Arne Svingen: King Size

Publisert i Nationen

Stram prosa, ullent innhold

Arne Svingen er en dreven forfatter, og han skriver god prosa. Romanen ”King Size” har driv, men det er som om den også har filter, det er ikke lett å komme inn på personene den skildrer.

Boka handler om Didrik som på 70-tallet blir norgesmester i jo-jo, vi følger ham til vår nåtid. Han blir etter hvert hovedmannen i et internasjonalt nettverk – han blir ”King Size”. Han forelsker seg i Julia fra Leningrad, han klarer å hente henne over til vesten, de gifter seg og får barn. Historien om Didrik og Julia formidles med nærvær og følsomhet, men historien om det internasjonale nettverket blir tåkete. For så vidt thrilleraktig når den berører forhold under den kalde krigen og illegal våpenhandel, men ellers forblir nettverket merkelig ullent. Hva slags nettverk det er snakk om? Jo-jo-venner? Det er tilsynelatende helt a-ideologisk.

Fortelleren

Hovedgrunnen til filterfølelsen ligger dog ikke ved det ulne nettverket, men hos den navnløse fortelleren. ”Dette handler ikke om meg”, hevder fortelleren et sted i boka. Dette blir ironisk. Fortelleren tar Didriks plass som Julias mann og barnas far, og han som presenterer seg som en i skyggene i nettverket kommer ikke bare til å skygge for Didrik, men også for romanen.

 

 

Jon Eirik Lundberg: Skybrudd i regnskapet

Publisert i Nationen

Skybrudd.jpg

Slapp surrealisme

 

Jon Eirik Lundbergs bok Skybrudd i regnskapet er lekende skrevet, men som litteratur blir den dessverre alt for lett.

 

Aschehoug Forlag må være velsignet med mange gode innsendte manuskripter, det er derfor litt underlig at denne boka har sluppet gjennom. Diktene i boka er absolutt fantasifulle og til dels uforutsigbare, men det blir for slapt. Lundbergs språk makter ikke å gjøre de surrealistiske tekstene poetiske nok. Tittelen på boka – Skybrudd i regnskapet – skal han ha honnør for, den er morsom. Ellers er språket i diktsamlinga forholdsvis substansløst. Noen av tekstene kunne kanskje fungert til musikk, musikk kunne kanskje gitt ordene tilstrekkelig energi.

Alle diktene er ikke like svake, diket ”Allusina” er eksempel på et dikt som fungerer greit. I dette diktet med en tittel som er en del av ordet ”hallusinasjon” er innholdet i diktet knyttet til drøm, her er det sammenheng mellom innholdet og formen. I dette diktet er det spenning i språket og et alvor som savnes i resten av samlinga. Det er et problem i denne boka at tekstene ofte blir likegyldige og ikke blir vesentlige nok. Det blir for mye utvendige og lettvinte gjøglerier i Jon Eirik Lundbergs diktsamling til at dette kan kalles et vellykket bokprosjekt.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

 

 

 

80 millioner bilder – Norsk kulturhistorisk fotografi 1855- 2005

Publisert Nationen 21.oktober 2008.

80_mill_bilder_responsive700.jpg

Norgeshistoriens største presentasjon av fotografi

Med utstillingene og boka ”80 millioner bilder – Norsk kulturhistorisk fotografi 1855- 2005” skaper kuratorer og redaktører Jonas Ekeberg og Harald Østgaard Lund Norgeshistorie. Dette er den mest omfattende presentasjonen av norsk fotografi noensinne.

 

Fotoprosjektet er ambisiøst, i tillegg til den brede presentasjonen av norsk fotografi ønsker Ekeberg og Østgaard Lund intet mindre enn å etablere en ny metode for å se på historisk fotografi. Utstillinga av 433 fotografier, fordelt på 63 bildeserier, er delt i to. Perioden 1855 til 1905 vises på Nasjonalbiblioteket i Oslo og andre del som dekker perioden fra 1905 til 2005 vises på Preus museum i Horten. I boka er de to utstillingsdelene samlet mellom to permer. Førsteinntrykket når man åpner boka er at dette er brutalt, bildene er veldig sterke. Det er for eksempel serier fra lobotomering av psykiatriske pasienter på Gaustad sykehus og serier med bilder av spedalske. Når man leser og blar videre i boka kommer en bemerkelsesverdig bredde fram, dette er Norgeshistorien fortalt på en ny måte.

–       Med ”80 millioner bilder” har vi forsøkt å nærme oss de historiske epokene der foto har spilt en samfunnsmessig rolle, forteller Jonas Ekeberg fra Preus Museum.

–       Er dette er en slags fotografiets maktdemonstrasjon?

–       Det er en bevisst ikke-idyllisering, forteller Harald Østgaard Lund fra Nasjonalbiblioteket.

Ekeberg legger til at prosjektet er problemorientert. – Vi ønsker å vise at fotografi er en integrert del av for eksempel rasisme, propaganda og ikke minst av den konsumkulturen vi alle er en del av. Estetiseringa innen konsumkulturen gir inntrykk av at vi har et valg. Fotografiet er med på å bygge en retorikk rundt denne kulturen, sier han.

 

Historiens kraftlinjer

–       Prosjektet er altså en bevisstgjøring av fotografiets betydning gjennom Norgeshistorien, hvordan har dere bygd opp boka og utstillingene?

–       Det er kronologisk ordnet, sier Østgaard Lund, vi har fulgt Norgeshistoria. Og vi har gått høyt og lavt, kulturelt for eksempel ved å se på klasseforskjeller på en storgård på Toten, men også bokstavelig med bilder av sjøfuglreir og fjelltopper.

–       Dette er den andre Norgeshistoria, sier Ekeberg, noen av hovedstrømmene har vi selvfølgelig fulgt, industrihistoria for eksempel – vi har fulgt ”historiens kraftlinjer” som det heter. Det viktigste for oss har vært å formidle konstruksjonen av kulturell identitet.

–       1905 er et viktig år! Sier Harald Østgaard Lund. Vi har valgt å se litt til siden, ikke på Christian Michelsen og den nye kongefamilien. Vi har tatt for oss etableringa av Norsk Hydro, eller Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstoffaktieselskap, det ble etablert i 1905. Her viser vi bygginga av Norsk Hydros Salpeterfabrikk på Notodden, vi har en serie bilder som viser oppbygginga av fabrikken uke for uke. Og så har vi med en interessant serie med selvportretter, tatt av fotografene Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen fra tiden rundt 1905.

 

Stor kvinneandel

Den lavmælte karakteren til Jacobsens og Johnsens bilder gir dybde til bokverket. De er motsatsen til de voldsomme bildene fra Nansens sultende mennesker i Russland og bilder fra Norge med skrikende klasseforskjeller. Bildene av de to kvinnene som portretterer seg selv innebærer en refleksjon over fotografens rolle og over forholdet mellom de to kvinnene. På begynnelsen av 1900-tallet var så mange som en av fire norske fotografer kvinner, skriver Ekeberg og Østgaard Lund. Boka har særlig to forklaringsmodeller for det: sosiale faktorer og individuelle valg. ”De sosiale faktorene knytter seg særlig til kvinners lovbestemte rett til å ta arbeid utenfor hjemmet fra 1860-tallet, samtidig med at fotografyrket ble etablert”, skriver Ekeberg og Østgaard Lund. De påpeker også at de individuelle valgene blant annet hadde sammenheng med at utøvelsen av fotografyrket kunne fungere som en overlevelses- og frigjøringsstrategi for ugifte kvinner.

 

Metodekritikk

–       Vi ønsker å etablere en metode for å se på historisk foto, påpeker Jonas Ekeberg. Vi er interessert i å spore opp konteksten bildene står i – åpne opp betydningspotensialet. Det er viktig å se på fotografienes historiske forankring. Og det er viktig å se kritisk på fotografens rolle og på hvilke bilder som velges ut til å representere historien. Vi åpner boka med et sitat av Geoffrey Batchen, det peker på det vi ønsker å få fram: ”Hvordan kan fotografiet få sin historie tilbake? Og hvordan kan vi sikre oss at denne historien vil være både materielt forankret og konseptuelt åpen, slik mediet selv også er det?”

 

 

Fakta:

–       Bokverket er utgitt på Forlaget Press

–       Nasjonalbiblioteket i Oslo viser fotografier 1855-1905

–       Preus Museum i Horten viser fotografier 1905-2005

–       80 millioner bilder er en del av Mangfoldsåret 2008

 

 

 

 

 

Bjørn Ingvaldsen: Ungkarsfestivalen

Publisert i Nationen

Ungkarsfestivalen.jpg

Ellevill farse i fjæra

Bjørn Ingvaldsens 20. bok Ungkarsfestivalen er en røverroman om en bankfunksjonær som er forvist til en bankfilial på den lille øya Hogna etter å ha forgrepet seg på sjefens kone og om de vanvittige hendelsene blant folket der.

 

Driftige originaler vil arrangere en ungkarsfestival for å få flere damer til øya og dermed sikre bosetninga. Men dette er bare en av de nye ideene som skal iverksettes her. Kreativiteten blant innbyggerne på Hogna er stor og de fleste lover brytes. Brysomme lik senkes på dypt vann eller dyttes i blautmyra og det spekuleres i om en av ungkarene har gravd ned mora si under en rabarbrabusk og ikke meldt dødsfallet for å kunne heve pensjonen sjøl.

Dette er den verste røverhistoria jeg har lest siden Fem på eventyr-serien og Nancy Drew-bøkene jeg slukte i barndommen. Periodevis tenker jeg også på Donald Duck under lesinga. Boka har svake og karikerte karaktertegninger og et flatt språk som ikke gjør realismen troverdig. Dette er ikke stor litteratur, men Ingvaldsen kan fortelle ei historie. Han har skrevet en spennende underholdningsroman med en vill handling som går i et voldsomt tempo. Slutten er like usannsynlig som den er uventet og får denne leseren til å gapskratte og gi seg ende over.

 

ELIN LINDBERG

 

Nationaltheatret: Erasmus Montanus

Publisert i Nationen

Erasmus, Erik Berg.jpg
foto: Erik Berg

Bygd mot by, 7-1

Erasmus Montanus av Ludvig Holberg på Nationaltheateret

Regi: Gábor Zsámbéki

Premiere 30.august 2007

 

Forestillingen presenterer den fortsatt like aktuelle viktigheten av å dyrke og kultivere en kunnskap som handler om vårt liv her på jorda, både den praktiske kunnskapen som gjelder dyrking av mat, og den teoretiske kunnskapen som handler om dyrkingen av kulturuttrykk.

 

I Nationaltheaterets oppsetning møtes vi ikke av noen nymotens påfunn, her er det gode, gammeldagse kulisser. Det er skigard og trestamp, og utstyr som var vanlig på Holbergs tid. Språket ligger tett opp til Holbergs original. Det er faktisk befriende å se en forestilling uten alt for mange påfunn, men den gammelmodige dekoren får også en ironisk side: ”Vi gjør nå som vi pleier” – ikke kom her med nye ideer. Slik kler scenebildet konteksten.

 

Tradisjonelt

Satiren er god og den har fortsatt krutt. Studenten Rasmus Berg kommer hjem med hodet i skyene, han er blitt latinkyndig og kaller seg for Erasmus Montanus. Han er ikke bare stolt av sine nyervervede kunnskaper, men også hovmodig. Henrik Rafaelsen som fikk stjernestatus etter sin Peer Gynt i Robert Wilsons oppsetning på Det Norske Teateret for et par år siden, gjør en solid og troverdig Erasmus. Foreldrene hans, Nille og Jeppe, spillt av Anne-Marit Jackobsen og Per Jansen, kler hverandre, de har spilt foreldre sammen før og det gjør de godt. Anne-Marit Jakobsens vasking av sin sønn i badestamp er buskishumor og garanterer for lavkomedien. Nationaltheaterets skuespillere får spille i en spillestil de behersker, det synes at de trives med det. Forestillingen får godt fram Holbergs tekst. Skuespillerprestasjonene er gode, men noen av dialogscenene blir langtekkelige. Dette er absolutt ikke nyskapende teater, men alt teater skal selvfølgelig ikke være det

 

Dannelse

En side ved Holbergs stykke er moral og opplysning. Nationaltheateret er en garantist for det gamle dannelsesidealet, klassisk teater er viktig å ha i bagasjen for det dannede mennesket. Men det dannede mennesket må kunne mer enn sin latin, det må også beherske den folkelige kulturen. Her dukker den djevleaktige løytnanten opp, han utdanner studenten. Erasmus er jo blitt ”katolsk” i hodet, derfor må han gjennom en symbolsk skjærsild – det tennes et bål på scenen under Erasmus som henger i en bergvegg i et forsøk på å rømme unna. Han renses, og hans hovmodighetssynd kureres: han lærer at han aldri må heve seg over allmuen, aldri tro at han er bedre enn dem. Denne moralen er det fiffen i parkett får servert i fanget. Og så får de selvfølgelig Jacobs (Torbjørn Harr) kjernesunne bondevett: ikke glem at det er jorda vi lever av, det klokeste et menneske kan gjøre er å ta godt vare på jorda, det er den viktigste kunnskapen. Mens Erasmus, den stakkars filosofistudenten, blir totalt og bokstavelig overkjørt av det bondesamfunnet han kommer fra.

 

 

Vigdis Hjorth: Tredje person entall

Publisert i Nationen

Hjorth.jpg

Å være er for jævlig     (eventuelt: Den store traurigheten)

I Vigdis Hjorths siste roman ”Tredje person entall” er kvinnen ikke bare en god nummer to, det annet kjønn, hun er ”hun” – et objekt for analysering. Romanen reflekterer over dette.

Det er fengselslegen som introduserer bokens hovedperson Hulda Kråkefjær. Den innsatte har skrevet sitt liv, det er denne skriveren leseren møter. Hulda har sittet inne for et bestialsk drapsforsøk, nå har hun tatt sitt eget liv. Romanen skildrer Huldas liv fra barndom til død. Vi følger Hulda gjennom oppveksten i det karikerte tettstedet Gluppen, gjennom forholdet til dette stedet og til familien, venner, kjærester. Hulda er smart og intelligent, men også svært nevrotisk og sjøldestruktiv. Hun opplever det å være fanget i et bilde av seg sjøl skapt av andre som mer smertefullt enn å være fysisk fengslet. Hovedpersonen er nærmest sykelig opptatt av løgn, forstillelse og fasade og av å leve opp til borgerlige idealer. Hun lever med en konstant angst for at det hun opplever som et skjult og egentlig selv skal bli avslørt.

 

Den grusomme mor

Huldas mor tegnes som en karikatur, moren er infernalsk og svært dominerende, hun lever sitt ynkelige, lille liv gjennom datteren og gjør sitt beste for å overskygge henne. Denne moren har ikke noe formildende over seg.

Hulda er flink og sterk. Hun gjør det hun ser er forventet av henne, det er hun svært flink til. Men hun lever opp til de borgerlige idealene i en stadig angst for å bli avslørt. Hun skjuler seg bak sin egen fasade og føler at hun gjemmer sitt egentlige jeg. Hun forestiller seg at ”den egentlige Hulda” vil kunne framstå som et slags monster. Hun skammer seg og føler ikke at hun lever sitt eget liv. Hulda er trist og forhutlet. Hun gifter seg med en sivilingeniør fra en besteborgerlig familie. De får barn, noe Hulda ser på som et ledd i å frigjøre seg fra sin egen mor. Hulda reiser til Helsinki sammen med mannen og hans jobb, lar han ta styringen og alt blir bare en uendelighet av evinnelig traurighet. Hun forsøker allikevel gradvis å ta større plass i sitt eget liv.

Hulda er en moderne figur, i slekt med mange moderne romankvinner. Hun streber etter sin frigjøring fra de samfunnsmessige konvensjonene. Hun vil bli fri fra sin egen fortid, bli fri fra seg sjøl, men hun har det ikke noe morsomt på veien, det er et helvete. Hun skiller seg og blir økonomisk uavhengig, klarer seg, men drikker for mye, er sjøldestruktiv. Hulda ser seg sjøl utenfra til enhver tid, hun analyserer seg sjøl og sine relasjoner hele tida. Hun lengter etter å leve i nuet, men hun klarer bare å se seg sjøl som tredje person entall.

 

Å bli sett

Denne tematikken er ikke ny hos Hjorth, men forfatteren reflekterer godt rundt kjønn, rundt det mannlige blikket, det å se, bli sett av menn og rundt heteroseksualiteten som gjennomsyrer samfunnet. Hjorth er god til å nyansere idealene som råder de tiårene romanen beveger seg gjennom. Hun har av og til besnærende gode skildringer av menneskenes forfengelighet og sårbarhet. Dialogene hennes er også av ypperlig kvalitet. Hjorth har i det hele tatt et godt og nådeløst blikk for de realitetene vi forholder oss til, hun skriver medrivende og til tider svært god prosa. Hun skriver med autoritet og overskudd. Men det er tungt og det er dystert. Alt er bare traurig og fælt, absolutt hele tiden. Et lite glimt av humor kan skimtes ved at Hulda som lever et liv i total gledesløshet arbeider med en avhandling i filosofi om begrepet lykke hos Kierkegaard. Men ellers er alt bare trist som faen.

 

 

Sitat fra boka:

”Det er befriende å forstå også det som er smertefullt. Landskapet lyses opp og man ser bedre hvor man befinner seg. Det er ikke vakkert, men lettere å orientere seg når man ser.”

 

Rønnaug Kleiva: Ikkje for varmt, ikkje for kaldt

Publisert i Nationen 17.oktober 2008.

Kleiva.jpg

Vittig og friskt

”Ikkje for varmt, ikkje for kaldt” heter Rønnaug Kleivas novellesamling av året. Boka består av åtte korte noveller. I tittelnovella blir vedlikeholdet av huset sidestilt med vedlikehold av et kjærlighetsforhold, her mangler det innsats begge steder. Forhold og ekteskap som sliter med slitasje er gjennomgående i hele boka. Forfallet i forholdene er ofte så store at de ikke er til å redde, de er allerede, eller er i ferd med å gå i full oppløsning. Dette kan høres trist ut, men Rønnaug Kleiva skriver vittig og friskt om disse ganske forferdelige forholdene. Fortellingene er tette og rå, og de er godt komponerte. Historiene i noen av novellene er allikevel en smule søkte. Kleivas skarpe stil er medrivende, novellene er ganske mørke, men humoristiske. Noen av kvinnekarakterene i boka er befriende friske, mennene derimot er ofte litt stakkarslige, sjøl om de er utspekulerte. De fleste karakterene skildres som svært ensomme, de forholder seg til andre, men med stor distanse. De ønsker ikke nærhet, de vil ha det ”ikkje for varmt, ikkje for kaldt”, ikke akkurat lunkent, men mer akkurat passe avkjølt. Og Rønnaug Kleiva klarer å holde spenningen mellom det varme og det kalde levende gjennom alle de åtte novellene i boka.