Mikkel Bugge: TAUET

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2014

Tauet

Mikkel Bugge: TAUET

Noveller

Forlaget Oktober, 2014, 253 sider

 

Tauet er solid

Flere fengslende noveller som gir gode leseropplevelser

 

Mikkel Bugge er født i Vesterålen. Før jeg åpner den nye novellesamlinga hans leser jeg baksideteksten på boka. Her står det blant annet at en av novellene handler om en kunstner som bretter ut sitt aller innerste på en låve i Steigen og jeg kjenner at jeg er spent på å lese hvordan denne forfatteren kommer til å bruke nordnorsk miljø i novellene sine.

Bugges tredje bok rommer noveller av litt ulik kvalitet, men de fleste av de elleve novellene er flotte litteraturstykker. Språket er friskt og fint. Mange av novellene er frodige oppkommer av skråblikk på norsk samfunns- og kulturliv. De fleste novellene henter miljø fra Oslo eller Nord- Norge.

 

Bernt Bierman

Samlingas siste novelle, ”En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet”, har bokas friskeste start: ”Til å være kulturkoordinator i en av landets minste storbyer hadde Bernt Bierman et fast håndtrykk.” Denne ”en av landets minste storbyer” er Bodø og vi møter et forfatterjeg som er på turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken når han får et oppdrag av den geskjeftige Bernt Bierman – forfatteren blir bedt om å skrive om et bygg i bygda til Bierman. Dette bygget viser seg å være ”skammens naust” som må vike for en av brupilarene til den nye Tverlandsbrua. Forfatteren hopper ikke akkurat i taket av tilbudet, men Bierman har ham på kroken: ” Jeg hører den dårlig skjulte skepsisen din, men jeg skal betale deg godt, og jeg vet du er en grådig faen, for jeg har sett reiseregningene dine”, sier han. Innholdet i dette skammens naust er så frodig i sin uhumskhet at jeg begynner å tenke på Arthur Arntsen, eller en slektning av ham som kanskje driver med death metal eller trash-musikk. Her utøves det absolutt trash-føling i fjæra.

I novella ”Totalkunst, Tverlandet” blir vi godt kjent med Bernt Bierman. Møtet mellom kulturkoordinatoren og det som etter et kjapt og tilfeldig møte blir kona hans, den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren, er kostelig. Novella blir et sarkastisk, men også et treffsikkert blikk på forholdet mellom kulturarbeid og kunstarbeid. Første gang Pernilla Dahlgren treffer sin tilkommende mann, mens han er på et kulturkoordinatoroppdrag i Stockholm, sier hun: ”Kunst er ikke kultur. Kunst er antikultur. Folk tror kunst vil inkludere innvandrere, lære barn folkeskikk eller fremme distriktspolitikk, men kunst vil aldri kunne gjøre slikt. I det øyeblikk kunsten blir pedagogisk, informativ og formidlende, er den ikke lenger kunst, da er det kultur.”

 

Avlåste rom

Flere av novellene handler om rom som åpnes etter å ha vært avlåste og lukkede. Det er rom som låven i Steigen, skammens naust, garasjen på Tverlandet, en celle en mann er fange i, et bøttekott på en restaurant. I tittelnovella har jegpersonen som er arkitekt, tegnet inn et rom i en leilighet som verken har dører eller vinduer. Redningen for flere av jegpersonene i novellene er å få åpnet opp disse rommene og få lufta ut. Inne i novellenes hovedpersoner ligger det hemmeligheter og gjærer. Det er jobben med å få avslørt disse hemmelighetene som driver novellene framover. Kanskje det er renselsen og det å få ut gørra som er med på å gjøre novellene til slike gode leseropplevelser. Tekstene har en organisk flyt. Det er så jeg er fristet til å bruke et uttrykk fra sportsjournalistikken jeg ellers vrir meg i stolen og holder for ørene når jeg hører: Mikkel Bugge klarer å få hull på byllen.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Irene Larsen: Sortsolsafari

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2013

Irene Larsen Sortsolsafari.jpg

Irene Larsen: Sortsolsafari

Dikt, 64 sider

MARGbok, 2013

 

Å sy sammen før og nå

Hovedpersonen i Irene Larsens siste diktsamling jobber med å plassere seg sjøl i samtida uten å miste båndene til fortida.

 

Sortsolsafari er Irene Larsens tredje diktsamling. Boka er satt sammen av fire deler. En tydelig jeg-person er navet i diktene. Den første og siste den navnløse hovedpersonen i boka møter er ”naboen”. Han dukker opp i diktene (Prosol) og (Episol). Denne figuren rammer inn diktsamlinga. Han står for traust kontinuitet der han rutinemessig støvsuger bilen hver lørdag, og knyttes til samtidige prosaiske objekter som motorsag, gressklipper og snøfreser. Han står på en måte for en oppgrensing av identiteten til jeget. ”Hvem er du egentlig?” spør han i bokas første setning. Jegets holdning til naboen er ikke direkte vennlig, men heller ikke helt fiendtlig. En annen som spør om jegets identitet er en mye mer usympatisk type. Det er ”tremenningen” som står og skyter på skilt med samiske stedsnavn. ”Hvem tror du egentlig at du er?” spør han.

Selv om jeget i boka ikke framstår som like bundet til ett og samme sted som ”naboen” er hun klart knyttet opp til et område – Nordkalotten. Referansene til det samiske er mange. Det finnes skråblikk på sjamaner, runebommer og nyreligiøsitet. Det insisteres på å plassere det samtidige og det historiske ved siden av hverandre, på å være i den absolutte samtid. Runebomma puttes i en plastpose fra Prix, det plasseres biler og ørepropper ved siden av gammer og noaider.

Diktsamlinga jobber hardt med å plassere menneskets identitet. Dette er et arbeid som må gjøres igjen og igjen. Verden forandrer seg, samtida er ei endeløs rekke av nå. Fortida er aldri den samme – den må gjenskapes og gjenskapes. Her blir denne diktsamlinga viktig. Den viser fram et individ som arbeider med å plassere seg i verden akkurat nå, med all den kunnskapen om historia dette individet har.

 

Det ugripbare

Diktsamlinga forholder seg til verden mellom det helt konkrete og det ugripbare. Det jaktes på bjørnen. En bjørn som står som en mellomting mellom en mytologisk skikkelse og et helt konkret dyr. Den beskrives med respekt og beundring, men jeget vil også helst ”se hodet hans kokt, / med den ruglete tunga fastklemt mellom tennene, og pelsen / flådd og utspent mellom to trær”. Jeget vil tross sin beundring for bjørnen kultivere den. Bjørnen er vill, bestialsk og farlig. Dyrkingen av den blir også en hyllest til det uutsigelige, det som ikke kan gripes, det umenneskelige, det andre.

Det finnes utallige myter og historiske fortellinger om mennesket og bjørnen, dette blir en fin oppdatering av dette materialet. Her males bjørnen inn som en slags motspiller til mennesket:

 

Fem sauer vil så snart alt er klart, bli utstyrt med GPS

og sendt ut som lokkemat sør for treriksrøysa.

 

Det skarpe motlyset. Jeg slår av bilradioen, blinker ut til siden

og svinger inn på en skogsvei. En spiss solstråle skyter frem

mellom furugreinene, blå tinder klorer himmelen til blods.

 

 

Friskt og frodig

Språket i Sortsolsafari oppleves som enda mer solid enn det var i den forrige diktsamlinga til Irene Larsen, Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten fra 2008. Larsen skriver friskt og frodig. Noen steder skriver hun lystig og barsk humoristisk knekkprosa, men mange passasjer har mørke toner i seg. Tekstene er potente og de strutter av kunnskap om kultur, levd og følt liv – slik gode dikt bør gjøre. Det blir spennende å følge Irene Larsen og hennes poetiske klo videre!

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Publisert i Marg 2012

Høvring.jpg

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Roman

Forlaget oktober 2012, 118 sider

 

 

Rått, knapt og konsist om tøffe damer

Mona Høvrings nye roman gir et skarpt og nært portrett av en ung kvinne

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Mona Høvring er kanskje først og fremst kjent som poet. Diktene hennes er ofte sanselige og skrevet i et ganske energisk språk. Et slikt språk som gjør at hjerterytmen kan øke en smule. Venterommet i Atlanteren er Høvrings andre roman. Det første som slår meg når jeg begynner å lese denne boka er nettopp dette språket. Et knapt og energisk språk. Nesten brutalt av og til, men svært virkningsfullt. Det banker deg videre inn i lesinga. Det andre som treffer meg er troverdigheten i skildringa av en tjuefemåring. Det er ganske lenge siden jeg selv var like gammel som hovedpersonen i boka, men jeg har vært der, jeg kjenner igjen hvordan det var – og det er interessant.

 

”Alle var aleine”

Boka handler om Olivia på 25 år. Både hun og bikarakterene vi møter i boka har det til felles at de framstår som svært sjølstendige. De er som den første mellomtittelen i boka påpeker, svært alene i sine verdener. Olivia var flink på skolen, men hadde få venner. Hun er i opposisjon til sin mor. Jeg stusser under lesinga. Moren har nettopp feiret 75-årsdag. Er dette en glipp, tenker jeg. 75 år. Det betyr at hun fikk barn som 50-åring! Men slik var det altså. Dette smått eksotiske elementet kler boka. Olivia jobber på smelteverket på dette tettstedet uten navn. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten Kristian. Hun kommer så til å arve et hus på Island av en gammel tante. Og hun treffer det som kanskje er kvinnen i hennes liv: Bé.

 

Knyttnevespråk

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyltes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær…” – slik starter romanen. Det er noe frisk og frodig og ja, faktisk fuktig, over dette språket. Det er som å få en sørvestkuling i trynet. Det har temperatur og trøkk. Det er dialektnært og rått. Og så er det dette med den innebygde rytmen i det. En litt rastløs rytme. En rytme som kler en 25-åring. Det er det språklige, men kanskje først og fremst det rent rytmiske som gjør karakteren troverdig og som gjør at jeg kjenner igjen hvordan det var å være forholdsvis ny i den voksne verden, samtidig som man hadde følelsen av å hadde vært voksen et langt liv allerede. Dette med at livet lå så åpent med alle sine muligheter. Dette med følelsen av føtter og ikke røtter.

 

Talking heads

Rytme, språk og ung voksen. Det er nok ikke mange lesere av boka som vil assosiere helt på samme måte som meg, men jeg nevner det allikevel fordi det kanskje illustrerer hvordan språket til Høvring kan virke. Jeg opplevde at boka minnet meg så kraftig om min egen tid som ung voksen at jeg plutselig kom til å huske musikk jeg ikke hadde tenkt på på veldig lenge. I mitt minne dukket det opp mange lydspor fra New York-gruppa Talking Heads som jeg hørte mye på da jeg var på Olivias alder. Spesielt har låta ”Lady don’t mind” snurret og gått på kassett i hodet mitt mens jeg har lest.

 

Å, mor – å, mor!

De er stort sett bare kvinnekarakterer i boka. Mennene fins, men de er perifere. Olivias far forlot moren da hun ble gravid og bestemte seg for å få barnet. Bildet som presenteres av Olivias mor er like grelt og nærmest burlesk som mor kanskje kan fortone seg fra en 25-årings ståsted. Mor er svært dominerende. Mor får alt til å handle om seg selv. Mor setter sine egne behov i fokus. Mor konkurrerer med datteren i å være best hele tiden. Mor er rett og slett ganske så fæl. Men Olivia er ingen svekling – langt i fra. Opposisjonen mot mor ligger ikke bare i handlinger, men også i språket rundt denne moren. Gjennom at opposisjonen knyttes til språket, til noe som er en del av Olivia selv, rettes også opposisjonen, eller motstanden, mot henne selv. Olivia retter en slags straff mot seg selv. Hun framstår som lidenskaplig sjøldestruktiv. Hun minner meg om August Strindbergs ”Frøken Julie”. Olivia kom inn på NTNU rett etter videregående, men på grunn av at moren setter seg i mot at hun skal flytte og gjennom utdanning få høyere status enn seg selv, begynner hun å jobbe på smelteverket. Hun sjølproletariserer seg. Strindbergs ”Frøken Julie” driver med den samme sjølproletariseringa og innehar den samme lidenskapelige undergangsdriften. Rett og slett en eros-thanatos-spenning.

 

Og havet

Det er motstand i en skikkelig kuling fra sørvest og den er også som regel svært fuktig der den kommer rett fra havet. I boka går det på en måte rett vest eller nettopp mot sørvest – det kommer an på hvor man starter. Det går mot Island. Olivia reiser til huset hun har arva. Og hun vokser gjennom motstanden, slik en klassisk romanfigur skal. Hun framstår som en modnere kvinne etter endt lesning av den korte romanen. Hun virker bedre i stand til å møte et annet menneske, kanskje fordi hun har klart å komme seg gjennom harde og mørke tider.

Høvrings språk er en nytelse å lese, jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne forfatteren!

 

 

 

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Publisert i Marg 1-2012

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Dikt, Forlaget Oktober 2012, 47 sider

Villanger

 

Å skrive verden sammen

Skapelsesberetninga på grenlandsdialekt.

 

Av Elin Lindberg

 

Noen bøker er med på å gi deg en fornyet tro på språket, og er med på å understreke at språk kan skape virkelighet. Aina Villangers debutbok ble ei slik bok for meg.

Her er det ikke slik som i Johannesevangeliet at Ordet kom først, nei, verden er her, men diktet, ordleggingen av den, oppleves essensiell og omtrent like materiell som materien selv.

 

Det fysiske

Langsang – et flytans habitat er et langt dikt, delt i tre deler. Det er skrevet på transkribert grenlandsdialekt. Jeg har aldri lest noe lignende. De tre delene i diktet er bygd opp av tette sveip av strofer med noen utstikkere satt i kursiv innimellom. Disse utstikkerne som bryter ut av strofeflyten kjennes som om de leses på innpust. Rytmisk svinger det fint.

Nei, østlandsk er ikke bare østlandsk, slik vi ofte tenker – det kryr jo av dialekter! På grenlandsk heter det for eksempel ikke ”du” og ”deg” og ”ditt” – det heter ”ru” og ”rei” og ”ritt”.

Det kjennes som om språket blir mer materielt når du i begynnelsen, før du blir vant til dette langsangspråket, må stave deg litt fram. Du må undersøke terrenget, på en måte. Er det slik at dialektene er knyttet til landskapet? Jeg får i hvert fall følelsen av at sola står opp over Grenland og nedre Telemark i dette diktet. Det kan forresten også komme av at diktet også inneholder flotte naturskildringer.

 

Verden blir til

Først blir mennesket født i dette langdiktets univers. ”Ru” (du) blir født. Uten menneske ingen beskrevet verden. Dette er den lengste av de tre diktdelene. Mennesket får størst plass. Del to handler om verdens skapelse og den tredje og korteste om arbeidet med å beskrive den. Alle de tre delene handler på en måte om skapelse eller det å skape og bli skapt.

Menneskets fødsel blir beskrevet over flere sider. Men mennesket har ikke vært lenge i verden før hun begynner å utforske den:

 

som rokkering rundt rei var skogen i spinn

med øyne på stilk i det grønne

 

[…]

 

 

beina rine stabla rei fram gjennom mose

med en finger fikkru napp i en maur

som klatra rundt i hånda ri

på leit etter veien

kilte rei nuppete i små lyse hår

 

nå går den inn i skogen

 

 

Flyt og fastland

Diktduet modnes, det beveger seg gjennom verden og diktet flyter av gårde. Bildene er ofte maleriske, språket har også noe malerisk ved seg. Perspektivene forandrer seg fra innover i skogen, nedover i vannet, innover i mennesket sjøl. Opplevelsene ”ru” har av å være i verden er svært sanselige, både på land og under vann:

 

i verdensrom med krill og sjøhest

kunneru stirre te værs som var bånns

ner i en stråletrakt a lysslør

sankru rundt som en evig tone

i stillhet a baklengs harpespill

 

jeg synker ikke

                                                                                                                                                      jeg danser

anemoner dekka bånn

med ballettdans i slowmo

et flytans habitat

for lunger med landskrekk

 

[…]

 

 

med hue som lodd fikkru glimt

neri den store fortellinga

som minna om mørket

ru sjæl svevde rundt i

 

Selv om det er fin flyt i diktet og mange passasjer skildrer et du som beveger seg harmonisk i denne flyten er det også mye friksjon mellom diktduet og verden. Duet opplever meningstomhet og smerte. Det går kanskje an å lese det slik at duet modnes gjennom sin reise i den materielle og åndelige verden. Mennesket har tatt inn så mye inntrykk at de må uttrykkes. De må uttrykkes i skrift. Duets reise oppleves som en reise både på et indre og et ytre plan. Diktverdenen er både helt konkret og mytisk på samme tid.

 

Naturhistorier og myter

I diktets andre del skapes den fysiske verden på utsiden av mennesket:

 

føre noe blei noe

vare ikkeno som var no

et punkt

var det hele

 

Vi får historia om The Big Bang. Og også her blandes den konkrete skapelsesberetninga med hint til skapelsesmyter som vårt norrøne Voluspå. Som i diktets første del der mennesket ble født er det her universet som blir født. Et ”hjemme” etableres der ”andromeda blei bakgård”. Naturhistorien gjennomgås – fra amfibier til sapiens og til slutt cerebralis. Og nå etablerer diktet at skrivinga kan begynne.

 

Jeg

I diktets tredje del kommer ”jeg” inn i diktverdenen – ”uten meg villeru knapt finni fram”. Dette jeget har vært der hele tida, påstår det, det har skapt alt. Et menneske har skapt hele universet av ord. Slik blir langsangen også en hyllest til mennesket, samtidig som det understreker det enorme ansvaret dette medfører. Mennesket har skapt sin verden og må forvalte den etter beste evne.

Langsangen har hele tida under leseprosessen sunget seg inn under huden, det har opplevdes nært, virkelig og vesentlig. Kanskje har forfatteren også skrevet seg moden gjennom boka. Teksten oppleves i hvert fall som moden. Og jeg kan vel egentlig ikke huske å ha lest en slik stødig debutant før. Aina Villanger har på gang et forfatterskap å følge!

 

 

Kjersti Kollbotn: JORD

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2017

Jord.jpg

Jordtyngd

Kjersti Kollbotn: JORD

Cappelen Damm 2017, 281 sider

 

Starten på Kjersti Kollbotns roman Jord kan minne om ein slags pastisj over Markens Grøde av Knut Hamsun – romanen som fekk Nobelprisen i litteratur for akkurat 100 år sidan. I Jord møter vi den stolte bonde som bryt stein og ryddar ny jord slik som Hamsuns hovudkarakter Isak Sellanrå gjorde. Garden blir større og betre, dei bryt ny mark og legg nye areal til garden. Men der bonden stig opp og fram som ein heilag mann hos Hamsun, fell han saman hos Kollbotn. Jorda er inga velsigning her. «Du har plikta i deg», seier bestefaren til Halvor og dermed er det slutt på godkjensla for jorda. Jorda dreg Halvor og familien hans ned. Tida som romanen er lagd til er frå om lag slutten av 1800-talet og framover på 1900-talet. Staden er ei namnlaus bygd, kanskje på Vestlandet, kanskje i Nord-Noreg.

 

Ufridom

Ingen av karakterane i boka er frie til å ta eigne val – bortsett frå dei som klarte å kome seg av garde til Amerika. Menneske og dyr er bundne på hender og føter av jorda. Dei dyrkar jorda, dei rasjonerer mat i uår, det sveltefôrar folk og dyr. Folka og dyra må føre slekta vidare. «Han er jord som henne. Dei er begge jord. Og ho skal bli jord. Som jord vert ho sådd, pløgd, opna, lagt att, sådd, tromla, hausta», skriv Kollbotn. Jorda gjev inga glede, ho er berre tung og mørk og knytt til slit og strev.

Kjærleiken har tunge kår. Dei som vil ha kvarandre kan ikkje få kvarandre. Jorda er den som styrer kven som kan få kven. Med all denne tyngda som denne verda bringer med seg er det ikkje det minste rart at nokon bukkar under og blir sjuke og galne. Glede er det ikkje så mykje av her. Men det er nok av sakn og sorg. Ein av hovudpersonane, Halvor, mistar den unge dottera si. Med henne mistar han òg det vesle grepet han hadde om eit godt liv. Han er ein bonde som kan faget sitt. Han klarar med naud og neppe å leve gjennom det harde slaget at han ikkje kan gifte seg med den kvinna han elskar, men når den vesle dottera Ane døyr kjem heller ikkje han tilbake til livet. Han blir verande i ein slags limbo. Han er korkje levande eller daud og han vanstyrer garden.

 

Tyngd

Boka er sentrert rundt arbeidet. Det er arbeid med dyr, mat, hesjer, barnefødslar. Det organiske er heile tida nærverande. Det er som om gjørma skvett rundt gamle og sundslitne støvlar når ein les boka. Her er det ingen idyll. Blikket er vendt mot skit og sot, mot gjødsel og blod. Det gjev boka eit naturalistisk preg. Den vasne jorda syg krafta ut av menneska. Dei varme somrane svir vitet ut av dei. Her er det ikkje akkurat dei gode gamle dagane som blir skildra.

Husfaren Halvor slit psykisk. Han er òg uskikka til å drive garden. Han speler og veddar bort teig etter teig. Den i utgangspunktet dyktige husmannsjenta Regine som han gifter seg med, står og kan ikkje gjere noko. Ho eig jo ikkje nokon ting sjølv. Kvinner får stemmerett i løpet av boka. Boka viser at det kan komme godt med at kvinner får moglegheita til å ta ansvar for sine eigne liv.

 

Ut

Garden som blir skildra i boka står ikkje fram som ein stad folk helst vil bu. Alle lengtar ein annan stad. Regine er ei god lærarinne. Ho ville nok helst hatt ein jobb og tent sine eigne pengar. Sonen Skjalg er eit lesehovud. Han vil nok òg helst ha fortsett med studiar i byen. Men jorda dreg dei med seg. Dei har ei plikt dei må ta seg av. Av jord er dei komne og til jord skal dei bli. Og skulle dei igjen oppstå er det forhåpentlegvis til i eit liv der dei kan styre liva sine sjølve.

 

Meldt av Elin Lindberg

Vibeke Tandberg: Beijing duck

Publisert i Kunst Pluss #3/2012

 

Vibeke Tandberg: Beijing duck

Roman

Forlaget Oktober 2012

Duck.jpg

Følelsesmessig distansert

Noe av det som gjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid til betydelig litteratur er at den er så rik på sanseopplevelser og fornemmelser. Gjennom lesningen av Proust sanser vi en hel del. Det som er kjent som nøkkelscenen i Prousts verk er der Marcel dypper en madelainekake i lindete. Fargene, duftene, smakene kommer gjennom de tørre bokstavene og rører oss.

Det er neppe tilfeldig av hovedpersonen i Vibeke Tandbergs debutbok heter Madelaine. Et så litterært navn skal man lete lenge etter. Forplikter det? Kanskje ikke, Tandberg kan selvfølgelig kalle romanfiguren sin hva som helst. Men for leseren kan det få betydning. På grunn av denne Proust-referansen blir det kanskje ekstra tydelig at dette er ei bok der det er vanskelig å sanse noe som helst.

 

På fisketur

Madelaine fisker. Hun lever som fisker hevdes det i boka. Og været er fint. Jeg klarer ikke la være å se for meg Norges første film. En stumfilm som heter noe sånt som Fiskerlivets farer. I denne filmen som jeg tror er spilt inn i Frognerkilen er det speilblankt hav og det ser svært lite farlig ut, men en mann detter allikevel over bord og drukner. Hvis karakteren Madelaine virkelig hadde levd av å være fisker, ville hun nok raskt ha sultet i hjel, dessverre. For noe fangst av betydning drar hun ikke opp. Hun er også sørgelig ineffektiv i avliving av fisk. Verre blir det selvfølgelig når hun ikke lenger heller har armer. Ingen armer, ingen fisk. Hun har nemlig fått Beijing syndrom etter å ha spist et rått fiskehjerte og må amputere armene. Hun begynner å arbeide som prostituert på horehuset Beijing palace. Det knulles klinisk. Hun får transplantert nye hender. Operasjonen er faktisk interessant. Den er nitidig beskrevet. Tandbergs distanserte språk kommer faktisk her til sin rett – det fungerer fint!

 

Forskyvninger

Forskyvninger av fokus og identiteter som går over i hverandre kan være interessant. Dette var det for eksempel modernister som James Joyce drev mye med. Flere samtidsforfattere har også arbeidet med dette. Hos Tandberg blir det lite i disse forskyvningene som holder vår interesse. Det finnes ingen sterk underliggende historie som hos for eksempel Arne Lygre som i flere drama har arbeidet med forskyvning av identitet. Det er heller ikke musikalsk eller rytmisk sterkt som hos for eksempel Jon Fosse der vi kan skimte en identitetsforkyvning i hans siste bok. Hos Tandberg blir det ganske meningstomt.

Tandberg arbeider med et begrenset materiale gjennom hele boka. Hun setter historien om Madelaine, to tvillinger og Dragan sammen på nye måter. Hun ordner den, river ned og bygger opp på nytt. Noe ekler meg, noe er litt pussig, mye er brutalt og grotesk, men distansen er der hele tida.  Slik kommer teksten til å helle mot det trivielle, på tross av groteskeriene. Det smaker verken av fugl eller fisk, selv om mye av teksten handler om nettopp fugl og fisk og spising. Teksten gjør på en måte narr av seg sjøl, den blir lett parodisk. Det trivielle kan absolutt være interessant å gjøre undersøkelser av. Det trivielle kan bli kunst, men noen ganger er det trivielle bare trivielt.

Spising, sex og død uten følelse og uten hender. Det er kanskje dette at teksten blir ugripbar uten egne hender. Teksten oppleves som uviktig fordi den ikke berører. Det blir ord, bokstaver, norsk språk, men det er ikke sansbart.

Erling Moestue Bugge: Victor Linds Monument

Publisert i Kunst + #4/2010

Bugge

Torpedo Press – Idealisme og kvalitet

av Elin Lindberg

 

Da bokhandelen i det som da het Museet for Samtidskunst ble lagt ned for noen år siden oppsto et akutt savn. Norges eneste rikholdige spesialbokhandel for kunst var borte. Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg arbeidet i bokhandelen da den ble lagt ned og de bestemte seg for å gjøre noe. Sammen med Eivind Slettemeås, Pia Søndergaard og Anna Carin Hedberg startet de Torpedo i 2005. De ønsket et nytt sted for salg og produksjon av publikasjoner om samtidskunst, artists’ books, kunstteori og kunstkritikk. Nå er Torpedo godt etablert som både et forlag, en bokhandel og et visningssted, i tillegg blir Torpedo invitert inn i andres utstillinger. Tate Modern, Vestfossen og Nasjonalmuseet er eksempel på steder der Torpedo har deltatt med egne prosjekter.

Torpedo holdt lenge til i Hausmannsgate, men nå deler de adresse med Kunsthall Oslo i Trelastgata 3 i Oslo. Lederne og forlagssjefene for Torpedo, Olaussen og Tandberg, forteller at det er planer om flere samarbeidsprosjekter med Oslo Kunsthall og at de på likestilt plan drar nytte av hverandre.

Bokkatalogen til Torpedo Press har mange godbiter. Den prosjektorienterte arbeidsformen til Torpedo gjenspeiles i utgivelsene. Bokprosjektene blir unike og spesielle, fra design til hvilke samarbeidspartnere prosjektene har. Olaussen og Tandberg forteller at de oftere nå initierer publikasjoner enn tar i mot ferdige prosjekter.

Olaussen og Tandberg mener de ser en ny bølge av bokhandler/forlag-prosjekter. Flere har vært vitne til at de smale, uavhengige bokhandlene blir færre og ønsker å gjøre noe med det. Motto i Berlin, New York- bokhandlene Printed Matter og St. Marks Bookshop er bokhandler forlagssjefene i Torpedo framhever.   Forlagene Book Works i London og det tyske forlaget Revolver, da det ble drevet av Christoph Keller, er forlag de respekterer høyt.

 

Erling Moestue Bugges monument over Victor Linds Monument          

Karavane er blitt navnet på en essayserie Torpedo Press publiserer. Denne essayserien tar for seg kunstverk som på ulike måter har hatt innvirkning på sin samtid og bidratt til å utvide den generelle kunst- og samfunnsdebatten. Gjennom serien inviteres forfattere fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie og begivenheter knyttet til utvalgte kunstverk, og samtidig åpne opp for ny lesning og skrivemåter om kunst. En av Karavane-utgivelsene til Torpedo Press er Victor Linds Monument av Erling Moestue Bugge. Han tar for seg Victor Linds kunstnerskap med særlig fokus på verket Monument.

Monument av Victor Lind fra 2005 er en omtrent halv meter høy bronseskulptur av politiinspektør Knut Rød i naziuniform og med nazihilsen. Skulpturen er plassert på en bauta av svart granitt med ulike inskripsjoner, blant annet er diktet Salme av Paul Celan i Øyvind Bergs gjendiktning, skrevet inn på bautaen.

Victor Lind har arbeidet med Knut Rød-tematikken siden 1995. Knut Rød ledet aksjoner mot jødene i Oslo og Aker i oktober og november 1942. Totalt ble 532 menn, kvinner og barn ført om bord i skipet Donau for transport til utryddelsesleiren i Auschwitz. Rød ble frikjent i landssvikoppgjøret etter krigen. Han hevdet at han hadde arbeidet for motstandsbevegelsen.

Verket Er en grønn monokrom flate viktigere enn en RØD? fra 1996 (installasjon, maleri, foto, tekst) var starten på Victor Linds Rød-arbeid. Et spektakulært arbeid i denne serien er Contemporary Memory: I’ll bring you home, en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler.

Moestue Bugges essay er lojalt i forhold til kunstnerskapet, det er en utdypning og en forlengelse som løfter Linds prosjekt fram. Jeg liker godt den grundige og etterrettelige kontekstualiseringen Moestue Bugge gjør. Og måten han bruker poststrukturalister som for eksempel Giorgio Agamben, Jean Baudrillard og Maurice Blanchot, til å tenke med er fremragende.

Han bruker Albert Camus og Hannah Arendt for å forsøke å gi ondskap en begripelig form. Essayet presenterer oss for mennesket Knut Rød som visket ut sin egen humanitet for å tjene systemets abstrakte totalisering. Tenking rundt hva som er etisk forsvarlig blir svært vesentlig i Victor Linds kunstnerskap og i Erling Moestue Bugges essay.

Victor Lind var en del av kunstnergruppa GRAS på 1970-tallet, ei gruppe med et tydelig venstreradikalt og etisk-politisk program. Moestue Bugge trekker i essayet linjer mellom Linds arbeider denne perioden til Linds Rød-arbeider. Han påpeker at Graskunstnerne hadde personlige referanser til andre verdenskrig og nazismen. Linds egen mor var jøde. Forfatteren viser også at Linds arbeider knytter an til dagens asylpolitikk.

Moestue Bugges essay framstår som et langt og grundig resonnement som begrunner Victor Linds verk Monument som et nøkkelverk i Linds produksjon og kunstneriske visjon. Til slutt kommer Moestue Bugge med en nydelig lesning av Paul Celans dikt Salme. Boka er også utstyrt med godt billedmateriale.

 

 

SALME

Av Celan

 

Ingen knar oss opp igjen av leire og jord,

ingen signer støvet vårt.

Ingen.

Lovet være du, Ingen.

For din skyld vil

vi blomstre.

Mot

deg.

Et intet

var vi, er vi, skal

vi være, blomstrende:

intet -,

ingenmannsrosen.

Med

griffelen sjeleklar,

støvtrådene himmelknekt,

kronen rød

av purpurordet vi sang

over, å over

tornen.

 

Fra Die Niemandsrose (1963)

Gjendiktet av Øyvind Berg

Paul Celan: Etterlatt

Kolon forlag 1996