teater – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Det Norske Teatret: Jon Fosse: LEVE HEMMELEG

november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no september 2019

20190828-dnt-levehemmelig-0096 — Foto Dan Jenssen

Lunt og skakt Fosse-univers

I Leve hemmeleg under Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er menneska på campingtur ein stad i verda. Dei strevar rørande med å kommunisere med kvarandre. I Trine Wiggens regi kjem òg noko av humoren i tekstane fram.

Av Elin Lindberg

Regissør: Trine Wiggen

Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder

Musikk: Ingrid Jørgensen Dragland

Musikalsk konsulent: Ståle Sletner

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 8.september 2019

Menneska i Leve hemmeleg gjer det dei kan for å nå inn til kvarandre, men orda dekkjer ikkje det dei ønskjer å seie. Det er nettopp dette Fosse er så god til å formulere, det umoglege i at orda skal uttømme alt, det at det alltid er ein rest der ein ikkje klarar å setje ord på. Leve hemmeleg i Trine Wiggens regi får òg fram noko av humoren som ofte ligg som ei mørk underjordisk elv i Jon Fosse sine tekstar.

På campingtur

På scenen er det campingmøblar frå 70-talet. Stolar, solseng og krakkar med fargerike mønster og eit spinkelt campingbord med ein raudvinskartong på. Eit lite telt. Ein badestamp. Nokre plastjuletre som ein liten skog. Kontrabass og eit lite trøorgel. Vi er på tur ein eller annan stad, ikkje heime hos nokon. Vi er ein stad utanfor det vanlege kvardagslivet, lausrive på eit vis. Ventar vi på nokon? Det er noko litt beckettsk over denne staden. Menneska kjem inn på scenen – kvar kjem dei frå? Kvar går dei når dei går av scenen? Vi er ein eller annan stad. Vi er her akkurat no, og vi er her for 40 år sidan – det er noko tidlaust over det heile.

Tekstmosaikk

«Leve hemmeleg» er ein tekst frå Kortare stykke som kom ut i 2011. Dei 13 tekstane som blir brukt i stykket er frå ulike utgjevingar, nokre er songar, andre dikt og dialogar. Dei er laust sette saman, det er inga heil historie, det er scenar og opptrinn, songar og samanstøyt. Skodespelarane har forskjellig alder – dei blir representantar for livet knytt til forskjellige livsfasar. Gina Bernhoft Gørvell framfører tittelteksten som den unge kvinna. Ho er røft og noko androgynt kledd i vid shorts, genser og converse-sko. Ho spelar dotter og ho spelar ei energisk, sjølvstendig ung kvinne. Kanskje minner ho om ein ung Jon Fosse der ho røykjer, tar seg ein snus og heller innpå med raudvin. Her er ho no, men ho er òg veldig på veg ein eller annan stad som ho sjølv kanskje ikkje veit om.

Fosse i alle aldrar

I andre enden av livet er Per Schaaning. Han kjem inn i rullestol som ein gamal mann. Er vi på eit eldresenter? Han blir bada av Hildegunn Riise og Heidi Gjermundsen Broch – er dei pårørande eller er dei pleiarar? Riise har røynsle frå mange Fosse-stykke. I Leve hemmeleg har ho og Schaaning har ein av desse Fosse-dialogane der dei prøvar og prøvar å få grepet om orda slik at dei kan dekkje det dei vil seie, men dei maktar det ikkje. Dei kjem til kort og snakkar forbi kvarandre. Det er smerteleg. Skodespelarane er ganske stilleståande eller stillesitjande i arbeidet med dialogane. Det understrekar det at dei på ein måte ikkje kjem nokon veg med snakket, men det gjer òg at framsyninga stoppar opp og blir litt vanskeleg å køyre i gang att etter dialogen.

Det uthaldeleg lette livet

Musikk dukkar opp, men tar ikkje over stykket. Det er som songar rundt bålet, lett og ledig. Gard Skagestad spelar bass, Morten Svartveit orgel – og sag! Ingrid Jørgensen som står for musikken, spelar ukulele. Både Heidi Gjermundsen Broch og Gina Bernhoft Gørvell syng godt.

Morten Svartveit spelar den øltørste friaren til mora til den unge jenta spela av Gina Bernhoft Gørvell. Teksten er frå stykket Telemakos frå 2004. Her ventar sonen Telemakos – som altså her er ei dotter – på at Odyssevs skal kome heim. Mora Penelope (Heidi Gjermundsen Broch) er ute for å handle alkohol. Karakteren til Svartveit er brutalt uskikka som vaksen farsfigur. Måten han snakkar med dottera til Penelope på er noko karikert, men likevel nesten i nærleiken av eit overgrep. Han fortel barnet om kor deilig han synest mora hennar er. Han fortel om kva for ein dust faren hennar er. Han vil ha henne til å drikke øl med seg. Det er ein så hjarteskjerande håplaus vaksenoppførsel.

Åleine saman

Menneska i denne campingverda har så evig nok med seg sjølve. Dei strevar med å halde seg oppe. Det er rørande. Replikker som inneheld «åleine saman» finn ein i fleire Fosse-tekstar, i Leve hemmeleg kjem også desse orda opp. Dei vandrar rundt saman, dei er kanskje til og med på ferie saman, dei er i utgangspunktet nære kvarandre, men dei er så åleine, så åleine.

Leve hemmeleg er sjarmerande, framsyninga får fram også det irriterande i at Fosse-karakterane slit så med å snakke med kvarandre. Stykket lausriv tekstane frå tid og stad – til slutt er det som om vi endar ein stad i Melkevegen – langt ute i galaksen vår – og assosiasjonane går til karakteren David Bowmans replikk i slutten av 2001- ein romodysse: «My God – it’s full of stars!»

Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

Særegent, solid og fragilt

Anmeldt av Elin Lindberg

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”. Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

THE WOOSTER GROUP: VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Ensomhet og seksualitet

Kompleks, perfeksjonistisk og krevende forestilling av legendarisk New York-teater

AV ELIN LINDBERG

THE WOOSTER GROUP

VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Regi: Elizabeth LeCompte

Nationaltheatret, hovedscenen, 11.11.11

The Wooster group har hjemmeadresse i Wooster Street, Soho, New York. Kompaniet ble grunnlagt her på 1970-tallet under ledelse av Elizabeth LeCompte. Hun har sammen med kompaniets skuespillere og tekniske kunstnere skapt mer enn tretti arbeider for teater, film og video. Flere av arbeidene til The Wooster Group er blitt vist i Europa, gruppa har vært i Norge en gang før (Bergen 2000). The Wooster Group har status som et legendarisk kompani som fortsatt både er eksperimentelt og nyskapende.

Visuell dramaturgi

Elizabeth LeCompte har bakgrunn som billedkunstner. Scenearbeidet hennes er preget av at de visuelle elementene er framhevet. I Vieux Carré er videoopptak både en del av scenografien og integrert som skuespillernes motspiller.

Mange av arbeidene til The Wooster Group har klassiske teatertekster som utgangspunkt. I Vieux Carré har jeg inntrykk av at veldig mye av Tennessee Williams’ originaltekst er brukt, men i flere av kompaniets arbeider er bare deler av en dramatisk tekst benyttet. I Fish Story bruker de for eksempel bare de siste åtte sidene av Tre Søstre av Anton Tsjekhov.

Ironi

Både forestillingene og måten kompaniet forholder seg til publikum på er preget av ironi og distanse. Ganske temperert ironi, både på grensen til – og av og til over grensen til arroganse. På en måte provoseres man til å ta stilling til dem. De bryter med forventninger og kjemper hardt for ikke å bli satt fast og gjennomtolket. De vil absolutt ikke forbindes med manifester eller teser for så i neste øyeblikk kanskje akkurat ville nettopp det. De sklir unna i det du forsøker å plassere dem, for eksempel er det svært uklart når gruppa egentlig ble etablert. De forteller noen steder at de startet opp i 1976, i andre sammenhenger fortelles det at starten var i 1970 eller 1975.

Som publikummer til Vieux Carré på Nationaltheatret blir vi ikke plassert i salen til hovedscenen, men i et svært trangt publikumsamfi oppe på selve scenen. Plaststolene er vonde og vi vet at vi skal sitte der i to timer, uten pause. Det er som om kompaniet har en slags ambivalens til publikum. De både vil og ikke vil at vi skal være der. De både liker og misliker oss.

Tennessee Williams

Tennessee Williams har en ikonstatus som dramatiker. Han skrev både for film og teater. Han fikk blant annet Pulitzerpris for både A Streetcar Named Desire (1948) og Cat on a Hot Tin Roof (1955).

Vieux Carré ble påbegynt allerede i 1938 da Tennessee Williams flytta til New Orleans, men ble ikke skrevet ferdig før i 1977, fem år før Tennessee Williams døde på et hotellrom i New York. Stykket er visstnok ganske sjølbiografisk. Handlingen finner sted i 1930-årene i et sjuskete pensjonat som ligger i det franske kvarteret i New Orleans. Hovedpersonen er en navnløs forfatterspire som kjemper med fattigdom, ensomhet og en undertrykt homoseksualitet. Han blir gradvis kjent med andre losjerende på dette pensjonatet og med Mrs. Wire som er både dement og manipulerende. En konstant kåt maler – Nightingale – er sterkt tuberkuløs, men nekter å innse det. Jane bor sammen med en slask av en narkoman strippeklubbinnpisker. Det finnes også to eksentriske gamle damer som holder på å sulte i hjel og en homofil fotograf med forkjærlighet for orgier, i stykket.

Perfeksjon

Forestillinga er tett, intens og velspilt. Skuespillerstilen er mer teatral enn psykologisk. Det er rytmisk samstemmighet mellom skuespillerne og de tekniske kunstnerne, et samspill som på tross av at arbeidet forholder seg til realismen i stykket, kan minne om dans.

Forfatteren (Ari Fliakos) er på scenen hele tida. I scenebildet er det en slags maksimalisme som råder. Det henger skjermer rundt. Klær, ledninger, tekopper, flasker, esker, møbler, sigaretter, sengetøy slenger rundt på plattingene i sceneområdet. Av og til kan vi lese utdrag av teksten på veggen over scenen. På tross av alt dette rotet har forestillinga en imponerende perfeksjon. Det er tett av lyder og ganske folksomt, i tillegg til at vi sitter trangt som småsild i amfiet. Det hele er ganske intenst. Kompaniet har på en måte tatt med seg litt hektisk New York-stemning til dette norske teatret.

Eksistensiell ensomhet

Selv om scenen er full av folk som møtes, snakker og har seg med hverandre, formidler forestillinga at alle er alene i verden. Menneskene i dette nedslitte hotellet er på en måte fanget der. De er på grensen til galskap og død. Forfatteren lider under sin enorme kjærlighetslengsel og sin undertrykte homoseksualitet. Hans drømmer vises som homseporno på skjermene. Den kåte maleren (Scott Shepherd) går rundt med en kraftig dildo påmontert og gjør sitt beste for å forføre den unge forfatteren som igjen er mer interessert i Tye (Scott Shepherd det også) – den narkomane stripteaseinnpiskeren. Jane (Kate Valk) er også så enormt alene i sitt liv. Mrs. Wire (også Kate Valk) er ensom i sin galskapsverden.

Utsjekking

Det foregår mye på scenen hele tiden, det er umulig å få med seg alt. Mengder av tekst. Bilder på skjermene. Skuespillerhandinger. Teknikere som gjør sitt arbeid. Alt i ganske høyt tempo. Det er ganske uoversiktelig, allikevel mener jeg at det er en presisjon i selve uttrykket.

The Wooster Group har sin ironiske og distanserte stil, men intensiteten i spillet og sceneuttrykket gjør at følelsene av menneskelig livssmerte når under huden på oss. Det tragiske ved disse menneskeskjebnene spilles ut. Maleren snakker om at han skal ta til med sine seriøse arbeider, men det blir bare prat og en livsløgn. Det er egentlig bare sex han er oppatt av. Forfatteren prøver å skrive, men tenker også bare på sex. Det intense scenelivet holdes oppe gjennom hele forestillinga, helt til det fortaper seg, og lydene og bildene fades. Forfatteren er igjen med tastaturet sitt. Han skriver hotellet tomt, før han skriver seg ut av sitt eget liv.

Og litt slitne etter den intense forestillinga rusler vi ut i novembermørket en interessant teateropplevelse rikere.

Zachary Oberzan: YOUR BROTHER, REMEMBER?

september 28, 2018september 28, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Kunsten og livet. Livet og kunsten.

Slående, sårbart og selvbiografisk.

AV ELIN LINDBERG

YOUR BROTHER, REMEMBER?

Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan

Med: Gator Oberzan (på video)

Tekst: Zachary og Gator Oberzan

Black Box Teater, 19.januar 2011

Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.

Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.

I’ll be back

Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.

I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.

Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.

Å se seg selv i forhold til noe og noen

Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.

Poetikk

Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon. Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.

Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.

Riksteatret: VILDANDEN

september 27, 2018september 27, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Vellykka versjon av Vildanden

Barnet i en offerposisjon er sentrum i dette oppdaterte og velspilte Ibsen-stykket

Av Elin Lindberg

VILDANDEN av Henrik Ibsen, bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet

Regi: Stein Winge

Scenografi og kostymer: Tine Schwab

Lys: Tobias Leira

Lyd: Erik Hedin

Med: Sverre Bentzen, Jan Gunnar Røise, Mari Maurstad, Hilde Stensland, Joachim Calmeyer, Per Egil Aske, Mia Gundersen, Even Rasmussen og Tov Sletta

Riksteatret, Oslo, torsdag 21.november 2013

Den bebrillede Hedvig (Hilde Stensland) og hennes mor Gina (Mari Maurstad) sitter i forstillingas begynnelse hjemme i stua og venter på far. På scenen står en sofa, stålampe, bord og stol. Hedvig sitter som 14-åringer flest med pcen sin i fanget og øretelefoner på hodet. Mor har tatt jobben med seg hjem, hun sitter i sofaen med regnskapet. En hverdagslig og samtidsrealistisk situasjon. Det er nettopp det samtidsrealistiske som er forestillingas styrke. Skuespillerne, alle som en, gjør en utmerket jobb. Spillestilen kan av og til bli litt for pompøs, men er stort sett så pass dempet at vi kommer under huden på disse sjablongaktige karakterene.

”Livsmotet, motet til å leve”, sier Hedvig i starten av forestillinga, og med kunnskapen om alle frampekene som finnes i stykket, er en tragisk ansats satt. Stykket er i seg selv velkomponert og Bibbi Moslet har gjort en meget god jobb med bearbeidelsen av det. Vildanden framstår fortsatt som Henrik Ibsens stykke, men Moslets arbeid med det har plassert teksten i vår tid på en vellykka måte. En innvending er at det blir litt overtydelig enkelte steder. Noen momenter terpes det på, igjen og igjen, som om publikum skulle ha litt tungt for det. Andre steder har denne meskingen i et gåtefullt og symboltungt språk allikevel en klar funksjon. Barnet Hedvig er til stede. Hun prøver så godt hun kan å gjøre de voksne til lags og forstå hva det er de egentlig sier, men barn kan, som kjent, ha vanskelig for å forstå ironi og bildespråk. Barnets ensomhet blir her tydelig og sår.

Oppgjør og oppvask

Karakterene i stykkets verden er mer typer enn hele personer. Dette ble gjort spesielt tydelig i Vegard Vinges og Ida Müllers legendariske versjon av stykket for et par år siden. I den enormt omfattende og lange forestillinga deres (den varte 17 timer da jeg så den) var karakterene karikerte, de var groteske, forstørrede og dukkeaktige. De viste til en verden der menneskene er perverterte og ødelagte, og samfunnet gjennområttent. I Riksteatrets versjon er karakterene formet som realistiske individer som forholder seg på ulikt vis til virkeligheten. Hjalmar (Jan Gunnar Røise) har vage drømmer om å utvikle en slags oppfinnelse. Røise gir denne utflytende karakteren en fast autoritet, det krever godt skuespillerhåndverk å skape denne motsetningsfulle posisjonen, Røise gjør dette utmerket. Molvik (Tov Sletta) som i denne oppsetninga er kjæresten til Dr.Relling (Even Rasmussen), er en jålete skuespiller/artist. Han spilles også godt som en karakter som ikke har helt bakkekontakt. Gamle Ekdal (Sverre Bentzen) beveger seg ut og inn av demens og gnåler på dette forsvarsbrevet han skal skrive. Det kler forestillinga at den gamle får godt med plass. Gina er realistisk og praktisk anlagt, hun forsørger familien og jatter med mannen sin. Hun er både kynisk beregnende og selvoppofrende, dypest sett gjør hun alt hun kan for å redde seg selv. Fru Sørby (Mia Gundersen) er strålende avslappet i forhold til verden og livet og er kanskje den eneste i stykket uten hemmeligheter. Gregers Werle (Per Egil Aske) er djevelen i stykket med sin sannhetsidealisme. Alle er de egentlig bare opptatt av seg sjøl og sine egne drifter og følelser. Hilde Stensland gjør en fin jobb som Hedvig, et barn som blir forsømt av menneskene rundt seg. De voksne er opptatte med å realisere seg sjøl på ulike vis. De navlebeskuende prosjektene deres har i denne forestillinga kanskje litt til felles med frigjøringsprosjektene på 1970-tallet. På den tida var det individets plikt å frigjøre seg fra samfunnets tvangstrøyer. Det ligger en vilje til oppgjør med dette tankegodset i forestillinga. Hva gikk galt? Ble barnet ofret i frigjøringskampene?

Den dysfunksjonelle familien

Det drikkes mye øl på scenen. Det festes. Hedvig blir brukt både som en slags tjener der hun henter øl til de voksne og står i familiens fotobutikk i stedet for å gå på skolen. Hun prøver så godt hun kan å være flink jente og gjøre det som blir forventet av henne. Barnet er fullstendig lojalt i forhold familien. Det er lett å se paralleller til familier som sliter med å være gode og trygge hjem for barn, hjem der det er mye dop, alkohol og omsorgssvikt. Det ligger også et oppgjør med en generasjon som ikke ville bli voksne i forestillinga. En generasjon der mye av meninga med livet var å forlenge ungdomstida til fylte seksti, minst. Dyrkinga av det ungdommelige lever i beste velgående, men tendensen til at unge mennesker nå går inn i mer tradisjonelle voksne roller er økende. Det ligger en oppdragende melding i forestillinga, den ber det voksne individet ta ansvar. Stykket viser fram et råttent samfunn gjennomsyret av egoisme. Det er nærmest en dystopi. Den kommende generasjon, her representert ved barnet Hedvig, dør fordi den har ikke noe livsgrunnlag. Naturen er forpestet, forholdet til natur og samfunn er forstokket.

Både kristendommen, norrøn religion og mange naturreligioner opererer med det som på ett plan er menneskeofring. Ibsens stykke er fullt av symbolikk. Her ofres barnet, eller det ofrer seg selv som en slags jesusfigur.

Forestillinga balanserer mellom det velspilte og gripende og deler der patosen tar over så til de grader at det hele blir patetisk. Avslutningsscenen der Hedvig skyter seg selv blir nesten bokstavelig talt en slik balansegang der hun sakte og nærmest balanserende på en imaginær line, kommer mot oss på en litt zombieaktig måte. Her står forestillinga i fare for å falle pladask inn i det svulstige og overspilte, men skuespillerne er så rutinerte og velspillende at de ror det hele i havn på en overbevisende måte.

Innvendingene til tross, forestillinga er blitt en vellykka versjon av Vild