Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Company B. Valiente: JEDEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Cogito ergo sum

Fragmentariske minner formidles i en litt pretensiøs forestilling

 

AV ELIN LINDBERG

Company B. Valiente: JEDEN

Tekst og regi: Marcelino Martin Valiente

Dramaturg/konsulent: Ole Johan Skjelbred-Knudsen

Dramatikkens hus, 13.november 2011

 

 

 

Jeden betyr «en» på polsk og er en del av Marcelino Martin Valientes Penscéniques-prosjekt. Prosjektet tar utgangspunkt i de minnene som oppstår på scenen under improvisasjonsarbeid. En forestilling bygges opp av dette materialet.

For Penscéniques-prosjektet har han utviklet ni regler som alle de involverte må følge:
1. Tanken er viktigere enn handlingen.
2. Handlingenes kronologi og sammenheng er ikke viktig.
3. Man avslutter ikke, man skisserer.
4. Ikke overføre energi som gir publikum følelse av makt eller identifisering.
5. Musikken skal ikke brukes til å bygge opp under handlingene eller til å utvikle en situasjon.
6. Innlevelse har ingen betydning her.
7. Langsomhet eller hastighet er viktigere enn rytmen. (Hastighet og langsomhet kan ikke settes sammen for å oppnå en rytme.)
8. Begynnelsen, slutten og visningens varighet er ikke viktig her.
9. Publikums reaksjoner betraktes som subjektive og individuell. (Deres reaksjoner skal ikke påvirke det som skjer på scenen.)

 

Jeg tenker

Mann (Gard Knudstad Frostad) og katt (ukjent) på scenen. Katten er død, er det en utstoppet katt? Mannen lever. Tre stoler ellers er scenen tom. « Jeg tenker», sier mannen på bergensk. Han tenker på den polske maleren Roman Opalka. En maler som viet hele sitt kunstnerskap til å male tall på lerret. Opalka teller og gjør opptak av tellinga mens han maler for å dokumentere prosjektet.

Skuespilleren på scenen formidler fragmentariske tanker. Det tenkes mye på den polske maleren. Flere tanker kommer opp. Få av tankene er direkte trivielle. Han møtte en arabisk mann med sønn på en lekeplass der han selv var sammen med sin egen datter. Han kjente igjen den arabisktalende mannens sinne da denne skjente på sønnen. Plutselig følte han at han kunne snakke arabisk selv. Denne historien glir over i en annen som også handler om språk som man forstår og ikke forstår. En islandsk jente skaper sitt eget språk. Hun vil ikke lære seg islandsk. Det er bare broren som forstår hennes selvlagde språk, bare ham hun kan kommunisere med. Barna skilles og broren dør. Menneskene rundt jenta tvinges til å lære seg hennes språk. Flere av historiene som kommer ut av tankene forestillinga er bygd opp av, er som denne historia, rørende.

 

 

Kroppens strategi

Katten har til nå sittet med ryggen til, litt bak på scenen. Nå løftes pus fram og settes på en stol. Det fortelles om en forsker som i 1975 gjorde eksperimenter med kattens REM-søvn. Vet dere hva katten gjorde i drømmene sine? Spør skuespilleren. Er det svaret på det han gir oss? Han beveger seg rundt i rommet. Småtripper. En stille dans. Beveger seg bak på scenen. Drar ned bukser og boxershorts og viser rumpa til lyskasteren på vår høyre side før han legger seg ned og jokker på gulvet. Etter ei god stund reiser han seg, kler på seg og flytter en stol nær første benkerad. Han setter seg og begynner å snakke igjen, litt rød i fjeset. « Ka liker vi», spør han og begynner å ramse opp: familien, barna, konen, kollegaene, spise godt. Det blir en katalog over det et tenkt vi liker.

Skuespilleren reiser seg. Fra disse gode minnene går skuespilleren over til å fortelle om vonde minner. Minner om bilder fra forferdelige scener under en naturkatastrofe i Colombia og fra sultkatastrofer i det sørlige Afrika. Barn berøres og dør begge stedene. Historien dreier seg rundt minner som gjør vondt. Minnet om en venn som hengte seg og som forestillinga også er dedikert til kommer opp.

Skuespilleren tenner en røyk. Han legger seg på de tre stolene som nå står bak på scenen. Voice-over tar over formidlinga av minner.

 

Scene og publikum

Jeg blir sittende å tenke på det som presenteres som utgangspunktet for Valientes Penscéniques-prosjekt. Et prosjekt som i følge Valiente, reiser spørsmål om forholdet mellom scene og publikum. Settingen i denne forestillinga er verken spesielt utfordrende eller annerledes enn de fleste andre teaterforestillinger. Publikum sitter i amfi, skuespilleren holder seg på scenen. Han forteller historier. Historiene er ikke kronologiske, men de er ikke ulogiske. De følger tankespinningens egen logikk som de fleste av oss kjenner igjen. Tankene springer hit og dit. Sterke minner kommer opp og tar stor plass. Slik fungerer nok de fleste hjerner. Jeg liker at forestillinga speiler hjernens måte å jobbe med verden på. Men dette spørsmålet om forholdet mellom scene og publikum? Jeg klarer ikke helt å se at dette er et nytt og artikulert spørsmål i denne forestillinga.

Jeg tenker litt på Decartes og cogiti ergo sum – jeg tenker altså er jeg. Det betydde visstnok ikke at jeg som menneske finnes, heller ikke at kroppen min finnes. Det beviser bare at tankene mine finnes. Jo, det finnes nok en masse spørsmål mellom scene og publikum denne søndagskvelden på Dramatikkens Hus, men det spørs om de ikke hadde vært der uten forestillinga Jeden også.

Avslutningsvis kommer skuespilleren fram på scenen igjen. Han forteller slik han gjorde i begynnelsen av forestillinga om den polske maleren Opalka. Det meningstomme i å stå å male tall etter tall, år etter år, males ut for oss med ord. Vi hører opptak av polsk telling. Kanskje det at vi nå er vitne til Opalkas angivelige tallmaling gir mening til prosjektet. Vi setter det meningstomme opp mot det meningsfulle. Det kan kanskje gi en viss mening.

 

 

 

Det Norske Teatret: SOLARIS KORRIGERT

elinlindberg8

Ujamn Solaris

Det er framleis teksten i langdiktet Solaris korrigert som speler hovudrolla

Solaris02

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ane Dahl Torp

Trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig

Scenograf, kostymedesignar, visuelt konsept: Unni Walstad

Lysdesignar, visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen

Videodesignar, visuelt konsept: Roger Gihlemoen

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 16.oktober 2015

 

Øyvind Rimbereids dikt ”Solaris korrigert” frå 2004 sluttar ikkje å fascinere. Eg er ein ikkje heilt uhilda meldar av framsyninga fordi eg har skrive masteroppgåve om diktet. Korleis eg ser på oppsetjinga blir sjølvsagt prega av det. Tidlegare er det blitt laga ein operaversjon av diktet: Ad undas, der  Lisa Baudouin Lie hadde regi og Øyvind Mæland hadde skrive musikken. Oppsetjinga hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett i 2013.

Solaris korrigert er eit episk langdikt som er skrive på eit framtidsspråk. Det er eit smått dystopisk science fiction-dikt. Vi møter ein namnlaus hovudperson som kallar seg for AIG – ein mellomting mellom ”eg” og ”I”. I diktet kan det verke som det er ein mann, men kjønnet er ikkje så veldig viktig her. Eg-personen bur og arbeider i Siddy Stavgersand (ei blanding av Stavanger og Sandnes) i år 2480. Han arbeider med robotar og rør som ein slags framtidsoljeingeniør eller framtidsrørleggar. Samfunnet er nokså strengt regulert og organisert. Naturen er marginalisert og finst berre i reservat. I dei tomme oljebrunnane i Nordsjøen planlegger dei å skape ei ny verd som skal heite Solaris.

”Solaris korrigert” er på eit vis ein korrigert versjon av førelegga sine som til dømes Andrei Tarkovskys film Solaris frå 1972 som igjen var bygd på Stanislaw Lems roman Solaris. Steven Soderbergh har også laga ein versjon av filmen. Tarkovskys film har mykje til felles med Kubricks film 2001 – Ein romodyssé frå 1968.

Ein av dei tinga som gjer ”Solaris korrigert” til eit så framifrå dikt, er språket. Rimbereid har konstruert eit framtidsspråk som bygger på dei språka som omkransar, eller ikkje ligg så langt unna, Nordsjøen – stavangerdialekt, norrønt, engelsk, skotsk, fransk, tysk. Språket er inkorporert i hovudpersonen slik at språket er blitt særs menneskeleg og organisk.

Men no til framsyninga på Det Norske Teatret.

 

Ein romodyssé

På ”sceneteppet”, som illuderer bølgjeblikk, ser vi vakre naturbilete som ei opptakt til framsyninga. Nokre dyr kjenner vi igjen frå teksten: fuglar, elefant (ein forolda, big klumsen kropp). Eit melodiøst elektronikalydspor følgjer bileta. Det er vakkert (”beauti” dei seis her er). Problemet med denne projeksjonen er at dei som sit på dei første radene  ser lite og ingenting.

Ane Dahl Torp som aig – den namnlause hovudpersonen i diktet – kjem ut ei dør i den no grå bølgjeblikkveggen. Ho har på seg ein grå kjeledress, håret i eit slags rør, litt gråleg i andletet. Ho startar med det som er ein slags prolog i diktet:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip frå

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife

all diner apocalyptsen

                                   skreik-

mare. OR din beauti draum! NE

wi er. NE diner ideo! DER

aig lefr, i 14.6, wi arbeiden

onli vid oren nanofingern,

det er oren total novledg…

 

Dahl Torp bruker noko som ser ut som teiknspråk for døve når ho framførar diktet. Ho ”talar” teiknspråk på ein laus og ledig måte.

Bølgjeblikkveggen forsvinn og vi kjem inn i ein slags framtidsverkstad, eit ”framtidsrom” prega av avansert datateknologi. Sjur Miljeteig har si eiga lydbu der han arbeider med musikkmaskinane sine og speler trompet. Samspelet mellom Miljeteig og Dahl Torp fungerer flott.

Dahl Torp fortel med diktet sine ord om livet sitt i Siddy Stavgersand, og om arbeidet sitt med robotane sine. Mykje av det ho fortel blir illustrert ved hjelp videoprojeksjonar bak henne. Somme av bileta fungerer godt, andre ikkje så godt. Til dømes er bileta av robotane litt irriterande – dei ser ut som særs klumsete leiketøy. Videoarbeidet der Shiri – kjærasten til hovudpersonen  – blir presentert fungerer flott. Vi ser den svarte silhuetten hennar i leilegheita deira (oren litl room).

 

Duplikat

Det kan sjå ut som om det er brukt mykje arbeidstid i denne produksjonen på å få dei tekniske sakene til å fungere, og det er berre delvis vellukka, meiner eg. Det er laga eit slags hologram av hovudpersonen som no og då blir som ein medspelar til Dahl Torp. I førelegga (filmane og romanen) har duplikat av hovudkarakteren (som i desse førelegga heiter Kris) stor plass. Spørsmål som blir viktige er mellom anna: kva er eit menneske om ein kan lage eit duplikat av det? Kva er skilnaden mellom det opphavlege og det nye? Tanken om å la dette få stor plass i framsyninga er god, men det fungerer ikkje så godt i praksis. Hologrammet får ikkje noko eige liv, det blir berre eit ”levande” bilete. Framsyninga slit med å forløyse teksten scenisk. Det er gode anslag, men det fungerer ikkje heilt. Det kan også verke som om Dahl Torp slit med å få inkorporert teksten, med å gjere karakteren heilt til sin eigen. Ho får ikkje så mykje hjelp av rommet heller, det er synd. Ho framfører teksten på ein litt barnleg måte, det er også synd. Det kan verke som om ho bed om at vi skal sjå at ho er søt og grei. Ho bed om å bli likt. Det er litt trist.

I Solarisfilmane kjem hovudpersonen, som er forskar, til planeten Solaris. Heile planeten er dekt av eit slags hjernehav, eit skylandskap som har sin eigen intelligens. Hovudscena på Det Norske blir også fylt av røyk, ja ei heil sky. Det er så mykje røyk at dei på dei første radene blir heilt innhylla. I denne røyken blir hovudpersonen sine eigne minne materialisert. Dei står fram som duplikat av hovudkarakteren sine minne.

Ein av korreksjonane som er gjort i forhold til førelegga er at handlinga er flytta frå ein fjern planet til vår eiga jord. Her på jorda er det Breynmaskin BK2884 som styrer alt. Det kan sjå ut som om Breynmaskin BK2884 kan vere i slekt med – eller ein korrigert versjon av – datamaskinen Hal2000 frå 2001 – ein romodyssé.

 

Grease er links total!

”GREASE er wat aig haf/an mine hendr denna morgning. GULSVART glinsande grease/frå miner robot-/arbeidern, frå deirs beltfoot,/arms og linkgreip”, seier Dahl Torp og går opp på eit stillas til Miljeteig sin rytmiske elektronikamusikk. Lysriggen kjem eit stykke ned. Det blir som ei konsertscene. Dahl Torp resiterer, halvvegs syng teksten. Og dette fungerer så framifrå! Det gjev sug og trøkk til teksten. Musikken er suggererande. Her får Dahl Torp meir materiale å arbeide med. Eg saknar verkeleg fleire slike scener der den drivande musikken får komme meir med og skodespelar og musikk er meir blanda. Scena kan nesten sjå ut som ein konsert med et legendariske bandet Kraftwerk. Dahl Torp kler det rocka uttrykket denne scena opnar for. Her fungerer Dahl Torp sitt fysiske skodespelararbeid også godt. Det er flott å oppleve at ”Solaris korrigert” framleis er ein forunderleg god tekst og den rocka scena eg har nemnt her, gjer framsyninga vel verd å sjå!

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Goksøyr & Martens: FRI

elinlindberg8

Livet i sin alminnelighet

Goksøyr & Martens klarer nok en gang å berøre ved å flytte og forme en del av virkeligheten inn i en teatersfære

Av Elin Lindberg

Fri
Foto Kim Hiorthøy

Manus og regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Komponist og lyddesign: Martin Viktor Langlie

Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt

Dramaturg: Oda Radoor

Produsert av Goksøyr  & Martens i samarbeid med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen.

Akershus festning, mandag 15.juni 2015

 

Goksøyr & Martens har i flere år undersøkt forskjellige samfunnsområder gjennom arbeidet sitt. Flere av forestillingene er skapt i samarbeid med Nationaltheatret. I Salong kikket vi inn til en bedrestilt familie i en forestilling som tematiserte klasse. I Foreldremøte satt vi på små barnehagemøbler og var en del av et foreldremøte i en barnehage. I Omsorg observerte vi rutinene som finnes på et gamlehjem. Tekstene duoen bruker er bygd på dokumentarisk materiale. Da Goksøyr & Martens deltok på Venezia-biennalen i 2007 viste de arbeidet It would be nice to do something political. Arbeidet besto av svære glossy plakater med nærbilder av Toril Goksøyr og Camilla Martens med påskriften: «It would be nice to do something important». Martens: «Something political?» På utsiden vasket en svart mann vinduene, med plakatene inni. Dette gjorde han uten stans i åtte timer daglig. Det er denne måten ”å gjøre noe politisk” på som har vært gjennomgående i kunstnerskapet til Goksøyr & Martens. De leder blikket vårt til realiteter som egentlig er åpenbare, men som vi kanskje litt for sjelden dveler nok ved.

 

En tur i parken

I Fri sitter publikum på samme måte som i forestillinga Omsorg. Vi sitter på et stillas som går rundt scenen, slik at vi ser ned på aktørene. Denne gangen er scenen plassert utendørs. Vi ser ned på et utsnitt av en park. I midten står en skulptur av et føll, under står det at det er en gave til Drammen kommune. Rundt skulpturen anlegges det et blomsterbed. Benker er plassert i halvsirkel rundt. Publikum setter på seg hodetelefoner. Den redigerte lyden vi hører gir både nærhet og distanse til forestillinga. Det er gjennom den redigerte lyden at blikket vårt ledes fra den ene handlingen til den andre. Det er gjennom lyden at dramaturgien utføres, ikke gjennom aktørenes handlinger. Dette gjør kanskje arbeidet til mer teater enn performance, fordi dialogen og samhandlingene vektlegges og kommer i fokus.

Strukturen på forestillinga blir på mange måter friere her enn i Omsorg som ble spilt innendørs. Her ser vi ikke bare aktørene i stykket, men også skyer, vær og vind. Spurv, linerle og militært mannskap som jobber på området. Turgåere, biler og båter. Lyden gjennom hodetelefonene hjelper oss å fokusere.

 

Livet

Parken er tom når handlinga starter. Vi hører sirener, og vi hører ambulansepersonell holde på med gjenoppliving, men til ingen nytte – en person er død. Nå befolkes parken. Arbeidere som skal plante blomster, men som helst tar pauser og røyker og drikker kaffe, går i gang. En mor med barn i barnevogn kommer inn. Alkisene finner sin benk. Elin (Ane Dahl Torp) kommer inn. Vi hører hennes indre monolog. Hun er sykepleier, men sykemeldt. Hun sørger over en død bror og skal planlegge konfirmasjonen til dattera si, Signe (Live Miranda Flaten). Signe kommer syklende og det diskuteres om hun skal få kjøpe den gule kjolen hun ønsker seg, men som egentlig er for dyr for moren. Mormor Karen (Kari Onstad) dukker opp, hun er litt surrete og trodde dette var dagen for konfirmasjonen. Det komplekse forholdet mellom generasjonene avdekkes. Forholdet mellom Elin og Karen er betent, det er fylt av både aggresjon, fortielser, anklager og unnlatelser. På overflaten vil alle så vel. Signe er nærmest selvutslettende snill. Vi kommer under huden på karakteren Elin og vi ser kompleksiteten i livet hennes, men de fleste karakterene blir ganske karikerte typer. Mormor Karen er en slik type, hun er eksentrisk og selvopptatt, hun går fargerikt kledd og danser ”fem rytmer”.

 

De andre

Bylivet består mye i å observere de andre – bevisst eller ubevisst. De andre blir like mye inventar i parken som gress, trær og benker. Alkisene og de narkomane i parken blir også typer, nærmest narrer. Annfrid (Trine Wiggen) tar stor plass og blir en tragikomisk figur. Hun er ganske geskjeftig der hun holder på med å ordne opp med NAV, samtidig som hun ruser seg og går på do i buskene. Hun blir plutselig sittende ved siden av Elin mens hun klager over at de må sitte så tett før hun avbryter med: ”No gidd  fa’n itj å sitt her å uinnerhold dæ lenger, ailtså!”

Flere elementer er med på å gjøre parken gjenkjennelig som en park i en by i Norge: Blant annet gruppen med sporty pensjonister, tre sunne eldre damer. Kjæresteparet er med, de sitter på en benk. To mødre med barn i barnevogn. En kontaktsøkende mann med østeuropeisk aksent som spør etter veien til biblioteket, før han går bort og setter seg sammen med alkisene – han viser seg å være den lokale narkodealeren. Rom-jenta som kommer med tiggerkoppen i ei hand og en plastpose i den andre.

En musiker sitter på en benk, hun synger og spiller gitar. Gjennom hodetelefonene kommer musikken tidvis i fokus, den gir både et løft til handlingen, og den skaper et filter som vi ser handlingene gjennom. Den karikert streite Signe danser klassisk ballett, i motsetning til sin mer alternative mormor. Alkisen Kristian (Benjamin Helstad) danser med Signe, mens Elin i sin indre monolog sier: ”Tenk om jeg ikke hadde hatt henne!” Bruken av den indre monologen minner oss på vår egen posisjon som publikum. Den indre monologen forgår hos den som observerer, i en stadig flyt. Den indre monologen tilhører også en klassisk bykarakter, nemlig flanøren – den som vandrer rundt i byen, som observerer, uten egentlig å handle eller ta stilling.

 

Noe politisk?

Hva er det egentlig Fri forteller oss? Gjennom å løfte et utsnitt av hverdagsliv inn i en kunstsfære gis det viktighet og status – det er uten tvil en politisk handling. Både dypt smertefulle livserfaringer og de små hverdagslige observasjonene av de andre i form av turgåere eller alkiser, eller trær og skyer og fugler, knytter alt an til en hyllest av nettopp det å være i livet, det å sanse både seg selv og sine omgivelser, i all sin kompleksitet. Forestillinga sier noe om å bry seg – både om seg selv, men også om de rundt seg.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3-2015