Brageteatret: RUFFEN OG DEN MAGISKE HOLLENDER av Tor Åge Bringsværd

foto Signe Fuglesteg Luksengård

publisert i Ånd i hanske 4-2021 (Unima.no)

Tøffe Ruffen er en sympatisk kjernekar

Til Ruffen og den flygende hollender har Brageteatret fått med seg et stjernelag av figurteaterkunstnere – det blir det høy kvalitet av.

Anmeldt av Elin Lindberg

RUFFEN OG DEN MAGISKE HOLLENDER av Tor Åge Bringsværd

Regi: Gwendolyn Warnock

Scenografi, kostymedesign og dukkedesign: Kirjan Waage

Dramatisering: Oda Radoor

Lysdesign: Oscar Udbye

Skuespillere/dukkespillere: Siv Iren Misund, Oda Djuplasti, Kristoffer Bakken Erichsen, Kirjan Waage

Komponist, musiker og forteller: Nils Oortwijn

Teatermaler: Kariann Clarke

Rådhusteatret Ski, søndag 14.november 2021

Alt for få hadde funnet fram til Rådhusteatret i Ski og Ruffen og den flygende hollender denne tåkete søndagsettermiddagen. Og det er synd, for dette er virkelig en oppsetning som fortjener et stort publikum – og som våre yngste teatergjengere fortjener – fordi dette er svært god figurteaterkunst.

God, gamle Ruffen

Det er ingen tvil om at det er den gamle barnebokhelten som er hovedpersonen når vi kommer inn i teatersalen. Over scenen henger en malt dekorasjon med en versjon av sjøormen Ruffen slik vi kjenner ham fra bøkene om ham fra 1970-tallet med de legendariske illustrasjonene av Thore Hansen. Det er koselig og nostalgisk. Og det er nettopp slik agn besteforeldre, og voksne foreldre, biter på når de skal ta med barn og barnebarn på teater. Her er tilsynelatende alt ved det gamle. Sympatisk og eventyraktig lett musikk roer oss ned der vi finner plassene våre i teatersalen som i dag er for stor for den lille gruppen av små og store som vi er.

På scenen er ei lita «kai» til høyre og en «sjø-anemone» til venstre. Midt på er det tre lag bakover med blåmalte rammer, den ene inni den andre, slik at det blir skapt dybde i scenografien.

Eksellent formidlingsevne

Kapteinen (Nils Oortwijn) kommer fram på kaia med trekkspillet sitt. Han er ulastelig kledd som en kaptein fra 1700-tallet og han synger en sjarmerende sjømannssang om Jan, Per-Tore og Cornell som reiste til sjøs med skjegget sitt. Han formidler forbilledlig tydelig historien vi nå skal få se. Barna blir tatt på alvor uten at tydeligheten virker nedlatende. Kapteinen presenterer den unge sjøormen Ruffen. Det er Kirjan Waage fra Wakka Wakka som er stemme og figurfører. Det er han som står bak kostymer, scenografi og dukkedesign. Den andre halvdelen av Wakka Wakka – Gwendolyn Warnock – står for regi. Ruffen viser seg fram i tre størrelser. Han er tråddukke bakerst, og håndholdt i de to andre størrelsene. Presentasjonene er rolige og tydelige slik at alle skal få det med seg.

Tøff Ruff

Waage spiller Ruffen som en vilter og tøff liten sjøorm. Han er nysgjerrig og modig. Når han får høre at Den flyvende hollender er forbannet av selveste Havdronninga slik at han ikke kan få sin siste reis til Den siste havn – alle sjømenns paradis – tar Ruffen affære. Han må først finne ut hvor Havdronninga bor, da må han ned på 4000 meters dyp for å snakke med en syngende hummer som bor der og vet alt.

Før Ruffen drar av gårde snakker han med omsorgssjøormen sin som er Bestemor. Hun er en svær sjøorm – mange meter høy. De scenografiske elementene, og figurene, benytter – forbilledlig igjen – hele høyden på scenen. Scenebildet og spilleplassen blir slik variert og spennende. Tilbake til Bestemor. Hun er skapt i Thore Hansens bilde og er like opptatt av strikking som hun har vært i hele vår bekjentskapshistorie med henne. Hun er som nevnt høy, i tillegg har hun en hale som rekker helt rundt det egget som er Ruffens seng (funfact: sjøormer sover i store egg). Bestemor spilles sympatisk, men stemmen hennes blir noe svak i forhold til Ruffens klare og levende røst. Jeg savner også at halen til Bestemor kommer mer i spill. Den blir litt for slapp og putete der den ligger.

Menneskedukken

Sjøormer har ikke kosedyr, de har kosemennesker. Ruffens kosemenneske heter Pia. Dette er et godt dramaturgisk grep. Ruffen må jo ha med seg kosemennesket sitt på tur og det gir ham noen å ha dialog med underveis. Litt skummelt blir det også når Pia flyter av gårde i dypet etter samtalen med den syngende hummeren og må finne seg en halvtam laks å ri på for å finne fram til eieren sin igjen.

Det er hjerteskjærende når Ruffen gir fra seg kosemennesket til Den flyvende hollender for at han trenger mer trøst enn ham selv. Det er nesten så det er et alt for stort offer for en barnesjøorm.

Herregud for en havdronningstemme!

Siv Iren Misund spiller Havdronninga. For et funn! Misund er en fremragende mezzosopran og hun synger replikkene til Havdronninga som en wagnersk valkyrje – det er grøssende flott! Hun er også hevet høyt opp på en skinnende trone – nok en flott bruk av alle etasjer i et scenerom. Hun har skinnende paljettkostyme og har kraft og makt – og hun er faktisk så skremmende at et lite barn må bæres ut av teatersalen. Men resten av barna jeg observerte fulgte storøyet med – flott. Det store, og en smule voldsomme, balanseres av vittige bifigurer. Det jålete havfrue/havherre-paret for eksempel er veldig artige. En jazzfisk, slappfisk, og en bunnfisk med like flat humor som en dyphavsslette: «Pizza laget fra bunnen av» – «bunn giorno!» De bløteste blødmer, men fulle av sjarm.

Fram og tilbake

Alt løser seg naturligvis, men hindringene som har stått i veien har virket helt uoverkommelige. Harmonien er gjenopprettet på Den usynlige øya der sjøormene bor. Historien gjenfortelles baklengs – utmerket didaktisk. Vi blir minnet på hva vi har opplevd. Sjøormene kan fortsette gumling av fiskeboller med rosiner og Den Flyvende hollender kan endelig komme seg på puben i Den siste havn og synge rai-rai og drikke grogg. Det hele er fargerikt og passe fartsfylt, og aktørene har en ypperlig presisjon i spillet. Hurra: Dette er godt figurteater!

Black Box Teater: Helle Siljeholm: THE MOUNTAIN BODY

foto Istvan Virag

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Skriften på veggen

The Mountain Body av Helle Siljeholm er interessant og givende som møte med en prosess, som teatral kunsthendelse er den ikke helt vellykket

Av Elin Lindberg

THE MOUNTAIN BODY

Konsept og koreografi: Helle Siljeholm

Klatrere og medskapende utøvere: Marianne Kjærsund, Pernille Holden, Anders Rummelhoff, Sjur Hansteen

Produsent: Guro Vrålstad

Tilgang, sikkerhet, historisk konsulent, lokal tilrettelegging: Olav Vestlie

Pigmentekspert: Bent Erik Myrvoll

Kostymedesign, søm: Solveig Fagermo

Black Box Teater, visning: Østveggen, Kolsåsstupene. Premiere 21.august 2021

Først: Det er en glede at det finnes så mange former for teater og teatrale, performative hendelser. Hamlet på Nationaltheatret finnes og The Mountain Body finnes – eksempler på to svært ulike former for teatrale uttrykk. Det er essensielt at det fortsatt satses på å skape et livskraftig miljø for disse teaterartene.

Ut på tur

I god tid har reisefølget mitt og jeg dratt fra Oslo til Bærum og fulgt kartanvisningene fra Black Box Teater. Vi har tursko og turklær, og sekk med termos og matpakke. Vi vandrer gjennom skog og langs idylliske stier til et stort nytreska, gyllent jorde som vi krysser. Her, et stykke ute på jordet, er visningsstedet. Vi ser opp mot Kolsåsstupene. Publikum kommer. Voksne, barn, hunder. Folk tar fram tepper, mat og drikke. Det er koselig piknik og god stemning. Sol og akkurat passe varmt. Klokka nærmer seg 12, da skal forestillinga starte. Måten å se på, oppleve eller ta innover seg, forandrer seg i møte med et kunstverk. Sansene skjerpes. En stor gresshoppe havner på buksebeinet. En rovfugl sirkler over Kolsåstoppen. En hvit prikk i Kolsåsstupene er nok en klatrer som venter på beskjed om å starte. En skygge i fjellsida minner om en flygende drage. En diger skurtresker starter arbeidet med å treske korn på jordet foran oss. Vi venter, vi ser, og vi lider ingen nød.

Interessant historie

Helle Siljeholm som står for konsept og koreografi ønsker oss velkommen. Hun forteller hvorfor nettopp dette stedet er valgt. The Mountain Body er et prosjekt som ser på hvordan fjellet synlig og usynlig påvirker samfunnet rundt. Det er et interdisiplinært prosjekt og en serie arbeider i ulike fjell – Kolsåsstupene er først ut. Siljeholm forteller om stedets interessante geologi – dette får vi utdypet av geolog Henrik Svendsen seinere. Fjellet – om vi kan kalle det et fjell – er en det av det geologiske området Oslofeltet som går fra Oslo til Telemark. Det er 400 millioner år gammelt. Vi lærer om konglomerat – presset elvesand, basalt som har rent som flytende lava-elv og om den svært sjeldne rombeporfyren som også finnes her. Siljeholm forteller om kunstnere som har møttes her ved Dælivann – Kitty Kielland, Harriet Backer, Eilif Pettersen. Malere som var svært opptatte av lys under nyromantikken på slutten av 1800-tallet. Edvard Munch og Claude Monet malte også herfra. Siljeholm informerer oss om at dette var det første feltet for klatring i Norge. Det ble etablert i 1903, blant annet av Therese Bertheau, som var lærer i Oslo-skolen. Mange miljøforkjempere har klatret her. Det er fortsatt bolter igjen etter miljøfilosofen Arne Næss.

Mennesket er en liten prikk i verden

Noen ganger er konseptet, ideene og materialet et verk er skapt av, mer interessant enn verket selv. Vi ser de fire hvitkledde klatrerne og medskaperne i prosjektet (Marianne Kjærsund, Pernille Holden, Anders Rummelhoff, Sjur Hansteen) bevege seg i fjellsida. Vi stirrer på de hvite små prikkene. De beveger seg trygt og sakte. Litt opp, litt til siden. En elg! En diger elg løper over det gyllne jordet! Meget vakkert! Meget vakkert! Publikum applauderer. Skurtreskeren går. Den kjører i store sirkler på jordet foran oss. Vi er i en tilstand der vi observerer verden. En edderkopp. En skogsdue. Lintorskemunn – en plante med gule blomster. Et fly. Med kikkert ser vi at klatrerne maler på fjellveggen. De følger konturene til fjellet. Fargelegginga er et møte mellom klatrernes/aktørenes bevegelse og fjellet.

Kunnskap

Etter seansen i bergveggen går vi videre over gyllne jorder, på stier gjennom eldeløvskog, over den gamle husmannsplassen Gjettumsbråtan, opp til KIF-hytta. Der møter vi billedkunstner Bent Erik Myrvoll. Det er han som har produsert okermalinga som aktørene/klatrerne benytter. Vi får et interessant foredrag om okerpigmentet som er brukt. Det er fra Telemark og er – etter det vi forstår – funnet i Oslofeltet, det geologiske området vi nå beveger oss på. Myrvoll forteller inngående om prosessen med å samle pigment og skape malingen. Det er svært interessant å høre en fagperson snakke om sitt eget fagfelt. Han snakker om hvordan fresker restaureres, han viser oss knust marmor som han blander med pigmentet. Vi får se eksempel på hvordan pigmentet ser ut når det blir brent. En interessant kobling er at okerpigment var det de aller første menneskene brukte når de lagde malerier på huleveggene sine.

Geologi og økologi

De to offisielle foredragene oppe ved KIF-hytta sto geolog Henrik Svendsen og økolog Katrine Eldegard, professor i naturforvaltning, for. Svendsen forteller hvordan en geolog leser jordas arkiv og bruker det for å si noe om blant annet fortidsklimaet. Svendsen har, blant annet, skrevet boka Bergtatt om fjellenes kulturhistorie. Mange fjell har blitt sett på som hellige. Kailash i Tibet, for eksempel, er fjell pilgrimmer går rundt den dag i dag – noen krabber på kne rundt fjellet. I samisk kultur finnes også hellige fjell. Foredraget er glimrende utført og virkelig interessant. Et begrep han trekker inn er det antroproscene som er en ny geologisk tidsalder som understreker menneskenes påvirkning på geologien.

Katrine Eldegard understreker også menneskenes enorme påvirkning på verdenen vår. Hun mener at det ikke lenger finnes urørt natur. Hun illustrer ved hjelp av en meterlang hyssing hvor lenge det har vært liv på jorda og hvor lenge mennesker som oss har vært her – vår tid får nesten ikke plass på hyssingen, likevel har vi satt så enorme spor etter oss. Før vår tid – for 10 000 år siden var 99,9 % av biomassen ville dyr, nå er det rundt 4%. Igjen er det svært interessante foredrag om menneskets plass i verden.

Mene mene tekel ufarsin

I bøkens bok – Bibelen, nærmere bestemt i Daniels bok i Det Gamle Testamentet står disse mystiske ordene som i vår dagligtale er blitt til skriften på veggen. Vi bruker uttrykket for å beskrive en høytidelig dom eller et viktig budskap. De okerfargede strekene, konturene av fjellet som aktørene i The Mountain Body maler på, kan kanskje illustrere skriften på veggen for oss. Gjennom all kunnskapen vi tilegner oss, eller blir minnet på, i løpet av teaterhendelsen og spesielt foredragene rundt den, reflekterer vi over vår arts tilstedeværelse på jorda og på selve verdenen vår – jorda.

Styrken til The Mountain Body er fokuset på kunnskap om verdenen vi lever i. Kunnskapen kan styrke vår handlingskraft for å ta vare naturen. Som kunstverk er ikke The Mountain Body like sterkt. Det er sympatisk at materialet forestillinga, eller verket, bygges opp rundt er så synlig. Det er likestilt med den koreograferte klatreseansen. Friluftslivet og de akademiske foredragene integreres ikke i verket, men står for seg selv og kommer til å få en enda sterkere posisjon enn klatreforestillinga. Aktørenes fysiske møte med bergveggen og malinga med den fantastiske okerfargen foregår så langt unna oss som publikummere at det rett og slett blir vanskelig å se og følge. Alt annet som skjer rundt oss gjør større inntrykk og angår oss mer. Ideen om skriften på veggen er fin, men den fungerer ikke så godt i praksis. Men alt i alt er dette et sympatisk prosjekt og turen var veldig fin.

Østfold Internasjonale Teater: VI ER KRIGERE av Monica Isakstuen

foto Harald Fossen

publisert i Norsk Shakespearetidaskrift 4-2021 og på Shakespearetidsskrift.no

La meg få sørge

(Fredrikstad): Monica Isakstuens komplekse scenetekst Vi er krigere møter Trine Wiggens enkle og presise regi; det sitter som et skudd. Urpremieren markerer også åpningen av Østfold Internasjonale Teater.

Av Elin Lindberg

VI ER KRIGERE av Monica Isakstuen

Regi: Trine Wiggen

Scenograf: Ingrid Tønder

Kostymer: Ane Aasheim

Lysdesign: Yasin Gyltepe

Musiker og komponist: Jonas Bjerketvedt

Dramaturg: Elin Grinaker

Østfold Internasjonale Teater, urpremiere 12.november 2021

Vi er i et samfunnshus en mørk novemberkveld. Lyset er konstant på, det er grelt. Spilleplassen er midt på gulvet. Publikum er plassert rundt på alle fire sider, i to rekker, på samfunnshusets flekkede, godt brukte stoler. Et stort beige teppe markerer scenen. Publikums stoler er beige, skuespillernes stoler er røde og de er plassert mellom oss i publikum. Det er nært og intimt – og nådeløst på et vis.

I Vi er krigere møter vi karakterene «Jeg» (Marte Magnusdotter Solem) og «De andre» (Bhkle Male, Mona Huang og Vanja Kern Vestenfor). Karakterene har ikke navn og det er ingenting i teksten som forteller oss hvor vi er.

Kostymene er klær unge mennesker går i, men har effekter som skurrer litt. «Jeg» har myke hverdagslige klær i grått og svart, men sko med høye hæler som ser litt pyntete ut. Det gir karakteren et flertydig preg. Det samme gjelder en av «De andre», Vanja Kern Vestenfor, som har en paljett-topp under en stor ytterjakke. Det åpner også opp tolkningsrommet og skaper spenning.

Jeg og de andre

Teksten er organisert i ti episoder. I en av de første episodene forteller «Jeg» om et brudd og en avskjedsreplikk:

Avslutningsreplikken min?

Ja, det du sa da du gikk, sier han.

Nei … sa jeg noe?

Ja, sier han.

Du sa du egentlig var en skikkelig gladjente.

Det kan jeg ikke huske, sier jeg.

Det kan du ikke huske? sier han. Men du husker vel hva JEG sa?

Nei? sier jeg.

Jeg sa at det er du faen ikke, ler han.

En gladjente?!?

Du har da for faen aldri vært noen gladjente.

Nei, Marte Magnusdotter Solem er ikke akkurat noen sprudlende gladjente når hun forteller dette. Hun er sår og smilende. Det er som om hun forklarer og nesten unnskylder seg både overfor oss i publikum og «De andre» (som er tre). I den påfølgende episoden er «Jeg» en mor som er på sirkus med sønnen sin. Hun forteller at de sitter på de billigste plassene langt unna manesjen. «Jeg» virker skamfull over å være fattig. Isakstuen har i andre tekster tematisert omsorgssvikt, eller angsten for å komme til kort som forelder. Det dukker også opp her. I en episode like etter beskriver «Jeg» en begravelse. Vi aner at noe forferdelig har skjedd, eller kan skje. Det er hele tiden noe stort og farlig i verden som karakterene i stykket kjemper for å holde på avstand. Livet blir i stykket nærmest en krigstilstand, der tittelen spiller på at karakterene – eller kanskje også vi i publikum – er krigere som kjemper for eget liv og lys. Det er en konstant krig mot et truende mørke og tilintetgjørelse på mange plan.

Bekjennelser

Historiene, eller anekdotene, til «De andre» er sterke og såre. De framstår som bekjennelser. En (Bhkle Male) forteller om å bli forlatt som lite barn og beskriver det å ikke bli sett av moren som en psykisk mishandlingsstrategi. En (Vanja Kern Vestenfor) forteller at moren satte henne på gangen hvis hun ikke spiste opp maten sin og at hun kalte henne ei bikkje. En (Mona Huang) forteller en grotesk historie om hvordan han dreper en venninne med en slaktepistol uten å forstå hva det er han har gjort. De tre skuespillerne forteller lett og enkelt om disse brutale opplevelsene. Karakterene framstår som sympatiske mennesker som er skremmende vanlige. Vi får små glimt inn i tragiske skjebner.

Det foruroligende

Regissør Trine Wiggen, som også selv er skuespiller, er god på personinstruksjon. De fire på scenen utstråler eierskap til tekst og framføring. Spillet er enkelt og nedpå. Skuespillerne er på scenen hele tiden. «Jeg» har ofte gulvet alene med sin tekst, mens «De andre» sitter på de røde stolene sine. De henvender seg til oss i publikum og til hverandre. Regi og spill møter smertepunktene teksten formidler uten å bikke over til voldsomhet eller overspill. Balansen er hårfin og presis. Det voldelige er like under overflata. Det er som om vi aner det forferdelige under en nesten transparent, beskyttende overflate.

Musiker og komponist Jonas Bjerketvedt er også på scenen hele tiden. Han har skapt musikk som også underbygger det uhyggelige og truende. Han balanserer mellom stillhet, eller nesten stillhet, og et, noen steder, nesten uhørlig skurr. Det er noe der, noe forstyrrende, noe som alltid minner en på det truende. «Jeg» sier i stykket: «Det er så ekstremt mye bråk i hodet, så mange ord, historier». Det musikalske skurret konkretiserer dette på glimrende vis.

På samfunnshuset

Østfold Internasjonale Teater presenterer seg som et teater som vektlegger scenekunst i det offentlige rom og stedspesifikk scenekunst. Til Vi er krigere møter vi oppi foajeen i teatret før vi inviteres inn i en ventende buss. Vi blir fortalt at vi skal til et lokale som ofte brukes for å markere livsbegivenheter som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Etter en kort kjøretur ender vi ved dette samfunnshuset som heter Fjellheim. Denne typen samfunnshus finnes over hele Norge, det er et typisk norsk sted. Men for erfarne publikummere som teateranmeldere ofte er, er ikke dette særlig oppsiktsvekkende. Hvis man har opplevd teaterforestillinger på turné, er det nettopp slike steder som er helt vanlige spillesteder rundt om i landet. Stedet fungerer likevel godt som spillested for dette stykket, det gir en intimitet som kler materialet. Og ja, det litt slitte samfunnshuset tilfører en slags tristesse som gir karakterene motstand når de kjemper for å beholde verdigheten i sitt eget liv.

Omsorg

Flere av Isakstuens tekster tematiserer relasjoner mellom foreldre og barn. Den svært sterke sceneteksten Se på meg når jeg snakker til deg er et eksempel. Her er det konfronterende møter mellom et jeg og en datter og et jeg og en sønn. Som i Se på meg når jeg snakker til deg møter vi i Vi er krigere et jeg som oppleves som mislykket som omsorgsperson, eller som opplever seg selv som mislykket. Gjennom teksten jobber «Jeg» med og mot en intens selvforakt. Det er nettopp denne ambivalensen som skaper spenning, åpenhet og sårhet. Tekstens ti episoder åpner opp mot historier og anekdoter der vi aner karakterer med et svært problematisk liv.

Selve strukturen i teksten bygger opp under dette åpnende. En replikk bygger på den neste gjennom assossiasjoner og utvider slik tekstrommet. Her er et eksempel:

JEG

Er ikke det fra en film?

DE ANDRE

V: Er ikke ordene dine fra en bok?

B: Kommer ikke fortellingene dine fra en tv-serie?

M: Fra en syndsbekjennelse?

V: En lykkeundersøkelse?

Tekstprosessen

Isakstuen forteller i et intervju med dramaturg Elin A. Grinaker i forestillingas program at prosessen med å skrive dette stykket startet da hun holdt skrivekurs for unge og voksne på rusinstitusjoner. Hun stilte deltakerne spørsmål som: «Hva betyr navnet ditt?», «Kan du huske den første ferien din?» og «Hva slags kosedyr hadde du som liten?» Dette forteller hun at hun har tatt med seg inn i skriveprosessen som en åpning mot materialet.

I stykket kommer det fram at en av mødrene som dukker opp i en av karakterenes historier, hadde en kinesisk tatovering der det sto «En gang var vi krigere». Isakstuen sier i intervjuet at dette er tittelen på en film hun så for lenge side. Den handlet om urfolket i Australia som havnet i fattigdom og rusproblemer i det hvite, australske samfunnet. Et spørsmål om mulig trøbbel med rettigheter da stykket skulle oversettes til tysk, gjorde at tittelen ble Vi er krigere.

Humor

Tematikken i stykket er dypt alvorlig. Forestillinga tar godt vare på dette smertelige i teksten som kan være knyttet til tapsopplevelser, død og omsorgssvikt. Skuespillet er åpnende og konfronterende. Det er kanskje dette åpnende og sårbare, ja det som oppleves som noe ærlig, som gjør oss mottakelige for humoren i stykket også. Vi ler høyt flere ganger på tross av det smertelige og alvorlige. Det oppleves befriende. Nettopp latteren i dette fellesskapet som teateret er, gir en helende effekt. Helhetsopplevelsen rundt Vi er krigere rammer inn og åpner opp på samme tid nettopp det enormt fantastiske og risikable ved tilværelsen. Det blir et helende rom og et rom for å sørge.

Det Norske Teatret: Jon Fosse: STERK VIND

foto Pernille Sandberg

publisert på Shakespearetidsskrift.no

No – i all æve

Jon Fosses nyskrive stykke Sterk vind skin som ei perle i Johannes Holmen Dahls oppsetjing. Stykket opnar Fossefestivalen på Det Norske Teatret.

Av Elin Lindberg

Jon Fosse: STERK VIND

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenograf og kostymedesignar: Nia Damerell

Komponist: Alf Lund Godbolt

Lysdesign: Johannes Holmen Dahl

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Det Norske Teatret, Scene 2, laurdag 4.september 2021

Fossefestivalen er i gong. Oresteia av Aiskylos i Jon Fosse si nygjendikting skulle opna festivalen på fredag, men streik blant dei tilsette sette ein stoppar for det. Vi vonar krava til dei streikande går gjennom og at vi snart kan sjå Oresteia i regi av husregissør Eirik Stubø på hovudscenen. Dette er andre gong Det Norske Teatret og Samlaget held Fossefestival. På programmet er, mellom anna, debattar, gjestespel frå Hellas og Belgia, nyskrive norsk dramatikk og altså urpremiere på eit nytt Fosse-stykke. For Fosse-fans var òg lanseringa av siste band av Septologien som opptakt til festivalen, ei storhending.

Nett no

Noko av det beste med teater er at det er så nådelaust her og no. Ei bok eller eit målarstykke er konkret og fysisk og blir ståande etter at det er skapt. Teater er berre no. Derfor fungerer det så godt å diskutere dette nett no på ein teaterscene. Fosse løftar dette noet fram både varsamt og brutalt i det nyskrive stykket sitt. Vi møter Mannen (Jan Grønli), Kvinna (Anne Marit Jacobsen) og Den unge mannen (Jon Bleiklie Devik). Mannen er komme heim frå ei reise. Kona hans har flytta, eller har ho det? Ho har flytta inn saman med ein yngre mann. Kvar er barnet deira? Og kva er no? Stykket er som eit scenisk dikt, eller som ein monolog, om det å vere og om dei heilt fundamentale livsvilkåra.

Eit méd

I siste band av Septologien sit ofte hovudpersonen Asle og ser ut av vindauget. Han har eit méd, eit fast punkt ute på Sygnefjorden, som han kvilar auga på. Eit méd er altså noko fiskarane brukte i gamle dagar, før ekkolodd og andre hjelpemiddel kom til, for å finne att den beste fiskeplassen. To eller fleire landemerke må stå i ein særskild posisjon til kvarandre – då veit du at du er på rett plass, på rett méd. Opp frå dette médet til Asle i Septologien kjem minna frå då han var ung og her kjem òg det han diktar fram, det forteljinga skriv fram, det som blir skapt. Mannen i Sterk vind ser òg ut av vindauget. Han klamrar seg til det å sjå ut av vindauget. I motsetnad til Asle i Septologien som ikkje funderer på om han i det heile tatt ser noko, er Mannen usikker: Ser eg noko når eg ser ut av vindauget? Tyder det noko? Opp frå Mannen sitt méd utanfor vindauget stig eksistensielle spørsmål: Kva er no? Kva er æve?

Innestengd verd

Dei tre skodespelarane sit på scenen når vi kjem inn. Rommet dei sit i er bygd nokså høgt over golvplanet. Det har ikkje dører eller vindauge. Veggar og golv har ei skinande kvit overflate. Det kan minne om tapet, eller overflata til ein klassisk kakkelomn. Bakveggen har ein benk der skodespelarane sit. Ein gamal platespelar og nokre lp-plater ligg på benken, elles er rommet tomt. Sidan det ikkje er mogleg for skodespelarane å komme seg ut av rommet, verkar det klaustrofobisk. Rommet understrekar at mennesket er fanga i verda, i eksistensen. Assosiasjonane kan gå både til ein kakkelomn og til innsida av ein fryseboks – ekstremposisjonar av varme og kulde – akkurat mellom desse ekstreme posisjonane er menneska.

Å vere eller ikkje vere

Sist vi såg ei oppsetjing av Johannes Holmen Dahl var det Hamlet på Nationaltheatret. I Sterk vind kan Mannen ha ein viss slektskap med ein tilårskomen Hamlet i den eksistensielle krisa han opplever. Skal eg vere, eller gå? Den einaste moglegheita Mannen har for å gå er å hoppe ut av vindauget i 14.etasje – altså ta livet av seg.

Mannen kjem altså heim – eller er det heim? Han finn kvinna han elskar saman med ein annan mann. Kvinna vil at han skal gå, men den nye mannen meiner at dei kan bu saman alle tre. Dei kan ligge med kvinna annan kvar gong, seier han. Den nye mannen og kvinna kysser kvarandre og stryk på kvarandre utan nokon stor utagerande erotikk, men snev av erotikk er det. Anne Marit Jacobsen er ei godt vaksen kvinne, Jon Bleiklie Devik er her Den unge mannen, men han verkar nokså godt vaksen han òg. Erotiske scener mellom godt vaksne folk er det ikkje så ofte vi ser på scenen, eller i offentlegheita, derfor er det flott at det kjem fram her. Det blir akkurat passe kleint.

Ord, ord, ord

Kvar Mannen kjem frå veit vi ikkje, men nett no er han fanga i augneblinken. Han grip tak i orda han er fanga i – augneblink – han hater det ordet. Han hatar òg ordet her. Han er fanga i orda. Det er orda som skapar han og det er han som skapar, eller gjenskapar orda. Teksten set det skapte – ordet, kunsten – opp mot det røynlege. Vinden er røynleg. Lufta er røynleg. Det at du døyr om du fell 14.etasjar ned, er røynleg. Slik skapar teksten nettopp den kontrasten vi alle lever i mellom livet som blir skapt i kvart no, og dauden. Mannen påpeiker at no heng saman med æva, det røynlege heng saman med medvitet om eit no. Stykket og oppsetjinga kan kanskje òg ha ein visst slektskap med Jean Paul Sartres For lukka dører, sjølv om det er nærliggande å lese noko religiøst inn i Sterk vind.

Røynda

Det er om lag det same kunstnarlege laget som står bak Hamlet som står bak Sterk vind. Også denne oppsetjinga har noko reinskore og tydeleg over seg. Nia Damerells scenografi fungerer utmerkt. Det klaustrofobiske blir òg understreka av at skodespelarane ikkje eingong når stykket er slutt kan kome seg av scenen ved eiga hjelp. Dei er fanga i si verd i røynda òg. Komponist Alf Lund Godbolts musikk framhevar ikkje seg sjølv, men støttar varsamt opp under handlinga på scenen. Stilla som ligg i dette materialet kjem godt fram. Skodespelarane spelar enkelt og ujålete. Det gjer at òg den underfundige humoren i stykket kjem fram utan at han overspelast. Det er ikkje synd på menneska når vi har slik kunst.

Det Norske Teatret: Mari Hesjedal: SOV IKKJE

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Altfor kjapp

Urpremieren på Sov ikkje av Mari Hesjedal under Fossefestivalen på Det Norske Teatret viser at stykket absolutt har potensial, men i Iram Haqs regi går alt så fort at vi ikkje rekk å oppleve noko.

Av Elin Lindberg

Mari Hesjedal: SOV IKKJE

Regi: Iram Raq

Scenograf: Milja Maaria Salovaara

Lyddesigner: Gaute Tønder

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, Scene 3, urpremiere søndag 5.september 2021

Det er framifrå at ny norsk dramatikk frå fleire dramatikarar enn Jon Fosse sjølv blir sett opp og vist under Fossefestivalen. Det er viktig at dei store teatera gjev plass til nye stemmar. Sjølv om denne oppsetjinga ikkje lukkast heilt, blir det eit interessant møte.

Ny dramatikk

Mari Hesjedal debuterte i 2015 med Culparegelen på Norsk Dramatikkfestival. Ho har òg, mellom anna, skrive stykka Bilde av frukt som rotnar og Frostskade. Begge desse er omsett til tysk (Bild von faulendem Obst og Frostschaden). Bestillingsverket frå DUS – Den Unge Scenen – Lik meg blei sett opp på Det Norske Teatret i 2019. Det er òg sett opp 13 andre stader rundt om i landet. Hesjedal er i tillegg til å vere dramatikar, scenograf og kostymedesignar.

I Sov ikkje møter vi Eg (Silje Lundblad) som slit med å skilje røyndom og fantasi. Ho søv ikkje, seier ho. Kven er menneska ho møter? Er dei den dei seier at dei er? Karakteren Eg leiter etter Ho? Kva har skjedd med Ho? Finst Ho i det heile tatt?

Kva er røynd, kva er draum?

I David Lynch sitt meisterverk av ein film Mulholland Drive (2001) er draum og røynd blanda saman til ein herleg cocktail. Filmen er vakker, spanande og svært forvirrande. Ein av styrkane til filmen er at typane eller karakterane er tydeleg teikna – og vi blir kjende med dei, på eit vis. Eg forventar ikkje å sjå ei Lynch-framsyning på Scene 3 på Det Norske Teatret, men eg nemner filmen for han kan kanskje illustrere noko av det eg meiner manglar i denne oppsetjinga. Hovudpunktet er at scenene og karakterane får ikkje tid og rom til å utvikle seg i denne oppsetjinga av Sov ikkje.

I Sov ikkje ligg Eg på magen på golvet når stykket startar. To menn (Gard Skagestad og Christian Ruud Kallum) kjem inn. Dei slengjer ei notisblokk like ved øyret hennar slik at ho skal vakne. – Du skal berre signere her, seier dei. Kvinna Eg signerer med eit sirkelteikn. Ho signerer i blokka og ho signerer på golvet. Ho skal bekrefte forklaringa, seier mennene, du var den siste som såg henne. Det viser seg at Eg har sovna midt i vegen. Har ho narkolepsi? Eller har ho angstanfall der hjernen berre har slått seg sjølv av?

I ei viss fart

Frå starten rasar framsyninga av garde. Skodespelarane gjer ein heiderleg jobb, alle som ein. Vi møter ein barista. Har Eg møtt han før? Eg vil melde ei forsvinning til politiet: Ho (Kaia Varjord) er blitt borte, men Eg er så trøytt, så trøytt. Ho er forsvunne. Er Ho verkeleg sambuaren hennar, eller er Ho eit spegelbilete av Eg? Her blir det skapt eit snev av uhygge – denne uhygga skulle eg gjerne sett mykje meir av. Eg er eit menneske som ikkje har kontroll. Ho er somme tider i søvnlandskap, andre gonger i røyndom – å skape ei verd der du ikkje er sikker på kva som er kva er ein god idé, eit godt konsept. Det er scener i stykket som absolutt har potensial. Ein vaktmann/vektar vekkjer Eg og gjev henne bot fordi ho søv på offentleg stad. Ein frisør gjev ho omsorg, eller er han eigentleg til å stole på? Ein terapeut ser ut som han er meir interessert i seg sjølv enn i å hjelpe Eg. Desse scenene trur eg har mykje meir potensiale enn det som blir tatt ut her.

Draum – surrealisme

Det er mykje sanning i draumane våre. Det er noko menneska har visst i tusenvis av år. I notida vår har ikkje draumen så høg status – det er synd. Å bruke ei draumeverd som utgangspunkt for eit teaterstykke er interessant. Noko som kjenneteiknar draumedramaturgien er at han vekslar raskt frå det eine til det andre. I draumen kan du flytte deg frå ei verd til ei anna på null komma nix. Det kan ofte vere totalt surrealistisk og overraskande. Iram Haq har sin teaterregidebut med dette stykket. Ho bruker desse kjappe skifta frå draumeverda i den sceniske dramaturgien. Ideen er god, men når skifta skjer så raskt som her, rekk ikkje scenene å etablere seg før vi er over i noko heilt nytt.

Kva og kven

Kostyma til Eg og Ho opnar for spørsmål. Eg har på seg noko som kan minne om ein brurekjole. Over har ho ein kort jakke som ikkje kler kjolen særleg godt. Ho har på seg ein lang selskapskjole. Har dei nett gifta seg? Kvifor går dei kledde slik? I draumen si surrealistiske verd er sjølvsagt alt mogleg, svaret treng ikkje vere tydeleg, men kanskje vi kunne fått eit hint – eller ti? Då kunne vi vore meir medskapande på bakgrunn av kostymevala.

Det blir, som kjend, ofte ikkje brukt mykje pengar på scenografi og kostyme på Scene 3, men kanskje skulle ein ha brukt litt meir tid på lysdesign. Mot slutten av den korte oppsetjinga blir lyssetjinga rotete og mangelfull.

Iram Haq er kjend som ein talentfull filmregissør, forfattar og skodespelar. Ho fekk, mellom anna, Amandapris og Kanonpris for Kva vil folk si (2017) der ho sto både for regi og manus. Sjølv om det er litt å utsetje på oppsetjinga av Sov ikkje, håpar eg at Haq får mange fleire sjansar til å setje opp teaterstykke på norske scener.