Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.