Marg – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Ida Müller og Vegard Vinge: VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1/2 2010

VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

Basert på VILDANDEN av Henrik Ibsen

Regi, scenografi og kostymer: Ida Müller og Vegard Vinge

Black Box Teater mai 2010

Imponerende revitalisering av Vildanden

av Elin Lindberg

Ida Müller er scenograf og Vegard Vinge er regissør, de er basert i Berlin. Begge er også sceneaktører. De har allerede i flere år arbeidet med dramatikk av Henrik Ibsen. I 2006 satte de opp Et dukkehjem og i 2008 fikk de kritikerprisen for sin versjon av Gjengangere.

I fjor satte Vinge og Müller opp Vildanden under Festspillene i Bergen. Sjelden har en teateroppsetning fått så mye omtale. Den ble skamrost av mange, samtidig som den ble karakterisert som skandale av andre. Forestillinga er ekstremt lang og krevende for både aktører og publikum. 22.mai var det Oslo-premiere på Vildanden – del 2, Director’s cut på Blak Box Teater. Denne gangen tok den særegne forestillinga 16 timer – uten innlagte pauser.

Forestillinga er enormt innholdsrik. Det ligger et stort tolkningspotensial i den. Jeg opplever at iscenesettelsen først og fremst bretter ut verden og gir rom for meddiktning. Kapitalismekritikken er monumental.

Genesis

Det er en følelse av store forventninger i lufta før forestillinga starter, et sjeldent spent publikum. Dette forventes å bli årets store teaterbegivenhet. Både premieren og de tre andre forestillingene har vært utsolgt ei stund. Vi blir først ledet i inn til lille sal. Her vises en prolog. To menn, nakne bortsett fra en maske står i rommet. Vegard Vinge med maske og et kostyme som både gir assosiasjoner til karneval og uniform, kommer fram etter hvert og begynner å snakke i mikrofon, stemmen er fordreid, et tar litt tid før jeg oppfatter hva han sier – en tekst om urfedre og ”den ideale fordring”. Et videoarbeid vises på bakvegen. To ”urfedre” i stilisert natur. Dette er begynnelsen på alt. Tilsynelatende idyll. De begynner å hogge skogen. Sivilisere. De hogger og hogger. Til sist står de igjen med ett tre. Bibelsk. Kunnskapens tre og Kain og Abel. Det siste treet hogges og helvete bryter løs. Den ene mannen dreper den andre. De to mennene i rommet begynner å slåss. Vinge spruter blod på dem fra en ketchupflaske. Mennene slåss og slåss. Sklir i blodet. Kunstblodet stinker, det er svært kvalmende. Etter en time blir vi vist inn i store sal.

Rikholdig grunntekst

I Ibsens drama er det Grosserer Werle som har svin på skogen. Grosserer Werles sønn Gregers ser det som sin livsoppgave å få Hjalmar som er gamle Ekdals sønn, til å forstå at Hedvig ikke er Hjalmars datter, men Grosserer Werles. Samfunnet og menneskene er korrumperte og perverterte. Fellesskap finnes ikke, alle er ute etter å redde seg sjøl. Barna taper mest. I Ibsens stykke sammenliknes både Hedvig og de andre karakterene med skadeskutte ender. Når Hjalmar får vite at han ikke er Hedvigs rette far vil han ikke lenger ha noe med henne å gjøre. Hun ofrer det kjæreste hun har for å få ham tilbake, både vildanden og sitt eget liv.

Lundby dukkehus

I Vinge og Müllers stykke er vi kommet til Werleimperiet og første akt. Ida Müllers scenografi er svært særegen. Jeg har aldri sett noe liknende. Den kan minne om et forvokst Lundby dukkehus, av den typen som var så populære på 1970-tallet. Alt er laget av papp. Perfeksjonistisk og naivistisk malt. Det er svært teatralt. Tegneserieaktig.

Karakterene i stykket er også preget av å være ”kunstige”, unaturlige. Alle har masker, hvite med påmalte groteske ansiktsuttrykk. De er dukkeaktige. Perverterte, håpløse, ødelagte mennesker. Stemmene er forvrengte og manipulerte. Skuespillerne som vi aldri får se ansiktet til, er svært presise og dyktige.

Ibsens stykke er bygd opp lagvis. Der grunnteksten har en vertikal struktur har Vinge og Müller en nærmest horisontal struktur. Biter fra teksten eller en handling, tas ut, dras ut, og monteres i tablåer etter hverandre. Det gir en todimensjonal, tegneserieaktig effekt. Grunnteksten blir grundig dissekert. Materiale fra en samtidskontekst er også lagt til, for eksempel sitater fra Jens Stoltenberg og Trond Giske.

I en scene med Grosserer Werle er den eneste teksten: ”Frifinnelse…er…frifinnelse…er…frifinnelse…”. Det er som om denne teksten går i loop inne i karakteren og samtidig peker på dennes grunnleggende livstema. I en scene med fru Sørby og middagsselskapet, får gjentakelseselementet en annen funksjon. Fru Sørby ”spiller” et kort pianotema igjen og igjen og igjen og igjen. Monotonien i borgerskapets selskapelighet blir smertefull.

Tablåer

Bildene er ofte voldsomme og teatrale, med elementer av splatterfilm. Vakker musikk, mye Edvard Grieg og Henry Purcell, følger mange av bildene. Tempoet er rolig. Stramheten og perfeksjonismen i regien imponerer. For det holder i time etter time. Det er aldri kjedelig. Det er ingen egentlig pause, men mellom scenene kan vi forlate salen for å få luft, spise, drikke, gå på do. Det fører til at alle ikke får sett alt.

Av aktørene er det Ida Müller som imponerer mest. Hun spiller Gregers Werle. I maske og kostyme ser hun ut som en forvokst Titten Tei. I det hele tatt er referansene til barnekultur knyttet til 70-tallet. Gregers har for eksempel et dansenummer til Bjørnen Colargol-sangen.

Gregers får i oppsetningen samme status som Hedvig i Ibsens stykke. Han blir barnet som ofres.

Det går time etter time. Forestillinga er tragikomisk, poetisk, naivistisk, grotesk, barokk, overdådig. Den er teknisk avansert, også lydmessig. Kroppsvæsker – heldigvis kunstige de fleste av dem – er det mye av. Masse blod. Sæd, menstruasjonsblod, spy, bæsj. Og tiss. Et stunt som fikk stor oppmerksomhet da fjorårets versjon av forestillinga ble vist i Bergen i fjor var da Vegard Vinge lå på scenen foran publikum og tisset rett i sin egen munn. Han gjentok stuntet på Black Box, uten at det så ut til å ha noen sjokkerende effekt på publikum. Denne type grenseoverskridelser har vært så mye brukt i avantgardistisk kunst at de har mistet evnen til å provosere, de blir stående igjen som tivoliaktig meningsløshet.

Uforglemmelige scener

Mange av scenene er uforglemmelige. Blant andre en der Grosserer Werle ligger naken (bortsett fra maske) dekket med pølser, tomatsaus og spagetti. Det gir assosiasjoner til et menneske som har fått buken oppsprettet med tarmer tytende ut. ”Døden” – en aktør i fluoriserende skjellettdrakt – med en svart riesenschnauzer kommer inn. Det ”vrengte” mennesket får besøk av Mefisto. Hunden spiser kroppen ren for pølser og saus. Alle var nok engstelige for hvordan det skulle gå med skuespillerens edlere deler. De beste scenene er allikevel der Vinge og Müller mer direkte går inn og lager sitt særegne møte med Ibsens tekst. Slik de gjør i scenen der doktor Relling, ved hjelp av gamle Ekdals sæd, produserer gjennomsnittsbabyer på Grosserer Werles bad.

Etter omtrent 11 timer begynner første akt å nærme seg slutten. Ida Müllers intensitet og tilstedeværelse har vært på topp hele veien. Jeg, i likhet med de andre i publikum skulle jeg tro, har aldri opplevd en så lang teaterforestilling før. Sånn i firetida om natta begynner det å bli vanskelig å holde seg våken. Da er vi i andre akt. Hjemmet til Hjalmar, hans kone Gina som er forhenværende hushjelp hos Werle, datteren Hedvig og den alkoholiserte gamle Ekdal er tivoliaktig, grotesk overflatisk. Hedvig framstilles helt usentimentalt. På loftet er det en diger and. Ibsens mørkeloft er opplyst.

Klokka litt over halv seks begynner tredje akt. I Ibsens stykke er det mye snakk om en sildesalat. I denne forestillinga er det en slapstickaktig slåsskamp, ikke med sild, men med makrell. Da skal fjerde akt etter hvert begynne. Ni nakne mennesker står på scenen med andemaske på. Hedvig står med pappkniv og klar til å drepe villanden. Det stinker most makrell og kunstblod. Skuespillerne er utslitte nå. Det kan synes som om det mumles om mytteri. Hjalmar Ekdal alias Torbjørn Davidsen sier at publikum er trøtte, de vil gå hjem nå. Han sier noe om eksperiment og slaveri. Vegard Vinge holder en lang enetale det ikke er så lett å få med seg på grunn av den forvridde stemmen. Noe om didaktisk teater. Ganske slitsomt nå. Men Vinge er en god leder for forestillinga, han har en eksellent forståelse, ikke bare for det teatrale, men også for selve teatersituasjonen. Han gir beskjed om at Hedvig skal forberede seg til begravelsesscenen sin. Det gråtes ved Hedvigs grav. Hun står opp fra de døde, blir vasket av Gregers og beseirer en drage. 16 timer er gått.

En fantastisk Ibsentolkning og en uforglemmelig teaterbegivenhet!

TG Stan: THE TANGIBLE

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

TG Stan: THE TANGIBLE

Black Box Teater, Oslo

April 2010

Intelligent og velformulert om Midtøsten

av Elin Lindberg

Det belgiske teaterkompaniet tg STAN har vanligvis en tekst som utgangspunkt for produksjonene sine, som regel tekst som inneholder sosial kritikk. Teksten er også viktig i forestillinga the Tangible, men her kom den til etter hvert. Kompaniet har denne gangen laget en forestilling der Midtøsten står i sentrum.

Den ”fruktbare halvmåne” eller ”Al Hilal Al Khaeeb” omfatter i dag Egypt, Israel, Libanon, deler av Jordan, Syria, Irak, Kuwait, det sydøstlige Tyrkia, det sydvestlige Iran og ikke minst det som blir sett på som episentret i regionen: Palestina. Med the Tangible sier tg STAN noe om hvordan det oppleves å være menneske i dette konfliktfylte området. Forestillinga peker utover seg selv som teater, den fokuserer på den reelle konflikten i Palestina.

I forestillinga deltar tre dansere: Norske Tale Dolven, kanadiske Liz Kinoshita og italienske Federica Porello. Tre skuespillere: Rojina Rahmoon fra Syria, Eid Aziz fra Palestina og Frank Vercruyssen fra Belgia. To billedkunstnere: Ruanne Abou Rahme og Yazan Khalili fra Palestina. Musikken i forestillinga er av Mazen Kerbaj, Ramallah Underground, Glenn Gould, Burial, Vex’d, John Zorn, The Bug, Naseer Shamma, Rima Khcheich, og Sublime Frequencies. Tekstene er av John Berger, Etel Adnan, Abbas Beydoun, Samih Al-Qasim og Zakariah Tamer.

Den sosialt bevisste skuespilleren

Tg STAN (Toneelspelersgezelschap STAN) ble etablert i Antwerpen i 1989. Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i denne gruppas arbeid. Det som har fascinert meg mest med forestillingene til tg STAN er nettopp den utrolig sterke tilstedeværelsen og konsentrasjonen skuespillerne har på scenen. En aldri hvilende årvåkenhet. De sier selv at arbeidet deres er skuespillerorientert og udogmatisk. Det udogmatiske aspektet reflekteres i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). Tg STAN jobber uten regissør og er lite opptatt av å sette merkelapp på det de gjør. Kompaniet er også kjent for å ha en høy bevissthet om scenerommet.

Tg STAN er et svært anerkjent kompani og har spilt i Norge en rekke ganger. Teaternettverket som består av Black Box Teater, Teatergarasjen og Avantgarden har programmert mye teater som arbeider i samme tradisjon som dette kompaniet. Dette er teater som arbeider med den kontinentale dramaturgi- og regitradisjonen som har stått særlig sterkt i Tyskland og Belgia. I tillegg til tg STAN er Jan Fabre og Needcompany representanter for denne tradisjonen. En tradisjon som er preget av ujålete spill og preget av å være dypt begrunnet av iscenesetterne. Her arbeides det i første instans med lesning, med å forstå – deretter handlig – altså å velge formen. Skuespillerens arbeid blir en formbevisst, sosial handling foran et publikum. Skuespillerens arbeid er ikke bare basert på innlevelse. Dette teateret har røtter tilbake til tradisjonen etter Bertolt Brecht og det episke teateret, mer enn etter Konstantin Stanislavskij og den psykologiske realismen. Selv om altså elementer fra denne tradisjonen, som innlevelse, forståelse og kontroll er med. Fra Brecht kommer ekspresjonismen og fremmedgjøringseffekten inn.

”Life is a story told now.”

Skuespillerne og danserne er allerede i rommet når vi kommer inn til forestillinga på Black Box Teater. Vi setter oss og en kvinne i blått begynner å danse. Det er stille. Rommet er åpent. Etter en stund begynner de to andre kvinnene også å danse. Det kommer en slags elektrisk spenningslyd. Mer og mer lyd. Projeksjoner på bakveggen – bilder fra Palestina. En kvinne og en mann, A og X, tar fokus, de snakker arabisk. Teksten deres kan leses i engelsk oversettelse på bakveggen. Språket blir svært nærværende. Jeg forstår ikke arabisk, det er tvilsomt at mange i publikum gjør det. Akkurat det faktum blir følbart fordi det at vi må lese teksten gjør at vi ikke kan se på A og X som snakker.

Teksten oppleves som fragmentert. Den tar for seg hverdagshendelser, men også dramatiske livs-, døds- og krigssituasjoner. Kvinnen og mannen på scenen forholder seg ikke til hverandre, men til publikum. Projeksjonene viser bilder av nedslitte bygninger med kulehull, urbane landskap, det er ingen mennesker i bildene.

En del av tekstmaterialet er hentet fra John Bergers siste bok, From A to X. Dette sitatet er sentralt:

The next day I accompagnied him to the ruin. There were several epicenters where everything had been reduced to dust, surrounded by tiny fragments. Except for pipes and wires no recognizable objects remained. Everything which had been assembled during a lifetime had gone without trace, had lost its name. An amnesia not of the mind but of the tangible.

Når vi kommer ut fra forestillinga får vi ei fyldig tekstsamling I handa. Den inneholder presentasjoner av forfattere som kommer fra Midtøsten eller som forholder seg aktivt til området. Tekstsamlinga er med på å rette fokuset ytterligere mot konteksten og ikke mot forestillinga vi nettopp har sett. Vi får også her forslag til videre lesning. Blikket og bevisstheten blir ledet mot det reelle og ikke det fiksjonelle som teateret representerer.

Det blir Bergers tekster som blir stående som de mest interessante. På den ene siden er de preget av hans vestlige blikk og det Edward Said kaller orientalismen. Det må for eksempel en mann fra Vesten til for å skrive dette: ”’For us’, a Palestinian mother says at a checkpoint after an IDF soldier has lobbed a tear gas bomb behind her, ’for us the silence of the West is worse’ – she nods towards the armoured car – than their bullets’”. Den vestlige selvforherligelsen sitatet presenterer er kvalmende. På den andre siden beskriver Berger brutaliteten i konfliktene som preger Midtøsten svært sansbart. Han skriver godt om hvordan befolkningen på tre og en halv million mennesker lever på det knøttlille Gaza-området – et område som stadig reduseres ytterligere av israelske nybyggere.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av å ha sett en intelligent og velformulert forstilling fra tg STAN som absolutt har gitt meg mer kjennskap til Midtøsten.

Publisert i Marg 1/2 2010

Thomas Ostermeier: JOHN GABRIEL BORKMANN

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4/2010

Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMANN

Tysk oversettelse: Sigurd Ibsen.

I en versjon av Marius von Mayenburg

Regi: Thomas Ostermeier

Scenografi: Jan Pappelbaum

Vi er alle dyr

– Renskåret og presis oppsetning av John Gabriel Borkmann

av Elin Lindberg

Thomas Ostermeier er ikke bare en europeisk stjerneregissør, han er også kunstnerisk leder ved Schaubühne i Berlin, et av Europas mest prestisjefylte teatre. Han har satt opp mange Ibsen-stykker, hans oppsetninger av Et dukkehjem, eller Nora som stykket ofte kalles utenlands, Hedda Gabler og Byggmester Solness er kanskje de mest kjente. Under årets Ibsenfestival i Oslo ble hans oppsetning av John Gabriel Borkmann høydepunktet. Forestillinga er et gjestespill fra hans eget teater, Schaubühne. Skuespillerne han har med seg er også et stjernelag, med blant andre Josef Bierbichler som er kjent for et norsk publikum fra filmen Det hvite båndet(2009). Dramaturgen og bearbeideren av teksten er Marius von Mayenburg, han er også dramatiker, flere av stykkene hans er satt opp i Norge.

Tåke og tydelighet

Handlinga i stykket: John Gabriel Borkmann er forhenværende banksjef. Han har sonet fengselsstraff for grov økonomisk utroskap. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, men før han fikk betalt tilbake lånet ble han angitt av advokat Hinkel som var forelsket i hans ungdomskjæreste Ella Rentheim. Borkmann sviktet, i sin tid, Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild i bytte med stillingen som banksjef. Sammen med Gunhild har han sønnen Erhart. Ella tok seg i mange år av Erhart som hun er sterkt knyttet til. Alle tre har store planer for Erhart, men han vil ikke leve for noen av dem.

Forestillinga åpner med at Ella kommer på besøk til gården som hun er eier av, men som bebos av John Gabriel Borkmann og Gunhild. De bor i hver sin etasje og møtes aldri. Scenerommet er sterilt og kaldt, det er Gunhilds stue. Litt falmet borgerskaplig. Rommet rammes inn av tåke. Hvit røyk ses gjennom den gjennomskinnlige bakveggen, røyk sprer seg over scenegolvet. Ut av tåken kommer Ella, hun og tvillingsøsteren har ikke sett hverandre på mange, mange år. Det oppleves som både et reelt møte, men også som om det er en person fra Gunhilds underbevissthet som dukker opp. Sist Ella var på visitt i huset tok hun Erhart med seg. Gjengangeren Ella setter igjen Gunhild under press. De to skuespillerne Kirsten Dene som Gunhild og Angela Winkler som Ella har en svært sofistikert og enkel måte å spille på. Her er det ingen falsk overspilling, store geberder eller skriking. Ensemblet har funnet et skuespillerarbeid som ligger ganske nært opp til virkelighetens måte å snakke og å agere på. Det er svært vellykka og gjør at stykket når fram til oss i salen med tydelighet og klarhet.
Økonomi

”Ibsen er forfatteren til middelklassens kapitalistiske samfunn”, sa Thomas Ostermeier da han holdt årets Ibsenforelesning på Ibsensenteret i forbindelse med festivalen. Han påpekte at det er mye snakk om penger i Ibsens stykker. Middelklassen er redd for å falle ned den sosiale stigen. Denne redselen ødelegger evnen til å oppføre seg som mennesker. Det menneskelige blir kostnaden for redselen for å falle. Henrik Ibsen kom selv fra forholdsvis små kår og visste hvordan det var å være nede på rangstigen, mange av karakterene i stykkene hans speiler dette. Helmer i Et dukkehjem, Tesman i Hedda Gabler – og John Gabriel Borkmann. Borkmann ofrer sitt indre liv, sitt emosjonelle liv, sin kjærlighet, for å få jobben og pengene. ”For rikets – maktens – og ærens skyld..” som Borkmann sier i Ibsens originaltekst.

Schaubühnes John Gabriel Borkmann er ganske teksttro så vidt jeg kan forstå. Marius von Mayenburgs bearbeidelse av den er ganske sublim. Den tar ikke bort originalteksten, men tilpasser den allikevel nøye til vår tid. Svært godt gjort. Når Thomas Ostermeier i fordraget sitt hevder at ”Ibsen i dag er en stor samtidsdramatiker” har han sine ord i behold nettopp fordi han, med hjelp av ensemblet, makter å bearbeide teksten slik at det oppleves som om det er en link mellom teksten og vår samtidsvirkelighet.

Familien

Forestillinga setter søkelys på familien. Barnet – Erhart – blir moren, tanten/pleiemoren og farens konstruksjon. De har alle planer om hvordan han skal frelse både dem og verden. De ser nærmest på sønnen som en Jesus-skikkelse, verdens frelser. Erhart selv utbasunerer at han ikke er noen misjonær, studenten Erhart vil ikke engang arbeide, han vil reise utenlands sammen med en lekker dame og bare ha det gøy. Erhart framstilles her som en tusseladd av en sønn. Bebrillet, lubben og myk i cordfløyelsdress. Det må nok en mor – pleiemor, eller far – til for å ha tro på at denne unge mannen er verdens og livets frelser.

Samfunnskommentaren i dette er ganske tydelig. Nykonservativismen brer om seg. Barn og familie er statussymboler. Det blir satset mye penger og tid på å få perfekte barn. Vestlige barn skal helst kunne kinesisk som toåringer, i tillegg til sitt vestlige språk naturligvis. De bør kunne spille mange instrumenter og få toppkarakterer i alle fag. For å få til det siste, er det blitt vanlig i norske bedrestilte familier å ansette hjelpelærere til barna hjemme, til rundt 500 – 700 kr. i timen, for at poden skal få de beste karakterene.

Kvinner, barn, menn og dyr

I John Gabriel Borkmann sitter kvinnene igjen til slutt. De har ikke noe annet enn sitt søsterskap igjen. Sønnen er reist for å leve sitt eget liv, på sin måte. Mannen er død. Men i en slik storslagen forestilling, med slike fantastiske skuespillerprestasjoner som dette, blir det allikevel det menneskelige som seirer til slutt. Det er svært gripende når de to litt eldre damene, søstrene, griper hverandres hånd der de sitter, forlatt av alt og alle, i sofaen. De står helt på kanten av avgrunnen av livet sitt, men klarer å skape et håp om at det er mulig å snu det dystre og inhumane til en ny menneskelighet. Jeg er ikke sikker på om denne følelsen av håp er intendert av regissøren. Den kampen han setter karakterene i er mer dyrisk enn menneskelig. Det er survival of the fittest, det blir ikke tatt menneskelige hensyn. En melding som han kommer med som avslutning av foredraget sitt på Ibsensenteret var: ”Vi er alle dyr!”

Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2 2011

Krass eleganse

Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

450 s. Norstedts 2010

Den svenske forfatteren Sigrid Combüchen fikk Augustprisen 2010 for boka Spill som har undertittelen En damroman, etter å ha vært nominert til denne høytstående prisen flere ganger. Combüchen debuterte som 18-åring og har et fyldig forfatterskap bak seg. Hun har blant annet skrevet en bok om Knut Hamsun – Livsklättraren som kom i 2006.

Boka åpner med et brev fra en leser til forfatteren som har samme navn som forfatteren av Spill – Sigrid Combüchen. Leseren er en eldre kvinne ved navn Hedwig Landmark, hun bor i Spania på et pensjoniststed sammen med sin mann. Hedwig har kjent igjen et bilde i en av forfatterens romaner, et bilde av seg selv som ung. Forfatteren har funnet dette bildet i et antikvariat, men skriver tilbake at hun har funnet det på loftet i huset hun selv bor i, Hedwigs barndomshjem i Lund. Dette er en hvit løgn, vel er hun nabo til huset, men hun bor ikke der. Gjennom brevvekslingen mellom leser og forfatter som foregår over mange år, vokser romanen fram. En fortelling om Hedda på slutten av 1930-tallet og glimt av en samtidsfortelling om forfatterjeget Sigrid og Hedwig.

En damroman

Dameroman assosieres med kiosklitteratur, ukeblad. Tekster langt nede på den litterære rangstigen. Bøker med enkle, forutsigbare historier, klisjéfylt språk, sjablongaktige karakterer.

Det er den danske kritikeren Georg Brandes som er far til begrepet ”damroman” skrives det et sted i romanen: Han ”… urslank sig begreppet för att spotta litet på viss kvinnolitteratur som vi skulle kalla det i dag. Var det Benedictsson…?” Forfatterjeget sier at: ”En damroman handlar förstås om kläder och smycken och utseende och illusjoner om kärlek..”

Ja, Spill handler mye om vakre klær, mote, smykker, sko, skjønnhet og kjærlighet. Kvinnen som alt dette materialiseres rundt er Hedwig eller Hedda som hun kalles. Hun er den perfekte hovedperson i en dameroman. Hun er fra en familie som tilhører den øvre middelklassen, den danske mormoren er muligens en smule adelig. Hedda er svært intelligent, hun får de beste karakterer på skolen og hun er flink til tradisjonelle kvinneting som å sy og lage mat. Og hun er selvfølgelig strålende vakker. Hun kobles til filmens glamorøsitet og til mote. Hun faller for den spennende, mørke skjønnheten Luigi. Latinsk elsker. Disse elementene hadde det vært mulig å lage en svært endimensjonal og forutsigbar historie ut av, men det gjør selvfølgelig ikke Combüchen. Hun turnerer dette meget elegant. Historien har sin forutsigbarhet, men boka blir en pageturner. Oppbygningen av den er uforutsigbar. Boka er delt i fire deler. Vi leser brev fra Hedwig og brev fra Sigrid og lengre sekvenser om den unge Hedda på 1930-tallet. Hedwigs egne minner blir overlappet av forfatterens fortelling om Hedda. Denne fortellingen blir sett i forskjellige perspektiv. Tekstbrokkene fungerer som flater, som tektoniske plater, i en verden som er i bevegelse. Som leser er det som om du ikke har fast grunn under føttene, du blir minnet på verdens ubestandighet og om språkets/skriftens utilstrekkelighet og utroverdighet.

Leseren blir tvunget til å diskutere med teksten – hva er sant, hva er usant? Leseren kan velge sitt eget perspektiv. Stort sett er overlappingene svært elegante, men et sted opplevde jeg at balansegangen holdt på å resultere i at teksten ble litt tung, som en slags dobbeleksponering der to fragmenter blir for like eller forteller den samme historien uten å tilføre nytt perspektiv. Det skjedde på et punkt der tonen i Hedwigs samtidsbrev nesten sømløst gled over i Heddas 30-tallshistorie.

Det dameromanaktige kommer også igjen i måten forfatteren/jegpersonen skriver om mote. Fortellerblikket forelsker seg, lik en motejournalist i et ukeblad, i klær, sko, tilbehør, frisyrer. Beskrivelsene av plagg er svært detaljerte:

En slank kjol, svarta nyanser som gav intryck av ränder när pennstreckstunn taft bröt mot våder av sommarull, till den en crèmegul silkesblus med dubbel krage, en synlig knapp av onyx och elfenben halvvägs ner på i övrig dold knäppning, samt gles, geometrisk teckning av svarta ränder och punkter.

Vi bader i smykker, lekre stoffkvaliteter i alpakka og kashmir, silke og chiffong, crêpe-de-chine. Håndsydde sko. 1930-tallet var også en tid da ingen hadde motforestillinger mot å bruke pels. Mye pent.

Spillet

Det kanskje mest interessante med romanen er skildringen av spill på mange plan. Det er spill i selve komposisjonen med de ofte flytende tekstfragmentene i kontrast til en fast linearitet.

Det spilles på familiehemmeligheter. Ting skules for familiefredens skyld. I første del av boka er femtiårsdagen til Heddas far et omdreiningspunkt. Det er uklart om moren og faren egentlig liker hverandre i det hele tatt: ”De spelade teater, en överklasspjäs fast de var medelklass med evig gnat om pengar”. Hedda betrakter moren og faren som danser: ”Varken leende på det sättet eller sårbarhet förekom i vardagen mellan Beate og Conrad, det var spel – inte för gallerierna, för dem själva.”

Spillet setter ”sannhet” i relieff. Finnes det noe ”sant”? Og er det viktig om noe er sant eller ikke?

Spillet mellom Hedda og Luigi er elegant turnert. Spill rundt og i film kommer inn. Hedda jobber også som filmskuespiller.

Det spilles også på spenningen mot homoerotikk. Moteikonene på slutten av 1930-tallet hadde ofte noe androgynt ved seg. En initierende episode finner sted på en gymnasskoletur til København. Hedda sniker seg av gårde på kino og ser en stumfilm sammen med Ida, en klassevenninne med gutteaktig skjønnhet som Hedda ønsker å likne. Eller spille? Erotikk og mystikk ligger i luften.

Det ligger et teatralt spill i teksten. En ibsensk avdekkingsstrategi. Mer og mer av hovedkarakterenes liv blir åpenbart for oss. Vi får vite mer om dem, men samtidig kommer nye fasetter til syne, slik at de også blir enda vanskeligere å gripe. De framstår som levende og autentiske. Bikarakterene er mye enklere å få tydelige bilder av. De er ganske karikerte og sjablongaktige og brukes til en slags sivilisasjonskritikk. Et eksempel er den rike familien som egentlig bor i Hedwigs barndomshjem. De pusser opp. Helt nye og velfungerende ting kastes fordi de ikke har riktig farge eller form. Bruk-og-kast-mentaliteten virker stupid. Moten får her et vulgært preg i stedet for utsøkt og smakfullt som på 1930-tallet.

Det er kanskje denne nivelleringen, dette spillet mellom blant annet høyt og lavt, sant og falskt som gjør romanen til et slikt håndverksmessig og kunstnerisk mesterstykke.

Publisert i Marg 1-2 2011

Forced Entertainment: VOID STORY

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2 2011

Tvungen underholdning

Renskåret forestilling med elementer fra radioteater og billedroman

Anmeldt av Elin Lindberg

Tekst, bilder regi: Tim Etchells.

På scenen: Robin Arthur, Richard Lowdon, Cathy Naden og Terry O’Connor.

Black Box Teater, Oslo 1.mars 2011

Forced Entertainment har status som et av Storbritannias mest profilerte teaterkompanier. De er et fast ensemble på seks og har base i Sheffield, de viser arbeidene sine over hele verden. Kompaniet ble etablert i 1984. Forced Entertainment lager teaterforestillinger, men de har også produsert installasjoner, fotoutstillinger, bøker og stedsspesifikke verk. Kompaniet er en del av en eksperimentell teatertradisjon og kan knyttes til utviklingen av den britiske Live Art-scenen. De framhever selv det britiske The People Show fra 1960-tallet og Impact Theatre fra 1980-tallet som grupper de er inspirert av, i tillegg til samtidsteater- og performance fra ellers i Europa og USA.

Forestillingene eller performancene til Forced Entertainment jobbes fram kollektivt av kompaniet. Som regel starter arbeidet med improvisasjoner og diskusjoner. Noen av forestillingene inneholder mye tekst, andre lite. Noen forestillinger er kaotiske og energiske, andre minimalistiske og rolige. De fleste forestillingene til Forced Entertainment er bygd opp som collager med referanser til og materiale fra mange forskjellige slags kilder. De benytter seg av elementer fra høy og lav kultur, samt tekster skrevet av kompaniet. Både det sceniske uttrykket og skuespillerarbeidet deres har en enkelhet over seg. Selv om de fleste forestillingene deres er gjennomregissert søker de i spillsituasjonen å holde en upolert og improvisert stil.

Forced Entertainment har spilt i Norge flere ganger. De har blant annet vist And on the Thousandth Night… som ble produsert i 1999. En forestilling inspirert av historiefortellingen i Tusen og en natt. I Forced Entertainments versjon deltok åtte aktører, alle framsto som konger og dronninger, men hverdagslig kledd og barføtt, med et rødt tøystykke som kappe og pappkrone på hodet. De avbrøt hverandres fortellinger, av og til tok de seg en drikkpause, eller la seg til å sove. Mat og hvile var nødvendig for forestillinga varte opprinnelig i 24 timer. Den versjonen som ble vist på Black Box Teater varte i seks timer. Publikum kunne komme og gå som de ville.

Void Story

Tim Etchell er Forced Entertainments kunstneriske leder. Han har også gjort en del soloprosjekter og han har utgitt skjønnlitteratur. Det er han som har skrevet teksten til Void Story. I denne forestillinga spiller teksten en større rolle enn i andre av oppsetningene deres. Tim Etchell står også for regi og bilder.

Det er fire aktører på scenen. To og to sitter ved bord på hver sin side av det tomme scenegulvet. På den store skjermen bak på scenen projiseres stills. Det hele har form som radioteater og bilderoman koblet sammen. Det første som slår meg er at stemmene deres er gode og at de snakker et nydelig engelsk. Skuespillerne sitter med manuskriptet foran seg slik de ville gjort i en radio- eller lydstudiosituasjon.

Historien som spilles er svært litterær, den er romanaktig. Vi møter en kvinne, Kim, og en mann, Jackson. Et ganske ungt par. Stillsene av dem på skjermen er i svart/hvitt. Bildene blir et storyboard for teksten. De er kornete og manipulerte. Det gir en slags tegneseriepreg. Både teksten og bildene er hyperrealistiske.

Settingen er en dystopi. Stilen er science fiction. Noe har skjedd. Krig? Miljøkatastrofe? Verden er i total oppløsning, både rent fysisk og kulturelt, moralsk og menneskelig. De to menneskene, Kim og Jackson, beholder sin menneskelighet, verdighet og ro gjennom den odysseen de legger ut på i denne ødelagte sivilisasjonen. De snakker rolig med hverandre selv om de er utsatt for de grusomste ting. De skytes, angripes av morderiske, svære insekter, av en aggressiv bjørn og de knivstikkes. Det er noe svært sjarmerende og erkebritisk over denne lette og uanstrengte måten de konverserer på mens de gjennomlever de voldsomme handlingene. Humoren som ligger i dette minner om humoren til Monty Python – tørr, britisk humor. Humoren til Forced Entertainment er i tillegg svært svart.

De to hovedpersonene anser situasjonen hjemme hos seg selv for uholdbar etter at de er blitt ranet og Kim knivstukket, de bestemmer seg for å reise, men denne reisen blir raskt til en flukt. De rømmer fra voldsmenn og de møter hele tiden en rekke personer og situasjoner. En av de første de møter er en gammel dame med huset fullt av katter som hun ber dem avlive fordi de har fått i seg noe forurenset fòr og er syke. Etter å ha svømt gjennom en kloakksjø og gått seg vill i en skog, tråkket i en revesaks og blitt jaget av bjørn, kommer de til en hytte. Telefonen ringer:

– Kjenner du Jesus? Spør en kvinnestemme. Vil du vite mer om Jesus?

Her følger en historie om Jesus som hadde kjøpt seg en Honda og så fått problemer med gps’en.

Og Kim og Jackson blir jaget videre av den ene personen skumlere enn den andre. Et barn som truer med at hun kommer til å si at de har prøvd å misbruke henne seksuelt hvis de ikke gjør som hun sier, får dem til å følge seg til et tivoli. Senere havner de tilfeldigvis i en maratondansekonkurranse. Både dans og tivoli er kjent som lett underholdning, men her i den dystopiske, grå tilværelsen blir det nitrist, grotesk og et livsfarlig helvete.

Den grå tilværelsen i fortellinga er monoton. Det er barokt og hyperbolsk. Det føles av og til som å bli overfora med tegneserier. Det pøses på med stadig nye dramatiske situasjoner som hovedpersonene på nærmest magisk vis kommer seg ut av. Ja, dette føles som tvungen underholdning. Men i framføringen av denne teksten ligger sivilisasjonsundersøkende spørsmål. Og noen helt grunnleggende spørsmål. I og med at hovedpersonene er så vanlige og siviliserte blir kontrasten til amoralen og det degenererte tydeliggjort. Selve Mennesket og Kulturen blir skåret ut i papp, slik at forestillinga på en måte spør: Hva er et menneske? Og hva er kultur og sivilisasjon?