Stikkord: Shakespeare

Torshovteatret: Stormen

elinlindberg8

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

            Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

            De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

            Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

Det Norske Teatret: HAMLET

elinlindberg8

Mads-Ousdal-kyssar-Marie-Blokhus-pa-halsen-i-Hamlet

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Spelet i spelet i spelet

Ei oppsetjing som utholar seg sjølv gjennom maskespel

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: HAMLET

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostyme: Hendrik Scheel

Komponist og lyddesignar: Lucy Swann

Dramaturg: Mari Moen

Det Norske Teatret, premiere 10.oktober 2014

Kva er det med Hamlet? Stykket er opp gjennom åra blitt behandla på så mange slags vis. Heiner Müller braut til dømes stykket opp og let Hamlet forlate rolla si i det ikoniske Hamletmachine frå 1977. Kva slags Hamlet og kva slags verd er det ensemblet på Det Norske Teatret og regissør Peer Perez Øian held fram for oss? At verda er ein scene og at vi alle speler roller i ho, er gamalt Shakespeare-nytt. Oppsetjinga på Det Norske Teatret understrekar frå første stund nettopp dette. Skodespelarane er likt kledde i lilla smokingjakker og dei har masker med biletet til hovudpersonen på.

Død og vonløyse

Oppsetjinga startar med monologen som held fram moglegheita for sjølvmord. Han startar med:  ”Å, berre denne for, for seige kroppen/fekk smelte, tine, løysast opp i dogg” i Edvard Hoems gode omsetjing av stykket. Marie Blokhus speler prins Hamlet med ein fortvilt energi slik at livet, sjølv kor mørkt det er, vinn over døden i opptakta til stykket. Blokhus gjer verkeleg ein framifrå jobb i rolla som Hamlet.

Opningsscena blir, trass i Blokhus’ spel, svært stiv og statisk. Denne stivleiken forplantar seg utover i oppsetjinga og gjer sitt til at ho blir noko ujamn og sprikande. Men den haltande dynamikken gjev òg eit rom som kler Hamlet. Verda hans/hennar heng ikkje saman, vi forstår at ho er roten  og falsk.

Identitet

Kva er det Perez Øian vil seie med maskespelet? Alle gjev seg ut for å vere Hamlet, eller dei gjev seg ut for å spele han. Alle ynskjer å vere Hamlet. Dei seier at dei er Hamlet, men alle ser at dei ikkje er det. Kven er det så vi vil vere? Og kven er vi? ”Vi” er ikkje ei heilt homogen masse, men mange av oss i teaterpublikummet på Scene 2 på Det Norske Teatret er middelaldrande menneske frå mellomklassa. Ein generasjon som er kjende for å ikkje ville bli vaksne. Vil vi alle vere den evigunge studenten Hamlet som har all rett til å vere i mot den rotne Staten? Vil vi vere det eine individet som har rett? Seier oppsetjinga noko om dette uthola maskespelet der alle latar som om dei er evig unge og står i ein evig opposisjon til eit samfunn dei står midt oppi sjølve? Ein situasjon som står som oksymoronet ”permanent revolusjon”.

Eit svart hol

Scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret er tomt og svart som Hamlet si indre verd. I rommet står ein mobil konstruksjon som minnar om ei vektstong. Han har ei lita scene (teater i teatret) på den eine sida og ei stong ut i rommet på den andre, der det etter tur heng discokule, ein måne, eit kålhovud og Yoricks skjellett. Ein røykmaskin står i eit hjørne og kostyme heng på knaggar. Det heile gjev eit rått preg og står godt til Hamlets brutale verd. Det tomme rommet kan òg bli som eit svart hol som sug til seg all energi og difor gjer det tungt å spele i og tungt å interessere seg for når scenene blir for lange.

Det er få faste haldepunkt i Hamlets verd. Ingen er til å stole på. Sidan ikkje noko konkret verd blir halden opp for oss blir ho endå vanskelegare å få grep om. Vi og Hamlet har for lite kunnskap om verda til å forstå ho. Hamlet er søkande, men enno ganske umogen. Han/ho blir ein forvirra og fortvilt svartkledd ungdom som slår i alle retningar samstundes i eit forsøk på finne sin veg.

Frank Kjosås spelar  både Ofelia og Horatio. Det fungerer greitt og gjev kan hende eit hint til Heiner Müllers postdramatiske versjon av stykket. Han parerer godt – i begge rollene – Hamlets mørke alvor. Hamlets mor Gjertrud (Ane Dahl Torp) og Polonius (Vidar Magnussen) blir sjablongar i Hamlets fortvilte, men òg sjølvmedlidande verd.

Den nye kongen er ein handlande mann, han tek avgjersler og gjennomfører dei. Han er ein tydeleg statsmann som klatrar i hierarkiet og går bokstaveleg over lik for å komme til toppen. Mads Ousdal gjev tyngd til Claudius’ samvitskval og maktkåtskap og gjer han til ein klar og tydeleg karakter.

 

Glimt av meining

I denne versjonen blir ikkje Hamlet sendt til England, men til Noreg med Danskebåten. Scena er ein film som blir vist i det vetle teatret i teatret. Filmen ser ut som om han er sett saman av stillbilete. Han startar på Helsingør slott før vi følgjer studentane Rosenkrantz (Kaia Varjord), Guildenstern (Judy Nyambura Karanja), Haratio og Hamlet gjennom ein fuktig fest på båten til Noreg der Hamlet til slutt tek livet av Rosenkrantz og Guildenstern. Horatio og Hamlet endar opp på baren Ofelia i Oslo og der treff dei ein norsk astrofysikar.

Spillmessig fungerer kan hende ikkje scena på baren Ofelia optimalt, Blokhus fell litt ut av Hamlet-rolla når ho talar med astrofysikaren Knut Jørgen Røed Ødegaard, ho er meir Marie Blokhus enn Hamlet, men det gjer ikkje så mykje for scena blir fin og eit lyspunkt i den elles gjennommørke verda til Hamlet. Sjølv om oppsetjinga rommar gode humoristiske innslag blir det dette møtet med Røed Ødegaard som gjev mest sol og varme. Røed Ødegaard talar om dei siste tidene til jorda, om den planetariske tåka som kjem til å oppstå når sola vår døyr – planetarisk tåke er det vakraste som finst, seier Røed Ødegaard. Han talar rørande og smått barnleg om at det er viktig at folka på jorda held fred med kvarandre slik at dei kan samarbeide om å flytte til ein annan planet ein gong i den fjerne framtida. Han får framtida til å sjå så lys og håpefull ut. Han talar om parallelle univers, om Gud og om einsemd. Røed Ødegaard hevdar at menneske var mindre einsame før då dei hadde lettare tilgong på lyset frå stjernene, lyset frå stjernene gav menneska håp og tru. I byane ser vi berre det menneskeskapte lyset og oss sjølve og ser ikkje så godt at vi er ein del av eit enda større heile. Samtalen sluttar med at det er det same kva ein vel, men at det er kanskje viktig å ta eit val og velje noko.

Død, og atter død

I det meiningstomme universet på Helsingør slott finst ikkje noko håp om liv. Når ingen er det dei gjev seg ut for å vere er dei til slutt ingenting. Den verdskjende lauken har inga kjerne.

Kjosås gjer Ofelias galenskapsscene sår og fin. I gravarscena kunne ein kanskje ha utnytta komikartalentet til Vidar Magnussen endå betre. Her er ein av gravarane eit skjellett som han spelar som ein marionett og Magnussen er ein elendig dukkeførar. Det finst mykje humor i stykket, noko fungerer godt, medan nokre stadar kunne han ha vore spissa noko. Som vi veit går det under med Hamlet og den falske verda hans, det er døden som vinn til slutt. Når maskene fell er det ingenting igjen. Edvard Hoems fine gjendikting får siste ord: ”og så tar stilla over.”

Det Norske Teatret: HAMLET

elinlindberg8

Marie-Blokhus-i-rolla-som-Hamlet-i-Hamlet

Mørk Hamlet

Sprikande og ujamn oppsetjing med ein strålande prins

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: HAMLET

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostyme: Hendrik Scheel

Komponist og lyddesignar: Lucy Swann

Dramaturg: Mari Moen

Det Norske Teatret, premiere 10.oktober 2014

 

Marie Blokhus som prins Hamlet får det fokuset ho fortener i Peer Perez Øian si oppsetjing. Ho gjer verkeleg ein framifrå jobb. Oppsetjinga startar med monologen som held fram moglegheita for sjølvmord. Blokhus speler med ein fortvilt energi slik at livet, sjølv kor mørkt det er, vinn over døden i denne opptakta til stykket. Dei andre skodespelarane er likt kledde i lilla smokingjakker og masker med biletet til hovudpersonen på – dei speler alle roller. Opningsscena blir, trass i Blokhus’ spel, svært stiv og statisk. Denne stivleiken forplantar seg utover i oppsetjinga og gjer sitt til at ho blir noko ujamn og sprikande. Men den haltande dynamikken gjev òg eit rom som kler Hamlet. Verda hans/hennar heng ikkje saman, vi forstår at ho er roten  og falsk, men heilt lett er det ikkje er lett å gripe kva slags verd Perez Øian held fram for oss.

 

Sorg og fortviling

Hamlet har mista far sin, det gjer sitt til at verda hans/hennar har gått i oppløysing. Vi ser gjennom Hamlet sine auge på mora Gjertrud (Ane Dahl Torp) som har gifta seg med onkelen (Mads Ousdal). Hamlet ser ikkje menneska – mora og onkelen, men berre eit par som har sex med kvarandre heile tida. Dronninga ber ein hatt som ser ut som eit kvinneleg kjønnsorgan og onkelen – den nye kongen – har hundemaske på seg. Kjønnsdrifta deira blir dyrisk, bestialsk, i Hamlets auge, men det ligg òg noko blødmefylt og patetisk over denne scena. Dronninga er ein tom og veik karakter her, det er ikkje Dahl Torp si skuld. Ho får ikkje mykje ære og eiga kraft – før i aller siste scene – då tar ho til slutt konsekvensen av at ho på eit vis har gjeve opp livet. Ho blir ein uklar, sjablongaktig og uforløyst karakter som får ein funksjon som inventar i Hamlets fortvilte, men òg sjølvmedlidande verd.

 

Å gjere eller ikkje gjere

Den nye kongen er ein handlande mann, han tek avgjersler og gjennomfører dei. Han er ein tydeleg statsmann som klatrar i hierarkiet og går bokstaveleg over lik for å komme til toppen. Mads Ousdal gjev tyngd til Claudius’ samvitskval og maktkåtskap. I motsetnad til dronning Gjertrud blir dette ein klar og tydeleg karakter.

Frank Kjosås spelar  både Ofelia og Horatio. Det fungerer greitt, men det blir noko uklart kva som er grunna til at han spelar begge rollene. Han parerer godt – i begge rollene – Hamlets mørke alvor.

Nokre av scenene i første del av framsyninga er seige og stilleståande, som om dei speglar Hamlets handlingsvegring. Hamlet er student, både ungdom og vaksen. Han finn seg ikkje til rette nokon stad. Han blir sviken, og svik sjølv – han er ein del av det rotne samfunnet han lev i. Han er både reflektert og umoden. Han les det populærvitskaplege Illustrert Vitenskap medan han samstundes tumlar med store tankar om liv og død. Blokhus får framifrå fram den energiske søkinga hans/hennar etter ei meining med det heile.

 

Rom og film

Scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret er tomt og svart som Hamlet si indre verd. I rommet står ein mobil konstruksjon som minnar om ei vektstong. Han har ei lita scene (teater i teatret) på den eine sida og ei stong ut i rommet på den andre, der det etter tur heng discokule, ein måne, eit kålhovud og Yoricks skjellett. Ein røykmaskin står i eit hjørne og kostyme heng på knaggar. Det heile gjev eit rått preg og står godt til Hamlets brutale verd. Det tomme rommet kan òg bli som eit svart hol som sug til seg all energi og difor gjer det tungt å spele i og tungt å interessere seg for når scenene blir for lange.

Det vetle teatret i teatret blir brukt til to filmar. Den eine under den omreisande teatertruppen si burleske og smått groteske framsyning av Musefella der fimen viser hundar som parar seg. Den andre er ein film om Hamlets reise til Noreg – i denne versjonen blir ikkje Hamlet sendt til England, men til Noreg med Danskebåten. Filmen ser ut som om han er sett saman av stillbilete. Han startar på Helsingør slott før vi følgjer studentane Rosenkrantz (Kaia Varjord), Guildenstern (Judy Nyambura Karanja), Haratio og Hamlet gjennom ein fuktig fest på båten til Noreg der Hamlet til slutt tek livet av Rosenkrantz og Guildenstern. Horatio og Hamlet endar opp på baren Ofelia i Oslo og der treff di ein norsk astrofysikar.

Meininga med liv og død

Spillmessig fungerer kan hende ikkje scena på baren Ofelia optimalt, Blokhus fell litt ut av Hamlet-rolla når ho talar med astrofysikaren Knut Jørgen Røed Ødegaard, ho er meir Marie Blokhus enn Hamlet, men det gjer ikkje så mykje for scena blir fin og eit lyspunkt i den elles gjennommørke verda til Hamlet. Sjølv om oppsetjinga rommar gode humoristiske innslag blir det dette møtet med Røed Ødegaard som gjev mest sol og varme. Røed Ødegaard talar om dei siste tidene til jorda, om den planetariske tåka som kjem til å oppstå når sola vår døyr – planetarisk tåke er det vakraste som finst, seier Røed Ødegaard. Han talar rørande og smått barnleg om at det er viktig at folka på jorda held fred med kvarandre slik at dei kan samarbeide om å flytte til ein annan planet ein gong i den fjerne framtida. Han får framtida til å sjå så lys og håpefull ut. Han talar om parallelle univers, om Gud og om einsemd. Røed Ødegaard hevdar at menneske var mindre einsame før då dei hadde lettare tilgong på lyset frå stjernene, lyset frå stjernene gav menneska håp og tru. I byane ser vi berre det menneskeskapte lyset og oss sjølve og ser ikkje så godt at vi er ein del av eit enda større heile. Samtalen sluttar med at det er det same kva ein vel, men at det er kanskje viktig å ta eit val og velje noko.

 

Inn i døden

Tilbake i Danmark er det berre sorg og død. Kjosås gjer Ofelias galenskapsscene sår og fin. I gravarscena kunne ein kanskje ha utnytta komikartalentet til Vidar Magnussen endå betre. Her er ein av gravarane eit skjellett som han spelar som ein marionett og Magnussen er ein elendig dukkeførar. Det finst mykje humor i stykket, noko fungerer godt, medan nokre stadar kunne han ha vore spissa noko. Som vi veit går det under med Hamlet og hans falske verd, det er døden som vinn til slutt. Edvard Hoems fine gjendikting får siste ord: ”og så tar stilla over.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2014

 

 

 

Torshovtearet: STORMEN

elinlindberg8

Torshovteatret-Stormen-skjerm4

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

 

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

 

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

 

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

 

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

 

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

 

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

 

 

Stadsteatern: MIN KAMP

elinlindberg8

Enkel, pratsom, men vellykka

Min Kamp fungerer godt som teater i kyklopenes land

 

Av Elin Lindberg

Min Kamp
Foto Petra Hellberg

Karl Ove Knausgård: MIN KAMP

Dramatisert av Ole Anders Tandberg, basert på Rebecca Alsbergs oversettelse

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland

Dramaturg: Lucas Svensson

Med: Gerhard Hober-Storfer, Ann-Sofie Rase, Jessica Liedberg, Sven Ahlström og Sten Ljunggren

Stadsteatern, Lilla scenen, Stockholm 12.september 2015

 

Som i Norge er det også i Sverige ikke uvanlig å lage teaterforestillinger basert på romaner. I Uppsala ble nettopp Lena Andersons roman Rettstridig forføyning (2013) teater og på Stadsteatern spilles Min kamp denne høsten. Ole Andres Tandberg har gjort litteratur til teater før. Han har blant annet gjort Tor Ulvens dikt og prosa til dramatikk i En vanlig dag i helvete som ble satt opp på Nationaltheatret i 2008. Erlend Birkeland var også scenograf her. I Min kamp gjør de begge grep som ligner på dem de benyttet seg av i Ulven-forestillinga. Rommet er enkelt og nokså nakent i begge forestillingene. I 2008 var rommet fylt av bjørketrestammer, på Stadsteatern ligger det en stor stein midt på scenen. Skuespillerarbeidet ligner også. Skuespillerne kroppsliggjør teksten, uten å dvele ved roller. Teksten er hovedpersonen.

 

Tekst mot tekst

Den store steinen som ligger på scenen inngir tyngde på en bokstavelig måte. Den er i motsetning til de fire skuespillerne på scenen, bare en. Den er massivt tilstede som monumental, kunstgjort natur – ikke ulikt Karl Ove Knausgårds litteratur. (Litt blødmeaktig kan man kanskje si at steinen er en slags knaus – en Knausgård på scenen). Knausgård poengterer selv i teksten ”I cyklopernas land” som er trykt i programmet, men som først ble publisert i Dagens Nyheter tidligere i år, at han kommer fra et fjelland. Han skriver at kyklopene blir sinte og kaster store steiner på det de ikke liker og ikke forstår. Steinen på scenen blir med på å knytte forestillinga til nettopp tematikken i denne teksten. Det enkle blir stående mot det ambivalente.

Det er et godt og interessant grep at fire skuespillere deler teksten likt mellom seg. Det hersker en likhetsideologi her, det er to kvinner og to menn på scenen. Skuespillerne er hverdagskledde i jeans, skjorte eller T-skjorte og behagelige sko. De er alle på scenen hele tida og snakker til publikum gjennom mikrofon. Mikrofonstativet er skrudd så lavt at skuespillerne må bøye seg litt for å få snakket. Dette gir en følelse av at de forteller oss noe hemmelig, at de avslører noe personlig, eller gjerne privat. Dette kler Knausgårds bekjennende tekst godt. Alle skuespillerne gjør en fremragende jobb med en flott og samkjørt dynamikk.

 

Ord, ord, ord

Det sier seg selv at det ikke går å sette opp hele Min Kamp på scenen. Det monumentale verket på seks bøker er jo heller ikke Knausgårds liv 1:1. Det må gjøres et utvalg av materiale. Knausgårds verk er ikke kronologisk oppbygd. Det har en sjarmerende røffhet over seg på grunn av at det er nokså løst redigert. Stadsteaterns Min kamp er kronologisk bygd opp. Det baserer seg mer kronologisk på Knausgårds biografi. Farens betydning i bøkene har fått forskjellig vekting gjennom ulike lesninger. I sceneversjonen får faren en tung, autoritær posisjon gjennom stemmen til Sten Ljunggren. Faren er kun til stede gjennom denne stemmen som lik en allestedsnærværende Gud ser alt og dømmer alt. Faren sidestilles noen steder med Hitler. Denne sidestillingen er ikke helt lett å se i Knausgårds tekst, selv om han skriver om dem begge. Faren knyttes til den kristne Gud gjennom at stemmen på en måte kommer ovenfra. Fra oven kommer også epler. Ett etter ett, til slutt mengder. Mennesket tvinges av den guddommelige far til å spise syndens frukt.

Det å sidestille far/Hitler/Gud på denne måten skaper flyt i forestillingas tekst, men det forenkler også teksten. Den står i fare for å bli en smule banalisert, grunn og overtydelig. Når den allikevel balanserer og ikke blir alt for enkel og ”kyklopisk” er det fordi den behandles med både følsomhet og respekt. Skuespillernes elegante lille distanse til teksten gjør dem i stand til tidvis å også ironisere bittelitt over den – og kanskje også over Mannen, Forfatteren og Kunstneren.

 

Nærhet

En av grunnene til at Knausgårds litteratur er blitt så populær er nok at den er så lett å kjenne seg igjen i for så mange. Jeg-personen i bøkene er ingen eksentrisk kunstner som Bjarne Melgaard eller et eller annet pop-idol. Jeg-personen står fram som en veldig vanlig mann – og denne jeg-personen er androgyn nok – eller han skriver fra et nok androgynt sted – til at den er gjenkjennelig på tvers av kjønn. Kjønnsdimensjonen finnes selvsagt. En ting er den rent institusjonelle – det er vel tvilsomt om et verk av en forfatter kalt Karianne Knausgård ville fått like stort gjennomslag.

Min kamp har truffet tiden på så mange måter. Det er et stort jeg-verk i selfiens tidsalder. Og det er en generasjonsromantekst. For meg blir det plutselig veldig nært når en stor plass i forestillinga blir viet et faktisk forlis som jeg husker spesielt godt fra min egen barndom fordi det skjedde utenfor den vesle øya Myken der oldemora mi kom fra. En tragisk hendelse der fiskebåten Western gikk ned og alle sju om bord druknet. Den unge Karl Ove ser dette på tv, på havoverflata på tv-skjermen ser han et ansikt. Raseri og skam fyller den unge gutten når faren ikke vil tro på ham når han forteller hva han har sett og på et vis latterliggjør ham. Det kan kanskje leses inn at det såes et frø til et hevnmotiv her, men det vesentligste er at den store skammen og det underliggende raseriet løftes fram. Skammen og selvhatet forfølger Karl Ove gjennom forstillinga i møtet med den andre. Humor er det en god del av. Blant annet rundt Karl Oves problemer med for tidlig sædavgang og som deltaker med dattera på baby-rytmikk.

Mot slutten kommer Karl Oves kone Linda med, og de personlige omkostningene rundt skrivingen av Min Kamp tematiseres. Ann-Sofie Rase spiller Linda som pasient på et psykiatrisk sykehus. Det støkker litt i meg når denne sekvensen starter. Karl Ove Knausgård som karakter i bok og på scene er på en måte robust, han har skapt den litterære figuren selv. Det er noe annet med Linda Boström Knausgård. Hun har ikke skapt sin egen litterære karakter. Det ligger noe svært risikabelt og sårbart i dette faktumet. Rase spiller Linda som manisk, som om hun er besatt av en hellig galskap. Hun blir nærmest en slags helgenfigur. Rase/Linda sitter oppe på den store steinen, hun er bokstavelig talt opphøyet og hun blir badet i lys. Hun blir på denne måten dratt litt vekk fra det rent biografiske. Det er både sympatisk, og ganske politisk korrekt.

Den tyngden og betydningen selve verket har fått, illustreres gjennom at store mengder pocket-versjoner av Min kamp kommer fallende ned på scenen. Bokverket er blitt oversatt til mange språk og har suksess verden over. På scenen presser bøkene seg på. De insisterer på å være synlige og det at de er så konkret til stede setter forestillingas åpningstekst i et ironisk lys: ”Jag vill inte at nogon skal se mej. Jag vill inte att någon skal nå meg. Och så er det blivit.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015