Tradisjonell og solid gjøglerforestilling som kommuniserer godt med publikum, selv om manuset er litt tynt
FRYKTENS FROMASJ
Manus/regi/scenografi: Kenneth Dean
Tekniker/scenografi/projeksjonsdesign: Eirik Ingebricson
Skuespiller/dukkespiller/dukkemaker: Geir Robsrud
Komponist: Thomas Røtting
Produsert i samarbeid med Scenekunst Østfold.
Black Box Teater, lørdag 2.desember 2016
Fryktens fromasj er siste del av trilogien Sangen om Silverdalen av Robsrud & Dean. Den spilles under årets SHOWBOX.
Fargene i scenografien er fine. Tekstiler i grønt henger hist og pist – alt fra kjøkkenhåndklær til truser. Opp kommer en rød figur med lang snute – det er en hårtørrer. Den blåser litt for så å forsvinne og ikke dukke opp igjen. Uno (Geir Robsrud) kommer ut kledd i en slags skittentøykurvbukse – det er vaskedag i dag, og han er ikke blir overrasket over at forestillinga alt er starta. Denne måten å starte på er en litt slitt teaterkonvensjon, men forestillinga kommer ellers greit i gang. Vi møter den slemme, franske kjøkkensjefen Herr Punk og den klumsete kjøkkenhjelpen Fred. Begge er hanskedukker. Vi befinner oss på kongens slott i Silverdalen.
Demens
Robsrud spiller i tillegg til dukkene og Uno, den glemske kong Sølve. Sølve skal feire sin 500-årsdag. Det er det som er anledningen for Herr Punk til å lage den skumle fromasjen sin som han skal putte gift i for å forgifte kongen og bli konge sjøl.
Kong Sølve er altså glemsk. Han er kanskje dement? Demens har vært tema i mange teaterforestillinger i år. Under årets Ibsenfestival på Nationaltheatret i år møtte vi Peer Gynt som dement i oppsetninga til det tyske teaterkollektivet Markus & Markus. Nylig er det danske stykket «Jeg hedder Bente» av Rikke Wölk satt opp i Norge (både på Det Norske Teatret og på Rogaland Teater), og Oslo Nye hadde i fjor Europa-premiere på stykket «Fravær» av amerikanske Peter M. Floyd. Begge disse stykkene tematiserer demens. Og sannelig dukka det ikke opp et stykke som tematiserer demens under verkstedsvisninga på Dramatikkenes hus under SHOWBOX også. Liv Heløe har skrevet stykket Benjamins rom som handler om den unge gutten Benjamins møte med sin demente og døende oldemor. Nå er ikke Fryktens fromasj ei forestilling som direkte handler om demens, men i denne gjøglerforestillinga er det med for å understreke at nå er det på tide at yngre krefter tar over kongekrona.
Publikum er med
Fryktens fromasj er klassisk barneteater så det er en nokså kunstig spillesituasjon på Black Box under SHOWBOX, for er det det stort sett et voksent publikum som er kommet for å holde seg oppdatert på hva slags teater som presenteres for barn for tida. Robsrud er dreven og får uansett alle med, selv om det er nokså kleint for publikum. Det er skikkelig søtt når alle har måttet ta på seg små sølvhatter og sitter og er med i hoffet når kong Sølve har bursdag.
Uno og kong Sølve kommuniserer drevent og direkte med publikum og har fin kontroll over situasjonen.
Litt rotete historie
Vi er med på slapstick og gjøglerier, og vi elsker at den slemme kjøkkensjefen Herr Punk får lysende, røde øyne og blir ond etter at han er blitt bitt av den onde, slemme rotta. Men den hvite kvinnen som dukker opp som projeksjon og en slags sølvkrystall som plutselig er i kongens krone henger ikke helt godt sammen med resten av historia.
Til slutt straffes den slemme herr Punk med en nesten homoerotisk gest – han får dynamitt i rumpa. «Pust med magan, så får du den lettere inn i stussen», sier Uno og dytter en kinaputt inn i rumpa på den slemme Punk. Og – PANG, så er han så høyt at han aldri kommer ned igjen. Snipp, snapp, snute.
The book of Mormon er dryg, grovkorna satirisk humor spela ut i ein ganske tradisjonell musikal på hovudscena på Det Norske Teatret denne hausten.
Av Elin Lindberg
Foto Fredrik Arff.
Det er skaparane av tv-serien South Park, Trey Parker og Matt Stone, som står bak denne megasuksessen. De har samarbeida med Robert Lopez som blant anna står bak musikken til filmen Frost. Musikalen hadde urpremiere på Broadway i 2011 og er den mest omtala, prisløna og populære musikalen det siste tiåret.
Vi møter to unge mormonarar, Eldste Kevin Price (Frank Kjosås) og Eldste Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen), som blir sende som misjonærar til landsbygda i Uganda. Her møter dei folk som overhovudet ikkje er interessert i religionen deira, men er opptekne av AIDS, svelt og av at dei er undertrykte av lokale krigsherrar.
Grovkorna satire
Mormonarkyrkja får gjennomgå. I Noreg er det 4-5000 medlemmar av Jesu Kristi Kyrkje av dei siste dagars heilage, men i USA er det ein nokså stor religion. I musikalen blir mormonarreligionen endevendt. Vi får mormonarhistoria presentert på ein slags flanellograf. Ei fortelling om jødar som drog over havet og etablerte eit samfunn i USA før dei døydde ut etter å ha plassert et par gullplater inngravert med tekst på et gamalt egyptisk språk i ei kiste under ein stein. Grunnleggaren Joseph Smith finn platene og med eit par magiske briller omsett han teksten til det som blir Mormons bok. Heilt makalaust.
Ytringsfridom
Trass i at musikalen kjem med krass kritikk av religion var Helga Haugland Byfuglien, preses i Den norske kyrkje på premieren, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, var òg der. Det kan vi kanskje ta som ei understreking av ytringsfridomen vi hevdar å ha her i landet.
Mormonarkyrkja skal absolutt ha honnør for måten dei møter denne satiren over religionen deira på. Både i den norske utgåva av programmet til framsyninga og i den engelske, har dei på trykk annonsar der smilande mormonarar seier: «Du har sett forestillingen…nå bør du lese boken» og «boken er alltid betre». Dei møter kritikken med sjølvironi og humor. Vi har diverre groteske døme på det motsette. Satire over religion i avisa Charlie Hebdo enda med at 13 blei drepne og 11 såra.
Dryge karikaturar
Alle dei involverte får gjennomgå i denne framsyninga. Mormonarar, unggutar, homsar, homofobe, afrikanarar. Karikaturane er så svarte, beiske og syrlege at dei knapt er til å svelgje somme stader. Det er kanskje nettopp difor denne musikalen, i den søtlege innpakninga si, fungerer godt. Vi ler – kanskje spesielt av ordspela – til dømes når Eldste Cunningham konsekvent tiltalar den unge, vakre jenta i Uganda med den vanskelege namnet Nabulungi for andre ting som: «Niagara», «Nairobi», «Nutrilett», «Navarsete» og «Nugatti». Referansane til populærkultur som Star Wars og Ringenes herre er festlege. Og vi kjenner at det riv og at latter er vanskeleg når dei dryge historiene om misbruk og vald blir ironisert over.
Alt i alt
Vidar Magnussen har sin debut som regissør – oppgåva har han greidd fint. Are Kalvø har omsett, det er utmerka, sjølv om somme av replikkane verkar litt vanskelege for skodespelarane å presentere, men det er kanskje ikkje Kalvø sin feil. Hovudrolleinnehavarane Olsen og Kjosås er eit supert radarpar i beste komedietradisjon – ein tradisjon som rommar Asterix og Obelix, Helan og Halvan, mellom anna. Kvifor Det Norske Teatret bruker hausten til ei oppsetjing som ein like gjerne kunne sett i London eller New York kan ein jo spørje seg om. Men heile ensemblet kjem godt i frå dette. Musikalen blir uansett ein hyllest til den menneskelege evna til å skape sine eigne historier. Det blir ein hyllest til fantasien.
Publisert på NRK.no og på NRK Radio Nyhetsmorgen 4.september 2017
Den nyetablerte teatergruppa Susie Wang forteller ei leken og sær historie i sin første produksjon
Av ELIN LINDBERG
Susie Wang: THE HUM
Tekst og regi: Trine Falch i samarbeid med de medvirkende
Lyd/musikk: Martin Langlie
Lys: Bo Krister Wallstrøm og Philip Isaksen
Scenografi: Susie Wang
Teknikk/ scene: Ole Jørge Løvås
Rom for Dans, lørdag 14.oktober 2017
Susie Wang er ei helt ny teatergruppe, og framstår som forfriskende og fin, men medlemmene i den er egentlig gamle travere som har arbeidet sammen før, noen i en hel generasjon. Med THE HUM går de videre på nye spennende veier. Gruppen med det fengende navnet består av Trine Falch og Bo Krister Wallstrøm som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie er musiker i blant annet bandet Valkyrien og Mona Solhaug er skuespiller. De presenterer seg presist i programmet til produksjonen THE HUM med en manifestlignende tekst:
«Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».
Og Susie Wang holder det hun lover. Med THE HUM gjør hun nettopp det hun beskriver så fint i manifestet.
Fortellinga
Hvem liker ikke å bli fortalt ei god historie – ei god, gammeldags historie som tar deg med inn i for deg nye verdener? Det er nettopp ei slik historie THE HUM er. Trine Falch som for tida er husdramatiker på Dramatikkens hus, står for teksten til Susie Wang. Og bakgrunnen for produksjonen er så pregnant og interessant beskrevet at jeg tar den med her: «Vi befinner oss i ytterkanten av samtida – en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig. Uten hukommelse og fulle av begjær vi ikke forstår, driver vi hverandre ned i et mørke der miljøet runker arven slik arven liker det best: primitivt. Vi kommer hele tida, men har ingen steder å gå.»
Dette skaper rom for fortelling.
Rommet
Vi befinner oss i lokalene til Rom for Dans. Scenerommet spiller på den samme mimetiske tilstedeværelsen som skuespillernes arbeid. Det mimetiske, eller representasjonen, virker til å begynne med barnslig, men det naivistiske og lekne griper oss snart og tar oss med inn i forstillingas verden. Gulvet er «ei strand». Det skrår nedover og er dekket med bølgepapp. Det mimer sandstrand. Publikum sitter på benker med sandfargede puter øverst på «stranda». Bak på scenen, slik at den dekker halvparten av spilleområdet, er «havet». Det er en enorm huskeaktig konstruksjon dekket av blank tekstil montert i remser slik at dette kan mime havet med sine bølger. Det er mulig for skuespillerne å «svømme» og dykke i vannet. Bak havet er det en sterk lampe som fungerer som sol. Vi er på stranda en sommerdag og det blir etter hvert skikkelig varmt i lokalet.
Homo ludens
Kunstnerne bak Susie Wang er kjente for å ha en lekende tilnærming til verkene sine. De løfter leken med det største alvor.
En kvinne på benken foran meg begynner rolig å kle av seg. Hun har badedrakt under klærne og går ut i bølgene og forsvinner. Vi ser henne (Bente Alice Westgård) aldri igjen i løpet av stykket. En mann (Kim Atle Hansen) på benken foran går også ned på stranda der han kler av seg og er iført badebukse. Han har ryggen mot oss og er vendt mot havet og sola. Han begynner å gråte. Brillene han har lagt i vannkanten blir tatt av bølgene og ført utover av hender under det blanke havstoffet.
Martin Langlie sitter ved siden av scenen med trommene sine og lager havlyd. Musikken illustrerer og bygger opp under handlinga på en mimetisk måte.
Som i en drøm
En kvinne (Mona Solhaug) kommer til stranda – det er Sabine, kona til Barni, mannen som allerede er på stranda. De snakker tysk med hverandre. Det understreker det pussige og drømmeaktige. De har egentlig meldt seg på et kurs i snorkling, men oppdager at de er kommet på feil strand. De er på feil sted etter å ha fulgt «ein sehr altes und sehr merkwürdiges Skilt». Scener med innsmøring av solkrem er lange, dvelende og realistiske. Det mimes soling og strandliv. Sabine får lyst på en cola og etter en litt småklein runkescene forsvinner Barni i bølgene for å hente en til henne.
Egget
Sabine har allerede oppdaget et egg på stranda. Nå er hun alene på stranda og egget kommer glidende mot henne. Hun dras også mot egget som hun setter seg på. Etter hvert legger hun seg ned på egget, tar en snus og slapper av. Kim (Mari Strand Ferstad) entrer scenen. Hun oppfører seg som en helt vanlig badegjest. Hun snakker svensk og prøver å få kontakt med Sabine som svarer henne på norsk. Sabine er i begynnelsen ikke særlig interessert i å kommunisere med den svenske kvinnen, men etter hvert utvikler de et mangefasettert forhold. Kim framstår som en slags hallusinasjon. Hun har klør under plastrede fingre. Hun snakker om at hun ser en lysende sivilisasjon under vann og hun drikker solkrem. Fantasien er leken, men mørk, og noen steder både truende og ubehagelig. Kvinnene har god tid til å utvikle forholdet sitt for Barni er lenge borte.
Forløsning
Fortellinga utvikler seg med drømmens logikk. Kvinnene har kjøpt T-skjorter med skilpadder på. Det ymtes om at dette er ei strand der skilpadder legger egg. Egg. Egg kan inneholde nytt liv. Liv. Et nytt menneske? Kvinnen diskuterer navn. De bestemmer seg for et bibelsk navn. Den dominerende Kim bestemmer at navnet på jenta skal være Betyda (hvis jeg oppfattet teksten rett). Og det fødes. Opp av sanda/ut av egget kommer en voksen kvinne (Janne Aass) som Sabine legger til brystet. Barni er ikke gått ad undas (forsvunnet i bølgene) han kommer svømmende med en cola til Sabine og som en lykkelig familie på tre sitter de på stranda i solnedgangen.
Sabine er forløst og vi er blitt forført. Vi er blitt forført av historien. Fra å måtte jobbe litt et øyeblikk med å godta kontrakten om at dette er et «dramatisk forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse» lar vi oss villig forføre av historien. Susie Wangs fortelling var besnærende pussig og en god teateropplevelse. Vi ønsker Susie Wang lykke til videre og ser fram til nye produksjoner.
Regien er tradisjonell og ikke spesielt spenstig, men stykket gjøres tidløst, og gode skuespillere gir stykket liv og mening
AV ELIN LINDBERG
Foto Erik Berg
Henrik Ibsen: GJENGANGERE
Regi: Bentein Baardson
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Lysdesign: Nils Wingerei
Dramaturg: Tine Thomassen
Riksteatret, Oslo, generalprøve 30.august 2017
Scenografien i Riksteatrets Gjengangere forholder seg ganske tett til Henrik Ibsens sceneanvisninger, men den oppdaterer og aktualiserer materialet. Scenerommet illuderer en moteriktig stue i hos en velhavende familie. Vegger og gulv ser ut som betong. En lys sofa står foran på gulvet. En slags glassmonter inneholder en modell av kaptein Alvings barnehjem som nå skal innvies. Det minner om et institusjonsbygg fra tidlig 1900-tall, det ser ut som et internat, eller et slags sykehus. Er det smårutede vinduer, eller er det gitter foran vinduene?
På bakveggen i scenerommet er det en stor, kvadratisk åpning. Den fungerer både som vindu og som inn- og utgang. Veggen bak vinduet – eller utsikten – er dekket av eføy. Den grønne eføyen farges med lyset og er med på å understreke handlingen gjennom stykket. Det står som en fin kontrast til de grå, rene betongflatene. Selv om sønnen i familien – Osvald (Gunnar Eiriksson) – er maler, er det ikke et eneste bilde i huset. Omgivelsene er rene, stilige og kontrollerte – som fru Alving (Gjertrud Jynge) selv. Betongrommet kan gi assosiasjoner til bunkers og bomberom: det alvingske liv skal beskyttes mot angrep utenfra. Betongen kan også gi assosiasjoner til et kjellerrom: her er det det lagret saker som ikke kommer opp i dagen. Som angitt i Ibsens sceneanvisning regner det. Regnet er med på å holde menneskene inne i betongkasernen sin.
Åpning
Det er Snekker Engstrand (Per Egil Aske) og Regine (Madelena Sousa Helly-Hansen) som åpner stykket. Engstrand dukker opp i den sentralt plasserte vindusåpningen på bakveggen. Han skuer ned i det litt kjelleraktige, men stilige rommet. Han åpner for å hente sannheten opp. Per Egil Aske spiller den djevelaktige Engstrand godt, han er infam og slesk. Det er han som starter med å pirke i råttenskapen som familien Alvings fasade dekker. Regine søker desperat etter en måte å komme seg videre i livet på. Hennes tilstedeværelse i huset er en konstant påminnelse om kaptein Alvings sidesprang med hushjelpen Johanne, Regines mor. Madelena Sousa Helly-Hansen spiller henne som litt frekk og flørtende. Hun har en lespende måte å uttale «s» på. Det understreker noe litt slangeaktig og kanskje truende.
Full kontroll
Gjertrud Jynge har full kontroll som fru Alving. Jeg har sjelden sett denne rollen så velspilt. I motsetning til de andre rollene i stykket, som lett kan oppfattes som sjablonger, er fru Alving en helhetlig karakter. Hun har kontroll over hver bevegelse, hver replikk. Hun er ulastelig antrukket i en nydelig, flaskegrønn kjole i et klassisk, nærmest tidløst, snitt. Hun har planlagt hvert skritt i livet sitt i detalj. Som ung og nygift holdt hun på å forlate ekteskapet. Hun oppsøkte den hun egentlig ville ha: Pastor Manders (Lasse Lindtner) som sendte henne tilbake til den fordrukne og utro ektemannen igjen under påskuddet av å beholde fasaden glatt og ufordervet. Etter dette har fru Alving jobbet utrettelig med å redde seg selv som menneske og å redde sin sønn fra å ødelegges av sin far. Professor i psykologi Siri Erika Gullestad leser inn et hevnmotiv her i et essay i Morgenbladet (nr.34-2017). Hun mener at Helene Alving sender Osvald av gårde på kostskole utenlands fordi hun vil frata faren kontakt med sin egen sønn.
Barnet som offer
Barnet som offer for foreldrenes og samfunnets synder er et gjennomgående tema hos Ibsen. I Vildanden er det den stakkars Hedvig som ofrer seg selv i et feilslått forsøk på å redde familien. I Et Dukkehjem blir barna nærmest likestilt med makroner og julenips i det helmerske hjem. I Gjengangere er det også barnet som lider uforskyldt på grunn av foreldrenes skjørlevnet og samfunnets trange rammer. Fru Alving forsøker så godt hun kan å bøte på skaden. Hun sender Osvald vekk slik at faren og hjemmemiljøet ikke skal få noen på virkning på ham, men nei: det hjelper ikke. Osvald er infisert. Han kan ikke reddes. Osvald er i stykket en voksen og utdannet maler. I Riksteatrets versjon er han anerkjent kunstner. Det skrives om ham. Allikevel blir han et barn når han kommer hjem til mor. Det er nærmest en regresjon. Han trekkes ned i skitten av handlinger har ikke selv er herre over. Det ødipale understrekes i forestillinga.
Moralens vokter
Pastor Manders er moralens vokter i stykket. I Lasse Lindtners skikkelse blir han en skikkelig mørkemann. Lindtner har troverdighet og tyngde som prest. Figuren Manders er hul og noe latterlig. Han er bare fasade. Den lidenskapelige kjærligheten som har eksistert mellom ham og Helene Alving har han for lengst fortrengt.
Manders’ utspill mot Osvald om «såkalte ville ekteskaper» er noe som setter spillet i gang og gjør at den alvingske fasaden begynner å rakne. I denne forestillingen blir dette noe påtatt. Disse dørene har vært åpne så lenge at Manders’ utbrudd ikke har noen tyngde eller verdi. Det blir noe gammelmodig over spillet her.
Ensomhet
Gjertrud Jynges fru Alving omsluttes av en stor ensomhet. Hun har absolutt ingen å støtte seg til. I mange lange år har hun holdt ut og gjort det som var forventet av henne, hun har forholdt seg til sine plikter. Samtidig har hun utviklet seg selv gjennom lesing og planlagt godt. Hun skal endelig bli fri. Navnet Helene betyr «den lysende» på gresk. Lys og sol er positivt og livgivende, men her brennes alt opp – både det gode og det onde.
Riksteatrets oppsetning i Bentein Baardsons regi er teksttro og tradisjonell, men den fungerer stort sett som et nåtidig uttrykk. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette stykket inn i en aktuell nåtidig kontekst. Tragedien som ligger i teksten kommer fram ved skuespillernes, spesielt Gjertrud Jynges, solide spill. Jynge har kontrollert og møysommelig bygd opp til fru Alvings brutale fall. Det gjør at slutten fungerer godt. Tragedien er et faktum. Livssmerten, dødens realitet og livets uforutsigbarhet blir følbar for oss.
Administrasjon og assisterende koreograf: Eva Grainger
Co-produsert av: steirischer herbst (AT), Black Box Teater Oslo (NO), BIT teatergarasjen Bergen (NO), Teaterhuset Avant Garden Trondheim (NO) og the apap network (EU)
Selv for en nordlending er det magisk med midnattssol og mektige fjell i Lofoten. Jeg kommer til å tenke på den østtyske dramatikeren Heiner Müller som skal ha sagt: «Jeg begynner å like landskap, det må bety at jeg begynner å bli gammel». Jeg trøster meg med at vi er nok en del gamle sjeler samlet her på det sjarmerende stedet Stamsund er. Her har flere teaterkompanier base, her holder Figurteatret i Nordland til, og hvert år arrangeres Stamsund Internasjonale Teaterfestival – i år for 10. gang.
Festivalsnakk
Filosofen Anniken Greve har i flere år hatt frokostforelesninger under festivalen. Hennes kamp med og mot Karl Ove Knausgårds litteratur er lidenskapelig og poengtert. Greve bygger på Hannah Arendt og definerer det å tenke som en dialog med seg selv. «Og for å skrive», sier hun, «må du ha en bevissthet eller følelse av en leser». Et fint utgangspunkt for en kritiker.
Kritikerne Annette Therese Pettersen og Diana Damian Martin har også deltatt med Stamsundsamtalen – Critics in conversation i flere år. Her samtaler de med de aktuelle kunstnerne som deltar på festivalen. Fredag den 2. juni deltok Mette Edvardsen og Henriette Pedersen. De snakket løst og ledig om sitt eget arbeid og spesielt om forestillingene som de viste på festivalen. De reflekterte blant annet over hvordan de bruker tekst i sine forestillinger og hvordan de jobber med utøveren i rommet.
Nordisitet
Théatre Incliné har base i Quebec i Canada. Kompaniet er 25 år og kunstnerisk leder er José
Babin. Gruppen viste sin seneste produksjon Nordicité på festivalen. José har fått åtte
forfattere fra Nordkalotten til å skrive tekster om det å være fra nord.
Hun og gruppen er opptatte av det visuelle teatret i tradisjonen til Robert Lepage og Kirsten Delholm. Begrepet «nordicité» eller «nordisitet» ble skapt av den canadiske skribenten, geografen og lingvisten Louis Edmond Hamelin, og det betyr direkte oversatt «å være fra nord». Babin har vært opptatt av Hamelins kartlegging av hvordan menneskene forholder seg til de barske forholdene i nordområdene, og hvordan ulike territorier og landskap er med på å skape vårt levesett og identitet. Med et mer komplekst og sammensatt begrepsapparat ville Hamelin bidra til å bekjempe klisjeene og stereotypiene som ofte ble produsert av de som kom utenfra – det kan dessverre se ut som om Babin selv går rett i denne fella.
Litt skuffende
Nordicité er produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland og ble spilt der under festivalen. Bakgrunnsinformasjonen om arbeidsmetoder, grundig research, og lekre forestillingsbilder, var virkelig lovende, men forestillinga ble dessverre en skuffelse. José Babin er på scenen sammen med to dansere. Danserne er dyktige og skaper fine visuelle øyeblikk med fiskeobjekter og isbjørnmasker. Det kan kanskje virke som om Babin har hatt for mye hun ville formidle. Hun bruker forestillinga til å fortelle om arbeidsprosessen, men hun kommer på en måte ikke fram til selve produksjonen. Glimtvis får vi fragmenter av tekstene til de åtte forfatterne hun har brukt, men det blir så kort og oppstykket at det når oss ikke, vi blir ikke berørt. Dette er «tell, not show». Vi blir ikke invitert inn til å reflektere selv over hva nordisitet kan være. Anniken Greves ord om å alltid ha en tenkt leser med i arbeidet rinner meg i hu. Babin glemmer å gi rom til mottakeren her.
Halleluja: Jag, Händel
Fra den nokså tørre Nordicité gikk turen rett til «Baskethallen» og Jag, Händel av Henriette Pedersen. Og det var saftig, fra ende til annen. Her lukter det fisk, rommet er mørkt og litt fuktig. Midt i scenerommet henger det et noe skittent, blondeaktig forheng.
Pedersen har i flere produksjoner jobbet med seksualitet knyttet til ikoniske kulturstørrelser. I tredje del av Riding romance-trilogien undersøkte hun historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Jag Händel er også en soloforestilling. Det er svenske Caisa-Stina Forssberg som er utøver her. Pedersen snakket under Stamsundsamtalen interessant om hvordan hun har arbeidet med Forssberg, som er en mer tradisjonell skuespiller enn det Pedersen tidligere har arbeidet med. Hun fortalte hvordan hun jobber med å balansere mellom representasjon og ikke-representasjon. Jeg mener hun har lykkes meget godt med dette. Det er utrolig spennende at teksten står og vipper mellom å være inderlig/representativ og refererende.
Overdådig
«Opera med hjärta, smärta och fjärtar. En opera som det går att runka till. En opera för alla oss som hatar världen”, slik beskrives Händels Agrippina i Carl-Michael Edenborgs debutroman Mitt grymma öde. Edenborg har dramatisert romanen og Pedersen har tilpasset den et fysisk scenisk verk. Teksten føyer seg til Anniken Greves utsagn om at tanker eller tekst er en dialog med en selv. Det er nettopp slik denne teksten fungerer – den blir nærmest en monolog i dialogform, eller kanskje en polyfoni? Det fungerer uansett svært godt scenisk. Caisa-Stina Forssberg er også fantastisk i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel.
Kastrater og kåtskap
Georg Friedrich Händel skapte himmelsk musikk. I Carl-Michael Edenborgs fiktive versjon av hans liv ville han gjerne se hvordan ”engler ble engler” – altså hvordan guttebarn ble kastrerte slik av de kunne beholde guttesopranstemmen som voksne menn. Händel bodde og studerte i Italia og denne ”englefabrikken” besøker han i Napoli. Den brutale historien om hvordan unge gutter ble dopet ned og kastrert er mesterlig formidlet.
Henriette Pedersen bruker ofte organisk materiale i forestillingene sine. I denne forestillinga tømmer Händel bøtter med dampende ”sæd” på golvet. Forestillinga er barokk og overdådig, den balanserer det smertefulle, tragiske, vemmelige, brutale og komiske på strålende vis. Bravo!
Monotone ritualer: STATE
Gode akademiske skribenter som Knut Ove Arntzen og Jon Refsdal Moe har bidratt til katalogen til produksjonen STATE av Ingri Midgard Fiksdal og Jonas Corell Pedersen. Begrepet ”state” undersøkes og forskes på. Tittelen kan vise til ”stat” som en samfunnsmessig konstrusjon og til ”tilstand”. Det sceniske verket undersøker ritualet som fenomen og tilstand. Lasse Marhaug har laget interessant musikk, Henrik Vibskov har laget fantastiske kostymer, de fem danserne er gode og presise, Fiksdals koreografi er fin, men det hele blir dessverre en ulidelig lang og monoton affære. Mange av de ritualene vi deltar i i vår egen moderne verden kan nok være langtekkelige og monotone, slik ritualer sikkert har vært i tidligere kulturer, men i denne ritualinspirerte produksjonen involveres vi ikke, hverken fysisk eller spirituelt. Her refereres det litt til mystiske ritualer, vi sitter på vonde plaststoler i en femkant – et pentagram – det blir ofte brukt som mytologisk symbol. Mange flotte krefter er i sving, men det tar ikke helt av – det hjelper ikke engang at vi blir servert lokal akevitt.
Sommernatt uten ende
Stamsund Internasjonale Teaterfestival er et fint sted å være. Det er utstillinger, kurs, og bransjetreff. Du treffer gamle og nye venner. Det er konserter og fest. Noen av forestillingene er virkelig gode, andre er ikke det. Festivalen selv er et rituale med sin dynamikk og sine regler – et rituale der vi ikke bare sitter pent og pyntelig på stolene våre som publikum og der utøverne holder seg på scenen, vi interagerer på en helt annen måte enn vi gjør ellers i teateråret. Det hele er intenst og tett, og de spektakulære omgivelsene legger heller ingen demper på stemninga.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 