Sigrid Merethe Hanssen: SOFIA

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2013

 

Sigrid Merethe Hanssen: SOFIASofia.jpg

Roman

Samlaget, 2013, 121 sider

 

Utanfor sesongen

Presist språk og solid grep om ei skrivande kvinne som sjølv mistar grepet.

 

Dette er Sigrid Merethe Hanssens første roman. Ho har skrive to novellesamlingar og ei barnebok. I Sofia møter vi ei namnlaus kvinne. Ho har kjøpt ein einvegsbillett og reist frå Noreg til ein liten landsby i Hellas der ho held på med eit skriveprosjekt. Ho leier rom hos Elena, ei eldre kvinne som ikkje snakkar noko anna språk enn gresk. Kvinna møter ei jente, Sofia, på ein kafé familien hennar driv. Sofia er stum. Dei to kommuniserer ved hjelp av teikningar, dei kjem nærare kvarandre og blir vener. Forholdet mellom kvinna og Sofia blir ein raud tråd i boka. Det er uroande frå første stund og forholdet utviklar seg på ein overraskande måte.

 

Gode sanseskildringar

Hanssen er god til å skildre sanseopplevingar. Språket hennar er presist og konsist. Her er det ikkje blomstrande språk og adjektivbruk i utide. Språket er godt å lese. Hanssen bruker få metaforar, det gjer at lesaren må tolke sanseinntrykka sjølv. Vi kjem nærare inn på hovudpersonen og opplevingane hennar på grunn av at Hanssen ikkje ferdigtolkar teksten for oss, det likar eg godt. Det skjer ikkje så store ting på overflata i historia – før kanskje heilt mot slutten, men på grunn av språket til Hanssen får forteljinga om dei små tinga meining. Det ligg noko tungt og sårt over hovudpersonen. Vi får ikkje vite noko om forhistoria hennar. Kva har ho opplevd? Kva har skjedd i fortida hennar?

Romanen er delt i fire delar, han er kort og oppbygginga av han minner om oppbygginga av ei novelle. Sofia er kanskje ei hybridform – ein mellomting mellom ei lang novelle og ein roman?

 

Solid grep

Hanssen har eit solid grep om språket. Det er fint tilhogd. Somme stader kan det kanskje bli litt mykje av det gode. Både språket og historia kan av og til verke litt tynga av tvang og vilje.    Romanen arbeider seg innover i den namnlause kvinna. Ho skriv og skriv, men vi får ikkje vite kva det er ho skriv. Ho fyller kladdebok etter kladdebok og viser ikkje noko teikn på at ho har noko liv ein annan stad. Ho får eit skjær av noko mystisk over seg. Ho blir meir og meir integrert i familien til Elena som ho leiger rom hos. Skrivinga til kvinna ser ut til å gå ganske bra, men livet hennar løysast på ein måte opp. Tyngda i ho trykkjer ho ned. Det finst heile tida noko som trugar. Det går frå varmt Hellas-tilvere til kald vinter. I utkanten av historia veks det høgrenasjonalistiske partiet i Hellas og i sentrum av historia slepp kvinna mobiltelefonen sin i havet og isolerer seg ytterligare frå verda. Landet er i oppløysing og livet til kvinna smuldrar opp. Det går frå lys til mørke på mange plan samstundes. Hanssen er god til å skrive fram denne underliggande spenninga.

 

Fuglen

Romanen seier noko om det å vise omsorg. Det dukkar opp ein fugl i romanen. Ein namnlaus fugl. Han står utanfor vindauget og hakkar i kittet som held ruta på plass. Han hakkar og hakkar og trugar med å opne eit hol i rommet til hovudpersonen, kanskje òg i hovudpersonen sjølv. Kvinna gjev fuglen mat. Ho har evne til omsorg, kanskje eit behov for å gje omsorg til nokon. Og ho møter Sofia. Hanssens harde språkklo passar fint til å skildre det forholdet kvinna utviklar til Sofia. Her er det mykje som ikkje kjem fram i skrifta, ting vi berre aner og må gjette oss til. Her kan eg jo heller ikkje røpe den noko overraskande slutten. Det blir uansett spanande å følgje Sigrid Merethe Hanssen framover.

 

Elin Lindberg

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Publisert i Marg 2012

Høvring.jpg

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Roman

Forlaget oktober 2012, 118 sider

 

 

Rått, knapt og konsist om tøffe damer

Mona Høvrings nye roman gir et skarpt og nært portrett av en ung kvinne

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Mona Høvring er kanskje først og fremst kjent som poet. Diktene hennes er ofte sanselige og skrevet i et ganske energisk språk. Et slikt språk som gjør at hjerterytmen kan øke en smule. Venterommet i Atlanteren er Høvrings andre roman. Det første som slår meg når jeg begynner å lese denne boka er nettopp dette språket. Et knapt og energisk språk. Nesten brutalt av og til, men svært virkningsfullt. Det banker deg videre inn i lesinga. Det andre som treffer meg er troverdigheten i skildringa av en tjuefemåring. Det er ganske lenge siden jeg selv var like gammel som hovedpersonen i boka, men jeg har vært der, jeg kjenner igjen hvordan det var – og det er interessant.

 

”Alle var aleine”

Boka handler om Olivia på 25 år. Både hun og bikarakterene vi møter i boka har det til felles at de framstår som svært sjølstendige. De er som den første mellomtittelen i boka påpeker, svært alene i sine verdener. Olivia var flink på skolen, men hadde få venner. Hun er i opposisjon til sin mor. Jeg stusser under lesinga. Moren har nettopp feiret 75-årsdag. Er dette en glipp, tenker jeg. 75 år. Det betyr at hun fikk barn som 50-åring! Men slik var det altså. Dette smått eksotiske elementet kler boka. Olivia jobber på smelteverket på dette tettstedet uten navn. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten Kristian. Hun kommer så til å arve et hus på Island av en gammel tante. Og hun treffer det som kanskje er kvinnen i hennes liv: Bé.

 

Knyttnevespråk

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyltes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær…” – slik starter romanen. Det er noe frisk og frodig og ja, faktisk fuktig, over dette språket. Det er som å få en sørvestkuling i trynet. Det har temperatur og trøkk. Det er dialektnært og rått. Og så er det dette med den innebygde rytmen i det. En litt rastløs rytme. En rytme som kler en 25-åring. Det er det språklige, men kanskje først og fremst det rent rytmiske som gjør karakteren troverdig og som gjør at jeg kjenner igjen hvordan det var å være forholdsvis ny i den voksne verden, samtidig som man hadde følelsen av å hadde vært voksen et langt liv allerede. Dette med at livet lå så åpent med alle sine muligheter. Dette med følelsen av føtter og ikke røtter.

 

Talking heads

Rytme, språk og ung voksen. Det er nok ikke mange lesere av boka som vil assosiere helt på samme måte som meg, men jeg nevner det allikevel fordi det kanskje illustrerer hvordan språket til Høvring kan virke. Jeg opplevde at boka minnet meg så kraftig om min egen tid som ung voksen at jeg plutselig kom til å huske musikk jeg ikke hadde tenkt på på veldig lenge. I mitt minne dukket det opp mange lydspor fra New York-gruppa Talking Heads som jeg hørte mye på da jeg var på Olivias alder. Spesielt har låta ”Lady don’t mind” snurret og gått på kassett i hodet mitt mens jeg har lest.

 

Å, mor – å, mor!

De er stort sett bare kvinnekarakterer i boka. Mennene fins, men de er perifere. Olivias far forlot moren da hun ble gravid og bestemte seg for å få barnet. Bildet som presenteres av Olivias mor er like grelt og nærmest burlesk som mor kanskje kan fortone seg fra en 25-årings ståsted. Mor er svært dominerende. Mor får alt til å handle om seg selv. Mor setter sine egne behov i fokus. Mor konkurrerer med datteren i å være best hele tiden. Mor er rett og slett ganske så fæl. Men Olivia er ingen svekling – langt i fra. Opposisjonen mot mor ligger ikke bare i handlinger, men også i språket rundt denne moren. Gjennom at opposisjonen knyttes til språket, til noe som er en del av Olivia selv, rettes også opposisjonen, eller motstanden, mot henne selv. Olivia retter en slags straff mot seg selv. Hun framstår som lidenskaplig sjøldestruktiv. Hun minner meg om August Strindbergs ”Frøken Julie”. Olivia kom inn på NTNU rett etter videregående, men på grunn av at moren setter seg i mot at hun skal flytte og gjennom utdanning få høyere status enn seg selv, begynner hun å jobbe på smelteverket. Hun sjølproletariserer seg. Strindbergs ”Frøken Julie” driver med den samme sjølproletariseringa og innehar den samme lidenskapelige undergangsdriften. Rett og slett en eros-thanatos-spenning.

 

Og havet

Det er motstand i en skikkelig kuling fra sørvest og den er også som regel svært fuktig der den kommer rett fra havet. I boka går det på en måte rett vest eller nettopp mot sørvest – det kommer an på hvor man starter. Det går mot Island. Olivia reiser til huset hun har arva. Og hun vokser gjennom motstanden, slik en klassisk romanfigur skal. Hun framstår som en modnere kvinne etter endt lesning av den korte romanen. Hun virker bedre i stand til å møte et annet menneske, kanskje fordi hun har klart å komme seg gjennom harde og mørke tider.

Høvrings språk er en nytelse å lese, jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne forfatteren!

 

 

 

 

Kjersti Kollbotn: JORD

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2017

Jord.jpg

Jordtyngd

Kjersti Kollbotn: JORD

Cappelen Damm 2017, 281 sider

 

Starten på Kjersti Kollbotns roman Jord kan minne om ein slags pastisj over Markens Grøde av Knut Hamsun – romanen som fekk Nobelprisen i litteratur for akkurat 100 år sidan. I Jord møter vi den stolte bonde som bryt stein og ryddar ny jord slik som Hamsuns hovudkarakter Isak Sellanrå gjorde. Garden blir større og betre, dei bryt ny mark og legg nye areal til garden. Men der bonden stig opp og fram som ein heilag mann hos Hamsun, fell han saman hos Kollbotn. Jorda er inga velsigning her. «Du har plikta i deg», seier bestefaren til Halvor og dermed er det slutt på godkjensla for jorda. Jorda dreg Halvor og familien hans ned. Tida som romanen er lagd til er frå om lag slutten av 1800-talet og framover på 1900-talet. Staden er ei namnlaus bygd, kanskje på Vestlandet, kanskje i Nord-Noreg.

 

Ufridom

Ingen av karakterane i boka er frie til å ta eigne val – bortsett frå dei som klarte å kome seg av garde til Amerika. Menneske og dyr er bundne på hender og føter av jorda. Dei dyrkar jorda, dei rasjonerer mat i uår, det sveltefôrar folk og dyr. Folka og dyra må føre slekta vidare. «Han er jord som henne. Dei er begge jord. Og ho skal bli jord. Som jord vert ho sådd, pløgd, opna, lagt att, sådd, tromla, hausta», skriv Kollbotn. Jorda gjev inga glede, ho er berre tung og mørk og knytt til slit og strev.

Kjærleiken har tunge kår. Dei som vil ha kvarandre kan ikkje få kvarandre. Jorda er den som styrer kven som kan få kven. Med all denne tyngda som denne verda bringer med seg er det ikkje det minste rart at nokon bukkar under og blir sjuke og galne. Glede er det ikkje så mykje av her. Men det er nok av sakn og sorg. Ein av hovudpersonane, Halvor, mistar den unge dottera si. Med henne mistar han òg det vesle grepet han hadde om eit godt liv. Han er ein bonde som kan faget sitt. Han klarar med naud og neppe å leve gjennom det harde slaget at han ikkje kan gifte seg med den kvinna han elskar, men når den vesle dottera Ane døyr kjem heller ikkje han tilbake til livet. Han blir verande i ein slags limbo. Han er korkje levande eller daud og han vanstyrer garden.

 

Tyngd

Boka er sentrert rundt arbeidet. Det er arbeid med dyr, mat, hesjer, barnefødslar. Det organiske er heile tida nærverande. Det er som om gjørma skvett rundt gamle og sundslitne støvlar når ein les boka. Her er det ingen idyll. Blikket er vendt mot skit og sot, mot gjødsel og blod. Det gjev boka eit naturalistisk preg. Den vasne jorda syg krafta ut av menneska. Dei varme somrane svir vitet ut av dei. Her er det ikkje akkurat dei gode gamle dagane som blir skildra.

Husfaren Halvor slit psykisk. Han er òg uskikka til å drive garden. Han speler og veddar bort teig etter teig. Den i utgangspunktet dyktige husmannsjenta Regine som han gifter seg med, står og kan ikkje gjere noko. Ho eig jo ikkje nokon ting sjølv. Kvinner får stemmerett i løpet av boka. Boka viser at det kan komme godt med at kvinner får moglegheita til å ta ansvar for sine eigne liv.

 

Ut

Garden som blir skildra i boka står ikkje fram som ein stad folk helst vil bu. Alle lengtar ein annan stad. Regine er ei god lærarinne. Ho ville nok helst hatt ein jobb og tent sine eigne pengar. Sonen Skjalg er eit lesehovud. Han vil nok òg helst ha fortsett med studiar i byen. Men jorda dreg dei med seg. Dei har ei plikt dei må ta seg av. Av jord er dei komne og til jord skal dei bli. Og skulle dei igjen oppstå er det forhåpentlegvis til i eit liv der dei kan styre liva sine sjølve.

 

Meldt av Elin Lindberg

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Publisert i Kunst+ 3-2012

Melgaard.png

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Aschehoug Forlag, 2012, 296 sider

 

Boys keep swinging

Bjarne Melgaard debuterer som forfatter av roman mellom to permer med A new novel, men som Ina Blom skriver i et innmontert essay i boka er dette en roman i en rekke romaner Melgaard har produsert. I følge henne har mange av Melgaards installasjoner hatt ordet ”roman” i verktittelen og også fungert som nettopp romaner med sine mange tekster, fragmenter av fortellinger og karakterer. Romansjangeren er i seg selv en blandingssjanger og har vært det siden romanen oppsto med Michel Cervantes Don Quijote på 1500-tallet (og Laurence Sternes The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman på 1700-tallet). Ved å kalle installasjonene for romaner får tittelen på Melgaards bok en dobbelhet i seg. Den blir en ny roman i en rekke romaner og den viser til en utvidelse av sjangeren.

Boka A new novel er interessant som objekt. Teksten begynner og slutter på smussomslaget. Data om forfatter, forlag og produksjon finner vi midt i. En fargerik ”tråd” løper gjennom hele boka og skriftstørrelsene varier.

 

Sex, smerte, vold

Bokas hovedperson er ”han” eller ”B”. Gjennom fragmenter beskrives hovedpersonens liv, fortrinnsvis på homsescenen i New York og noen større europeiske byer. Det handler stort sett om sex menn i mellom. Sex er det eneste som interesserer ”han”. Dette er omdreiningspunktet. Slik står kanskje også boka som en kommentar til vår gjennomkommersialiserte og gjennomseksualiserte verden.

Hovedpersonens arbeid får vi ikke så mye innblikk i. ”Han” er kunstner og kan minne om Melgaard selv. Et sted i teksten finnes en slags selvanalyse av hovedpersonen:

 

This is not something that happens when you are a drugged-out teenager in a post-punk LA landscape, but something you drift into after years of disillusionment with the contemporary gay lifestyle. It’s when you’re getting so fed up with spending half your life in a gym, shaving your asshole, going out shirtless, the endless fun, the lousy music, the lack of any romance, any compassion. You just want some action. It’s that simple. It’s the boredom that makes us abuse each other. And that’s what happened: he got bored. Permanently.

 

Det er noen ganske voldsomme s/m-sex-scener i boka. Sex som kanskje innebærer at noen dør eller blir alvorlig kvestet. Smerten dyrkes i romanens univers. Smerten blir et tegn på liv, den blir den grunnleggende følelsen i hovedpersonens liv.

 

Blikket

Det er trøkk i teksten. Beskrivelser av mennesker og miljø er gode og inngående. Fortellerens blikk er skarpt. Det ligger også hele tiden noe angstfylt, paranoid eller skremmende og lurer i bakgrunnen. Både tematisk og språklig kan Melgaards A new novel minne litt om den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Hovedpersonen ser og blir sett. Han er en slags flanør der han doper seg og frekventerer barer og sexklubber. Opplevelsene hans ligner på hverandre. Menn kommer og går i livet hans. En person gir hovedpersonen ikke slipp på, det er Claude, eller Jean Claude. Denne mannen beskrives som ultravoldelig og nærmest farlig. I et miljø som det ”han” lever i vil kanskje nettopp personer som befinner seg helt på grensen til det mulige, rent menneskelig, være de mest interessante. I opplevelsene i grenselandet til det forsvarlige ligger en mulighet for hovedpersonen til å føle noe.

Selve fortellerstrukturen i boka er stort sett ganske flat med nokså like episoder om menn som har sex. Det selvransakende hos hovedpersonen gjør at det også kommer inn andre perspektiver. Mot slutten av boka kommer utsagn eller en slags intervjuer med flere av personene hovedpersonen har forholdt seg til, der de formidler sitt syn på ham. De forteller om en person som er mer kompleks enn den leseren møter gjennom hovedpersons egen fortelling.

Å lese denne boka er på en måte som å befinne seg inni et visuelt verk av Bjarne Melgaard. Slutten er forholdsvis åpen. På tross av vold og smerte går livet videre, David Bowie er sitert i boka: ”Boys keep swinging/Boys always work it out”.

 

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Skåden.jpg

Slekt skal følge slekters gang

Mennesket er sterkt knyttet til sitt sted og sitt språk i romanen Våke over dem som sover

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

Roman

Cappelen Damm 2014, 198 sider

 

Mens jeg leser denne boka får May-Britt og Edward Moser sammen med John O’Keefe Nobelprisen i medisin for sin forskning på hvordan hjernen fungerer i forhold til stedsans. Det slår meg at på et vis er det nettopp dette med forskning i hjernens stedsans Sigbjørn Skåden også holder på med i sin første roman på norsk. Skåden har tidligere gitt ut to diktsamlinger og en roman på samisk.

 

La de små barn komme til meg

I Våke over dem som sover møter vi den unge kunstneren Amund Andersen. Han skal arbeide med et kunstprosjekt i Kautokeino. Vi møter også den samiske slekta til Amund. Slektshistoria fra Nord-Troms rulles opp, vi presenteres for ”Oldemor” og ”Bestefar” og Amunds navnebror, som er hans grandonkel. Amund blir i boka kalt ”Sønn”, dette gjør at fokuseringa på familietilhørighet forsterkes, og på samme tid tilhørigheten til et sted og en kultur. Noen steder virker det litt språklig stivt eller maniert når hovedpersonen går under navnet ”Sønn”. Samtidig som det bankes inn at dette ikke bare er en enkeltskjebnes historie, men gjelder flere som leter etter sitt sted. Det går kanskje også an å lese inn en referanse til den kristne ”Sønn”. Det er i det hele tatt mye som kan leses med referanser til kristendommen her – vi møter for eksempel denne karakteren som skal komme tilbake og dømme alle levende og døde. For hovedpersonen er full av behov for hevn. Gjennom å koble Amund så tett til slektas historie blir dette ikke bare en privat hevn, men en hevn som nærmest ligger i genene, i kroppen, i kjøttet. Det er svik, undertrykking og misbruk som skal hevnes. Og det blir ikke pent. Historia har gjort Amund menneskelig forkrøplet. Amund hevner seg på de svakeste. Det bibelske ”la de små barn komme til meg” får en ubehagelig betydning her.

 

Kunstneren

Bures, sier Sønn. Jeg heter altså Amund. Vi skal snakke om kunst”, sier hovedpersonen som innledning til en workshop i filmarbeid han skal ha på en ungdomsskole i Kautokeino. Han fortsetter med å snakke om at kunstneren drives framover av et instinkt han ikke selv forstår. Skåden tegner opp en kunstnertype av den romantiske sorten, en som står utenfor samfunnet og som ikke trenger å forholde seg til de samme lovene og reglene som andre. Hovedpersonen blir i boka aldri konfrontert med sin rolleforståelse i særlig grad.

 

Språket

Skåden skriver presis prosa med fine dialektale innslag. Mange av formuleringene hans er flotte, for eksempel fra en vinterlig biltur til Finland: ”Forloren følelse av sol i det klare desemberlyset”. Språklig bevissthet og en lidenskaplig språkinteresse gjennomsyrer hele boka. Karakterene er opptatte av språket sitt. Språket er det som binder sammen og det som er kilde til utestenging. Identitet, kultur og sjølfølelse knyttes til språket. Språket knyttes til stedet. Det er kanskje ikke instinktet som har ført Amund tilbake til Kautokeino og et oppgjør med det samiske, men noe som kan minne om hjernens egen GPS. Midt i dette som ofte blir sett på som det mest samiske av det samiske får Amund utløp for en nedarva hevntørst – eller får han det? Kommer han renset ut av det kunstneriske prosjektet sitt etter å ha gjennomført misbruk og fornedrelse, eller er han enda mer menneskelig forkrøplet enn han var?

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Kollbotn Isbrann.jpg

Menneske og natur

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

Roman, Cappelen Damm 2014, 223 sider

Meldt av Elin Lindberg

 

Kjersti Kollbotn har skrive ein godt komponert roman som smått satirisk skildrar livet under barske forhold. I Isbrann møter vi det middelaldrande paret Sissel og Knut som har flytta frå byen til eit nedlagt småbruk i ei halvstor vestlandsbygd. Ho er hjelpepleiar på den lokale sjukeheimen, han er ingeniør på byggjesakskontoret i kommunen, samstundes som han skal bygge opp att småbruket. Han har hest og nokre sauer og vil drive garden på gamlemåten. Knut kan lite om gardsdrift, men lærer seg etter kvart. Han er som ein moderne Isak Sellanrå som skal byggje seg ein gard ved eiga kraft. Boka gjer litt narr av denne mannen som så hardt går inn for meistre klassisk mannshandverk som å slakte, jakte, reparere og byggje. ”Ingen skal tvile på at han er mann og sterk og klok”, seier Knut til seg sjølv, samstundes som han ser at Sissel og andre rundt han ler av han og ser ned på han.

Sissel vil gjerne ha eigne barn. Ho er snart for gamal til å få barn sjølv og vil at dei skal adoptere, men Knut kvir seg for det. Han har nok med den vaksne dottara Mariann som han har frå eit tidlegare ekteskap. Forholdet mellom Sissel og Knut er ein stille krig. Aggresjonen ligg like under overflata og kjem ut på ymse vis. Sex og manipulering blir mellom anna brukt som våpen. Sissel tynar Knut som tek ut frustrasjonen ved å slå hesten. På sjukeheimen arbeider Sissel med å vere saman med dei som skal døy, ho er god til det. Dette er noko urovekkande. I heimen blir ho ein som vaktar Knut sine steg. Vaktar ho ein døyande Knut, ein som døyr som mann? Hemnen skal etter kvart vise seg å bli søt, kan eg kanskje seie, utan å røpe for mykje av handlinga i slutten av romanen.

Det er naturen som rår i boka, sjølv om Knut gjer sitt beste for å sivilisere garden. Naturskildringane er gode, slik som her:

 

Den syttande elva buktar seg lat og mektig, sving på sving gjennom sletta frå dalbotnen under bretungene, mot munningen inst i fjorden. Ho drikk seg stor og melkegrå av breen. Ho er grumsete, er open og vid og tek imot og tek imot, famnar alt som vil fylle henne, svelgjer unna og fraktar bort, som skulle ho vere ufylleleg, utømmeleg.

Når reisa er slutt spyttar ho alt ut i fjorden.

Ho kjem frå isen. Ho er eit plutseleg brådjup.

Ein marbakke.

 

På same måte som elva er den mektige krafta i landskapet kjem også vatnet til å få ei stor rolle i romanen. Vatn kan ofte bli knytt til kjensler, vatnet er livsnødvendig og livgjevande. Det tørre vil vere noko som er daudt og håplaust. Kollbotn har ei sikker språkføring og let vatnmetaforane flyte gjennom heile boka – sjølv om det ikkje er flytande vatn ho skriv mest om, men frose vatn. Etter månader med berrfrost frys ikkje berre vatnet, men også forholdet til Sissel og Knut. Knut kjempar for å halde seg oppegåande og halde garden og ekteskapet i orden. Tittelen på romanen er velvalt. Det brenn ein farleg og iskald brann rundt paret på småbruket. Spenninga ligg i korleis landskapet vil sjå ut når isen går. Kor mykje er øydelagt når våren kjem? Vatnet er ei naturkraft som gjev motstand til Knuts ynskje om å leve eit liv i pakt med naturen. Dei trauste typane i bygdesamfunnet blir nesten også ei slik naturkraft der dei står trygt i sine tradisjonelle mannfolkroller, medan Knut slit med å finne sin eigen identitet som mann. Naturen ser ikkje ut til å ville spele på lag med Knut – men kanskje han gjer det til slutt likevel? Slutten på romanen er både smart og velkomponert.

 

 

Ingvild Holvik: Premien for alt

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2017

Ingvild Holvik Premien for alt

Å bli klok på livet

Ingvild Holvik: Premien for alt

Roman, Det Norske Samlaget, 2017, 202 sider

 

 

Kva er igjen etter det levde livet? Kva hugsar vi? Kva for minne tar vi godt vare på, og kva for minne tar godt vare på seg sjølve? Hukommelsen er lumsk. Han lever på eit vis sitt eige liv. Minne kan manipulerast. Det vi trudde var sanning, var det kanskje ikkje likevel. Dei siste åra har nettopp verkelegheitslitteratur vore eit mykje debattert tema. Det er skilnad på liv og litteratur. Vi lever livet 1:1, men det er umogleg å både hugse og formidle det på det same viset. I Ingvild Holviks andre roman blir det tydeleg at eit liv ikkje er så lett å dokumentere, verken med tankar eller ord.

 

Alderdom

I Premien for alt møter vi 79 år gamle Mali Fredrikke Sjursen. Helsa hennar skrantar. Ho er ein gamal 79-åring, atskilleg eldre enn dei 79-åringane eg kjenner. Ho slit med å gå og med å halde seg tørr. Humøret hennar er ikkje på topp. Det er kanskje alle plagene hennar som gjer at ho verkar som ei sur og tverr gamal dame. No og då glimtar ho til med ein bitter og sarkastisk humor. Ein lungeinfeksjon gjer at ho kjem på sjukeheim på midlertidig basis. Her får ho tid til reflektere over det livet ho lever og det livet ho har levd. Ho har budd på ein liten gard i ei vestlandsbygd i heile sitt vaksne liv. Ho var gift med Per som ikkje lever lenger. Ho har ein son, Thomas, som ho heller ikkje har så mykje å gjere med lenger. Ho har ei svigerdotter som ho ikkje heilt kjem overeins med og ei dotterdotter som ho kommuniserer skarpt med. Mali er ei heilt vanleg gamal dame. Ho har hatt sorger og gleder i livet sitt. Ho har opplevd små og store hendingar. Minne om desse hendingane strøymer gjennom ho. Somme får stor plass, andre ikkje.

 

Eit mysterium

Eitt av minna som tek stor plass i medvitet til Mali er det om fetteren Johan. Han var rundt hennar eigen alder. Mora hans, Mali si tante, kunne ikkje ta vare på han fordi ho blei alvorleg psykisk sjuk. Han budde ei stund heime hos Mali sin familie i Bergen, der ho vaks opp, men det gjekk heller ikkje, han måtte flytte til ein spesialskule på den fiktive Lægerøya – Lægerøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede gutter. Ikkje så lenge etter at han blei konfirmert blei han funnen omkommen, dette dødsfallet er noko mystisk. Tok han sitt eige liv? Hadde den ulveaktige Kåre noko med dette å gjere? Om Kåre hadde noko med det heile å gjere er heilt umogleg å finne ut av, for Kåre døyr før Mali får konfrontert han med dette. Minna og spekulasjonane slepp ikkje taket i Mali.

 

Landskap

Den austtyske dramatikaren Heiner Müller skal ha sagt noko slikt som at: «Eg begynner å like landskap, det betyr at eg begynner å bli gamal». Landskapa betyr mykje for Mali, ho kjenner seg på eit vis i eitt med utsikta frå huset sitt. Ingvild Holvik er god til å skildre landskapa og interiøra Mali er ein del av. Ho skildrar òg godt dei sanseinntrykka Mali har.

Mykje av det som fyller medvitet til Mali er opplevingar som har med barn å gjere. Det er fødslar, gravide kvinne, abortar og Mali si syster Jenny som døydde berre to år gamal. Det ligg mange kjensler her, dei fleste av dei er ikkje heilt ordlagde, dei dukkar opp som fragment. Det som slår meg når eg les denne boka er kor vanskeleg det er å fortelje historia om sitt eige liv. Det er så mange trådar å ta tak i, så uendeleg mange måtar å formidle på. Historia om Mali er eit godt og heiderleg arbeid om nettopp dette.

 

Meldt av Elin Lindberg