Stikkord: Dramatikkens hus

Dramatikkens hus: TÆSJERN PÅ GRØNLAND

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Tæsjern på Grønland.jpg

Teaterfolk med skills

Av Elin Lindberg

 

TÆSJERN PÅ GRØNLAND

Tekst og utøvere: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen m.fl.

Dramaturg: Oda Radoor

Dramatikkens hus, 24.4.2010

 

 

Med Tæsjern på Grønland viser Dramatikkens hus (Drh) at det evner å få fram ny dramatikk av høy kvalitet. Men selv om det er Drh og Nordic Black Theatre som står bak prosjektet, er det aktørene som først og fremst skal ha æren for at dette både er god, ny og særegen dramatikk og godt, interessant teater. De evner å vitalisere teateret gjennom sin energiske rap/poetryslam-versjon av William Shakespeares stykke Kjøpmannen fra Venedig.

 

Nye dramatikere

I mars i år hadde Drh invitert et knippe framstående, godt etablerte, norske forfattere for å snakke om det å skrive for teateret. Dag Solstad, Marit Eikemo, Ole Robert Sunde og Merete Morken Andersen. Alle forfattere som kunne skrevet veldig spennende scenetekster. Men de inviterte forfatterne gjorde seg svært så kostbare. De var rett og slett ikke interessert i teater, sa de. Synd. Synd for dem.  For det spørs om de kommer til å få slippe til igjen, hvis de skulle få lyst til å skrive scenetekst. Tæsjern på Grønland viser nemlig at det finnes dramatikere i Norge som kan komme til å blåse de etablerte forfatterne av banen.

Dramatikerne og skuespillerne bak forestillinga er: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen. De har vært så heldige å få med seg den dyktige dramaturgen Oda Radoor. Emire Mulaosmanovic og Assad Arif (Lillebror) er rappere og involvert i ungdomsarbeid i Oslo. Sammen med Amina Sewali er de en del av Forente minoriteter. Sewali utgjør også en duo i Oslos poetry-slammiljø sammen med Sarah Ramin Osmundsen som er poet og skuespiller. I tillegg til disse er det en talentfull tryllekunstner, fire fantastiske dansere og to strålende musikere på scenen. Oda Radoor har jobbet som dramaturg på Nationaltheatret i mange år. Hun, Emire Mulaosmanovic og Assad Arif har tidligere samarbeidet om forestillinga Shakespeare in rap – Romeo og Julie på Nordic Black Theatre.

 

Shakespirer

Det er Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare som er grunnteksten til Tæsjern på Grønland. I det klassiske dramaet vil den venetianske kjøpmannen Antonio hjelpe sin venn Bassanio som har forelska seg i den vakre og rike adelskvinnen Portia. Bassianio trenger masse penger, han ikke har, for å kunne fri til henne. Antonio låner pengene for Bassanio av den jødiske pantelåneren Shylock. Shylock krever et pund kjøtt fra Antonios egen kropp i pant, dersom han ikke kan betale tilbake lånet. Og så forliser Antonios båt slik at han ikke lenger kan betale.. Dette er en komedie, det blir forviklinger. Alle får hverandre og det ender bra for alle, unntatt for Shylock – han må konvertere til kristendommen og betale en masse penger.

Det kan se ut som om bakgrunnen til aktørene i Tæsjern på Grønland er mer muslimsk enn kristen. Det faktum at Shylock er jøde, får en interessant klangbunn. Stykket Tæsjern på Grønland er lagt ganske tett oppå Shakespeares tekst. Jeg forstår det sånn at dramaturgen Oda Radoor, har skapt det dramaturgiske skjellettet og at aktørene har skrevet sine egne tekster. Her heter vennen Tony og den forelska unge mannen Ismael (Emire Mulaosmanovic og Assad Arif). Den rike, vakre jenta (Amina Sewali) som eier halve Oslo City, er døpt Poscha. Tæsjern er pengeutlåneren.

Spillsekvensene blir brutt opp av musikk og av de sinnssykt gode danserne. Jeg har vel aldri opplevd dramatikk i bunden form blitt framført så frampå og vitalt. Skuespillerstilen er enkel og tilforlatelig. Teksten er rørende og den har masse humor og sjølironi, den er streetsmart. Som Shakespeares verdensteater hadde det, har dette stykket referanser til den omkringliggende internasjonale byen. Projeksjonen av Oslo Plaza på bakveggen minner oss på at det er akkurat der vi er, midt på Grønland. Her er blant annet khattyggere og moralpoliti, de lettkledde norske jentene og sjefete brødre, bling og bergensere, og nettverket med de tusen fetterne.

Episoder fra prosjektet ble presentert med et par ukers mellomrom. Gruppen har brukt imponerende kort tid på å improvisere og skrive fram stoffet. Den 24.april ble hele stykket vist for et usedvanlig livlig publikum, mye spontane tilrop og klappsalver. Ja, forestillinga ga virkelig publikum masse energi. Strålende! Jeg håper disse folkene kjører på med mer Shakespeare-battle!

Nok en tilknytning prosjektet har til Shakespeareteatret er at her har aktørene et eierskap til tekst og stykke. Slik William Shakespeare og hans skuespillere hadde det. Et problem, både med Shakespeares stykker og i teaterverdenen for øvrig, er at det ikke finnes nok interessante kvinneroller. I både Kjøpmannen i Venedig og i Tæsjern på Grønland er det kvinnene som ordner opp – forkledd som menn. Men allikevel, det er bare to jenter med på scenen. Det er for få.

 

 

 

Company B. Valiente: JEDEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Cogito ergo sum

Fragmentariske minner formidles i en litt pretensiøs forestilling

 

AV ELIN LINDBERG

Company B. Valiente: JEDEN

Tekst og regi: Marcelino Martin Valiente

Dramaturg/konsulent: Ole Johan Skjelbred-Knudsen

Dramatikkens hus, 13.november 2011

 

 

 

Jeden betyr «en» på polsk og er en del av Marcelino Martin Valientes Penscéniques-prosjekt. Prosjektet tar utgangspunkt i de minnene som oppstår på scenen under improvisasjonsarbeid. En forestilling bygges opp av dette materialet.

For Penscéniques-prosjektet har han utviklet ni regler som alle de involverte må følge:
1. Tanken er viktigere enn handlingen.
2. Handlingenes kronologi og sammenheng er ikke viktig.
3. Man avslutter ikke, man skisserer.
4. Ikke overføre energi som gir publikum følelse av makt eller identifisering.
5. Musikken skal ikke brukes til å bygge opp under handlingene eller til å utvikle en situasjon.
6. Innlevelse har ingen betydning her.
7. Langsomhet eller hastighet er viktigere enn rytmen. (Hastighet og langsomhet kan ikke settes sammen for å oppnå en rytme.)
8. Begynnelsen, slutten og visningens varighet er ikke viktig her.
9. Publikums reaksjoner betraktes som subjektive og individuell. (Deres reaksjoner skal ikke påvirke det som skjer på scenen.)

 

Jeg tenker

Mann (Gard Knudstad Frostad) og katt (ukjent) på scenen. Katten er død, er det en utstoppet katt? Mannen lever. Tre stoler ellers er scenen tom. « Jeg tenker», sier mannen på bergensk. Han tenker på den polske maleren Roman Opalka. En maler som viet hele sitt kunstnerskap til å male tall på lerret. Opalka teller og gjør opptak av tellinga mens han maler for å dokumentere prosjektet.

Skuespilleren på scenen formidler fragmentariske tanker. Det tenkes mye på den polske maleren. Flere tanker kommer opp. Få av tankene er direkte trivielle. Han møtte en arabisk mann med sønn på en lekeplass der han selv var sammen med sin egen datter. Han kjente igjen den arabisktalende mannens sinne da denne skjente på sønnen. Plutselig følte han at han kunne snakke arabisk selv. Denne historien glir over i en annen som også handler om språk som man forstår og ikke forstår. En islandsk jente skaper sitt eget språk. Hun vil ikke lære seg islandsk. Det er bare broren som forstår hennes selvlagde språk, bare ham hun kan kommunisere med. Barna skilles og broren dør. Menneskene rundt jenta tvinges til å lære seg hennes språk. Flere av historiene som kommer ut av tankene forestillinga er bygd opp av, er som denne historia, rørende.

 

 

Kroppens strategi

Katten har til nå sittet med ryggen til, litt bak på scenen. Nå løftes pus fram og settes på en stol. Det fortelles om en forsker som i 1975 gjorde eksperimenter med kattens REM-søvn. Vet dere hva katten gjorde i drømmene sine? Spør skuespilleren. Er det svaret på det han gir oss? Han beveger seg rundt i rommet. Småtripper. En stille dans. Beveger seg bak på scenen. Drar ned bukser og boxershorts og viser rumpa til lyskasteren på vår høyre side før han legger seg ned og jokker på gulvet. Etter ei god stund reiser han seg, kler på seg og flytter en stol nær første benkerad. Han setter seg og begynner å snakke igjen, litt rød i fjeset. « Ka liker vi», spør han og begynner å ramse opp: familien, barna, konen, kollegaene, spise godt. Det blir en katalog over det et tenkt vi liker.

Skuespilleren reiser seg. Fra disse gode minnene går skuespilleren over til å fortelle om vonde minner. Minner om bilder fra forferdelige scener under en naturkatastrofe i Colombia og fra sultkatastrofer i det sørlige Afrika. Barn berøres og dør begge stedene. Historien dreier seg rundt minner som gjør vondt. Minnet om en venn som hengte seg og som forestillinga også er dedikert til kommer opp.

Skuespilleren tenner en røyk. Han legger seg på de tre stolene som nå står bak på scenen. Voice-over tar over formidlinga av minner.

 

Scene og publikum

Jeg blir sittende å tenke på det som presenteres som utgangspunktet for Valientes Penscéniques-prosjekt. Et prosjekt som i følge Valiente, reiser spørsmål om forholdet mellom scene og publikum. Settingen i denne forestillinga er verken spesielt utfordrende eller annerledes enn de fleste andre teaterforestillinger. Publikum sitter i amfi, skuespilleren holder seg på scenen. Han forteller historier. Historiene er ikke kronologiske, men de er ikke ulogiske. De følger tankespinningens egen logikk som de fleste av oss kjenner igjen. Tankene springer hit og dit. Sterke minner kommer opp og tar stor plass. Slik fungerer nok de fleste hjerner. Jeg liker at forestillinga speiler hjernens måte å jobbe med verden på. Men dette spørsmålet om forholdet mellom scene og publikum? Jeg klarer ikke helt å se at dette er et nytt og artikulert spørsmål i denne forestillinga.

Jeg tenker litt på Decartes og cogiti ergo sum – jeg tenker altså er jeg. Det betydde visstnok ikke at jeg som menneske finnes, heller ikke at kroppen min finnes. Det beviser bare at tankene mine finnes. Jo, det finnes nok en masse spørsmål mellom scene og publikum denne søndagskvelden på Dramatikkens Hus, men det spørs om de ikke hadde vært der uten forestillinga Jeden også.

Avslutningsvis kommer skuespilleren fram på scenen igjen. Han forteller slik han gjorde i begynnelsen av forestillinga om den polske maleren Opalka. Det meningstomme i å stå å male tall etter tall, år etter år, males ut for oss med ord. Vi hører opptak av polsk telling. Kanskje det at vi nå er vitne til Opalkas angivelige tallmaling gir mening til prosjektet. Vi setter det meningstomme opp mot det meningsfulle. Det kan kanskje gi en viss mening.

 

 

 

Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kim Atle Hansen.png

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.