Stikkord: New York

THE WOOSTER GROUP: VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Wooster group.png
foto Nancy Campbell

Ensomhet og seksualitet

Kompleks, perfeksjonistisk og krevende forestilling av legendarisk New York-teater

 

AV ELIN LINDBERG

 

THE WOOSTER GROUP

VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Regi: Elizabeth LeCompte

Nationaltheatret, hovedscenen, 11.11.11

 

The Wooster group har hjemmeadresse  i  Wooster Street, Soho, New York. Kompaniet ble grunnlagt her på 1970-tallet under ledelse av Elizabeth LeCompte. Hun har sammen med kompaniets skuespillere og tekniske kunstnere skapt mer enn tretti arbeider for teater, film og video. Flere av arbeidene til The Wooster Group er blitt vist i Europa, gruppa har vært i Norge en gang før (Bergen 2000). The Wooster Group har status som et legendarisk kompani som fortsatt både er eksperimentelt og nyskapende.

 

Visuell dramaturgi

Elizabeth LeCompte har bakgrunn som billedkunstner. Scenearbeidet hennes er preget av at de visuelle elementene er framhevet. I Vieux Carré er videoopptak både en del av scenografien og integrert som skuespillernes motspiller.

Mange av arbeidene til The Wooster Group har klassiske teatertekster som utgangspunkt. I Vieux Carré har jeg inntrykk av at veldig mye av Tennessee Williams’ originaltekst er brukt, men i flere av kompaniets arbeider er bare deler av en dramatisk tekst benyttet. I Fish Story bruker de for eksempel bare de siste åtte sidene av Tre Søstre av Anton Tsjekhov.

 

Ironi

Både forestillingene og måten kompaniet forholder seg til publikum på er preget av ironi og distanse. Ganske temperert ironi, både på grensen til – og av og til over grensen til arroganse. På en måte provoseres man til å ta stilling til dem. De bryter med forventninger og kjemper hardt for ikke å bli satt fast og gjennomtolket. De vil absolutt ikke forbindes med manifester eller teser for så i neste øyeblikk kanskje akkurat ville nettopp det. De sklir unna i det du forsøker å plassere dem, for eksempel er det svært uklart når gruppa egentlig ble etablert. De forteller noen steder at de startet opp i 1976, i andre sammenhenger fortelles det at starten var i 1970 eller 1975.

Som publikummer til Vieux Carré på Nationaltheatret blir vi ikke plassert i salen til hovedscenen, men i et svært trangt publikumsamfi oppe på selve scenen. Plaststolene er vonde og vi vet at vi skal sitte der i to timer, uten pause. Det er som om kompaniet har en slags ambivalens til publikum. De både vil og ikke vil at vi skal være der. De både liker og misliker oss.

 

Tennessee Williams

Tennessee Williams har en ikonstatus som dramatiker. Han skrev både for film og teater. Han fikk blant annet Pulitzerpris for både A Streetcar Named Desire (1948) og Cat on a Hot Tin Roof (1955).

Vieux Carré ble påbegynt allerede i 1938 da Tennessee Williams flytta til New Orleans, men ble ikke skrevet ferdig før i 1977, fem år før Tennessee Williams døde på et hotellrom i New York. Stykket er visstnok ganske sjølbiografisk. Handlingen finner sted i 1930-årene i et sjuskete pensjonat som ligger i det franske kvarteret i New Orleans. Hovedpersonen er en navnløs forfatterspire som kjemper med fattigdom, ensomhet og en undertrykt homoseksualitet. Han blir gradvis kjent med andre losjerende på dette pensjonatet og med Mrs. Wire som er både dement og manipulerende. En konstant kåt maler – Nightingale – er sterkt tuberkuløs, men nekter å innse det. Jane bor sammen med en slask av en narkoman strippeklubbinnpisker. Det finnes også to eksentriske gamle damer som holder på å sulte i hjel og en homofil fotograf med forkjærlighet for orgier, i stykket.

 

Perfeksjon

Forestillinga er tett, intens og velspilt. Skuespillerstilen er mer teatral enn psykologisk. Det er rytmisk samstemmighet mellom skuespillerne og de tekniske kunstnerne, et samspill som på tross av at arbeidet forholder seg til realismen i stykket, kan minne om dans.

Forfatteren (Ari Fliakos) er på scenen hele tida. I scenebildet er det en slags maksimalisme som råder. Det henger skjermer rundt. Klær, ledninger, tekopper, flasker, esker, møbler, sigaretter, sengetøy slenger rundt på plattingene i sceneområdet. Av og til kan vi lese utdrag av teksten på veggen over scenen. På tross av alt dette rotet har forestillinga en imponerende perfeksjon. Det er tett av lyder og ganske folksomt, i tillegg til at vi sitter trangt som småsild i amfiet. Det hele er ganske intenst. Kompaniet har på en måte tatt med seg litt hektisk New York-stemning til dette norske teatret.

 

Eksistensiell ensomhet

Selv om scenen er full av folk som møtes, snakker og har seg med hverandre, formidler forestillinga at alle er alene i verden. Menneskene i dette nedslitte hotellet er på en måte fanget der. De er på grensen til galskap og død. Forfatteren lider under sin enorme kjærlighetslengsel og sin undertrykte homoseksualitet. Hans drømmer vises som homseporno på skjermene. Den kåte maleren (Scott Shepherd) går rundt med en kraftig dildo påmontert og gjør sitt beste for å forføre den unge forfatteren som igjen er mer interessert i Tye (Scott Shepherd det også) – den narkomane stripteaseinnpiskeren. Jane (Kate Valk) er også så enormt alene i sitt liv. Mrs. Wire (også Kate Valk) er ensom i sin galskapsverden.

 

Utsjekking

Det foregår mye på scenen hele tiden, det er umulig å få med seg alt. Mengder av tekst. Bilder på skjermene. Skuespillerhandinger. Teknikere som gjør sitt arbeid. Alt i ganske høyt tempo. Det er ganske uoversiktelig, allikevel mener jeg at det er en presisjon i selve uttrykket.

The Wooster Group har sin ironiske og distanserte stil, men intensiteten i spillet og sceneuttrykket gjør at følelsene av menneskelig livssmerte når under huden på oss. Det tragiske ved disse menneskeskjebnene spilles ut. Maleren snakker om at han skal ta til med sine seriøse arbeider, men det blir bare prat og en livsløgn. Det er egentlig bare sex han er oppatt av. Forfatteren prøver å skrive, men tenker også bare på sex. Det intense scenelivet holdes oppe gjennom hele forestillinga, helt til det fortaper seg, og lydene og bildene fades. Forfatteren er igjen med tastaturet sitt. Han skriver hotellet tomt, før han skriver seg ut av sitt eget liv.

Og litt slitne etter den intense forestillinga rusler vi ut i novembermørket en interessant teateropplevelse rikere.

 

 

 

 

Zachary Oberzan: YOUR BROTHER, REMEMBER?

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

brother.png

Kunsten og livet. Livet og kunsten.

Slående, sårbart og selvbiografisk.

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

YOUR BROTHER, REMEMBER?

Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan

Med: Gator Oberzan (på video)

Tekst: Zachary og Gator Oberzan

Black Box Teater, 19.januar 2011

 

Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.

Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.

 

I’ll be back

Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.

I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.

Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.

Å se seg selv i forhold til noe og noen

Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.

 

Poetikk

Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon.  Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.

Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.

 

 

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ 3-2012

Melgaard.png

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Aschehoug Forlag, 2012, 296 sider

 

Boys keep swinging

Bjarne Melgaard debuterer som forfatter av roman mellom to permer med A new novel, men som Ina Blom skriver i et innmontert essay i boka er dette en roman i en rekke romaner Melgaard har produsert. I følge henne har mange av Melgaards installasjoner hatt ordet ”roman” i verktittelen og også fungert som nettopp romaner med sine mange tekster, fragmenter av fortellinger og karakterer. Romansjangeren er i seg selv en blandingssjanger og har vært det siden romanen oppsto med Michel Cervantes Don Quijote på 1500-tallet (og Laurence Sternes The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman på 1700-tallet). Ved å kalle installasjonene for romaner får tittelen på Melgaards bok en dobbelhet i seg. Den blir en ny roman i en rekke romaner og den viser til en utvidelse av sjangeren.

Boka A new novel er interessant som objekt. Teksten begynner og slutter på smussomslaget. Data om forfatter, forlag og produksjon finner vi midt i. En fargerik ”tråd” løper gjennom hele boka og skriftstørrelsene varier.

 

Sex, smerte, vold

Bokas hovedperson er ”han” eller ”B”. Gjennom fragmenter beskrives hovedpersonens liv, fortrinnsvis på homsescenen i New York og noen større europeiske byer. Det handler stort sett om sex menn i mellom. Sex er det eneste som interesserer ”han”. Dette er omdreiningspunktet. Slik står kanskje også boka som en kommentar til vår gjennomkommersialiserte og gjennomseksualiserte verden.

Hovedpersonens arbeid får vi ikke så mye innblikk i. ”Han” er kunstner og kan minne om Melgaard selv. Et sted i teksten finnes en slags selvanalyse av hovedpersonen:

 

This is not something that happens when you are a drugged-out teenager in a post-punk LA landscape, but something you drift into after years of disillusionment with the contemporary gay lifestyle. It’s when you’re getting so fed up with spending half your life in a gym, shaving your asshole, going out shirtless, the endless fun, the lousy music, the lack of any romance, any compassion. You just want some action. It’s that simple. It’s the boredom that makes us abuse each other. And that’s what happened: he got bored. Permanently.

 

Det er noen ganske voldsomme s/m-sex-scener i boka. Sex som kanskje innebærer at noen dør eller blir alvorlig kvestet. Smerten dyrkes i romanens univers. Smerten blir et tegn på liv, den blir den grunnleggende følelsen i hovedpersonens liv.

 

Blikket

Det er trøkk i teksten. Beskrivelser av mennesker og miljø er gode og inngående. Fortellerens blikk er skarpt. Det ligger også hele tiden noe angstfylt, paranoid eller skremmende og lurer i bakgrunnen. Både tematisk og språklig kan Melgaards A new novel minne litt om den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Hovedpersonen ser og blir sett. Han er en slags flanør der han doper seg og frekventerer barer og sexklubber. Opplevelsene hans ligner på hverandre. Menn kommer og går i livet hans. En person gir hovedpersonen ikke slipp på, det er Claude, eller Jean Claude. Denne mannen beskrives som ultravoldelig og nærmest farlig. I et miljø som det ”han” lever i vil kanskje nettopp personer som befinner seg helt på grensen til det mulige, rent menneskelig, være de mest interessante. I opplevelsene i grenselandet til det forsvarlige ligger en mulighet for hovedpersonen til å føle noe.

Selve fortellerstrukturen i boka er stort sett ganske flat med nokså like episoder om menn som har sex. Det selvransakende hos hovedpersonen gjør at det også kommer inn andre perspektiver. Mot slutten av boka kommer utsagn eller en slags intervjuer med flere av personene hovedpersonen har forholdt seg til, der de formidler sitt syn på ham. De forteller om en person som er mer kompleks enn den leseren møter gjennom hovedpersons egen fortelling.

Å lese denne boka er på en måte som å befinne seg inni et visuelt verk av Bjarne Melgaard. Slutten er forholdsvis åpen. På tross av vold og smerte går livet videre, David Bowie er sitert i boka: ”Boys keep swinging/Boys always work it out”.

 

 

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

elinlindberg8

Mørk og desillusjonert –  it’s a man’s world

New York-forestillinga The God Projekt viser den mannlige eneherskeren som utilstrekkelig i sitt skapelsesarbeid, mens det drømmes om en tapt urtilstand der Den Store Mor var dominerende.

AV ELIN LINDBERG

20 ProjekRT2688

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

Presentert av La MaMa, i samarbeid med Untitled Theater Company No.61

Regi, tekst, dukker: Kevin Augustine

Medforfatter og medregissør: Edvard Einhorn

Scenografi og videodesigner: Tom Lee

Dukkespillere: Joseph Garner og Emily Marsh

La MaMa, Ellen Stewart Theatre, New York, 6.oktober 2016

 

La MaMa Experimental Theater Club i East Village i New York feirer jubileum. Det er 55 år siden Ellen Stewart etablerte teatret. Hun døde i 2011, 91 år gammel, men det er som om hun går igjen i rommene i teatret, La MaMa har fortsatt i hennes ånd. Dette har siden starten vært en av New Yorks viktigste scener for ny scenekunst. Ellen Stewart mente at det var kunstnerne selv som skulle lede sitt eget arbeid. Hun ga støtte og arbeidsrom til både ferske og etablerte teaterkunstnere. Her har legendariske størrelser som Tadeusz Kantor, Robert Wilson og Philip Glass spilt.

Den kvelden jeg besøkte La MaMa åpnet teatret arkivene sine – et museum over forestillingene som er spilt i årenes løp. Her er filmer av forestillinger, plakater, bilder, program, scenografielementer, dukker, masker og objekter. Kunstnere som har vært knyttet til La MaMa i en årrekke viser oss rundt. Man kan bli nostalgisk av mindre, og det er bare å bøye seg i støvet for alt det interessante arbeidet som har foregått her.

 

I begynnelsen skapte Gud

I Lone Wolf Tribes produksjon The God Projekt sitter Gud (Kevin Augustine) høyt opp på et stillas av tre i en slitt lenestol med apen sin på fanget (assosiasjonene går til salige Michael Jackson med apen Bubble). Han er kledd i en slags tynn slåbrok. Han har på seg tettsittende gummimaske og solbriller. På galleriet ved siden av stillaset sitter Den Himmelske Assistenten (Edvard Einhorn). Under stillaset ligger dyrefeller – reve- og bjørnesakser og skjeletter og beinrester.

Sjarmerende musikk spilles – «Dancing cheek to cheek». Gud er opptatt med å skape. Vi får presentert den kristne skapelsesberetningen. Det er mennesket som står for tur. Gud jobber og jobber, men det er komplisert. Hjertet er plundrete å få til. Og så er det tarmer, armer og så videre. Gud har mye å gjøre. Den Himmelske Assistenten melder om at det stadig kommer inn telefonsamtaler og meldinger. Folk ber og ber. Nå har Gud 47 billioner ubesvarte meldinger på svareren sin. Publikum har fått utdelt lapper med bønner. Den Himmelske Assistenten går rundt med mikrofon og får flere i publikum til å lese opp de utdelte bønnene sine. Etterpå leser resten av publikum sine bønner i kor. Ideen er god, men den får litt lite rom slik at effekten forsvinner litt i Guds og Den Himmelske Assistentens egne ordflommer.

 

Gudfaren

Med så mye å gjøre er det ikke rart det går litt rundt for Gud. Han har mange skjeletter i skapet – eller kjelleren – der gjemmes det uferdige skapninger som blir mesterlig ført av dukkespillerne Joseph Garner og Emily Marsh.

Gud klager på Jesus: «Han kommer aldri og besøker meg». Gud slenger rundt seg med Jesusvitser: «Jesus is black – he calls everybody brother», og: Hva er forskjellen på et bilde av Jesus og Jesus selv? Du trenger bare en spiker for å henge opp bildet.

Noen av vitsene er ganske sexistiske og ikke særlig morsomme. Gud framstår som en grinete, gammel gris.

«Det er noe som mangler», sier Gud. Han har ennå ikke gjort noe framstøt for å skape kvinnen. Han begynner å fortelle sin blodige historie. Han forteller om en urtid – partytime – da levde det mange guder. Han hadde en kvinne i livet sitt – problemet hans var at hun var alles kvinne. Som en skikkelig mafiaboss drepte han derfor de andre gudene og ga Moses de ti bud der det første budet er: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Han drepte kvinnen. Nå savner han henne.

 

Urmoderen

Det er kvinnebildet som er mest problematisk i The God Projekt. Den kvinnen mannen Gud savner, er representert ved en stor, muskuløs arm med tatoveringer på og et like muskuløst, tatovert bein. Bildet av henne viser både til en fri og selvstendig kvinne, men også til en kvinne som var der som mannens trøst: «Hun kunne roe meg ned», sier Gud. «Hun tok med seg det vakre inn i verden», sier han og forteller om blomstene som døde da hun ble drept – kvinnen knyttes til det vakre og skjønne.

Lengselen tilbake til en paradisisk urtilstand der verden ikke var patriarkalsk er problematisk. Den virker eskapistisk og passiviserende. Vi vet dessverre lite om disse matriarkalske kulturene, men vi liker å tro at de fantes. Det blir problematisk at den fraværende kvinnen dyrket og opphøyd, de kvinnelige verdiene blir noe fjernt og uangripelig. Gud kan bare fortsette i samme spor som før – han er jo mann, han kan unnskylde seg med sin utilstrekkelighet. Det blir veldig sytete.

 

Gud forlate oss

Gud forlater den uferdige Adam. Gud drar på seiltur. Det ufullstendige mennesket er igjen i verden alene. Og det er kanskje like godt. Kevin Augustines Gud er forferdelig statisk. Det er ikke et godt valg å bruke en stramtsittende gummimaske – i hvert fall ikke hvis ikke masken blir spilt. Gummimasken som gjør Gud til en gammel skallet mann med solbriller, gjør seg godt på fotografi, men fungerer ikke på scenen. Gud er død fra begynnelse til slutt. Karakteren som dominerer forestillinga er på grunn av denne maska helt statisk, det blir dessverre forestillinga også. Selv en gummimaske må spilles for at den skal få liv.

Det er en selvfølge at kvinnen også er en skaper. Det blir derfor noe litt gammelmodig over dette prosjektet. Det slår inn åpne dører. Og hvor uskyldig og god er nå denne kvinnen? Vi befinner oss i USA, like før presidentvalget. Dette er forestillingas kontekst. Det er en selvfølge at også en kvinne kan bli president av verdens mektigste land. Men denne kvinnen er jo ingen fredsforkjemper. Hun støtter like mye opp om våpenbruk og krigføring som hvilken som helst mannlig president. Kvinnen er faktisk ikke så ulik mannen. I denne forestillinga var hun bare fraværende.

Augustine skriver i programmet at partnerskap mellom det kvinnelige og det mannlige er det han søker, men det kommer ikke fram i The God Projekt. Her forlater Gud, faren, sin uferdige sønn. Han får ikke til å skape en hel sønn alene uten mor. Han gir opp og drar på fisketur i stedet.

 

 

 

 

Publisert i Tidsskrift for figurteater – Ånd i hanske 2016

Det Norske Teatret: THE BOOK OF MORMON

elinlindberg8

All makt til fantasien

The book of Mormon er dryg, grovkorna satirisk humor spela ut i ein ganske tradisjonell musikal på hovudscena på Det Norske Teatret denne hausten.

 

Av Elin Lindberg

kristoffer-Olsen-og-Frank-Kjosaas-som-Cunningham-og-Price-i-The-Book-of-Mormon-955x637
Foto Fredrik Arff.

 

Det er skaparane av tv-serien South Park, Trey Parker og Matt Stone, som står bak denne megasuksessen. De har samarbeida med Robert Lopez som blant anna står bak musikken til filmen Frost. Musikalen hadde urpremiere på Broadway i 2011 og er den mest omtala, prisløna og populære musikalen det siste tiåret.

Vi møter to unge mormonarar, Eldste Kevin Price (Frank Kjosås) og Eldste Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen), som blir sende som misjonærar til landsbygda i Uganda. Her møter dei folk som overhovudet ikkje er interessert i religionen deira, men er opptekne av AIDS, svelt og av at dei er undertrykte av lokale krigsherrar.

 

Grovkorna satire

Mormonarkyrkja får gjennomgå. I Noreg er det 4-5000 medlemmar av Jesu Kristi Kyrkje av dei siste dagars heilage, men i USA er det ein nokså stor religion. I musikalen blir mormonarreligionen endevendt. Vi får mormonarhistoria presentert på ein slags flanellograf. Ei fortelling om jødar som drog over havet og etablerte eit samfunn i USA før dei døydde ut etter å ha plassert et par gullplater inngravert med tekst på et gamalt egyptisk språk i ei kiste under ein stein. Grunnleggaren Joseph Smith finn platene og med eit par magiske briller omsett han teksten til det som blir Mormons bok. Heilt makalaust.

 

Ytringsfridom

Trass i at musikalen kjem med krass kritikk av religion var Helga Haugland Byfuglien, preses i Den norske kyrkje på premieren, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, var òg der. Det kan vi kanskje ta som ei understreking av ytringsfridomen vi hevdar å ha her i landet.

Mormonarkyrkja skal absolutt ha honnør for måten dei møter denne satiren over religionen deira på. Både i den norske utgåva av programmet til framsyninga og i den engelske, har dei på trykk annonsar der smilande mormonarar seier: «Du har sett forestillingen…nå bør du lese boken» og «boken er alltid betre». Dei møter kritikken med sjølvironi og humor. Vi har diverre groteske døme på det motsette. Satire over religion i avisa Charlie Hebdo enda med at 13 blei drepne og 11 såra.

 

Dryge karikaturar

Alle dei involverte får gjennomgå i denne framsyninga. Mormonarar, unggutar, homsar, homofobe, afrikanarar. Karikaturane er så svarte, beiske og syrlege at dei knapt er til å svelgje somme stader. Det er kanskje nettopp difor denne musikalen, i den søtlege innpakninga si, fungerer godt. Vi ler – kanskje spesielt av ordspela – til dømes når Eldste Cunningham konsekvent tiltalar den unge, vakre jenta i Uganda med den vanskelege namnet Nabulungi for andre ting som: «Niagara», «Nairobi», «Nutrilett», «Navarsete» og «Nugatti». Referansane til populærkultur som Star Wars og Ringenes herre er festlege. Og vi kjenner at det riv og at latter er vanskeleg når dei dryge historiene om misbruk og vald blir ironisert over.

 

Alt i alt

Vidar Magnussen har sin debut som regissør – oppgåva har han greidd fint. Are Kalvø har omsett, det er utmerka, sjølv om somme av replikkane verkar litt vanskelege for skodespelarane å presentere, men det er kanskje ikkje Kalvø sin feil. Hovudrolleinnehavarane Olsen og Kjosås er eit supert radarpar i beste komedietradisjon – ein tradisjon som rommar Asterix og Obelix, Helan og Halvan, mellom anna. Kvifor Det Norske Teatret bruker hausten til ei oppsetjing som ein like gjerne kunne sett i London eller New York kan ein jo spørje seg om. Men heile ensemblet kjem godt i frå dette. Musikalen blir uansett ein hyllest til den menneskelege evna til å skape sine eigne historier. Det blir ein hyllest til fantasien.

 

Publisert på NRK.no og på NRK Radio Nyhetsmorgen 4.september 2017