Stikkord: THE GOD PROJEKT

Mørk og desillusjonert –  it’s a man’s world

New York-forestillinga The God Projekt viser den mannlige eneherskeren som utilstrekkelig i sitt skapelsesarbeid, mens det drømmes om en tapt urtilstand der Den Store Mor var dominerende.

AV ELIN LINDBERG

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

Presentert av La MaMa, i samarbeid med Untitled Theater Company No.61

Regi, tekst, dukker: Kevin Augustine

Medforfatter og medregissør: Edvard Einhorn

Scenografi og videodesigner: Tom Lee

Dukkespillere: Joseph Garner og Emily Marsh

La MaMa, Ellen Stewart Theatre, New York, 6.oktober 2016

 

La MaMa Experimental Theater Club i East Village i New York feirer jubileum. Det er 55 år siden Ellen Stewart etablerte teatret. Hun døde i 2011, 91 år gammel, men det er som om hun går igjen i rommene i teatret, La MaMa har fortsatt i hennes ånd. Dette har siden starten vært en av New Yorks viktigste scener for ny scenekunst. Ellen Stewart mente at det var kunstnerne selv som skulle lede sitt eget arbeid. Hun ga støtte og arbeidsrom til både ferske og etablerte teaterkunstnere. Her har legendariske størrelser som Tadeusz Kantor, Robert Wilson og Philip Glass spilt.

Den kvelden jeg besøkte La MaMa åpnet teatret arkivene sine – et museum over forestillingene som er spilt i årenes løp. Her er filmer av forestillinger, plakater, bilder, program, scenografielementer, dukker, masker og objekter. Kunstnere som har vært knyttet til La MaMa i en årrekke viser oss rundt. Man kan bli nostalgisk av mindre, og det er bare å bøye seg i støvet for alt det interessante arbeidet som har foregått her.

 

I begynnelsen skapte Gud

I Lone Wolf Tribes produksjon The God Projekt sitter Gud (Kevin Augustine) høyt opp på et stillas av tre i en slitt lenestol med apen sin på fanget (assosiasjonene går til salige Michael Jackson med apen Bubble). Han er kledd i en slags tynn slåbrok. Han har på seg tettsittende gummimaske og solbriller. På galleriet ved siden av stillaset sitter Den Himmelske Assistenten (Edvard Einhorn). Under stillaset ligger dyrefeller – reve- og bjørnesakser og skjeletter og beinrester.

Sjarmerende musikk spilles – «Dancing cheek to cheek». Gud er opptatt med å skape. Vi får presentert den kristne skapelsesberetningen. Det er mennesket som står for tur. Gud jobber og jobber, men det er komplisert. Hjertet er plundrete å få til. Og så er det tarmer, armer og så videre. Gud har mye å gjøre. Den Himmelske Assistenten melder om at det stadig kommer inn telefonsamtaler og meldinger. Folk ber og ber. Nå har Gud 47 billioner ubesvarte meldinger på svareren sin. Publikum har fått utdelt lapper med bønner. Den Himmelske Assistenten går rundt med mikrofon og får flere i publikum til å lese opp de utdelte bønnene sine. Etterpå leser resten av publikum sine bønner i kor. Ideen er god, men den får litt lite rom slik at effekten forsvinner litt i Guds og Den Himmelske Assistentens egne ordflommer.

 

Gudfaren

Med så mye å gjøre er det ikke rart det går litt rundt for Gud. Han har mange skjeletter i skapet – eller kjelleren – der gjemmes det uferdige skapninger som blir mesterlig ført av dukkespillerne Joseph Garner og Emily Marsh.

Gud klager på Jesus: «Han kommer aldri og besøker meg». Gud slenger rundt seg med Jesusvitser: «Jesus is black – he calls everybody brother», og: Hva er forskjellen på et bilde av Jesus og Jesus selv? Du trenger bare en spiker for å henge opp bildet.

Noen av vitsene er ganske sexistiske og ikke særlig morsomme. Gud framstår som en grinete, gammel gris.

«Det er noe som mangler», sier Gud. Han har ennå ikke gjort noe framstøt for å skape kvinnen. Han begynner å fortelle sin blodige historie. Han forteller om en urtid – partytime – da levde det mange guder. Han hadde en kvinne i livet sitt – problemet hans var at hun var alles kvinne. Som en skikkelig mafiaboss drepte han derfor de andre gudene og ga Moses de ti bud der det første budet er: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Han drepte kvinnen. Nå savner han henne.

 

Urmoderen

Det er kvinnebildet som er mest problematisk i The God Projekt. Den kvinnen mannen Gud savner, er representert ved en stor, muskuløs arm med tatoveringer på og et like muskuløst, tatovert bein. Bildet av henne viser både til en fri og selvstendig kvinne, men også til en kvinne som var der som mannens trøst: «Hun kunne roe meg ned», sier Gud. «Hun tok med seg det vakre inn i verden», sier han og forteller om blomstene som døde da hun ble drept – kvinnen knyttes til det vakre og skjønne.

Lengselen tilbake til en paradisisk urtilstand der verden ikke var patriarkalsk er problematisk. Den virker eskapistisk og passiviserende. Vi vet dessverre lite om disse matriarkalske kulturene, men vi liker å tro at de fantes. Det blir problematisk at den fraværende kvinnen dyrket og opphøyd, de kvinnelige verdiene blir noe fjernt og uangripelig. Gud kan bare fortsette i samme spor som før – han er jo mann, han kan unnskylde seg med sin utilstrekkelighet. Det blir veldig sytete.

 

Gud forlate oss

Gud forlater den uferdige Adam. Gud drar på seiltur. Det ufullstendige mennesket er igjen i verden alene. Og det er kanskje like godt. Kevin Augustines Gud er forferdelig statisk. Det er ikke et godt valg å bruke en stramtsittende gummimaske – i hvert fall ikke hvis ikke masken blir spilt. Gummimasken som gjør Gud til en gammel skallet mann med solbriller, gjør seg godt på fotografi, men fungerer ikke på scenen. Gud er død fra begynnelse til slutt. Karakteren som dominerer forestillinga er på grunn av denne maska helt statisk, det blir dessverre forestillinga også. Selv en gummimaske må spilles for at den skal få liv.

Det er en selvfølge at kvinnen også er en skaper. Det blir derfor noe litt gammelmodig over dette prosjektet. Det slår inn åpne dører. Og hvor uskyldig og god er nå denne kvinnen? Vi befinner oss i USA, like før presidentvalget. Dette er forestillingas kontekst. Det er en selvfølge at også en kvinne kan bli president av verdens mektigste land. Men denne kvinnen er jo ingen fredsforkjemper. Hun støtter like mye opp om våpenbruk og krigføring som hvilken som helst mannlig president. Kvinnen er faktisk ikke så ulik mannen. I denne forestillinga var hun bare fraværende.

Augustine skriver i programmet at partnerskap mellom det kvinnelige og det mannlige er det han søker, men det kommer ikke fram i The God Projekt. Her forlater Gud, faren, sin uferdige sønn. Han får ikke til å skape en hel sønn alene uten mor. Han gir opp og drar på fisketur i stedet.

 

 

 

 

Publisert i Tidsskrift for figurteater – Ånd i hanske 2016