Prosa: Anmeldelse av Hyldig: Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930 og Drude von der Fehr og Siren Leirvåg: Teater som betyr noe Hendelse, tenking og tilbud

Publisert i Prosa 6-2019

Hyldig, Ibsen og norsk teater.png

Keld Hyldig:

Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930

Vidarforlaget, 2019

Drude von der Fehr, Siren Leirvåg 2019.jpg

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg:

Teater som betyr noe

Hendelse, tenking og tilbud

Vidarforlaget 2019

 

Er alt teater politisk?

Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Det er ikke så ofte at det gis ut solid teaterlitteratur i Norge, derfor er begge bøkene viktige og kjærkomne bidrag til faglitteratur om norsk teater

 

Av Elin Lindberg

 

Teater er som kjent øyeblikkets kunst. Teater trenger et sted, tid og noen mennesker. Etter at teaterhendelsen er ferdig, er det som Hamlet sier i sin sluttreplikk: «The rest is silence». Når flere aviser, blant dem toneangivende Morgenbladet, nå kutter drastisk ned på teaterkritikkene, blir denne stillheten øredøvende. Teateranmeldelser henger sammen med teaterhendelsen, de er den viktigste dokumentasjonen på det som har funnet sted.

Ibsen og norsk teater av Kend Hylding er den første av to bøker om Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Her tar han for seg Ibsen-forestillinger i perioden 1850-1930. Hyldig er i tillegg til å være faglitterær forfatter også teateranmelder, han publiserer jevnlig i Norsk Shakespearetidsskrift. Han har en doktorgrad i teatervitenskap fra 2000 med en avhandling om Ibsen og Nationaltheatret 1899-1940.

Hyldig baserer seg i stor grad på teateranmeldelser når han gjør sine grundige oppsetningsanalyser

Hyldig viser hvordan spillestilen i norsk teater har utviklet seg. I starten på det borgerlige teatret i Norge sto skuespillerne foran på scenen og nærmest poserte, mens de deklamerte teksten – slik det var vanlig i for eksempel det franske teatret. Årsaken var rett og slett at bare framscenen var belyst.

 

 

Kontekst-sensitivitet

I boka Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud vil Drude von der Fehr og Siren Leirvåg presentere ideen om at teateret er spesielt godt egnet til å uttrykke det som står på spill i sin egen tid . Drude von der Fehr er professor emerita i Allmenn Litteraturvitenskap ved UiO. Hun har i de siste årene vært særlig opptatt av tverrfaglige problemstillinger i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap og biologi, religion, filosofi og teatervitenskap. Siren Leirvåg er ansatt som utdanningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hun har skrevet lærebok og publisert artikler om scenekunst i norske og internasjonale bøker og tidsskrifter.

I denne boka har de   vært opptatt av teatret etter 1960. Utgangspunktet deres har vært den skrevne dramateksten. Det kan kanskje virke selvsagt, men det er det ikke.

Von  der Fehr og Leirvåg understreker at teatret, og teatervitenskapen, i lengre tid har forsøkt å frigjøre seg fra den dominerende teaterteksten. Derfor ser de på det å vende tilbake til teaterteksten som en fornyelse .

Forfatterne av begge bøkene er opptatte av å sette dramatekster i kontekst. Hyldig blir i sine oppsetningsanalyser mer nærsynt enn von der Fehr og Leirvåg. Jeg savner et enda videre perspektiv  på tida og samfunnet, men på den andre siden – boken hans er enormt omfattende, det er kanskje rett og slett ikke plass til å undersøke konteksten bredere i denne sammenhengen.

 

Bråk om scenespråk

Teateret var sentrum for det som sto på spill i samtiden under etableringa av norsk skriftspråk. Hyldig skriver grundig og etterrettelig om de teaterhistoriske forutsetningene for teater i Norge. Det offisielle teatret i Norge vokste fram fra dramatiske selskap som var etablert i flere byer tidlig på 1800-tallet, og fra omreisende danske teatertrupper. Dansk var scenespråket i det borgerlige teateret. Mange var opptatte av å skape et nasjonalt, norsk språk. Temperaturen var høy, slåsskamper og pipekonserter var det flere av.

En av de viktige aktørene var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var fra årsskiftet 1855/56 fast teateranmelder i Morgenbladet. Rundt uroppførelsen av Henrik Ibsens stykke Gildet på Storhoug på Christiania Theater ble det en kontrovers rundt norsk dramatikk som ble opptakten til «Teaterslaget». En dansk skuespiller var blitt engasjert, og det førte til demonstrasjoner. En mengde «pipere» ble mobilisert. På signal fra Bjørnson satte de i gang med vedvarende piping da den danske skuespilleren kom på scenen. Det blir håndgemeng og slåssing, politi og pågripelser. Bjørnson skal selv ha banket opp en person som var sendt for å banke ham. Det ble demonstrasjonstog til Stortinget og Bjørnson holdt tale. Det gikk altså livlig for seg.

Teaterslaget ble, ifølge Hyldig, et viktig vendepunkt for en nasjonalisering av teater- og kulturlivet i Christiania. En ting som kan virke noe kuriøs i dag, er at Bjørnson foreslo å bruke bergensk som scenespråk i Norge. Bergensk var et etablert norsk borgerlig byspråk, og flere av de mest kjente skuespillerne på Bjørnsons og Ibsens tid var fra Bergen. Østlandsk ble sett på som for vulgært.

 

Handke, pris

I Teater som betyr noe ser von der Fehr og Leirvåg nøye på Peter Handkes dramatikk og på den debatten som fulgte sist Handke fikk en viktig pris , nemlig Den Internasjonale Ibsenprisen i 2014. Nå blir han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handke er, som kjent, kontroversiell fordi han blir oppfattet som ultranasjonalistisk og proserbisk. Hans tale under begravelsen til krigsforbryteren Milosevic er noe av det som blir holdt fram og sterkt kritisert. Gyldendal Norsk Forlag ga ut boka Handkedebatten i 2015, her skriver blant annet Aslak Nore: «Kan Ibsenprisens jury være bekjent av at prisen i år tildeles en forfatter som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere?» Det spørs om ikke Handkedebatten leses igjen i disse tider.

 

Det er jo en grunn til at Peter Handke får priser, litteraturen hans har svært høy kvalitet. Som dramatiker har han betydd mye. Von der Fehr og Leirvåg viser hvordan hans første tekst for teater, Publikumsutskjelling fra 1966, går rett inn i et grunnleggende spørsmål i teatret: Hva er teatrets forhold til virkeligheten? Forfatterne skriver at ifølge Handke er det kun det som skjer med tilskuerne i teatret, her og nå, som er det viktige. Handke står for en kritikk av det dramatiske teatret – nettopp det teatret Hyldig skriver om i sin bok. Von der Fehr og Leirvåg lister opp seks punkter som denne kritikken består av: «Iscenesettelsen skal ikke ha noen handling, aktørene på scenen er ikke karakterer, talen er ikke dialogisk, språklogiske regler følges ikke gjennomgående, ikke skuespillerne, men publikum er subjekter i teaterhendelsen, og iscenesettelsen har ingen «som om» karakterer».

 

Teater og politikk

Både Keld Hyldigs bok og boka til Drude von der Fehr og Siren Leirvåg argumenterer for at alt teater som betyr noe, er politisk. Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var det ingen europeiske teatre som ville sette det opp. Stykket hadde urpremiere i Chicago. Den første som satte stykket opp i Skandinavia var teatermannen August Lindberg, som selv spilte Osvald. Denne oppsetninga kom på gjestespill i Norge, forteller Hyldig. Oppsetninga rystet offentligheten. Betydde den noe, og var det politisk teater? Ja.

For å forstå oss selv og tida vi lever i, trenger vi bøker som ser teaterhistoria fra vår egen samtid, slik Hyldigs bok gjør. Og vi trenger bøker som grundig analyserer samtidsdramatikken, slik von der Fehr og Leirvåg gjør. For å skrive om på tittelen til von der Fehr og Leirvåg: dette blir bøker  .

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret/Rommen scene: Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

Publisert i DRAMA 2-2019

tante Ulrikkes vei.jpg
foto Erika Huppert

Vårt mangfoldige Norge

Tante Ulrikkes vei på Rommen Scene understreker det viktige faktumet at Norge i dag er et multikulturelt og multietnisk samfunn, og at klassemotsetninger og rasisme dessverre finnes. Ensemblet har laget ei vellykka teaterforestillinga av Zeshan Shakars roman.

 

Av Elin Lindberg – teaterkritiker i Norsk Shakespearetidsskrift og redaktør av Ånd i hanske

 

Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

Tilrettelagt for scenen av Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik

Regissør: Victoria Meirik

Scenograf og kostymedesigner: Unni Walstad

Lysdesigner: Gyril Høgberg

Videodesigner: Simon Valentine

Lyddesigner: Audun Melbye

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Rommen scene, 29.august 2019

 

Zeshan Shakar ble nærmest en litterær superstjerne da han debuterte med oppvekstromanen Tante Ulrikkes vei i 2017. Ikke bare skildrer boka et myteomspunnet miljø sett innenfra, romanen er også svært god litteratur. Det var nok et dyptfølt behov for mange å få et mer inngående kjennskap til hvordan det er å vokse opp på Stovner med foreldre som er født i et annet land enn Norge. Men boka er mye mer enn det – den er kompleks og samfunnskritisk så det holder. Nå har Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik tilrettelagt romanen for scenen.

 

 

Rommen scene

I Oslo har vi en ordfører som er oppvokst i Groruddalen, et sted der det bor like mange mennesker som i Finnmark fylke. Det er på høy tid at dette folkerike området har fått sin egen teaterscene. Den finnes som en filial av Det Norske Teatret i det store, flotte kulturbygget på Rommen. Scenen åpnet i januar 2019. Her skal spilles det forestillinger fra repertoaret til Det Norske Teatret og oppsetninger produsert i samarbeid med lokale krefter i Groruddalen. Det blir spennende å se hvordan scenen vil utvikle seg, starten er i alle fall lovende. Å velge å sette opp en dramatisering av Tante Ulrikkes vei er kanskje noe opplagt, men fungerer godt. Det gir nyttig og interessant perspektiv å se denne dramatiseringa et steinkast fra den autentiske Tante Ulrikkes vei, den utskjelte lampeskulpturen og blokkene på Stovner.

 

Vellykka dramatisering

Romanen starter med at en seniorforsker ved NOVA, Lars Bakken, har tatt kontakt med to informanter, Mo og Jamal, for å kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen. Jamal velger å snakke inn på en diktafon, Mo skriver. Strukturen i romanen er bygd på de dagbokaktige tekstene fra disse to. I dramatiseringa er forskeren kommet i bakgrunnen, sceneteksten har mange monologer, men også dialoger og spillescener som gjør at stykket flyter godt og sømløst de rundt to timene det varer.

 

Respektable skuespillere

Vi møter altså hovedpersonene Jamal og Mo som vokser opp i denne drabantbyen på 2000-tallet. Jamal (Gaute Adela Aastorp Cudjoe) kommer fra et hjem der mor er traumatisert etter å ha blitt mishandlet av far, hun lider av depresjon som ikke er blitt behandlet. Jamal tar seg mye av lillebroren Suli. Jamal sliter på skolen og med å få en ordentlig jobb. Livet er tøft, men Jamal i versjonen på Rommen scene, er en sterk og ukuelig optimist. Cudjoe spiller den personlige utviklinga til karakteren på en presis og finstemt måte.

Mo (Manish Sharma) er en skoleflink kar – kanskje han minner litt om Zeshan Shakar selv? Han bor i en trygg kjernefamilie med mor og far og søsken. Foreldrene har store forhåpninger – og krav til – at han skal få ei god utdanning, god jobb med høy lønn og ei vakker kone. «Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut herfra og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet», sier Mo. Sharma spiller Mo noe stivt og maniert, men han har fin timing og tilstedeværelse.

Ragnhild Meling Enoksen spiller alle kvinnerollene i stykket, og det gjør hun stødig og svært godt. Hun spiller Jamals kjæreste, den norsk-marokkanske Sarah, som ei tøff jente med attitude. Og hun spiller Maria som er kjæresten til Mo som ei oslojente som er like prega av det vestkantaktige miljøet hun er oppvokst i som Mo er prega av Stovner. Meling Enoksen har en fantastisk sangstemme som gir forestillinga et nydelig løft. Sangene smyger seg inn i forestillinga, først og fremst for å understreke handlinga.

 

Rommet på Rommen

Scenen er fylt av pappesker. Det virker i utgangspunktet rotete, men fungerer utmerket i spill. Eskene flyttes rundt i løpet av forestillinga og representerer bord og stoler, T-bane, ute og hjemme, Stovner, Spania og Blindern, blant mye annet. De kan klatres på og bilder og film blir projisert på dem. Pappeskene fungerer også effektivt når vi får høre at svært mange av de etnisk norske – hvitingene eller potetene – flytter fordi det er kommet så mange «utlendinger» til Stovner.

Det at forestillinga spilles på Stovner gjør at rommet på en måte blir dobbelt. Vi befinner oss på «Stovner» inne i teatersalen, like etterpå er vi utenfor teatret og på Stovner. Under forestillinga ler publikum av beskrivelsene av lampeskulpturen som er plassert like i nærheten av Tante Ulrikkes vei. Den var kjempedyr, sier to Stovnerjenter jeg snakker med utenfor teatersalen – og det er ikke lys i den en gang. Jeg blir nysgjerrig og tar en tur bort etter forestillinga for å se på den. Den er skikkelig fin. Og det er lys i den.

 

Samfunnskritikk

Et av de sterkeste øyeblikkene i forestillinga var da Gaute Adela Aastorp Cudjoe som Jamal ser ut på oss i publikum og ber oss huske det som skjedde med Benjamin Hermansen og det rasistisk motiverte knivdrapet på ham på Holmlia i 2001.

En annen viktig scene er da Mo og Maria kommer tilbake fra en ferietur til Spania og Mo blir tatt til side i tollen og kroppsvisitert. Dette skjer øyensynlig bare fordi han er mørk i huden. For Mo oppleves det naturligvis ydmykende.

Carl I. Hagen får gjennom lydopptak representere den offentlige rasismen som dessverre også finnes i rikt monn.

 

Demokrati og medborgerskap

Både romanen og teaterforestillinga Tante Ulrikkes vei vil fungere svært godt for å arbeide med de nye læreplanmålene i skolen knyttet til demokrati og medborgerskap. Kulturmøter og utenforskap er for eksempel temaer det passer fint å drøfte i sammenheng med forestillinga. Vi er mange kulturer i Norge, og vi bør kommunisere og vi bør kjenne hverandre for å fungere godt sammen som samfunn. Med Tante Ulrikkes vei får vi et spisset uttrykk for hva det vil si å vokse opp i Groruddalen.

På samme måte som jeg mener det er viktig at alle barn og unge besøker Nationaltheatret, eller andre teaterinstitusjoner rundt i landet, vil jeg anbefale det å ta en tur til Rommen scene, enten du bor i nærheten, eller ikke. For dette er også en av våre viktige nasjonale scener.

Oslo Nye Teater: Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

Publisert på shakespearetidsskrift.no i november 2019

foto_gymnaslaererpedersen_oslonye2019_larsopstad_042
Stine Fævik, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes i «Gymnaslærer Pedersens beretning…», regi: Ole Johan Skjelbred. Oslo Nye/ Centralteatret 2019. Foto: Lars Opstad

Karnevalesk og sprudlende

Oslo Nye Teaters versjon av Dag Solstads klassiker Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er herlig teatral og lekende. Selv om det er et savn at vi ikke kommer så veldig under huden på hovedpersonene, blåses vi av banen av Nina Skåtøy.

 

Av Elin Lindberg

 

Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

Dramatisert av Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Audun Melbye og Ole Johan Skjelbred

Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Centralteatret, urpremiere 21.november 2019

 

Centralteatret har dreiescene. Rundt på denne snurrer en liten industriheis når vi kommer inn i teaterrommet, og på bakveggen henger tepper av metallfolie. Men det er ikke så mye annet enn dette som visuelt kan knyttes til industriarbeiderne og den arbeiderklassen AKP(ml) omfavnet. De fem skuespillerne kommer slentrende inn i Ane Ledang Aasheims ganske outrerte kostymer. Det er litt som et moteshow. Kostymene er interessante visuelle verk og får en framtredende plass. De er preget av kontraster. Neonfarger bryter med mer anonyme farger. Stilige sko med sylspisse hæler går sammen med treningstøy-aktige klær. Gymnaslæreren selv (Andreas Stoltenberg Granerud) har på seg en lys jumpsuit med en veldig utringet knallrosa body under. Alle har parykker. Men hva har dette med Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land å gjøre? Det er jeg ikke helt sikker på, men kostymene er med på å vri forestillinga mot det heftig teatrale i stedet for å gå mot et realistisk uttrykk, og det blir interessant og ganske vellykka teater.

 

Skolen

I Dag Solstads roman er Knut Pedersen – som fornøyelig nok har samme navn som Knut Hamsun hadde før han byttet etternavn – en lektor som lidenskapelig formidler sine fag norsk og historie. I starten av forestillinga kommer denne versjonen av lektor Pedersen fram. Han spør oppglødd publikum som sitter i nærheten, om når parlamentarismen ble innført i Norge – akkurat som enhver annen historielektor ville gjort. Og han skriver energisk og fornøyd svaret på en imaginær tavle. Vi hører lyden av kritt mot tavla. Denne lyden er det nok svært sjelden å høre nå for tiden. Kanskje konservative Katta – Oslo Katedralskole – fortsatt bruker tavle og kritt, men elles går det nok i tusj og white-board, eller digitale tavler. I forestillinga er vi altså ikke i nåtida, dette hinter til romanens tid: slutten av 1960-tallet og 1970-tallet. Også eksperimentering med undervisningssituasjoner – fjerning av stoler og pulter for å sitte på golvet for å kunne snakke friere, hører denne tida til. De klassebevisste elevene Werner (Eldar Skar) og Hanne Klavenes (Ingvild Holthe Bygdnes) krever at historieundervisninga skal vinkles slik at den ses fra arbeiderklassens perspektiv. Ikke lenge etter erklærer lektor Pedersen at han er blitt kommunist.

 

Kjærligheten og lykka

I Solstads roman kommer vi under huden på jeg-personen som beskriver seg selv med humor og snev av sjølironi – i starten av romanen beskriver han seg sjøl som «en halvgammel giftesjuk yngling på jakt etter lykka, i det sterkt erotisk prega Larvik». Kåtheten lekes med i stykket, uten at det er spesielt «erotisk prega». Humoren kommer veldig godt fram, men den er noe annerledes enn i romanen. I romanen ligger humoren sjølsagt i språket og i skråblikket på kultur og AKP(ml). Det er en viss distanse til det som formidles, men også en omsorgsfull nærhet. Humoren i stykket er karnevalesk og noen ganger klovnete, men på en merkelig måte kler dette romanstoffet. Det ligger kanskje i den distansen formen skaper til stoffet.

 

Språk og satire

Språk, væremåte og estetikk forandra seg radikalt under Den Politiske Vekkelsen. For generasjonene som opplevde det blir referansene tydelige, men jeg lurer på om de treffer dem som er yngre? Kanskje er det nettopp fordi ensemblet er så unge at de kan behandle dette med den røffe distansen vi opplever i stykket. Den parodiske reisen for å komme til årsmøtet til Vestfold AKP(ml) er kostelig. De kjører i timevis fra sted til sted og mottar nye instrukser om hvor årsmøtet skal holdes. Det er paranoia og hemmelighold.

Dramatiseringa av romanen er vellykka – det er godt gjort å dramatisere den så effektivt som det er gjort her, dramaturgien fungerer godt. Regien er stort sett presis. Ole Johan Skjelbred er jo også skuespiller, det kan se ut som om han har jobbet med skuespillerne som et lekende ensemble. Det har gjort dem samkjørte. Noe som ikke fungerer så godt er når skuespillerne får et ekte instrument i hendene som det er tydelig at de ikke kan spille på. Det blir nesten flaut. Det fungerer mye bedre når de «liksomspiller».

 

Nina Skåtøy

Dette er Nina Skåtøys kveld. I romanen opplever vi verden gjennom jeg-personen, men i Ole Johan Skjelbreds dramatisering og regi er det hele ensemblet som får fokus. Mest fokus tar likevel Nina Skåtøy som spilles av Stine Fevik. Fevik har tidligere i høst spilt hovedrolla i Elena Ferrantes Min brilliante venninne. Nå spiller hun Nina Skåtøy slik at hun blåser resten av ensemblet av banen. Måten den unge vestkantkvinnen forvandles på er rørende. Hun går fra å være en lovende turnuskandidat til å bli en sjølproletarisert fabrikkarbeider. Hun er enormt pietistisk. Denne pietismen ligner på den vi finner i deler av miljø-rørsla i dag. Et høydepunkt er en svært lang, insisterende monolog som starter med at en av gjengen kommer med en liten kritikk av postverket. Vi får en vill historie om en kinesisk postmann. Historien kommer fra Dag Solstads roman Arild Asnes fra 1970, her er den ispedd en god dose improvisasjon. Den passer absolutt veldig godt inn her. Fevik som Nina Skåtøy snakker på inn- og ut-pust og er som en besatt. I det hun heiser seg sjøl opp med industriheisen som har stått på scenen under hele forestillinga roper hun ut til publikum: «For de som syns det skulle være et komma i den setninga: Kjøss meg i ræva!». Publikum hoier og klapper.

 

Godt ensemblespill

De fem skuespillerne (Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah og tine Fevik) behersker den teatrale spillestilen veldig fint og samspillet deres er flott. Noen overganger er litt lurvete her og der, men det er ikke særlig plagsomt.

I andre akt er scenografien en gymsal. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det fordi arbeiderklassen heller dyrker sport enn kunst? Eller er det for at vi er på skolen? Eller er det her lokallaget av AKP(l) har møtene sine? De treningstøyinspirerte kostymene kommer i hvert fall til sin rett her. Som helhet er dette uansett både originalt og vellykka teater.

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

yoga_for_theatres_redigert-9.jpg
foto Audun S. Eftevåg

Lettbeint chanting med hund

Som en del av ICON-programmet sitt presenterer Nationaltheatret Yoga for Theatres av og med MaisonDahlBonnema på Malersalen. Det er prisverdig at slike små og litt skakke teaterhendelser kan få plass her.

Av Elin Lindberg

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

Tekst: Anna Sophia Bonnama

Musikk: Hans Petter Melø Dahl

Kostymer: Love&Orgasm

Yogaturge: Elke van Campenhout

Teknikk: Truls Hannemyr

Co-produksjon: Nationaltheatret, Teatergarasjen og Needcompany

Nationaltheatret, Malersalen, galaktisk premiere 10.oktober 2019

 

MaisonDahlBonnema er et norsk/nederlandsk prosjekt som Hans Petter Melø Dahl og Anna Sophia Bonnama står bak. De har tidligere vært medlemmer av Baktruppen og Needcompany. De siste 20 årene har de skapt forestillinger og teaterhendelser. På 1990-tallet jobbet de først og fremst i Amsterdam, siden har de turnert verden rundt. I Yoga for Theatres har MaisonDahlBonnema med seg Elke van Campenhout og Joana Preiss som aktører. I tillegg har de med seg den svært sjarmerende hunden Daisy.

 

Ritualrommet

Det står stoler til publikum i et kvadrat på Malersalen på Nationaltheatret. På hver stol ligger et teksthefte. De fire aktørene går rundt blant publikum som finner plassene sine. Melø Dahl er kledd i kjole og hvitt, kvinnene har lange, smått sexy, kjoler i rødt, hvitt og svart i tillegg til sko med svært høye hæler. De er kledde for konsert. Rundt oss svinser den søte hunden Daisy. Hun hilser på den ene etter den andre og tar gjerne mot kos og klapp.

Aktørene starter å synge sammen mens de sitter på stoler sammen med publikum. Det er rolig og melodiøst, en slags pop-chant. En del av refrenget går: «this theatre is in this galaxy and this galaxy is in you». De fire fortsetter å synge mens de beveger seg rundt i rommet. De beveger seg trygt og selvsikkert. Stort sett danser og beveger de seg mykt, men på et tidspunkt i performancen går flere av dem rundt på kne og en av kvinnene spiller en orgasme. På et annet tidspunkt kler Melø Dahl av seg livkjolen og tar på seg kvinnesko. Hele tiden går sangen, eller chanten og Daisy svinser rundt.

 

Teksten

Tekstheftet som følger Yoga for Theatres har undertittelen «a galactical song situation». Her kan vi lese om MaisonDahlBonnemas tanker bak peformancen og følge tekstene mens de synger, noe mange i publikum gjør. Bakerst er det også en essay-aktig tekst av aktøren og yogaturgen Elke van Campenhout. I en av tekstene står det at «Yoga for Theatres will practice mindful streching and bending of the world as we know it, expanding our consciouness through songs». Det er jo både ganske ambisiøst og fint. Arbeidet søker å bryte opp og resirkulere ord fra dagligliv og teater. Det klarer teksten til en viss grad, men det er kanskje startpunktet som er mest interessant og også noe urovekkende. Teksten starter med å fortelle om at Hans Petters grandonkel var en naturelsker og en lidenskapelig nazist som trodde på Hitler og en sunn livsstil. MaisonDahlBonnema skriver også at SS anbefalte yoga til de ansatte i konsentrasjonsleirene for at de skulle opprettholde en indre fred. Dette er virkelig besynderlig. Er det virkelig sant? Dette kan uansett stå for en «bending of the world as we know it».

 

Dyret

Det sterke fokuset på miljø- og klimaspørsmål de siste årene har ført til en større bevissthet rundt det å forholde seg til natur og dyr – andre levende skapninger på jorda. Hunden Daisy som en selvstendig aktør på scenen, der hun får gjøre akkurat som hun vil, understreker nettopp dette tankegodset. Hunden blir sidestilt med mennesket, på et vis, den blir like verdig. Daisy er ikke trent opp til å gjøre noen antropomorfe handlinger. Hun kles ikke opp for å ligne et menneske, hun har heller ingen spesielle ferdigheter utover det å være en helt vanlig hund som driver på med hundeting.

 

Bærplukking

De fire menneskeaktørene har roller som «bærplukkere» ifølge den utleverte teksten. Den eneste referansen vi får til bærplukking er et bilde Hans Petters grandonkel E. har malt av ham som barn mens han plukker blåbær i skogen. Vi får ellers høre om et gresskar som plukkes opp og blir kokt suppe på. Blåbærplukking kan unektelig ha noe meditativt over seg. Man kan holde på med sitt over lengre tid på en og samme tue mens tankene får tid til å gå både hit og dit. Man er fysisk i kontakt med både galakse og moder jord. Molteplukking er derimot mer av en jakt der man må bevege seg over lengre avstander og der bevegelsesmønsteret har en helt annen rytme. Jeg kunne godt ha tatt for meg plukking av nype, tyttebær og epler, men det tror jeg at jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

 

Sangritualet

Yoga for Theatres synger seg inn i en lang ritualtradisjon. Tanken er ofte her at verden skal heles og fellesskapet skapes og styrkes gjennom sang. Sangen er bare et element i det hele, den er ikke hovedsaken her. Den er heller ikke spesielt utviklet i Yoga for Theatres. Noen steder er det tilløp til flere stemmer, men i lange partier er det unison allsang. Musikken kan kanskje karakteriseres som pop-chant. Chanting er ofte å finne i religiøse kontekster, her settes den inn i en sammenheng som ser ut til å ønske å skape en rensende effekt. Seansen fungerer helt greit. I neste uke skal kompaniet synge seg videre til Meteor-festivalen i Bergen.

 

 

 

 

 

 

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

thebigdream_fotohampusberndtson_2.jpg
Foto: Hampus Berndtson, Black Box Teater

«Verden finnes ikke ennå – den holder på å bli til»

Verk Produksjoner skaper en verden gjennom å ta utgangspunkt i en god, gammeldags brevkorrespondanse mellom to skuespillere i sin nye forestilling The Big Dream. Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent.

 

Av Elin Lindberg

 

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

Med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Per Platou

Scenografi/lyskonsept: Jakob Oredsson

Scenografi-assistent, lystekniker: Felipe Osorio-Guzmán

Tekstdramaturg: Runa Borch Skolseg

Produsent: Pernille Mogensen

Black Box Teater, Store scene, premiere 9.oktober 2019

 

Det er ingen tvil om at Verk spiller på sjarmen i den nye forestillinga si The Big Dream. Her er det ingen kontroversielle handlinger eller utsagn og det tas ikke særlig store sjanser kunstnerisk, men det er helt greit. Vi inviteres inn i to menneskers hverdagsliv gjennom brevene de sender til hverandre. Betraktningene de gjør seg om livene sine, og måten presentasjonen av brevene gjøres på, fører likevel til en fornemmelse av nærvær som kjennes vesentlig.

 

Et ekte sosialt medium

En kvinne (Solveig Laland Mohn) står på kanten av scenen når vi kommer inn på Store scene på Black Box Teater. Hun har en iøynefallende øyenskygge og en tettsittende, heldekkende, katteaktig trikot på seg. Kostymet er teatralt og understreker at dette er en kunstsetting. Spillestilen i Verks forestillinger er ofte nedpå og vennlig imøtekommende – slik er det også her. Laland Mohn står foran på scenen og forteller tilforlatelig, sjarmerende og ikke uten en viss munterhet, om sitt første møte med teaterarbeid som ungdom og hvordan hun bare har fortsatt og fortsatt med teater. Hun presenterer sin rolle i denne forestillinga: hun skal formidle brevvekslinga mellom de litt eldre kollegaene sine, den ene er i Oslo, den andre i København. Hun er et slags medium, en i høyeste grad menneskeliggjort kommunikasjonsplattform, hun er et ekte sosialt medium.

 

Teatralitet

Verk refererer gjerne til andre verk og kunstnere i arbeidene sine. Når Laland Mohn presenterte bakgrunnen for stykket, var lyset på i salen og scenen bak henne lå i mørke. Hun framfører lett og ledig Prosperos kjente monolog fra William Shakespeares Stormen – «Vi er av samme stoff som drømmer veves av, vårt lille liv er omringet av søvn» før hun går bakover og forsvinner i det som har åpenbart seg bak henne på scenen: en liten scene, et teater i teatret. Det er kledd med mørke forheng og referansene til Davis Lynch er tydelige. Rommet rundt den lille scenen er nakent og ryddig. Utgangspunktet for The Big Dream er enkelt, det er en brevveksling mellom to personer, men alle de tilsynelatende små grepene som er tatt i denne presentasjonen av brevene gjør forestillinga teatralt rik.

 

Teksten

Laland Mohn starter med et brev Saila Hyttinen skrev til Anders Mossling. Det er ganske konfronterende – smått aggressivt. Hun skriver at Anders er vanskelig å jobbe sammen med fordi han aldri er til stede. Mossling svarer likevel at han blir glad for å få brevet og synes det er fint å få en åpen dialog. Han skriver om bekymringer over den økonomiske situasjonen sin. Hyttinen forteller i sitt neste brev om ei forestilling hun har sett. Han skriver om en film han har vært med i. De skriver om dagligdagse ting og om minner, foreldre, drømmer. Sammen bearbeider de virkeligheten og livet sitt gjennom skriften. Teksten fungerer best når den dreier seg rundt de hverdagslige tingene, rundt Sailas far og farmor og rundt det å bli eldre. Når teksten hekter seg på andre tekster, for eksempel Heiner Müllers Hydra, er det på kanten til å bli litt forsert eller for «villet». Slik jeg forstår det refererer tittelen til en scene i Andrej Tarkovskijs film Stalker som kommer opp i et av brevene. Det er broren til hovedpersonen som har kommet seg lenger inn i «Sonen» enn noen før ham. Han skal få oppfylt sitt høyeste ønske – ifølge ham selv er dette ønsket at broren skal komme til live igjen. Når han kommer hjem blir han styrtrik, men broren er fortsatt død. Han hadde altså egentlig ønsket seg å bli rik. Han kjenner ikke seg selv. Denne erkjennelsen gjør at han tar livet av seg. En trist og fascinerende historie. Og noe mer enn det blir den ikke i Verks forestilling, den får ingen sammenheng med resten av brevvekslinga.

 

Nostalgi

De to brevskriverne Anders Mossling og Saila Hyttinen er begge over 50 år. Da de var i tjueåra var det nok brevskriving som gjaldt. Det var måten å kommunisere på når man bodde i hver sitt land for eksempel. Det er derfor et visst nostalgisk preg over dette å skrive brev. Og det er fint å bli minnet på det spesielle ved nettopp denne aktiviteten. Det tar lengre tid å skrive et brev enn å skrive en mail eller ei melding eller å legge ut et bilde på Instagram eller Facebook. I et brev er det i utgangspunktet ikke bilder. Det er håndskrift. Den fysiske forbindelsen mellom de to brevskriverne er de håndskrevne ordene på et papir. Mossling og Hyttinen henvender seg til hverandre med respekt og et tydelig ønske om å kommunisere sammen. De sosiale mediene vi på nokså kort tid er blitt så vant til å bruke, har en helt annen letthet enn den nå gammeldagse brevskrivinga. Langsomheten og tiden man gjennom å skrive brev investerer i hverandre kjennes her verdifull og viktig. Jeg håper flere enn meg blir inspirert til å skrive brev igjen!

 

Fornemmelse av nærvær

Lydbildet i The Big Dream er alt fra bare små antydninger til voldsomme sekvenser med høy, industriell, ullen lyd kontrastert med det skarpe og metallaktige. Dette er med på å insistere på det teatrale i uttrykket. Dansesekvensene har en lignende dynamikk. Her er det små danseaktige bevegelser i kontrast til kraftige og skulpturelle bevegelser i det Lynch-aktige lille teatret i teatret.

De siste ti årene har vært preget av virkelighetslitteratur. Det kan vi kanskje til en viss grad kalle dette også, men tekstmaterialet er transformert teatralt slik at det også inkluderer publikum i de personlige betraktningene over livet og verden. Nærværet dette fører til er med på å gjøre The Big Dream vesentlig, og Verk Produksjoner har på nytt vist at de er et av våre viktige skapere av samtidsteater.

 

 

 

 

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Publisert på shakespearetidsskrift.no i august 2019

 

BBT_201903_LisaLie_WebRes-52-683x1024.jpg

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Black Box Teater, 24./25.august 2019

 

 

På grunn av at jeg har skrevet under på en taushetserklæring i forbindelse med forestillingen Vake er jeg forhindret fra å skrive en anmeldelse. Derfor har jeg skrevet et eventyr inspirert av våkenatta. Dette skriver tåkefyrstene i Vake:

Vake er et hemmelig mysteriespill, som bare deltagere får ta del i og snakke om, og da bare seg imellom. Det er strengt forbudt å avsløre mysteriene. Dersom du vil vite hva som foregår i Vake må du delta. Hvis ikke vil du for alltid bli innhyllet i uvitenhetens tåke- sammen med en gjeng med hester. 

 

 

Våkenatt, mange år etter

 

Av Elin Lindberg

 

Det var en gang en nokså gammel bestemor. Hun var ikke helt sikker selv, men regnet med at hun var rundt 850 år. Hun hadde gått i de fleste skoger, og hun gikk fortsatt. Gikk og gikk. Det var ennå lenge til hun kom til ættestupet, hun fikk holde det gående. Hun hadde gjennomgått mange våkenetter i sitt lange liv, denne natta skulle det også våkes og vandres. Nå gikk hun i en forholdsvis ny skog, den kunne ikke være mer enn 200 år gammel. Mye gran, mye grus. En ung munk kom gående opp ved siden av henne, han smilte vennlig. Hun smilte høflig tilbake. Hun hadde levd så lenge at hun visste at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang på denne unge munken uten en eneste stripe av grått i det bemerkelsesverdig røde håret sitt.

 

«Hvor går grensen mellom død og søvn?» spurte tåkefyrsten henne der hen satt på en stein som kanskje var i et tjern til høyre for veien de gikk på. Det hele var noe uklart.

 

Bestemoren hadde utdannelse som luksusprostituert fra DDR, men hadde ikke drevet det lenger enn til å sitte som underordnet sekretær på kontoret til institusjonen som utdannet enda flere prostituerte. En nokså utmattende jobb, ensformig. Hun så den ene etter den andre komme ut etter endt utdanning, viftende med diplomene sine. Mange av horene var fryktelig kjedelige mennesker, men de var gode til å snakke om erotikk, det skal de ha. Bestemoren hadde også jobbet litt som massør, men ble sett på som nokså lat fordi hun egentlig ikke likte å massere. I flere år arbeidet hun på et lefsebakeri, her fikk hun bruk for massasjekunnskapen. Lefsene skulle håndlages. De skulle knas og formes. De ble fine og runde og passelig tykke. Men dette var lenge siden, i et land langt, langt borte. Nå gikk hun. Hun sang mens hun gikk: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen». Plutselig gikk det en hel hærskare av mennesker sammen med henne og sang den samme sangen. De sang og var glade. I veikanten, midt i et bringebærkratt, sto det en bjørn på to bein. Han vagget godmodig fra side til side og smilte til dem der de gikk. Rundt en sving sto igjen den unge, rødhårete munken som egentlig var en seraf. Han var alvorlig, ikke direkte streng, men serafene er som kjent ikke av denne verden, de vet ikke om godt eller ondt. På 1930-tallet fikk bestemoren briller, de var hun svært avhengig av. Hun tok aldri av seg brillene, derfor sov hun alltid på ryggen. Når nå serafen bandt et hvitt tøystykke rundt hodet og brillene hennes slik at hun ikke skulle se noe, holdt hun på å besvime – hva om hen ødela brillene? Hva da? Da hadde hun kommet til å nå ættestupet altfor fort! Det måtte ikke skje!

Ad omveier ble de nå ledet til et avsidesliggende vertshus. Hun kjente igjen lefsene de fikk servert på vertshuset, det var hun selv som hadde laget dem. Hun spiste en halv lefse, drakk et krus øl og sovnet sittende. Da hun våkna hadde tåka lagt seg og de nyutdannede prestinnene hadde det travelt med å betjene kundene sine. De sprang rundt, slik hun selv hadde sprunget rundt for 600 år siden. Nå tok hun det litt med ro. Det skulle hun ikke gjort. Hun kom for seint til å hindre at søstera hennes ble drept av ville, tøylesløse dyr uten snev av moral. Stakkars, stakkars søster. Det måtte en omstendelig helingsseremoni til for å få henne på beina igjen. Mye salt måtte til. Tromming måtte til. Det ble bra til slutt. Kjære søster kom tilbake til livet. Bra. De to søstrene som egentlig bare så vidt var halvsøstre, tok seg et velvoksent krus gløgg med vodka fra det gode, gamle DDR, for å feire. Etterpå sang bestemoren en sang live på radio om at søstera hadde overlevd.

Bestemoren prøvde flere ganger på å nå huset ved stranden. Hun visste hvor det var, men det var krefter der som gjorde det umulig å komme seg helt dit til huset med det spisse taket. Hun ble stoppet av noe, kanskje var det tåka selv. Hun kom seg aldri dit selv om det bodde en vennlig skikkelse fra Mummidalen der, og da tåka letta og vannet lå flatt og blankt, var det for seint.

Tåkefyrstene dro skodda tett rundt seg og etter seg og forsøkte å skjule seg i den. Morgenen etter våkenatta forsøkte de å skjule selve tåka. Men gjennom edderkoppspinnet i lyngen klarte de ikke trekke tåke og dis. Morgenduggen i spinnet avslørte hvor de var blitt av – både de høygravide, de bittesmå og de krumme skapningene hun hadde sett og hørt natten gjennom. De var sunket i jorda. For bestemoren som hadde et navn hun egentlig selv hadde glemt, gikk veien videre. Videre, videre, forever. En ny dag. Grus og gran, grus og gran.

 

 

Det Norske Teatret: SIGD

publisert på Shakespearetidsskrift.no november 2019

20191031-dnt-sigd-1043.jpg
foto Dag Jenssen

Livsdansen, mest i moll

Sigd av Ruth Lillegraven på Scene 3 på Det Norske Teatret blir vellukka mykje på grunn av det fysiske uttrykket til skodespelarene. Det er Magnus Myhr som har vore koreograf. Somme parti blir likevel noko langdryge.

 

Av Elin Lindberg

 

Ruth Lillegraven: SIGD

Regi: Peer Perez Øian

Koreograf: Magnus Myhr

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, scene 3, laurdag 9.november 2019

 

De tre skodespelarane (Morten Svartveit, Kjersti Odden Skjeldal og Gard Skagestad) kjem slentrande inn på scenen i kvardagsklede medan lyset er på og publikum sit og småsludrar. Skodespelarane ser på oss, dei fangar merksemda vår. Gard Skagestad startar med nokre hopp og spring, med folkedanspreg. På det gjennomskinlege, svarte bakteppet er det nokre enkle, kvite strekar som rissar opp vestlandsfjell for oss. Strekane er i slekt med Jan Groth sitt sceneteppe på hovudscenen. Scenerøyk sig inn og minner om fuktig vestlandsskodde. Gard Skagestad stoppar og seier andpusten at: «Alt fell i fjorden».

 

Tyngd

Sigd er ei poetisk forteljing om eit liv. Ho er bygd over Ruth Lillegravens diktsamling frå 2016, med same namn. Det er Endre (Morten Svartveit) som er hovudpersonen. Han er ein av ni ungar på ein liten gard ein stad ved ein fjord på Vestlandet. Endre er odelsguten. Det første han hugsar er at faren Svein (Gard Skagestad) ber han ut i det klare mørkret og viser han månen som står som ein sigd på himmelen. Dette blir som eit emblem på livet til Endre. Det er alltid noko mørkt over det. Sigden, eit skarpt kvardagsverktøy, heng trugande over livet hans, på eit vis. Handlinga finn stad på 1800-talet. Endre skal ta over den vesle garden, nokre av syskena hans reiser etter kvart til Amerika, eit par døyr, systrene giftar seg med gutar på grannegardane. Dei som reiste til Amerika skriv heim om store opne marker, om prærie og om von om eit betre liv. Endre skal ingen stad. Han skal vere på garden, slik odelsgutane har vore i alle år før han. Det gjeld forresten ikkje alle – Endres bestefar blir borte på mystisk vis. Noko hadde skjedd på fjorden. To grannar blei funne drepne i ein båt, og bestefaren er òg blir borte. Det blir til eit svart hol av svik i slekta.

 

Kjærleik og arbeid

Endre giftar seg med Abelone (Kjersti Odden Skjeldal), ho er sjølvaste prestedottera. Endre kallar dei to «eit stort glødande oss». Endre og Abelone dansar ein dans munn mot munn. Dei slepp aldri taket i munnen på den andre. Det er eit særs fint grep. Det blir ikkje kleint, men stadfestar kjærleiken deira og viser kor uthaldande han er. Svartveit og Odden Skjeldal gjer eit framifrå fysisk skodespelararbeid her.

Arbeidet på garden blir òg dansa fram. Far Svein og sonen Endre arbeider saman. Den eine lagar hol i bakken med spett, den andre kjem etter med hesjestaur som han set i hòlet. Dei høgg, dei kvistar, dei dyrkar jorda. Det er kjærleik og arbeid og livet går i gode sirklar. Det er liv og daud, men etter kvart blir det mest daud og alt fell på ein måte i fjorden att.

 

Bjørnen

Endre har noko inni seg. Han har ein bjørn inni seg, seier han. Det er som han går inn i ein tung depresjon. Han klarer ikkje arbeide. Han klarer ikkje noko. Det er så tungt, så tungt. Det gjer så vondt, så vondt. Det er mogleg det er det depressive i innhaldet her som gjer at dynamikken her blir noko stilleståande og søvndyssande. Hadde framsyninga hatt godt av eit brot av noko slag her? Dei lange linjene som held livet saman er her. Dei seige banda som bind ein til slekta, ledd etter ledd bakover, er der. Staden, det materielle, jorda, som òg berre er, gjev tyngd. Det er menneska som må skape liv og handling, sjølv om dei har ein bjørn på innsida.

 

Verda opnar seg

Bøker kjem frå ein bror i Amerika. Dei les. Dei får ny kunnskap om ymse ting, mellom anna om dodo-fuglen. Ei noko depressiv historie. Han er jo som kjend utdøydd. Den tjukke fuglen som ikkje kunne flyge levde på Mauritius og overlevde ikkje møtet med europearane og dei dyra dei førte med seg. Kjenner Endre seg igjen i denne ikkje flygedyktige dodoen – eller dronten som han ofte blir kalla på norsk? Abelone og han fekk ikkje barn, etter dei er det kanskje ingen til å ta over garden. Dei er dei siste, ein utdøyande rase. Endre les og les som om det var livet om å gjere. Abelone i bakgrunnen tek seg av garden, men ho les etter kvart òg. Dei får ei ordbok frå Amerika. Dei lærer seg engelske ord som dei uttalar slik dei står, men med stort alvor. Det er barnleg og sjarmerande.

 

Språket

Ruth Lillegravens diktsamling Sigd er delt i tre delar. I framsyninga er ikkje dei tre delane så tydelege. Det er når Endre blir liggande med denne bjørnen inni seg, eller gikta som er det fysiske symptomet på det som verker som depresjon, at endringa skjer. Han mistar språket sitt. Når han ikkje er i stand til å gjere arbeidet på garden blir språket som er knytt til arbeid, til jorda, borte. Språket har vore eit band som har knytt han til den daglege gjerninga og til jorda og sjølve livet. Abelone flytter ut frå kammerset deira, dei står i fare for å miste kvarandre. Det blir språket som til slutt får dei saman att. Dei prøver seg fram med å kommunisere med kvarandre på eit nytt språk. Eit språk som er heilt nytt for dei begge. Dei engelske glosene som dei uttalar på sitt vis, blir eit felles språk. Dei får eit nytt liv samen før det er heilt slutt og snøen legg seg.

 

Det fysiske arbeidet

Samarbeidet mellom Peer Perez Øian, Magnus Myhr og utøvarane har gitt eit fint scenisk resultat. Det er det fysiske arbeidet skodespelarane gjer som ber denne framsyninga. Svartveit, Odden Skjeldal og Skagestad omfamnar det fysiske skodespelararbeidet på ein framifrå måte. Nokre stader slit dikta med å bli scenetekst. Ordbileta er fine, men kan somme stader bli litt distanserte og stive som dramatikk. Trass i eit par innvendingar var dette ei god teateroppleving.