Festivalritual
En passe tett og trivelig festival med både sterke og svake produksjoner
AV ELIN LINDBERG
NORDICITÉ: Théâtre Incliné (Can)
Manus: José Babin i samarbeid med Pascal Brullemans
Regi: José Babin
På scenen: Nadine Walsh, Marc-André Goulet og José Babin
Foto: Kalle Nio
Produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland
JAG, HÄNDEL
Regi: Henriette Pedersen
Tekst: Carl-Michael Edenborg
Utøver: Caisa-Stina Forssberg
Kostymer: Kjell Nordström aka Baron von Bulldog
Design: Olav Ryland Myrtvedt
Lys: Tilo Hahn
Lystekniker: Ane Reiersen
Lyd/musikk/konsept: Katrine Ganer Skaug
Lydredigering: Anja Tietze Lahrmann
Dramaturgi: Kai Johnsen
Foto: Sveinn Fannar Jóhannsson
Program text: Anette Therese Pettersen
Produsent: Morten Kippe
Barokk inspirasjon: Elizabeth Svarstad
STATE
Konsept og koreografi: Ingri Fiksdal
Konsept og dramaturgi: Jonas Corell Petersen
Komponist: Lasse Marhaug
Lysdesign og lysteknikk: Øyvind Wangensteen/Phillip Isaksen
Kostyme: Henrik Vibskov
Utviklet med og framført av: Nuria Guiu Sagarra, Rosalind Goldberg, Rannei Grenne, Jeffrey Young og Louis Schou-Hansen
Musikere: Anja Lauvdal, Heida Johannesdottir Mobeck
Produsent og distribusjon: Nicole Schuchardt
Administrasjon og assisterende koreograf: Eva Grainger
Co-produsert av: steirischer herbst (AT), Black Box Teater Oslo (NO), BIT teatergarasjen Bergen (NO), Teaterhuset Avant Garden Trondheim (NO) og the apap network (EU)
Selv for en nordlending er det magisk med midnattssol og mektige fjell i Lofoten. Jeg kommer til å tenke på den østtyske dramatikeren Heiner Müller som skal ha sagt: «Jeg begynner å like landskap, det må bety at jeg begynner å bli gammel». Jeg trøster meg med at vi er nok en del gamle sjeler samlet her på det sjarmerende stedet Stamsund er. Her har flere teaterkompanier base, her holder Figurteatret i Nordland til, og hvert år arrangeres Stamsund Internasjonale Teaterfestival – i år for 10. gang.
Festivalsnakk
Filosofen Anniken Greve har i flere år hatt frokostforelesninger under festivalen. Hennes kamp med og mot Karl Ove Knausgårds litteratur er lidenskapelig og poengtert. Greve bygger på Hannah Arendt og definerer det å tenke som en dialog med seg selv. «Og for å skrive», sier hun, «må du ha en bevissthet eller følelse av en leser». Et fint utgangspunkt for en kritiker.
Kritikerne Annette Therese Pettersen og Diana Damian Martin har også deltatt med Stamsundsamtalen – Critics in conversation i flere år. Her samtaler de med de aktuelle kunstnerne som deltar på festivalen. Fredag den 2. juni deltok Mette Edvardsen og Henriette Pedersen. De snakket løst og ledig om sitt eget arbeid og spesielt om forestillingene som de viste på festivalen. De reflekterte blant annet over hvordan de bruker tekst i sine forestillinger og hvordan de jobber med utøveren i rommet.
Nordisitet
Théatre Incliné har base i Quebec i Canada. Kompaniet er 25 år og kunstnerisk leder er José
Babin. Gruppen viste sin seneste produksjon Nordicité på festivalen. José har fått åtte
forfattere fra Nordkalotten til å skrive tekster om det å være fra nord.
Hun og gruppen er opptatte av det visuelle teatret i tradisjonen til Robert Lepage og Kirsten Delholm. Begrepet «nordicité» eller «nordisitet» ble skapt av den canadiske skribenten, geografen og lingvisten Louis Edmond Hamelin, og det betyr direkte oversatt «å være fra nord». Babin har vært opptatt av Hamelins kartlegging av hvordan menneskene forholder seg til de barske forholdene i nordområdene, og hvordan ulike territorier og landskap er med på å skape vårt levesett og identitet. Med et mer komplekst og sammensatt begrepsapparat ville Hamelin bidra til å bekjempe klisjeene og stereotypiene som ofte ble produsert av de som kom utenfra – det kan dessverre se ut som om Babin selv går rett i denne fella.
Litt skuffende
Nordicité er produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland og ble spilt der under festivalen. Bakgrunnsinformasjonen om arbeidsmetoder, grundig research, og lekre forestillingsbilder, var virkelig lovende, men forestillinga ble dessverre en skuffelse. José Babin er på scenen sammen med to dansere. Danserne er dyktige og skaper fine visuelle øyeblikk med fiskeobjekter og isbjørnmasker. Det kan kanskje virke som om Babin har hatt for mye hun ville formidle. Hun bruker forestillinga til å fortelle om arbeidsprosessen, men hun kommer på en måte ikke fram til selve produksjonen. Glimtvis får vi fragmenter av tekstene til de åtte forfatterne hun har brukt, men det blir så kort og oppstykket at det når oss ikke, vi blir ikke berørt. Dette er «tell, not show». Vi blir ikke invitert inn til å reflektere selv over hva nordisitet kan være. Anniken Greves ord om å alltid ha en tenkt leser med i arbeidet rinner meg i hu. Babin glemmer å gi rom til mottakeren her.
Halleluja: Jag, Händel
Fra den nokså tørre Nordicité gikk turen rett til «Baskethallen» og Jag, Händel av Henriette Pedersen. Og det var saftig, fra ende til annen. Her lukter det fisk, rommet er mørkt og litt fuktig. Midt i scenerommet henger det et noe skittent, blondeaktig forheng.
Pedersen har i flere produksjoner jobbet med seksualitet knyttet til ikoniske kulturstørrelser. I tredje del av Riding romance-trilogien undersøkte hun historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Jag Händel er også en soloforestilling. Det er svenske Caisa-Stina Forssberg som er utøver her. Pedersen snakket under Stamsundsamtalen interessant om hvordan hun har arbeidet med Forssberg, som er en mer tradisjonell skuespiller enn det Pedersen tidligere har arbeidet med. Hun fortalte hvordan hun jobber med å balansere mellom representasjon og ikke-representasjon. Jeg mener hun har lykkes meget godt med dette. Det er utrolig spennende at teksten står og vipper mellom å være inderlig/representativ og refererende.
Overdådig
«Opera med hjärta, smärta och fjärtar. En opera som det går att runka till. En opera för alla oss som hatar världen”, slik beskrives Händels Agrippina i Carl-Michael Edenborgs debutroman Mitt grymma öde. Edenborg har dramatisert romanen og Pedersen har tilpasset den et fysisk scenisk verk. Teksten føyer seg til Anniken Greves utsagn om at tanker eller tekst er en dialog med en selv. Det er nettopp slik denne teksten fungerer – den blir nærmest en monolog i dialogform, eller kanskje en polyfoni? Det fungerer uansett svært godt scenisk. Caisa-Stina Forssberg er også fantastisk i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel.
Kastrater og kåtskap
Georg Friedrich Händel skapte himmelsk musikk. I Carl-Michael Edenborgs fiktive versjon av hans liv ville han gjerne se hvordan ”engler ble engler” – altså hvordan guttebarn ble kastrerte slik av de kunne beholde guttesopranstemmen som voksne menn. Händel bodde og studerte i Italia og denne ”englefabrikken” besøker han i Napoli. Den brutale historien om hvordan unge gutter ble dopet ned og kastrert er mesterlig formidlet.
Henriette Pedersen bruker ofte organisk materiale i forestillingene sine. I denne forestillinga tømmer Händel bøtter med dampende ”sæd” på golvet. Forestillinga er barokk og overdådig, den balanserer det smertefulle, tragiske, vemmelige, brutale og komiske på strålende vis. Bravo!
Monotone ritualer: STATE
Gode akademiske skribenter som Knut Ove Arntzen og Jon Refsdal Moe har bidratt til katalogen til produksjonen STATE av Ingri Midgard Fiksdal og Jonas Corell Pedersen. Begrepet ”state” undersøkes og forskes på. Tittelen kan vise til ”stat” som en samfunnsmessig konstrusjon og til ”tilstand”. Det sceniske verket undersøker ritualet som fenomen og tilstand. Lasse Marhaug har laget interessant musikk, Henrik Vibskov har laget fantastiske kostymer, de fem danserne er gode og presise, Fiksdals koreografi er fin, men det hele blir dessverre en ulidelig lang og monoton affære. Mange av de ritualene vi deltar i i vår egen moderne verden kan nok være langtekkelige og monotone, slik ritualer sikkert har vært i tidligere kulturer, men i denne ritualinspirerte produksjonen involveres vi ikke, hverken fysisk eller spirituelt. Her refereres det litt til mystiske ritualer, vi sitter på vonde plaststoler i en femkant – et pentagram – det blir ofte brukt som mytologisk symbol. Mange flotte krefter er i sving, men det tar ikke helt av – det hjelper ikke engang at vi blir servert lokal akevitt.
Sommernatt uten ende
Stamsund Internasjonale Teaterfestival er et fint sted å være. Det er utstillinger, kurs, og bransjetreff. Du treffer gamle og nye venner. Det er konserter og fest. Noen av forestillingene er virkelig gode, andre er ikke det. Festivalen selv er et rituale med sin dynamikk og sine regler – et rituale der vi ikke bare sitter pent og pyntelig på stolene våre som publikum og der utøverne holder seg på scenen, vi interagerer på en helt annen måte enn vi gjør ellers i teateråret. Det hele er intenst og tett, og de spektakulære omgivelsene legger heller ingen demper på stemninga.
Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-2017
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 