Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

De ultimate: Ny norsk dramatikk

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no juni 2020

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

Av Elin Lindberg

Oda Fiskum: DOMEN

Fredrik Brattberg: PIL-OG-BUE-GUTTEN

Marta Huglen Revheim: BESTEFARSTOLEN

Malmfrid H.Hallum: LEIEBOEREN

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5.juni 2020

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige.

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter “A”». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola» og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

            Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

            Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, de de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest.

            Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H.Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sang i 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

            Leieboeren er bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet.  Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman.

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

yoga_for_theatres_redigert-9.jpg
foto Audun S. Eftevåg

Lettbeint chanting med hund

Som en del av ICON-programmet sitt presenterer Nationaltheatret Yoga for Theatres av og med MaisonDahlBonnema på Malersalen. Det er prisverdig at slike små og litt skakke teaterhendelser kan få plass her.

Av Elin Lindberg

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

Tekst: Anna Sophia Bonnama

Musikk: Hans Petter Melø Dahl

Kostymer: Love&Orgasm

Yogaturge: Elke van Campenhout

Teknikk: Truls Hannemyr

Co-produksjon: Nationaltheatret, Teatergarasjen og Needcompany

Nationaltheatret, Malersalen, galaktisk premiere 10.oktober 2019

 

MaisonDahlBonnema er et norsk/nederlandsk prosjekt som Hans Petter Melø Dahl og Anna Sophia Bonnama står bak. De har tidligere vært medlemmer av Baktruppen og Needcompany. De siste 20 årene har de skapt forestillinger og teaterhendelser. På 1990-tallet jobbet de først og fremst i Amsterdam, siden har de turnert verden rundt. I Yoga for Theatres har MaisonDahlBonnema med seg Elke van Campenhout og Joana Preiss som aktører. I tillegg har de med seg den svært sjarmerende hunden Daisy.

 

Ritualrommet

Det står stoler til publikum i et kvadrat på Malersalen på Nationaltheatret. På hver stol ligger et teksthefte. De fire aktørene går rundt blant publikum som finner plassene sine. Melø Dahl er kledd i kjole og hvitt, kvinnene har lange, smått sexy, kjoler i rødt, hvitt og svart i tillegg til sko med svært høye hæler. De er kledde for konsert. Rundt oss svinser den søte hunden Daisy. Hun hilser på den ene etter den andre og tar gjerne mot kos og klapp.

Aktørene starter å synge sammen mens de sitter på stoler sammen med publikum. Det er rolig og melodiøst, en slags pop-chant. En del av refrenget går: «this theatre is in this galaxy and this galaxy is in you». De fire fortsetter å synge mens de beveger seg rundt i rommet. De beveger seg trygt og selvsikkert. Stort sett danser og beveger de seg mykt, men på et tidspunkt i performancen går flere av dem rundt på kne og en av kvinnene spiller en orgasme. På et annet tidspunkt kler Melø Dahl av seg livkjolen og tar på seg kvinnesko. Hele tiden går sangen, eller chanten og Daisy svinser rundt.

 

Teksten

Tekstheftet som følger Yoga for Theatres har undertittelen «a galactical song situation». Her kan vi lese om MaisonDahlBonnemas tanker bak peformancen og følge tekstene mens de synger, noe mange i publikum gjør. Bakerst er det også en essay-aktig tekst av aktøren og yogaturgen Elke van Campenhout. I en av tekstene står det at «Yoga for Theatres will practice mindful streching and bending of the world as we know it, expanding our consciouness through songs». Det er jo både ganske ambisiøst og fint. Arbeidet søker å bryte opp og resirkulere ord fra dagligliv og teater. Det klarer teksten til en viss grad, men det er kanskje startpunktet som er mest interessant og også noe urovekkende. Teksten starter med å fortelle om at Hans Petters grandonkel var en naturelsker og en lidenskapelig nazist som trodde på Hitler og en sunn livsstil. MaisonDahlBonnema skriver også at SS anbefalte yoga til de ansatte i konsentrasjonsleirene for at de skulle opprettholde en indre fred. Dette er virkelig besynderlig. Er det virkelig sant? Dette kan uansett stå for en «bending of the world as we know it».

 

Dyret

Det sterke fokuset på miljø- og klimaspørsmål de siste årene har ført til en større bevissthet rundt det å forholde seg til natur og dyr – andre levende skapninger på jorda. Hunden Daisy som en selvstendig aktør på scenen, der hun får gjøre akkurat som hun vil, understreker nettopp dette tankegodset. Hunden blir sidestilt med mennesket, på et vis, den blir like verdig. Daisy er ikke trent opp til å gjøre noen antropomorfe handlinger. Hun kles ikke opp for å ligne et menneske, hun har heller ingen spesielle ferdigheter utover det å være en helt vanlig hund som driver på med hundeting.

 

Bærplukking

De fire menneskeaktørene har roller som «bærplukkere» ifølge den utleverte teksten. Den eneste referansen vi får til bærplukking er et bilde Hans Petters grandonkel E. har malt av ham som barn mens han plukker blåbær i skogen. Vi får ellers høre om et gresskar som plukkes opp og blir kokt suppe på. Blåbærplukking kan unektelig ha noe meditativt over seg. Man kan holde på med sitt over lengre tid på en og samme tue mens tankene får tid til å gå både hit og dit. Man er fysisk i kontakt med både galakse og moder jord. Molteplukking er derimot mer av en jakt der man må bevege seg over lengre avstander og der bevegelsesmønsteret har en helt annen rytme. Jeg kunne godt ha tatt for meg plukking av nype, tyttebær og epler, men det tror jeg at jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

 

Sangritualet

Yoga for Theatres synger seg inn i en lang ritualtradisjon. Tanken er ofte her at verden skal heles og fellesskapet skapes og styrkes gjennom sang. Sangen er bare et element i det hele, den er ikke hovedsaken her. Den er heller ikke spesielt utviklet i Yoga for Theatres. Noen steder er det tilløp til flere stemmer, men i lange partier er det unison allsang. Musikken kan kanskje karakteriseres som pop-chant. Chanting er ofte å finne i religiøse kontekster, her settes den inn i en sammenheng som ser ut til å ønske å skape en rensende effekt. Seansen fungerer helt greit. I neste uke skal kompaniet synge seg videre til Meteor-festivalen i Bergen.

 

 

 

 

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG – Om det rare livet og den uforståelige døden

elinlindberg8

 

 

Steffi Lund: USANNSYNLIG

-Om det rare livet og den uforståelige døden

Idé/prosjektledelse/regi/dans: Steffi Lund

Litteraturhuset Oslo, 16. oktober 2010

 

En dag i Steffi Lunds liv

Solid danseforestilling, men misvisende litterære forelegg

 

av ELIN LINDBERG

 

Steffi Lund er danser og har gjort en rekke soloforestillinger, hovedsakelig i egen regi. Hun er også utdannet yogalærer. I Usannsynlig har hun tidvis med seg cellisten og komponisten Tov Ramstad på scenen.

Forestillinga presenteres som om den er nært knyttet til tekster av Michel Houellebecq og Samuel Beckett. Det er noe misvisende. Houellebecq er kjent for en litteratur fylt av brutalitet, desillusjonisme, dekadanse og fremmedgjorthet. Lite av dette i Lunds forestilling. For å gi et eksempel: Houellebecq har nettopp kommet ut med ny bok, La carte et le territoire (Kartet og territoriet). En av nøkkelscenene i boka er når hovedpersonen (som for øvrig heter Michel Houellebecq) blir funnet drept og lemlestet sammen med sin hund. Begge er strimlet opp og sammenblandet slik at det umulig å skille dem fra hverandre. Groteskt og brutalt, og typisk for Houellebecq. Samuel Becketts gudeløse og litterære univers har jeg også problemer med å finne mye av i Lunds arbeid. Men Lund har egentlig ikke behov for støtte i de litterære foreleggene, forestillinga står fjellstøtt på egne bein. De løsrevne setningene det mediteres over i forestillinga står også helt greit alene, men det virker forstyrrende med de tunge forfatternavnene som ramme rundt Lunds arbeid.

 

Lunds liv

Scenerommet på Litteraturhuset er enkelt. Hvit bakvegg. Lund kommer inn med yogamatta si. Det er ro og konsentrasjon. Kontemplasjon. Lund som subjekt er tilstede og utrolig myk. Dansesubjektet strekker seg for publikum. Og puster. Lunds yogaøvlser på matta tar tid. Vi ser og kjenner at vi er tilstede i rommet. Stillheten er behagelig og harmonisk, selv om det er en følbar kontrast mellom pusten og mykheten i danserens kropp og de stive kroppene som ser på. Vi mediterer over yogaens fysiske meditasjon og selvsentrerthet. Det vakre, men noe pietistiske og asketiske i yogaens estetikk. En lyd kommer inn, som en slags hvit støy, det kunne like gjerne vært lufteanlegget som et lydspor. Lyden av rumlende mager i publikums stive kropper rundt meg blander seg inn. Vi ser Steffi Lund bli mykere og mykere i yogaøvelsene sine. Det er danserens hverdag vi ser. Dette må til for å holde dansekroppen i orden. Vi ser på en måte bak kulissene. Cellisten kommer på scenen. Lund fortsetter med yoga i det rene, enkle rommet. Yogautøveren gjør sine bevegelser på matta og jeg tenker på at på en lignende måte ber muslimen på sitt bønneteppe. Yoga og bønn? Subjektet perfeksjonerer sin tilstedeværelse i verden. Sammenrullinga av yogamatta blir også et eget estetisk uttrykk.

Tekst projiseres på bakveggen: ”Jeg har opplevd så lite at jeg tror at jeg ikke skal dø. Jeg synes det virker usannsynlig at et menneskeliv skal romme så lite”. Forestillinga er så rolig at vi får med oss alt. Lund kler på seg jakke og sko. Ny tekst: ”Ubevisst innbiller man seg alltid at noe kommer til å skje, før eller siden. Det er en stor feil.” Lund gir seg til å piske med en stor pisk. Det smeller i rommet, hun pisker teksten på bakveggen. Pisken er overraskende. Det er fascinerende og flott, og bringer en farlighet og snert inn i rommet. Lund legger seg ned, det er ro og cello. Hun går opp i bro og går som et dyr. Hun formidler en lyttende bevissthet om kontroll og ansvar for egne grenser. Plutselig begynner Lund å snakke. Hun forteller om en oppgave en danselærer engang har gitt: ”Kom deg fra liggende til stående uten at det imellom er synlig!” Lund øver på dette og vi lurer på hvorfor veien i mellom ikke skal være synlig. Å øve på det umulige. Her kommer kanskje Beckett inn? Siste setning i Den unevnelige: ”I can’t go on, I go on.”

 

Humor

Lund jobber undersøkende og humoristisk med stemmen. Hun vrir og vender på de få setningene hun har tatt inn i forestillinga. En fjernstyrt hjerne kommer overraskende inn på scenen. Den forstørrede hjernen ser ut som en slags bille. Hjernen lever sitt eget liv. Hjernen begynner å ”snakke”. Teksten er fortsatt mer personlig enn litterær. Hjernen fortrenger danseren inn i et hjørne før Lund manipulerer en liten papir-dukke-Steffi Lund oppå hjernen som må stå stille en stund.

Videre klatres det og henges i stige. Lund tar fram termos og matpakke. Hun synger litt. Danser. Cellisten synger. Til slutt ligger Lund som et foster i livmor. Sammenkrøpet, opp ned. Lunds dag er over og sirkelen sluttet. En sympatisk forstilling. Lindrende og harmoniserende.LL

H skje, før eller siden. Det er en stor feil Ubevisst innbiller man seg alltid at å skje, før eller siden. Det er en stor feil

 

 

Sons of Liberty: Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

Sons of liberty.png

Sons of Liberty

Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Black Box Teater 24.april-10.mai 2009

 

 

Sprelsk trashkomedie

Sons of Libertys forestilling Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4 er det morsomste jeg har sett på svært lenge.

Humor er som kjent, en alvorlig ting, og hva folk synes er morsomt kan være så mangt. Noen synes i oppriktig alvor at Øyvind Blunck er morsom, andre synes det ikke. Humor er ofte knyttet til det å snu opp ned på ting, til å la det som befinner seg lavest i hierarkiet på samfunnsstigen komme opp. Protagonistene i de antikke, greske og romerske komediene var ofte slaver. I middelalderens karneval og opptog var det konge og kirke som ble gjort narr av. Laverestående klasser som tjenere og håndverkere har stått for moroa opp i gjennom teaterhistoria. Fortsatt finnes det i det borgerlige teateret forestillinger der skuespillerne står på scenen og forteller vulgære vitser på tillært østkantdialekt, det er faktisk helt sant! Kanskje det er nettopp det som er det virkelige trashteateret?

 

Real trash

Det er ”trash” Sons of Liberty jobber med i forestillinga Pre Sang Real: Sons of Liberty 4. Sons of Liberty består av de to scenekunstnerne Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie, de har allerede tidligere gjort seg bemerket med sin egenutviklede trashsjanger. Scenerommet i Oslo Jazzhus er fylt av saker og ting: garnballer som barn pleier å lage, leker, et telt det er skrevet “Hvad” på, en pappeskeby, lysende Las Vegas-skilt – masse rot og skrot. Kjellerlokalet er kaldt og det er ”soppbefengt” – det er montert små plastsopper rundt omkring, til og med på en oppblåsbar plastdukke som ligger i et slags oppblåsbart plaskebasseng. Det er kaotisk. Det er forestillinga også. Herlig kaotisk. Den har en slags trashdramaturgi. Alt er blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener følger på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Tittelen på forestillinga gir assosiasjoner til den sykt populære boka Da Vincikoden av Dan Brown med ”Sang real” som står for kongelig blod. De to skuespillerne åpner forestillinga i en slags liksom-fransk-adel-kostymer. De har en vaniljesaus-syltetøy-sjokoladesaus-orgie mens de snakker på fransk om revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Det er giljotinering og død. Sykdom. Er det Mimi fra La bohème som dør av tuberkulose? En av skuespillerne hoster og sprer virus utover publikum, kan vi vente oss svineinfluensa? Det er utrolig morsomt. Vi ler og ler og ler. Vi ler og tenker på 90-tallets noe sjølhøytidelige Pain Solution-teater når de setter på seg klesklyper. Vi ler når de skyter seg, faller om og dør.

 

Beckett

Dialogene i forestillinga er ofte repetitive, for eksempel fra startfasen: Det är slut nu. Nei, det er nå det begynner. Nå begynner livet. Jag älskar deg. Det är slut nu. Det er nå det begynner. Osv.

Både dialogene og settingen får meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minner om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest er det slutten av Beckettes tekst The Unnamable jeg tenker på: ”I can’go on. I go on.” Det er på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holder fram.

Det er et element av resirkuleringskunst her, men det er ikke riktig helt det heller. Riktignok florerer det av kulturetterlatenskaper her, men de oppstår ikke alltid som noe bearbeidet og nytt i forestillinga. Det er mer et oppgjør med disse elementene. Eller et forsøk på oppgjør. Kulturtrashet blir forsøkt drept, men tror du ikke pokemonfiguren Picachu – gul, med store barnlige øyne – klistrer seg fast på Kajasos sko – umulig å bli helt kvitt. Her er vi faktisk inne på en helt reell (real!) problemstilling, jfr Alan Wiesmans bok Verden uten oss som kom på norsk i fjor. Han skriver om hvordan verden sannsynligvis ville komme til å utvikle seg hvis menneskene plutselig ble borte. Plastleker vil, i følge ham, være noe av det siste menneskelige spor som kommer til å finnes, fordi polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont.

 

Leikari

De populærkulturelle etterlatenskapene er en realitet Lie og Kajaso ikke forholder seg moralsk til, de boltrer seg i dem, de leker med dem. Det er besnærende morsomt, morsomt med sting og snert. Det islandske ordet for skuespiller er leikari, og teater på islandsk er leikhus. Det passer svært godt på Kajaso og Lie, de er lekere. Midt i forestillinga kommer de drassende på noen oppblåsbare dukker. Det ser ut som noe midt i mellom et middelaldersk opptog og en barnehage på tur. Det er en slags dobbelhet i leken. Som referansen til filmen Matrix, samme katt to ganger – det betyr at de har endret noe.

Handlingene er ofte helt umotiverte. Jeg liker denne uforutsigbarhetens dramaturgi svært godt. Den skaper super poesi og overraskende rom. Her er det pesten, innsmurt i nugatti, som springer gjennom barnehagen. Her kommer skuespillerne inn i tøffe loffetøfler. I en fantastisk scene ødelegger digre dinosaurer pappeskebyen før et dorullnissekor synger en sang (real!).

God, eksistensiell komedie kan jo ikke skapes uten at det finnes et ravnsvart alvor under. De to skuespillerne er innelukket i universet sitt med alt dette trashet.

– Vil du dø?

– Du vil inte leva – Eva.

– Nå kom døden. Jeg er helt alene i et badebasseng på Stena Line.

Ja, det høres ut som et helvete, men det er fantasisk teatralsk og morsomt. Og i motsetning til skjebnen til alt det plastsøppelet de vasser rundt i, er den tragiske sannheten den Kajaso kommer med:

–       Vi är en liten gycklartrupp, vi överlever ingenting.

Erling Kittelsen: Fortell det ikke

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

”Globalisering er et ord”

–         poetisering av verden

 

Teaterteksten Fortell det ikke av Erling Kittelsen dyrker det ustadige og utskiftbare. Den bruker poesien til å gripe verden, av og til er både teksten og verden ubegripelig. Tekstens her og nå er atopisk – det kan være når og hvor som helst.

av Elin Lindberg

 

Erling Kittelsen: Fortell det ikke. 87 sider. Aschehoug, 2009

 

 

Erling Kittelsen har skrevet bøker i førti år, han er en produktiv forfatter som har skrevet dikt, fabler, romaner og teatertekster. Teatertekstene hans er satt opp i mange land. Hans forrige skuespill På himmelen (2000) ble spilt i arabiske land. Det er, så vidt jeg vet, det eneste norske teaterstykke som er blitt utsatt for en fatwa.

Fortell det ikke består av fem akter, eller scener. Vi møter fem personer som alle er med i samtlige akt. Helena, Jessica, Fulla, Egil og Jack. Noen av navnene gir assosiasjoner til mytologiske eller litterære figurer. Helena –  gresk, Egil og Fulla – norrønt og Jack og Jessica som er vanlige amerikanske navn. De blir en kulturkrets. Dialogen mellom disse brytes opp av lengre monologiske tekstpassasjer. Disse tekstpassasjene kan stå som refleksjoner fra en utenfor dialogen, eller er det slik at disse tekstpassasjene står i et dialogisk forhold til de navngitte figurenes dialog?

I mange av Kittelsens tekster samtaler han med andre tekster, for eksempel gjør han det i Hun (1989, 1990) der han i tillegg til originaloversettelsen av Voluspå skriver inn en samtale med diktsyklusen. Samtaler med originaloversatte norrøne tekster gjør han også i Vindkald (2001) og Brageseilet (2003). I den samtalen som pågår i Fortell det ikke mellom dialogen og de innsmettede tekstpassasjene, oppstår refleksjoner rundt blant annet teater og resepsjon, krig, politikk og økonomi. Det blir en poetisering av verden som av og til er glassklar tekst, andre steder tåkelagt – som han skriver: ”Rommet favner, virker likevel lukket.”

Poetisering av verden og det vesentligste virker som Kittelsens prosjekt. Kittelsen poetiserer til og med rollelista. De fem karakterene skifter rolle, innhold eller utgangspunkt for hver nye scene. Fra å være noe konkret som for eksempel ”soldat” eller ”byråkrat” i første scene, blir rollelista for femte scene slik:

 

JESSICA: søker en veg

HELENA: føres til en elv

FULLA: søker noe gammelt

EGIL: finner en by

JACK: dikter

 

Noe så tilsynelatende trivielt som en rolleliste blir her poetisert. Dette slår meg nærmest som en appell: Egentlig er det synd at det ikke er dagligdags å bruke språket så substansielt som Kittelsen gjør. Denne appellerende og politiske undertonen renner som en sterk elv under sceneteksten.

 

Det atopiske

”Midtøsten”, ”Norge” og religiøse kategorier som ”kristen”, ”jøde” og ”muslim” finnes i teksten, men ellers er det lite som knytter teksten an til noe spesifikt sted. Utskiftbarheten av sted og rom gjør teksten atopisk – den kan plasseres hvor som helst. Dette kan være både en kosmopolitisk tekst og heimstaddiktning. Den eksistensielle hjemløsheten som har vært vanlig i den moderne litteraturen er allikevel ikke spesielt påtrengende her. Teksten og karakterene tar sin utskiftbarhet for gitt og plages ikke synderlig over det. Det atopiske trenger jo ikke å knyttes til det hjemløse, både i institusjonelle og subkulturelle miljøer kan det atopiske oppleves som noe positivt, det kan ha sammenheng med hjemfølelse og tilhørighet. Teater og kunstgallerier kan ha noe atopisk ved seg, de ligner hverandre verden over, det samme gjelder for eksempel for treningsstudioer for martial arts. Hva med tekst? Kanskje Kittelsens poetisering, tenkning og sansing gjennom poesi har den samme atopien over seg? Jeg vet ikke. Kittelsens tekst fungerer i hvert fall slik at denne type refleksjoner kommer til overflaten og blir ord.

 

Ord

Kittelsens ord er ikke alltid like umiddelbart tilgjengelige. De skal kanskje ikke være det heller. Dialogen er formet i et arkaisk, noe drømmeaktig språk. Variasjonen av lengden på replikkene er musikalsk. Språket ligger også godt i munnen, det vil fungere fint som scenespråk. Ofte fungerer poesien i teksten, men noen steder blir det for lettbeint, av typen:

 

Våre fotspor forsvant

for fulle seil i mørket.

 

Det blir i beste fall en surrelistisk blødme.

Mye i teksten handler om luft og fly, men selv om den til slutt lander på jorda har jeg litt problemer med å holde den fast. Jeg har allikevel stor sans for Kittelsens politiske poetiseringsprosjekt.