Noe av det som gjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid til betydelig litteratur er at den er så rik på sanseopplevelser og fornemmelser. Gjennom lesningen av Proust sanser vi en hel del. Det som er kjent som nøkkelscenen i Prousts verk er der Marcel dypper en madelainekake i lindete. Fargene, duftene, smakene kommer gjennom de tørre bokstavene og rører oss.
Det er neppe tilfeldig av hovedpersonen i Vibeke Tandbergs debutbok heter Madelaine. Et så litterært navn skal man lete lenge etter. Forplikter det? Kanskje ikke, Tandberg kan selvfølgelig kalle romanfiguren sin hva som helst. Men for leseren kan det få betydning. På grunn av denne Proust-referansen blir det kanskje ekstra tydelig at dette er ei bok der det er vanskelig å sanse noe som helst.
På fisketur
Madelaine fisker. Hun lever som fisker hevdes det i boka. Og været er fint. Jeg klarer ikke la være å se for meg Norges første film. En stumfilm som heter noe sånt som Fiskerlivets farer. I denne filmen som jeg tror er spilt inn i Frognerkilen er det speilblankt hav og det ser svært lite farlig ut, men en mann detter allikevel over bord og drukner. Hvis karakteren Madelaine virkelig hadde levd av å være fisker, ville hun nok raskt ha sultet i hjel, dessverre. For noe fangst av betydning drar hun ikke opp. Hun er også sørgelig ineffektiv i avliving av fisk. Verre blir det selvfølgelig når hun ikke lenger heller har armer. Ingen armer, ingen fisk. Hun har nemlig fått Beijing syndrom etter å ha spist et rått fiskehjerte og må amputere armene. Hun begynner å arbeide som prostituert på horehuset Beijing palace. Det knulles klinisk. Hun får transplantert nye hender. Operasjonen er faktisk interessant. Den er nitidig beskrevet. Tandbergs distanserte språk kommer faktisk her til sin rett – det fungerer fint!
Forskyvninger
Forskyvninger av fokus og identiteter som går over i hverandre kan være interessant. Dette var det for eksempel modernister som James Joyce drev mye med. Flere samtidsforfattere har også arbeidet med dette. Hos Tandberg blir det lite i disse forskyvningene som holder vår interesse. Det finnes ingen sterk underliggende historie som hos for eksempel Arne Lygre som i flere drama har arbeidet med forskyvning av identitet. Det er heller ikke musikalsk eller rytmisk sterkt som hos for eksempel Jon Fosse der vi kan skimte en identitetsforkyvning i hans siste bok. Hos Tandberg blir det ganske meningstomt.
Tandberg arbeider med et begrenset materiale gjennom hele boka. Hun setter historien om Madelaine, to tvillinger og Dragan sammen på nye måter. Hun ordner den, river ned og bygger opp på nytt. Noe ekler meg, noe er litt pussig, mye er brutalt og grotesk, men distansen er der hele tida. Slik kommer teksten til å helle mot det trivielle, på tross av groteskeriene. Det smaker verken av fugl eller fisk, selv om mye av teksten handler om nettopp fugl og fisk og spising. Teksten gjør på en måte narr av seg sjøl, den blir lett parodisk. Det trivielle kan absolutt være interessant å gjøre undersøkelser av. Det trivielle kan bli kunst, men noen ganger er det trivielle bare trivielt.
Spising, sex og død uten følelse og uten hender. Det er kanskje dette at teksten blir ugripbar uten egne hender. Teksten oppleves som uviktig fordi den ikke berører. Det blir ord, bokstaver, norsk språk, men det er ikke sansbart.
Asker kunstforening 1.oktober til 12. november 2011
Forstyrrende Peder
Det første som møter meg på vei til Ruth Rolands utstilling Forstyrrelser. En dokumentar er et tresnitt av en stor, tykk dame. Monotypien viser denne kvinnen 1:1. Jeg ser henne på lang avstand. Hele veien gjennom Asker bibliotek som jeg må gjennom for å komme fram til Kunstforeningens lokale, som ligger innerst i Kulturhuset. En stor, fargerik dame. Når man treffer slike store mennesker er det første man tenker, enten man vil eller ikke: Tjukk, tjukk, tjukk! Vektproblemer er et vanlig symptom hos mennesker med stoffskifteforstyrrelser. Og det er problemer med stoffskiftet som er tema for Ruth Rolands utstilling. Den store damen er rørende. Hun ser snill ut, men hun er så fryktelig tjukk, det gjør henne spesielt synlig. Etter den første konstateringen kommer fordommene: hun lever usunt, hun bruker mat som dop, hun selvmedisinerer seg med mat, feilmedisinerer seg. Eller hun har en alvorlig spiseforstyrrelse.
Bildet av den store damen kommer man ikke unna. Jeg går mot henne og inn i utstillinga. Ingen andre her. Men her slipper jeg ikke unna mannen som snakker i et lydopptak. Han snakker høyt. Han snakker monotont. Ja, og han snakker ganske sutrete. Han snakker om seg og sin sykdom. Jeg har ingen mulighet til å slippe unna. Jeg kjenner at jeg strammer nakkemusklene. Joda denne stemmen er en viktig del av utstillinga, men må han snakke og snakke og snakke hele tida? Blir jeg sint? Tenker jeg. Gjør stemmen meg sint? Jo, kanskje.
Stemmen overdøver de andre uttrykkene i dette rommet. De flotte monotypiene, svært rørene portretter. En annen vegg med trykk basert på indre kroppsdeler. En monumental vegg dekket av sikkert rundt hundre broderi der jeg kan lese symptomer på forstyrrelser i stoffskiftet. Jeg blir forstyrret av stemmen. Den er monoton. Det handler om problemer med å fungere i arbeid med denne sykdommen. Om urinsyregikt. Jeg leser at det skal være åtte intervjuer, men det må ha skjedd en feil for det er bare det første intervjuet som går og går og går. I loop.
Jeg forsøker å lese intervjuene som er utskrevet og henger på en av veggene. Intervju med indremedisiner Louise Koren Dahl, med psykiater Dag Coucheron, med lege Dag Schiøth, samtale med tidligere redaktør i Aftenposten Per Egil Hegge, e-postsamtaler med legemiddelfirmaene Nycomed og ERFA Thyroid Inc. Pasienten Peder, 33 år, vinner rommet. Den insisterende stemmen hans tar oppmerksomheten, nesten helt og fullt. Stemmen gjør rommet fullt og intenst. Midt i rommet er det plassert et bord med litteratur som omhandler temaet stoffskifteforstyrrelser. Det finnes mye å lese om temaet. Jeg har ikke sjanse til å komme meg inn i noen av disse tekstene for Peder snakker og snakker. Han har problemer med å få seg leilighet. Han snakker monotont, med en litt slepende stemme. Jeg leser en brodert tekst som henger på veggen:
Arv
Oldemor, bestemor og
mor har det.
Har min sønn på 16 år det?
Barna mine har det.
Moren min har det
Faren min døde av det.
”Selvmordstanker og depresjoner”, sier Peder fra høytaleren på gulvet. Jeg slipper ikke unna lyden. ”Øke dosa, legen nekta”, sier den elegiske stemmen. Sinne, sinne, sinne, tenker jeg. Veggen med broderi – en massiv vegg av symptomer – som en sint tirade. Noen av symptomene kan vi sikkert ha noen og en hver av oss, tenker jeg. ”Bitter, fortvilt, forbainna”, sier lydsporet. Det er meg og Peder nå. Peder går i loop. Jeg kan bare gi opp å lese intervjuet med indremedisiner Koren Dahl. ”Verdian i urinen var så høye”, sier Peder. Nei, legene taper her. ”Klarer aldri å komme tids nok på jobben”, sier Peder. Legens ord er det ikke mulig å få med seg. Her er det pasienten som høres. Ved siden av Peder som snakker fra høytaleren på gulvet står det en svart sofa. Jeg snur meg mot monotypiene. Jeg liker dem. Jeg får med meg en kort tekst som er hengt på en søyle i rommet: 16 % av kvinner i Norge og 5,9 % av menn har en skjoldbrukskjertelsykdom. Noen har feildiagnoser som depresjon og ME. ”Æ e bitter,” sier Peder. ”Æ kommer alt for seint på jobb”, sier Peder. ” ”Selvmordstanker og depresjon”, sier Peder. ”Ja, ja, ja,” sier jeg. Didaktisk, tenker jeg. Nå kan jeg litt mer om stoffskifteforstyrrelser. Jeg forlater rommet. Peder regjerer i rommet alene.
Da bokhandelen i det som da het Museet for Samtidskunst ble lagt ned for noen år siden oppsto et akutt savn. Norges eneste rikholdige spesialbokhandel for kunst var borte. Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg arbeidet i bokhandelen da den ble lagt ned og de bestemte seg for å gjøre noe. Sammen med Eivind Slettemeås, Pia Søndergaard og Anna Carin Hedberg startet de Torpedo i 2005. De ønsket et nytt sted for salg og produksjon av publikasjoner om samtidskunst, artists’ books, kunstteori og kunstkritikk. Nå er Torpedo godt etablert som både et forlag, en bokhandel og et visningssted, i tillegg blir Torpedo invitert inn i andres utstillinger. Tate Modern, Vestfossen og Nasjonalmuseet er eksempel på steder der Torpedo har deltatt med egne prosjekter.
Torpedo holdt lenge til i Hausmannsgate, men nå deler de adresse med Kunsthall Oslo i Trelastgata 3 i Oslo. Lederne og forlagssjefene for Torpedo, Olaussen og Tandberg, forteller at det er planer om flere samarbeidsprosjekter med Oslo Kunsthall og at de på likestilt plan drar nytte av hverandre.
Bokkatalogen til Torpedo Press har mange godbiter. Den prosjektorienterte arbeidsformen til Torpedo gjenspeiles i utgivelsene. Bokprosjektene blir unike og spesielle, fra design til hvilke samarbeidspartnere prosjektene har. Olaussen og Tandberg forteller at de oftere nå initierer publikasjoner enn tar i mot ferdige prosjekter.
Olaussen og Tandberg mener de ser en ny bølge av bokhandler/forlag-prosjekter. Flere har vært vitne til at de smale, uavhengige bokhandlene blir færre og ønsker å gjøre noe med det. Motto i Berlin, New York- bokhandlene Printed Matter og St. Marks Bookshop er bokhandler forlagssjefene i Torpedo framhever. Forlagene Book Works i London og det tyske forlaget Revolver, da det ble drevet av Christoph Keller, er forlag de respekterer høyt.
Erling Moestue Bugges monument over Victor Linds Monument
Karavane er blitt navnet på en essayserie Torpedo Press publiserer. Denne essayserien tar for seg kunstverk som på ulike måter har hatt innvirkning på sin samtid og bidratt til å utvide den generelle kunst- og samfunnsdebatten. Gjennom serien inviteres forfattere fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie og begivenheter knyttet til utvalgte kunstverk, og samtidig åpne opp for ny lesning og skrivemåter om kunst. En av Karavane-utgivelsene til Torpedo Press er Victor Linds Monument av Erling Moestue Bugge. Han tar for seg Victor Linds kunstnerskap med særlig fokus på verket Monument.
Monument av Victor Lind fra 2005 er en omtrent halv meter høy bronseskulptur av politiinspektør Knut Rød i naziuniform og med nazihilsen. Skulpturen er plassert på en bauta av svart granitt med ulike inskripsjoner, blant annet er diktet Salme av Paul Celan i Øyvind Bergs gjendiktning, skrevet inn på bautaen.
Victor Lind har arbeidet med Knut Rød-tematikken siden 1995. Knut Rød ledet aksjoner mot jødene i Oslo og Aker i oktober og november 1942. Totalt ble 532 menn, kvinner og barn ført om bord i skipet Donau for transport til utryddelsesleiren i Auschwitz. Rød ble frikjent i landssvikoppgjøret etter krigen. Han hevdet at han hadde arbeidet for motstandsbevegelsen.
Verket Er en grønn monokrom flate viktigere enn en RØD? fra 1996 (installasjon, maleri, foto, tekst) var starten på Victor Linds Rød-arbeid. Et spektakulært arbeid i denne serien er Contemporary Memory: I’ll bring you home, en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler.
Moestue Bugges essay er lojalt i forhold til kunstnerskapet, det er en utdypning og en forlengelse som løfter Linds prosjekt fram. Jeg liker godt den grundige og etterrettelige kontekstualiseringen Moestue Bugge gjør. Og måten han bruker poststrukturalister som for eksempel Giorgio Agamben, Jean Baudrillard og Maurice Blanchot, til å tenke med er fremragende.
Han bruker Albert Camus og Hannah Arendt for å forsøke å gi ondskap en begripelig form. Essayet presenterer oss for mennesket Knut Rød som visket ut sin egen humanitet for å tjene systemets abstrakte totalisering. Tenking rundt hva som er etisk forsvarlig blir svært vesentlig i Victor Linds kunstnerskap og i Erling Moestue Bugges essay.
Victor Lind var en del av kunstnergruppa GRAS på 1970-tallet, ei gruppe med et tydelig venstreradikalt og etisk-politisk program. Moestue Bugge trekker i essayet linjer mellom Linds arbeider denne perioden til Linds Rød-arbeider. Han påpeker at Graskunstnerne hadde personlige referanser til andre verdenskrig og nazismen. Linds egen mor var jøde. Forfatteren viser også at Linds arbeider knytter an til dagens asylpolitikk.
Moestue Bugges essay framstår som et langt og grundig resonnement som begrunner Victor Linds verk Monument som et nøkkelverk i Linds produksjon og kunstneriske visjon. Til slutt kommer Moestue Bugge med en nydelig lesning av Paul Celans dikt Salme. Boka er også utstyrt med godt billedmateriale.
Tino Sehgal sammen med noen av «fortolkerne» utenfor Kunstnernes Hus. Fra venstre: Louise Höjer, Michael Steckmest, Parth Borgen, Haakon Stenmarck, Julian Treider Moe, Johan Nicolai Troye, Tino Sehgal.Foto Kunstnernes hus
Tino Sehgal på Kunstnernes hus
Kuratert av Ruth Hege Halstensen
Et verk der publikum er aktive fortolkere og medskapere.
Av Elin Lindberg
Jeg ble interessert i hvordan opplevelsen av verket virker på meg, rett etterpå, etter et par timer, etter en dag. Hvordan fungerer minnet om en slik kunstopplevelse?
Denne teksten er en ganske uredigert refleksjon over mitt møte med Tino Sehgals kunst.
Umiddelbart etter opplevelsen:
Framskritt. Samtalen som utstilling. Hva hadde jeg forventet meg? Et tomt rom? Opplevelsen av det tomme rommet? Jeg så egentlig nesten ingenting av rommene, jeg ble ledet rett inn i samtalen.
– Hei, sier ei jente på 11-12 år – hun har asiatisk utseende, kinesisk kanskje? Litt gebrokkent språk. Vi går inn i rommet. Utstillinga har nettopp åpnet, her er det premierenerver. – Hva er framskritt? Spør jenta meg og jeg må jo svare. – Framskritt for meg er et steg framover i positiv retning, sier jeg og tenker at ordet ”framskritt” i seg selv ikke sier noe om skrittet framover er positivt eller negativt, men framover oppleves som positivt, eller jeg vil at framskritt skal være noe positivt. Fremskrittspartiet, tenker jeg, Fremskrittspartiet som ikke står for meg som noe positivt i det hele tatt. Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet, jeg forsøker å ikke tenke på Fremskrittspartiet, mens jeg snakker med jenta. Jeg snakker om samfunnsmessig positiv utvikling. Å bevare jorda, å ikke forurense. Finne alternative måter å skape energi på. –Energi? Spør jenta. – Ja, strøm, elektrisitet. Det slår meg at hvis dette skal være en samtale må jeg formulere meg enklere, jeg samtaler tross alt med et barn. Jeg begynner å snakke om skolesystemet, framskritt, det må hele tida utvikles slik at det fungerer bedre. Jeg ser at dette er noe jenta forstår. Samtalen blir et tema, tenker jeg og sier at jeg vil at framskrittet skal være opp og fram og ikke ned og tilbake. Akkurat det fikk meg til å tenke på min avdøde far, det var noe han kunne sagt. Ordene flyter ut og jeg har mye jeg har lyst til å si for jeg liker å samtale.
Jeg blir overlevert fra jenta til en ny samtalepartner – en ung mann, 19-20 kanskje. Han er opptatt av hva han skal satse på som utdannelse og livsvei. Han spør meg om hva det var som fikk meg til å gjøre det jeg gjør. Han er interessert fordi han er opptatt av dette selv. Vi går i trapper, vi går i rom, men omgivelsene våre har ingen betydning. Jeg er oppatt av at jeg snakker. – Prosessen, er prosessen mot målet viktig? – Ja, sier jeg, prosessen må være god. Når vi har nådd målet finner vi nye mål.
Neste person er en kvinne som har tatt abort, hun er 32 år, sier hun. Og jeg snakker om mitt voksenliv, jeg har barn o.s.v. Om det moralske dilemma. Samtalen blir svært personlig og åpner opp. Ansvaret for liv. Det å ha en kunstnerkarriere og få barn. Det å kombinere barn og kunst. Et alvorlig dilemma.
Den neste jeg møter er en eldre mann. Han snakker om sprog – hvor tidlig barnet får sprog – er det ikke merkelig? Etter en kort stund kommer Tino Sehgal og klapper ham på skuldra. Han tar ham antakelig med til instruksjonssamtale. Jeg får en bestemor å snakke med i stedet. Hun er litt stressa og ikke helt til stede. Vi snakker om uforbeholdenheten som finnes hos barn – forsvinner den når vi blir eldre? Det å ta vare på livet.
Jeg tenker, nå rett etterpå, at dette førte til refleksjoner rundt meg og mitt liv. Samtalene kunne vært lenger. Avbruddene, avslutningene av samtalene var litt ufølsomme. Men det er jo en risiko man tar ved å samtale og åpne opp. Vi var to damer som samtalte med bestemoren – vi ble stående å snakke etter at verket var ferdig. Det ble åpnet opp for refleksjon – slik jeg ofte opplever i møte med andre kunstneriske verk. Det er vel egentlig det jeg søker i all kunst. En opplevelse i møte med det og en åpning som gjør at refleksjonen kommer etterpå. At det får meg til å se, erkjenne.
(Det er noe med det økonomiske aspektet her. Det må jeg huske å tenke mer på.)
Refleksjonen i samtalen åpnet for dybde, men i etterkant er det litt vanskelig å gripe, å skrive fram, den følte dybden. For samtalen virket rensende, å bli utfordret til å snakke helt åpent er vederkvegende. Opplevelsen, det objektløse. Øyeblikket gripes. Det fungerer. Verket fokuserer på at vi lever forskjellige liv. Det individuelle blir kunst. Jeg følte meg forholdsvis trygg og ivaretatt.
Etter tre timer:
Kvaliteten på samtalen. Samtalen som kunst. Du fikk ikke sagt nok, formulert deg godt nok. Du vil inn til kjernen raskt og effektivt. Det må engasjere (det må selge – økonomi – tiden som økonomi – jeg kjøper tid, kunstneren selger tid). Innadvendt. Jeg var innadvendt, la merke til akustikken i gangen ved heisen i 1.etasje. Likte den ikke så godt. Så en balkong i 4.etasje på bygningen bak Kunstnernes Hus gjennom et vindu, jeg syntes den var vakker i solskinnet. Gruppene av andre samtalende mennesker enset jeg. Så dem egentlig ikke. Minner om lignende verk dukker opp:
1) – i et off-off-galleri på Grünerløkka. En kunstner, Alexandria, bodde i et galleri en periode, verket hennes var besøkene hun fikk. Jeg stakk innom. Alexandria kom heseblesende ut fra det jeg tror var toalettet, sammen med en ung mann. Det var ganske tydelig at de nettopp hadde hatt sex. Hun insisterte på at jeg skulle bli og få en kopp te. En samtale utfoldet seg. Den ble ikke spesielt viktig i seg selv, men selve situasjonen ble minneverdig. Dette er flere år siden – kanskje 10 – 12 år.
2) – Dansekompaniet Diggapony brukte også samtalen og publikumsdeltakelsen i et arbeid under scenekunstfestivalen Marstrand volum 1 på Black Box Teater 2009. De inviterte til en slags fest der publikum ble oppfordret til å danse selv. Dansepartneren ble tilfeldig utvalgt av kompaniet. Jeg danset med teatersjefen på Teater Avantgarden. Samtalen som oppsto mellom oss kunne defineres som ny scenetekst og utdrag av den er gjengitt i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2009.
Tino Sehgal er danser. Koreografien i verket virker viktig. Hvordan ser det ut? Hvordan ter vi oss? Hvor går grensene? Inne i verket kan samtalen bli privat – det åpner bevisst for det private. ”Jeg har tatt abort”, en kvinne utleverer en svært personlig sak. Hvordan reagerer jeg? Det er åpning for det nære, intime og private. Kontrasten er klar til samtaler utenfor – der er grensene for hvor privat man kan være overfor fremmede mennesker strengere.
Fem timer etter:
Minnet om opplevelsen fragmenteres. Bruddstykker kommer opp i bevisstheten. Jentas tannregulering. Måten jeg svarte den eldste mannen på. Han snakket om ”sprog” (jeg la spesielt merke til at han sa ”sprog” og ikke ”språk”) og jeg begynte å fortelle om min mellomste datter som er så musikalsk og at jeg hadde merket at hun reagerte spontant på musikk allerede mens hun lå i magen. Jeg fortalte at jeg jobbet med musikk og sang da jeg var gravid med henne.
En bevegelse jeg gjorde da jeg snakket med Louise, kvinnen på 32, da jeg snakket om det å skape noe i kunstpausen mens man har små barn. – Man skal ha flaks for å få det til, sa jeg. Jeg husker bevegelsen jeg gjorde for å illustrerte dette raske, effektive, målrettede, med flaks.
Kjenner at jeg blir litt flau over det jeg sa til den eldre mannen.
Samtalen kan ikke gjentas. Men strukturen kan gjentas. Slik ligner verket på jazz og improteater.
Dagen etter:
Einstein som ikke begynte å snakke før han var flere år gammel. Jeg hadde lyst til å si noe om det, men formulerte meg dårlig i forhold til den eldre mannen. Han snakket om at barnet oppfatter sprog så tidlig (han uttalte nok ”d-en” i ”tidlig”). Det var noe forskning som viste at de mest intelligente barna begynte å snakke seint som jeg hadde lest et sted – det var noe rundt dette jeg ville si til mannen, men jeg rotet det til og begynte å snakke om min musikalske datter. Og jeg tenkte på barna mine når samtalen ble penset inn på språk og barn. Samtalen her ble tatt videre fra hun som hadde tatt abort. Spørsmål om liv. De eldre menneskene representerte på en måte døden som kommer. Da jeg ble overtatt av den eldre kvinnen var det blitt kluss i vekslingen mellom gaidene på grunn av at Tino Sehgal hadde tatt ut min første gaid – jeg lurer på om det var fordi han ikke fulgte koreografien (kunne det være det?). Vi var to som skulle samtale med den eldre kvinnen samtidig på grunn av vekslingsklusset. Jeg hadde sett denne medsamtalepartneren tidligere. Hun hadde veltet et glass hvitvin under kunstnersamtalen kvelden før. Det knuste og en servitør kom og kostet opp restene. Hun satt rett foran meg. Litt eldre enn meg, tror jeg hun var. Den eldre kvinnen snakket om barnebarnet sitt. Samtalen dreide seg mye om hennes liv, livet som pensjonist. Hun hadde både god tid og var så oppatt at. Tiden som går fortere, eller det føles sånn. –Rutine, sa min medvandrer. Jeg mente: Nei, livet blir ikke rutine. Jeg begynte å snakke om våren – at jeg er blitt så mye mer glad i våren i voksen alder. (Sa den eldre damen ”flørting” om ting hun drev med som pensjonist, eller hørte jeg feil?)
Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur
Universitetsforlaget 2013, 239 sider
Omtalt av Elin Lindberg
Ibsenbilder og fotohistorie
I Henrik Ibsens dramatikk ligger det ofte en nedlatende holding til fotografiet og til fotografen. Fotografiet blir sett på som en ”åndløs kopi av virkeligheten” og fotografen står heller ikke høyt i kurs. I stykket Villanden kommer dette tydelig fram. Og i Peer Gynt blir fotografen forbundet med djevelen selv. Det blir interessant når Peter Larsen gjennom denne boka viser at Ibsen selv hadde et svært bevisst forhold til fotografiet og at han brukte det til å iscenesette seg sjøl og til å markedsføre forfatterskapet sitt. Kanskje vi kan snakke om et Faust-motiv? En Ibsen som selger sjela si til djevelen?
Grundig og grei
Peter Larsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen. Han har publisert en rekke arbeider om fotografi, film og medievitenskap. Boka Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur vitner om at han har gjort et grundig arbeid med materialet. Her er det et rikholdig kilderegister, en mengde noter og massevis av bilder. Larsen skriver at han bruker historia om Ibsen og fotografene som utgangspunkt for en beskrivelse av de sentrale momentene i etableringa av en moderne visuell kultur. Han skriver godt om det brede sosiale feltet tidlige fotografer i Kristiania virket i. Vi får innblikk hvilken i bakgrunn disse tidlige fotografene hadde – ingen av disse fotografene i fotografiets barndom hadde planlagt å bli fotografer. En var student og ville først og fremst bli dikter, en var utdannet gartner, en annen var malersvenn og ble skuespiller. Fotografen Don Antonio D’Alessandri som fotograferte Ibsen i Roma var utdannet prest. Hans søknad til den kirkelige øvrigheten om å få drive et fotografisk atelier ble innvilget på betingelse av at han ikke var iført prestekjole når han arbeidet med kjemikaliene eller når han betjente kundene sine.
Iscenesetteren
Larsen skriver om hvordan Ibsen brukte bildene som en visuell valuta. Fotografiene ble for Ibsen et sosialt instrument i familiære og private sammenhenger, ikke ulikt vår egen facebook-aktivitet. Boka diskuterer også hvordan Ibsen benytter fotografiene i iscenesettelsen av seg selv som forfatter og offentlig person. Ibsen kontrollerer svært bevisst bruken av portrettfotografiene av seg selv, men på et tidspunkt svikter denne kontrollen. Dette tapet av kontroll faller sammen med at offentligheten rundt 1900-tallet endrer karakter. Det dukker opp sosiale aktører som bruker bilder på nye måter og fotografer som ikke respekterer gamle spilleregler.
Blikket utenfra
Boka presenterer en interessant kontrast mellom Ibsen på de stive portrettfotografiene og Ibsen i gruppebilder. Et bilde er tatt i Wien i 1873. Ibsen var jurymedlem for ”Nåtidens bildekunst” ved verdensutstillingen der og bildet er et regissert tablå som illuderer avslutningen av juryarbeidet. Her sitter Ibsen helt ytterst forsamlingen. De høye hælene han brukte vises godt (Ibsen var en litt liten mann). Ibsen ser ut som en sosialt isolert mann der han sitter og stirrer forbi gruppen av andre menn mens han tviholder på paraplyen sin. Det autoritære blikket hans fra portrettfotografiene som han kanskje hadde mer kontroll på, finnes ikke her.
Ibsen fotograf?
Larsen reflekterer i boka over hvordan Ibsens eget syn på fotografiet kommer til uttrykk i dramatikken hans og i andre av tekstene hans. Det er interessant lesning. Ibsen bruker som mange andre av sin samtids kunstnere og intellektuelle, sine forestillinger om fotografiet som kritisk verktøy når han forsøker å diskutere allmenne estetiske problemstillinger. Det er vel nokså gjennomgående at Ibsen ser på fotografiet som underlegent sin egen dikterkunst. Det er kanskje derfor at det virker litt unødig hardhendt når Larsen i bokas siste setning titulerer Ibsen: ”Dikteren og fotografen Henrik Ibsen”.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 