Torshovteatret – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Torshovteatret: MÅKEN

november 17, 2019november 17, 2019 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

Se meg! Elsk meg!

Anton Tsjekhovs Måken på Torshovteatret viser menneskets forfengelighet og hunger etter bekreftelse. Hanne Tømtas regi er presis og skuespillerne er strålende.

Av Elin Lindberg

Anton Tsjekhov: MÅKEN

Oversatt av Kjell Helgheim. Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli

Regi: Hanne Tømta

Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Oda Radoor

Musikalsk innstudering: Per Christian Revholt

Torshovteatret, 30.september 2019

I flommen av dramatiseringer av populære romaner flere teatre setter opp, er det veldig fint å oppleve at klassisk dramatikk lever i beste velgående. Konstantin (John Emil Jørgensrud) minner oss på dette i starten av stykket som en noe sjølironisk kommentar på teatrenes vegne. Dette er det tredje Tsjekhov-stykket Hanne Tømta setter opp ved Nationaltheatret – hun trenger ikke å stoppe med dette!

På landet

Det er en lett og lys stemning når vi kommer inn i teatersalen på Torshovteatret. Skuespillerne surrer rundt og ser opplagte og glade ut, som om de er vertskap for en sommerfest. Golvet er helt trehvitt, trestolene vi sitter på er umake og i en lekker, lys grønnfarge. Noen sommerkurvmøbler står spredt på første rad. Grønne felter er malt/sprayet på veggene hist og her, de skal minne om store, mørke trær. Både i foajeen og i scenerommet står ei svær grein, eller et tre. Det har blader, men de er visne – et hint om forgjengelighet, at det går mot høst og et memento mori.

Dialekt

At vi er på landet blir understreket av at skuespillerne bruker dialekt. De har dialekter fra hele Norge, de snakker trøndersk, innlandsdialekt, nordnorsk og vestlandsk. Det fungerer veldig fint, men først og fremst fordi det er med på å understreke at karakterene lever nokså løsrevet fra hverandre, alle snakker sitt eget helt personlige språk, de lever alle i sin egen verden – sin egen boble. Samtidig er de helt avhengige av hverandre – uten de andres bekreftelse er de ingenting – noe som jo får katastrofale følger her. Et annet viktig poeng er at dialektbruk i norsk offentlighet utvider språket vårt – vi får et større ordforråd og flere muligheter for å uttrykke oss, det norske språket blir mer fleksibelt. Det samme gjøres på andre scener, som på Rommen scene, der Tante Ulrikkes vei settes opp.

De forskjellige dialektene gjør også at vi ikke helt sikkert vet hvor vi er – vi vet bare at vi er på den godmodige, men noe sutrende Sorins (Nils Johnson) gods, eller sommerhus.

Komedie med smertepunkter

Måken presenteres som en komedie. Karakterene i en komedie er mer typer enn helstøpte mennesker, det er de i dette stykket også, men rollene er rommelige og skuespillerne fyller karakterene ut på så mesterlig vis at sømmene nesten sprekker. Alle karakterene, kanskje med unntak av den nøkterne legen Dorn (Terje Strømdahl), lever med en enorm lengsel og de er helt og holdent kun opptatte av seg selv. De framstår som kjærlige parodier på menneskets forfengelighet og grenseløse selvopptatthet. Tømta understreker komikken i stykket, men det kunne hun ikke klart uten de svært gode komedieskuespillerne hun har på laget. Kim Haugen er en genial komiker. Han klarer i rollen som godsbestyreren Ilja Shamrajev å utnytte håpløse anekdoter til å få publikum til å le hjertelig – her ligger timing og briljant komikerhåndverk bak. Masja, dattera til godsbestyrer Shamrajev, er tøff, sterk og selvstendig, men finner ikke noe sted hun kan bruke kreftene sine her på dette stillestående stedet. Hun døyver smerten med alkohol uten at det løser noe som helst. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne rått og godt. Masja faller inn i et ekteskap med læreren Semjon (Olav Waastad) som bare er opptatt av lønna si. Waastad spiller den kuede Semjon med utmerket komisk timing. Ingjerd Egeberg spiller Polina, kona til godsbestyreren, besatt og hungrende etter bekreftelse og kjærlighet.

Smerte, smerte

Laila Goody spiller Irina Arkadina, den store berømte skuespillerinnen. Irina trenger enormt mye plass. Hun skaffer seg denne gjennom en instinktiv utryddelse av alle konkurrenter og av mulige spirende talenter. Hun dyrker kun seg selv, det er en drift hos henne som er så strek at den gjør henne nærmest umenneskelig. Goody gir henne sjarm som fyller både teatersalen og mere til. Hun holder seg med en elsker, den kjente forfatteren Trigorin (Trond Espen Seim). De bruker hverandre, de lever både av og med hverandre. Trigorin bruker kynisk andre mennesker. Seim spiller ham som både mett og fornøyd, men også som en farlig og skjebnesvanger figur å bli utsatt for.

Måken

For oss er ikke måker, eller måser, noe sjeldent syn. De finnes overalt – på kysten og i byer, de er nærmest trivielle. I Tsjekhovs stykke befinner vi oss ved en innsjø langt inne i landet. Her er kanskje ikke måse noe vanlig syn. En enslig måse som har forvillet seg hit er en eksotisk, spesiell skapning. Den kan få oss til å tenke på det store åpne havet og på frihet, og mulighetene som ligger i denne friheten. Den unge skuespilleren Nina føler seg som en slik måke – i dette stykket er kanskje alle karakterene måker – særegne fugler som lengter etter frihet. Nina er sterk og livsglad, men blir fort ødelagt av både Trigorin som trenger hennes ungdom for å skrive og av Konstantin som jager henne. Hanne Skille Reitan spiller en Nina som er sterk og som står godt i sine egne valg. Hun er ingen skjør blomst, men livet blir for hardt, hun mister seg selv og knekkes helt. Konstantin, Irinas sønn, har hele sitt liv levd i skyggen av sin berømte mor. Han har sett henne ha omsorg for alle andre enn seg, han har hatt svært dårlige vekstforhold. Jørgensrud spiller en Konstantin som kjemper for livet.

En litt artig kuriositet er at når Trigorin i siste akt har med seg et tidsskrift der Konstantins novelle er publisert, er det siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift han drar opp.

Blikket utenfra

Anton Tsjekhov var selv utdannet lege. I stykkene hans er det ofte en lege med som har et litt mer analytisk realistblikk på verden enn de andre karakterene. I Måken er det Dorn. I Terje Strømdahls skikkelse blir det nærmest en legning at han ikke helt klarer å involvere seg oppriktig følelsesmessig i livet, han er og blir en observatør. Han blir en som gjennom et langt legeliv har stilt diagnose på diagnose. Her er diagnosen forfengelighet og behovet for anerkjennelse og kjærlighet, ispedd en dyrisk selvoppholdelsesdrift. Gå og se!

Torshovteatret og Hålogaland Teater: Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

november 28, 2018november 28, 2018 elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2010

Cool musikk, ucool tekst

Forestillingene er forskjellige, men begge sliter med å løfte Lars Saabye Christensens tunge tekst.

av Elin Lindberg

Lars Saabye Christensen: CHET SPILLER IKKE HER

Regi: Thorbjørn Harr/Sofia Juphiter

Musikere: Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien.

Torshovteatret, 4.september 2009

Lars Saabye Christensen: CHET BAKER SPILLER IKKE HER

Regi: Per-Olav Sørensen

Scenografi/kostyme: Pave Dobrusky

KHIO, 18. februar 2010

I Chet spiller ikke her på Torshovteatret står Thorbjørn Harr med musikerne Aslak Hartberg, Per Oddvar Johansen og Jørn Øien på scenen. Thorbjørn Harr spiller jazzsaksofonisten Daniel som kommer tilbake til klubbscenen der han døde for to timer siden, for å fortelle oss om sitt liv. Scenen er full av sigarettsneiper, tomme ølglass, et par roser – realistisk jazzklubbmiljø. Fortellinga om Daniels liv er også realistisk – og klisjefull. Etter at Harr har satt scenen kommer musikerne inn, jazzete og sløyt, de begynner å spille og Harr går ut av rolla som Daniel og inn i bandet som musiker og viser at han kan spille saksofon. Coolt. Jazzuttrykket cool betyr, i følge forestillinga, sakte, lav, passe. Føl det, men ikke vis det.

Svulstig tekst

Forestillinga består av fortellinga om Daniel og framføringa av jazzlåter. Fortellinga om Daniels liv handler om den kompromissløse kunstneren som ofrer alt for å perfeksjonere og utøve sin kunst. Daniel er en absolutt drittsekk med absolutt gehør, forteller Daniel alias Thorbjørn Harr. Trompetisten, sangeren og komponisten Chet Baker er hovedpersonens store ideal, da han som 13-åring hører ham på radio bestemmer han seg for at det er musiker han skal bli. Vi får høre om debuten på klubben Drum Bar og løsrivelsen fra familien – Daniel satser alt på musikken og ønsker ikke å ha noe å falle tilbake på – ” den som faller tilbake, faller”, sier han. Musikken er hans fokuseringspunkt i livet. Musikerlivet leves på turne fra det ene hotellrommet til det neste, alle like. Endestasjonen blir Hotell Terminus, der forestillingas eneste eksotiske karakter befinner seg i form av en fornøyelig, nordnorsk resepsjonist som sitter og leser en bok om medisinsk moral. Han fungerer som en slags St. Peter-figur og de ikke navngitte værelsespikene som en slags engler. Rammen om dette livets siste hotellopphold løfter teksten litt. Ellers er ikke teksten cool nok. Den er ikke sakte, lav, passe. Den er bråkete og overfylt av metaforer. Teksten vil liksom altfor sterkt være cool. Saabye Christensens prosa er ofte svært metaforrik, det kan være mer eller mindre vellykka. I romanen Beatles har språket hans innhold og spenning, denne boka er jo også sett på som noe av det beste som er skrevet av prosa på norsk, mens i siste del av trilogien denne boka er en del av – Bisettelsen – blir dette språket bare tomme tønner, det blir svulstig og pompøst. Det er tendensen til sentimental svulstighet som blir problemet med teksten i forestillinga.

Sensuell musikk

Det er også lett å dra paralleller til Verdiløse menn, skrevet av Christoffer Nilsen. Det var en rockemusikal, dette er en jazzmusikal. Historien i denne forestillinga griper ikke like sterkt som den i Verdiløse menn, vi kommer ikke helt inn i mennesket Daniel. Det er kanskje også noe med Harrs spillestil som gjør at Daniel ikke når helt fram, han spiller liksom med filter, det blir kjølig, ikke coolt. Men grunnen er allikevel først og fremst at teksten om karakteren Daniel ikke framstår som interessant nok. På samme måte som i Verdiløse menn er musikerne autentiske musikere, dyktige musikere. De spiller, men de spiller ikke. Dette autentiske liker jeg godt. Harr går ut av rolla som Daniel når han spiller sax og synger. Det er coolt. Harr spiller sax og synger enkelt, men fint og sympatisk og det går rett hjem hos publikum. Han tilfører jazzen tilgjengelighet og publikumsvennlighet. Gjennom musikken forteller han et eller annet vesentlig om hjerte-smerte, det er uvesentlig hva den amerikanske musikkteksten egentlig handler om. Harr skaper her en nydelig kontakt med publikum, han gjør deg som publikum til noe, noe spesielt – han spiller spesielt til deg. Sensuelt og coolt.

Lengden på forestillinga er også cool nok, akkurat passe.

Chet Baker spiller ikke her

Hålogaland Teater har også satt opp Chet Baker spiller ikke her. Ketil Høegh har her rollen som Daniel. Faren (Bjørn Sundquist), kona (Anneke von der Lippe), resepsjonisten (Fridtjov Såheim) og en kritiker (Ingar Helge Gimle) er med på film som projiseres på bakveggen og på flater på musikkinstrumentene. Handlingen er den samme som på Torshovteatret.

Per-Olav Sørensen kan lage film. Godt instruert, fine utsnitt. Scenerommet er rent og pent. Smakfullt. Men er dette en scene for jazz? Det er jo nærmest helt sterilt. Høegh spiller tradisjonelt og litt traust, i og for seg ikke noe galt i det. Noen få øyeblikk får han være alene på scenen, uten filmprojeksjoner, her oppstår noen rørende øyeblikk av menneskelig ensomhet. Men skuespilleren blir i forestillinga gjennomgående overvåket – av Gud, i Lars Saabye Christensens skikkelse. Han er på film og uangripelig. Projeksjonen får forfatteren til å minne om en hauk som ser ned på scenen. Forfatteren får predike sin pompøse tekst i fred. Blant annet sier han noe slikt som at ingenting er så pinlig og upassende som en artist som viser seg som det han er, bare en ynkelig person. Forfatteren er her formanende og som en gammeltestamentlig Gud kommer han med et bud om at skuespilleren skal holde seg på matta og holde seg til det skrevne ordet. Det er som jeg sitter og ønsker at skuespilleren skal trosse denne guden og bryte ut av forestillinga et øyeblikk og fortelle publikum: ”Hei, æ e Ketil Høegh, femti år, skuespiller, dette e det æ blir satt til – å spille en middelmådig musiker. Æ spør mæ: E det verd det?” Skuespilleren er veloppdragen, han bryter selvfølgelig ikke ut og blir privat. Forestillinga er trygg og ganske risikofri.

Torshovtearet: STORMEN

august 30, 2018september 7, 2018 elinlindberg8

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016