Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 -2009

Sons of liberty.jpg

Trash, kaos, trøkk – uforutsigbarhetens estetikk

 

Tekstene i denne boka er like uforutsigbare og fulle av poesi og trash som Sons of Libertys forestillinger. Og som teaterforestillingene til Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso vrir boka seg lekent unna alle enkle definisjoner.

 

av Elin Lindberg

 

 

……………………………………………………………………………………………………………

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST.  271 + 54 sider. Oktober, 2009

……………………………………………………………………………………………………………

 

 

 

Sons of Liberty som består av Stina Kajaso og Lisa Lie, har siden starten i 2003 jobbet med prosjekter i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. På baksida av boka står det: ”We are a band. We do plays.” Ok. Men nå har bandet som lager forestillinger også skrevet bok. Og denne boka er mye. Den kan leses som poesi, dokumentasjon, poetikk, dramatikk/scenetekst eller kanskje som fortellinger fra innsiden av en forestilling/performance.

Boka består av et forord (”manus anus”), scenetekstene til Sons of Libertys forestillinger, et manifestaktig etterord, mye fint billedmateriale, samt bonushefte i form av tekstene til Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real.

Språket – feil er snublesteiner til nye verdener

Under åpninga av Oslo Poesifestival i oktober snakket den amerikanske poeten og litteraturviteren Charles Bernstein blant annet om ”the beauty of error”. Han dyrker feil som oppstår i skrivinga si og løfter dem fram. Dette er en strategi Sons of Liberty også bruker: ”vi jobber med feil som en gave, som gjør at noe nytt oppstår. Feilene er ofte de beste, og vi søker å alltid ha et lag av improvisasjon tilgjengelig, ovenpå et lagt manus, for å holde oss ”på alerten” i en spillesituasjon.” Lisa Lie snakker trøndersk og Stina Kajaso snakker svensk, mye av teksten er en blanding av disse språkene. Muntligheten er viktig for dem, skriver de, de arbeider med rytmen i språket og det kaotiske som oppstår når fonetisk svorsk beholdes i manusene (kanskje det er mer Sven-Ingvarsk enn svorsk?). Når fonetisk trøndersk er skrevet av en svenske eller fonetisk svensk er skrevet av en trønder kan det se slik ut:

 

DRACULA: Ja, jag vet jag är död, men det gjør ondt læll. Du? … Äkta smärta , det savnes, ass.

 

I tillegg til svorsk inneholder boka fraser fra nynorsk, engelsk, tysk, fransk, røverspråk, spansk og dansk. Språkbiter hentes fram fra alle mulige steder, språket i boka blir underliggjort. Denne underliggjøringa av språket retter oppmerksomheten mot språket sjøl og språkets grenser,  i tillegg til at det manifesterer Sons of Libertys univers. Språket i boka krysser språkgrenser og knytter an til en mengde referanser. Det skaper og underbygger et trashy kaos, men Son of Libertys kaos er likevel lesbart.

Deler av forordet består av transkribert samtale. Det gir et autentisk preg. Scenetekstene er også preget av autentisitet fordi de er skrevet av aktørene selv. Sceneanvisningene blir helt annerledes enn hos dramatikere som ikke selv er skuespillere, som for eksempel hos Jon Fosse eller Arne Lygre. Hos Sons of Liberty er det masse energi i sceneanvisningene. De fungerer som skuespillerens notater til seg sjøl: Hvor beveger du deg i denne scenen? Hvor er fokus her? Noen steder blir disse sceneanvisningene kryptiske og private og ikke tilgjengelige for leseren. Beskrivelser av hva aktørene gjør fungerer som dokumentasjon av den fysiske handlinga i forestillingene og sceneanvisningene inneholder også regi: ”Kort tyggepause ved publikum, uformell stil”.

”We skipped the light fandango og gikk rett på den heavy fandangoen”

Som leser går man fra lesemåte til lesemåte gjennom boka. Fra å lese dramatikk til dokumentasjon til manifest og poetikk. Noen steder dukker det opp fine poetiske ting, andre steder ler jeg høyt og noen steder kjeder jeg meg skikkelig. For teksten går et par steder i boka på tomgang. Nå er jo dette en del av Sons of Libertys estetikk – det skal innimellom være dritdårlig. Men blant annet er bla-bla-bla om spaceship med pornotwist fra forestillinga Duell (2004) en prøvelse å lese gjennom.

Teksten med en lang monolog med Ingmar Bergman-twist fungerer imidlertid godt:

 

Regissøren/s: (S har en caps med en cigarr på som ser ut som en kuk, pratar stammigt som Ingmar Bergman, ser på Ls pupper, L prøver å se på Ss øyne og fokuserer på sigaren for å unngå å få sigaren i panna) Jag skulle vilja pröva en grej här nu. En kärleksscen. Jag känner att vi saknar en kärleksscen i ert projekt …

[…]

det har inget med k kön att göra manligt og kvinnligt det har ingenting med KÖN att göra det är EN JÄVLIGT ÄKTA NATURALISTISK KÄRLEKSSCEN HELT ENKELT SOM JAG GÄRNA JÄVLIGT GÄRNA SKULLE VILJA SE BARA NU HÄR OM du kunde demonstrera altså en jävla intens kärlek om du fattar vad jag menar fattar du vad jag menar?

Skuespilleren/L: (Usikker) Men alein, da?

 

(Tystnad)

Skuespillermakt

Son of Liberty nevner Valerie Solanas i forordet til boka som en av inspirasjonskildene sine. Solanas’ s.c.u.m.-manifest er nylig blitt aktualisert gjennom Sara Stridsbergs bok Drömfakultetet og forestillinga Valerie Solanas skal bli president i USA. Både Solanas og Sons of Liberty opererer med referanser til porno og kjønnsproblematikk. Og både Solanas og Sons of Liberty blir tatt på alvor – de blir hørt, utgitt, satt opp på Black Box Teater og på Torshovteatret, de har tilhengere og fanklubb. Men mens Solanas s.c.u.m.-manifest blir en nærmest aristokratisk, intellektuell utopi, blir Sons of Libertys satire karnevalistisk, energisk og full av trøkk og liv. Jeg tror ikke på desillusjonismen til Sons of Liberty fordi den er så full av humor, energi og livsglede. Solanas inngir ikke noe håp, hennes prosjekt er dypt rørende, men tragisk. Sons of Libertys prosjekt er fylt av fandenivoldskhet, de tilbyr et reelt alternativt univers. Og i Sons of Libertys prosjekt er det faktisk folka på gølvet som har makta over seg sjøl og produksjonsmidlene, de lager skuespillerstyrt teater. Og innimellom lager de fantastisk poesi. Sluttsekvensen av God hates Scandinavia (2006) med en dialog mellom Dracula og Ruccula er hemsk og himmelsk.

Forestillinga Swamped i sensation ble produsert i samarbeid med Torshovteatret i 2007. Her har Sons of Liberty med seg nationaltheaterskuespillerne Jan Gunnar Røise og Rolf Arly Lund, men disse to er bare statister i forestillinga – fornøyelig idé. Det er også noen fornøyelige tekstsekvenser her, for eksempel der S joiker under Ls tekst:

 

L: Vi så masse fisk falle fra himmelen og innså at det var Armagjedda. Vi sitter inni hvalen, byen synker. Jazz er et tegn på det. Jazz og funk. Byens sjel passerer revy. Vi er to vandringsmenn med staver og skjegg i hvalen, ved et lite campingbord, vi drikker knark-te og skjelver.

 

Tekstene til Swamped i sensation har mange dystopiske element. Noen er groteske og grusomme, med sekvenser om blant annet voldtekter med knuste flasker. Men selv om det finnes noen vellykkede tekstpassasjer her er nok Swamped i sensation svakest av scenetekstene i boka. Det virker som om Sons of Liberty vil lage dårlig teater her.

 

Sons go solo

Boka inneholder også tekstmateriale fra soloprosjektene til Kajaso og Lie.

I Lisa Lies prosjekt Skogsunderholdning (2007) dreier tekstene seg rundt underbevissthet, drømmer, paranormalitet, vold og seksualisert vold. Teksten er veldig pratete og fungerer ikke helt som litteratur, men den er ok som dokumentasjon. Jeg liker godt den uforutsigbare fantasien som skyter ut i alle retninger, mye småfint, men noe er hult.

Stina Kajasos soloprosjekt fra 2008 heter Knif. I følge Kajaso er tema her: ”Jordens undergång och en våldsam revolt mot apati”. Teksten starter med ”Note to self: Det kanske inte verkar så, men jag vill muntra upp och väcka liv.” Og jo da, teksten både muntrer opp og vekker liv – på en rocka og energisk måte.

Boka avsluttes med et manifest:”WE WILL DO ANYTHING TO AVOID BOREDOM”. Og det er ikke måte på hva Sons of Liberty vil gjøre for publikummet sitt, alt fra seksuelle tjenester, til å pusse opp huset ditt eller se på video sammen med deg – eller:

 

And if you are feeling like you want to experience being a woman we will call you up to tell you 70 times a day that all the things you love doing are unnatural for you. Male activities such as drinking alcohol and having sex.

 

Bonusbok

Som bonusmateriale til boka kommer tekster fra Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real (2009). Da jeg så denne forestillinga på Black Box Teater i vår ble jeg veldig begeistret. Jeg hadde stor sans for trashdramaturgien. Alt var blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener fulgte på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Og som jeg så på ei Dagbladforside her om dagen: ”Alle forfattere med respekt for seg selv skriver om det mytologiske landskapet.” Her var det en mannlig forfatters versjon av det amerikanske som Dagbladet siktet til, men det samme gjelder for Sons of Liberty, det er det mytologiske landskapet de hele tiden refererer til – trash og høykultur, Macbeth og My little Pony – alt med en twist.

Både dialogene og settingen i Pre sang real fikk meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minnet om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest var det slutten av Becketts tekst The Unnamable jeg kom til å tenke på: ”I can’t go on. I go on.” Det var på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holdt fram.

Ja, forestillinga Pre sang real var en perle. På mange vis. Men teksten som bok fungerer dessverre ikke så godt. Den blir for inneforstått og hermetisk. Denne teksten er preget hastverk og hadde trengt mer redigering. Den skulle kanskje heller ventet til neste utgivelse fra Sons of Liberty.

 

 

 

 

 

Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret.jpg
foto Asle Nilsen

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

 

 

Særegent, solid og fragilt

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

 

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

 

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

 

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”.  Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

THE WOOSTER GROUP: VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Publisert i Marg 3-4 2011

Wooster group.png
foto Nancy Campbell

Ensomhet og seksualitet

Kompleks, perfeksjonistisk og krevende forestilling av legendarisk New York-teater

 

AV ELIN LINDBERG

 

THE WOOSTER GROUP

VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Regi: Elizabeth LeCompte

Nationaltheatret, hovedscenen, 11.11.11

 

The Wooster group har hjemmeadresse  i  Wooster Street, Soho, New York. Kompaniet ble grunnlagt her på 1970-tallet under ledelse av Elizabeth LeCompte. Hun har sammen med kompaniets skuespillere og tekniske kunstnere skapt mer enn tretti arbeider for teater, film og video. Flere av arbeidene til The Wooster Group er blitt vist i Europa, gruppa har vært i Norge en gang før (Bergen 2000). The Wooster Group har status som et legendarisk kompani som fortsatt både er eksperimentelt og nyskapende.

 

Visuell dramaturgi

Elizabeth LeCompte har bakgrunn som billedkunstner. Scenearbeidet hennes er preget av at de visuelle elementene er framhevet. I Vieux Carré er videoopptak både en del av scenografien og integrert som skuespillernes motspiller.

Mange av arbeidene til The Wooster Group har klassiske teatertekster som utgangspunkt. I Vieux Carré har jeg inntrykk av at veldig mye av Tennessee Williams’ originaltekst er brukt, men i flere av kompaniets arbeider er bare deler av en dramatisk tekst benyttet. I Fish Story bruker de for eksempel bare de siste åtte sidene av Tre Søstre av Anton Tsjekhov.

 

Ironi

Både forestillingene og måten kompaniet forholder seg til publikum på er preget av ironi og distanse. Ganske temperert ironi, både på grensen til – og av og til over grensen til arroganse. På en måte provoseres man til å ta stilling til dem. De bryter med forventninger og kjemper hardt for ikke å bli satt fast og gjennomtolket. De vil absolutt ikke forbindes med manifester eller teser for så i neste øyeblikk kanskje akkurat ville nettopp det. De sklir unna i det du forsøker å plassere dem, for eksempel er det svært uklart når gruppa egentlig ble etablert. De forteller noen steder at de startet opp i 1976, i andre sammenhenger fortelles det at starten var i 1970 eller 1975.

Som publikummer til Vieux Carré på Nationaltheatret blir vi ikke plassert i salen til hovedscenen, men i et svært trangt publikumsamfi oppe på selve scenen. Plaststolene er vonde og vi vet at vi skal sitte der i to timer, uten pause. Det er som om kompaniet har en slags ambivalens til publikum. De både vil og ikke vil at vi skal være der. De både liker og misliker oss.

 

Tennessee Williams

Tennessee Williams har en ikonstatus som dramatiker. Han skrev både for film og teater. Han fikk blant annet Pulitzerpris for både A Streetcar Named Desire (1948) og Cat on a Hot Tin Roof (1955).

Vieux Carré ble påbegynt allerede i 1938 da Tennessee Williams flytta til New Orleans, men ble ikke skrevet ferdig før i 1977, fem år før Tennessee Williams døde på et hotellrom i New York. Stykket er visstnok ganske sjølbiografisk. Handlingen finner sted i 1930-årene i et sjuskete pensjonat som ligger i det franske kvarteret i New Orleans. Hovedpersonen er en navnløs forfatterspire som kjemper med fattigdom, ensomhet og en undertrykt homoseksualitet. Han blir gradvis kjent med andre losjerende på dette pensjonatet og med Mrs. Wire som er både dement og manipulerende. En konstant kåt maler – Nightingale – er sterkt tuberkuløs, men nekter å innse det. Jane bor sammen med en slask av en narkoman strippeklubbinnpisker. Det finnes også to eksentriske gamle damer som holder på å sulte i hjel og en homofil fotograf med forkjærlighet for orgier, i stykket.

 

Perfeksjon

Forestillinga er tett, intens og velspilt. Skuespillerstilen er mer teatral enn psykologisk. Det er rytmisk samstemmighet mellom skuespillerne og de tekniske kunstnerne, et samspill som på tross av at arbeidet forholder seg til realismen i stykket, kan minne om dans.

Forfatteren (Ari Fliakos) er på scenen hele tida. I scenebildet er det en slags maksimalisme som råder. Det henger skjermer rundt. Klær, ledninger, tekopper, flasker, esker, møbler, sigaretter, sengetøy slenger rundt på plattingene i sceneområdet. Av og til kan vi lese utdrag av teksten på veggen over scenen. På tross av alt dette rotet har forestillinga en imponerende perfeksjon. Det er tett av lyder og ganske folksomt, i tillegg til at vi sitter trangt som småsild i amfiet. Det hele er ganske intenst. Kompaniet har på en måte tatt med seg litt hektisk New York-stemning til dette norske teatret.

 

Eksistensiell ensomhet

Selv om scenen er full av folk som møtes, snakker og har seg med hverandre, formidler forestillinga at alle er alene i verden. Menneskene i dette nedslitte hotellet er på en måte fanget der. De er på grensen til galskap og død. Forfatteren lider under sin enorme kjærlighetslengsel og sin undertrykte homoseksualitet. Hans drømmer vises som homseporno på skjermene. Den kåte maleren (Scott Shepherd) går rundt med en kraftig dildo påmontert og gjør sitt beste for å forføre den unge forfatteren som igjen er mer interessert i Tye (Scott Shepherd det også) – den narkomane stripteaseinnpiskeren. Jane (Kate Valk) er også så enormt alene i sitt liv. Mrs. Wire (også Kate Valk) er ensom i sin galskapsverden.

 

Utsjekking

Det foregår mye på scenen hele tiden, det er umulig å få med seg alt. Mengder av tekst. Bilder på skjermene. Skuespillerhandinger. Teknikere som gjør sitt arbeid. Alt i ganske høyt tempo. Det er ganske uoversiktelig, allikevel mener jeg at det er en presisjon i selve uttrykket.

The Wooster Group har sin ironiske og distanserte stil, men intensiteten i spillet og sceneuttrykket gjør at følelsene av menneskelig livssmerte når under huden på oss. Det tragiske ved disse menneskeskjebnene spilles ut. Maleren snakker om at han skal ta til med sine seriøse arbeider, men det blir bare prat og en livsløgn. Det er egentlig bare sex han er oppatt av. Forfatteren prøver å skrive, men tenker også bare på sex. Det intense scenelivet holdes oppe gjennom hele forestillinga, helt til det fortaper seg, og lydene og bildene fades. Forfatteren er igjen med tastaturet sitt. Han skriver hotellet tomt, før han skriver seg ut av sitt eget liv.

Og litt slitne etter den intense forestillinga rusler vi ut i novembermørket en interessant teateropplevelse rikere.

 

 

 

 

Teaterkritikk?

Publisert i Marg 4-2009

Teaterkritikk?

av Elin Lindberg

 

Teateranmelderi betyr å gjøre teateret synlig utenfor teateret eller forestillinga. Hvordan står det til med teateranmelderiet/teaterkritikken i Norge? Og hva er egentlig god teaterkritikk?

 

Teater er øyeblikkets kunst, det er over når forstillinga er over, ofte er teateranmeldelsen det eneste som står igjen som dokumentasjon av teaterforestillinga når den er ferdig spilt. Slik står teateranmelderi i en særstilling når det gjelder kunstanmelderi. Teateranmelderi foregår i aviser, radio og tv, på nettsteder og på blogger. Godt anmelderi er viktig både for teatrene og publikum. Da Aftenposten i høst skulle engasjere en ny hovedteateranmelder, kanskje den viktigste anmelderposisjonen i Norge, ble kulturredaktøren i avisa, Knut Olav Åmås, kontaktet av flere norske teaterledere som var engstelige for at avisa skulle ansette ”feil” teaterkritiker.

Plass og penger påvirker teateranmelderiets posisjon. Teater, performance og teaternære kulturuttrykk brer om seg, men det er begrenset plass og økonomi i media til faglig gode og uavhengige kritiske ytringer. Mange bloggere legger ut anmeldelser eller synsing på sidene sine. Noen av dem er gode, andre ikke. Bloggere trenger ikke forholde seg til vær-varsom-plakaten på samme måte som etablerte kritikere og dette utfordrer presseetikken. De mest sentrale arenaene for teateranmelderi i Norge er de største avisene, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og NRK P2s program Scenerom. Men først, det mest sentrale mediet er allikevel tv, hvordan ser teateranmelderiet ut på tv?

 

Og nå sport

Hovedproblemet for teaterkritikken i Norge er at det er begrenset plass til den i aviser og på tv. Vel, ikke bare i Norge – i juni i år forsøkte det danske Betty Nansen Teateret selv å søke etter kritikere, i mangel på kritisk vurdering av stykkene sine. Og samtidig – på en tv rett i nærheten av deg: Sport. Hva er det som gjør at sporten får breie seg ut i beste sendetid og teater bare blir avspist med en lårkort reportasje fra en premierefest? Det er litt pussig når vi vet at i hvert fall de største teatrene hver kveld spiller for smekkfulle hus, mens det er noe tynt i rekkene på Ham-kams og Lyns kamper. Hvorfor blir allikevel fotballkampene jevnlig kommentert og kritisert og ikke teater? Handler det om et slags norsk finkulturkompleks? Eller er det det norske antimodernismesyndromet? En utfordring, men ikke en forklaring på dette, er at teater rett og slett ikke gjør seg så godt på tv. Den internasjonalt anerkjente franske regissøren Claude Règy påpekte dette i et portrettprogram om Jon Fosse, laget for NRK for et par år siden og sendt i reprise i høst i anledning Fosses 50-årsdag. Règy ville ikke la tv-teamet filme den Fosse-forestillinga han holdt på å sette opp. Den ellers utmerkede tv-journalisten gjorde nærmest narr av denne innstillinga. Et av hovedpoengene med teater er jo det samtidige møtet på samme sted mellom aktør og publikum – mellom disse skapes teateret. Dette går tapt når en forestilling forsøkes gjengitt på tv. Det samtidige, altså tid, er sentralt her, men også rom. Det å overføre inntrykk fra det spesifikke teaterrommet til en flat tv-skjerm er ikke ukomplisert, teater er her vesensforskjellig fra film.

Nå kan jo teater være så mangt. Det kan også være et utvisket skille mellom scene og sal. En presentasjon av en slik ambient forestilling snek seg plass mellom nyheter og sport på Dagsrevyen for ikke så lenge siden. Det var det et lite innslag fra ei forestilling som hadde premiere i Tromsø. Forestillinga var lagt opp slik at publikum selv var aktører. De bevegde seg gjennom ei løype med forskjellige sanseinntrykk. Hele kroppen måtte brukes. Under og over ting. Forskjellige taktile opplevelser underveis. Nyhetsankeret så litt brydd ut etter innslaget: ”Ja, dette var teater for de spesielle”, sier hun så til sportsnyhetsdamen som skal ta over oppmerksomheten på skjermen. Stotrende retter hun det til: ”kremt, teater for spesielt interesserte”. Vel, her synder nyhetsankeret mot teaterkritikerens første bud: Respekt for det kunstneriske uttrykket. Jeg skal komme tilbake til de 11 budene International Association of Theatre Critics har satt opp for teaterkritikere senere i artikkelen.

Jeg var også vitne til en lignende episode. Denne gangen tror jeg reportasjen var fra Det Norske Teateret. Det var premiere på et stykke der skuespillerne uttrykte seg kraftig fysisk. Overgangen til sporten ble denne gangen: ”Ja, er ikke dette sport, så vet ikke jeg!” Og her traff nyhetsankeret blink, hun scoret midt i målet, traff så det suste – eller kanskje jeg skulle bruke den vemmelige sportskommentatorklisjeen: Hun fikk hull på byllen! Ja, for det er nemlig det som er poenget – hun vet rett og slett ikke. Hun mangler kunnskap og her skulle det absolutt vært gitt plass til en ekspertkommentator – en teaterkritiker – som faktisk vet og kan sette en slik forestilling i perspektiv. For jeg tror faktisk tv-publikummet er interessert. Og jeg tror de fortjener mer godt og dyptpløyende kulturstoff i beste sendetid, levert av kompetente og kunnskapsrike formidlere. Det er pinlig og frekt å henvise til kulturnytt som sendes midt på natta på NRK1.

En degradering og pinliggjøring av teater er leit. Det teater trenger på tv er mer tid og rom. Det trengs tid for å kunne gå i dybden og få fram hva en forestilling eller et teaterprosjekt handler om. Løsrevne bilder er ikke nok. Talkshowene Skavlan og Senkveld med Thomas og Harald inviterer ofte gjester som snakker om både filmer og teaterforestillinger, men noen kritikk eller analyse er det jo ikke plass til i en slik setting. For et par år siden ble den engelsk-norske skuespilleren Kate Pendry invitert på Skavlan i forbindelse med forestillinga Pornography som hun akkurat da hadde laget. Et svært interessant prosjekt både teatermessig og samfunnsmessig, men framstillinga av henne og teaterprosjektet hennes på Skavlan, eller det het vel Først og sist her, ble mangelfull, hektisk og, ja, pinlig. Hvorfor? Fordi hun fikk alt for lite plass, for lite tid og rom, til å forklare premissene for forestillinga. Og fordi det hadde vært alt for lite saklig synliggjøring av prosjektet hennes i media på forhånd. Hvis publikum hadde hatt mer forhåndskunnskap om denne type teater, hadde det kanskje holdt med et par minutters tv-tid akkurat denne kvelden. Mer tv-tid gir mer kunnskap og mer interesse.

Et teaterprosjekt som ikke bare var vellykka som forestilling, men også har lykkes på tv var Vildanden som ble spilt under Festspillene i Bergen i år. Dette var skikkelig skandale. Og dermed både nyhets- og sladder-tv-stoff. Samtidig som det var en teaterfaglig interessant oppsetning. Forestillinga av Ida Müller og Vegard Vinge var svært lang. Festspilldirektør Per Boye Hansen måtte gå på egne ben og få stoppet forestillinga etter ca ni timer, i to-tre-tida om natta. Da var ikke første akt av Ibsens stykke engang ferdigspilt. Herlig furore og skandale! Vigdis Hjorth skrev i Dagbladet og var over seg av begeistring og bergenske besteborgerfruer var nær hjerteinfarkt. Ja! Ja! Ja! Mer av sånt også. Men først og fremst mer kunnskapsrikt og informativt stoff om teater på tv! Og nå sport: Vi dagsrevyseere vet mye om hvordan det går med Örgryte i svensk toppfotball og vi vet hvor skoen trykker og at Thor Hushovd sliter med en lyskestrekk nå, seks måneder før sesongstart (krise!), men vi vet null og nix om hva som foregår på svenske eller franske teaterscener. Og – er det ikke et teater i Molde? Det har jeg ikke hørt eller lest noe om på lenge. Og det frie scenekunstfeltet? Hvorfor blir det så sjelden omtalt? Usynliggjøring er skummelt, det kan føre til latterliggjøring og umyndiggjøring. Teateranmelderi på tv? Vi trenger mer av det. Og det bør være en svært spennende utfordring å lage godt tv av scenekunst.

 

 

Hva er nå egentlig god teaterkritikk?

Teaterkritikk kan være så mangt. Den kan være glitrende eller begredelig, ofte er den midt på treet. Uansett er den en subjektiv ytring. For teaterkritikk og journalistikk i offentlige media er integritet, troverdighet og uavhengighet sentrale grunnbegreper. Kritikken skal være faglig og så langt som mulig være uavhengig av maktstrukturer og økonomi. Det er positivt at kritikken kommer fra ulike stemmer og at den vektlegger forskjellige sider ved et verk, men til nå har det ikke eksistert noe felles rammeverk for teaterkritikk. Det har IATC – International Association of Theatre Critics – gjort noe med. IATC har kommet fram til noen krav som vi bør stille til en teaterkritiker og formulert et draft som er sendt til alle nasjonale kritikerlag for at de skal ta stilling til dokumentet innen januar 2010. Disse 11 budene antas vedtatt på IATCs 25. internasjonale kongress i juni 2010.

 

Teaterkritikerens 11 bud

 

  1. Theatre critics should respect both artistic and intellectual freedom, and should acknowledge that they themselves are also explorers in the art of theatre.
  2. Theatre critics should always act in what they believe to be the best interests of theatrical art as a whole.
  3. Theatre critics should recognize that their own imaginative experience and knowledge is often limited and should welcome new ideas, forms, styles and practice.
  4. Theatre critics should speak truthfully and appropriately while respecting the personal dignity of the artists they are responding to.
  5. Theatre critics should be open-minded and reveal (as appropriate) prejudices – both artistic and personal – as part of their work.
  6. Theatre critics should have as one of their goals a desire to motivate discussion of the work.
  7. Theatre critics should strive to come to the theatrical performance in their best physical and mental condition, and should remain alert throughout the performance.
  8. Theatre critics should try to describe, analyze, and evaluate the work as precisely and specifically as possible, supporting their remarks with concrete examples.
  9. Theatre critics should make every possible effort to avoid external pressures and controls, including personal favours and financial enticements.
  10. Theatre critics should make every possible effort to avoid situations which are or which can be perceived to be conflicts of interest by declining to review any production with which they are personally connected or by serving on juries with which they are personally connected.
  11. Theatre critics should not do anything that would bring into disrepute their profession or practice, their own integrity or that of the art of the theatre.

 

(IATC – draft August 09)

 

Som teaterkritiker og medlem av kritikerlaget bifaller jeg absolutt disse budene. Det handler om å ta oppgaven som teateranmelder på alvor og å kreve å bli tatt på alvor av media. Det skulle bare mangle. Disse budene er gode for å korrigere anmelderens kurs. For anmelderen står jo ofte ganske alene der på sin utpost. Anmelderen ser og formidler det hun ser og opplever, hun blir et vitne. Og som oftest blir hun i media stående uimotsagt. Litt pompøst kanskje, men et sitat av dikteren Paul Celan passer inn her: ”Niemand zeugt für den Zeugen – ingen vitner for vitnet”. Kritikeren har selv ansvar for sin integritet og troverdighet. IATCs 11 bud kan være gode å holde seg til.

 

Anmelderi og kontekst

Gode anmeldelser bruker kunsten til å tenke med. Jamfør teaterkritikerens 8.bud skal teaterarbeidet beskrives, analyseres og evalueres så nøye som mulig, men det bør også settes i en kontekst. Anmeldelsen må plasseres i tid og rom. Hvordan forholder stykket seg til samtiden og historien? Hvor finner stykket sted? Det siste har kanskje en annen og større betydning i Norge enn i mange andre land. Vi er genuint opptatte av distriktene her i landet og har en bevisst distriktspolitikk. By versus land er en reell, levende og kreativ konflikt. Dette holder liv i spenninga mellom bykultur og bygdekultur. Den ikoniserte hellige bonden var ikke bare skytsengelen for nasjonsbygginga for over hundre år siden, han har fortsatt makt, også makt over norske kulturuttrykk. Jeg skal selvfølgelig ikke harve over alle bønder med samme redskap, uten bondepartiets Anne Enger Lahnstein hadde vi vel for eksempel neppe hatt noen ny opera, en slik finkulturell byborg som vi nå alle, med rette, er så stolte av. Men bondekulturen står ofte for lokal kultur, dugnads- og amatørkultur. Amatørteateret lever godt på bygda, det er ofte en viktig institusjon her. De siste årene har det også vokst fram spel og kulturdager på hvert nes. Det har ført til ny giv på bygda, positive ringvirkninger og tømt kulturbudsjett i kommunen. Vel, her kommer anmelderperspektivet inn: Disse spelene, teatralske kulturdagene og festivalene krever å bli tatt på alvor. Og her er som regel kritisk anmelderi totalt fraværende. For hvis vi skal ta denne bygdekulturen på alvor, og selvfølgelig skal vi ta den på alvor, bør den også møtes med mer inngående kritikk. Dette er en spenstig anmelderutfordring. Det skal vises respekt for arbeidet som er gjort av amatører og profesjonelle. Og her spiller konteksten til det aktuelle spelet eller forestillinga en viktig rolle. Hva slags tradisjon står det i? Hva er historia bak? Det er allikevel på sin plass å gå i dybden og være kritisk, og ikke stryke alle disse kulturevenementene med hårene. Jeg har en mistanke om at det er en del feite kalkuner ute og går i bygde-Norge, jeg mener at de må tas, slaktes og fortæres slik det seg hør og bør. Det er på høy tid og det er å gjøre kalkunene en tjeneste. Og jeg tror også at det finnes svært gode, interessante og nyskapende teaterhendelser der ingen skulle tru at noko slikt kunne bu. Disse perlene bør få den kunstfaglige oppmerksomheten de fortjener og anmeldelser og informasjon om dette bør bli hele folket til del gjennom nasjonale media. Det er jo også å håpe at lokalmedia, aviser og lokal-tv, i større grad blir sitt ansvar bevisst og tar sin rolle som formidlere på alvor gjennom å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi god faglig vurdering av lokalt teater. Det beste og mest seriøse er selvfølgelig at disse benytter profesjonelle teaterkritikere til anmelderjobbene.

Den amerikanske litteraturforskeren Stephen Greenblatt er kjent som en av grunnleggerne av ny-historismen. I denne teoripraksisen snakker man om en kulturell poetikk, den samfunnsmessige konteksten et kunstverk befinner seg i tillegges stor betydning. Ved å benytte en slik praksis vil man kunne trekke interessante linjer fra verket til verden og motsatt. Greenblatt har forsket mye på William Shakespeare. Gjennom å forske på teateroppsetningene på The Globe – Shakespeares teater, har han kunnet si mye om det engelske renessansesamfunnet. Gjennom å tilnærme seg en slik Greenblattmåte å arbeide på som kritiker, vil man kunne la teaterforestillinga bli et nav som resten av det aktuelle samfunnet spinner rundt. Det kan føre til interessante og relevante blikk på lokalsamfunnet og verden.

 

Det nasjonale og det internasjonale

Det nasjonale teateret befinner seg ikke bare på bygda, det finnes i byen også.

Vi har nå fått et Nationaltheater vi ikke lenger trenger å skamme oss over. Det er kanskje Nationaltheatrets forrige sjef Eirik Stubø vi først og fremst kan takke for det. Nå spilles det faktisk like interessant teater her som på store scener ellers i Europa. Internasjonale regissørstørrelser kommer hit og setter opp forestillinger. Det er ofte vellykket, men ikke alltid. Til årets samtidsfestival på Nationaltheatret satte den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas opp Maxim Gorkijs Nattherberget eller På bunnen som stykket kom til å hete på Nationaltheatret. Jeg anmeldte ikke denne forestillinga selv, men så den på premieren. Korsunovas hadde også scenografien her. Og bildene var fantastiske, svært poetiske. Anslagene i forestillinga var gode. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Men spillescenene ble alt for lange. Forestillinga varte tre timer. Mot slutten av forestillinga hørtes en ralling fra et menneske i bakre parkett. En annen stemme ropte: ”Få på lyset’a!” Spillet stopper. En person geleides ut og teatersjef Hanne Tømta entrer scenen og forteller at en person har fått et illebefinnende, men at alt er ok. Spillet på scenen settes i gang igjen. Jeg satt og var redd for at vedkommende hadde kjedet seg i hjel. En virkelig dramatisk hendelse. Det var det viktigste som skjedde denne teaterkvelden, men ingen anmeldere hadde det med i sine anmeldelser. Pussig. Anmeldelsene var jevnt over ikke særlig positive. Den i Aftenposten slaktet nærmest forestillinga. På bunnen ble tatt av plakaten etter kort tid. Og nå skyldte teateret på anmelderen! Det var på grunn av den dårlige anmeldelsen at folk ikke kom! Jo, teateranmeldelser tillegges makt og myndighet.

 

Det usynlige mangfoldet

Forestillingene på de store teatrene får som regel alltid noenlunde kvalifiserte anmeldelser i media. Det er vel og bra. Men det er et hav av teater og teaternære uttrykk som aldri blir anmeldt.

Det som kalles det frie scenekunstfeltet er ikke en homogen gruppe, her er det store variasjoner både i uttrykk og kvalitet. Norge har internasjonale størrelser innen dette miljøet, for eksempel Verdensteatret og Baktruppen, disse får alt for lite oppmerksomhet i norsk presse.

En del av scenekunsten innen det frie feltet skapes som en del av et dyptgående faglig forskningsarbeid og er ofte del av større internasjonale nettverk. Jeg opplever at utøvere innen det smaleste smale også savner saklig og kyndig kritikk. Det handler om å ta disse forskningseksperimentene på alvor, disse blir dessverre ofte latterliggjort og umyndiggjort i offentligheten. Det syndes mot flere av teaterkritikerens bud her.

Det spilles mye barneteater rundt om i landet. Den kulturelle skolesekken sender forestillinger til skoler både i bygd og by, men disse får sjelden kvalifisert kritikk. Det er synd og skam. Publikummet er landets viktigste – våre egne barn, de har krav på godt teater. Og ikke alt de får servert er godt teater, noe er rett og slett fantastisk dårlig. Mye er strålende bra. Det er viktig å ta disse forestillingene på alvor, slakte ned det som trengs og dyrke det som er godt. Flere kritikerstemmer bør komme inn og anmelde disse forestillingene. Men det er media som må ta initiativet til dette og brukerne av Den kulturelle skolesekken bør også kreve mer offentlig kritikk av teaterforestillingene de tilbys.

Det samme bør gjelde for Den kulturelle spaserstokken som tilbyr forestillinger til den eldre garde. Her er det også altfor lite kritikk å spore. Det å gi plass til anmeldelser av disse forestillingene handler om i større grad å respektere både aktører og publikum.

Kritikk av nysirkus-forestillinger er stort sett ikke særlig avansert. Denne scenekunstformen er ikke gammel her til lands, det kan virke som det mangler fagkunnskap her.

Mange kunstuttrykk i randsonen av det som kan kalles teater og som befinner seg utenfor de store institusjonene blir usynliggjort på grunn av manglende plass i media. Publikum går ofte glipp av godbiter fordi de rett og slett ikke vet at de finnes. Mer kunnskapsrikt og inngående teateranmelderi er kuren her.

Teaternære uttrykk som laivspill bør også være gjenstand for anmelderi. For eksempel hadde det vært svært interessant å se en teaterkritikkvinkling på den type eventer som de to dødsdømte unge mennene Joshua French og Tjostolf Moland angivelig planla i jungelen i Kongo. Nå vet vi jo ikke hva som er fakta og fiksjon i denne konkrete saken, men bare muligheten av at det går an å planlegge slike action-events der styrtrike hvite menn leker krig i verdens mest krigsherja land er interessant, uhyggelig umoralsk og setter det teatrale i perspektiv.

 

Scenekunstkritikk, trenger vi det?

Trenger vi i det hele tatt profesjonelle teateranmeldere? Er kritikeren en vesenlig stemme i offentligheten? Bloggerne finnes, holder ikke det? Noen bloggere legger ut svært interessante, velskrevne anmeldelser. Vel, bloggernes stemmer i offentligheten bør være av det gode, men vi trenger selvfølgelig profesjonelle kritikere i offentlige media også. Både i avisene, i radio og tv og på nettsteder. Vi trenger anmeldere med solid fagkunnskap og integritet som er mest mulig uavhengige. Og det handler om penger og plass. Det handler om at media gir mer plass til anmelderi og at anmelderne får lønn for å gjøre en god jobb. Anmeldere får dessverre pinlig lave honorarer og svært få klarer å leve av å være anmeldere på heltid. Det er synd, for det svekker muligheten for et mangfold av stemmer. Noen har holdt ut i år etter år. Blant annet den norske teaterkritikkens førstedame Ida Lou Larsen. Hun har sitt eget nettsted www.idalou.no der hun presenterer sine anmeldelser med sin særegne og kunnskapsrike stemme. Fremragende. Flere slike gode nettsteder er absolutt ønskelig. Et nordisk nettsted som tilsvarer det www.litlive.no er for litteraturen hadde vært på sin plass. Et nettsted med bred og faglig god scenekunstkritikk. www.scenekunst.no kunne vært et slikt sted, men satser dessverre foreløpig alt for marginalt og prøver for hardt på å være kult, det funker bare ikke.

Teaterkritikk? Ja. Jeg ønsker meg en mye bredere kritikk. En teaterkritikkpraksis som gir plass til faglig dyptloddende kritikk av norsk og internasjonal scenekunst for et publikum som er spesielt interessert i dette. Og en kritikkpraksis som gir plass til kritikk av alle mulige teaterformer for å gi kunnskap til et stort publikum. Mangfold, i form av mange forskjellige anm

Zachary Oberzan: YOUR BROTHER, REMEMBER?

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

brother.png

Kunsten og livet. Livet og kunsten.

Slående, sårbart og selvbiografisk.

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

YOUR BROTHER, REMEMBER?

Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan

Med: Gator Oberzan (på video)

Tekst: Zachary og Gator Oberzan

Black Box Teater, 19.januar 2011

 

Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.

Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.

 

I’ll be back

Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.

I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.

Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.

Å se seg selv i forhold til noe og noen

Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.

 

Poetikk

Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon.  Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.

Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.

 

 

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Blue-Motell-0394-1535x1024.jpg
foto Vigdis Haugtrø

Herlig overdådig eventyr

Karnevalistisk forestilling med barsk humor

 

Av Elin Lindberg

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Konsept og regi: Lisa Lie

Scenografi og kostymer: Maja Nilsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Utøvende og skapende skuespillere: Helga Kristine Edvindsen, Ivar Furre, Kenneth Homstad og Lisa Lie

Black Box Teater, 23.mai 2013

 

Rammen for forestillinga Blue motell er det klassiske motivet ”reisen til Dødsriket og tilbake”. Dette kan være en slags dannelsesreise. I Lisa Lies univers møter vi referanser til høy- og lavkultur. Klassiske fortellinger og populærkulturelle historier resirkuleres og vris og vendes på. Ingenting er for stort eller for smått til å være med. Det er et herlig virvar av pekere hit og dit – nesten alt er presentert med god komisk timing. Denne forestillinga som også tidligere forestillinger av Lisa Lie, opererer med en slags overraskelsens eller det uforutsigbares dramaturgi. Det er det befriende og livsbejaende å oppleve.

 

Homo ludens – det lekende mennesket

Arne Næss tok til orde for at vi burde leke mer og ikke ta oss selv for høytidelige. Han mente at leking kunne føre til at vi tenkte nye tanker og fikk noen interessante ideer. Blue Motell utfordrer virkeligheten gjennom en slags scenisk lek. Vi trenger mye oftere å bli minnet på at teater har svært mye med lek å gjøre. På islandsk heter teater nettopp ”leikhus”! Og skuespillere heter ”leikari”. På engelsk heter et skuespill ”a play”.

Ingen eller ingenting er helt pålitelig i denne forestillingas univers. Det meste flyter. Forestillinga rommer store mengder tekst. Lies scenetekst er fabulerende og ordrik. Den består av lange linjer eller vifter av reflekterende assosiasjoner over verden. Språkbildene er sære, smarte og lekende. De fester seg ikke så godt hos tilhøreren fordi teksten er så omfattende. Og som forestillinga selv spriker den i alle retninger samtidig. Vi følger teksten som om vi satt i en båt på ei tekstelv – vi lar oss rive med og flyte av gårde til helt nye og uforutsette steder.

 

Alt flyter

Scenerommet preges av en trash-estetikk som ligner på den vi har møtt i tidligere forestillinger av Lie. Hvite forheng dekker inn scenen. Et lite hus på hjul står i rommet. Et slags trestativ står til høyre på scenen. Det henger modeller av føtter i det.

Forestillinga rommer en strøm av karakterer. Alle sidestilles, her er det flat struktur, ingen er øyensynlig mer viktig enn en annen. I den første scenen holder fire karakterer i rysjekostymer på med en slags rituell og noe surrealistisk te-seremoni. De flytter rundt på porselensnips og pyntekobberkjeler – pynteting som hører til en kanskje forgangen tid, men som får nytt liv her i det hinsidige Blue Motell. Tankene går også til Alice i Eventyrland og til et barndommens univers. Den komiske timingen til skuespillerne er perfekt.

Eventyrfigurene Hans og Grete kommer inn. De bærer på en plastdunk som kanskje inneholder hjemmebrent. De er groteske og maser på publikum om å få låne telefoner og om å bli kjørt til byen. En grevling dukker opp. Så kommer en mann i indiskinspirert kjole og snedig, lys parykk. Det er tilløp til folkedans. En gutt sitter utenfor huset på scenen og stapper en pinne i en kobberkaffekjele mens han blar nonsjalant i tre pornoblad han har liggende foran seg. Ei utstoppa kråke eller en ravn står på en påle. – ”No kjem eg med smørgåsa mi!” ytrer en av aktørene. Det blir mer tilløp til folkedans og parykkskifter. Tre karakterer i svarte kjoler framstår som kokette og kåte nonner. De har skjelmske blikk mot publikum og virker ikke til å stole på. De har et fantastisk ritual der de stikker hodet inn i en slags lampe som ser ut som en bikube. De blir til orakler. I en annen scene danser en mann i lærbukser for dem mens de sitter og noterer eller tegner med fjærpenner før de nærmest voldtar ham. Det er slike scener og opptrinn forestillinga er et overflødighetshorn av. Det er liksom ingen ende. Etter denne karnevalistiske festen dabber forestillinga noe av, men fortsetter og fortsetter, slik en god fest kan gjøre det. Det er tid for nach-spiel.

 

I all evighet

Når forestillinga varer og rekker og scener uten noen helt klar rød tråd følger på hverandre, men bare drar oss videre og videre, begynner perspektivet å forandre seg. Vi reflekterer mer over vår egen situasjon uten at vi speiler forestillinga. Hva er et menneske? Hva er et minne? Hva er kultur? Hva er et liv? Nach-spielet er groteskt og komisk. Det spilles nach-spiel låt etter nachspiel-låt. Spillet er seksualisert. Det klines og jokkes og sprutes spenol. En av aktørene blir klint i hjel.

En publikummer blir tatt opp på scenen. Han blir med på en slags båtferd med hjul-huset til bak scenen. Han kommer tilbake like hel med en kokosnøtt han har fått. Kaskader av bilder følger på hverandre etter en surrealistisk logikk. Bildene er uforutsette, originale, groteske, fornøyelige, smertefulle, barske, sexy, pinlige, overraskende, åpnende, forvirrende, befriende og mye mer. Det er nettopp dette at forestillinga ikke kan omformes til tekst som er dens styrke. Dette er genuint teater. Den sklir unna alle sjangre og forsøk på å definere den som noe annet enn det den er: Ei teaterforestilling skapt av levende, lekende mennesker for et interessert – og forhåpentligvis lekende – publikum.

Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kim Atle Hansen.png

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.