MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

yoga_for_theatres_redigert-9.jpg
foto Audun S. Eftevåg

Lettbeint chanting med hund

Som en del av ICON-programmet sitt presenterer Nationaltheatret Yoga for Theatres av og med MaisonDahlBonnema på Malersalen. Det er prisverdig at slike små og litt skakke teaterhendelser kan få plass her.

Av Elin Lindberg

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

Tekst: Anna Sophia Bonnama

Musikk: Hans Petter Melø Dahl

Kostymer: Love&Orgasm

Yogaturge: Elke van Campenhout

Teknikk: Truls Hannemyr

Co-produksjon: Nationaltheatret, Teatergarasjen og Needcompany

Nationaltheatret, Malersalen, galaktisk premiere 10.oktober 2019

 

MaisonDahlBonnema er et norsk/nederlandsk prosjekt som Hans Petter Melø Dahl og Anna Sophia Bonnama står bak. De har tidligere vært medlemmer av Baktruppen og Needcompany. De siste 20 årene har de skapt forestillinger og teaterhendelser. På 1990-tallet jobbet de først og fremst i Amsterdam, siden har de turnert verden rundt. I Yoga for Theatres har MaisonDahlBonnema med seg Elke van Campenhout og Joana Preiss som aktører. I tillegg har de med seg den svært sjarmerende hunden Daisy.

 

Ritualrommet

Det står stoler til publikum i et kvadrat på Malersalen på Nationaltheatret. På hver stol ligger et teksthefte. De fire aktørene går rundt blant publikum som finner plassene sine. Melø Dahl er kledd i kjole og hvitt, kvinnene har lange, smått sexy, kjoler i rødt, hvitt og svart i tillegg til sko med svært høye hæler. De er kledde for konsert. Rundt oss svinser den søte hunden Daisy. Hun hilser på den ene etter den andre og tar gjerne mot kos og klapp.

Aktørene starter å synge sammen mens de sitter på stoler sammen med publikum. Det er rolig og melodiøst, en slags pop-chant. En del av refrenget går: «this theatre is in this galaxy and this galaxy is in you». De fire fortsetter å synge mens de beveger seg rundt i rommet. De beveger seg trygt og selvsikkert. Stort sett danser og beveger de seg mykt, men på et tidspunkt i performancen går flere av dem rundt på kne og en av kvinnene spiller en orgasme. På et annet tidspunkt kler Melø Dahl av seg livkjolen og tar på seg kvinnesko. Hele tiden går sangen, eller chanten og Daisy svinser rundt.

 

Teksten

Tekstheftet som følger Yoga for Theatres har undertittelen «a galactical song situation». Her kan vi lese om MaisonDahlBonnemas tanker bak peformancen og følge tekstene mens de synger, noe mange i publikum gjør. Bakerst er det også en essay-aktig tekst av aktøren og yogaturgen Elke van Campenhout. I en av tekstene står det at «Yoga for Theatres will practice mindful streching and bending of the world as we know it, expanding our consciouness through songs». Det er jo både ganske ambisiøst og fint. Arbeidet søker å bryte opp og resirkulere ord fra dagligliv og teater. Det klarer teksten til en viss grad, men det er kanskje startpunktet som er mest interessant og også noe urovekkende. Teksten starter med å fortelle om at Hans Petters grandonkel var en naturelsker og en lidenskapelig nazist som trodde på Hitler og en sunn livsstil. MaisonDahlBonnema skriver også at SS anbefalte yoga til de ansatte i konsentrasjonsleirene for at de skulle opprettholde en indre fred. Dette er virkelig besynderlig. Er det virkelig sant? Dette kan uansett stå for en «bending of the world as we know it».

 

Dyret

Det sterke fokuset på miljø- og klimaspørsmål de siste årene har ført til en større bevissthet rundt det å forholde seg til natur og dyr – andre levende skapninger på jorda. Hunden Daisy som en selvstendig aktør på scenen, der hun får gjøre akkurat som hun vil, understreker nettopp dette tankegodset. Hunden blir sidestilt med mennesket, på et vis, den blir like verdig. Daisy er ikke trent opp til å gjøre noen antropomorfe handlinger. Hun kles ikke opp for å ligne et menneske, hun har heller ingen spesielle ferdigheter utover det å være en helt vanlig hund som driver på med hundeting.

 

Bærplukking

De fire menneskeaktørene har roller som «bærplukkere» ifølge den utleverte teksten. Den eneste referansen vi får til bærplukking er et bilde Hans Petters grandonkel E. har malt av ham som barn mens han plukker blåbær i skogen. Vi får ellers høre om et gresskar som plukkes opp og blir kokt suppe på. Blåbærplukking kan unektelig ha noe meditativt over seg. Man kan holde på med sitt over lengre tid på en og samme tue mens tankene får tid til å gå både hit og dit. Man er fysisk i kontakt med både galakse og moder jord. Molteplukking er derimot mer av en jakt der man må bevege seg over lengre avstander og der bevegelsesmønsteret har en helt annen rytme. Jeg kunne godt ha tatt for meg plukking av nype, tyttebær og epler, men det tror jeg at jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

 

Sangritualet

Yoga for Theatres synger seg inn i en lang ritualtradisjon. Tanken er ofte her at verden skal heles og fellesskapet skapes og styrkes gjennom sang. Sangen er bare et element i det hele, den er ikke hovedsaken her. Den er heller ikke spesielt utviklet i Yoga for Theatres. Noen steder er det tilløp til flere stemmer, men i lange partier er det unison allsang. Musikken kan kanskje karakteriseres som pop-chant. Chanting er ofte å finne i religiøse kontekster, her settes den inn i en sammenheng som ser ut til å ønske å skape en rensende effekt. Seansen fungerer helt greit. I neste uke skal kompaniet synge seg videre til Meteor-festivalen i Bergen.

 

 

 

 

 

 

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

thebigdream_fotohampusberndtson_2.jpg
Foto: Hampus Berndtson, Black Box Teater

«Verden finnes ikke ennå – den holder på å bli til»

Verk Produksjoner skaper en verden gjennom å ta utgangspunkt i en god, gammeldags brevkorrespondanse mellom to skuespillere i sin nye forestilling The Big Dream. Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent.

 

Av Elin Lindberg

 

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

Med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Per Platou

Scenografi/lyskonsept: Jakob Oredsson

Scenografi-assistent, lystekniker: Felipe Osorio-Guzmán

Tekstdramaturg: Runa Borch Skolseg

Produsent: Pernille Mogensen

Black Box Teater, Store scene, premiere 9.oktober 2019

 

Det er ingen tvil om at Verk spiller på sjarmen i den nye forestillinga si The Big Dream. Her er det ingen kontroversielle handlinger eller utsagn og det tas ikke særlig store sjanser kunstnerisk, men det er helt greit. Vi inviteres inn i to menneskers hverdagsliv gjennom brevene de sender til hverandre. Betraktningene de gjør seg om livene sine, og måten presentasjonen av brevene gjøres på, fører likevel til en fornemmelse av nærvær som kjennes vesentlig.

 

Et ekte sosialt medium

En kvinne (Solveig Laland Mohn) står på kanten av scenen når vi kommer inn på Store scene på Black Box Teater. Hun har en iøynefallende øyenskygge og en tettsittende, heldekkende, katteaktig trikot på seg. Kostymet er teatralt og understreker at dette er en kunstsetting. Spillestilen i Verks forestillinger er ofte nedpå og vennlig imøtekommende – slik er det også her. Laland Mohn står foran på scenen og forteller tilforlatelig, sjarmerende og ikke uten en viss munterhet, om sitt første møte med teaterarbeid som ungdom og hvordan hun bare har fortsatt og fortsatt med teater. Hun presenterer sin rolle i denne forestillinga: hun skal formidle brevvekslinga mellom de litt eldre kollegaene sine, den ene er i Oslo, den andre i København. Hun er et slags medium, en i høyeste grad menneskeliggjort kommunikasjonsplattform, hun er et ekte sosialt medium.

 

Teatralitet

Verk refererer gjerne til andre verk og kunstnere i arbeidene sine. Når Laland Mohn presenterte bakgrunnen for stykket, var lyset på i salen og scenen bak henne lå i mørke. Hun framfører lett og ledig Prosperos kjente monolog fra William Shakespeares Stormen – «Vi er av samme stoff som drømmer veves av, vårt lille liv er omringet av søvn» før hun går bakover og forsvinner i det som har åpenbart seg bak henne på scenen: en liten scene, et teater i teatret. Det er kledd med mørke forheng og referansene til Davis Lynch er tydelige. Rommet rundt den lille scenen er nakent og ryddig. Utgangspunktet for The Big Dream er enkelt, det er en brevveksling mellom to personer, men alle de tilsynelatende små grepene som er tatt i denne presentasjonen av brevene gjør forestillinga teatralt rik.

 

Teksten

Laland Mohn starter med et brev Saila Hyttinen skrev til Anders Mossling. Det er ganske konfronterende – smått aggressivt. Hun skriver at Anders er vanskelig å jobbe sammen med fordi han aldri er til stede. Mossling svarer likevel at han blir glad for å få brevet og synes det er fint å få en åpen dialog. Han skriver om bekymringer over den økonomiske situasjonen sin. Hyttinen forteller i sitt neste brev om ei forestilling hun har sett. Han skriver om en film han har vært med i. De skriver om dagligdagse ting og om minner, foreldre, drømmer. Sammen bearbeider de virkeligheten og livet sitt gjennom skriften. Teksten fungerer best når den dreier seg rundt de hverdagslige tingene, rundt Sailas far og farmor og rundt det å bli eldre. Når teksten hekter seg på andre tekster, for eksempel Heiner Müllers Hydra, er det på kanten til å bli litt forsert eller for «villet». Slik jeg forstår det refererer tittelen til en scene i Andrej Tarkovskijs film Stalker som kommer opp i et av brevene. Det er broren til hovedpersonen som har kommet seg lenger inn i «Sonen» enn noen før ham. Han skal få oppfylt sitt høyeste ønske – ifølge ham selv er dette ønsket at broren skal komme til live igjen. Når han kommer hjem blir han styrtrik, men broren er fortsatt død. Han hadde altså egentlig ønsket seg å bli rik. Han kjenner ikke seg selv. Denne erkjennelsen gjør at han tar livet av seg. En trist og fascinerende historie. Og noe mer enn det blir den ikke i Verks forestilling, den får ingen sammenheng med resten av brevvekslinga.

 

Nostalgi

De to brevskriverne Anders Mossling og Saila Hyttinen er begge over 50 år. Da de var i tjueåra var det nok brevskriving som gjaldt. Det var måten å kommunisere på når man bodde i hver sitt land for eksempel. Det er derfor et visst nostalgisk preg over dette å skrive brev. Og det er fint å bli minnet på det spesielle ved nettopp denne aktiviteten. Det tar lengre tid å skrive et brev enn å skrive en mail eller ei melding eller å legge ut et bilde på Instagram eller Facebook. I et brev er det i utgangspunktet ikke bilder. Det er håndskrift. Den fysiske forbindelsen mellom de to brevskriverne er de håndskrevne ordene på et papir. Mossling og Hyttinen henvender seg til hverandre med respekt og et tydelig ønske om å kommunisere sammen. De sosiale mediene vi på nokså kort tid er blitt så vant til å bruke, har en helt annen letthet enn den nå gammeldagse brevskrivinga. Langsomheten og tiden man gjennom å skrive brev investerer i hverandre kjennes her verdifull og viktig. Jeg håper flere enn meg blir inspirert til å skrive brev igjen!

 

Fornemmelse av nærvær

Lydbildet i The Big Dream er alt fra bare små antydninger til voldsomme sekvenser med høy, industriell, ullen lyd kontrastert med det skarpe og metallaktige. Dette er med på å insistere på det teatrale i uttrykket. Dansesekvensene har en lignende dynamikk. Her er det små danseaktige bevegelser i kontrast til kraftige og skulpturelle bevegelser i det Lynch-aktige lille teatret i teatret.

De siste ti årene har vært preget av virkelighetslitteratur. Det kan vi kanskje til en viss grad kalle dette også, men tekstmaterialet er transformert teatralt slik at det også inkluderer publikum i de personlige betraktningene over livet og verden. Nærværet dette fører til er med på å gjøre The Big Dream vesentlig, og Verk Produksjoner har på nytt vist at de er et av våre viktige skapere av samtidsteater.

 

 

 

 

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Publisert på shakespearetidsskrift.no i august 2019

 

BBT_201903_LisaLie_WebRes-52-683x1024.jpg

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Black Box Teater, 24./25.august 2019

 

 

På grunn av at jeg har skrevet under på en taushetserklæring i forbindelse med forestillingen Vake er jeg forhindret fra å skrive en anmeldelse. Derfor har jeg skrevet et eventyr inspirert av våkenatta. Dette skriver tåkefyrstene i Vake:

Vake er et hemmelig mysteriespill, som bare deltagere får ta del i og snakke om, og da bare seg imellom. Det er strengt forbudt å avsløre mysteriene. Dersom du vil vite hva som foregår i Vake må du delta. Hvis ikke vil du for alltid bli innhyllet i uvitenhetens tåke- sammen med en gjeng med hester. 

 

 

Våkenatt, mange år etter

 

Av Elin Lindberg

 

Det var en gang en nokså gammel bestemor. Hun var ikke helt sikker selv, men regnet med at hun var rundt 850 år. Hun hadde gått i de fleste skoger, og hun gikk fortsatt. Gikk og gikk. Det var ennå lenge til hun kom til ættestupet, hun fikk holde det gående. Hun hadde gjennomgått mange våkenetter i sitt lange liv, denne natta skulle det også våkes og vandres. Nå gikk hun i en forholdsvis ny skog, den kunne ikke være mer enn 200 år gammel. Mye gran, mye grus. En ung munk kom gående opp ved siden av henne, han smilte vennlig. Hun smilte høflig tilbake. Hun hadde levd så lenge at hun visste at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang på denne unge munken uten en eneste stripe av grått i det bemerkelsesverdig røde håret sitt.

 

«Hvor går grensen mellom død og søvn?» spurte tåkefyrsten henne der hen satt på en stein som kanskje var i et tjern til høyre for veien de gikk på. Det hele var noe uklart.

 

Bestemoren hadde utdannelse som luksusprostituert fra DDR, men hadde ikke drevet det lenger enn til å sitte som underordnet sekretær på kontoret til institusjonen som utdannet enda flere prostituerte. En nokså utmattende jobb, ensformig. Hun så den ene etter den andre komme ut etter endt utdanning, viftende med diplomene sine. Mange av horene var fryktelig kjedelige mennesker, men de var gode til å snakke om erotikk, det skal de ha. Bestemoren hadde også jobbet litt som massør, men ble sett på som nokså lat fordi hun egentlig ikke likte å massere. I flere år arbeidet hun på et lefsebakeri, her fikk hun bruk for massasjekunnskapen. Lefsene skulle håndlages. De skulle knas og formes. De ble fine og runde og passelig tykke. Men dette var lenge siden, i et land langt, langt borte. Nå gikk hun. Hun sang mens hun gikk: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen». Plutselig gikk det en hel hærskare av mennesker sammen med henne og sang den samme sangen. De sang og var glade. I veikanten, midt i et bringebærkratt, sto det en bjørn på to bein. Han vagget godmodig fra side til side og smilte til dem der de gikk. Rundt en sving sto igjen den unge, rødhårete munken som egentlig var en seraf. Han var alvorlig, ikke direkte streng, men serafene er som kjent ikke av denne verden, de vet ikke om godt eller ondt. På 1930-tallet fikk bestemoren briller, de var hun svært avhengig av. Hun tok aldri av seg brillene, derfor sov hun alltid på ryggen. Når nå serafen bandt et hvitt tøystykke rundt hodet og brillene hennes slik at hun ikke skulle se noe, holdt hun på å besvime – hva om hen ødela brillene? Hva da? Da hadde hun kommet til å nå ættestupet altfor fort! Det måtte ikke skje!

Ad omveier ble de nå ledet til et avsidesliggende vertshus. Hun kjente igjen lefsene de fikk servert på vertshuset, det var hun selv som hadde laget dem. Hun spiste en halv lefse, drakk et krus øl og sovnet sittende. Da hun våkna hadde tåka lagt seg og de nyutdannede prestinnene hadde det travelt med å betjene kundene sine. De sprang rundt, slik hun selv hadde sprunget rundt for 600 år siden. Nå tok hun det litt med ro. Det skulle hun ikke gjort. Hun kom for seint til å hindre at søstera hennes ble drept av ville, tøylesløse dyr uten snev av moral. Stakkars, stakkars søster. Det måtte en omstendelig helingsseremoni til for å få henne på beina igjen. Mye salt måtte til. Tromming måtte til. Det ble bra til slutt. Kjære søster kom tilbake til livet. Bra. De to søstrene som egentlig bare så vidt var halvsøstre, tok seg et velvoksent krus gløgg med vodka fra det gode, gamle DDR, for å feire. Etterpå sang bestemoren en sang live på radio om at søstera hadde overlevd.

Bestemoren prøvde flere ganger på å nå huset ved stranden. Hun visste hvor det var, men det var krefter der som gjorde det umulig å komme seg helt dit til huset med det spisse taket. Hun ble stoppet av noe, kanskje var det tåka selv. Hun kom seg aldri dit selv om det bodde en vennlig skikkelse fra Mummidalen der, og da tåka letta og vannet lå flatt og blankt, var det for seint.

Tåkefyrstene dro skodda tett rundt seg og etter seg og forsøkte å skjule seg i den. Morgenen etter våkenatta forsøkte de å skjule selve tåka. Men gjennom edderkoppspinnet i lyngen klarte de ikke trekke tåke og dis. Morgenduggen i spinnet avslørte hvor de var blitt av – både de høygravide, de bittesmå og de krumme skapningene hun hadde sett og hørt natten gjennom. De var sunket i jorda. For bestemoren som hadde et navn hun egentlig selv hadde glemt, gikk veien videre. Videre, videre, forever. En ny dag. Grus og gran, grus og gran.

 

 

Det Norske Teatret: SIGD

publisert på Shakespearetidsskrift.no november 2019

20191031-dnt-sigd-1043.jpg
foto Dag Jenssen

Livsdansen, mest i moll

Sigd av Ruth Lillegraven på Scene 3 på Det Norske Teatret blir vellukka mykje på grunn av det fysiske uttrykket til skodespelarene. Det er Magnus Myhr som har vore koreograf. Somme parti blir likevel noko langdryge.

 

Av Elin Lindberg

 

Ruth Lillegraven: SIGD

Regi: Peer Perez Øian

Koreograf: Magnus Myhr

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, scene 3, laurdag 9.november 2019

 

De tre skodespelarane (Morten Svartveit, Kjersti Odden Skjeldal og Gard Skagestad) kjem slentrande inn på scenen i kvardagsklede medan lyset er på og publikum sit og småsludrar. Skodespelarane ser på oss, dei fangar merksemda vår. Gard Skagestad startar med nokre hopp og spring, med folkedanspreg. På det gjennomskinlege, svarte bakteppet er det nokre enkle, kvite strekar som rissar opp vestlandsfjell for oss. Strekane er i slekt med Jan Groth sitt sceneteppe på hovudscenen. Scenerøyk sig inn og minner om fuktig vestlandsskodde. Gard Skagestad stoppar og seier andpusten at: «Alt fell i fjorden».

 

Tyngd

Sigd er ei poetisk forteljing om eit liv. Ho er bygd over Ruth Lillegravens diktsamling frå 2016, med same namn. Det er Endre (Morten Svartveit) som er hovudpersonen. Han er ein av ni ungar på ein liten gard ein stad ved ein fjord på Vestlandet. Endre er odelsguten. Det første han hugsar er at faren Svein (Gard Skagestad) ber han ut i det klare mørkret og viser han månen som står som ein sigd på himmelen. Dette blir som eit emblem på livet til Endre. Det er alltid noko mørkt over det. Sigden, eit skarpt kvardagsverktøy, heng trugande over livet hans, på eit vis. Handlinga finn stad på 1800-talet. Endre skal ta over den vesle garden, nokre av syskena hans reiser etter kvart til Amerika, eit par døyr, systrene giftar seg med gutar på grannegardane. Dei som reiste til Amerika skriv heim om store opne marker, om prærie og om von om eit betre liv. Endre skal ingen stad. Han skal vere på garden, slik odelsgutane har vore i alle år før han. Det gjeld forresten ikkje alle – Endres bestefar blir borte på mystisk vis. Noko hadde skjedd på fjorden. To grannar blei funne drepne i ein båt, og bestefaren er òg blir borte. Det blir til eit svart hol av svik i slekta.

 

Kjærleik og arbeid

Endre giftar seg med Abelone (Kjersti Odden Skjeldal), ho er sjølvaste prestedottera. Endre kallar dei to «eit stort glødande oss». Endre og Abelone dansar ein dans munn mot munn. Dei slepp aldri taket i munnen på den andre. Det er eit særs fint grep. Det blir ikkje kleint, men stadfestar kjærleiken deira og viser kor uthaldande han er. Svartveit og Odden Skjeldal gjer eit framifrå fysisk skodespelararbeid her.

Arbeidet på garden blir òg dansa fram. Far Svein og sonen Endre arbeider saman. Den eine lagar hol i bakken med spett, den andre kjem etter med hesjestaur som han set i hòlet. Dei høgg, dei kvistar, dei dyrkar jorda. Det er kjærleik og arbeid og livet går i gode sirklar. Det er liv og daud, men etter kvart blir det mest daud og alt fell på ein måte i fjorden att.

 

Bjørnen

Endre har noko inni seg. Han har ein bjørn inni seg, seier han. Det er som han går inn i ein tung depresjon. Han klarer ikkje arbeide. Han klarer ikkje noko. Det er så tungt, så tungt. Det gjer så vondt, så vondt. Det er mogleg det er det depressive i innhaldet her som gjer at dynamikken her blir noko stilleståande og søvndyssande. Hadde framsyninga hatt godt av eit brot av noko slag her? Dei lange linjene som held livet saman er her. Dei seige banda som bind ein til slekta, ledd etter ledd bakover, er der. Staden, det materielle, jorda, som òg berre er, gjev tyngd. Det er menneska som må skape liv og handling, sjølv om dei har ein bjørn på innsida.

 

Verda opnar seg

Bøker kjem frå ein bror i Amerika. Dei les. Dei får ny kunnskap om ymse ting, mellom anna om dodo-fuglen. Ei noko depressiv historie. Han er jo som kjend utdøydd. Den tjukke fuglen som ikkje kunne flyge levde på Mauritius og overlevde ikkje møtet med europearane og dei dyra dei førte med seg. Kjenner Endre seg igjen i denne ikkje flygedyktige dodoen – eller dronten som han ofte blir kalla på norsk? Abelone og han fekk ikkje barn, etter dei er det kanskje ingen til å ta over garden. Dei er dei siste, ein utdøyande rase. Endre les og les som om det var livet om å gjere. Abelone i bakgrunnen tek seg av garden, men ho les etter kvart òg. Dei får ei ordbok frå Amerika. Dei lærer seg engelske ord som dei uttalar slik dei står, men med stort alvor. Det er barnleg og sjarmerande.

 

Språket

Ruth Lillegravens diktsamling Sigd er delt i tre delar. I framsyninga er ikkje dei tre delane så tydelege. Det er når Endre blir liggande med denne bjørnen inni seg, eller gikta som er det fysiske symptomet på det som verker som depresjon, at endringa skjer. Han mistar språket sitt. Når han ikkje er i stand til å gjere arbeidet på garden blir språket som er knytt til arbeid, til jorda, borte. Språket har vore eit band som har knytt han til den daglege gjerninga og til jorda og sjølve livet. Abelone flytter ut frå kammerset deira, dei står i fare for å miste kvarandre. Det blir språket som til slutt får dei saman att. Dei prøver seg fram med å kommunisere med kvarandre på eit nytt språk. Eit språk som er heilt nytt for dei begge. Dei engelske glosene som dei uttalar på sitt vis, blir eit felles språk. Dei får eit nytt liv samen før det er heilt slutt og snøen legg seg.

 

Det fysiske arbeidet

Samarbeidet mellom Peer Perez Øian, Magnus Myhr og utøvarane har gitt eit fint scenisk resultat. Det er det fysiske arbeidet skodespelarane gjer som ber denne framsyninga. Svartveit, Odden Skjeldal og Skagestad omfamnar det fysiske skodespelararbeidet på ein framifrå måte. Nokre stader slit dikta med å bli scenetekst. Ordbileta er fine, men kan somme stader bli litt distanserte og stive som dramatikk. Trass i eit par innvendingar var dette ei god teateroppleving.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: Jon Fosse: TRILOGIEN

Publisert på shakespearetidsskrift.no, september 2019

foto_trilogien-2019-foto-erik-berg-0769-kopi.jpg
foto Eirik Berg

Kjærleiken, og det store mørkret

Luk Percevals versjon av Trilogien av Jon Fosse under Den Internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret er mørk og suggererande. Gjertrud Jynge gjer eit meir enn framifrå arbeid som hovudpersonen Ales.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: TRILOGIEN

Regissør: Luk Perceval

Scenograf: Annette Kurz

Kostymedesignar: Ilse van den Busche

Lysdesignar: Mark van Denesse

Komponist: Rainer Süssmilch

Kroppsspråk: Ted Stoffer

Dramaturg: Matilde Holdhus

Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.september 2019

 

Jon Fosse vann Nordisk råds litteraturpris for Trilogien i 2015. Dei tre delane i boka er «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd», dei dreier seg rundt livet til kjærasteparet Asle og Alida, to sårbare, men heilt vanlege menneske i ei hard, hard verd. Oppsetjinga på Det Norske Teatret er òg delt i tre. I Luk Percevals regi er det Gjertrud Jynge som den gamle Ales, dottera til Alida, som manar fram historia gjennom ein nærmast indre monolog som strøymer uavlateleg.

 

Mørke og vatn

Det er mørke, vatn og skodde over alt. Det store scenegolvet på hovudscenen på Det Norske Teatret er gjennomvått, det ser ut som om det nettopp har regna. Ei skoddesky ligg permanent over scenen dei over tre timane framsyninga varar. Båtformar ligg med kjølen opp. Alt er mørkt. Det er som ein seinhaustkveld på Vestlandet, eller på kysten ein stad nord i verda. Annette Kurz står for scenografien. Ho har arbeidd saman med Luk Perceval i 20 år. Det at båtane ligg snudd gjev ei kjensle av at vi er under vatn i ei omvendt verd. Skodda og mørkeret ligg tungt over oss. Menneska blir små her. Verda er hard og brutal og full av smerte, er dette ei verd for levande menneske? Held menneska ut dette livet? Kanskje ikkje.

 

Panta rei – alt flyt

Ales er hovudpersonen i «Kveldsvævd», den siste boka i Trilogien, men her blir ho ein gjennomgangskarakter i heile stykket. Ho er gamal, bur aleine og snakkar med seg sjølv. Vi får ikkje vite så mykje om hennar eige liv, utanom at ho har fått seks barn det har gått bra med. Ales ser bakover mot barndomen sin. Ho snakkar med mor si, Alida, som har vore daud i mange år allereie. I boka er det ikkje punktum, sa vidt eg veit, det er det ikkje i talen til Ales heller. Alt går som ein straum. Ikkje berre ein medvitsstraum, men kanskje like gjerne ein undermedvitsstraum. Jynge spelar Ales som ei krokut kvinne med ein høgre arm som ristar sjukeleg. Ho stabbar over golvet og klatrar på dei kvelva båtane. Ho er stort sett i konstant rørsle. Og tankane, monologen, går og går. Ho ser eigentleg ikkje på oss eller på nokon av medspelarane. Det er som om ho ser innover i seg sjølv. Det er ei stor og vanskeleg skodespelaroppgåve. Jynge har kjempemykje tekst og det å få dette lasset av tekst over til publikum gjennom ein slik straum av indre monolog er sanneleg ikkje lett. Den rutinerte Jynge klarar dette særs godt. I samtala før framsyninga fortel Jynge at i arbeidsprosessen har dei jobba med å kaste ballar til kvarandre – når du tek imot ballen kjem du med teksten din. Dette kan sjå ut som ei nyttig trening for eit slikt tekstarbeid. For om ein ikkje er heilt på i tekstarbeidet absolutt heile tida i dette stykket er det nok stor fare for at alt fell og nokon kjem til å sovne. Men altså, inga fare, Jynge og kompani held merksemda vår fanga heile vegen. Jynge snakkar vestlandsk her, det kler dette materialet godt.

 

Den heilage familien

Det er umogleg å ikkje sjå bibelallegorien i denne forteljinga om det smerteleg unge paret som leitar etter husvære i byen Bjørgvin seinhaustes – Asle (Christian Ruud Kallum) og Alida (Madalena Sousa Helly-Hansen) er berre 17 år. Alida skal snart føde. Dei er desperate. I bibelsoga var Maria berre 15 år då ho fødde Jesus – eit barn som fødde eit barn. Maria og Josef gjekk òg rundt i ein framand by og leitte etter hus. Det er òg noko raskolnikovsk over den unge Asle, han drep av rein desperasjon og står på ein måte utanfor samfunnsmoralen. Christian Ruud Kallum og Madalena Sousa Helly-Hansen er sjølv unge og kler rollene som Asle og Alida. Dei spelar kjærleiken dei har til kvarandre og den barnlege livsgleda fint. Kjærleiken deira blir eit lysglimt i den elles trøysteslause verda.

 

Den songen dei kallar kjærleik

Luk Perceval snakkar i samtala før Trilogien om kjærleikstraume som finnast i mange familiar. Her er både Asle og Alida forletne av foreldra sine. Kvinnene er forletne av menna sine – anten har dei berre reist, eller dei har drukna på havet. Er det dette kjærleikstraumet som gjer at Alida tek livet av seg? Kjærleiken bind Asle og Alida samen, han held dei oppe, og tapet av han blir for tung å bere i lengda.

Og familiehistoriene gjentek seg. Det er nesten noko deterministisk over dette. Fleire gonger kjem eg til å tenkje på Amalie Skram og dei hardt prøva menneska i dei naturalistiske bøkene i serien Hellemyrsfolket. Asle rotar seg vekk. Det er noko dyrisk og barnleg over han. Han er meir styrt av drifter enn tankar. Som om han er eit lite barn ser han ikkje konsekvensane av handlingane sine. Den verda han møter i Bjørgvin når han sel fela og skal kjøpe den finaste, finaste gåva til Alida, er stygg og brutal. Jenta (Julie Moe Sandø) som trenger seg på han, spelar bokstaveleg talt berre med kjønnet sitt – det er rått og kjærleikslaust. Menneska i byen er kjenslelause og vonde, Lasse Kolsrud, Marianne Krogh og Unn Vibeke Hol gjev dei kjøt og blod der dei gnikkar og gnur og vassar rundt i den nærmast mytologiske byen Bjørgvin. Åsleik (Jon Bleiklie Devik) tek Alida til seg meir fordi han treng nokon til å arbeide på garden, enn av kjærleik. Han er ikkje vond, men eit noko enkelt menneske.

 

Gjentaking, gjentaking

Ales er knytt til historia si gjennom trådar på trådar av minne som kvernar rundt i hovudet på henne – slik vi alle er bundne til oss sjølve gjennom band og trådar av røynsler og reaksjonar, tankar og traume, som malar rundt i våre eigne hovud. Som ein straum går tankane og på Fosse-vis gjentek og gjentek og gjentek dei seg. Det er noko rørande og særs menneskeleg over denne repetative tankeflaumen til Ales. Det understrekar òg den einsemda vi alle lever i, og det eineståande i å vere nettopp den kvar og ein av oss er. Mennesket i denne Fosse-verda endar ikkje livet sitt i jorda, det endar i havet. Døden er her mjuk, kjærleiksfull og omfamnande som vatnet, som havet. Panta rei.

 

 

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: ROMEO OG JULIE

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2019

romeo-og-julie-2019-foto-erik-berg-4073
foto Eirik Berg

Lekfull og underholdende

Romeo og Julie på Nationaltheatret er frisk, ungdommelig og imøtekommende. Skuespillerne er fremragende.

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: ROMEO OG JULIE

Gjendiktet av André Bjerke. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Produsert av Riksteatret og Nationaltheatret

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.august 2019

 

Sigrid Strøm Reibo makter sammen med skuespillerne og resten av det kunstneriske laget å løfte fram den vakre og såre kjærlighetshistorien dette er. Ungdommelig vilje og pågangsmot blir tatt på alvor. Konteksten blir kanskje litt enkel og oppbygginga av forestillinga kanskje vel pedagogisk, men stykket kommer nok til å gå rett hjem til publikum, både på Nationaltheatret og på turné med Riksteatret.

 

Kjærlighet på liv og død

I Broder Lorenzos (Eindride Eidsvold) prolog får vi bakgrunnshistorien om de to rivaliserende slektene Capulet og Montague, de er uvenner av grunner ingen husker lenger. Det største skillet i historien er den mellom de konservative, tradisjonsbundne voksne og ungdommen som ser verden på en helt ny og frisk måte. Det er en klassisk og tidløs motsetning. Sigrid Strøm Reibo sier i programmet at hun har latt seg inspirere av klima-aktivisten Greta Thunberg som bruker sitt mot og engasjement målrettet og konstruktivt. Julie (Hanna-Maria Grønneberg) er nettopp denne handlekraftige og kloke unge kvinnen – eller hun er vel egentlig et barn med sine snart 14 år. Grønneberg viser Julies lidenskap og besluttsomhet på en berørende måte. Hun framstår som den mest modne i forholdet til den to år eldre gutten Romeo (Herbert Nordrum). Nordrum spiller og leker seg inn i den keitete unggutten slik at han blir en levende og troverdig figur.

 

Teatret er en lek

På islandsk heter teater leikhus og skuespillere leikari – det passer godt her, leken er i fokus i starten av oppsetninga. Skuespillerne kommer inn på scenen i sine vanlige klær. Teaterrøyk og ei stolrekke med menneskestore dukker kledd i renessanseklær skaper en teatral setting. Skuespillerne leker seg inn i stykket. De går fra å være nåtidsmennesker til å ende, fullt ferdig kostymert, i tidsriktige renessansekostymer ved stykkets slutt. Dette er et pedagogisk grep som er nokså overtydelig, men det er underholdende og sympatisk og understreker den klare menneskelige allmenngyldigheten og tidløsheten i stykkets tematikk.

Grepet med dukkene blir litt utydelig. Det er vanskelig å forstå om de skal illustrere karakterene i stykket, eller hvem av karakterene de skal representere. Dukkene er puteaktige og har et noe tamt visuelt uttrykk slik at de ikke tilfører scenebildet noe av betydning, utover at de er med på å skape en lekfull inngang i åpningsscenen. Resten av scenografien er enkel, men fungerer godt. Den består stort sett av rektangulære plattinger og enkle stoler. Forestillinga er tydelig skapt for et liv på turné. De visuelle grepene som fungerer aller best er de teatrale tablåene. I flere nøkkelpunkter eller avslutninger av scener samler skuespillerne seg, godt hjulpet av Agnethe Tellefsens gode lysdesign, i tablåer som minner om renessansemalerier. Det er elegant og svært vakkert utført og det fungerer som en kanal til kontakt med det historiske aspektet. Leken med dette materialet er respektfull og levende.

 

Samtidighet

Sjur Miljeteigs musikk og lyddesign er smakfull og besnærende, den gir rytme og driv og kler det unge kjæresteparet og den by-virkeligheten de lever i.

I Shakespeares stykke er det en bykultur som er hard og brutal. En ærekultur råder med gjenger og mafia. Det er borgerkrig og hyppige pestutbrudd. Verden er råtten og syk. Alle sloss for å overleve og øke sin egen makt. Romeo og Julie er tidligere blitt brukt til å synliggjøre konflikter eller problemer i den samtiden den er blitt satt opp i. De to unge har hatt forskjellig hudfarge, kommet fra hver sin side av byen, fra hver sin klasse eller religion. Gjengoppgjørene har ofte vært spektakulære koreografier. I denne oppsetninga oppleves ikke gatekampen der Tybalt (Amell Basic) blir drept av Romeo som så veldig blodig og grusom, selv om den fungerer som en opptakt til en vending mot et større fokus på den tragedien stykket er. Guttene Benvolio (Sverre Breivik), Mercutio (Kyrre Hellum) og Romeo er mer gutter som lekesloss i en slags bromance-forhold enn menn som sloss for sin ære. Mercutio er kjent som en rolle som kanskje er enda mer attraktiv for en skuespiller enn Romeo selv. Han kan spilles som en mangefasettert figur – muligens er han homofil? Hellums Mercutio seksualiserer alt, han er leken, men også kynisk og mørk.

 

Mørke

I denne oppsetninga er det ikke tydeliggjort noen samtidig samfunnskontekst. Julie starter andre akt med å påkalle natt og mørke. Og andre del av stykket blir mørk. Det som lett kunne blitt en komedie med lykkelig slutt, ender som kjent tragisk. Mørket, eller mangelen på kontekst i form av by- eller samfunnsliv eller menneskelig aktivitet, understreker den tomheten eller ensomheten Julie står i, og der hun er nødt å ta sine valg om å gjøre det alt i henne sier at hun må. Moren og faren, Fru Capulet (Petronella Barker) og Herr Capulet (Morten Espeland) skaper tydelig, nesten barnlig, rammene hun må forholde seg til. Hun skal gifte seg med Grev Paris (Kim Jøran Olsen) ellers blir hun kasta ut hjemmefra. Hun har ikke mulighet til å si nei. Olsen spiller Paris som en selvopptatt spradebasse på fornøyelig vis. Barker og Espeland er presise og gode som foreldrepar.

I den forrige versjonen av Romeo og Julie jeg så på Nationaltheatret for over ni år siden i Victoria Meiriks regi, var handlinger på scenen filmet og vist på store skjermer på en buet bakvegg. Denne estetikken har vært vanlig i mange år. Det er derfor litt uvant at mørket, og en visuell stillhet, rår denne gangen. Det er på en måte behagelig å ikke måtte forholde seg til bilder på skjerm, men det stiller også krav til tempo og rytmeskift på en annen måte enn om man har en sterkt visuell bakvegg å støtte seg til. Noen ørsmå steder glipper denne oppmerksomheten i andre akt.

 

Til ungdommen

I dag heier vi kanskje enda mer på ungdommen enn tidligere generasjoner – eller er det noe generasjonene før oss også har hevdet? Vi heier på deres klima- og miljøengasjement. Vi heier på deres feminismebevissthet og arbeid for synlighet for LHBT+. Vi heier på alvoret mange av dem møter politiske utfordringer i verden med. Romeo og Julie har nettopp dette pågangsmotet og viljen til å gjennomføre de handlingene som må til for å forandre det som er fastlåst og destruktivt. Broder Lorenzo og Ammen (Anne Krigsvoll) er de unges støttespillere, de er snarrådige og våkne og forstår hvilken verden de unge lever i. Broder Lorenzo gjennomfører en vielse av de to. På rørende vis vier han to barn for at de skal unnslippe et ulykkelig liv. Ammen spilt av den fremragende skuespilleren Anne Krigsvoll blir også en garantist for at det er vilje også hos den voksne befolkningen til å redde verden. Rollen kan både ses på som vulgær og kynisk, nok en voksen som Julie vender seg mot, men her er hun en som hele tiden vil de unge vel, en de kan stole på. Romeo og Julie blir, paradoksalt nok, en fortelling om håp og tro, der kjærligheten er drivkraften.

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

foto_staat2_riminiprotokollbennotobler_0794
foto Benno Tobler

Sympatiske vaktbikkjer

Rimini Protokoll bruker fortsatt teatret til å undersøke og peke på kritikkverdige samfunnsmessige forhold. Med Society under construction (state 2) på Nationaltheatret er det den globale byggebransjen som får gjennomgå i et vandreteater der publikum også er aktører. Det er et prisverdig prosjekt, men det blir i meste laget å prøve få grepet om åtte byggeprosjekter på en gang

 

Av Elin Lindberg

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Konsept, manus og regi: Stefan Kaegi

Scenograf: Domenic Huber

Video: Mikko Gaestel

Musikk: Fabian Schulz

Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Dramaturg: Robert Koall

Third Eye, dramaturg Staat 1-4: Imanuel Schipper

Reseacher: Wilma Renfordt

Prosjektkoordinator: Jessica Páez

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.september 2019

 

I snart 20 år har Rimini Protokoll drevet med sine dokumentarteaterprosjekter. De har spilt i Norge flere ganger. Rimini Protokoll bruker eksperter på områder de ønsker å si noe om, i prosjektene sine. De bruker ikke profesjonelle skuespillere. Dette bidrar til en autentisitet samtidig som teaterhendelsen er regissert og tydelig spisset. Forestillingskonstruksjonen er imponerende og velsmurt, men det blir veldig mye informasjon å ta inn. Det blir så mye at noe dessverre glipper.

 

På befaring

Når vi ankommer Nationaltheatret får vi utdelt en farget lapp, den signaliserer hvilken gruppe vi tilhører. Gruppene på rundt ti-tolv personer blir en etter en kalt inn og ført til bakscenen. Her er det tydelig byggevirksomhet. Jeg er med i lilla gruppe. Vi starter på et stillas oppe på Nationaltheatrets hovedscene. Her tar vi på oss øretelefoner og Dieter Läpple som er professor i byutvikling viser oss en plakat og forteller oss om Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Han sier at byen er en stor byggeplass, slummen brer om seg, det er blant annet problemer med å skaffe drikkevann. Han sier at vi skal dra på studietur til Singapore – her er det mye å lære. Singapore er en av de rikeste byene i verden. Byen er som en effektiv maskin, forteller professor Läpple, men han ber oss, som nå representerer etiopiere, om at vi ikke må kopiere vestlige modell når vi skal bygge våre byer. – Ikke gjør byene deres avhengige av biler, ber han. – Gjør nabolaget til en fabrikk og bruk fornybare materialer!

 

Kinesiske fremmedarbeidere

Fang-Yun Lo er danser. På hennes stasjon lærer vi om hvordan kinesere flytter fra bygda for å jobbe i Beijing. Vi ligger på gulvet og kjenner på idyllen på landsbygda før vi reiser oss og vandrer nokså formålsløst rundt i «byen». Vi lærer å sette noen arbeidsbevegelser sammen til en dans. En gammel sang sniker seg inn i hjernen: «Æ drømme om ei ainna tid, da undertrøkkinga på jorda stainse, æ drømme om ei ainna tid da det blir like fint å jobbe som å dainnse» – et par verselinjer fra «Ellinors vise» fra Klaus Hagerup og Hålogaland Teaters teaterstykke Dikt og forbanna løgn fra 1977. Det er likheter mellom det politiske, brechtianske 70-tallsteatret og denne politiske teaterhendelsen i 2000-stil.

 

Pengene rår

Midt på scenen er det et rom. Her blir lilla gruppe investorer under ledelse av investeringskonsulent Sonja-Verena Breidenbach. Penger daler ned fra taket – vi må investere, men i hva? Flyplassprosjektet i Berlin? Et kjøpesenter i Istanbul? Reelle investeringsobjekter. Det er mange investeringsaktører med forskjellig agenda. Det er hensyn å ta. Avgjørelsen om hvilket investeringsobjekt som velges skjer alt for fort og vilkårlig. Vi stiller oss spørsmålet om det kan skje på denne måten i virkeligheten også. Det blir tydelig at det sitter mennesker bak avgjørelser om hvilke prosjekter som skal prioriteres. Det blir tydelig at det er mulig å gjøre fatale feil.

 

Gå til mauren og bli vis

Lilla gruppe geleides til teatrets balkong. Nye øretelefoner tas på. Reiner Pospischil er biolog. Han står på en liten bygningsheis og foredrar om maurenes liv. Menneske og maur. Hva kan vi lære av mauren? Det er interessant hvordan vi i løpet av de siste årene mer naturlig sidestiller oss med andre levende vesener som vi deler jorda med. Hva kan maurene lære oss om konstruksjon av samfunn og byer?

 

Avdekking av korrupsjon

Researchen som Rimini Protokoll har gjort er imponerende. De presenterer korrupsjonsskandaler både i Norge og andre land. De viser hvordan byggeprosjekter styres av mennesker som kun er ute etter å putte mest mulig penger i egen lomme. Vi møter advokat Jürgen Mintgens som lærer oss kung fu-bevegelser og om hvordan man kan unngå å betale krav fra underleverandører. Alfredo di Mauro forteller om hvordan han blir snytt av byggherren. Den rumenske arbeideren Marius Ciprian Popescu lærer oss å arbeide svart. Vi føres inn og ut av korridorer, ganger og trapper. Gruppene som får de ulike leksjonene etter tur, smyger seg mykt forbi og rundt hverandre. Den sceniske dramaturgien er svært god. Rimini Protokoll har arbeidet mye med slike teaterhendelser der publikum er med som aktører. En dramaturgi som fungerer godt er avgjørende i dette arbeidet. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg understreker dramaturgiens betydning i sin nye bok Teater som betyr noe. De mener at dramaturgien utgjør selve grunnlaget for formidling i teateret.

 

Imagine all the people

Som i den gamle John Lennon-sangen blir vi til slutt bedt om å forestille oss en bedre verden. En verden der korrupsjon ikke finnes. En verden der arbeiderne får den lønna de fortjener. En verden uten utnytting. Det er sympatisk. Og i og med at Rimini Protokoll har et så stort nettverk, og at de spiller på store teaterscener har de muligheten til å få en viss påvirkningskraft. Det vil vi i hvert fall gjerne både tro, håpe og se for oss.