NRK – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Nitrist og poetisk

Før jeg tar fatt på Bård Torgersens tredje bok Maskinens uerstattelige deler denne marsdagen med sørpe overalt, leser jeg tilfeldigvis en artikkel av litteraturprofessoren Toril Moi som hun har kalt ”Hvorfor skrive?”. Moi skriver om Simone de Beauvoir i artikkelen. Jeg biter meg merke i en setning: ”Når leseren virkelig lar seg fascinere av teksten, opphever litteraturen menneskets eksistensielle ensomhet og skaper samfunn med andre.” Setninga bosetter seg i hjernen, romsterer rundt mens jeg leser Torgersens bok. Og dette med oppheving av eksistensiell ensomhet skjer ikke, tvert i mot – dette er det ensomste jeg har lest på lenge.

Boka handler om livet til den voksne mannen Hans Erik. Et begredelig liv. Romanen er konstruert av forholdsvis korte epistler som framstår som brev Hans Erik skriver til en kvinne. Det kan se ut som denne kvinnen er en ung hore han har truffet i et sørasiatisk land. Alle brevene starter med ”Kjære deg” og vi får innblikk i livet til Hans Erik gjennom disse brevene. Han skriver at han lover å skaffe penger slik at hun kan kjøpe seg en flybillett og komme til ham. Hans Erik har ikke jobb og mister etter hvert også sosialstønaden sin. I mange av brevene gjentar han som et slags mantra: ”Jeg savner deg.” ”Jeg vil stikke pikken min i munnen din.”. ”Jeg vil se deg smile.” ”Du lukter kvae, eller sukkertøy.” Leiligheten til Hans Erik blir invadert av Lasse, en kompis, og av feita som ”ikke er stygg i trynet, bare i den feite kroppen”. Hans Erik lever i den skitne, nedsarva leiligheten sammen med disse to menneskene mens han skriver brev til den fjerne og nokså uoppnåelige kjære. Skjebnen vil det slik at han blir slått ned og havner på sykehuset når han er på vei til sosialkontoret for å redde trygda. Bak skjermbrettet på samme rom som Hans Erik ligger en kvinne for døden. Hun innvier datteren sin i de mest intime detaljer om sitt seksualliv, det er hjerteløst og nådeløst. Det grepet Torgersen gjør med å la andre karakterer breie sitt liv ut på denne måten fungerer godt, synes jeg. Han bruker det samme grepet når det bak på vedtaket Hans Erik får fra sosialkontoret om avslag på mer penger, er skrevet et personlig brev fra saksbehandleren der hun smører utover sitt eget desperat triste liv.

Trist og leit og usedvanlig ensomt. Noen steder er setningene korte, stakkato. De puster på en måte ikke godt. De mimer en depresjon. Om Hans Erik lider av depresjon er uklart, men omgivelsene hans er deprimerende nok. Lasse sitter i sofaen og spiller Lego Star Wars, feita kommer hver dag og Hans Erik klarer ikke ta grep om sitt eget liv. Det eneste han tilsynelatende har kontroll på er brevskrivinga til den unge kvinnen. Det er i brevskrivinga der teksten er nær innpå Hans Eriks lengsel etter den navnløse kvinnen fra sørøst-Asia at Torgersen har fastest grep. Når en nordisk konferanse med sosialarbeidere skildres og når en barnefødsel dukker opp, flyter teksten ut og blir noe substansløs.

På denne anmelderens marsdag som startet noe nitrist, er sola kommet fram og vårfornemmelsene er følbare, men i romanens verden er det like trist. Her regner det hele tida slik det ofte gjør i dystopier. I Maskinens uerstattelige deler er verden et helvete, menneskene er degenererte og desillusjonerte, dette er en verden uten reelle håp om bedring. Hans Erik har sterke lengsler og drømmer, men noe håp om bedring i hans livssituasjon skimtes ikke. Bård Torgersen klarer dog å skildre nitristheten og den eksistensielle ensomheten poetisk.

Elin Lindberg

All makt til fantasien

The book of Mormon er dryg, grovkorna satirisk humor spela ut i ein ganske tradisjonell musikal på hovudscena på Det Norske Teatret denne hausten.

Av Elin Lindberg

kristoffer-Olsen-og-Frank-Kjosaas-som-Cunningham-og-Price-i-The-Book-of-Mormon-955x637 — Foto Fredrik Arff.

Det er skaparane av tv-serien South Park, Trey Parker og Matt Stone, som står bak denne megasuksessen. De har samarbeida med Robert Lopez som blant anna står bak musikken til filmen Frost. Musikalen hadde urpremiere på Broadway i 2011 og er den mest omtala, prisløna og populære musikalen det siste tiåret.

Vi møter to unge mormonarar, Eldste Kevin Price (Frank Kjosås) og Eldste Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen), som blir sende som misjonærar til landsbygda i Uganda. Her møter dei folk som overhovudet ikkje er interessert i religionen deira, men er opptekne av AIDS, svelt og av at dei er undertrykte av lokale krigsherrar.

Grovkorna satire

Mormonarkyrkja får gjennomgå. I Noreg er det 4-5000 medlemmar av Jesu Kristi Kyrkje av dei siste dagars heilage, men i USA er det ein nokså stor religion. I musikalen blir mormonarreligionen endevendt. Vi får mormonarhistoria presentert på ein slags flanellograf. Ei fortelling om jødar som drog over havet og etablerte eit samfunn i USA før dei døydde ut etter å ha plassert et par gullplater inngravert med tekst på et gamalt egyptisk språk i ei kiste under ein stein. Grunnleggaren Joseph Smith finn platene og med eit par magiske briller omsett han teksten til det som blir Mormons bok. Heilt makalaust.

Ytringsfridom

Trass i at musikalen kjem med krass kritikk av religion var Helga Haugland Byfuglien, preses i Den norske kyrkje på premieren, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, var òg der. Det kan vi kanskje ta som ei understreking av ytringsfridomen vi hevdar å ha her i landet.

Mormonarkyrkja skal absolutt ha honnør for måten dei møter denne satiren over religionen deira på. Både i den norske utgåva av programmet til framsyninga og i den engelske, har dei på trykk annonsar der smilande mormonarar seier: «Du har sett forestillingen…nå bør du lese boken» og «boken er alltid betre». Dei møter kritikken med sjølvironi og humor. Vi har diverre groteske døme på det motsette. Satire over religion i avisa Charlie Hebdo enda med at 13 blei drepne og 11 såra.

Dryge karikaturar

Alle dei involverte får gjennomgå i denne framsyninga. Mormonarar, unggutar, homsar, homofobe, afrikanarar. Karikaturane er så svarte, beiske og syrlege at dei knapt er til å svelgje somme stader. Det er kanskje nettopp difor denne musikalen, i den søtlege innpakninga si, fungerer godt. Vi ler – kanskje spesielt av ordspela – til dømes når Eldste Cunningham konsekvent tiltalar den unge, vakre jenta i Uganda med den vanskelege namnet Nabulungi for andre ting som: «Niagara», «Nairobi», «Nutrilett», «Navarsete» og «Nugatti». Referansane til populærkultur som Star Wars og Ringenes herre er festlege. Og vi kjenner at det riv og at latter er vanskeleg når dei dryge historiene om misbruk og vald blir ironisert over.

Alt i alt

Vidar Magnussen har sin debut som regissør – oppgåva har han greidd fint. Are Kalvø har omsett, det er utmerka, sjølv om somme av replikkane verkar litt vanskelege for skodespelarane å presentere, men det er kanskje ikkje Kalvø sin feil. Hovudrolleinnehavarane Olsen og Kjosås er eit supert radarpar i beste komedietradisjon – ein tradisjon som rommar Asterix og Obelix, Helan og Halvan, mellom anna. Kvifor Det Norske Teatret bruker hausten til ei oppsetjing som ein like gjerne kunne sett i London eller New York kan ein jo spørje seg om. Men heile ensemblet kjem godt i frå dette. Musikalen blir uansett ein hyllest til den menneskelege evna til å skape sine eigne historier. Det blir ein hyllest til fantasien.

Publisert på NRK.no og på NRK Radio Nyhetsmorgen 4.september 2017

Stikkord: NRK

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler

Nitrist og poetisk

Det Norske Teatret: THE BOOK OF MORMON

All makt til fantasien