Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Teatret Vårt: VÅRSØG 75 ÅR

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Tingh

Tett og sjarmerende teaterkonsert

Henning Sommerros Vårsøg på Teatret Vårt har medrivende, musikalsk driv og er ei vellykka konsertforestilling, men ensemblet kunne vært enda modigere og henta ut mer av det potente trøkket som ligger i materialet.

Av Elin Lindberg

VÅRSØG 75 ÅR

Hans Hyldbakk: Tekster

Musikk: Henning Sommerro

Regi: Kristian Lykkeslet Strømskag

Tekstutvalg: Svein Sæter

Dramaturg: Julie Støp Husby

Medverkande: Henning Sommerro, , 

Teatret Vårt, Molde, urpremiere 17. juni 2020

Utgangspunktet for forestillinga er at det er 75 år siden Hans Hyldbakk skrev diktet «Vårsøg». Diktet blir ikke bare lest som en hyllest til våren, men også til friheten fra okkupasjonen av Norge i 1945. Henning Sommerro som i hele sitt voksne liv har vært knyttet til diktet fordi han tonesatte det, har med seg en dyktig, musikalsk gjeng på scenen. Det er saksofonisten John Pål Inderberg og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby som her er sangere.

Sommerro og Hyldbakk

Selv om det er Hans Hyldbakk som har skrevet diktet og som absolutt får og har fått anerkjennelse for det, er det Sommerro vi først og fremst forbinder med Vårsøg. Han var bare tenåring da han lagde melodi til teksten i 1977. Visegruppa Vårsøg, som Sommerro var en del av, holdt sammen fra 1976 til 1980. Den første plata deres het Vårsøg. Melodien til diktet er så kjent og kjær at det er synd å kalle den en sviske. Sommerro har tonesatt mange av sambygdingen Hyldbakks dikt, og uten at han hadde gjort det er det ikke sikkert så mange utenfor Surnadal hadde visst hvem Hyldbakk var. Både tekst og melodi har utvilsomt høy kvalitet, men uten at «Vårsøg» hadde ridd på dialektbølgen som oppsto på slutten av 1970-tallet, er det ikke sikkert den hadde slått an så ettertrykkelig.

Globalt og lokalt

Vårsøg 75 år er bygd opp av lydopptak av Hyldbakk selv, omtaler, brev og dikt. Hyldbakk var en mangfoldig kar. Han var dikter – selv om han ikke ville kalle seg dikter, kanskje av en slags falsk beskjedenhet. Han var også bygdebokskribent, historiker og revyforfatter. Hyldbakk ble 103 år, han døde i 2001. Den siste diktsamlinga si ga han ut da han var 100 år. Teaterstykket No skin det sol (1995) som består av selvbiografiske tekster samla av Vidar Sandem, ble en publikumssuksess på Teatret Vårt. Stykket gjestespilte på Det Norske Teatret. Hyldbakk er altså en kjent figur, spesielt på Nordmøre.

Musealt språk?

Hyldbakk skrev på nynorsk og på dialekt. Noen av dialektordene han brukte kan være litt vanskelige å forstå om man ikke har spesielt god kjennskap til eldre dialektord fra Surnadal. Flere, blant andre Sommerro, har sagt at dette litt krevende og vanskelig tilgjengelige språket har stengt for at Hyldbakk er blitt mer kjent og lest og lyttet til enn han er. Sommerro sier selv i stykket at han kunne blitt en Alf Prøysen eller Vidar Sandbeck om han hadde vært enda mer tilgjengelig. Nettopp denne insisteringen på å bruke disse dialektorda er like mye en styrke som en svakhet – det gjør materialet særegent og unikt. Om det er et ord eller to som publikum ikke forstår, er ikke det så farlig, men det er verre om de som framfører materialet ikke forstår hva de synger. I Vårsøg 75 år blir jeg litt usikker på om sangeren forstår hva hun synger i siste vers av «E slåttatæja». De litt flakkende øynene kunne tyde på at hun ikke gjorde det, men teksten er ganske vanskelig så det er ikke så rart: «Fær løinn skår lyt e sikker lastast / Men får du høytørk fær fager fer?»

Bygda, baby

Hyldbakk ble sett på som en verdensborger som aldri forlot heimbygda. Han var en autodidakt intellektuell, sier Sommerro i forestillinga. De språklige bildene han bruker er fra bygde- og bondeliv, men tematikken er universell. Metaforene knyttet til et liv på bygda med nærhet til naturen og gammeldags bondeliv, er nok vanskelig tilgjengelig for dem som ikke har levd noen år. Hvor mange vet hva en slåtteteig er? Men det er kanskje håp. Det enkle livet i nær kontakt med naturen er populært som aldri før, folk er opptatte av å dyrke sin egen mat og «kortreist» har vært et honnørord ei god stund. Tankegodset i Hyldbakks tekster bør ikke være vanskelig å forstå for flere enn dem som opplevde dialekt- og visebølgen på 1970-tallet.

Bygdeoriginalen

Hans Hyldbakk ble sett på som en bygdeoriginal, han ble både fryktet og respektert. Kanskje var han ikke så ulik andre originale heimstaddiktere? Ja, kanskje han kunne være en slags bygdevariant av Joachim Nielsen (Jokke)? Det finnes nemlig en krasshet og råhet i materialet, men som bare glimtvis kommer fram her. Har Sommerro og Svein Sæter, som har samla tekstene, en litt overdreven respekt for Hyldbakks stoff? Er de redde for å provosere bypublikummet i Molde? Det er en del bygde-rai-rai med sprit og drekking her. Det er også kanskje litt mindreverdighetskomplekser her der bygdefolket kjenner seg noe underlegne de blaserte byfolka. Men flere tekster om individets tilhørighet til verden, øyeblikket og evigheten har virkelig en rå og poetisk tyngde. Her fungerer Sara Fellman svært godt. Hun har en rå og rockete attityde som glimter til i framføringa av noen av sangene. Dette kunne man ha utnyttet mye mer.

Mer potensiale

Henning Sommerro og John Pål Inderberg er drevne og svært gode musikere, de framfører stoffet framifrå, og skuespillerne Sara Fellman og Julie Støp Husby gjør det godt og solid som sangere. Det er lagt opp til at Sommerro skal ha noen innsmett av tekst – «taler» kaller han det. Her starter han selvbiografisk – han er jo som Hyldbakk fra Surnadal og har hatt et livslangt forhold til sambygdingen. Han slutter første «tale» med en cliffhanger: Det er mye merkelig å si om Hyldbakk. Vi får høre at han var en provokatør – en slags opprører, men i Sommerros neste tekstinnsmett følges ikke dette opp – og det er synd. Det hadde vært interessant å se et enda røffere bilde av dikteren og av kontrasten bygd og by. Hva ligger det i det at han ble sett på som en original? Hvordan provoserte han? Hvorfor kaller de ham bråkmaker? Her ligger det mye som jeg savner at Vårsøg 75 år tar tak i.

Oslo Nye Teater: TIL ETTERTIDEN

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no mai 2020

Til ettertiden (sammen hver for seg)

Om å ikke glemme

Med det nyskrevne danske lytteteaterstykket Til ettertiden (sammen hver for seg) tar Oslo Nye Teater pulsen på krisesituasjonen vi er midt oppe i nå. Dette dugnadsarbeidet er velprodusert og har en friskhet over seg.

Av Elin Lindberg

Marie Bjørn, Ida Marie Hede, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist: TIL ETTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SEG)

Regi: Ilene Sørbøe

Lyddesigner: Audun Melby

Original musikk: Audun Melby og Steffen Hofseth

Oslo Nye Teater, premiere som lytteteater 30.april 2020

Teaterene begynner så smått å åpne dørene sine igjen, men før dette, midt i koronakrisetida, heiv Oslo Nye Teater seg rundt og lagde lytteteater. Og resultatet ble riktig så fint. Prosjektet ble startet av det faste ensemblet ved teateret med Henriette Faye-Schjøll i spissen. De fant stykket Til eftertiden (sammen hver for sig) som opprinnelig ble skapt av det danske AKT1 – Danmarks Lydteater og Teater Momentum. Oslo Nye Teater fikk rettighetene og en gruppe skuespillere ved teatret oversatte teksten til norsk. De spurte en mengde skuespillere om de ville være med. Responsen var overveldende, skriver de på hjemmesiden sin, 85 skuespillere ble med.

Å huske, å ikke glemme

I den første tida etter at verdenen vår ble stengt ned, fikk vi en følelse av at alt sto stille. Alle avtaler var plutselig strøket fra kalenderen, alle reiser, fester, møter, korøvelser, konserter og teaterforestillinger. Vi hadde plutselig mer tid. Og hva gjør du når du stopper opp etter å ha bevegd deg framover, framover, nærmest uten stans? Jo, det kan hende du ser deg tilbake. Det kan hende at du begynner å huske. Du mimrer. Du minnes. Det er dette som er utgangspunktet for stykket Til ettertiden (sammen hver for seg). Her er det et jeg som ber et du om å ikke glemme. Jeget snakker til duet, men også til seg selv. Noen ganger forsvinner nærmest jegets talestrøm og anmodning om ikke å glemme, inn i seg selv. Andre steder henvender jeget seg mer formanende til duet. Nesten alle setningene i stykket starter med: «Jeg vil be deg om ikke å glemme…». Det som ikke skal glemmes er alt fra de mest prosaiske ting til det store og essensielle.

Alfabet

Teksten i stykket minner om Inger Christensens berømte dikt «Alfabet» fra 1981. I dette diktet starter Christensen på første bokstav i alfabetet og nevner opp ting i verden, det starter slik: «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes//bregnerne findes; og brombær, brombær/brom findes; og brinten, brinten». Strukturen i diktet baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis tallrekke. Det er en formel der hvert nye tall utgjør summen av de to foregående. Jeg nevner dette her fordi når teksten i Til ettertiden (sammen hver for seg) minner såpass mye om diktet savner jeg en enda tydeligere struktur og rytme, men bevares, stykket har klart sine egne kvaliteter. Og kanskje er den flate strukturen i stykket vel så bra for å formidle vårt alles hverdagsliv?

Menneskemylderet

En styrke ved stykket er nettopp at det gir stemme til svært mange. Det er 85 skuespillere og tre barn med! Det er faktisk veldig gøy at det er så mange stemmer. Skuespillerne som er med, får bare et lite innsmett hver, den drøye timen stykket varer. De høres spillesugne ut, alle som en av dem. Det er som om de roper ut underteksten: «Jeg ber deg om ikke å glemme meg!» Og det gjør vi ikke. Det er virkelig fint å sitte hjemme i sofaen og lytte og kjenne igjen stemmene til kjente skuespillere. Det er skuespillere i alle aldre. De kommer til å representere et mangfold, et menneskemylder. Det blir en flat struktur der alle får komme til orde. Alle blir like verdige og like viktige. Dette er dugnad, og den flate strukturen der alle får sin korte tilmålte tid understreker at «alle er med», vi står sammen om dette skulder ved skulder.

Inderlighet

De anmodningene, oppfordringene og kravene om at vi ikke må glemme, som skuespillerne framfører, er klipt tett sammen. Det er inderlighet i framføringa, noen ganger på grensen til det nesten litt for patosfylte. Men det er driv og sug i produksjonen. Det er Ilene Sørbøe som står for regien, den er presis og effektiv. Lytteteateroppsetninga er virkelig godt komponert. Audun Melby har vært lyddesigner, og sammen med Steffen Hofseth har han laget original musikk til stykket. Musikken skaper et fint univers for teksten og er med på å gi den et godt løft. Musikken underliggjør stykket på en effektiv måte. Den norske oversettelsen  fungerer godt. Det er prisverdig at skuespillerne får snakke på sine egne dialekter og sosiolekter.

«Å huske er å elske»

Det er forfatteren Ursula Andkjær Olsen som krediteres dette sitatet i stykket. Det er mange av tekstsnuttene som handler om kjærlighet, om det å ikke glemme kjærligheten. Det er mørke ting i tilværelsen som vi heller ikke må glemme: Angst, skitt, døden. Og det er helt konkrete, grufulle ting som hører til situasjonen vi er oppe i akkurat nå: «Jeg vil be deg om ikke å glemme at katastrofer er kriser med for få ambulanser». Noen av tekstsnuttene handler om tiden akkurat nå mens vi sitter hver for oss og lytter: «Og jeg vil at du skal huske dette øyeblikket hvor vi er i ensomheten sammen».

Friskhet, med litt småskurr

De aller fleste tekstbitene fungerer utmerket, men ett sted ble det noe småskurr. Det er der Midtgardsormen kommer inn. Her blir det presentert som en slags dyster profeti om undergang at Midtgardsormen allerede omslutter jorda og snart strammer han til! Her kan det virke som om tekstskaperne har misforstått den norrøne myten. I myten er det nemlig svært viktig at Midtgardsormen ligger der den skal, altså rundt den flate jorda og biter seg sjøl i halen slik at jorda holder seg sammen og er stabil. Det er når undergangen kommer at den slipper taket, altså motsatt av det stykket presenterer.

Til slutt får vi en Hamlet-referanse og den fungerer fint som avslutning: «Du var her helt til bråket opphørte og alt ble stille igjen» – the rest is silence. 

Det Norske Teatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT, strøymeversjon

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

Teater i koronaens tid

Premieren på Det Norske Teatret si strøyming av Solaris korrigert frå 2015 fungerer ikkje heilt som live-hending, men likevel er filmatiseringa av oppsetjinga vel så god som teaterframsyninga. Den pinleg dårlege CGI-en gjer nokre sekvensar til pute-TV.

Av Elin Lindberg

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Tilrettelagt for scenen av Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ane Dahl Torp

Trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig

Scenograf, kostymedesignar, visuelt konsept: Unni Walstad

Lysdesignar, visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen

Videodesignar, visuelt konsept: Roger Gihlemoen

Det Norske Teatret, premiere på strøymeversjonen 20.mars 2020

Det er verkeleg ei underleg tid – verda er omsnudd. Utfordringane er store og kaotiske, men vi klarar oss og vi finn nye måtar å leve på. Musikarar strøymer konsertar eller held konsertar i bakgardane, museum og galleri har virtuelle omvisingar. Teatera slit sjølvsagt. Strøyming av gamle oppsetjingar er eit godt og interessant initiativ. Premieren på strøyminga av Solaris korrigert på Det Norske Teatret viste nokre av utfordringane.

Å sjå på noko saman – VUL det einsamma i uss da fersvinna?

Noko som kjenneteiknar dei fleste teaterframsyningar er at vi er mange i same rom som opplever noko saman. I desse tider kan vi ikkje det. Då er det fint å få ein invitasjon til å sjå ei teaterframsyning frå di eiga stue. Det Norske Teatret byr på nettopp det. Premieren er på eit fastsett klokkeslett, slik som strøyminga av konsertar og liknande kan vere. Det Norske Teatret startar denne visinga utan nokon form for presentasjon eller «live-kommunikasjon» til publikum. Det er litt pussig. Kvifor nyttar dei ikkje høvet til å kome med ein kort introduksjon eller til å ønskje velkomen i strøyme-teateret? Det kunne vore gjort av ein av dei involverte i framsyninga eller kanskje teatersjefen sjølv? Ei saknar eit grep som kunne gjort denne strøyminga til noko meir enn berre ei filmvisning som du like gjerne kan sjå ein annan dag.

WAT vul aig bli om du ku kreip fra din vorld ttil uss?

Da denne teaterversjonen av Øyvind Rimbereids langdikt «Solaris korrigert» hadde premiere på hovudscenen på Det Norske Teatret hausten 2015 melde eg han for dette tidsskriftet. Eg heldt òg to gonger eit føredrag om diktet i Bikuben på Det Norske Teatret i forkant av framsyningane. Eg kjenner diktet godt sidan eg har skrive masteroppgåve om det. No er det interessant å sjå på om den situasjonen vi er i, gjev oss nye perspektiv både på teksten og på denne framsyninga slik ho blir strøyma fram for oss.

Diktet er på ein måte ei helsing frå eit menneske som lever om meir enn 400 år, i år 2480. Eg-personen i langdiktet presenterer seg som ein mann på 38 år (like gamal som forfattaren var då han skreiv diktet). Vi får ikkje vite kva han heiter, han kallar seg berre «aig» som kan vere  ei blanding av «eg» og det engelske «I». Han er ein slags arbeidsleiar for eit lag med robotar («greipmaskinar») som arbeider på havbotnen med å «repairing hydropipes». Han bur i SIDDY Stavgersand saman med kjærasten Shiri som er ein slags fotograf/kunstnar.

ROBOTS treng ne draumar

Det kan verke som identiteten som arbeidar er viktig for eg-personen. Etter den framifrå prologen til diktet som står som ein kanal der eit menneske frå 2480 kommuniserer med tida vår, kjem denne presentasjonen av arbeidssituasjonen til eg-personen. Øyvind Rimbereid har ofte skrive om fysisk arbeid og handverk, det gjorde han òg i den seinaste utgjevinga si, Hvit hare, grå hare, svart som kom i fjor. I denne framifrå diktsamlinga finn vi mellom anna «Ode til sandpapiret» og «Ode til hengselen» – altså høgstemte, lyriske dikt om desse smått prosaiske objekta som heng saman med nettopp fysisk arbeid og handverk.

I denne strøyma teaterversjonen kjem Ane Dahl Torp ut på scenegolvet gjennom ei industri-aktig dør. Ho er kledd i ein grå overall, som ein maskinarbeidar. Vi ser tydeleg at ho har grease på hender og armar – det gjorde vi ikkje då vi sat i teatersalen. Det er nemleg ikkje måte på kor lovprisa greasen blir i diktet, utan at eg skal kome nærmare inn på det her. Men ja, eg trur på Ane Dahl Torp sin framtidsarbeidar i denne filmversjonen.

Språket

Det aller viktigaste med «Solaris korrigert» er språket det er skrive på. Rimbereid har konstruert eit framtidsspråk basert på dei språka som omkransar Nordsjøen og Stavanger som er heimstaden hans. Det er eit særs vellukka prosjekt. Konstruert er forresten kanskje ikkje eit heilt passande ord her, for språket verkar svært organisk og menneskeleg. I Rimbereids diktsamling Herbarium som kom i 2008, finn vi prosadiktet «Kvann. Angelica archangelica». Her skriv Rimbereid på eit språk som går like langt tilbake i tid som språket i Solaris korrigert går fram i tid. Denne underleggjeringa gjer at stoffet kjem under huda på oss på ein heilt særeigen måte. Det svært rørande diktet om ein plaga mann startar slik: «Saa roligt Ansichtet thil den drucknede Philosophus er, naar her i vor Closterkielder ligger, i den skiønne pagt med sig selff, oc ocsaa gud.»

No er lest og talt tekst to forskjellige ting. «Solaris korrigert» er skrive på eit slags framtids-stavangersk. Dialekta frå Stavanger er vestnorsk og ein høgtonedialekt, i motsetnad til austnorsk som er ein lågtonedialekt. (I høgtonedialektar er det ein lågare tone i første staving og ein høgare tone i den siste stavinga.) Derfor meiner eg at det skurrar litt i Ane Torp Dahl si handsaming av språket i Solaris korrigert på austnorsk. Det blir litt skjerande og barnleg somme stader.

Kvalitetskontrastar

Framsyninga bruker ein del CGI (computer-generated imaginary). Dei freistar å lage duplikat av hovudpersonen. I førelegga til diktet, mellom anna Stanislav Lems roman og Andrej Tarkovskijs film, speler duplikat av minna til hovudpersonen ei vesentleg rolle. Det skal mykje ressursar til for å få dette til å fungere på ein teaterscene. Dei har ein ikkje funne her. Bruken av CGI for å illudere desse duplikata er så pinleg dårlege at ein mest ikkje klarar sjå på dei utan å raudne. I den filmatiserte versjonen av teaterframsyninga har dei redigert bort noko av dette, men enno på langt nær nok. Eit anna svakt punkt i framsyninga er den særs pompøse scena der Dahl Torp, drapert i eit stort teppe, stig høgt til vêrs på ei slags søyle. Her manglar det berre at ho set i med ein Melodi Grand Prix-song. Det er pinleg pompøst. MEN – det som fungerer veldig godt er scena der både Dahl Torp og Miljeteig står på ein scene på scena. Musikken er drivande. Teksten blir framført tøft og musikalsk. Det er så framifrå! Eg tar meg i å ønskje at dei framførte heile teksten på denne måten. Miljeteigs musikk er flott og Dahl Torp får eit særs godt grep om teksten her.

Teater i ei underleg tid

«Tidlegare låg framtida ein eller annan stad langt borte, bortanfor horisonten. I dag har framtida og no-et smelta saman.» Dette er eit sitat frå Andrei Tarkovskijs film Stalker og det passar godt til diktet «SOLARIS korrigert» av Øyvind Rimbereid. I dette science fiction-diktet blir framtid og notid eitt fordi det bruker ei tenkt framtid for å seie noko om vår eiga tid. Røyndomen vår endrar seg dag for dag i desse tider. Det er slett ingen dum idé å gripe tak i dette diktet igjen for å bruke det til å reflektere rundt tilhøva våre. Det er vanleg å lese diktet som ein dystopi, men det ligg òg ein underliggande optimisme her. Det som blir sett på som ein feil av maskinane som undersøkjer eg-personen, blir til eit adelsmerke for mennesket og noko vi absolutt treng akkurat no. Han har etter deira meining for mykje kreativitet og fantasi – «ein noko for staerk production af eigne picts». Dahl Torp gjentek dette fleire gonger i oppsetjinga, akkurat no får det ein trøystande og lindrande verknad. Den trua eg-personen formidlar om at alt kjem til å gå bra er kanskje òg noko å ta med seg slik situasjonen er no: «Ja, wi kan mastr detta».

Det Norske Teatret: Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

foto Dag Jenssen

Solid handverk i alle ledd

På hovudscenen på Det Norske Teatret er dramatiseringa av Edvard Hoems roman Slåttekar i himmelen blitt til respektfulle og godmodige portrett av nøysomme, hardtarbeidande menneske som levde i Noreg, og av dei som dro til Amerika, for om lag 150 år sidan.

Av Elin Lindberg

Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

Dramatisering: Kristian Lykkeslet Strømskag

Regissør: Bentein Baardson

Kostymedesignar: Ingrid Nylander

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Videodesignar: Reidar Andreas Richardsen

Lyddesignar: Nils Wingerei

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Urpremiere, Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.mars 2020

Framsyninga er ei samproduksjon med Teatret Vårt i Molde

Romanen Slåttekar i himmelen er den første boka i Edvard Hoems slektskrønike som består av fire bind. Boka er kritikarrost og har nådd eit verkeleg stort publikum. Hoem er ein svært god forteljar og han skriv sanseleg og malande. Bøkene er medrivande, vi les og les og vil gjerne vite meir om korleis det går med hovudpersonane og meir om korleis samfunnet deira utviklar seg. Dette er godt formidla noregshistorie, og truverdig og god forteljing om dei som drog til Amerika og skapte seg eit nytt liv der. Bøkene til Hoem er fulle av skildringar av gamalt handverk, til dømes lange passasjar om korleis ein slipar ein ljå. Kan dette fungere som teater? Heldigvis er svaret på dette: Ja.

Litterært

Dramatiseringa av romanen er godt handverk. Romanen er synleg gjennom episke passasjar som bryt opp dialogane. Stoffet er godt tilhogd og finslipe. Mykje av stoffet frå romanen er utelate, slik at det som står igjen får skine.

Edvard Hoem har brukt oldefar sin, Knut Hansen Nesje, som inspirasjonskjelda til hovudpersonen. I Jon Bleiklie Deviks skikkelse blir han eit menneske som gjer så godt han kan for å halde liv i seg og sine, han er ein arbeidsam slitar. Hoem har sjølv sagt at han blei åtvara først gong han ville skrive om denne oldefaren som alle sønene reiste frå. Ola B. Johannesen som då var teatersjef på Teatret Vårt i Molde, hadde sagt at det kom til å bli for mange omsyn å ta om ein skulle skrive om eigen familie. Kan hende var det noko i det. Alle karakterane – som altså er bygde på Hoems slektningar – er staute, gode menneske. Det er jo vel og bra det, men det kan òg føre til at karakterane i teaterversjonen blir litt enkle og firkanta, og utan særleg djupn. Skodespelarane – alle som ein – gjer likevel ein framifrå jobb. Dei skaper liv og lengt i karakterane sine.

Monumentalt rom

Bentein Baardson har jobba med teater i monumentale rom i ei årrekke, dette er noko han kan. Det monumentale i samklang med det enkle kler dette materialet godt. Det kjem til å arbeide fint saman i Baardsons presise regi. Alt startar med at Knut Hansen Nesje, eller Nesje som han helst blir kalla (Jon Bleiklie Devik), står midt på scenen i ei lyskjegle framfor ein mikrofon. Han innleiar historia for oss. Samstundes blir fjella rundt Molde teikna opp med ein lysande strek på bakveggen. Elegant gjort. Det trekk linjer til Jan Groth sitt nonfigurative sceneteppe, samstundes som det knyter an til «det norske». Det kunstnarlege laget har skapt ein framifrå heilskap. Elementa oppsetjinga er bygd opp av, flyt fint saman, ingen av dei kjem i vegen for dei andre. Den episk-monumentale musikken som følgjer Reidar Andreas Richardsens videoarbeid av Molde-naturen, kunne lett blitt for mykje av det gode og kome over i det sentimentale, men det balanserer heilt fint.

Noregshistorie – verdshistorie

Det er tyngd i denne historia, ho kjem dei fleste i Noreg ved. Historia om kvar vi kjem i frå må, som kjent, bli fortalt på nytt og på nytt. Slåttekar i himmelen handlar om ei oppbrotstid. Det gamle livet då slekt følgde slekt på same stad er i endring. Barna vil ut i verda, eller fattigdom gjer at dei blir tvungne ut. Historia om den sju år gamle sonen til Nesje og kona Serianna (framifrå spelt av Heidi Gjermundsen Broch) som blir sett bort til den barnlause onkelen sin, er hjarteskjerande, men truverdig. Eilert (Andreas Koschinski Kvisgaard), ein annan av sønene deira, reiser til Amerika. Det gjer òg Gjertine (Sara Fellman), som er søstera til Serianna. Ho reiser saman med mannen sin Ole Salmakar (Bjørnar Lisether Teigen) til Oles bror Hans (Svein Roger Karlsen) som alt er potetbonde i Sør-Dakota. Alt dette blir folkeleg framstilt, utan at det blir for sentimentalt. Migrasjonshistoria set situasjonen i dag i perspektiv. Folk migrerer i dag òg, av mange grunner. Dei fleste med bakgrunn frå Noreg har slektningar som reiste til Amerika for mange, mange år sidan. Det var rundt ein million menneske som gjorde denne reisa frå Noreg – altså svært mange. Dette var menneske som ville skape eit betre liv for seg og sine, akkurat det same som migrantane i dag ønskjer å gjere. Dette perspektivet gjer oppsetjinga aktuell.

Innanfrå/utanfrå

Slåttekar i himmelen fungerer altså godt som teater. Det er solid handverk i alle ledd, heilskapen i oppsetjinga er framifrå. Noko ein kan setje fingeren på er at det blir vel mykje forteljing der vi møter litt enkle og strigla karakterar. Dei er alle rettskafne menneske utan noko særskilt komplisert indre liv – eller om dei har det, er det ikkje tilgjengeleg for oss. I Trilogien av Jon Fosse som blei sett opp på hovudscenen i fjor haust, møtte vi hovudpersonen Ales (Gjertrud Jynge). Hennar verd var sett til om lag same historiske tid som tida i dette stykket. I Trilogien kom vi på innsida av ein karakter som sleit under barske tilhøve i ein vestlandsk by. Mørkret og slitet kom under huda på oss, samstundes som mørkret og kjærleiken gjorde det. Like djupt når ikkje Slåttekar i himmelen, men vi har ei triveleg stund i teatret og nyt nokre av dei presise grepa som blir gjort – alt frå lysande skrift på veggen, til skrift i bølgjene i videoarbeidet, til det siste presise snittet med ljåbladet.

Teatret Vårt: ROBIN HOOD

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Lettvint, men artig

Familieforestillingen Robin Hood – rampestreker i Sherwoodskogen på Teatret Vårt kommuniserer godt med barna, men virker litt tilfeldig sammenrasket. Og hva er det egentlig de sier om kjønn i dette stykket?

Av Elin Lindberg

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen

Basert på legenden om Robin Hood

Bearbeidet av Bjørnar Lisether Teigen

Dramaturger: Kristian Lykkeslet Strømskag og Vera Krohn Svaleng

Teatret Vårt, Reknesparken, Molde, 17.juni 2020

Stykket spilles på amfiscenen i Reknesparken – en fin scene for sommerteater. På treplattingen er det plassert noen gull-juletrær, ellers er scenen tom. Skuespillerne ankommer syngende og spillende som en gjøglertrupp. De har trekkspill, trommer, horn, rytmeinstrumenter og kazoo. Lars Melsæther Rydjord som spiller Sheriffen av Nottingham og Johanna Mørck som spiller Broder Tuck starter med å forklare bakgrunnen for stykket. Dette blir litt vel omstendelig og det er nok muligens i vanskeligste laget for de aller minste å forstå at Kong Løvehjerte (Bjørnar Lisether Teigen) er fanga i Østerrike og at Robin Hood er Robin av Locksley.

God publikumskontakt

Skuespillerne oppretter raskt god kontakt med barna som virker teatervante og trygge. Ungene kommer med tilrop og gode forslag og skuespillerne tar det med i spillet, det fungerer godt. Starten blir litt heseblesende og stressete, men truppen roer seg nokså raskt ned, uten at de mister tempoet og drivet. Tempoet får litt å si for presisjonen i skuespillerarbeidet. Rekvisittene i stykket er imaginære. Det er helt greit, og ungene ser ut til å kjapt gå med på denne kontrakten. Men å jobbe med imaginære objekter er ganske krevende skuespillerarbeid. Her må man for eksempel passe på at sekken med penger virkelig ser tung ut, hvis man vil at publikum skal tro på det. Det er tungt å skyte med pil og bue – det bør synes. Her slurves det veldig og uttrykket lider under det.

Kjønn

Det er Amalie Sofie Ibsen Jensen som spiller Robin Hood. Det gjør hun godt. Hun spiller Robin som en real, smart og ærlig figur. Det er fint at det er ei jente som spiller denne rolla. Det er også fint at det er to jenter som forelsker seg i hverandre i denne versjonen av Robin Hood. Det er Sara Fellman som spiller Marion, Richard Løvehjertes datter. Marion er tøff i trynet og typete med et kostyme som inneholder ei stilig, lang kåpe med slep. Mellom Robin og Marion er det kjærlighet ved første blikk. Når Sheriffen av Nottingham forstår at han ikke har sjangs til å få Marion til kjærest, sjekker han opp en far på tredje benkerad som er villig til å ta en kaffe etter forestilling – et artig trekk.

Kjønn 2

Litt mer problematisk er det med framstillinga av skurken prins Johan (Lars Halvor Andreassen). Han spilles som en «skrulle». Det problematiske er at dette er blitt en skurke-stereotyp innen film og teater for barn. Det er rett og slett ikke greit at skurkene gjennomgående er homofile menn. Rollen Scar i Løvenes konge er eksempel på en slik karakter – han er en ond og feminin løvemann. Skurkene i filmene om Pocahontas og Aladdin er av samme typen, mens heltene er tøffe, maskuline menn.

I omtalen av stykket blir det også litt forvirrende når Robin Hood kalles en mann, men blir spilt som en kvinne. Spillet med kjønn er altså ikke gjennomført, men teatret skal ha for at de forsøker.

Språk

Språklig spriker stykket. Noen steder er det lekent og lett og kommuniserer godt med alle, i andre passasjer roter stykket seg inn i så mange vanskelige ord at de kan stå i fare for å miste kjernepublikummet sitt. Ord som «lokkedue», «emosjoner» og «bøddel» er det nok ikke helt lett for de yngste å forstå. Og hvorfor må det brukes engelske ord som «challenge»? Dette er noe av grunnen til av stykket virker noe lettvint og tilfeldig sammenrasket. Gjennomgående kvalitet er viktig – også for barn!

Skogen

Stykket spilles i en skog, eller park, men området rundt treplattingen brukes i veldig liten grad – det er synd. Her kunne man med enkle grep for eksempel laget overraskende innganger og skapt mer dybde i det visuelle uttrykket. Spillet er stort sett frontalt og svært enkelt utført. Skuespillerne beveger seg i trappene i amfiet, men det faktumet at forestillingen spilles ute kunne nok vært utnyttet mer.

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen har en del svakheter, men framstår likevel som en leken og publikumsvennlig familieforestilling.