosjektledelse/regi/dans: Steffi Lund

Litteraturhuset Oslo, 16. oktober 2010

 

En dag i Steffi Lunds liv

Solid danseforestilling, men misvisende litterære forelegg

 

av ELIN LINDBERG

 

Steffi Lund er danser og har gjort en rekke soloforestillinger, hovedsakelig i egen regi. Hun er også utdannet yogalærer. I Usannsynlig har hun tidvis med seg cellisten og komponisten Tov Ramstad på scenen.

Forestillinga presenteres som om den er nært knyttet til tekster av Michel Houellebecq og Samuel Beckett. Det er noe misvisende. Houellebecq er kjent for en litteratur fylt av brutalitet, desillusjonisme, dekadanse og fremmedgjorthet. Lite av dette i Lunds forestilling. For å gi et eksempel: Houellebecq har nettopp kommet ut med ny bok, La carte et le territoire (Kartet og territoriet). En av nøkkelscenene i boka er når hovedpersonen (som for øvrig heter Michel Houellebecq) blir funnet drept og lemlestet sammen med sin hund. Begge er strimlet opp og sammenblandet slik at det umulig å skille dem fra hverandre. Groteskt og brutalt, og typisk for Houellebecq. Samuel Becketts gudeløse og litterære univers har jeg også problemer med å finne mye av i Lunds arbeid. Men Lund har egentlig ikke behov for støtte i de litterære foreleggene, forestillinga står fjellstøtt på egne bein. De løsrevne setningene det mediteres over i forestillinga står også helt greit alene, men det virker forstyrrende med de tunge forfatternavnene som ramme rundt Lunds arbeid.

 

Lunds liv

Scenerommet på Litteraturhuset er enkelt. Hvit bakvegg. Lund kommer inn med yogamatta si. Det er ro og konsentrasjon. Kontemplasjon. Lund som subjekt er tilstede og utrolig myk. Dansesubjektet strekker seg for publikum. Og puster. Lunds yogaøvlser på matta tar tid. Vi ser og kjenner at vi er tilstede i rommet. Stillheten er behagelig og harmonisk, selv om det er en følbar kontrast mellom pusten og mykheten i danserens kropp og de stive kroppene som ser på. Vi mediterer over yogaens fysiske meditasjon og selvsentrerthet. Det vakre, men noe pietistiske og asketiske i yogaens estetikk. En lyd kommer inn, som en slags hvit støy, det kunne like gjerne vært lufteanlegget som et lydspor. Lyden av rumlende mager i publikums stive kropper rundt meg blander seg inn. Vi ser Steffi Lund bli mykere og mykere i yogaøvelsene sine. Det er danserens hverdag vi ser. Dette må til for å holde dansekroppen i orden. Vi ser på en måte bak kulissene. Cellisten kommer på scenen. Lund fortsetter med yoga i det rene, enkle rommet. Yogautøveren gjør sine bevegelser på matta og jeg tenker på at på en lignende måte ber muslimen på sitt bønneteppe. Yoga og bønn? Subjektet perfeksjonerer sin tilstedeværelse i verden. Sammenrullinga av yogamatta blir også et eget estetisk uttrykk.

Tekst projiseres på bakveggen: ”Jeg har opplevd så lite at jeg tror at jeg ikke skal dø. Jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal romme så lite”. Forestillinga er så rolig at vi får med oss alt. Lund kler på seg jakke og sko. Ny tekst: ”Ubevisst innbiller man seg alltid at noe kommer til å skje, før eller siden. Det er en stor feil.” Lund gir seg til å piske med en stor pisk. Det smeller i rommet, hun pisker teksten på bakveggen. Pisken er overraskende. Det er fascinerende og flott, og bringer en farlighet og snert inn i rommet. Lund legger seg ned, det er ro og cello. Hun går opp i bro og går som et dyr. Hun formidler en lyttende bevissthet om kontroll og ansvar for egne grenser. Plutselig begynner Lund å snakke. Hun forteller om en oppgave en danselærer engang har gitt: ”Kom deg fra liggende til stående uten at det imellom er synlig!” Lund øver på dette og vi lurer på hvorfor veien i mellom ikke skal være synlig. Å øve på det umulige. Her kommer kanskje Beckett inn? Siste setning i Den unevnelige: ”I can’t go on, I go on.”

 

Humor

Lund jobber undersøkende og humoristisk med stemmen. Hun vrir og vender på de få setningene hun har tatt inn i forestillinga. En fjernstyrt hjerne kommer overraskende inn på scenen. Den forstørrede hjernen ser ut som en slags bille. Hjernen lever sitt eget liv. Hjernen begynner å ”snakke”. Teksten er fortsatt mer personlig enn litterær. Hjernen fortrenger danseren inn i et hjørne før Lund manipulerer en liten papir-dukke-Steffi Lund oppå hjernen som må stå stille en stund.

Videre klatres det og henges i stige. Lund tar fram termos og matpakke. Hun synger litt. Danser. Cellisten synger. Til slutt ligger Lund som et foster i livmor. Sammenkrøpet, opp ned. Lunds dag er over og sirkelen sluttet. En sympatisk forstilling. Lindrende og harmoniserende.LL

H skje, før eller siden. Det er en stor feil Ubevisst innbiller man seg alltid at å skje, før eller siden. Det er en stor feil

 

 

Sons of Liberty: Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

Sons of liberty.png

Sons of Liberty

Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Black Box Teater 24.april-10.mai 2009

 

 

Sprelsk trashkomedie

Sons of Libertys forestilling Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4 er det morsomste jeg har sett på svært lenge.

Humor er som kjent, en alvorlig ting, og hva folk synes er morsomt kan være så mangt. Noen synes i oppriktig alvor at Øyvind Blunck er morsom, andre synes det ikke. Humor er ofte knyttet til det å snu opp ned på ting, til å la det som befinner seg lavest i hierarkiet på samfunnsstigen komme opp. Protagonistene i de antikke, greske og romerske komediene var ofte slaver. I middelalderens karneval og opptog var det konge og kirke som ble gjort narr av. Laverestående klasser som tjenere og håndverkere har stått for moroa opp i gjennom teaterhistoria. Fortsatt finnes det i det borgerlige teateret forestillinger der skuespillerne står på scenen og forteller vulgære vitser på tillært østkantdialekt, det er faktisk helt sant! Kanskje det er nettopp det som er det virkelige trashteateret?

 

Real trash

Det er ”trash” Sons of Liberty jobber med i forestillinga Pre Sang Real: Sons of Liberty 4. Sons of Liberty består av de to scenekunstnerne Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie, de har allerede tidligere gjort seg bemerket med sin egenutviklede trashsjanger. Scenerommet i Oslo Jazzhus er fylt av saker og ting: garnballer som barn pleier å lage, leker, et telt det er skrevet “Hvad” på, en pappeskeby, lysende Las Vegas-skilt – masse rot og skrot. Kjellerlokalet er kaldt og det er ”soppbefengt” – det er montert små plastsopper rundt omkring, til og med på en oppblåsbar plastdukke som ligger i et slags oppblåsbart plaskebasseng. Det er kaotisk. Det er forestillinga også. Herlig kaotisk. Den har en slags trashdramaturgi. Alt er blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener følger på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Tittelen på forestillinga gir assosiasjoner til den sykt populære boka Da Vincikoden av Dan Brown med ”Sang real” som står for kongelig blod. De to skuespillerne åpner forestillinga i en slags liksom-fransk-adel-kostymer. De har en vaniljesaus-syltetøy-sjokoladesaus-orgie mens de snakker på fransk om revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Det er giljotinering og død. Sykdom. Er det Mimi fra La bohème som dør av tuberkulose? En av skuespillerne hoster og sprer virus utover publikum, kan vi vente oss svineinfluensa? Det er utrolig morsomt. Vi ler og ler og ler. Vi ler og tenker på 90-tallets noe sjølhøytidelige Pain Solution-teater når de setter på seg klesklyper. Vi ler når de skyter seg, faller om og dør.

 

Beckett

Dialogene i forestillinga er ofte repetitive, for eksempel fra startfasen: Det är slut nu. Nei, det er nå det begynner. Nå begynner livet. Jag älskar deg. Det är slut nu. Det er nå det begynner. Osv.

Både dialogene og settingen får meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minner om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest er det slutten av Beckettes tekst The Unnamable jeg tenker på: ”I can’go on. I go on.” Det er på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holder fram.

Det er et element av resirkuleringskunst her, men det er ikke riktig helt det heller. Riktignok florerer det av kulturetterlatenskaper her, men de oppstår ikke alltid som noe bearbeidet og nytt i forestillinga. Det er mer et oppgjør med disse elementene. Eller et forsøk på oppgjør. Kulturtrashet blir forsøkt drept, men tror du ikke pokemonfiguren Picachu – gul, med store barnlige øyne – klistrer seg fast på Kajasos sko – umulig å bli helt kvitt. Her er vi faktisk inne på en helt reell (real!) problemstilling, jfr Alan Wiesmans bok Verden uten oss som kom på norsk i fjor. Han skriver om hvordan verden sannsynligvis ville komme til å utvikle seg hvis menneskene plutselig ble borte. Plastleker vil, i følge ham, være noe av det siste menneskelige spor som kommer til å finnes, fordi polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont.

 

Leikari

De populærkulturelle etterlatenskapene er en realitet Lie og Kajaso ikke forholder seg moralsk til, de boltrer seg i dem, de leker med dem. Det er besnærende morsomt, morsomt med sting og snert. Det islandske ordet for skuespiller er leikari, og teater på islandsk er leikhus. Det passer svært godt på Kajaso og Lie, de er lekere. Midt i forestillinga kommer de drassende på noen oppblåsbare dukker. Det ser ut som noe midt i mellom et middelaldersk opptog og en barnehage på tur. Det er en slags dobbelhet i leken. Som referansen til filmen Matrix, samme katt to ganger – det betyr at de har endret noe.

Handlingene er ofte helt umotiverte. Jeg liker denne uforutsigbarhetens dramaturgi svært godt. Den skaper super poesi og overraskende rom. Her er det pesten, innsmurt i nugatti, som springer gjennom barnehagen. Her kommer skuespillerne inn i tøffe loffetøfler. I en fantastisk scene ødelegger digre dinosaurer pappeskebyen før et dorullnissekor synger en sang (real!).

God, eksistensiell komedie kan jo ikke skapes uten at det finnes et ravnsvart alvor under. De to skuespillerne er innelukket i universet sitt med alt dette trashet.

– Vil du dø?

– Du vil inte leva – Eva.

– Nå kom døden. Jeg er helt alene i et badebasseng på Stena Line.

Ja, det høres ut som et helvete, men det er fantasisk teatralsk og morsomt. Og i motsetning til skjebnen til alt det plastsøppelet de vasser rundt i, er den tragiske sannheten den Kajaso kommer med:

–       Vi är en liten gycklartrupp, vi överlever ingenting.

Erling Kittelsen: Fortell det ikke

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

”Globalisering er et ord”

–         poetisering av verden

 

Teaterteksten Fortell det ikke av Erling Kittelsen dyrker det ustadige og utskiftbare. Den bruker poesien til å gripe verden, av og til er både teksten og verden ubegripelig. Tekstens her og nå er atopisk – det kan være når og hvor som helst.

av Elin Lindberg

 

Erling Kittelsen: Fortell det ikke. 87 sider. Aschehoug, 2009

 

 

Erling Kittelsen har skrevet bøker i førti år, han er en produktiv forfatter som har skrevet dikt, fabler, romaner og teatertekster. Teatertekstene hans er satt opp i mange land. Hans forrige skuespill På himmelen (2000) ble spilt i arabiske land. Det er, så vidt jeg vet, det eneste norske teaterstykke som er blitt utsatt for en fatwa.

Fortell det ikke består av fem akter, eller scener. Vi møter fem personer som alle er med i samtlige akt. Helena, Jessica, Fulla, Egil og Jack. Noen av navnene gir assosiasjoner til mytologiske eller litterære figurer. Helena –  gresk, Egil og Fulla – norrønt og Jack og Jessica som er vanlige amerikanske navn. De blir en kulturkrets. Dialogen mellom disse brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer. Disse tekstpassasjene kan stå som refleksjoner fra en utenfor dialogen, eller er det slik at disse tekstpassasjene står i et dialogisk forhold til de navngitte figurenes dialog?

I mange av Kittelsens tekster samtaler han med andre tekster, for eksempel gjør han det i Hun (1989, 1990) der han i tillegg til originaloversettelsen av Voluspå skriver inn en samtale med diktsyklusen. Samtaler med originaloversatte norrøne tekster gjør han også i Vindkald (2001) og Brageseilet (2003). I den samtalen som pågår i Fortell det ikke mellom dialogen og de innsmettede tekstpassasjene, oppstår refleksjoner rundt blant annet teater og resepsjon, krig, politikk og økonomi. Det blir en poetisering av verden som av og til er glassklar tekst, andre steder tåkelagt – som han skriver: ”Rommet favner, virker likevel lukket.”

Poetisering av verden og det vesentligste virker som Kittelsens prosjekt. Kittelsen poetiserer til og med rollelista. De fem karakterene skifter rolle, innhold eller utgangspunkt for hver nye scene. Fra å være noe konkret som for eksempel ”soldat” eller ”byråkrat” i første scene, blir rollelista for femte scene slik:

 

JESSICA: søker en veg

HELENA: føres til en elv

FULLA: søker noe gammelt

EGIL: finner en by

JACK: dikter

 

Noe så tilsynelatende trivielt som en rolleliste blir her poetisert. Dette slår meg nærmest som en appell: Egentlig er det synd at det ikke er dagligdags å bruke språket så substansielt som Kittelsen gjør. Denne appellerende og politiske undertonen renner som en sterk elv under sceneteksten.

 

Det atopiske

”Midtøsten”, ”Norge” og religiøse kategorier som ”kristen”, ”jøde” og ”muslim” finnes i teksten, men ellers er det lite som knytter teksten an til noe spesifikt sted. Utskiftbarheten av sted og rom gjør teksten atopisk – den kan plasseres hvor som helst. Dette kan være både en kosmopolitisk tekst og heimstaddiktning. Den eksistensielle hjemløsheten som har vært vanlig i den moderne litteraturen er allikevel ikke spesielt påtrengende her. Teksten og karakterene tar sin utskiftbarhet for gitt og plages ikke synderlig over det. Det atopiske trenger jo ikke å knyttes til det hjemløse, både i institusjonelle og subkulturelle miljøer kan det atopiske oppleves som noe positivt, det kan ha sammenheng med hjemfølelse og tilhørighet. Teater og kunstgallerier kan ha noe atopisk ved seg, de ligner hverandre verden over, det samme gjelder for eksempel for treningsstudioer for martial arts. Hva med tekst? Kanskje Kittelsens poetisering, tenkning og sansing gjennom poesi har den samme atopien over seg? Jeg vet ikke. Kittelsens tekst fungerer i hvert fall slik at denne type refleksjoner kommer til overflaten og blir ord.

 

Ord

Kittelsens ord er ikke alltid like umiddelbart tilgjengelige. De skal kanskje ikke være det heller. Dialogen er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Variasjonen av lengden på replikkene er musikalsk. Språket ligger også godt i munnen, det vil fungere fint som scenespråk. Ofte fungerer poesien i teksten, men noen steder blir det for lettbeint, av typen:

 

Våre fotspor forsvant

for fulle seil i mørket.

 

Det blir i beste fall en surrelistisk blødme.

Mye i teksten handler om luft og fly, men selv om den til slutt lander på jorda har jeg litt problemer med å holde den fast. Jeg har allikevel stor sans for Kittelsens politiske poetiseringsprosjekt.

Black Box Teater: Marstrand volum 1

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2009

Marstrand volum 1

Akkurat passe smal

Scenekunstfestival på Black Box Teater i Oslo 16.- 19. April 2009

 

Sympatisk minifestival

En langhelg med inspirerende teaterforestillinger i Marstrandgata 8

 

Scenekunstfestivalen Marstrand volum 1, med undertittelen Akkurat passe smal, på Black Box Teater, er en langhelg med forestillinger fra Norge, Sverige, Belgia, Tyskland, Storbritannia og New Zealand. ”Scenekunst i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance,” står det i programmet. Altså den stadige vanskeligheten med å definere scenekunst, den ønsker jo ofte ikke å bli definert eller satt i bås. En opprettholdelse av modernismen rett og slett? Med det alltid underliggende spørsmålet: Hva er kunst? Hva er scenekunst? Hva er dans? Et utforskende utgangspunkt. Og hva er det Black Box Teater anser som viktig scenekunst akkurat nå? Det er det morsomt og interessant å finne ut av.

Rimini Protokoll med sitt dokuteater og forestillinga Black Tie, og Heine Avdal/deepblue med danseforestillinga you are here, åpnet minifestivalen (se egne anmeldelser).

 

Teaterhistorieutvikling

Den siste forestillinga på festivalens første dag er Trine Falchs Teaterhistorien – Død og/eller levende. Hun reflekterer seg gjennom teaterhistoria fra dens spede begynnelse med dionysiske fester, sex og dop, gjennom Hellas, Roma, middelalder, renessanse, Shakespeare, barokk, fram til moderne tid. Hun starter forestillinga surret inn i bandasjer, og vikler seg ut av dem mens hun vikler seg gjennom historiens gang. Hun formidler på en sympatisk måte, men hvorfor må hun bruke en sånn jentete stemme? Den fungerer kanskje som en maske. Fortellinga blir så søt og sympatisk at den blir uangripelig. Jeg liker allikevel forestillinga svært godt. Jeg liker gjennomgangen hennes av teaterhistoria. Dette er kjent stoff for størsteparten av publikum, skulle jeg tro. Av de rundt femti menneskene som er publikum her, er det svært mange scenekunstnere, andre kunstnere, Knut Ove Arntzen, kritikere og teater- og litteraturvitere – et inneforstått publikum. Trine Falchs teaterhistorieformidling avsluttes med Black Box Teaters egen historie som hun forteller gjennom et intervju med en av gutta på gølvet – en tekniker som har arbeidet på Black Box siden starten. Det å la håndverkere, gravere eller tjenere kommentere historien er jo en gammel teaterkonvensjon. Publikum ler litt overbærende av denne mannens folkelige språk. Jeg tar meg faktisk i å kjenne et snev av nostalgi og tenke at det er ganske lenge siden åpninga av det første Black Box på et Aker Brygge som var under bygging. (Jeg spilte faktisk selv på den åpninga i 1985!) På Black Box i april 2009 har Trine Falch, med litt hjelp av publikum og et par assistenter. Spesielt Knut Ove Arntzen som bidro som konsulent til forestillinga. Det er blitt en inkluderende og sympatisk forestilling.

 

Milde og brutale samtidshistorier

a smiths forestilling the next two days of everything er også både inkluderende og sympatisk. I tillegg er den politisk korrekt og svært energisparende, den er absolutt miljøvennlig. a smith bruker svært enkle virkemidler, i tillegg til seg selv har han et lite bord med et glass vann, et stearinlys og en xylofon på scenen. Han bruker ikke en gang hendene i forestillinga, bortsett fra til å tenne på lyset og av og til ta en trudelutt på xylofonen; ellers er hendene plassert i bukselommene. a smith forteller om sin verden, han forteller om reiser han har vært på som scenekunstner – Stamsund og Singapore, Portugal og Barentsregionen, et buddhistkloster i Skottland. Han betror oss at han føler skyld ved at han flyr så mye, all denne reisinga er verken miljøvennlig eller helt stueren. a smiths teaterfortelling er både harmoniserende og lett moraliserende. Han skaper ei rolig, åpen og enkel forestilling det er behagelig å være publikum i. – Jada, jada, jeg skal være snill! Og jeg skal huske å lukte på blomstene, tenker jeg etter å ha forlatt scenerommet.

Kate McIntosh fra New Zealand viste forestillinga Loose Promise. Hun arbeider også med å fortelle historier, men på en mer kompleks måte enn a smith. For å komme fram til historiene forestillinga er satt sammen av ga McIntosh samme sett narrative ingredienser til fem ulike skribenter og ba dem skrive sin egen versjon. Historiene er ganske forskjellige, i forestillinga fungerer de som ulike synsvinkler å se verden gjennom. Det er allikevel ikke teksten som fascinerer meg mest ved denne forestillinga, det er McIntoshs måte å framføre dem på som gjør sterkest inntrykk. Hun insisterer på å utsette seg selv for fysisk smerte – hun puster i en papirpose til hun nesten besvimer, hun dusjer i iskaldt vann, hun blør. Fra Trine Falchs teaterhistorieforestilling husker vi at det å se aktørene på scenen ha det vondt kan føre til en renselse – katharsis – hos publikum. Det kan virke som om McIntosh har ambisjonen om å oppnå dette. Hun lykkes langt på vei med sin noe rituelle og ganske brutale forestilling.

 

 

Klassefest

Diggapony er et ganske ungt svensk/norsk ensemble. De er på festivalen med danseforestillinga Shut your eyes up. Vi blir møtt i døra til spillelokalet på Rom for Dans for å få en billett og stempel på handa slik man får på utesteder. Discomusikk og discolys. De tre aktørene er kledd i store hvite T-skjorter og jeans. Vi blir servert en velkomstdrink og jeg føler meg som om jeg er tilbake på en klassefest på starten av 80-tallet. Vi setter oss og ”The Voice” gir oss beskjed om å lukke øynene og om å åpne øynene. Aktørene forflytter seg mens vi har øynene lukket og står på et nytt sted når vi får beskjed om å åpne øynene igjen: discostrobelysvirkning. Vi holder på med det en stund før danserne tar jeansene av og står på hver sin stol og danser og rister. De setter seg ned og snakker litt. Hva er nå dette med dans i dag? De forteller at det finnes et rart danseforbud i Sverige: Hvis flere enn åtte personer danser på et sted der det serveres alkohol kan de bli anmeldt. Diggapony snakker om å lage en instruksjonsvideo for å få folk til å bruke dans som trening. Så skal vi ta fram billettene våre, og så er det slik det kan være på diverse firmafester og lignende, at det er to personer som har samme bilde på billetten – finn den andre! Discomusikk. De tre Diggaponyene gjør som mange samtidsdansere: de tar en sang, selv om de ikke er så spesielt gode til å synge. Ja, og så er det visst meninga at vi skal danse. Svett, svett. Jeg har samme bilde som en kar som sier på bergensk at han er fra Finnmark. Han sier hva han heter, han sa ikke Ananasen, det bare hørtes sånn ut. Hyggelig kar. Teatersjef. Dette minner meg allikevel fortsatt veldig om klassefest på ungdomsskolen. Alle danser. Ananasen er flink til å danse, dette går fint. Vi er jo på scenen, det er vi som er aktørene nå og sceneteksten utfolder seg mellom de dansende parene. Dette er ny norsk dramatikk. Her er et utdrag:

 

Jeg: Ka e dette slags musikk?

Ananasen: Eg e ikkje sikker.

(Jeg angrer på at jeg spurte om musikken.)

Jeg: Produsere dokker egne forestillinger også?

Ananasen: Nei, vi e et programmerende teater?

Jeg: Ka sett dokker opp?

(Her nevner han forestillinger i fleng, de fleste kjenner jeg, men til slutt sier han noe som på grunn av den høye musikken høres ut som Death Squad (sa han Death Squad?).)

Jeg: De har e ikkje hørt om.

Ananasen: Nei, Kristian liker de ikkje så du har nok ikkje sett de.

(Og så blir det litt snakk om Knut Ove Arntzen. Dansen er ferdig.)

Jeg: E forestillinga over?

(Vi takker for dansen og setter oss på plassene våre.)

Sidemannen: Er forestillinga over?

(Jeg tar et overblikk, konstaterer at det ikke er mer å drikke og at lyset er slått på.)

 

Artig fest!

 

Akkurat passe

Torgny Amdam spilte også på festivalen. Han er først og fremst er kjent som musiker, særlig som vokalist i Amulet – men jeg forbinder ham mest med en hovedoppgave i Medier og Kommunikasjon om IKEA som jeg leste i da jeg for ei stund siden samvittighetsfullt anmeldte IKEA-katalogen for et litteraturtidsskrift. Denne gangen er det Amdam Classical Trio som fremfører et verk av komponisten Tan Dun fra 1993 som heter Memorial 19 Fucks. Piano, bass og stemme. Amdam roper ”fuck” på 19 språk og bassisten tar en søt dans med bassen. Forestilling over. Jeg kjenner ikke partituret til Tan Duns verk, men jeg undrer meg litt over at ikke Amdam utnyttet registeret og dynamikken i stemmen sin bedre i framføringa av stykket.

Ved endt festival, etter ei langhelg med forestillinger, slår det meg at dette er et atopisk prosjekt. Dette festivalprosjektet kunne funnet sted i nesten hvilken som helst by. Dette er ikke stedsspesifikt, men det tilhører en teaterkultur. Det nasjonale er underordnet. Det er nærliggende å kalle det en subkultur med tanke på programtekstens definering av prosjektet som marginalt.

Både festivalen og forestillingene rammes inn av den marginaliserende definisjonen:

«i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance». En annen strategi ville være å kalle det som spilles på Black Box Teater for nettopp teater og de ikke-institusjonelle scenekunstaktørene for skuespillere, for så å utvide disse begrepene innenfra, i stedet for å definere dette som noe marginalt.

Forestillingene på Marstand volum I framstår som gjennomgående gode og vitale. Det kan kanskje være nettopp på grunn av det utforskende og utprøvende utgangspunktet som ligger til grunn for forestillingene. De framstår som inspirerende og givende. Jeg ser allerede fram til Marstrand volum II. Marstrand har gitt mersmak.

 

 

 

 

Nationaltheatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

Lite djerv ad hoc-forestilling

 

Nationaltheatret utnytter ikke potensialet i diktet ”Solaris korrigert”.

 

av Elin Lindberg

 

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Runar Hodne

Nationaltheatret, 25.mai 2010

 

”Solaris korrigert” av Øyvind Rimbereid er verdens beste dikt. Dette er selvfølgelig mitt særdeles subjektive syn, men det ser ut til at det lange titteldiktet i fra boka Solaris korrigert som kom ut i 2004, fortsetter å fascinere nye lesere – og tilhørere. I 2008 ble boka tatt inn i Norsk litterær kanon som er en samling av de 25 viktigste tekstene i norsk litteratur gjennom tidene. Øyvind Rimbereid mottar i disse dager også Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

For tida forgår det oppussing av hovedscenen, jernteppet er senket og Nationaltheatret inviterer til ad hoc-forestillinger på forscenen som er alt fra performance til konsert til altså et møte med diktet ”Solaris korrigert”. Det er Runar Hodne som har tatt initiativ til denne Ad hoc-kvelden og det er Audun Lindholm som er kveldens vert. Lindholm er redaktør i tidsskriftet Vagant og kjenner Rimbereids diktning godt.

 

”Solaris korrigert”

Dette er et episk dikt på 42 strofer, skrevet på et konstruert framtidsspråk. Diktet følger en hovedperson som i år 2480 lever i Siddy Stavgersand, et framtidssted som kanskje er en blanding av Stavanger og Sandnes. ”AIG”, den navnløse hovedpersonen, er en mann på 38 år. Han bor sammen med kjæresten ”Shiri” og han arbeider med høyteknologiske maskiner eller roboter. Det er gjennom hans blikk og gjennom Rimbereids fantastiske språk vi ser verden i 2480 og samtidig vår egen tid. Slik starter første strofe:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip fra

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife,

all diner apocalyptsen

                                          skreik-

mare. OR din beauty draum! NE

wi er. NE diner ideo!

 

Solaris korrigert-forestillinga på Nationaltheatret rammes inn av et foredrag om planeten Mars av romfartsekspert Erik Tandberg i forkant og en samtale med forfatteren Lars Jacobson i etterkant. Det er godt tenkt. I Solaris korrigert kan vi finne både et kjærlig og et nøkternt forhold til teknologi, som Erik Tandbergs representerer her med sin sjarmerende powerpointpresentasjon. Diktet kan også stå for en sivilisasjonskritikk, på en liknende måte som Lars Jacobsons kontrafaktiske roman Vännerna.  Rimbereid sier også selv at han leste mye litteratur om romfart og teknologi da han skrev diktet.

 

Forestillinga

Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Andrine Sæther, Trond Brænne og Tone Mostraum framfører diktet. De sitter på rekke på forscenen. Bak vises en videoprojeksjon av Ivar Smedstad. Smedstad har bred og lang erfaring med videokunst, men selv om dette arbeidet til Nationaltheatrets hovedscene ikke er helt håpløst, fungerer det ikke videre godt. Dessverre gir det assosiasjoner til en type konvensjonelle bilder som ofte ledsager opplesning av dikt. Natur, vann, fjell. Smått romantiserende og idylliserende. Her er det med en viss kunstnerisk vri, men videoarbeidet forholder seg overhodet ikke til teksten. Det møter den ikke, spiller verken med eller mot ”Solaris korrigert”. Har Smedstad lest teksten?

Skuespillerne skifter på å lese teksten. De har ikke en gang tatt seg bryet med å lære den utenat. Men det er jo prisverdig at hele teksten presenteres. De leser den som realisme, skulle det være noen som synes det er vanskelig å lese Rimbereids solarisspråk får de god hjelp til å forstå, i hvert fall overflateinnholdet, her. Men hvor er poesien? Dvelingen ved dette forunderlige språket? Opplesninga blir nærmest antipoetisk. Det som kunne vært av dramatisk potensial i teksten blir overhode ikke utnyttet. I en av strofene blir jeg-personen i diktet avbrutt mens han tenker på kjæresten ”Shiri” av oter som dukker opp:

 

”SHI … ein vett, glinsen

dyr

seer an meg, fra kaien

 

Andrine Sæther leser bare – litt barneskoleaktig – rett fram.

Det er interessant å høre diktet lest på østlandsk. Jeg har tidligere bare hørt forfatteren selv lese. Det østlandske tonefallet gjør at konsonantene som diktet har mange av – en del vokaler har nemlig erodert bort i dette språket fra 2480, ikke blir så framtredende. Språket lyder mykere på østnorsk enn på vestnorsk (kommer det til å finnes slike forskjeller i 2480 også?). Noen poetiske grep blir borte. I en strofe står det: ”OR var den som/    ein duft/fra organic 1.1? EIN duft som uss?” På østnorsk vil dette lyde: ”organic en – en. Ein … ” og ikke ”organic ein.ein. Ein..” som det blir på vestnorsk. Altså ikke så insisterende og energisk. Det ligger i det hele tatt mye ekspressivitet og temperatur her som ikke blir utnyttet i det hele tatt.  Det er for feigt at Hodne & co ikke engang prøver å gå inn og virkelig gjøre et teatralt møte med denne teksten! Boka er best!

Nationaltheatret: NATIONAL SPESIAL

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

NATIONAL SPESIAL

Trine Falch

Nationaltheatret, 11.mai 2010

 

 

Vellykket og lekent

av Elin Lindberg

Trine Falch inntar Nationaltheatret med en solid teatral bevisshet.

 

Trine Falch gir i National spesial en gjennomgang av teaterhistorien, helt fra førantikke ritualer fram til dagens teater. Denne gangen i en vandreforestilling tilpasset Nationaltheatret. Sist hun dro denne historien, var på Black Box Teater i fjor, med Teaterhistorien – Død og/eller levende. Det er lekent, med en stødig, kunnskapsrik bevissthet om teater og det teatrale. Forestillinga beveger seg inn i, bak og rundt teateret og teaterhistoria. Den omfavner teateret.

Forestillinga starter med at inspisient Christina Johannessen henter publikum i Nationaltheatrets vestibyle. Vi føres bort til sceneinngangen. Her kommer Trine Falch gående med et skjellett under armen. Litt hektisk og smilende ønsker hun oss velkommen, mens hun fester kraniet til skjellettet. Et sceneteppe kommer gående forbi før vi blir geleidet inn. Nettopp denne dekonstrueringen av teatrets virkemidler har vært et kjennetegn ved flere av forestillingene til Baktruppen som Trine Falch tidligere var en del av.

Vi blir ført opp til teaterets konferanserom. Med publikum rundt det lange, blanke bordet i dette ærverdige rommet presenterer Trine Falch inspisienten, kveldens publikumsvert, seg selv og ikke minst suffløren Wenche Blix Rudi som har fått en framskutt plass i forestillinga. Blix Rudi var jo også aktiv på scenen i Romeo og Julie tidligere i år. Da var hun synlig plassert og en del av bildet, men arbeidet der med den tradisjonelle suffløroppgaven. I National spesial diskuterer Falch teksten med Blix Rudi. Aktørene i forestillinga sidestilles. Alle er like verdige. En sympatisk tanke.

Baktruppen er også kjent for å arbeide med undersøkelser i forhold til publikums posisjon og status i teaterforestillinga. I National spesial legges det opp til at det er publikum selv som skal spille forestillinga. Det vi skal spille er ”teaterhistorien”. Falch har invitert oss til et modellmøte og leseprøve i konferanserommet. Teaterhistorien skal bli vår.  Som formidling av teaterhistorien fungerte kanskje Teaterhistorien – Død og/eller levende bedre. På Nationaltheatret går det fort i svingene og det kreves en god porsjon innforståtthet for å få med seg alt. Hva er for eksempel forskjellen mellom gresk og romersk antikt teater? Det vet mange i det teaterinteresserte publikumet, men sikkert langt fra alle. Jeg liker allikevel gjenfortellingen hennes svært godt. Og jeg liker måten hun forholder seg til spillestedet på. Hun åpner blant annet døra slik at vi hører publikum som klapper når forstillinga Blodig alvor på hovedscenen er ferdig. Publikums reaksjoner diskuteres med inspisienten – var den bedre eller dårligere enn i går? Hele teateret tas inn. Falchs stemmebruk er bedre i denne forestillinga enn i den forrige, der hun hadde en jentete stemme. Her bruker hun sin egen stødige, voksne stemme.

Etter fire akter, der vi som publikum er blitt plasser inn i teaterets historie, blir vi ført ned til ”Masken” – til sminkerommet. Her fortsetter Falch historien, mens hun gradvis blir maskert om til geit av maskøren Ruth Haraldsdottir Norvik. Falch forteller Nationaltheatrets nære historie. Fortsatt ut fra ideen om at det er publikum som skal spille rollene i historien.

Etter et opphold i Masken er det skuespillerfoajeen som står for tur. Her møter vi Tobias i tårnet alias Lars Wikdal, en av teaterets eldre skuespillere. For en skuespiller er det en stor opplevelse hvis noe går galt på scenen. Kanskje noen ikke husker teksten, noen kommer feil inn – eller dukker ikke opp i det hele tatt, kanskje scenografien faller ned – noe gikk ikke slik det skulle. Mange skuespillere sitter med anekdoter om slike ting, og hvis de er gode til å fortelle kan det bli ganske artig. Det at Lars Wikdal sitter i skuespillerfoajeen og forteller anekdoter fra sitt lange teaterliv gir forestillinga et metaperspektiv. Slike historier sitter i veggene her. Wikdal blir ”skuespilleren”, nærmest objektifisert.

Til sist kalles vi til hovedscenen. Vi setter oss på stoler og får en rundtur på dreiescenen slik at vi plasseres mot teppet. Sceneteppet går opp. Et magisk øyeblikk. Salen er som et smykkeskrin, skinnende og stille. Vi er kommet til tragediens fødsel – geiteslaktet. Falch er i fullt geitekostyme og suffløren Blix Rudi stiger opp fra sufflikassen og forestår det rituelle drapet, til Geir Jenssens versjon av Henry Purcells ”What power art thou”. Dette er teater! Dette er supert!