Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kim Atle Hansen.png

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.

Det Norske Teatret: FRÅ LANDEVEGEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Fraa landevegen.jpg
foto Dag Jenssen

Arvesynda

Vellukka og presis framsyning om mørke område i soga om Noreg

 

Av Elin Lindberg

 

Gjertrud Jynge: FRÅ LANDEVEGEN

Regi: Gjertrud Jynge

Dramaturg: Ola E.Bø

Musikar: Espen Leite

Det Norske Teatret, scene 3, 15.oktober 2015

 

Dei siste åra har slektsforskinga breidd om seg. Det er lettare å finne fram til slektningar i den digitale tidsalderen. Bøker er skrivne med utgangspunkt i forfattaren si eiga slektssoge, tv-seriar er skapte og folk flest driv med si eiga gransking av slekta si. I ei slik gransking kan det dukke opp historier som ikkje er så lette å ta i mot, historier som gjev slektsgranskaren eit ubehag over eiga historie. Det er om lag her Gjertrud Jynge startar på arbeidet sitt. Ho startar framsyninga med å stå på den nokså nakne scena og fortelje om at ho arva ein del gamle fotografi frå farmora si, mellom anna eit av tippoldefar hennar som var sokneprest i Leikanger i Sogn. Han heitte Jakob Rosted Suur Walnum og han hadde til og med fått St. Olavs orden – han var riddar av første klasse. Når Jynge gjekk inn i historia hans fann ho ut at han hadde vore ein særs verksam mann. Han hadde mellom anna starta «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet» i 1897. Det var ein misjonerande organisasjon som dreiv barneheimar og arbeidskoloniar for taterar.

 

Frå mørkret på loftet

Bak på scena på Scene 3 på Det Norske Teatret står det stabla møbel og kassar. Det kan minne om eit loft der ting som er gamle eller ikkje i bruk lenger er sette bort. Under ei loftsrydding er det utruleg kva ein kan finne av interessante ting – og av gamalt skrot. Framsyninga blir som ei slik loftsrydding. Her er det ting som ligg lagra som vi ikkje har sett på ei stund – ting som kanskje er for ubehagelege til å ha framme.

På den svarte veggen på sida av møbel og kassar viser Jynge projeksjonar av gamle foto. Det knyter framsyninga til faksjonen – til det dokumentariske. Ho står ofte framfor oss og fortel historia som ein slags historielærar. Og ho dramatiserer lett noko av stoffet ved å gje stemme til oldefar sin gjennom å framføre hans eigne tekster. Forteljinga er broten opp av songar som er henta frå tater- og sigøynarkulturen. Den framifrå musikaren Espen Leite på trekkspel støttar opp under songane. Det musikalske samspelet mellom Jynge og Leite fungerer godt. Framføringa har eit fint sug i seg. Bruk av små verkemiddel som pust og små rytmiske forskyvingar gjer at songane får eit godt, solid og jorda preg. Nokre av songtekstene er som gamle skillingsviser, Jynge framfører dei med eit alvor som gjev djupn til dei. Sett saman med den dokumentariske historia gjev songane ytterlegare liv til lagnadene vi høyrer om.

 

Ubehaget i kulturen

Historia er både episk og kronologisk. Gjennom å ta utgangspunkt i historia om sin eigen tippoldefar rullar ho opp ein ubehageleg del av norsk sosialhistorie. Ho fortel om assimilering. Ho fortel om tvangssterilisering. Om overgrep på menneske og heile kulturen til dei reisande. Det er verkeleg ubehageleg. Den noko stille måten Jynge formidlar historia på gjer at historia kjem nærare. Det at ho reint fysisk står så nær oss i formidlingssituasjonen hjelper også til med å få sjølve historia nærare oss – det er ingen stader å gøyme seg, vi er tvungne til å sjå og høyre.

Men når Jynge går inn i tippoldefaren sine eigne ord og på eit vis speler han, gjer ho det med ein viss distanse. Ho latterleggjer han ikkje, men ho formidlar i spelemåten sin at ho tek avstand frå han og gjerningane hans. Under framsyninga sit eg og tenkjer på korleis det hadde vore om ho hadde spelt han med endå meir sympati – om ho hadde spelt han slik at vi som publikum hadde fått sympati for denne driftige, handlekraftige presten. Då hadde vi i endå sterkare grad blitt tvungne til å ta stilling. Vi hadde blitt stilt ovanfor eit moralsk dilemma og som filosofen Hannah Arendt hadde vi blitt nøydde til å stille oss spørsmål om kva som er eit vondt menneske. Den vesle distansen som ligg i spelemåten til Jynge gjer at både ho og vi allereie har tatt stilling. Ho tar på seg både si eiga og publikum sin forakt for både presten og resten av øvrigheita som vi held ansvarlege for brotsverka mot dei reisande – taterane og sigøynarane.

 

Skam

Trass i den vesle innvendinga når det gjeld spelemåten får framsyninga godt fram den faktiske historia. Vi får høyre om til dømes Svanviken arbeidskoloni og barneheim. Om at borna blei tekne frå foreldra for at dei skulle bli reinsa frå lysta til å reise. Borna fekk ikkje lov til å ha kontakt med foreldra. Mottoet for barneheimen var: «Berger du barna, berger du slekten». Det var staten Noreg som hadde gjeve Omstreifarmisjonen mandat til å drive både arbeidskoloni og barneheim. Undertrykkinga av dei reisande var massiv. Til og med den legendariske helseprofeten Karl Evang tala om «å redusere negativ arvemasse» gjennom tvangssterilisering av taterane. Taterane blei sett på som så intellektuelt lågtståande at dyrevernloven forbaud dei å halde hest. Det er hjarteskjerande. Jynge fortel at Omstreifarmisjonen ikkje blei lagt ned før i 1986. Ho seier at ho er forundra over at ho ikkje har kjent til dette før. Det er det nok fleire som er. «Ka e det mer æ ikkje ser?» spør ho. Det ligg ei vilje til å grave og spørje i framsyninga, ei vilje som er vital og våken. Det lovar godt for framtidige prosjekt.

Jynge knyt historia fint saman. Eg ser framsyninga etter at ho har vore spelt ei stund. Framsyninga er blitt mogen, ho har fin flyt og detaljar i spelet som blir handsama virtuost og kjenslevart. Frå starten med presten som starta si verksemd på 1800-talet, følgjer vi eit løp heilt fram til vår eiga tid. Jynge tek oss med til Oslo i dag. Ho reiser gatelangs frå Holocostsenteret på Bygdøy til heimstaden på Grünerløkka. Ho knyter tippoldefaren si verksemd til bygningar som står slik dei gjorde på hans tid. Ho stoppar opp ved Eilert Sundt som også var ein av dei som hadde meir enn ein finger i arbeidet med å undertrykkje og nærast utrydde taterane i Noreg. Ein statue av han står på Olaf Ryes Plass. På sida av statuen sit romfolk og lagar seg mat på ein eingongsgrill. På elegant vis får framsyninga ei presis avslutning som opnar opp for nye spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sidsel Graffer, fagredaktør og Ådne Sekkelsten, redaktør: SCENEKUNSTEN OG DE UNGE, En antologi fra Scenekunstbruket

elinlindberg8

Scenekunsten_og_de_unge_forside_141114

publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Eim av stappfull gymsal

Bredt anlagt antologi som kommer i mål som dokumentasjon av Scenekunstbrukets arbeid, men som tydelig roper etter mer synliggjøring av scenekunsten for barn og unge

 

Av Elin Lindberg

 

Sidsel Graffer, fagredaktør og Ådne Sekkelsten, redaktør: SCENEKUNSTEN OG DE UNGE, En antologi fra Scenekunstbruket

Vidarforlaget 2014

 

Mange spørsmål dukker opp i møtet med denne antologien: Legges det virkelig opp til samtale? Stilles det spørsmål ved praksis? Provoseres det? Er dette en skrytebok med flotte bilder og frisk design? Etter endt lesning blir svaret ja. Boka peker i alle retninger. Her er det mange gode og solide akademiske tekster, det er ren dokumentasjon av Scenekunstbruket og det er fine anekdotiske innsmett fra kunstnerne sjøl. Anledningen for boka er at Norsk Scenekunstbruk, som er den største landsdekkende formidleren av scenekunst for aldersgruppen 0-20 år, er blitt 20 år. Scenekunstbruket er den nasjonale aktøren for scenekunst i Den kulturelle skolesekken.

 

Kunst og skole

Et fellestrekk ved tekstene i boka er at de jobber ut fra et blikk på det didaktiske og det heteronome. Et interessant poeng er at det ikke bare er for Scenekunstbruket at dette er honnørord, men også for skolen. Tilfeldig? Kanskje. Det Bourdieu-inspirerte begrepet heteronom kunst står i kontrast til den autonome kunsten. Redaktørene Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten forklarer heteronom kunst som verk som på ulike måter undersøker sin institusjonelle, arkitektoniske, sosiale og mediale kontekst, og derigjennom også undersøker og eventuelt endrer sine verksegenskaper og publikums status som betrakter fra utsiden til deltaker. Det didaktiske kan, som Annette Therese Pettersen skriver i sin tekst ”Integrert didaktikk – et utvidet dramaturgibegrep”, i sin enkleste form bety ”undervisningens og læringens teori og praksis”. Nettopp det heteronome er aktuelt i den pedagogikken og fagdidaktikken som dagens lærerstudenter møter. Borte er idealet om læreren som står foran elevene sine breddfull av kunnskap som han skal fylle elevene med som om de var tomme kar. Det oppmuntres til en så variert undervisning som mulig der elevene i størst mulig grad er nettopp deltakere og ikke betraktere fra utsiden. Slik kan vi si at de intensjonene som disse tekstene fra Scenekunstbruket presenterer, går i møte med det rådende syn i dagens pedagogikk og didaktikk.

 

Makta og pengene

Den brede og fyldige dokumentasjonen av Norsk Scenekunstbruk signaliserer at dette er blitt en stor og viktig institusjon med betydelig makt over det som formidles av scenekunst til barn og unge over hele landet. Scenekunstbruket står her som noe naturgitt – støtt som fjell. Få av tekstene er kritiske til institusjonen. Den teksten som kommer med mest kritiske innspill er kanskje Siren Leirvåg og Sigrid Røysengs tekst ”I spenningsfeltet mellom Tro og Viten – Den kulturelle skolesekken og evalueringsmetoder”. Her diskuterer de Den kulturelle skolesekken og kulturpolitikkens godhetsregime. Jeg savner stemmer i denne publikasjonen som kanskje virkelig er kritiske til en utstrakt bruk av midler til scenekunst for barn og unge gjennom Den kulturelle skolesekken og som er ansvarlige for en videreføring og utvikling av dette feltet. Det er ikke lenge siden Den kulturelle spaserstokken var i fare for å bli radert vekk. Hvor er tekstene fra kulturminister Thorhild Widvey og kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen?

At scenekunst for barn og unge er knyttet til penger er gammelt nytt, selv om det skurrer i idealistiske kunstnerører. Frie grupper har lenge før Scenekunstbruket var en realitet, finansiert sin virksomhet gjennom å spille for barn og unge. Anne Helgesen går i sin tekst, ”Norsk barneteaters habitus”, gjennom teaterhistorien. Hun påpeker blant annet den store økonomiske betydningen de store juleforestillingene rettet mot barn historisk har hatt for institusjonsteatrene.

Noen av de korte kunstnertekstene i boka er befriende ærlige. Amund Sjølie Sveen skriver: ”Jeg har i utgangspunktet aldri vært spesielt interessert i å lage kunst for barn og unge. Det at jeg etter hvert har laget en hel del kunst for barn og unge, må sies å være et vellykket produkt av en tydelig offentlig satsing. Staten har lagt penger i potten, og kunstneren – jeg – har gjort som Staten har ønsket. Og det er jeg strålende fornøyd med.”

 

Den lydige kunstneren

At kunstnerne hadde lavere reallønnsvekst enn folk flest mellom 2006 og 2013 har vi nettopp fått bekreftet gjennom rapporten ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi”. Selve mandatet for denne rapporten var: å ”styrke næringspotensialet og etterspørselsperspektivet for kunstnere”. Boka om Scenekunstbruket dreier også rundt dette – på godt og vondt. Boka viser til et oppkomme av forskjellige heteronyme og didaktiske kunstopplevelser for barn og unge og boka viser til kunstnere, som Amund Sjølie Sveen, som mykt blir dyttet inn i rolla som kunstprodusent for de unge.

Heteronome kunstformer brer om seg, skriver Kristin Bjørn i teksten ”Produksjonsstrukturer som kunstneriske virkemiddel”. Hun beskriver flere prosjekter der det jobbes med relasjonell kunst i DKS-regi. Niels Lehman løfter også fram det heteronome og didaktiske når han skriver om det han kaller ”andenhetserfaringer” som brukes i barne- og ungdomsprosjekter for å utvide barns estetiske erfaring. Disse relasjonelle prosjektene viser til en kunstpraksis som ligger langt fra Nationaltheatrets Reisen til Julestjernen.

 

Synligheten

Et viktig punkt boka til Scenekunstbruket berører er behovet for en offentlig samtale om scenekunst for barn og unge. Det spilles utallige forestillinger rundt omkring i klasserom og gymsaler og det gjøres massevis av relasjonelle kunstprosjekter med barn og unge av profesjonelle scekunstnere hele tiden. Men dette vises ikke, eller vises i svært liten grad. Forestillinger og prosjekter blir ikke anmeldt, ikke kommentert eller kritisert. Det finnes eksempler på at barn har vært utsatt for scenekunst som har gjort at de aldri mer ønsker å la seg bli utsatt for scenekunst igjen – scenekunst av så dårlig kvalitet at den aldri skulle ha blitt vist – det motsatte er heldigvis det vanligste – det at de unge har fått en positiv erfaring. Poenget er at scenekunsten for barn og unge må utsettes for profesjonell – og gjerne annen kritikk. Chris Erichsen skriver i sin tekst i boka at scenekunst.no anmelder mye av denne scenekunsten og det er vel og bra, men det er kanskje ikke først og fremst i fagtidsskrift – slik som dette tidsskriftet – og nettsider som scenekunst.no at denne kritikken bør være mest synlig, men i media for øvrig – de stedene det brede laget av unge og foreldrene deres oppsøker – dagsavisene, nettavisene, tv og radio.

Det ambisiøse prosjektet til Scenekunstbruket er i første omgang vellykka, vi får håpe den inspirerer til viktige samtaler og synliggjøring av scenekunst for barn og unge. En smått sjarmerende fuktig eim av fullstappa gymsal og skoleteater forfølger meg etter at boka er lest og lukket.

Torshovtearet: STORMEN

elinlindberg8

Torshovteatret-Stormen-skjerm4

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

 

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

 

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

 

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

 

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

 

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

 

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

 

 

Det Norske Teatret: SOLARIS KORRIGERT

elinlindberg8

Ujamn Solaris

Det er framleis teksten i langdiktet Solaris korrigert som speler hovudrolla

Solaris02

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ane Dahl Torp

Trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig

Scenograf, kostymedesignar, visuelt konsept: Unni Walstad

Lysdesignar, visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen

Videodesignar, visuelt konsept: Roger Gihlemoen

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 16.oktober 2015

 

Øyvind Rimbereids dikt ”Solaris korrigert” frå 2004 sluttar ikkje å fascinere. Eg er ein ikkje heilt uhilda meldar av framsyninga fordi eg har skrive masteroppgåve om diktet. Korleis eg ser på oppsetjinga blir sjølvsagt prega av det. Tidlegare er det blitt laga ein operaversjon av diktet: Ad undas, der  Lisa Baudouin Lie hadde regi og Øyvind Mæland hadde skrive musikken. Oppsetjinga hadde urpremiere på Den Norske Opera & Ballett i 2013.

Solaris korrigert er eit episk langdikt som er skrive på eit framtidsspråk. Det er eit smått dystopisk science fiction-dikt. Vi møter ein namnlaus hovudperson som kallar seg for AIG – ein mellomting mellom ”eg” og ”I”. I diktet kan det verke som det er ein mann, men kjønnet er ikkje så veldig viktig her. Eg-personen bur og arbeider i Siddy Stavgersand (ei blanding av Stavanger og Sandnes) i år 2480. Han arbeider med robotar og rør som ein slags framtidsoljeingeniør eller framtidsrørleggar. Samfunnet er nokså strengt regulert og organisert. Naturen er marginalisert og finst berre i reservat. I dei tomme oljebrunnane i Nordsjøen planlegger dei å skape ei ny verd som skal heite Solaris.

”Solaris korrigert” er på eit vis ein korrigert versjon av førelegga sine som til dømes Andrei Tarkovskys film Solaris frå 1972 som igjen var bygd på Stanislaw Lems roman Solaris. Steven Soderbergh har også laga ein versjon av filmen. Tarkovskys film har mykje til felles med Kubricks film 2001 – Ein romodyssé frå 1968.

Ein av dei tinga som gjer ”Solaris korrigert” til eit så framifrå dikt, er språket. Rimbereid har konstruert eit framtidsspråk som bygger på dei språka som omkransar, eller ikkje ligg så langt unna, Nordsjøen – stavangerdialekt, norrønt, engelsk, skotsk, fransk, tysk. Språket er inkorporert i hovudpersonen slik at språket er blitt særs menneskeleg og organisk.

Men no til framsyninga på Det Norske Teatret.

 

Ein romodyssé

På ”sceneteppet”, som illuderer bølgjeblikk, ser vi vakre naturbilete som ei opptakt til framsyninga. Nokre dyr kjenner vi igjen frå teksten: fuglar, elefant (ein forolda, big klumsen kropp). Eit melodiøst elektronikalydspor følgjer bileta. Det er vakkert (”beauti” dei seis her er). Problemet med denne projeksjonen er at dei som sit på dei første radene  ser lite og ingenting.

Ane Dahl Torp som aig – den namnlause hovudpersonen i diktet – kjem ut ei dør i den no grå bølgjeblikkveggen. Ho har på seg ein grå kjeledress, håret i eit slags rør, litt gråleg i andletet. Ho startar med det som er ein slags prolog i diktet:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip frå

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife

all diner apocalyptsen

                                   skreik-

mare. OR din beauti draum! NE

wi er. NE diner ideo! DER

aig lefr, i 14.6, wi arbeiden

onli vid oren nanofingern,

det er oren total novledg…

 

Dahl Torp bruker noko som ser ut som teiknspråk for døve når ho framførar diktet. Ho ”talar” teiknspråk på ein laus og ledig måte.

Bølgjeblikkveggen forsvinn og vi kjem inn i ein slags framtidsverkstad, eit ”framtidsrom” prega av avansert datateknologi. Sjur Miljeteig har si eiga lydbu der han arbeider med musikkmaskinane sine og speler trompet. Samspelet mellom Miljeteig og Dahl Torp fungerer flott.

Dahl Torp fortel med diktet sine ord om livet sitt i Siddy Stavgersand, og om arbeidet sitt med robotane sine. Mykje av det ho fortel blir illustrert ved hjelp videoprojeksjonar bak henne. Somme av bileta fungerer godt, andre ikkje så godt. Til dømes er bileta av robotane litt irriterande – dei ser ut som særs klumsete leiketøy. Videoarbeidet der Shiri – kjærasten til hovudpersonen  – blir presentert fungerer flott. Vi ser den svarte silhuetten hennar i leilegheita deira (oren litl room).

 

Duplikat

Det kan sjå ut som om det er brukt mykje arbeidstid i denne produksjonen på å få dei tekniske sakene til å fungere, og det er berre delvis vellukka, meiner eg. Det er laga eit slags hologram av hovudpersonen som no og då blir som ein medspelar til Dahl Torp. I førelegga (filmane og romanen) har duplikat av hovudkarakteren (som i desse førelegga heiter Kris) stor plass. Spørsmål som blir viktige er mellom anna: kva er eit menneske om ein kan lage eit duplikat av det? Kva er skilnaden mellom det opphavlege og det nye? Tanken om å la dette få stor plass i framsyninga er god, men det fungerer ikkje så godt i praksis. Hologrammet får ikkje noko eige liv, det blir berre eit ”levande” bilete. Framsyninga slit med å forløyse teksten scenisk. Det er gode anslag, men det fungerer ikkje heilt. Det kan også verke som om Dahl Torp slit med å få inkorporert teksten, med å gjere karakteren heilt til sin eigen. Ho får ikkje så mykje hjelp av rommet heller, det er synd. Ho framfører teksten på ein litt barnleg måte, det er også synd. Det kan verke som om ho bed om at vi skal sjå at ho er søt og grei. Ho bed om å bli likt. Det er litt trist.

I Solarisfilmane kjem hovudpersonen, som er forskar, til planeten Solaris. Heile planeten er dekt av eit slags hjernehav, eit skylandskap som har sin eigen intelligens. Hovudscena på Det Norske blir også fylt av røyk, ja ei heil sky. Det er så mykje røyk at dei på dei første radene blir heilt innhylla. I denne røyken blir hovudpersonen sine eigne minne materialisert. Dei står fram som duplikat av hovudkarakteren sine minne.

Ein av korreksjonane som er gjort i forhold til førelegga er at handlinga er flytta frå ein fjern planet til vår eiga jord. Her på jorda er det Breynmaskin BK2884 som styrer alt. Det kan sjå ut som om Breynmaskin BK2884 kan vere i slekt med – eller ein korrigert versjon av – datamaskinen Hal2000 frå 2001 – ein romodyssé.

 

Grease er links total!

”GREASE er wat aig haf/an mine hendr denna morgning. GULSVART glinsande grease/frå miner robot-/arbeidern, frå deirs beltfoot,/arms og linkgreip”, seier Dahl Torp og går opp på eit stillas til Miljeteig sin rytmiske elektronikamusikk. Lysriggen kjem eit stykke ned. Det blir som ei konsertscene. Dahl Torp resiterer, halvvegs syng teksten. Og dette fungerer så framifrå! Det gjev sug og trøkk til teksten. Musikken er suggererande. Her får Dahl Torp meir materiale å arbeide med. Eg saknar verkeleg fleire slike scener der den drivande musikken får komme meir med og skodespelar og musikk er meir blanda. Scena kan nesten sjå ut som ein konsert med et legendariske bandet Kraftwerk. Dahl Torp kler det rocka uttrykket denne scena opnar for. Her fungerer Dahl Torp sitt fysiske skodespelararbeid også godt. Det er flott å oppleve at ”Solaris korrigert” framleis er ein forunderleg god tekst og den rocka scena eg har nemnt her, gjer framsyninga vel verd å sjå!

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015