Stikkord: premiere

Teaterkritikk?

elinlindberg8

Publisert i Marg 4-2009

Teaterkritikk?

av Elin Lindberg

 

Teateranmelderi betyr å gjøre teateret synlig utenfor teateret eller forestillinga. Hvordan står det til med teateranmelderiet/teaterkritikken i Norge? Og hva er egentlig god teaterkritikk?

 

Teater er øyeblikkets kunst, det er over når forstillinga er over, ofte er teateranmeldelsen det eneste som står igjen som dokumentasjon av teaterforestillinga når den er ferdig spilt. Slik står teateranmelderi i en særstilling når det gjelder kunstanmelderi. Teateranmelderi foregår i aviser, radio og tv, på nettsteder og på blogger. Godt anmelderi er viktig både for teatrene og publikum. Da Aftenposten i høst skulle engasjere en ny hovedteateranmelder, kanskje den viktigste anmelderposisjonen i Norge, ble kulturredaktøren i avisa, Knut Olav Åmås, kontaktet av flere norske teaterledere som var engstelige for at avisa skulle ansette ”feil” teaterkritiker.

Plass og penger påvirker teateranmelderiets posisjon. Teater, performance og teaternære kulturuttrykk brer om seg, men det er begrenset plass og økonomi i media til faglig gode og uavhengige kritiske ytringer. Mange bloggere legger ut anmeldelser eller synsing på sidene sine. Noen av dem er gode, andre ikke. Bloggere trenger ikke forholde seg til vær-varsom-plakaten på samme måte som etablerte kritikere og dette utfordrer presseetikken. De mest sentrale arenaene for teateranmelderi i Norge er de største avisene, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og NRK P2s program Scenerom. Men først, det mest sentrale mediet er allikevel tv, hvordan ser teateranmelderiet ut på tv?

 

Og nå sport

Hovedproblemet for teaterkritikken i Norge er at det er begrenset plass til den i aviser og på tv. Vel, ikke bare i Norge – i juni i år forsøkte det danske Betty Nansen Teateret selv å søke etter kritikere, i mangel på kritisk vurdering av stykkene sine. Og samtidig – på en tv rett i nærheten av deg: Sport. Hva er det som gjør at sporten får breie seg ut i beste sendetid og teater bare blir avspist med en lårkort reportasje fra en premierefest? Det er litt pussig når vi vet at i hvert fall de største teatrene hver kveld spiller for smekkfulle hus, mens det er noe tynt i rekkene på Ham-kams og Lyns kamper. Hvorfor blir allikevel fotballkampene jevnlig kommentert og kritisert og ikke teater? Handler det om et slags norsk finkulturkompleks? Eller er det det norske antimodernismesyndromet? En utfordring, men ikke en forklaring på dette, er at teater rett og slett ikke gjør seg så godt på tv. Den internasjonalt anerkjente franske regissøren Claude Règy påpekte dette i et portrettprogram om Jon Fosse, laget for NRK for et par år siden og sendt i reprise i høst i anledning Fosses 50-årsdag. Règy ville ikke la tv-teamet filme den Fosse-forestillinga han holdt på å sette opp. Den ellers utmerkede tv-journalisten gjorde nærmest narr av denne innstillinga. Et av hovedpoengene med teater er jo det samtidige møtet på samme sted mellom aktør og publikum – mellom disse skapes teateret. Dette går tapt når en forestilling forsøkes gjengitt på tv. Det samtidige, altså tid, er sentralt her, men også rom. Det å overføre inntrykk fra det spesifikke teaterrommet til en flat tv-skjerm er ikke ukomplisert, teater er her vesensforskjellig fra film.

Nå kan jo teater være så mangt. Det kan også være et utvisket skille mellom scene og sal. En presentasjon av en slik ambient forestilling snek seg plass mellom nyheter og sport på Dagsrevyen for ikke så lenge siden. Det var det et lite innslag fra ei forestilling som hadde premiere i Tromsø. Forestillinga var lagt opp slik at publikum selv var aktører. De bevegde seg gjennom ei løype med forskjellige sanseinntrykk. Hele kroppen måtte brukes. Under og over ting. Forskjellige taktile opplevelser underveis. Nyhetsankeret så litt brydd ut etter innslaget: ”Ja, dette var teater for de spesielle”, sier hun så til sportsnyhetsdamen som skal ta over oppmerksomheten på skjermen. Stotrende retter hun det til: ”kremt, teater for spesielt interesserte”. Vel, her synder nyhetsankeret mot teaterkritikerens første bud: Respekt for det kunstneriske uttrykket. Jeg skal komme tilbake til de 11 budene International Association of Theatre Critics har satt opp for teaterkritikere senere i artikkelen.

Jeg var også vitne til en lignende episode. Denne gangen tror jeg reportasjen var fra Det Norske Teateret. Det var premiere på et stykke der skuespillerne uttrykte seg kraftig fysisk. Overgangen til sporten ble denne gangen: ”Ja, er ikke dette sport, så vet ikke jeg!” Og her traff nyhetsankeret blink, hun scoret midt i målet, traff så det suste – eller kanskje jeg skulle bruke den vemmelige sportskommentatorklisjeen: Hun fikk hull på byllen! Ja, for det er nemlig det som er poenget – hun vet rett og slett ikke. Hun mangler kunnskap og her skulle det absolutt vært gitt plass til en ekspertkommentator – en teaterkritiker – som faktisk vet og kan sette en slik forestilling i perspektiv. For jeg tror faktisk tv-publikummet er interessert. Og jeg tror de fortjener mer godt og dyptpløyende kulturstoff i beste sendetid, levert av kompetente og kunnskapsrike formidlere. Det er pinlig og frekt å henvise til kulturnytt som sendes midt på natta på NRK1.

En degradering og pinliggjøring av teater er leit. Det teater trenger på tv er mer tid og rom. Det trengs tid for å kunne gå i dybden og få fram hva en forestilling eller et teaterprosjekt handler om. Løsrevne bilder er ikke nok. Talkshowene Skavlan og Senkveld med Thomas og Harald inviterer ofte gjester som snakker om både filmer og teaterforestillinger, men noen kritikk eller analyse er det jo ikke plass til i en slik setting. For et par år siden ble den engelsk-norske skuespilleren Kate Pendry invitert på Skavlan i forbindelse med forestillinga Pornography som hun akkurat da hadde laget. Et svært interessant prosjekt både teatermessig og samfunnsmessig, men framstillinga av henne og teaterprosjektet hennes på Skavlan, eller det het vel Først og sist her, ble mangelfull, hektisk og, ja, pinlig. Hvorfor? Fordi hun fikk alt for lite plass, for lite tid og rom, til å forklare premissene for forestillinga. Og fordi det hadde vært alt for lite saklig synliggjøring av prosjektet hennes i media på forhånd. Hvis publikum hadde hatt mer forhåndskunnskap om denne type teater, hadde det kanskje holdt med et par minutters tv-tid akkurat denne kvelden. Mer tv-tid gir mer kunnskap og mer interesse.

Et teaterprosjekt som ikke bare var vellykka som forestilling, men også har lykkes på tv var Vildanden som ble spilt under Festspillene i Bergen i år. Dette var skikkelig skandale. Og dermed både nyhets- og sladder-tv-stoff. Samtidig som det var en teaterfaglig interessant oppsetning. Forestillinga av Ida Müller og Vegard Vinge var svært lang. Festspilldirektør Per Boye Hansen måtte gå på egne ben og få stoppet forestillinga etter ca ni timer, i to-tre-tida om natta. Da var ikke første akt av Ibsens stykke engang ferdigspilt. Herlig furore og skandale! Vigdis Hjorth skrev i Dagbladet og var over seg av begeistring og bergenske besteborgerfruer var nær hjerteinfarkt. Ja! Ja! Ja! Mer av sånt også. Men først og fremst mer kunnskapsrikt og informativt stoff om teater på tv! Og nå sport: Vi dagsrevyseere vet mye om hvordan det går med Örgryte i svensk toppfotball og vi vet hvor skoen trykker og at Thor Hushovd sliter med en lyskestrekk nå, seks måneder før sesongstart (krise!), men vi vet null og nix om hva som foregår på svenske eller franske teaterscener. Og – er det ikke et teater i Molde? Det har jeg ikke hørt eller lest noe om på lenge. Og det frie scenekunstfeltet? Hvorfor blir det så sjelden omtalt? Usynliggjøring er skummelt, det kan føre til latterliggjøring og umyndiggjøring. Teateranmelderi på tv? Vi trenger mer av det. Og det bør være en svært spennende utfordring å lage godt tv av scenekunst.

 

 

Hva er nå egentlig god teaterkritikk?

Teaterkritikk kan være så mangt. Den kan være glitrende eller begredelig, ofte er den midt på treet. Uansett er den en subjektiv ytring. For teaterkritikk og journalistikk i offentlige media er integritet, troverdighet og uavhengighet sentrale grunnbegreper. Kritikken skal være faglig og så langt som mulig være uavhengig av maktstrukturer og økonomi. Det er positivt at kritikken kommer fra ulike stemmer og at den vektlegger forskjellige sider ved et verk, men til nå har det ikke eksistert noe felles rammeverk for teaterkritikk. Det har IATC – International Association of Theatre Critics – gjort noe med. IATC har kommet fram til noen krav som vi bør stille til en teaterkritiker og formulert et draft som er sendt til alle nasjonale kritikerlag for at de skal ta stilling til dokumentet innen januar 2010. Disse 11 budene antas vedtatt på IATCs 25. internasjonale kongress i juni 2010.

 

Teaterkritikerens 11 bud

 

  1. Theatre critics should respect both artistic and intellectual freedom, and should acknowledge that they themselves are also explorers in the art of theatre.
  2. Theatre critics should always act in what they believe to be the best interests of theatrical art as a whole.
  3. Theatre critics should recognize that their own imaginative experience and knowledge is often limited and should welcome new ideas, forms, styles and practice.
  4. Theatre critics should speak truthfully and appropriately while respecting the personal dignity of the artists they are responding to.
  5. Theatre critics should be open-minded and reveal (as appropriate) prejudices – both artistic and personal – as part of their work.
  6. Theatre critics should have as one of their goals a desire to motivate discussion of the work.
  7. Theatre critics should strive to come to the theatrical performance in their best physical and mental condition, and should remain alert throughout the performance.
  8. Theatre critics should try to describe, analyze, and evaluate the work as precisely and specifically as possible, supporting their remarks with concrete examples.
  9. Theatre critics should make every possible effort to avoid external pressures and controls, including personal favours and financial enticements.
  10. Theatre critics should make every possible effort to avoid situations which are or which can be perceived to be conflicts of interest by declining to review any production with which they are personally connected or by serving on juries with which they are personally connected.
  11. Theatre critics should not do anything that would bring into disrepute their profession or practice, their own integrity or that of the art of the theatre.

 

(IATC – draft August 09)

 

Som teaterkritiker og medlem av kritikerlaget bifaller jeg absolutt disse budene. Det handler om å ta oppgaven som teateranmelder på alvor og å kreve å bli tatt på alvor av media. Det skulle bare mangle. Disse budene er gode for å korrigere anmelderens kurs. For anmelderen står jo ofte ganske alene der på sin utpost. Anmelderen ser og formidler det hun ser og opplever, hun blir et vitne. Og som oftest blir hun i media stående uimotsagt. Litt pompøst kanskje, men et sitat av dikteren Paul Celan passer inn her: ”Niemand zeugt für den Zeugen – ingen vitner for vitnet”. Kritikeren har selv ansvar for sin integritet og troverdighet. IATCs 11 bud kan være gode å holde seg til.

 

Anmelderi og kontekst

Gode anmeldelser bruker kunsten til å tenke med. Jamfør teaterkritikerens 8.bud skal teaterarbeidet beskrives, analyseres og evalueres så nøye som mulig, men det bør også settes i en kontekst. Anmeldelsen må plasseres i tid og rom. Hvordan forholder stykket seg til samtiden og historien? Hvor finner stykket sted? Det siste har kanskje en annen og større betydning i Norge enn i mange andre land. Vi er genuint opptatte av distriktene her i landet og har en bevisst distriktspolitikk. By versus land er en reell, levende og kreativ konflikt. Dette holder liv i spenninga mellom bykultur og bygdekultur. Den ikoniserte hellige bonden var ikke bare skytsengelen for nasjonsbygginga for over hundre år siden, han har fortsatt makt, også makt over norske kulturuttrykk. Jeg skal selvfølgelig ikke harve over alle bønder med samme redskap, uten bondepartiets Anne Enger Lahnstein hadde vi vel for eksempel neppe hatt noen ny opera, en slik finkulturell byborg som vi nå alle, med rette, er så stolte av. Men bondekulturen står ofte for lokal kultur, dugnads- og amatørkultur. Amatørteateret lever godt på bygda, det er ofte en viktig institusjon her. De siste årene har det også vokst fram spel og kulturdager på hvert nes. Det har ført til ny giv på bygda, positive ringvirkninger og tømt kulturbudsjett i kommunen. Vel, her kommer anmelderperspektivet inn: Disse spelene, teatralske kulturdagene og festivalene krever å bli tatt på alvor. Og her er som regel kritisk anmelderi totalt fraværende. For hvis vi skal ta denne bygdekulturen på alvor, og selvfølgelig skal vi ta den på alvor, bør den også møtes med mer inngående kritikk. Dette er en spenstig anmelderutfordring. Det skal vises respekt for arbeidet som er gjort av amatører og profesjonelle. Og her spiller konteksten til det aktuelle spelet eller forestillinga en viktig rolle. Hva slags tradisjon står det i? Hva er historia bak? Det er allikevel på sin plass å gå i dybden og være kritisk, og ikke stryke alle disse kulturevenementene med hårene. Jeg har en mistanke om at det er en del feite kalkuner ute og går i bygde-Norge, jeg mener at de må tas, slaktes og fortæres slik det seg hør og bør. Det er på høy tid og det er å gjøre kalkunene en tjeneste. Og jeg tror også at det finnes svært gode, interessante og nyskapende teaterhendelser der ingen skulle tru at noko slikt kunne bu. Disse perlene bør få den kunstfaglige oppmerksomheten de fortjener og anmeldelser og informasjon om dette bør bli hele folket til del gjennom nasjonale media. Det er jo også å håpe at lokalmedia, aviser og lokal-tv, i større grad blir sitt ansvar bevisst og tar sin rolle som formidlere på alvor gjennom å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi god faglig vurdering av lokalt teater. Det beste og mest seriøse er selvfølgelig at disse benytter profesjonelle teaterkritikere til anmelderjobbene.

Den amerikanske litteraturforskeren Stephen Greenblatt er kjent som en av grunnleggerne av ny-historismen. I denne teoripraksisen snakker man om en kulturell poetikk, den samfunnsmessige konteksten et kunstverk befinner seg i tillegges stor betydning. Ved å benytte en slik praksis vil man kunne trekke interessante linjer fra verket til verden og motsatt. Greenblatt har forsket mye på William Shakespeare. Gjennom å forske på teateroppsetningene på The Globe – Shakespeares teater, har han kunnet si mye om det engelske renessansesamfunnet. Gjennom å tilnærme seg en slik Greenblattmåte å arbeide på som kritiker, vil man kunne la teaterforestillinga bli et nav som resten av det aktuelle samfunnet spinner rundt. Det kan føre til interessante og relevante blikk på lokalsamfunnet og verden.

 

Det nasjonale og det internasjonale

Det nasjonale teateret befinner seg ikke bare på bygda, det finnes i byen også.

Vi har nå fått et Nationaltheater vi ikke lenger trenger å skamme oss over. Det er kanskje Nationaltheatrets forrige sjef Eirik Stubø vi først og fremst kan takke for det. Nå spilles det faktisk like interessant teater her som på store scener ellers i Europa. Internasjonale regissørstørrelser kommer hit og setter opp forestillinger. Det er ofte vellykket, men ikke alltid. Til årets samtidsfestival på Nationaltheatret satte den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas opp Maxim Gorkijs Nattherberget eller På bunnen som stykket kom til å hete på Nationaltheatret. Jeg anmeldte ikke denne forestillinga selv, men så den på premieren. Korsunovas hadde også scenografien her. Og bildene var fantastiske, svært poetiske. Anslagene i forestillinga var gode. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Men spillescenene ble alt for lange. Forestillinga varte tre timer. Mot slutten av forestillinga hørtes en ralling fra et menneske i bakre parkett. En annen stemme ropte: ”Få på lyset’a!” Spillet stopper. En person geleides ut og teatersjef Hanne Tømta entrer scenen og forteller at en person har fått et illebefinnende, men at alt er ok. Spillet på scenen settes i gang igjen. Jeg satt og var redd for at vedkommende hadde kjedet seg i hjel. En virkelig dramatisk hendelse. Det var det viktigste som skjedde denne teaterkvelden, men ingen anmeldere hadde det med i sine anmeldelser. Pussig. Anmeldelsene var jevnt over ikke særlig positive. Den i Aftenposten slaktet nærmest forestillinga. På bunnen ble tatt av plakaten etter kort tid. Og nå skyldte teateret på anmelderen! Det var på grunn av den dårlige anmeldelsen at folk ikke kom! Jo, teateranmeldelser tillegges makt og myndighet.

 

Det usynlige mangfoldet

Forestillingene på de store teatrene får som regel alltid noenlunde kvalifiserte anmeldelser i media. Det er vel og bra. Men det er et hav av teater og teaternære uttrykk som aldri blir anmeldt.

Det som kalles det frie scenekunstfeltet er ikke en homogen gruppe, her er det store variasjoner både i uttrykk og kvalitet. Norge har internasjonale størrelser innen dette miljøet, for eksempel Verdensteatret og Baktruppen, disse får alt for lite oppmerksomhet i norsk presse.

En del av scenekunsten innen det frie feltet skapes som en del av et dyptgående faglig forskningsarbeid og er ofte del av større internasjonale nettverk. Jeg opplever at utøvere innen det smaleste smale også savner saklig og kyndig kritikk. Det handler om å ta disse forskningseksperimentene på alvor, disse blir dessverre ofte latterliggjort og umyndiggjort i offentligheten. Det syndes mot flere av teaterkritikerens bud her.

Det spilles mye barneteater rundt om i landet. Den kulturelle skolesekken sender forestillinger til skoler både i bygd og by, men disse får sjelden kvalifisert kritikk. Det er synd og skam. Publikummet er landets viktigste – våre egne barn, de har krav på godt teater. Og ikke alt de får servert er godt teater, noe er rett og slett fantastisk dårlig. Mye er strålende bra. Det er viktig å ta disse forestillingene på alvor, slakte ned det som trengs og dyrke det som er godt. Flere kritikerstemmer bør komme inn og anmelde disse forestillingene. Men det er media som må ta initiativet til dette og brukerne av Den kulturelle skolesekken bør også kreve mer offentlig kritikk av teaterforestillingene de tilbys.

Det samme bør gjelde for Den kulturelle spaserstokken som tilbyr forestillinger til den eldre garde. Her er det også altfor lite kritikk å spore. Det å gi plass til anmeldelser av disse forestillingene handler om i større grad å respektere både aktører og publikum.

Kritikk av nysirkus-forestillinger er stort sett ikke særlig avansert. Denne scenekunstformen er ikke gammel her til lands, det kan virke som det mangler fagkunnskap her.

Mange kunstuttrykk i randsonen av det som kan kalles teater og som befinner seg utenfor de store institusjonene blir usynliggjort på grunn av manglende plass i media. Publikum går ofte glipp av godbiter fordi de rett og slett ikke vet at de finnes. Mer kunnskapsrikt og inngående teateranmelderi er kuren her.

Teaternære uttrykk som laivspill bør også være gjenstand for anmelderi. For eksempel hadde det vært svært interessant å se en teaterkritikkvinkling på den type eventer som de to dødsdømte unge mennene Joshua French og Tjostolf Moland angivelig planla i jungelen i Kongo. Nå vet vi jo ikke hva som er fakta og fiksjon i denne konkrete saken, men bare muligheten av at det går an å planlegge slike action-events der styrtrike hvite menn leker krig i verdens mest krigsherja land er interessant, uhyggelig umoralsk og setter det teatrale i perspektiv.

 

Scenekunstkritikk, trenger vi det?

Trenger vi i det hele tatt profesjonelle teateranmeldere? Er kritikeren en vesenlig stemme i offentligheten? Bloggerne finnes, holder ikke det? Noen bloggere legger ut svært interessante, velskrevne anmeldelser. Vel, bloggernes stemmer i offentligheten bør være av det gode, men vi trenger selvfølgelig profesjonelle kritikere i offentlige media også. Både i avisene, i radio og tv og på nettsteder. Vi trenger anmeldere med solid fagkunnskap og integritet som er mest mulig uavhengige. Og det handler om penger og plass. Det handler om at media gir mer plass til anmelderi og at anmelderne får lønn for å gjøre en god jobb. Anmeldere får dessverre pinlig lave honorarer og svært få klarer å leve av å være anmeldere på heltid. Det er synd, for det svekker muligheten for et mangfold av stemmer. Noen har holdt ut i år etter år. Blant annet den norske teaterkritikkens førstedame Ida Lou Larsen. Hun har sitt eget nettsted www.idalou.no der hun presenterer sine anmeldelser med sin særegne og kunnskapsrike stemme. Fremragende. Flere slike gode nettsteder er absolutt ønskelig. Et nordisk nettsted som tilsvarer det www.litlive.no er for litteraturen hadde vært på sin plass. Et nettsted med bred og faglig god scenekunstkritikk. www.scenekunst.no kunne vært et slikt sted, men satser dessverre foreløpig alt for marginalt og prøver for hardt på å være kult, det funker bare ikke.

Teaterkritikk? Ja. Jeg ønsker meg en mye bredere kritikk. En teaterkritikkpraksis som gir plass til faglig dyptloddende kritikk av norsk og internasjonal scenekunst for et publikum som er spesielt interessert i dette. Og en kritikkpraksis som gir plass til kritikk av alle mulige teaterformer for å gi kunnskap til et stort publikum. Mangfold, i form av mange forskjellige anm

IBSENFESTIVALEN 2014

elinlindberg8

Invaderende og klaustrofobisk

Reaktualisering av salongteatret der det skapes en bevissthet om her og nå og ditt eget ansvar for stillingstaking? Eller er vi blitt så tykkhudede gjennom vår konstante tilstedeværelse på sosiale medier at intime teaterrom ikke lenger har noen virkning på oss?

 

AV ELIN LINDBERG

Før Ibsens tid var teatret et sted for å se og bli sett. Teatersalen var opplyst og hvem som var i publikum var kanskje like interessant som det som foregikk på scenen. I flere av oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum ganske synlige. Det er ikke bare titteskapsteatret som er oppløst, men den mørke teatersalen lyses også opp. I Thomas Ostermeiers forestilling Ein Volksfeind blir publikum i salen til deltakere i et folkemøte. I Victoria Meiriks Gjengangere på Malersalen sitter publikum tett inn på spilleområdet. I Rogaland Teaters versjon av Fruen fra Havet, som også spilles på Malersalen, kommer vi tett inn på en families oppgjør med seg selv. Og Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem spilles i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby med publikum i sofaen og på spisestuestoler, puter og krakker.

 

Ned, ned

Meiriks versjon av Gjengangere er basert på en gjendiktning av Ingmar Bergman.

Både hos Bergman og hos Ibsen ligger det å kikke inn i en families oppgjør med seg sjøl som en grunnidé, denne blir godt ivaretatt i her.

Publikum sitter rundt scenen. Det er bare én rad med stoler på hver av de fire sidene slik at publikum blir nokså eksponert. Scenografien består av et reisverk til et hus, vi ser gjennom trekonstruksjonen og inn i familien Alvings stue – samtidig som vi ser oss sjøl som publikum. Rundt reisverket ligger betongheller. Skuespillerne er i rommet gjennom hele forestillinga, på eller ved siden av scenen. Menneskene i rommet – både publikum og utøvere – er til enhver tid synlige. Dette gir en tett og, til tider, klaustrofobisk og noe ubehagelig følelse.

Forestillinga får hjelp av rommet det spilles i. For å komme inn i spillerommet må vi gå trappa ned til publikumsplassene. Det gir en følelse av å gå ned i et kjellerrom og bygger opp under den gjennomgående mangelen på lys og luft stykket formidler. Stykket inneholder mengder av referanser til ild og lys – brann, solen, begjær og livsgleden selv, men det er det kalde, fuktige mørket som vinner her.

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. De spiller intenst og musikalsk. Ensemblespillet fungerer godt. Meiriks regi er også musikalsk og tett. Det ligger et alvor i ensemblets møte med dette materialet som jeg liker godt. Grepet med at alle skuespillerne er på scenen hele tida bidrar til tyngden i forestillinga. De skuespillerne som ikke deltar i dialogen blir på samme måte som oss i publikum, kikkere, eller kanskje heller vitner, til dramaet som utspiller seg. Vi ser og blir sett.

For fru Alving (Liv Bernhoft Osa) er det det å overleve som et menneske som er tro mot seg selv og det hun opplever som sannheten som gjelder. Hun har hele sitt liv tatt hensyn – kanskje først og fremst til seg selv og sin families fasade. Hun giftet seg med Alving fordi han var rik og et godt parti og hun har alltid arbeidet med å holde ubehagelige sannheter borte. Nå er tiden kommet for et oppgjør med – eller en frigjørelse fra løgnen, men sannheten trives ikke i lyset, den drar menneskene med seg ned i fortapelsen. Navnet Helene – fru Alvings fornavn – kommer fra et ord som betyr «den lysende» på gresk. Det hjelper ikke i dette stykket. Hun forsvinner i mørket hun også som de andre karakterene.

 

Klamme familierelasjoner

Hele ensemblet bak Fruen fra havet fikk Heddaprisen i 2014 for denne forestillinga og for Perpleks, som også ble satt opp på Rogaland Teater. Regissør er Tatu Hämäläinen, scenograf Chrisander Brun og komponist Franz Edvard Cedrins.

Ensemblet har gjort en god jobb med å oppdatere språket i sin versjon av Fruen fra havet. Det gir spillescenene troverdighet og nærvær

Karakteren «En fremmed mann» er ikke med i Rogaland Teaters oppsetning. I stedet er det fremmede noe som legges til Ellidas (Nina Ellen Ødegård) sinn. Hennes dragning mot det farlige ligger i henne selv. På slutten av første del av forestillinga settes det opp en skog av noe som ligner maisplanter. De blir satt tett i tett på scenegulvet. Det hele kommer til å minne om en scene fra en Stephen King-grøsser. Det er noe skummelt i maisåkeren. Den tette skogen korresponderer også godt til den tilgrodde, ufriske sumpen eller hagedammen som finnes i Ibsens stykke. Denne hagedammen står som en kontrast til det frie og åpne havet.  Rogaland Teaters versjon av Fruen fra havet kommer til å handle om familien like mye som om individet. Familien Wangel er en moderne familie der far med to nesten voksne barn har fått seg ny kone. Det går aldeles ikke knirkefritt. «Don’t worry – be happy» ser ut til å være doktor Wangels (Cato Skimten Storengen) valgspråk. Han blir en tragisk figur i all sin velmenthet. Han står midt mellom døtrene sine Hilde (Ingrid Rusten) og Bolette (Helga Guren) og kona Ellida. Det er som om alle er så innsauset i sine egne lengsler etter et bedre liv at de ikke makter å forholde seg til sine nærmeste. Livet framstår som et mareritt gjennom koblingen til å befinne seg midt inne i en maisåker i et flatt landskap. Det klaustrofobiske og kvelende står i kontrast til karakterenes lengsel etter å komme ut – både fysisk og psykisk.

Forestillinga stopper brått og brutalt. Ingenting løser seg. Ellida skiller seg fra doktor Wangel uten at det ser ut til å løse noen ting. Mennesket har mange muligheter, men det gjør det ikke spesielt mye lykkeligere. Det finnes liksom ikke noe håp om en høyere himmel her. Selve begrepet frihet har mistet smak og farge gjennom denne enorme valgfriheten. Alt står i fare for å bli likegyldig. Om Ellida blir eller om hun går betyr ikke så mye. Det er dette som er så forferdelig trist.

 

Det klaustrofobiske

Teaterpublikummet følte kanskje at de invaderte et hjem da de overvar de første oppsetningene av Et Dukkehjem for over hundre år siden. De kikket inn i en borgelig stue, der den fjerde veggen var tatt ut, de kikket inn i et helt vanlig samtidshjem. I Fix&Foxys versjon av stykket nøyer vi ikke oss med å kikke inn i stua – vi kommer helt inn.

Den danske kunstnerduoen Fix&Foxy, alias Tue Biering og Jeppe Kristensen, har gjort en rekke realityteaterforestillinger. I 2006 gjenskapte de filmklassikeren Pretty Woman med autentiske prostituerte i rollen som Vivian Ward/Julia Roberts. I 2010 lagde de sin versjon av tv-serien Friends med asylsøkere i rollene. I Et dukkehjem er det «virkelige mennesker», og ikke skuespillere, som skal spille Nora og Torvald i et helt vanlig norsk hjem.

Dette vanlige norske hjemmet er et rekkehus i Brannfjellveien i Ekeberg Hageby, et rolig boligområde et lite stykke utfor Oslo sentrum. Strøket er ikke spesielt fasjonabelt, men forholdsvis pent og pyntelig. Vi blir invitert inn i huset av vertene og spillederne Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winter og Mads Sjøgård Pettersen. Vi blir plassert, eller stappa inn, i stua. I huset bor Marianne og Knut, et par i femtiåra. Hun er journalist, han er skipper på Oslo-fergene. De blir presentert for oss gjennom at spillederne intervjuer dem. De har bodd sammen i huset i 25 år og har to døtre sammen. – Stoler dere på hverandre, spør spilleder Kristian Winter. Ja, de stoler på hverandre, men jeg stusser over at de stoler på denne situasjonen — og på oss publikum. Vi kommer inn med våre medievante øyne. Vi er vant til å bedømme både skuespillere og scenografi. Konseptmakerne er usynlige, de kan kritiseres og bedømmes ut fra sitt konsept, men her er det to helt vanlige mennesker som kommer i sentrum, med hele sin historie, sine barn og sitt nips og sine IKEA-møbler og sine familiebilder. Det er mulig vi som sitter rundt i stua – på krakker og spisestuestoler, puter og i sofaen – føler oss like invaderende som det historiske teaterpublikummet gjorde under de første oppsetningene av dette stykket.

Marianne og Knuts liv veves sammen med Nora og Torvald Helmers. De to aktørene har ikke øvd på replikkene. De trivelige spillederne forer dem med hva de skal si til en hver tid. Selv så tykkhudede vi er blitt etter år med reality-serier på tv, med selviscenesettelser på sosiale medier der mennesker uhemmet viser fram sitt aller mest private uten filter, virker sluttscenen ganske rørende. Men det har ikke så mye med Ibsens drama å gjøre. Det er menneskene Knut og Marianne vil føler med, ja, og dattera på 18 som også sitter blant publikum. Vi ønsker jo at familien skal holde sammen. Det blir et skikkelig klissent doku-drama av dette.

Situasjonen er ganske klaustrofobisk. Jeg har følt meg fanget i dette huset under denne seansen. Som i flere av de andre oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum synlige. Det speiler den sosiale mediehverdagen vår. Terskelen for å være synlig på Facebook og Twitter og Instagram en meget lav. De fleste opplever det nok ikke som en invadering av privatlivet deres engang. De økonomiske interessene som lurer bak debatteres jevnlig. Vi minnes også ofte på at overvåkingssamfunnet er en realitet. Er det slik at vi lar oss manipulere – som Knut og Marianne i Ekeberg Hageby – helt frivillig? At vi gir fra oss kontrollen over vårt eget liv og leker og fester med i et multimedialt dukkehjem der noen andre enn oss sjøl trekker i trådene? Realiteten er brutal.

 

Lett elegi

Ibsen in One Take er et norsk-kinesisk samarbeid. Tittelen viser til at forestillinga rommer tekst fra mange Ibsen-stykker og at sceneforløpet filmes simultant — det lages en film i «one take» under den timelange forestillinga. Teater og film samtidig. Et forholdsvis mye brukt grep de senere årene. Ofte forelsker teaterarbeiderne seg sånn i selve filminga at mennesket i scenerommet nesten blir glemt. Det kan derfor tenkes at jeg er en smule forutinntatt når jeg går inn til Ibsen in One Take.

Det er Oda Fiskum som er dramatikeren bak. I dette stykket har hun samplet inn Ibsen i sitt eget stykke som tar for seg den siste timen i en navnløs manns liv. De menneskene mannen har levd med gjennom livet dukker opp i minnet hans.

En enkel, elegisk musikk ligger stort sett hele tiden i bunnen og er også en faktor i det å binde forestillinga sammen. Musikken bidrar dessverre også til at den får en ganske monoton rytme. Det korresponderer greit med at dette dreier seg om den gamle mannens minner og drømmebilder.  Ibsen in One Take er blitt til en sømløs forestilling som ikke tar helt av.

 

Teksten i rommet/mennesket som tegn

Skuespillernes fysiske, og selvfølgelig også mentale, tilstedeværelse er imponerende i Ghosts – Composition/Ibsen av det japanske teaterkompaniet Shelf. Arbeidet kan minne om Noh-teater eller martial arts. Det er minimalistisk og svært presist. Karakterene står som søyler i rommet mens de framfører teksten. Teksten blir i dette arbeidet en ganske materiell størrelse, en fysisk størrelse. Teksten tilhører ikke noe ego, den blir ikke spilt, men tvinges til å stå ut i rommet, nærmest som en forlengelse av skuespillerens kropp.

Noen av kostymene er skulpturelle, og gir skuespillerne motstand. Fru Alvings kjole er omfangsrik i en kimonoaktig stil. Kjolen får henne til å minne nettopp om en søyle – kanskje også en verdensakse. I Gjengangere er det nettopp fru Alving verden spinner rundt. Hun blir den som holder verden sammen – hvis hun faller står verden i fare for å kollapse. I denne forestillinga knekker fru Alving mer og mer sammen, rent fysisk.

Scenen er forholdsvis mørk og stemninga ganske tung. Rommet er så ribbet for scenografi at framføringa av Ibsens sceneanvisning til første scene oppleves som svært vakker og visuell – på tross av at den rommer «et dystert fjordlandskap» og «tungt regn». Naturen blir nærværende gjennom språket.

Shelfs forestilling Ghosts – Composition/Ibsen er til tider tung, meget stillestående og nesten søvndyssende, men den klarer, kanskje først og fremst på grunn av meget sterke skuespillere, å gi en særegen og interessant versjon av Ibsens Gjengangere.

 

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: REVISOREN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Tynn komediesuppe

Revisoren vil gjerne at vi skal le av oss selv, men lykkes ikke helt

 

Av Elin Lindberg

 

"Nationaltheatret - Revisoren Regi: Catrine Telle

Oversatt av Geir Kjetsaa. Bearbeidet av Njål Helge Mjøs og Catrine Telle

Regi: Catrine Telle

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 7.februar 2015

 

På vei hjem fra premieren på Revisoren på Nationaltheatret ble jeg sittende ved siden av to unge kvinner på den stappfulle trikken. Ufrivillig kom jeg til å overhøre samtalen deres. De var studenter, forsto jeg, og de hadde akkurat vært og sett den samme forestillinga som jeg hadde sett. Jeg satt og så ut av vinduet og gjorde mitt beste for å se ut som om jeg satt i mine egne tanker, men samtalen til de to studentene festet seg.

–       Jeg ble så fryktelig trøtt av den forestillinga.

–       Jeg lurer på hvor lenge sånt teater kommer til å overleve. Du så jo at det var bare gamle folk der.

–       Men skuespillerne på scenen hadde det gøy. Ja, har du fått deg fast jobb på Nationaltheatret, har du gjort en god deal.

–       Kanskje det dør ut når de gamle folka dør?

Jeg tenker med meg selv at det er kanskje slik det kommer til å gå, for Revisoren på Nationaltheatret var en ganske så gammelmodig og støvete affære.

 

Gogol fra Ukraina

Nikolaj Gogol ble født i Ukraina i 1809, og han bodde sitt forholdsvis korte voksne liv i Petersburg (han ble 43 år). Han er først og fremst kjent som satiriker. Hans mest kjente verk er nok Nesen (som kom ut samme år som Revisoren hadde urpremiere – i 1836). I Nesen våkner kollegieassessor Kovaljov opp en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Seinere på dagen møter han nesen sin ikledd en statsrådsuniform. Denne formen for absurd humor er det egentlig ikke i Revisoren. Her er det mest klassisk forvekslingshumor.

Gogol – #humor #satire #Ukraina. Det klinger i utgangspunktet svært aktuelt. Vi har nylig sett at satire og humor kan bringe millioner av mennesker ut i gatene for å vise sin støtte til ytringsfriheten. Hvordan krisen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet. Uansett har nok verken franske satiremagasin eller krisen i Ukraina noe som helst å gjøre med Revisoren på Nationaltheatret.

 

En kontrollør fra storbyen

I en liten by et eller annet sted i Russland går livet sin skjeve gang. Catrine Telle og kompani forteller historia som et slags eventyr fra en noe forgangen tid. I åpningsscenen er det kvinnfolkene som framstår som dem som ordner opp. Det tjuvkobles elektrisitet fra en stolpe som allerede er overfylt av ledninger slik at gnistene står i været. Det fikses og ordnes. En vannpost er i ustand – ”er det en rørlegger i salen”, roper ei kone (Mari Maurstad). De driftige kvinnfolkene hjelper til å heise opp sceneteppet, slik at stykket kan komme i gang.

Vi møter borgermesteren (Anders Mordal) som har fått et brev fra fetteren sin som er vannverksjef (husker dere han der vannverksjefen, publikum?), om at det skal komme en statlig kontrollør – en revisor. Dette er ikke godt nytt for verken ham eller resten av småbyens ”gutteklubben Grei”. Alle har de sine svin på skogen. Statlige penger puttes i egen lomme, sjefsstillinger er besatt av udugelige menn som innehar åremålsstillinger i periode etter periode. Sykehussjefen Zemljanika (Per Christian Ellefsen) i en kvalmt skitten legefrakk bryr seg ikke om pasientene lever eller dør. Sengene på sykehuset hans er like skitne som ham selv og alt de syke får er kokt kål. Rektor Kholpov på byens skole (Kai Remlov) lider av sykelig autoritetsangst og har ikke styring på verken lærere eller undervisning. Dommer Ljapkin-Tjapkin (Erik Hivju) er gjennomkorrupt og er mer interessert i harejakt og damer enn i lov og rett. Politiet er en gjeng fylliker. Godseierne i byen, Pjotr Bobsjinskij (Øystein Røger) og Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) er noen sulliker. I likhet med mennene er borgermesterens kone (Anne Marie Ottersen) og dattera (Mariann Hole) også bare opptatt av å mele sin egen kake. Kvinnene er allikevel de eneste som har noe å vinne på et besøk av en revisor – her kan det komme en mann til dattera. Postmester Ivan Sjpekin (Nils Goldberg Mulvik) har fullstendig oversikt over alt og alle fordi han i hemmelighet åpner og leser både inngående og utgående post.

En ung mann (Jan Gunnar Røise) ankommer altså byen med tjeneren sin (Hermann Sabado). Alle tror at dette er den beryktede revisoren. Den fattige unge mannen utnytter situasjonen og så har vi forviklingskomedien gående.

 

Humor

Det finnes mange muligheter for både situasjonskomikk og karikerte figurer her, men det fungerer bare sånn halvveis. De fleste av skuespillerne er gode komedieskuespillere med god timing. De har en fin lekenhet.  Men forestillinga fungerer allikevel ikke helt som komedie. Vi ler høyt et par ganger og la oss sjarmere noen steder, men man blir – slik en av de to unge studentene sa på trikken – litt trøtt av det hele. Et par steder blir forsøkene på seksualisert buskishumor bare kleint.

Like før ”revisoren” skal forlate småbyen med lommene fulle av penger som han har lånt av byens menn, kommer kvinner og menn til ham som om han skulle være en frelser. De ber ham skaffe dem et bedre liv. Scenen minner litt om Monty Python-filmen Life of Brian – også en forvekslingskomedie – der folket strømmer til Brian for å bli frelst.

Noen steder minner forestillinga litt om tv-serien Lilyhammer. Her har vi et fiktivt sted der innbyggerne er noen originale skruer og det er mye triksing og fiksing. Men i denne serien skapes det et spenn mellom en slags normalitet og noe overdrevet, det gir en dynamikk som kanskje er grunnen til at serien er blitt populær.

Mot slutten sier borgermesteren ut mot publikum at ”dere ler av dere selv”. Det ser ikke ut som han tror helt på det selv. Og vi gjør nok kanskje ikke det vi heller. Eventyret om småbyen i Russland med sine originale innbyggere når oss ikke slik at vi kan identifisere oss med dem. Dette blir ingen storslått komedie med brodd. Noen skarp samfunnssatire om korrupsjon blir det dessverre heller ikke, selv om både skuespillere og regissør jobber hardt for at det skal fungere. Hvor lenge kommer sånt teater til å overleve?

 

 

Det Norske Teatret: THE BOOK OF MORMON

elinlindberg8

All makt til fantasien

The book of Mormon er dryg, grovkorna satirisk humor spela ut i ein ganske tradisjonell musikal på hovudscena på Det Norske Teatret denne hausten.

 

Av Elin Lindberg

kristoffer-Olsen-og-Frank-Kjosaas-som-Cunningham-og-Price-i-The-Book-of-Mormon-955x637
Foto Fredrik Arff.

 

Det er skaparane av tv-serien South Park, Trey Parker og Matt Stone, som står bak denne megasuksessen. De har samarbeida med Robert Lopez som blant anna står bak musikken til filmen Frost. Musikalen hadde urpremiere på Broadway i 2011 og er den mest omtala, prisløna og populære musikalen det siste tiåret.

Vi møter to unge mormonarar, Eldste Kevin Price (Frank Kjosås) og Eldste Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen), som blir sende som misjonærar til landsbygda i Uganda. Her møter dei folk som overhovudet ikkje er interessert i religionen deira, men er opptekne av AIDS, svelt og av at dei er undertrykte av lokale krigsherrar.

 

Grovkorna satire

Mormonarkyrkja får gjennomgå. I Noreg er det 4-5000 medlemmar av Jesu Kristi Kyrkje av dei siste dagars heilage, men i USA er det ein nokså stor religion. I musikalen blir mormonarreligionen endevendt. Vi får mormonarhistoria presentert på ein slags flanellograf. Ei fortelling om jødar som drog over havet og etablerte eit samfunn i USA før dei døydde ut etter å ha plassert et par gullplater inngravert med tekst på et gamalt egyptisk språk i ei kiste under ein stein. Grunnleggaren Joseph Smith finn platene og med eit par magiske briller omsett han teksten til det som blir Mormons bok. Heilt makalaust.

 

Ytringsfridom

Trass i at musikalen kjem med krass kritikk av religion var Helga Haugland Byfuglien, preses i Den norske kyrkje på premieren, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, var òg der. Det kan vi kanskje ta som ei understreking av ytringsfridomen vi hevdar å ha her i landet.

Mormonarkyrkja skal absolutt ha honnør for måten dei møter denne satiren over religionen deira på. Både i den norske utgåva av programmet til framsyninga og i den engelske, har dei på trykk annonsar der smilande mormonarar seier: «Du har sett forestillingen…nå bør du lese boken» og «boken er alltid betre». Dei møter kritikken med sjølvironi og humor. Vi har diverre groteske døme på det motsette. Satire over religion i avisa Charlie Hebdo enda med at 13 blei drepne og 11 såra.

 

Dryge karikaturar

Alle dei involverte får gjennomgå i denne framsyninga. Mormonarar, unggutar, homsar, homofobe, afrikanarar. Karikaturane er så svarte, beiske og syrlege at dei knapt er til å svelgje somme stader. Det er kanskje nettopp difor denne musikalen, i den søtlege innpakninga si, fungerer godt. Vi ler – kanskje spesielt av ordspela – til dømes når Eldste Cunningham konsekvent tiltalar den unge, vakre jenta i Uganda med den vanskelege namnet Nabulungi for andre ting som: «Niagara», «Nairobi», «Nutrilett», «Navarsete» og «Nugatti». Referansane til populærkultur som Star Wars og Ringenes herre er festlege. Og vi kjenner at det riv og at latter er vanskeleg når dei dryge historiene om misbruk og vald blir ironisert over.

 

Alt i alt

Vidar Magnussen har sin debut som regissør – oppgåva har han greidd fint. Are Kalvø har omsett, det er utmerka, sjølv om somme av replikkane verkar litt vanskelege for skodespelarane å presentere, men det er kanskje ikkje Kalvø sin feil. Hovudrolleinnehavarane Olsen og Kjosås er eit supert radarpar i beste komedietradisjon – ein tradisjon som rommar Asterix og Obelix, Helan og Halvan, mellom anna. Kvifor Det Norske Teatret bruker hausten til ei oppsetjing som ein like gjerne kunne sett i London eller New York kan ein jo spørje seg om. Men heile ensemblet kjem godt i frå dette. Musikalen blir uansett ein hyllest til den menneskelege evna til å skape sine eigne historier. Det blir ein hyllest til fantasien.

 

Publisert på NRK.no og på NRK Radio Nyhetsmorgen 4.september 2017

 

 

 

 

Riksteatret: GJENGANGERE

elinlindberg8

Velspilt versjon av Gjengangere

Regien er tradisjonell og ikke spesielt spenstig, men stykket gjøres tidløst, og gode skuespillere gir stykket liv og mening

AV ELIN LINDBERG

Gjengangere
Foto Erik Berg

Henrik Ibsen: GJENGANGERE

Regi: Bentein Baardson

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lysdesign: Nils Wingerei

Dramaturg: Tine Thomassen

Riksteatret, Oslo, generalprøve 30.august 2017

 

Scenografien i Riksteatrets Gjengangere forholder seg ganske tett til Henrik Ibsens sceneanvisninger, men den oppdaterer og aktualiserer materialet. Scenerommet illuderer en moteriktig stue i hos en velhavende familie. Vegger og gulv ser ut som betong. En lys sofa står foran på gulvet. En slags glassmonter inneholder en modell av kaptein Alvings barnehjem som nå skal innvies. Det minner om et institusjonsbygg fra tidlig 1900-tall, det ser ut som et internat, eller et slags sykehus. Er det smårutede vinduer, eller er det gitter foran vinduene?

På bakveggen i scenerommet er det en stor, kvadratisk åpning. Den fungerer både som vindu og som inn- og utgang. Veggen bak vinduet – eller utsikten – er dekket av eføy. Den grønne eføyen farges med lyset og er med på å understreke handlingen gjennom stykket. Det står som en fin kontrast til de grå, rene betongflatene. Selv om sønnen i familien – Osvald (Gunnar Eiriksson) – er maler, er det ikke et eneste bilde i huset. Omgivelsene er rene, stilige og kontrollerte – som fru Alving (Gjertrud Jynge) selv. Betongrommet kan gi assosiasjoner til bunkers og bomberom: det alvingske liv skal beskyttes mot angrep utenfra. Betongen kan også gi assosiasjoner til et kjellerrom: her er det det lagret saker som ikke kommer opp i dagen. Som angitt i Ibsens sceneanvisning regner det. Regnet er med på å holde menneskene inne i betongkasernen sin.

 

Åpning

Det er Snekker Engstrand (Per Egil Aske) og Regine (Madelena Sousa Helly-Hansen) som åpner stykket. Engstrand dukker opp i den sentralt plasserte vindusåpningen på bakveggen. Han skuer ned i det litt kjelleraktige, men stilige rommet. Han åpner for å hente sannheten opp. Per Egil Aske spiller den djevelaktige Engstrand godt, han er infam og slesk. Det er han som starter med å pirke i råttenskapen som familien Alvings fasade dekker. Regine søker desperat etter en måte å komme seg videre i livet på. Hennes tilstedeværelse i huset er en konstant påminnelse om kaptein Alvings sidesprang med hushjelpen Johanne, Regines mor. Madelena Sousa Helly-Hansen spiller henne som litt frekk og flørtende. Hun har en lespende måte å uttale «s» på. Det understreker noe litt slangeaktig og kanskje truende.

 

Full kontroll

Gjertrud Jynge har full kontroll som fru Alving. Jeg har sjelden sett denne rollen så velspilt. I motsetning til de andre rollene i stykket, som lett kan oppfattes som sjablonger, er fru Alving en helhetlig karakter. Hun har kontroll over hver bevegelse, hver replikk. Hun er ulastelig antrukket i en nydelig, flaskegrønn kjole i et klassisk, nærmest tidløst, snitt. Hun har planlagt hvert skritt i livet sitt i detalj. Som ung og nygift holdt hun på å forlate ekteskapet. Hun oppsøkte den hun egentlig ville ha: Pastor Manders (Lasse Lindtner) som sendte henne tilbake til den fordrukne og utro ektemannen igjen under påskuddet av å beholde fasaden glatt og ufordervet. Etter dette har fru Alving jobbet utrettelig med å redde seg selv som menneske og å redde sin sønn fra å ødelegges av sin far. Professor i psykologi Siri Erika Gullestad leser inn et hevnmotiv her i et essay i Morgenbladet (nr.34-2017). Hun mener at Helene Alving sender Osvald av gårde på kostskole utenlands fordi hun vil frata faren kontakt med sin egen sønn.

 

Barnet som offer

Barnet som offer for foreldrenes og samfunnets synder er et gjennomgående tema hos Ibsen. I Vildanden er det den stakkars Hedvig som ofrer seg selv i et feilslått forsøk på å redde familien. I Et Dukkehjem blir barna nærmest likestilt med makroner og julenips i det helmerske hjem. I Gjengangere er det også barnet som lider uforskyldt på grunn av foreldrenes skjørlevnet og samfunnets trange rammer. Fru Alving forsøker så godt hun kan å bøte på skaden. Hun sender Osvald vekk slik at faren og hjemmemiljøet ikke skal få noen på virkning på ham, men nei: det hjelper ikke. Osvald er infisert. Han kan ikke reddes. Osvald er i stykket en voksen og utdannet maler. I Riksteatrets versjon er han anerkjent kunstner. Det skrives om ham. Allikevel blir han et barn når han kommer hjem til mor. Det er nærmest en regresjon. Han trekkes ned i skitten av handlinger har ikke selv er herre over. Det ødipale understrekes i forestillinga.

 

Moralens vokter

Pastor Manders er moralens vokter i stykket. I Lasse Lindtners skikkelse blir han en skikkelig mørkemann. Lindtner har troverdighet og tyngde som prest. Figuren Manders er hul og noe latterlig. Han er bare fasade. Den lidenskapelige kjærligheten som har eksistert mellom ham og Helene Alving har han for lengst fortrengt.

Manders’ utspill mot Osvald om «såkalte ville ekteskaper» er noe som setter spillet i gang og gjør at den alvingske fasaden begynner å rakne. I denne forestillingen blir dette noe påtatt. Disse dørene har vært åpne så lenge at Manders’ utbrudd ikke har noen tyngde eller verdi. Det blir noe gammelmodig over spillet her.

 

Ensomhet

Gjertrud Jynges fru Alving omsluttes av en stor ensomhet. Hun har absolutt ingen å støtte seg til. I mange lange år har hun holdt ut og gjort det som var forventet av henne, hun har forholdt seg til sine plikter. Samtidig har hun utviklet seg selv gjennom lesing og planlagt godt. Hun skal endelig bli fri. Navnet Helene betyr «den lysende» på gresk. Lys og sol er positivt og livgivende, men her brennes alt opp – både det gode og det onde.

Riksteatrets oppsetning i Bentein Baardsons regi er teksttro og tradisjonell, men den fungerer stort sett som et nåtidig uttrykk. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette stykket inn i en aktuell nåtidig kontekst. Tragedien som ligger i teksten kommer fram ved skuespillernes, spesielt Gjertrud Jynges, solide spill. Jynge har kontrollert og møysommelig bygd opp til fru Alvings brutale fall. Det gjør at slutten fungerer godt. Tragedien er et faktum. Livssmerten, dødens realitet og livets uforutsigbarhet blir følbar for oss.

 

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017