Stikkord: Black Box Teater

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

thebigdream_fotohampusberndtson_2.jpg
Foto: Hampus Berndtson, Black Box Teater

«Verden finnes ikke ennå – den holder på å bli til»

Verk Produksjoner skaper en verden gjennom å ta utgangspunkt i en god, gammeldags brevkorrespondanse mellom to skuespillere i sin nye forestilling The Big Dream. Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent.

 

Av Elin Lindberg

 

Verk Produksjoner: THE BIG DREAM

Med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Solveig Laland Mohn, Per Platou

Scenografi/lyskonsept: Jakob Oredsson

Scenografi-assistent, lystekniker: Felipe Osorio-Guzmán

Tekstdramaturg: Runa Borch Skolseg

Produsent: Pernille Mogensen

Black Box Teater, Store scene, premiere 9.oktober 2019

 

Det er ingen tvil om at Verk spiller på sjarmen i den nye forestillinga si The Big Dream. Her er det ingen kontroversielle handlinger eller utsagn og det tas ikke særlig store sjanser kunstnerisk, men det er helt greit. Vi inviteres inn i to menneskers hverdagsliv gjennom brevene de sender til hverandre. Betraktningene de gjør seg om livene sine, og måten presentasjonen av brevene gjøres på, fører likevel til en fornemmelse av nærvær som kjennes vesentlig.

 

Et ekte sosialt medium

En kvinne (Solveig Laland Mohn) står på kanten av scenen når vi kommer inn på Store scene på Black Box Teater. Hun har en iøynefallende øyenskygge og en tettsittende, heldekkende, katteaktig trikot på seg. Kostymet er teatralt og understreker at dette er en kunstsetting. Spillestilen i Verks forestillinger er ofte nedpå og vennlig imøtekommende – slik er det også her. Laland Mohn står foran på scenen og forteller tilforlatelig, sjarmerende og ikke uten en viss munterhet, om sitt første møte med teaterarbeid som ungdom og hvordan hun bare har fortsatt og fortsatt med teater. Hun presenterer sin rolle i denne forestillinga: hun skal formidle brevvekslinga mellom de litt eldre kollegaene sine, den ene er i Oslo, den andre i København. Hun er et slags medium, en i høyeste grad menneskeliggjort kommunikasjonsplattform, hun er et ekte sosialt medium.

 

Teatralitet

Verk refererer gjerne til andre verk og kunstnere i arbeidene sine. Når Laland Mohn presenterte bakgrunnen for stykket, var lyset på i salen og scenen bak henne lå i mørke. Hun framfører lett og ledig Prosperos kjente monolog fra William Shakespeares Stormen – «Vi er av samme stoff som drømmer veves av, vårt lille liv er omringet av søvn» før hun går bakover og forsvinner i det som har åpenbart seg bak henne på scenen: en liten scene, et teater i teatret. Det er kledd med mørke forheng og referansene til Davis Lynch er tydelige. Rommet rundt den lille scenen er nakent og ryddig. Utgangspunktet for The Big Dream er enkelt, det er en brevveksling mellom to personer, men alle de tilsynelatende små grepene som er tatt i denne presentasjonen av brevene gjør forestillinga teatralt rik.

 

Teksten

Laland Mohn starter med et brev Saila Hyttinen skrev til Anders Mossling. Det er ganske konfronterende – smått aggressivt. Hun skriver at Anders er vanskelig å jobbe sammen med fordi han aldri er til stede. Mossling svarer likevel at han blir glad for å få brevet og synes det er fint å få en åpen dialog. Han skriver om bekymringer over den økonomiske situasjonen sin. Hyttinen forteller i sitt neste brev om ei forestilling hun har sett. Han skriver om en film han har vært med i. De skriver om dagligdagse ting og om minner, foreldre, drømmer. Sammen bearbeider de virkeligheten og livet sitt gjennom skriften. Teksten fungerer best når den dreier seg rundt de hverdagslige tingene, rundt Sailas far og farmor og rundt det å bli eldre. Når teksten hekter seg på andre tekster, for eksempel Heiner Müllers Hydra, er det på kanten til å bli litt forsert eller for «villet». Slik jeg forstår det refererer tittelen til en scene i Andrej Tarkovskijs film Stalker som kommer opp i et av brevene. Det er broren til hovedpersonen som har kommet seg lenger inn i «Sonen» enn noen før ham. Han skal få oppfylt sitt høyeste ønske – ifølge ham selv er dette ønsket at broren skal komme til live igjen. Når han kommer hjem blir han styrtrik, men broren er fortsatt død. Han hadde altså egentlig ønsket seg å bli rik. Han kjenner ikke seg selv. Denne erkjennelsen gjør at han tar livet av seg. En trist og fascinerende historie. Og noe mer enn det blir den ikke i Verks forestilling, den får ingen sammenheng med resten av brevvekslinga.

 

Nostalgi

De to brevskriverne Anders Mossling og Saila Hyttinen er begge over 50 år. Da de var i tjueåra var det nok brevskriving som gjaldt. Det var måten å kommunisere på når man bodde i hver sitt land for eksempel. Det er derfor et visst nostalgisk preg over dette å skrive brev. Og det er fint å bli minnet på det spesielle ved nettopp denne aktiviteten. Det tar lengre tid å skrive et brev enn å skrive en mail eller ei melding eller å legge ut et bilde på Instagram eller Facebook. I et brev er det i utgangspunktet ikke bilder. Det er håndskrift. Den fysiske forbindelsen mellom de to brevskriverne er de håndskrevne ordene på et papir. Mossling og Hyttinen henvender seg til hverandre med respekt og et tydelig ønske om å kommunisere sammen. De sosiale mediene vi på nokså kort tid er blitt så vant til å bruke, har en helt annen letthet enn den nå gammeldagse brevskrivinga. Langsomheten og tiden man gjennom å skrive brev investerer i hverandre kjennes her verdifull og viktig. Jeg håper flere enn meg blir inspirert til å skrive brev igjen!

 

Fornemmelse av nærvær

Lydbildet i The Big Dream er alt fra bare små antydninger til voldsomme sekvenser med høy, industriell, ullen lyd kontrastert med det skarpe og metallaktige. Dette er med på å insistere på det teatrale i uttrykket. Dansesekvensene har en lignende dynamikk. Her er det små danseaktige bevegelser i kontrast til kraftige og skulpturelle bevegelser i det Lynch-aktige lille teatret i teatret.

De siste ti årene har vært preget av virkelighetslitteratur. Det kan vi kanskje til en viss grad kalle dette også, men tekstmaterialet er transformert teatralt slik at det også inkluderer publikum i de personlige betraktningene over livet og verden. Nærværet dette fører til er med på å gjøre The Big Dream vesentlig, og Verk Produksjoner har på nytt vist at de er et av våre viktige skapere av samtidsteater.

 

 

 

 

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i august 2019

 

BBT_201903_LisaLie_WebRes-52-683x1024.jpg

 

Nordenfjeldske horlaug/Lisa Lie: VAKE

Black Box Teater, 24./25.august 2019

 

 

På grunn av at jeg har skrevet under på en taushetserklæring i forbindelse med forestillingen Vake er jeg forhindret fra å skrive en anmeldelse. Derfor har jeg skrevet et eventyr inspirert av våkenatta. Dette skriver tåkefyrstene i Vake:

Vake er et hemmelig mysteriespill, som bare deltagere får ta del i og snakke om, og da bare seg imellom. Det er strengt forbudt å avsløre mysteriene. Dersom du vil vite hva som foregår i Vake må du delta. Hvis ikke vil du for alltid bli innhyllet i uvitenhetens tåke- sammen med en gjeng med hester. 

 

 

Våkenatt, mange år etter

 

Av Elin Lindberg

 

Det var en gang en nokså gammel bestemor. Hun var ikke helt sikker selv, men regnet med at hun var rundt 850 år. Hun hadde gått i de fleste skoger, og hun gikk fortsatt. Gikk og gikk. Det var ennå lenge til hun kom til ættestupet, hun fikk holde det gående. Hun hadde gjennomgått mange våkenetter i sitt lange liv, denne natta skulle det også våkes og vandres. Nå gikk hun i en forholdsvis ny skog, den kunne ikke være mer enn 200 år gammel. Mye gran, mye grus. En ung munk kom gående opp ved siden av henne, han smilte vennlig. Hun smilte høflig tilbake. Hun hadde levd så lenge at hun visste at hun ikke kunne stole på noen, ikke engang på denne unge munken uten en eneste stripe av grått i det bemerkelsesverdig røde håret sitt.

 

«Hvor går grensen mellom død og søvn?» spurte tåkefyrsten henne der hen satt på en stein som kanskje var i et tjern til høyre for veien de gikk på. Det hele var noe uklart.

 

Bestemoren hadde utdannelse som luksusprostituert fra DDR, men hadde ikke drevet det lenger enn til å sitte som underordnet sekretær på kontoret til institusjonen som utdannet enda flere prostituerte. En nokså utmattende jobb, ensformig. Hun så den ene etter den andre komme ut etter endt utdanning, viftende med diplomene sine. Mange av horene var fryktelig kjedelige mennesker, men de var gode til å snakke om erotikk, det skal de ha. Bestemoren hadde også jobbet litt som massør, men ble sett på som nokså lat fordi hun egentlig ikke likte å massere. I flere år arbeidet hun på et lefsebakeri, her fikk hun bruk for massasjekunnskapen. Lefsene skulle håndlages. De skulle knas og formes. De ble fine og runde og passelig tykke. Men dette var lenge siden, i et land langt, langt borte. Nå gikk hun. Hun sang mens hun gikk: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen». Plutselig gikk det en hel hærskare av mennesker sammen med henne og sang den samme sangen. De sang og var glade. I veikanten, midt i et bringebærkratt, sto det en bjørn på to bein. Han vagget godmodig fra side til side og smilte til dem der de gikk. Rundt en sving sto igjen den unge, rødhårete munken som egentlig var en seraf. Han var alvorlig, ikke direkte streng, men serafene er som kjent ikke av denne verden, de vet ikke om godt eller ondt. På 1930-tallet fikk bestemoren briller, de var hun svært avhengig av. Hun tok aldri av seg brillene, derfor sov hun alltid på ryggen. Når nå serafen bandt et hvitt tøystykke rundt hodet og brillene hennes slik at hun ikke skulle se noe, holdt hun på å besvime – hva om hen ødela brillene? Hva da? Da hadde hun kommet til å nå ættestupet altfor fort! Det måtte ikke skje!

Ad omveier ble de nå ledet til et avsidesliggende vertshus. Hun kjente igjen lefsene de fikk servert på vertshuset, det var hun selv som hadde laget dem. Hun spiste en halv lefse, drakk et krus øl og sovnet sittende. Da hun våkna hadde tåka lagt seg og de nyutdannede prestinnene hadde det travelt med å betjene kundene sine. De sprang rundt, slik hun selv hadde sprunget rundt for 600 år siden. Nå tok hun det litt med ro. Det skulle hun ikke gjort. Hun kom for seint til å hindre at søstera hennes ble drept av ville, tøylesløse dyr uten snev av moral. Stakkars, stakkars søster. Det måtte en omstendelig helingsseremoni til for å få henne på beina igjen. Mye salt måtte til. Tromming måtte til. Det ble bra til slutt. Kjære søster kom tilbake til livet. Bra. De to søstrene som egentlig bare så vidt var halvsøstre, tok seg et velvoksent krus gløgg med vodka fra det gode, gamle DDR, for å feire. Etterpå sang bestemoren en sang live på radio om at søstera hadde overlevd.

Bestemoren prøvde flere ganger på å nå huset ved stranden. Hun visste hvor det var, men det var krefter der som gjorde det umulig å komme seg helt dit til huset med det spisse taket. Hun ble stoppet av noe, kanskje var det tåka selv. Hun kom seg aldri dit selv om det bodde en vennlig skikkelse fra Mummidalen der, og da tåka letta og vannet lå flatt og blankt, var det for seint.

Tåkefyrstene dro skodda tett rundt seg og etter seg og forsøkte å skjule seg i den. Morgenen etter våkenatta forsøkte de å skjule selve tåka. Men gjennom edderkoppspinnet i lyngen klarte de ikke trekke tåke og dis. Morgenduggen i spinnet avslørte hvor de var blitt av – både de høygravide, de bittesmå og de krumme skapningene hun hadde sett og hørt natten gjennom. De var sunket i jorda. For bestemoren som hadde et navn hun egentlig selv hadde glemt, gikk veien videre. Videre, videre, forever. En ny dag. Grus og gran, grus og gran.

 

 

Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i juni 2018

foto_henriette_pedersen.jpg
foto Svein Fannar Johannsson

Inderlig minimalistisk

Selv om Almost Nothing kanskje ikke er hennes sterkeste verk, befester Henriette Pedersen sin posisjon som en av våre mest interessante skapere av scenekunst

 

Av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

Regi: Henriette Pedersen

Utøvere: Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar

Lyddesign: Vilde Nupen

Lysdesign: Tilo Hahn

Scenografi og kostyme: Olav Ryland Myrtvedt

Søm: Kjell Nordström og Antti Bjørn

Produsent: Morten Kippe

Dramaturg: Kai Johnsen

Tekst fra boka Joelle Joelle av Vibeke Tandberg

Premiere Black Box Teater, 7.juni 2018

 

Henriette Pedersen lager scenekunst som rommer teater, dans og billedkunst. Verkene hennes utstråler en vital og pågående lyst til å utforske og undersøke et tema eller en idé scenisk. I Riding romance-trilogien fra 2012-2015 undersøkte hun tre sentrale verk fra romantikken. I siste del av denne trilogien ble det borret grundig i historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Rødhette og ulven knyttes ofte til utforsking av seksualitet. Dette gjelder også Pedersens forrige forestilling, JAG HÄNDEL fra 2016, som også var en soloforestilling, her med svenske Caisa-Stina Forssberg i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel. Stykket var basert på Carl-Michael Edenborgs dramatiserte roman Mitt grymma øde, som er en fabulering over Georg Friedrich Händels barokke liv og virke. Selv om dette er verk som tydeligere har litterære eller ikoniske forelegg, er det klare forbindelser mellom disse verkene og Almost Nothing.

 

Ingenting er ingenting

I den store salen på Black Box Teater ligger en krøllete, hvit presenning på gulvet. Det er scenerøyk i rommet. Bak til høyre skimtes de to utøverne, Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar, som sitter klare. Lys kommer fra ei rekke med runde lyskastere på scenerommets høyre side. De minner om ventilene på et gammelt skip. Sulekha Ali Omar starter med å jobbe med teksten fra sin posisjon i scenens høyre hjørne. Hun støter teksten ut. Det er et muskulært arbeid der kroppen, eller de spente musklene snakker, ikke bare stemmebånd og kroppens klangrom. Det er et møysommelig og anstrengende tekstarbeid. Teksten som brukes er fra Vibeke Tandbergs Joelle Joelle. Den er så knusketørr at lyset som treffer scenerøykskyene som svever rundt, kommer til å minne om støvet fra en prosaisk landevei. Teksten er en detaljert skildring av sol, tre og skygge og er en slags anti-litteratur, den er som tekst fullstendig flat. Men Ali Omars arbeid har absolutt liv.

 

Intensitet og presisjon

Vilde Nupens lyddesign består av repetitive, flytende flak av lyd. Noen steder er det tre toner som gjentas over et teppe av ullen bass, andre steder er det massiv, fet støy. Lydbildet fungerer som, eller kommer til å representere, en fysisk motstand som utøverne kan jobbe mot og med. Håkon Mathias Vassvik kommer sakte krypende diagonalt over presenningen i denne motvinden av støy. Han beveger seg som om han klatrer på en vertikal flate, ikke en horisontal flate. Det fysiske arbeidet er presist og nøye utført. Når han når den forreste kanten på presenningen reiser han seg og begynner å arbeide med tekst. Det er en detaljert beskrivelse av sag og tilhørende ledninger. Vassvik jobber her med en av flere transformasjoner som finnes i Almost Nothing. Gradvis i tekstarbeidet åpner han ansiktet mer og mer. Kroppen støter teksten ut gjennom en større og større munn. Ansiktet blir en maske og ordene blir etter hvert uforståelige, samtidig som det insisteres på å uttrykke dem. Ansiktet er så åpent som det kan få blitt. Det er groteskt, mennesket er på grensen til å vrenges.

 

Transformasjoner

Det finnes både humor og underfundighet i Almost Nothing. Under insisteringen på det minimalistiske uttrykket bobler det av lekenhet, vitalitet og utforskervilje. Det uventede og uforutsette skjerper oppmerksomheten. Utøverne bruker ved to anledninger et ullhode – det har ikke åpninger til øynene og kan minne om en tåkesky. Et pussig og uventet element.

I Pedersens forrige forestilling jobbet hun med en skuespiller som var utdannet tekstskuespiller, i Almost Nothing er utøverne skolert i fysisk uttrykk – de kan fylle rommet med sitt fysiske skuespiller/dansearbeid. I en sekvens står Vassvik og Ali Omar foran på scenen. Tilsynelatende helt stille. De står ventende, de er klare og konsentrerte. De står i spenn. Det er 1000 gode grunner til at de venter, men ingen tilsynelatende forklarlig grunn. De venter mens svetten siler. Vassvik i plisséskjørt over en dypt utringet trikot, Ali Omar i bukser med en overdel med noe som kan minne om glitrende grantrær. Sakte, sakte, sakte synker de sammen. De knekker, men holder seg oppe – og de holder på vår oppmerksomhet. Lyd- eller støybildet de jobber mot er knastrende, knekkende, klissete – kanskje det kan assosieres med den etterfølgende teksten om å ta innvollene ut av et dyr. Lyden korresponderer godt til fokuset på det organiske fra Pedersens foregående forestillinger.

 

Mer!

I programteksten, skrevet av Anette Therese Pettersen, står det at Pedersens motto vanligvis er: «Mere, mere av alt!» og at hun i dette verket undersøker hvordan maksimalisme kan møte en mer minimalistisk orientert arbeidsmetode. Hun lykkes svært godt med denne undersøkelsen. Dette er en formfull og meningsfull studie. Jeg savner likevel noe av den intellektuelle dybden som hun har hatt i de foregående verkene sine. I Almost Nothing er det utøvernes fysiske arbeid som bærer alt – og det er absolutt ikke lite. Henriette Pedersen er en kunstner det er en fryd å følge. Jeg er allerede spent på fortsettelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i april 2018

foto_manifest_united
foto Alette Schei Rørvik

Vilje til kunst – Verks manifest

Med humor og et dypt alvor undersøker Verk kunstens vilkår med sin egen kunst

 

Av ELIN LINDBERG

 

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Anders Mossling, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen

Premiere på Black Box Teater 5.april 2018

 

Verk Produksjoner ble etablert for 20 år siden. Kanskje er det på grunn av at kompaniet har et jubileum at Manifest United har et visst selvransakende blikk. I denne produksjonen gjør de på et vis opp status og plasserer seg både historisk og nåtidig. I programmet skriver Fredrik Hannestad: «Til syvende og sist har vi et ønske om at denne forestillingen i seg selv skal bli vårt eget rablende, hallusinerende og levendegjorte manifest». Jeg mener at kompaniet har lykkes med akkurat dette.

Verk Produksjoner er solid plassert i den norske teateroffentligheten. Kompaniet er kjent for sitt særegne fysiske og visuelle uttrykk. Forestillingene deres er lekne og ofte satiriske med politiske undertoner. Gruppen ble etablert i Oslo i 1998 av Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling og Oskar Skulstad. De hadde møtt hverandre på Institutet för Scenkonst i Pontremoli i Italia og på Nordisk Teaterskole i Århus. Læremestrene deres var blant andre Ingmar Lindh og Odinteatret. Verks arbeider er alltid knyttet til en kollektiv prosess.

 

Manifest

Selve ordet manifest kan ofte virke som et oksymoron – mani betyr håndgripelig, og er det noe manifester ofte ikke er, så er det nettopp håndgripelige. Ofte er de visjonære og utopiske og handler mer om det som ikke er, enn det som er. Teateret er det perfekte sted for å utforske dette. Verk har gjort et svært interessant valg av utgangspunkt for den kunstneriske utforskningen denne forestillinga er. De tar i bruk en mengde kunstneriske manifester fra det siste hundreåret. De er innom Dogme 95, Marinetti og futurismen, Artaud, Gilbert& George, Lebbeus Woods, Mierle Laerman Ukeles, Claes Oldenburg, Stanley Brouwn og Andy Warhol. Det er ikke lett å lokalisere de ulike manifestforfatterne i Verks tekstcollage, men nettopp dette fungerer godt fordi de historiske manifestene smelter inn i Verks eget arbeid og i deres eget historiske ståsted. Manifestutdragene fungerer svært godt som scenetekst og måten Verk framfører dem på gir dem rom og tid nok til at de synker inn. Det er noe dvelende ved måten teksten framføres live på. At teksten ikke er Verks egen, men lånt, understrekes lekent gjennom at mimingen til innspilt tekst av og til «glipper».

 

Det visuelle

Den store scenen på Black Box Teater er delt inn i tre rom. Rommene er adskilt med reisverk til lettvegger. Dette er ikke noe ferdig byggverk – slik manifestene heller ikke viser til ferdiglagede verk, men til konstruksjonen av dem. Mange av objektene som bringes inn på scenen virker vilkårlige og understreker en leken og uforutsigbar estetikk. Noen steder minner estetikken om videoarbeidene til Paul McCarty, han har verk som kombinerer det brutale, ubehagelige og aggressive med humor. Hos Verk finnes både splatter-maling, svære «Mikke Mus-hender» og en slapstickhumor som både kaller på latter og humring, men som også kjennes smertefull og ubehagelig.

Scenebildet preges av kaos, og en vilje til at alt skal være mulig. Det hvite lerretet er gjennomgående. Først som et svært hvitt lerret som man på slapstick-vis forsøker å dytte inn en dør som er for liten, dette gjentas flere ganger gjennom forestillinga. En mindre versjon av det hvite lerretet danses med foran første publikumsrad en rekke ganger. Aktørene hviler også foran det store hvite lerretet, som om de selv markerer seg som et innrammet kunstverk – de representerer seg selv som kunst. Til slutt blir store hvite lerret danset med bak scenografien der de ligner hvite fjelltopper. En noe melankolsk dans. Er de hvite, tomme lerretene gått fra å symbolisere en mulighet til å være en vakker, men fjern utopi?

 

Leken

Det islandske ordet for skuespiller er leikari, ordet for teater er leikhus. Det er få grupper dette passer bedre på enn Verk Produksjoner – lekenheten gjennomsyrer arbeidet deres. Leken blir et verktøy for å undersøke verden og mennesket. Grunnlaget for leken er allikevel ikke vilkårlig. Den er basert på Verks lange erfaring med fysisk, visuelt teater. Valgene som blir gjort er intelligente og fantastisk teatrale. Arbeidet er basert på disiplin og dedikasjon. Verk skaper rett og slett teater for et publikum som elsker det teatrale.

Det kollektive er en forutsetning for Verks arbeid, både når det gjelder produksjonen av verkene og i gjennomføringa av dem. Samspillet mellom aktørene i Manifest United viser at de kjenner hverandre godt. De lytter til hverandre og gir hverandre rom og tar selv sin plass. Det gir en mulighet for improvisasjon i spillet. Men på grunn av denne muligheten er så inkarnert, og at eventuelle improviserte sekvenser så sømløst kombineres med fastlagte scener, er det vanskelig for publikum å vite hva som er improvisert og hva som er planlagt.         Manifestene Verk forholder seg til er modernistiske. Kunstnerne som forfattet dem var i stor grad en del av avantgarden. Det ligger en nostalgi i dette blikket på den historiske avantgardistiske kunsten – en gang kunne virkelig kunsten manifestere seg slik at den provoserte og gjorde uutslettelige inntrykk. Manifesttekstene Verk bruker forklarer modernismens ståsted: Mennesket er løsrevet fra sine tradisjoner og sin historie – alt må skapes på nytt. Verks historie er knyttet til de modernistiske teatermenneskene før dem. I Manifest United samler de tråder fra de forskjellige pionerene de inspireres av og skaper et mangfoldig – noen ganger motstridende – uforutsigbart, appellerende og levende manifest – leve teatret!

 

Scenekunstbokhandel

Etter premieren på Manifest United ble de to første bøkene i bokserie Verk Produksjoner publiserer i løpet av 2018/2019 lansert. Bøkene utgis av forlaget Uten Tittel. Ny litteratur som reflekterer over scenekunsten i samtiden er veldig velkommen. I en av samtalene etter premieren kom også den fantastiske ideen om en scenekunstbokhandel opp – for eksempel på Black Box Teater. Det hadde vært noe!

Sons of Liberty: Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2010

Sons of liberty.png

Sons of Liberty

Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4

Black Box Teater 24.april-10.mai 2009

 

 

Sprelsk trashkomedie

Sons of Libertys forestilling Pre Sang Real: Sons Of Liberty 4 er det morsomste jeg har sett på svært lenge.

Humor er som kjent, en alvorlig ting, og hva folk synes er morsomt kan være så mangt. Noen synes i oppriktig alvor at Øyvind Blunck er morsom, andre synes det ikke. Humor er ofte knyttet til det å snu opp ned på ting, til å la det som befinner seg lavest i hierarkiet på samfunnsstigen komme opp. Protagonistene i de antikke, greske og romerske komediene var ofte slaver. I middelalderens karneval og opptog var det konge og kirke som ble gjort narr av. Laverestående klasser som tjenere og håndverkere har stått for moroa opp i gjennom teaterhistoria. Fortsatt finnes det i det borgerlige teateret forestillinger der skuespillerne står på scenen og forteller vulgære vitser på tillært østkantdialekt, det er faktisk helt sant! Kanskje det er nettopp det som er det virkelige trashteateret?

 

Real trash

Det er ”trash” Sons of Liberty jobber med i forestillinga Pre Sang Real: Sons of Liberty 4. Sons of Liberty består av de to scenekunstnerne Stina Kajaso og Lisa C.B. Lie, de har allerede tidligere gjort seg bemerket med sin egenutviklede trashsjanger. Scenerommet i Oslo Jazzhus er fylt av saker og ting: garnballer som barn pleier å lage, leker, et telt det er skrevet “Hvad” på, en pappeskeby, lysende Las Vegas-skilt – masse rot og skrot. Kjellerlokalet er kaldt og det er ”soppbefengt” – det er montert små plastsopper rundt omkring, til og med på en oppblåsbar plastdukke som ligger i et slags oppblåsbart plaskebasseng. Det er kaotisk. Det er forestillinga også. Herlig kaotisk. Den har en slags trashdramaturgi. Alt er blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener følger på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Tittelen på forestillinga gir assosiasjoner til den sykt populære boka Da Vincikoden av Dan Brown med ”Sang real” som står for kongelig blod. De to skuespillerne åpner forestillinga i en slags liksom-fransk-adel-kostymer. De har en vaniljesaus-syltetøy-sjokoladesaus-orgie mens de snakker på fransk om revolusjon, frihet, likhet og brorskap. Det er giljotinering og død. Sykdom. Er det Mimi fra La bohème som dør av tuberkulose? En av skuespillerne hoster og sprer virus utover publikum, kan vi vente oss svineinfluensa? Det er utrolig morsomt. Vi ler og ler og ler. Vi ler og tenker på 90-tallets noe sjølhøytidelige Pain Solution-teater når de setter på seg klesklyper. Vi ler når de skyter seg, faller om og dør.

 

Beckett

Dialogene i forestillinga er ofte repetitive, for eksempel fra startfasen: Det är slut nu. Nei, det er nå det begynner. Nå begynner livet. Jag älskar deg. Det är slut nu. Det er nå det begynner. Osv.

Både dialogene og settingen får meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minner om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest er det slutten av Beckettes tekst The Unnamable jeg tenker på: ”I can’go on. I go on.” Det er på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holder fram.

Det er et element av resirkuleringskunst her, men det er ikke riktig helt det heller. Riktignok florerer det av kulturetterlatenskaper her, men de oppstår ikke alltid som noe bearbeidet og nytt i forestillinga. Det er mer et oppgjør med disse elementene. Eller et forsøk på oppgjør. Kulturtrashet blir forsøkt drept, men tror du ikke pokemonfiguren Picachu – gul, med store barnlige øyne – klistrer seg fast på Kajasos sko – umulig å bli helt kvitt. Her er vi faktisk inne på en helt reell (real!) problemstilling, jfr Alan Wiesmans bok Verden uten oss som kom på norsk i fjor. Han skriver om hvordan verden sannsynligvis ville komme til å utvikle seg hvis menneskene plutselig ble borte. Plastleker vil, i følge ham, være noe av det siste menneskelige spor som kommer til å finnes, fordi polyetylen som plast består av, er ikke biologisk nedbrytbart innenfor en rimelig tidshorisont.

 

Leikari

De populærkulturelle etterlatenskapene er en realitet Lie og Kajaso ikke forholder seg moralsk til, de boltrer seg i dem, de leker med dem. Det er besnærende morsomt, morsomt med sting og snert. Det islandske ordet for skuespiller er leikari, og teater på islandsk er leikhus. Det passer svært godt på Kajaso og Lie, de er lekere. Midt i forestillinga kommer de drassende på noen oppblåsbare dukker. Det ser ut som noe midt i mellom et middelaldersk opptog og en barnehage på tur. Det er en slags dobbelhet i leken. Som referansen til filmen Matrix, samme katt to ganger – det betyr at de har endret noe.

Handlingene er ofte helt umotiverte. Jeg liker denne uforutsigbarhetens dramaturgi svært godt. Den skaper super poesi og overraskende rom. Her er det pesten, innsmurt i nugatti, som springer gjennom barnehagen. Her kommer skuespillerne inn i tøffe loffetøfler. I en fantastisk scene ødelegger digre dinosaurer pappeskebyen før et dorullnissekor synger en sang (real!).

God, eksistensiell komedie kan jo ikke skapes uten at det finnes et ravnsvart alvor under. De to skuespillerne er innelukket i universet sitt med alt dette trashet.

– Vil du dø?

– Du vil inte leva – Eva.

– Nå kom døden. Jeg er helt alene i et badebasseng på Stena Line.

Ja, det høres ut som et helvete, men det er fantasisk teatralsk og morsomt. Og i motsetning til skjebnen til alt det plastsøppelet de vasser rundt i, er den tragiske sannheten den Kajaso kommer med:

–       Vi är en liten gycklartrupp, vi överlever ingenting.