Sidsel Graffer, fagredaktør og Ådne Sekkelsten, redaktør: SCENEKUNSTEN OG DE UNGE, En antologi fra Scenekunstbruket

publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Eim av stappfull gymsal

Bredt anlagt antologi som kommer i mål som dokumentasjon av Scenekunstbrukets arbeid, men som tydelig roper etter mer synliggjøring av scenekunsten for barn og unge

 

Av Elin Lindberg

 

Sidsel Graffer, fagredaktør og Ådne Sekkelsten, redaktør: SCENEKUNSTEN OG DE UNGE, En antologi fra Scenekunstbruket

Vidarforlaget 2014

 

Mange spørsmål dukker opp i møtet med denne antologien: Legges det virkelig opp til samtale? Stilles det spørsmål ved praksis? Provoseres det? Er dette en skrytebok med flotte bilder og frisk design? Etter endt lesning blir svaret ja. Boka peker i alle retninger. Her er det mange gode og solide akademiske tekster, det er ren dokumentasjon av Scenekunstbruket og det er fine anekdotiske innsmett fra kunstnerne sjøl. Anledningen for boka er at Norsk Scenekunstbruk, som er den største landsdekkende formidleren av scenekunst for aldersgruppen 0-20 år, er blitt 20 år. Scenekunstbruket er den nasjonale aktøren for scenekunst i Den kulturelle skolesekken.

 

Kunst og skole

Et fellestrekk ved tekstene i boka er at de jobber ut fra et blikk på det didaktiske og det heteronome. Et interessant poeng er at det ikke bare er for Scenekunstbruket at dette er honnørord, men også for skolen. Tilfeldig? Kanskje. Det Bourdieu-inspirerte begrepet heteronom kunst står i kontrast til den autonome kunsten. Redaktørene Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten forklarer heteronom kunst som verk som på ulike måter undersøker sin institusjonelle, arkitektoniske, sosiale og mediale kontekst, og derigjennom også undersøker og eventuelt endrer sine verksegenskaper og publikums status som betrakter fra utsiden til deltaker. Det didaktiske kan, som Annette Therese Pettersen skriver i sin tekst ”Integrert didaktikk – et utvidet dramaturgibegrep”, i sin enkleste form bety ”undervisningens og læringens teori og praksis”. Nettopp det heteronome er aktuelt i den pedagogikken og fagdidaktikken som dagens lærerstudenter møter. Borte er idealet om læreren som står foran elevene sine breddfull av kunnskap som han skal fylle elevene med som om de var tomme kar. Det oppmuntres til en så variert undervisning som mulig der elevene i størst mulig grad er nettopp deltakere og ikke betraktere fra utsiden. Slik kan vi si at de intensjonene som disse tekstene fra Scenekunstbruket presenterer, går i møte med det rådende syn i dagens pedagogikk og didaktikk.

 

Makta og pengene

Den brede og fyldige dokumentasjonen av Norsk Scenekunstbruk signaliserer at dette er blitt en stor og viktig institusjon med betydelig makt over det som formidles av scenekunst til barn og unge over hele landet. Scenekunstbruket står her som noe naturgitt – støtt som fjell. Få av tekstene er kritiske til institusjonen. Den teksten som kommer med mest kritiske innspill er kanskje Siren Leirvåg og Sigrid Røysengs tekst ”I spenningsfeltet mellom Tro og Viten – Den kulturelle skolesekken og evalueringsmetoder”. Her diskuterer de Den kulturelle skolesekken og kulturpolitikkens godhetsregime. Jeg savner stemmer i denne publikasjonen som kanskje virkelig er kritiske til en utstrakt bruk av midler til scenekunst for barn og unge gjennom Den kulturelle skolesekken og som er ansvarlige for en videreføring og utvikling av dette feltet. Det er ikke lenge siden Den kulturelle spaserstokken var i fare for å bli radert vekk. Hvor er tekstene fra kulturminister Thorhild Widvey og kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen?

At scenekunst for barn og unge er knyttet til penger er gammelt nytt, selv om det skurrer i idealistiske kunstnerører. Frie grupper har lenge før Scenekunstbruket var en realitet, finansiert sin virksomhet gjennom å spille for barn og unge. Anne Helgesen går i sin tekst, ”Norsk barneteaters habitus”, gjennom teaterhistorien. Hun påpeker blant annet den store økonomiske betydningen de store juleforestillingene rettet mot barn historisk har hatt for institusjonsteatrene.

Noen av de korte kunstnertekstene i boka er befriende ærlige. Amund Sjølie Sveen skriver: ”Jeg har i utgangspunktet aldri vært spesielt interessert i å lage kunst for barn og unge. Det at jeg etter hvert har laget en hel del kunst for barn og unge, må sies å være et vellykket produkt av en tydelig offentlig satsing. Staten har lagt penger i potten, og kunstneren – jeg – har gjort som Staten har ønsket. Og det er jeg strålende fornøyd med.”

 

Den lydige kunstneren

At kunstnerne hadde lavere reallønnsvekst enn folk flest mellom 2006 og 2013 har vi nettopp fått bekreftet gjennom rapporten ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi”. Selve mandatet for denne rapporten var: å ”styrke næringspotensialet og etterspørselsperspektivet for kunstnere”. Boka om Scenekunstbruket dreier også rundt dette – på godt og vondt. Boka viser til et oppkomme av forskjellige heteronyme og didaktiske kunstopplevelser for barn og unge og boka viser til kunstnere, som Amund Sjølie Sveen, som mykt blir dyttet inn i rolla som kunstprodusent for de unge.

Heteronome kunstformer brer om seg, skriver Kristin Bjørn i teksten ”Produksjonsstrukturer som kunstneriske virkemiddel”. Hun beskriver flere prosjekter der det jobbes med relasjonell kunst i DKS-regi. Niels Lehman løfter også fram det heteronome og didaktiske når han skriver om det han kaller ”andenhetserfaringer” som brukes i barne- og ungdomsprosjekter for å utvide barns estetiske erfaring. Disse relasjonelle prosjektene viser til en kunstpraksis som ligger langt fra Nationaltheatrets Reisen til Julestjernen.

 

Synligheten

Et viktig punkt boka til Scenekunstbruket berører er behovet for en offentlig samtale om scenekunst for barn og unge. Det spilles utallige forestillinger rundt omkring i klasserom og gymsaler og det gjøres massevis av relasjonelle kunstprosjekter med barn og unge av profesjonelle scekunstnere hele tiden. Men dette vises ikke, eller vises i svært liten grad. Forestillinger og prosjekter blir ikke anmeldt, ikke kommentert eller kritisert. Det finnes eksempler på at barn har vært utsatt for scenekunst som har gjort at de aldri mer ønsker å la seg bli utsatt for scenekunst igjen – scenekunst av så dårlig kvalitet at den aldri skulle ha blitt vist – det motsatte er heldigvis det vanligste – det at de unge har fått en positiv erfaring. Poenget er at scenekunsten for barn og unge må utsettes for profesjonell – og gjerne annen kritikk. Chris Erichsen skriver i sin tekst i boka at scenekunst.no anmelder mye av denne scenekunsten og det er vel og bra, men det er kanskje ikke først og fremst i fagtidsskrift – slik som dette tidsskriftet – og nettsider som scenekunst.no at denne kritikken bør være mest synlig, men i media for øvrig – de stedene det brede laget av unge og foreldrene deres oppsøker – dagsavisene, nettavisene, tv og radio.

Det ambisiøse prosjektet til Scenekunstbruket er i første omgang vellykka, vi får håpe den inspirerer til viktige samtaler og synliggjøring av scenekunst for barn og unge. En smått sjarmerende fuktig eim av fullstappa gymsal og skoleteater forfølger meg etter at boka er lest og lukket.