Nationaltheatret: ROMEO OG JULIE

Publisert på shakespearetidsskrift.no august 2019

romeo-og-julie-2019-foto-erik-berg-4073
foto Eirik Berg

Lekfull og underholdende

Romeo og Julie på Nationaltheatret er frisk, ungdommelig og imøtekommende. Skuespillerne er fremragende.

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: ROMEO OG JULIE

Gjendiktet av André Bjerke. Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Produsert av Riksteatret og Nationaltheatret

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.august 2019

 

Sigrid Strøm Reibo makter sammen med skuespillerne og resten av det kunstneriske laget å løfte fram den vakre og såre kjærlighetshistorien dette er. Ungdommelig vilje og pågangsmot blir tatt på alvor. Konteksten blir kanskje litt enkel og oppbygginga av forestillinga kanskje vel pedagogisk, men stykket kommer nok til å gå rett hjem til publikum, både på Nationaltheatret og på turné med Riksteatret.

 

Kjærlighet på liv og død

I Broder Lorenzos (Eindride Eidsvold) prolog får vi bakgrunnshistorien om de to rivaliserende slektene Capulet og Montague, de er uvenner av grunner ingen husker lenger. Det største skillet i historien er den mellom de konservative, tradisjonsbundne voksne og ungdommen som ser verden på en helt ny og frisk måte. Det er en klassisk og tidløs motsetning. Sigrid Strøm Reibo sier i programmet at hun har latt seg inspirere av klima-aktivisten Greta Thunberg som bruker sitt mot og engasjement målrettet og konstruktivt. Julie (Hanna-Maria Grønneberg) er nettopp denne handlekraftige og kloke unge kvinnen – eller hun er vel egentlig et barn med sine snart 14 år. Grønneberg viser Julies lidenskap og besluttsomhet på en berørende måte. Hun framstår som den mest modne i forholdet til den to år eldre gutten Romeo (Herbert Nordrum). Nordrum spiller og leker seg inn i den keitete unggutten slik at han blir en levende og troverdig figur.

 

Teatret er en lek

På islandsk heter teater leikhus og skuespillere leikari – det passer godt her, leken er i fokus i starten av oppsetninga. Skuespillerne kommer inn på scenen i sine vanlige klær. Teaterrøyk og ei stolrekke med menneskestore dukker kledd i renessanseklær skaper en teatral setting. Skuespillerne leker seg inn i stykket. De går fra å være nåtidsmennesker til å ende, fullt ferdig kostymert, i tidsriktige renessansekostymer ved stykkets slutt. Dette er et pedagogisk grep som er nokså overtydelig, men det er underholdende og sympatisk og understreker den klare menneskelige allmenngyldigheten og tidløsheten i stykkets tematikk.

Grepet med dukkene blir litt utydelig. Det er vanskelig å forstå om de skal illustrere karakterene i stykket, eller hvem av karakterene de skal representere. Dukkene er puteaktige og har et noe tamt visuelt uttrykk slik at de ikke tilfører scenebildet noe av betydning, utover at de er med på å skape en lekfull inngang i åpningsscenen. Resten av scenografien er enkel, men fungerer godt. Den består stort sett av rektangulære plattinger og enkle stoler. Forestillinga er tydelig skapt for et liv på turné. De visuelle grepene som fungerer aller best er de teatrale tablåene. I flere nøkkelpunkter eller avslutninger av scener samler skuespillerne seg, godt hjulpet av Agnethe Tellefsens gode lysdesign, i tablåer som minner om renessansemalerier. Det er elegant og svært vakkert utført og det fungerer som en kanal til kontakt med det historiske aspektet. Leken med dette materialet er respektfull og levende.

 

Samtidighet

Sjur Miljeteigs musikk og lyddesign er smakfull og besnærende, den gir rytme og driv og kler det unge kjæresteparet og den by-virkeligheten de lever i.

I Shakespeares stykke er det en bykultur som er hard og brutal. En ærekultur råder med gjenger og mafia. Det er borgerkrig og hyppige pestutbrudd. Verden er råtten og syk. Alle sloss for å overleve og øke sin egen makt. Romeo og Julie er tidligere blitt brukt til å synliggjøre konflikter eller problemer i den samtiden den er blitt satt opp i. De to unge har hatt forskjellig hudfarge, kommet fra hver sin side av byen, fra hver sin klasse eller religion. Gjengoppgjørene har ofte vært spektakulære koreografier. I denne oppsetninga oppleves ikke gatekampen der Tybalt (Amell Basic) blir drept av Romeo som så veldig blodig og grusom, selv om den fungerer som en opptakt til en vending mot et større fokus på den tragedien stykket er. Guttene Benvolio (Sverre Breivik), Mercutio (Kyrre Hellum) og Romeo er mer gutter som lekesloss i en slags bromance-forhold enn menn som sloss for sin ære. Mercutio er kjent som en rolle som kanskje er enda mer attraktiv for en skuespiller enn Romeo selv. Han kan spilles som en mangefasettert figur – muligens er han homofil? Hellums Mercutio seksualiserer alt, han er leken, men også kynisk og mørk.

 

Mørke

I denne oppsetninga er det ikke tydeliggjort noen samtidig samfunnskontekst. Julie starter andre akt med å påkalle natt og mørke. Og andre del av stykket blir mørk. Det som lett kunne blitt en komedie med lykkelig slutt, ender som kjent tragisk. Mørket, eller mangelen på kontekst i form av by- eller samfunnsliv eller menneskelig aktivitet, understreker den tomheten eller ensomheten Julie står i, og der hun er nødt å ta sine valg om å gjøre det alt i henne sier at hun må. Moren og faren, Fru Capulet (Petronella Barker) og Herr Capulet (Morten Espeland) skaper tydelig, nesten barnlig, rammene hun må forholde seg til. Hun skal gifte seg med Grev Paris (Kim Jøran Olsen) ellers blir hun kasta ut hjemmefra. Hun har ikke mulighet til å si nei. Olsen spiller Paris som en selvopptatt spradebasse på fornøyelig vis. Barker og Espeland er presise og gode som foreldrepar.

I den forrige versjonen av Romeo og Julie jeg så på Nationaltheatret for over ni år siden i Victoria Meiriks regi, var handlinger på scenen filmet og vist på store skjermer på en buet bakvegg. Denne estetikken har vært vanlig i mange år. Det er derfor litt uvant at mørket, og en visuell stillhet, rår denne gangen. Det er på en måte behagelig å ikke måtte forholde seg til bilder på skjerm, men det stiller også krav til tempo og rytmeskift på en annen måte enn om man har en sterkt visuell bakvegg å støtte seg til. Noen ørsmå steder glipper denne oppmerksomheten i andre akt.

 

Til ungdommen

I dag heier vi kanskje enda mer på ungdommen enn tidligere generasjoner – eller er det noe generasjonene før oss også har hevdet? Vi heier på deres klima- og miljøengasjement. Vi heier på deres feminismebevissthet og arbeid for synlighet for LHBT+. Vi heier på alvoret mange av dem møter politiske utfordringer i verden med. Romeo og Julie har nettopp dette pågangsmotet og viljen til å gjennomføre de handlingene som må til for å forandre det som er fastlåst og destruktivt. Broder Lorenzo og Ammen (Anne Krigsvoll) er de unges støttespillere, de er snarrådige og våkne og forstår hvilken verden de unge lever i. Broder Lorenzo gjennomfører en vielse av de to. På rørende vis vier han to barn for at de skal unnslippe et ulykkelig liv. Ammen spilt av den fremragende skuespilleren Anne Krigsvoll blir også en garantist for at det er vilje også hos den voksne befolkningen til å redde verden. Rollen kan både ses på som vulgær og kynisk, nok en voksen som Julie vender seg mot, men her er hun en som hele tiden vil de unge vel, en de kan stole på. Romeo og Julie blir, paradoksalt nok, en fortelling om håp og tro, der kjærligheten er drivkraften.

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

foto_staat2_riminiprotokollbennotobler_0794
foto Benno Tobler

Sympatiske vaktbikkjer

Rimini Protokoll bruker fortsatt teatret til å undersøke og peke på kritikkverdige samfunnsmessige forhold. Med Society under construction (state 2) på Nationaltheatret er det den globale byggebransjen som får gjennomgå i et vandreteater der publikum også er aktører. Det er et prisverdig prosjekt, men det blir i meste laget å prøve få grepet om åtte byggeprosjekter på en gang

 

Av Elin Lindberg

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Konsept, manus og regi: Stefan Kaegi

Scenograf: Domenic Huber

Video: Mikko Gaestel

Musikk: Fabian Schulz

Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Dramaturg: Robert Koall

Third Eye, dramaturg Staat 1-4: Imanuel Schipper

Reseacher: Wilma Renfordt

Prosjektkoordinator: Jessica Páez

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.september 2019

 

I snart 20 år har Rimini Protokoll drevet med sine dokumentarteaterprosjekter. De har spilt i Norge flere ganger. Rimini Protokoll bruker eksperter på områder de ønsker å si noe om, i prosjektene sine. De bruker ikke profesjonelle skuespillere. Dette bidrar til en autentisitet samtidig som teaterhendelsen er regissert og tydelig spisset. Forestillingskonstruksjonen er imponerende og velsmurt, men det blir veldig mye informasjon å ta inn. Det blir så mye at noe dessverre glipper.

 

På befaring

Når vi ankommer Nationaltheatret får vi utdelt en farget lapp, den signaliserer hvilken gruppe vi tilhører. Gruppene på rundt ti-tolv personer blir en etter en kalt inn og ført til bakscenen. Her er det tydelig byggevirksomhet. Jeg er med i lilla gruppe. Vi starter på et stillas oppe på Nationaltheatrets hovedscene. Her tar vi på oss øretelefoner og Dieter Läpple som er professor i byutvikling viser oss en plakat og forteller oss om Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Han sier at byen er en stor byggeplass, slummen brer om seg, det er blant annet problemer med å skaffe drikkevann. Han sier at vi skal dra på studietur til Singapore – her er det mye å lære. Singapore er en av de rikeste byene i verden. Byen er som en effektiv maskin, forteller professor Läpple, men han ber oss, som nå representerer etiopiere, om at vi ikke må kopiere vestlige modell når vi skal bygge våre byer. – Ikke gjør byene deres avhengige av biler, ber han. – Gjør nabolaget til en fabrikk og bruk fornybare materialer!

 

Kinesiske fremmedarbeidere

Fang-Yun Lo er danser. På hennes stasjon lærer vi om hvordan kinesere flytter fra bygda for å jobbe i Beijing. Vi ligger på gulvet og kjenner på idyllen på landsbygda før vi reiser oss og vandrer nokså formålsløst rundt i «byen». Vi lærer å sette noen arbeidsbevegelser sammen til en dans. En gammel sang sniker seg inn i hjernen: «Æ drømme om ei ainna tid, da undertrøkkinga på jorda stainse, æ drømme om ei ainna tid da det blir like fint å jobbe som å dainnse» – et par verselinjer fra «Ellinors vise» fra Klaus Hagerup og Hålogaland Teaters teaterstykke Dikt og forbanna løgn fra 1977. Det er likheter mellom det politiske, brechtianske 70-tallsteatret og denne politiske teaterhendelsen i 2000-stil.

 

Pengene rår

Midt på scenen er det et rom. Her blir lilla gruppe investorer under ledelse av investeringskonsulent Sonja-Verena Breidenbach. Penger daler ned fra taket – vi må investere, men i hva? Flyplassprosjektet i Berlin? Et kjøpesenter i Istanbul? Reelle investeringsobjekter. Det er mange investeringsaktører med forskjellig agenda. Det er hensyn å ta. Avgjørelsen om hvilket investeringsobjekt som velges skjer alt for fort og vilkårlig. Vi stiller oss spørsmålet om det kan skje på denne måten i virkeligheten også. Det blir tydelig at det sitter mennesker bak avgjørelser om hvilke prosjekter som skal prioriteres. Det blir tydelig at det er mulig å gjøre fatale feil.

 

Gå til mauren og bli vis

Lilla gruppe geleides til teatrets balkong. Nye øretelefoner tas på. Reiner Pospischil er biolog. Han står på en liten bygningsheis og foredrar om maurenes liv. Menneske og maur. Hva kan vi lære av mauren? Det er interessant hvordan vi i løpet av de siste årene mer naturlig sidestiller oss med andre levende vesener som vi deler jorda med. Hva kan maurene lære oss om konstruksjon av samfunn og byer?

 

Avdekking av korrupsjon

Researchen som Rimini Protokoll har gjort er imponerende. De presenterer korrupsjonsskandaler både i Norge og andre land. De viser hvordan byggeprosjekter styres av mennesker som kun er ute etter å putte mest mulig penger i egen lomme. Vi møter advokat Jürgen Mintgens som lærer oss kung fu-bevegelser og om hvordan man kan unngå å betale krav fra underleverandører. Alfredo di Mauro forteller om hvordan han blir snytt av byggherren. Den rumenske arbeideren Marius Ciprian Popescu lærer oss å arbeide svart. Vi føres inn og ut av korridorer, ganger og trapper. Gruppene som får de ulike leksjonene etter tur, smyger seg mykt forbi og rundt hverandre. Den sceniske dramaturgien er svært god. Rimini Protokoll har arbeidet mye med slike teaterhendelser der publikum er med som aktører. En dramaturgi som fungerer godt er avgjørende i dette arbeidet. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg understreker dramaturgiens betydning i sin nye bok Teater som betyr noe. De mener at dramaturgien utgjør selve grunnlaget for formidling i teateret.

 

Imagine all the people

Som i den gamle John Lennon-sangen blir vi til slutt bedt om å forestille oss en bedre verden. En verden der korrupsjon ikke finnes. En verden der arbeiderne får den lønna de fortjener. En verden uten utnytting. Det er sympatisk. Og i og med at Rimini Protokoll har et så stort nettverk, og at de spiller på store teaterscener har de muligheten til å få en viss påvirkningskraft. Det vil vi i hvert fall gjerne både tro, håpe og se for oss.

 

 

 

Torshovteatret: MÅKEN

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Måken.jpg
foto Øyvind Eide

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

 

Av Elin Lindberg

 

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

 

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

 

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

 

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

 

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

 

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

 

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

 

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: TEATERKONSERT: FRA BERLIN TIL BROAWAY

Publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2019

Teaterkonsert National.jpg
foto Øyvind Eide

Teaterkonsert med snert og sjarm

KORK og et A-lag av skuespillere skaper en liten perle av en nostalgisk forestilling med god, gammel teatermusikk

 

Av Elin Lindberg

 

TEATERKONSERT: FRA BERLIN TIL BROAWAY

Med Kringkastingsorkesteret (KORK) og Nationaltheatret

Musikk av Kurt Weill og Hanns Eisler

Tekster av Bertholt Brecht, Ira Gershwin, Maxwell Anderson og Ogden Nash

Gjendiktninger av Jørn-Simen Øverli, Jens Bjørneboe, Halldis Moren Vesaas, Svein Sturla Hugnes, Elisabeth Hauptmann, Eric Bentley

Musikkarrangementer ved Helge Sunde, Øyvind Westby, Per Christian Revholt og Rolf Gupta

Regi: Hanne Tømta

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt

Dirigent, Kringkastingsorkesteret: Rolf Gupta

Lys: Øyvind Wangensteen

Maskør: Wibke Schuler og Eva Sharp

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Video: Torbjørn Ljunggren

Kostymer: Cathrine Engehagen Bråten

Nationaltheatret, Hovedscenen, lørdag 23.mars 2019

 

Det gjøres ikke noe forsøk på å reaktualisere Betholt Brechts tekster og Kurt Weills og Hanns Eislers musikk ved å sette materialet inn i en samtidskontekst i denne teaterkonserten. Her er det bilder fra Berlin på slutten av 1920-tallet og fra New York på 1940-tallet som skal manes fram. Det blir vellykket.

 

Historie

Det er jo historisk sus over selve Kringkastingsorkesteret – en viktig nasjonal institusjon, ja, kanskje viktigere enn Nationaltheatret på grunn av at KORK har nådd fram gjennom radioen til de tusen hjem i hver krik og krok siden starten i 1946. Dette skal være første gang KORK spiller på hovedscenen på Nationaltheatret. Det er veldig stas og det løfter virkelig denne teaterkonserten. Forestillingen er delt i to. I første avdeling er det fokus på Berlin, Brecht, Weill og Eisler og andre avdeling handler om New York og Broadway. I første avdeling kommer styrken til Nationaltheatrets skuespillere best fram. Innholdet i sangene tolkes og løftes fram – det blir nært og berørende. I andre avdeling blir det litt ujevnt siden sangprestasjonene ikke alltid helt matcher KORKs musikalske profesjonalitet, men skuespillerne tar stort sett igjen manglende sangstyrke i scenesjarm.

 

Rommet

KORK fyller scenen. På en stripe foran er det plassert noen stoler og kasser, her oppholder skuespillerne seg mens de støtter opp under den som til enhver tid har solonummer. Dette, og der alle står på rekke og synger, kler materialet. Det politiske og oppdragende teatret var jo Brechts prosjekt, skuespillerne er formidlerne som står sammen og er solidariske med dette prosjektet. Regien er tett og stram. Videoarbeidet på bakveggen viser bilder av det moderne, industrialiserte 1900-tallet. Røyen stiger opp fra høye fabrikkpiper, tog raser av gårde i full fart, maskiner arbeider. Det historiske bakteppet er en nettopp avsluttet 1.verdenskrig og et Tyskland som blomstrer både økonomisk og kulturelt på denne tiden. Men vi kan ikke unngå å se denne historien gjennom sløret av 2.verdenskrig og forfølgelsene som blant annet gjorde at Brecht, Weill og Eisler lenge levde i eksil i USA. Det er alvoret i disse realitetene som formidles på Nationaltheatret. Til og med New Yorks frihetsgudinne får et mørkt og bekymret uttrykk i videoarbeidet på scenens bakvegg.

 

Karakterene

Det er sangene med tekster oversatt til norsk som griper sterkest. Skuespillerne er best når de formidler på sitt eget språk. Selv om sangene er kjente svisker på engelsk og tysk, hadde det vært flott om alle sangene hadde fått norsk språkdrakt. Første del har flest sanger fra Tolvskillingoperaen. Sangene blir for så vidt løsrevet fra selve stykket, men skuespillerne gir karakterene liv slik at de lar konteksten skinne gjennom. Her er det halliker, horer, tiggere og tjuver. «Først kommer maten, siden vår moral», heter det i stykket. De materielle kårene er miserable. Menneskene står avkledde sin staffasje. Råheten står igjen – og savnet og kjærligheten. Nationaltheatrets lag er toppet med blant andre Lena Kristin Ellingsen. Hun synger karakteren Pollys sang «Sjørøvar-Jenny» (gjendiktet av Halldis Moren Vesaas) – det er hjerteskjærende rått og strålende. Mari Maurstad og Kåre Conradi må også trekkes fram. De gjør «Hallikballaden» (gjendiktet av Jens Bjørneboe) fremragende. Her er det også et øyeblikk der teksten og musikken åpnes opp for oss gjennom svært god formidling.

 

Nostalgisk blikk på Broadway

Andre del av teaterkonserten inneholder sanger fra Lady in the dark, Lost in the stars, Knickerboxer Holiday og One Touch of Venus. Her er de scenografiske elementene – stoler, kasser og industriaktige lamper – fra første del borte. Skuespillerne er ikledd stilige, tidsriktige kostymer fra 1940-tallet – lange, lekre kjoler og flosshatt og kjole og hvitt. KORK er også kledd mer formelt i denne delen.

Det er sødmefyllt og nostalgisk også her. KORK med sin fantastiske dirigent Rolf Gupta briljerer. Han kommuniserer også godt med skuespillerne. Men som publikum får vi ikke samme kontakten med skuespillerne som vi fikk i første del. De er på en måte dratt over havet. Disse sangene krever også litt mer sangstyrke enn mange av skuespillerne har, men mye kan reddes i land ved hjelp av scenisk utstråling og erfaring. De som kommer svært godt ut av dette er Lena Kristin Ellingsen og Kåre Conradi med «Speak Low» fra One Touch of Venus (Ogden Nash/Kurt Weill). De er trygge og komfortable i dette sangmessige storbylandskapet med glitter, glamour og et snev av melankoli. Avslutningsnummeret «Nannas Lied» (Brecht/Weill) med Hanne Skille Reitan som solist, fungerer også fint. «Schließlich bin ich ein Mensch», synger hun som Nanna. Og det oppsummerer dette vellykka prosjektet mellom Kringkastingsorkesteret og Nationaltheatret – det er det rent menneskelige som skinner gjennom i disse storbyfortellingene som Kurt Weill har tonesatt.

 

 

 

Nationaltheatret: Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Publisert på Shakespearetidsskrift.no mars 2019

foto_kunsten_a_falle_foto_oyvind_eide-kopi.jpg
foto Øyvind Eide

Kunsten å bli gammel

Strålende skuespillere i Sara Stridsbergs KUNSTEN Å FALLE, men regien er noe statisk

Av Elin Lindberg

 

Sara Stridsberg: KUNSTEN Å FALLE

Oversatt av Morten Borgersen

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Nationaltheatret, Malersalen, 15.mars 2019

 

Hvorfor skal det være skamfullt å bli eldre? Det er heldigvis flere som ytrer seg om dette for tiden. Sissel Gran har blant annet skrevet at vi må godta frykten for alderdommen, og vemodet og sorgen over det som er over, men at vi må avvise denne skammen over å bli eldre. Dette tematiseres i Kunsten å falle. Stykket balanserer nysgjerrigheten på livet til to aldrende, amerikanske og aristokratiske stjerner med inderligheten i forholdet mellom mor og datter. Kari Simonsen som Store-Edie og Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie gjør en utmerket jobb.

 

Outsiderne

I Kunsten å falle møter vi to kvinner som har vært store stjerner i det amerikanske jet-set-livet i etterkrigstida. Stridsbergs stykke er bygd på dokumentarisk materiale om disse to kvinnene, blant annet kultklassikeren Grey Gardens som er en dokumentarfilm fra 1975. De bor i et falleferdig herskapshus, Grey Gardens, East Hampton, utenfor New York. Det er kontrasten mellom glamourlivet og det ekstremt fattigslige livet de lever som eldre som er fascinerende – og ganske ubehagelig, fordi det vekker en kikkermentalitet i oss som man kanskje ikke er så spesielt stolt av. Lille-Edie var kusine til Jackie Kennedy Onassis, Store-Edie bodde sammen med jet-set-pianisten Glenn Gould. Lille-Edie var danser og modell, Store-Edie var sangerinne. Fallet i sosial status da de ble eldre var enormt. Ja, det kan minne om det ættestupet eldre ble kastet utenfor når flokken ikke ville ta vare på dem lenger.

De to damene er outsidere. Sara Stridsberg har skrevet om outsidere før. Hun har blant annet skrevet Drömfakultetet om aktivisten Valerie Solanas, som hun bearbeidet til dramatikk. Stykket ble satt opp på Torshovteatret. Kjersti Horn hadde regi og Trine Wiggen spilte tittelrollen som Solanas. Jeg savner noe av snerten og drivet fra denne oppsetninga i Kunsten å falle.

 

Det klaustrofobiske rom

Scenerommet på Malersalen har svære blomstrete gardiner som baktepper. To senger står over en slags sandkasse som skal illudere sandstrand et sted i oppsetninga. Rundt dette ligger amerikanske fashion-blad, Vogue og Life. Et kjøleskap i bakgrunnen har samme mønster som gardinene. Scenerommet fungerer ikke spesielt bra. Det er rett og slett for rent og ryddig. Vi hører om at de lever sammen med 16 katter. Og vaskebjørn og fugler har også flyttet inn. Huset har 27 rom, men alle er ubeboelige. Damene har flyttet sengene sine inn i ett rom. Når de er venner setter de sengene sammen, når de er uvenner flytter de sengene fra hverandre. Verken rommet eller lyset gir skuespillerne mye å jobbe med i starten av stykket. Det kan se ut som om de strever litt med å komme i gang, kanskje er det bare premierenerver, men de spiller seg opp etter hvert. De er uansett stuck i dette rommet, med hverandre og med alle minnene sine. Erland Bakker dukker opp nå og da – som blant annet minnet om en forhenværende elsker, Store-Edies sønn, som presten og som Jackie Kennedy Onassis. Han gjør en fin jobb som støttespiller i historien. Han kommer til å representere blikket fra utsiden.

 

Skam

Kusine Jackie skammer seg over at hun har slektninger som lever i fattigdom og forfall. Hun vil gjerne gi dem penger, noe damene lenge avslår. Skammen er noe som tilhører blikket som ser på kvinnene utenfra. Dette blikket har problemer med å anerkjenne at disse kvinnene ikke skammer seg over seg selv og hvem de er. De er jo de samme eksentriske kvinnene som de var i sitt aktive yrkesliv, de er bare blitt gamle. Men uten den pensjonen som hadde kunnet gitt dem et verdigere liv hvis de hadde levd i et velferdssamfunn som hadde fungert bedre. De har hatt et helt fantastisk liv, de påstår at de er lykkelige – det er interessant at vi kommer i en posisjon hvor vi tviler på det, hvorfor skulle vi tvile på det? Er det fordi vi er lært opp til at ungdom og lykke henger sammen? Det å ha en ung kropp – er det det som gjør oss lykkelige? Det er befriende å se to godt voksne kvinners kropper på scenen – vi vil ha mye mer av det! Kropper og stemmer forandrer seg når man blir eldre, det er naturlig, de må ikke gjemmes bort. Hvorfor hører vi ikke flere eldre stemmer synge i offentligheten? Er det fordi vi har en tendens til å le av dem?

 

Beckett

Forestillinga fungerer best når den kommer inn i eksistensielle rom som kan minne om Becketts. Kvinnene venter nødvendigvis ikke, men de lever isolert uten andre å forholde seg til enn hverandre. De lever nå og i fortiden, «fremtiden ligger bak meg», sier Lille-Edie, de sier at de er falt ut av tiden. Men er det for oss med blikket utenfra at tiden oppløses når ingenting spektakulært hender? Eller oppleves det også slik for de aldrende kvinnene?

Det sterkeste øyeblikket i Kunsten å falle på Nationaltheatret er når Liv Bernhoft Osa som Lille-Edie formidler sin kjærlighet til moren. Hun er den evige datter, hun er på vei mot pensjonsalder, men fortsatt er hun sin mors barn. Scenen er hudløs og enormt rørende. Her løftes vi ut av stykket om de to eksentriske, aristokratiske kvinnene og inn i et evig tema: barnets forhold til moren – eller kanskje helst den aldrende datterens forhold til den enda mer aldrende mor. I denne scenen hjelper også lyset til med å få fokus på dette kjærlighetsforholdet.

Skuespillerne bærer stykket, og skal ha stor honnør for det, men både rom, lys og regi kunne hevet forestillinga enda mer.

 

Nationaltheatret: Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR Regi: Laurent Chétouane

Publisert på Shakespeare.no april 2019

Fosse Natta syng sine songar.jpg
Foto Øyvind Eide

Mørk, mollstemt musikk

Stykket graver seg dypere og dypere inn i desperasjon og depresjon. Skuespillerne har tyngde og musikalitet. Regien er presis.

 

Av Elin Lindberg

 

Jon Fosse: NATTA SYNG SINE SONGAR

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymer: Sanna Dembowski

Lys: Phillip Gladieux

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Olav Torbjørn Skarre

Nationaltheatret, Amfiscenen, 4.april 2019

 

Møtet mellom Jon Fosses tekst, Laurent Chétouane, skuespillerne og ikke minst rommet på Amfiscenen på Nationaltheatret fungerer svært godt. Natta syng sine songar hadde urpremiere i 1997 og er et av Fosses stykker der gjentakelser er gjennomgående. Chétouane og skuespillerne arbeider koreografisk og musikalsk med materialet. Gjentakelsene blir til en slags sirkelbevegelser i rommet. De borrer og borrer seg nedover. Livssituasjonen til Den unge mannen (Nils Golberg Mulvik) og Den unge kvinna (Marte Engebrigtsen) og det lille barnet deres er på nullpunktet når stykket starter, derfra går det bare nedover.

 

Indre mørke

Den unge mannen i stykket skriver, eller å skrive er alt han vil, men ingen forlag vil gi ut tekstene hans. Han er nettopp blitt far. Forholdet til den kjæresten, Den unge kvinna, fungerer dårlig. Han går ikke ut. Han er dypt deprimert. Den unge kvinna har permisjon fra jobben for å være hjemme med det lille barnet. Hun har det ille og mistrives i den uholdbare situasjonen til den vesle familien. Det er krise. De gnurer og gnurer på de samme setningene og ordene. Ordene går i sirkler i hodene deres og renner ut av munnene som monotone strømmer. Et vellykket grep som skuespillerne behersker godt. Den unge mannen skriver et par ord, spiller et par toner på pianoet – det blir ikke til noe. Hun blir fanget i hans seige depresjon og sliter selv med å komme seg ut og leve sitt liv.

 

Rommet

Scenerommet skapt av Sanna Dembowski, er stort og nokså nakent. Det fungerer veldig godt, på mange vis. En sofa står mot bakveggen, den er litt for liten til at den ser behagelig ut for Den unge mannen som lesested og er med på å understreke at han presses ut av den materielle verden. I forgrunnen står det et enkelt bord med en skrivemaskin og noen bøker, en enkel stol. Den gammeldagse skrivemaskinen viser at vi er på 70-80-tallet et sted. Bak en av de to dørene i rommet skimtes ei gammel barnevogn. Et piano står mot bakveggen. Høyt oppe på veggen henger ei rund klokke. Den lyser hele tida og kan minne om en måne. Klokka er så høyt oppe på veggen at man ikke kan nå den, tida kan man ikke gjøre noe med, klokka fungerer som et memento mori. Rommets størrelse og nakenhet kler teksten. Det gir ro og rom for pausene og gjenklangen i teksten. Det understreker desperasjonen og den enorme ensomheten hos karakterene.

 

Solide skuespillere

Mora (Ågot Sendstad) og Faren (Henrik Rafaelsen) til Den unge mannen kommer på besøk. Både Sendstad og Rafaelsen har arbeidet med Laurent Chétouane før, de behersker den teatrale spillestilen hans godt. Foreldreparet er kommet med buss fra et eller annet sted utenfor byen. De er harry og rare i boblejakker fra 70-tallet. De blir ikke lenge. Bussruter er lagt ned. Det understreker mangelen på, eller vanskelighetene med kommunikasjonen i stykket. Den syltynne hinna av at «alt er bra» er transparent og i ferd med å sprekke. Sendstad og Rafaelsen tilfører forestillinga den underfundige humoren som ofte ligger i Fosses stykker midt i alt det hjerteskjærende tragiske. Vi humrer på en måte av og med det menneskelige i det å komme til kort i mellommenneskelige forhold. Mora og Faren vil gjøre vel, men makter, eller evner, det ikke – de når ikke fram. Det er dypt tragisk, men inneholder også en sår humor. Dette snevet av humor sikrer at stykket ikke ender opp som melodrama. Skuespillerne balanserer dette utmerket.

 

Sirkler

Ingen av karakterene holder egentlig ut lenger. Den unge kvinna har muligens funnet seg en utvei i kollegaen, vennen og elskeren Baste (Ole Johan Skjelbreid). Han har bil og kommer inn på scenen i joggebukse og jakke med oppbretta krage – litt tøff og litt tusseladd. Baste blir dratt med inn i sirkelbevegelsene i rommet. Sirklene er ikke perfekte, de forandrer seg hele tida. Bevegelsene rundt i rommet blir forvirrende og gjør oss nesten svimle. Stykkets tid har gått fra dag til natt. Det har vært mørkt hele tida, men nå er det på det aller mørkeste. Fortvilelsen er på sitt aller høyeste. Det er som om Engebrigtsen som Den unge kvinna går i sirup eller lim. De kommer seg ikke ut. De bare synker og synker.

 

Sørgelige sanger

Hva slags sanger er det natta synger? Blues, med sine gjentakelser og improvisasjoner over et tema som ofte er menneskelig smerte? Ballade, med sine sørgelige historier og mange refreng? Rekviem, en messe over de døde som også er til trøst for de levende? Det er uansett ingen tvil om at Laurent Chétouane får fram både den mørke musikken og lysglimtene som finnes hos Jon Fosse. Phillip Gladieux’ lysdesign kan også framheves her. Kontrastene mellom lys og mørke understreker også livskampen på en musikalsk måte

Faust? Hvem?

Publisert på shakespearetidsskrift.no

Faust.jpg
foto Øyvind Eide

 

Fargerikt og fragmentert med feministisk fokus, men snakker vi egentlig om Faust i Nationaltheatrets forestilling?

 

Av Elin Lindberg

 

Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason: VI MÅ SNAKKE OM FAUST

Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Dramatiker: Mikael Torfason

Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesign: Gabriel Cazes

Kostyme: Monika «Mona» Ulrich

Lys- og videodesign: Vaxi Baerenklau

Kameraoperatør: Marte Vold

Dramaturg: Heidi Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen,1.februar 2019

 

Ja, det er viktig å snakke om hvordan det står til med likestilling på alle plan. Ja, det er viktig å snakke om maktstrukturer – at det fortsatt er skjevheter er klinkende klart. Skulle det vise seg at piloten i flyet du sitter i er kvinne, forbereder passasjerer seg på å dø. Kvinnelig kirurg? Hjelp! Men gamle Goethe og Faust – lever det fortsatt noen i Norge som vet hvem de er? Jeg leste nettopp et sted at det som ofte blir kalt eliten i Norge, i motsetning til sine like på kontinentet, ikke er så opptatt av å lese klassisk litteratur. Her er det større prestisje i å gå på ski. Så hvem har lest eller har et forhold til Faust? Nerder og de som har studert litteraturvitenskap? Hvis hensikten her er å si noe om feminisme og patriarkatet hadde det kanskje vært mer rammende å ta for seg Fausts norske fetter: Peer Gynt og hans Gretchen: Solveig?

 

Ungdommen/Gretchen

Allerede før vi er kommet inn i teatersalen er forestillinga i gang. En stor gjeng med flotte, hvite, unge mennesker fra middelklassen står på scenen og messer i kor. «Mye har forandret seg, men vi lever fremdeles i et mannlig overherredømme», messer de. «4 av 5 ofre for menneskehandel er jenter», «kvinnelige kjønnslemlestelser påvirker mer enn 200 millioner nålevende jenter og kvinner», «det begås minst 1000 æresdrap i India og Pakistan hvert år», og en mengde annen fakta om hvordan det står til i verden akkurat nå. Det er så mye at det er umulig å ta inn, selv om hver og en av beskjedene er svært viktige. Ungdommene har på seg T-skjorter med påskriften «Vi må snakke om Faust». De ligner på talekorene som ikke var uvanlige i 70-tallets politiske teater. Det korresponderer også med det økende politiske engasjementet blant ungdom i dag. Ungdommer går i tog for miljø og likestilling. Det er, oppriktig talt, svært oppløftende. I Vi må snakke om Faust er det allikevel ikke helt uproblematisk. Her er det de middelaldrende teaterskaperne som dytter ungdommen foran seg, på et vis, og lar dem ta stilling og rydde opp i problemene selv. Får ungdomskoret rollen som Gretchen her? De blir plassert i front i roller de mannlige teaterskaperne har laget for dem, og som Gretchen forført og beæret over å bli sett? De mannlige stemmene i stykket virker mer opptatte av å granske sitt eget følelsesliv, enn å rydde opp i skjevhetene i verden.

 

Løst og ledig

Den kvelden jeg så stykket hadde de to foregående forestillingene vært avlyst på grunn av sykdom, og fortsatt var en av skuespillerne fraværende og en av dem fortsatt ikke helt i form. Stykket spilles løst og ledig, men jeg kan godt tenke meg at det var enda mer futt og fart på premieren, nå var det tendenser til at det hele var noe slitent og slapt. Det var litt som å diskutere Faust på nachspiel. Det er tilløp til artige og interessante vinklinger, og også til dyp samtale, men det meste forsvinner i nye fragmenter og hendelser som dukker opp. Og etterpå sitter det heller ikke så godt festet i minnet. Ble hele samtalen dekonstruert i hjel? Det kan virke som Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason sliter litt med regigrepet. Det virres litt hit og litt dit og stykket kritiserer seg selv underveis: «Dette er så 1991», metakommenterer Mattis Herman Nyquist oppgitt fra scenen.

 

Maksimalisme

I motsetning til ungdommenes prolog pøses det på med virkemidler i resten av forestillinga. Det er ut og inn av farger, musikk og scenografiske elementer. Slik kan også Goethes Faust oppleves når man leser den – her er det et sammensurium av scener med mytologiske og historiske figurer fra flere tidsaldre og steder. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås spiller engler i overdådige parykker og kjoler. De er tøffe og friske og har et fint driv. De klatrer i stativ, danser med sceneteknikerne som henger dem opp i husker, de ikler seg mannekropper og puler med Gud (John Emil Jørgensrud). Nader Khademi er Mefistofeles i en fin puddelfrakk. Han er kanskje mer søt enn farlig her. Han kommer inn på scenen i en svart bil av den typen som ofte blir kalt for penisforlenger. På bilen er det skrevet på latin «ultima necat» – den siste dreper.

Mads Ousdal står for Fausts monolog fra tragediens første del i Goethes verk. Han framfører den profesjonelt, men noe innadvendt.

 

Tekstcollage

Teksten fra Faust av Johann Wolfgang von Goethe er gjendiktet av Elisabeth Beanca Halvorsen, det klinger utmerket og flott oppdatert språklig. Ellers er det innadvendte blikket på mannen gjennomgående i flere av tekstfragmentene som brukes. En lang sekvens er viet en historie om (erkeengelen) Mikael og hans traumatiske fødsel og om hans foreldre som var medlemmer av Jehovas Vitner. Er dette en personlig historie fra dramatiker Mikael Torfason? Den, og noen av de andre «private» historiene blir fragmenter som henger litt utenpå helheten i stykket. Et moment som fungerer er der Gretchen (Kjersti Tveterås) forteller sin lille «private» historie til publikum på første rad mens hun rolig vasker hendene deres. Dette blir filmet slik at vi alle får del i det. Her fungerer filmingen, ellers blir den stort sett mer forvirrende. Det er litt synd, for historien om den 14-årige Gretchen som her stilles sammen med den 14-årige Priscilla som blir Elvis Prestleys barnebrud, forsvinner litt i alt kaoset. Dette med «det evig kvinnelige» er det jo fortsatt noen som holder høyt.

 

Forvirrende mangfold

Det at vi ser video av det som skjer rundt og bak scenen samtidig som vi opplever det som foregår på scenen, gir et fragmentert bilde. Det understreker at det er mange historier og perspektiver vi må lære å leve med samtidig. Det finnes for eksempel så mange syn på hva feminisme er at det er vanlig å snakke om mange feminismer. Det spørs om det er så veldig fruktbart å dytte Goethe foran seg og kalle ham en gammel gris og representant for patriarkatet når så få i det norske publikummet har et forhold til ham og hans hovedverk Faust, eller når ikke dette stykket tydeligere viser ham fram for oss.  For vi kan godt snakke om Faust, men det gjør vi egentlig ikke i Nationaltheatrets oppsetning.