Stadsteatern: MIN KAMP

Enkel, pratsom, men vellykka

Min Kamp fungerer godt som teater i kyklopenes land

 

Av Elin Lindberg

Min Kamp
Foto Petra Hellberg

Karl Ove Knausgård: MIN KAMP

Dramatisert av Ole Anders Tandberg, basert på Rebecca Alsbergs oversettelse

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland

Dramaturg: Lucas Svensson

Med: Gerhard Hober-Storfer, Ann-Sofie Rase, Jessica Liedberg, Sven Ahlström og Sten Ljunggren

Stadsteatern, Lilla scenen, Stockholm 12.september 2015

 

Som i Norge er det også i Sverige ikke uvanlig å lage teaterforestillinger basert på romaner. I Uppsala ble nettopp Lena Andersons roman Rettstridig forføyning (2013) teater og på Stadsteatern spilles Min kamp denne høsten. Ole Andres Tandberg har gjort litteratur til teater før. Han har blant annet gjort Tor Ulvens dikt og prosa til dramatikk i En vanlig dag i helvete som ble satt opp på Nationaltheatret i 2008. Erlend Birkeland var også scenograf her. I Min kamp gjør de begge grep som ligner på dem de benyttet seg av i Ulven-forestillinga. Rommet er enkelt og nokså nakent i begge forestillingene. I 2008 var rommet fylt av bjørketrestammer, på Stadsteatern ligger det en stor stein midt på scenen. Skuespillerarbeidet ligner også. Skuespillerne kroppsliggjør teksten, uten å dvele ved roller. Teksten er hovedpersonen.

 

Tekst mot tekst

Den store steinen som ligger på scenen inngir tyngde på en bokstavelig måte. Den er i motsetning til de fire skuespillerne på scenen, bare en. Den er massivt tilstede som monumental, kunstgjort natur – ikke ulikt Karl Ove Knausgårds litteratur. (Litt blødmeaktig kan man kanskje si at steinen er en slags knaus – en Knausgård på scenen). Knausgård poengterer selv i teksten ”I cyklopernas land” som er trykt i programmet, men som først ble publisert i Dagens Nyheter tidligere i år, at han kommer fra et fjelland. Han skriver at kyklopene blir sinte og kaster store steiner på det de ikke liker og ikke forstår. Steinen på scenen blir med på å knytte forestillinga til nettopp tematikken i denne teksten. Det enkle blir stående mot det ambivalente.

Det er et godt og interessant grep at fire skuespillere deler teksten likt mellom seg. Det hersker en likhetsideologi her, det er to kvinner og to menn på scenen. Skuespillerne er hverdagskledde i jeans, skjorte eller T-skjorte og behagelige sko. De er alle på scenen hele tida og snakker til publikum gjennom mikrofon. Mikrofonstativet er skrudd så lavt at skuespillerne må bøye seg litt for å få snakket. Dette gir en følelse av at de forteller oss noe hemmelig, at de avslører noe personlig, eller gjerne privat. Dette kler Knausgårds bekjennende tekst godt. Alle skuespillerne gjør en fremragende jobb med en flott og samkjørt dynamikk.

 

Ord, ord, ord

Det sier seg selv at det ikke går å sette opp hele Min Kamp på scenen. Det monumentale verket på seks bøker er jo heller ikke Knausgårds liv 1:1. Det må gjøres et utvalg av materiale. Knausgårds verk er ikke kronologisk oppbygd. Det har en sjarmerende røffhet over seg på grunn av at det er nokså løst redigert. Stadsteaterns Min kamp er kronologisk bygd opp. Det baserer seg mer kronologisk på Knausgårds biografi. Farens betydning i bøkene har fått forskjellig vekting gjennom ulike lesninger. I sceneversjonen får faren en tung, autoritær posisjon gjennom stemmen til Sten Ljunggren. Faren er kun til stede gjennom denne stemmen som lik en allestedsnærværende Gud ser alt og dømmer alt. Faren sidestilles noen steder med Hitler. Denne sidestillingen er ikke helt lett å se i Knausgårds tekst, selv om han skriver om dem begge. Faren knyttes til den kristne Gud gjennom at stemmen på en måte kommer ovenfra. Fra oven kommer også epler. Ett etter ett, til slutt mengder. Mennesket tvinges av den guddommelige far til å spise syndens frukt.

Det å sidestille far/Hitler/Gud på denne måten skaper flyt i forestillingas tekst, men det forenkler også teksten. Den står i fare for å bli en smule banalisert, grunn og overtydelig. Når den allikevel balanserer og ikke blir alt for enkel og ”kyklopisk” er det fordi den behandles med både følsomhet og respekt. Skuespillernes elegante lille distanse til teksten gjør dem i stand til tidvis å også ironisere bittelitt over den – og kanskje også over Mannen, Forfatteren og Kunstneren.

 

Nærhet

En av grunnene til at Knausgårds litteratur er blitt så populær er nok at den er så lett å kjenne seg igjen i for så mange. Jeg-personen i bøkene er ingen eksentrisk kunstner som Bjarne Melgaard eller et eller annet pop-idol. Jeg-personen står fram som en veldig vanlig mann – og denne jeg-personen er androgyn nok – eller han skriver fra et nok androgynt sted – til at den er gjenkjennelig på tvers av kjønn. Kjønnsdimensjonen finnes selvsagt. En ting er den rent institusjonelle – det er vel tvilsomt om et verk av en forfatter kalt Karianne Knausgård ville fått like stort gjennomslag.

Min kamp har truffet tiden på så mange måter. Det er et stort jeg-verk i selfiens tidsalder. Og det er en generasjonsromantekst. For meg blir det plutselig veldig nært når en stor plass i forestillinga blir viet et faktisk forlis som jeg husker spesielt godt fra min egen barndom fordi det skjedde utenfor den vesle øya Myken der oldemora mi kom fra. En tragisk hendelse der fiskebåten Western gikk ned og alle sju om bord druknet. Den unge Karl Ove ser dette på tv, på havoverflata på tv-skjermen ser han et ansikt. Raseri og skam fyller den unge gutten når faren ikke vil tro på ham når han forteller hva han har sett og på et vis latterliggjør ham. Det kan kanskje leses inn at det såes et frø til et hevnmotiv her, men det vesentligste er at den store skammen og det underliggende raseriet løftes fram. Skammen og selvhatet forfølger Karl Ove gjennom forstillinga i møtet med den andre. Humor er det en god del av. Blant annet rundt Karl Oves problemer med for tidlig sædavgang og som deltaker med dattera på baby-rytmikk.

Mot slutten kommer Karl Oves kone Linda med, og de personlige omkostningene rundt skrivingen av Min Kamp tematiseres. Ann-Sofie Rase spiller Linda som pasient på et psykiatrisk sykehus. Det støkker litt i meg når denne sekvensen starter. Karl Ove Knausgård som karakter i bok og på scene er på en måte robust, han har skapt den litterære figuren selv. Det er noe annet med Linda Boström Knausgård. Hun har ikke skapt sin egen litterære karakter. Det ligger noe svært risikabelt og sårbart i dette faktumet. Rase spiller Linda som manisk, som om hun er besatt av en hellig galskap. Hun blir nærmest en slags helgenfigur. Rase/Linda sitter oppe på den store steinen, hun er bokstavelig talt opphøyet og hun blir badet i lys. Hun blir på denne måten dratt litt vekk fra det rent biografiske. Det er både sympatisk, og ganske politisk korrekt.

Den tyngden og betydningen selve verket har fått, illustreres gjennom at store mengder pocket-versjoner av Min kamp kommer fallende ned på scenen. Bokverket er blitt oversatt til mange språk og har suksess verden over. På scenen presser bøkene seg på. De insisterer på å være synlige og det at de er så konkret til stede setter forestillingas åpningstekst i et ironisk lys: ”Jag vill inte at nogon skal se mej. Jag vill inte att någon skal nå meg. Och så er det blivit.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s