Stikkord: Trine Falch

Susie Wang: MUMIEBRUN

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no i oktober 2018

foto_mumiebrun.jpg
foto Alette Schei Rørvik

Sympatisk og supergrotesk

Susie Wang leverer igjen! MUMIEBRUN som er den andre i en horror-trilogi om menneskenaturen er både mørk og munter

 

MUMIEBRUN

Konsept: Susie Wang

Tekst/regi: Trine Falch

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo K. Wallström og Philip Isaksen

SFX: Fanney Antonsdottir

Diverse teknikk: Tony Endre Hestnes

Koordinator: Alette Schei Rørvik

Skuespillere: Valborg Frøysnes, Kim Atle Hansen, Mona Solhaug og Mari Strand Ferstad

Rom for Dans, lørdag 6.oktober 2018

 

Det er et år siden Susie Wang kom med sin første produksjon: THE HUM. Den var en vellykket sær og bisarr historie. Jeg hadde derfor store forventninger til nummer to i dette som skal bli en horror-trilogi. Og ja, forventningene ble innfridd. MUMIEBRUN er en helt ny historie, men den er like sær og bisarr som den første. Og det er fremragende teater!

 

Mysterier

Det kjennes eksklusivt å se Susie Wang på Rom for Dans. Eksklusivt i den betydning at det ikke er teater som vises for et veldig stort publikum. Det er få publikumsplasser på Rom for Dans og scenen ligger litt bortgjemt til – du må ringe på en ringeklokke for å bli sluppet inn i trappeoppgangen. Dette kler produksjonen godt. Situasjonen kan minne om en verkstedvisning, men forestillingen er ingen skisse eller arbeid i prosess, dette er fiks ferdig og presist presentert av en gjeng svært erfarne og profesjonelle teaterfolk.

 

Scenerommet er et rom i et museum. Alle flatene er i «marmor». Objekter står utstilt på marmorblokker. Det er artefakter som kan være kunst eller skal representere kunst, men her representerer objektene noe mystisk – enten er de fra verdensrommet eller fra en fjern fortid. De knyttes til drømmens logikk eller dramaturgi. Ting forandrer mening og betydning. Susie Wang undersøker det teatrale med denne drømmens dramaturgi, det gjør hele verket herlig lekent og uforutsigbart.

 

Fortettet ro

Museumsvakten (Valborg Frøysnes) sitter på en stol. Hun tygger knasende på maten sin mens hun kikker mot inngangen til rommet. Martin Langlie lager musikk og lyder. Det er lyd vi forbinder med storby og museer – gatelyd, barn som sutrer, mennesker som snakker, fuglesang, maskinlyder og pianospill – kanskje fra et verk inne i museet? Lydene er dempet, det er ro i rommet, men samtidig en velbalansert forventning om at noe kommer til å skje. Vakten tar opp sytøyet sitt, men rekker ikke å komme i gang før en besøkende (Mari Strand Ferstad) kommer inn. Hun er kledd i noe hvitt tennisdrakt-aktig. Hun betrakter objektene rolig og meditativt og får beskjed av vakten på dansk(!) at hun gjerne må ta på objektene. I THE HUM snakket noen av karakterene svensk og tysk, selv om skuespillerne var norske. I likhet med det danske som kommer inn her virker dette underliggjørende og understreker Susie Wangs sære uttrykk. Tennisdraktkvinnen setter seg på en marmorbenk og betrakter et artefakt – en sirkel i tre – lenge. Som om hun mediterer og reflekterer over det. Hun reiser seg og har etterlatt et blodspor på den hvite benken. Menstruasjonsblod har flekket til det hvite tennisskjørtet, men sporet på benken er en presist opptegnet figur. Tenniskvinnen går rolig ut uten å legge merke til dette. Museumsvakten blir heller ikke stresset. Hun forsøker å vaske flekken vekk, men den sitter fast. Hun dekker over den med et papirlommetørkle i stedet.

 

Hva ser du?

Flekken på benken, som også er produksjonens logo, er den første i rekken av de klassiske og opprinnelige ti billedkortene i Rorschach-metoden fra 1921. Det er en psykologisk test der en pasient skal kommentere tilfeldige blekkflekker. Det du ser sier mer om deg selv enn blekkflekken – eller her: blodflekken. Susie Wang inviterer publikum inn som medskapere i fantasien de presenterer – det er smart og sympatisk. Gruppen skriver i programmet at de «tar mysteriet på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier», de spiller også på lag med publikum.

Flere besøkende kommer etter tur inn i museumsrommet – til og med regissøren Trine Falch selv som museumsgjest. Vi blir med på leken og går dypere og dypere inn i museumstilstanden.

 

Kroppen

–       Jeg er så sinnssykt sliten av å være kvinne, sier en av karakterene.

Vittig, men også med flere alvorlige lag i seg. Det gjelder både rollene som kvinne, men også det biologiske ved kvinnekjønnet, både det faktiske og det forventede.

En høygravid kvinne (Mona Solhaug) kommer inn og skvetter av blodmerket/Rorschach-bildet på benken. Her starter en fødselsscene fra helvete, en splatter/body horror-scene. Gruppen har med seg Fanney Antonsdottir som lager spesialeffekter for scene og film – såkalte SFX-effekter som er realistiske proteser. I MUMIEBRUN er det en orgie av navlestreng og morkake og istykkerspiste bryst. Det er groteskt så det holder. Og – merkelig nok – med en slik spillestil som balanserer mot det distanserte, rives vi med. Hva skjer i dypet under marmorgulvet? Vi tror på monster og aliens som om vi så en realistisk laget skrekkfilm. Godt gjort igjen! Når monsteret/babyen biter av farens penis som igjen animeres slik at den svømmer fornøyd i en glassvase før den håndarbeidskyndige museumsvakten får sydd den på plass igjen, frydes vi grøssende over det overraskende og teatrale i det hele.

 

Fantasi

Referansene til andre body horror-verk i MUMIEBRUN er mange. Blant annet er de ikoniske og klassiske Alien-filmene regissert av Ridley Scott en del av dette universet. Det skremmende og truende kommer utenfra, og samtidig innenfra.

 

Måten Susie Wang tar fantasien på alvor på er rørende og berørende. Fantasien blir en egen kraft og den oppmuntrer og forsterker vår evne til å se på menneskelivet i perspektiv. De sære, rare og groteske historiene inviterer til erkjennelse gjennom andre veier enn det rent intellektuelle. Susie Wang tar ikke bare fantasien på alvor, men også kunsten, teateret og det som kanskje ligger på bunnen av det hele: leken.

 

Nationaltheatret: NATIONAL SPESIAL

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

NATIONAL SPESIAL

Trine Falch

Nationaltheatret, 11.mai 2010

 

 

Vellykket og lekent

av Elin Lindberg

Trine Falch inntar Nationaltheatret med en solid teatral bevisshet.

 

Trine Falch gir i National spesial en gjennomgang av teaterhistorien, helt fra førantikke ritualer fram til dagens teater. Denne gangen i en vandreforestilling tilpasset Nationaltheatret. Sist hun dro denne historien, var på Black Box Teater i fjor, med Teaterhistorien – Død og/eller levende. Det er lekent, med en stødig, kunnskapsrik bevissthet om teater og det teatrale. Forestillinga beveger seg inn i, bak og rundt teateret og teaterhistoria. Den omfavner teateret.

Forestillinga starter med at inspisient Christina Johannessen henter publikum i Nationaltheatrets vestibyle. Vi føres bort til sceneinngangen. Her kommer Trine Falch gående med et skjellett under armen. Litt hektisk og smilende ønsker hun oss velkommen, mens hun fester kraniet til skjellettet. Et sceneteppe kommer gående forbi før vi blir geleidet inn. Nettopp denne dekonstrueringen av teatrets virkemidler har vært et kjennetegn ved flere av forestillingene til Baktruppen som Trine Falch tidligere var en del av.

Vi blir ført opp til teaterets konferanserom. Med publikum rundt det lange, blanke bordet i dette ærverdige rommet presenterer Trine Falch inspisienten, kveldens publikumsvert, seg selv og ikke minst suffløren Wenche Blix Rudi som har fått en framskutt plass i forestillinga. Blix Rudi var jo også aktiv på scenen i Romeo og Julie tidligere i år. Da var hun synlig plassert og en del av bildet, men arbeidet der med den tradisjonelle suffløroppgaven. I National spesial diskuterer Falch teksten med Blix Rudi. Aktørene i forestillinga sidestilles. Alle er like verdige. En sympatisk tanke.

Baktruppen er også kjent for å arbeide med undersøkelser i forhold til publikums posisjon og status i teaterforestillinga. I National spesial legges det opp til at det er publikum selv som skal spille forestillinga. Det vi skal spille er ”teaterhistorien”. Falch har invitert oss til et modellmøte og leseprøve i konferanserommet. Teaterhistorien skal bli vår.  Som formidling av teaterhistorien fungerte kanskje Teaterhistorien – Død og/eller levende bedre. På Nationaltheatret går det fort i svingene og det kreves en god porsjon innforståtthet for å få med seg alt. Hva er for eksempel forskjellen mellom gresk og romersk antikt teater? Det vet mange i det teaterinteresserte publikumet, men sikkert langt fra alle. Jeg liker allikevel gjenfortellingen hennes svært godt. Og jeg liker måten hun forholder seg til spillestedet på. Hun åpner blant annet døra slik at vi hører publikum som klapper når forstillinga Blodig alvor på hovedscenen er ferdig. Publikums reaksjoner diskuteres med inspisienten – var den bedre eller dårligere enn i går? Hele teateret tas inn. Falchs stemmebruk er bedre i denne forestillinga enn i den forrige, der hun hadde en jentete stemme. Her bruker hun sin egen stødige, voksne stemme.

Etter fire akter, der vi som publikum er blitt plasser inn i teaterets historie, blir vi ført ned til ”Masken” – til sminkerommet. Her fortsetter Falch historien, mens hun gradvis blir maskert om til geit av maskøren Ruth Haraldsdottir Norvik. Falch forteller Nationaltheatrets nære historie. Fortsatt ut fra ideen om at det er publikum som skal spille rollene i historien.

Etter et opphold i Masken er det skuespillerfoajeen som står for tur. Her møter vi Tobias i tårnet alias Lars Wikdal, en av teaterets eldre skuespillere. For en skuespiller er det en stor opplevelse hvis noe går galt på scenen. Kanskje noen ikke husker teksten, noen kommer feil inn – eller dukker ikke opp i det hele tatt, kanskje scenografien faller ned – noe gikk ikke slik det skulle. Mange skuespillere sitter med anekdoter om slike ting, og hvis de er gode til å fortelle kan det bli ganske artig. Det at Lars Wikdal sitter i skuespillerfoajeen og forteller anekdoter fra sitt lange teaterliv gir forestillinga et metaperspektiv. Slike historier sitter i veggene her. Wikdal blir ”skuespilleren”, nærmest objektifisert.

Til sist kalles vi til hovedscenen. Vi setter oss på stoler og får en rundtur på dreiescenen slik at vi plasseres mot teppet. Sceneteppet går opp. Et magisk øyeblikk. Salen er som et smykkeskrin, skinnende og stille. Vi er kommet til tragediens fødsel – geiteslaktet. Falch er i fullt geitekostyme og suffløren Blix Rudi stiger opp fra sufflikassen og forestår det rituelle drapet, til Geir Jenssens versjon av Henry Purcells ”What power art thou”. Dette er teater! Dette er supert!

 

Kunsthall Oslo: LAKSESPELET – allmenningens tragedie

elinlindberg8

laksespelposter-339x480.jpg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/ 2014

Ingen vet hvor laksen hopper

Uhøytidlig saksinnlegg i debatten om havbruk

 

Av Elin Lindberg

 

LAKSESPELET – allmenningens tragedie

Av og med Trine Falch, Mona Solhaug og Bo Krister Wallström

Musikk og lyd: Martin Langlie

Lys: Evelina Dembacke og Tilo Hahn

Scenografi: Pernille Holden og Bente Alice Westgaard

Kunsthall Oslo, lørdag 31.mai 2014

 

De siste årene har teater ofte vært brukt til å sette søkelys på aktuelle problemområder gjennom doku-teaterprosjekter. Det har blitt satt opp forestillinger om alt fra situasjonen i Palestina til behandlingen av nordsjødykkerne og de økonomiske problemene for folk flest i Argentina. Forestillingene har ofte vært preget av at det i forkant er drevet grundig research og av et sterkt ønske om å formidle informasjon til publikum. LAKSESPELET – allmenningens tragedie har i likhet med dokuteaterprosjekter ønske om å sette fokus på et betent område. På en underfundig og lite sjølhøytidelig måte får vi servert spørsmål rundt lakseoppdrettsnæringens metoder. Kunstnerne sier sjøl at forestillinga ikke er et saklig innlegg i debatten om havbruk, men et desperat skrik etter ydmykhet og respekt for havet og de som lever der.

 

Vernissasje

Utgangspunktet for Laksespelet er at en ung kunstner (Mona Solhaug) for et par år siden ble invitert til å delta på en kunstfestival i Nord- Norge. Hun ville lage et prosjekt om laks, men det lot seg ikke gjøre fordi stedets hovednæring var lakseoppdrett. Ut fra denne historia vil Laksespelet stille spørsmål ved oppdrettsnæringas metoder, og hvordan myndigheter og næring spiller hasard med fellesskapets naturressurser.

I Kunsthall Oslo blir vi ledet inn i et av utstillingsrommene. Vi får et glass vin, hvis vi vil ha. Settingen er som en kunstvernissasje, bortsett fra at vi i begynnelsen ikke har noen kunstverk å hvile øynene på, men må ta til takke med å se på og snakke med hverandre. Jeg stusser ofte over at min måte å forholde meg til verden på forandrer seg når jeg går inn i et kunstgalleri. Jeg blir mer oppmerksom på visuelle detaljer ved rommene. Jeg ser på hvordan menneskene komponerer seg tilfeldig rundt omkring. Jeg observerer som regel kontrasten i fargen mellom den ofte hvite veggen og det røde brannslokningsapparatet som befinner seg i lokalet. I publikumsmengden blir vi vitne til en telefonsamtale. Det er Cousin Mary (Trine Falch) som ringer til den unge kunstneren Mona (Mona Solhaug) og inviterer til kunstfestivalen på Salmon Island – Lakseøya i nord. Samtalen foregår på et sjarmerende ustøtt engelsk og retter et spark mot store deler av kunstverdenen som av og til kan framstå som noe jålete når engelsk brukes i stedet for norsk i presentasjonsøyemed. Mona er smigret over å ha blitt invitert på kunstfestival og reiser til Nord-Norge og Lakseøya. Cousin Mary er noe skeptisk til at Monas kjæreste, Bo (Bo Krister Wallström), skal få være med. Åpningsdelen er ferdig og teppet som har dekket en av veggene faller ned og åpner et amfi der publikum plasserer seg.

 

Dystopisk laksefarse

Det er tåke på scenen når Mona og Bo ankommer Lakseøya. Hvite og svarte settstykker er plassert rundt omkring. En fryseboks står også der. De blir møtt av Johnny (Trine Falch). Det hele er mystisk og fortoner seg som en kriminalgåte. Hvor er cousin Mary? Hva skjedde med deres felles bestefar? Tok han sjølmord i sjarken – eller ble han myrdet for at Johnny skulle få tilgang til lakserettighetene? Og hvor er havet? Bo, som er med for å fiske, opplyser om at det er høye gjerder som stenger for adgangen til havet. Ferga er sluttet å gå til fastlandet, de kan ikke reise fra øya. Alt er skummelt og dystert.

Mary (Trine Falch) dukker opp. Hun er ikke imponert over prosjektbeskrivelsen til Mona – et kunstprosjekt som stilte seg kritisk til produksjonsmetodene til lakesnæringa. Johnny forteller at Mary har skyhøye standarder for hva som er kunst av god kvalitet og inviterer Mona til å bli med på sitt eget prosjekt. Han sier ”New York” og ”experimental body performance” og hun biter på kroken. Mona blir dopet ned, fysisk manipulert, muligens inseminert – en slags genmanipulering? Johnny er en fæl og grådig kapitalist som vil skape nye måter å lage mat på. En av grunnene hans er at barn ikke spiser fisk, han vil lage en søt fisk som barn kan like. Akkurat dette har virkelige fiskematprodusenter eksperimentert med. Hjerteformede fiskekaker og lilla fiskepudding skulle visstnok gjøre at barn ble mer glad i fisk for noen år siden. Johnny skaper fisken Salmona. Inn på scenen kommer en fjernstyrt fisk med søtt menneskeansikt. Veldig barnevennlig. Men den stakkars Mona har fått deformert og ødelagt kropp.

 

Fra fiskefarse til splatterkomedie

Til åpninga av ”Thor the Salmon Art Festival” kommer fiskeriministeren (Bo Krister Wallström) i et futuristisk kostyme. Med ordene: ”Ich bin eine aqua-kunstlerin” settes festivalen i gang og helvete bryter løs. Folk dør og blodet spruter. Mona Sunhill (navnet gjør at vi tenker på den uskyldsrene Synnøve Solbakken) presenteres. Midt i alt kaoset finner Mona bestefaren sin i en fryseboks. Han kan snakke sjøl om det er bare tarmen igjen av ham. Han ble voldtatt før han ble drept, forteller han, bevismateriale ligger i tarmen, den må bringes til politiet. ”Det e så deprimeranes at æ finn ikkje ord”, sier bestefar.

Ja, det er fæle greier, men Laksespelet formidler det triste budskapet med lek og humor. Det spørs om ikke denne metoden er vel så effektiv som en mer alvorstynget dokuteteaterforestilling hadde vært.

 

Kjør debatt

Fiskeri er Norges nest viktigste næring. Havet er fellesskapets eiendom. Hvordan oppdrettsnæringa driver sin virksomhet får betydning for oss alle. Laksenæringa sjøl ble i forbindelse med oppføringa av Laksespelet i Kunsthall Oslo invitert til debatt. Alle de inviterte avslo å møte, dessverre. Istedenfor debatt har idéhistoriker, journalist og forfatter Morten Strøksnes skrevet en tekst som grundig presenterer næringa. Han skriver om den omfattende forurensinga fiskeoppdrett fører til. Han skriver om bransjens politiske makt, og hvorvidt denne utgjør et demokratisk problem. Og han skriver at næringa ikke skaper store inntekter for kyst- Norge, men for norske og utenlandske storinvestorer. Hovedeier i verdens største oppdrettsselskap, Marine Harvest, er skatteflyktingen John Fredriksen.

Forestillingas lekende, småmuntre krimhistorie åpner opp for et område som virkelig trenger et kritisk blikk på seg, og der det er viktig med politisk handling før grådigheten løper fullstendig løpsk. Laksespelet fungerer godt som politisk teater.

 

 

 

 

 

Susie Wang: THE HUM

elinlindberg8

Bisarr og fantastisk fiksjon

Den nyetablerte teatergruppa Susie Wang forteller ei leken og sær historie i sin første produksjon

Av ELIN LINDBERG

The hum

Susie Wang: THE HUM

Tekst og regi: Trine Falch i samarbeid med de medvirkende

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo Krister Wallstrøm og Philip Isaksen

Scenografi: Susie Wang

Teknikk/ scene: Ole Jørge Løvås

Rom for Dans, lørdag 14.oktober 2017

 

Susie Wang er ei helt ny teatergruppe, og framstår som forfriskende og fin, men medlemmene i den er egentlig gamle travere som har arbeidet sammen før, noen i en hel generasjon. Med THE HUM går de videre på nye spennende veier. Gruppen med det fengende navnet består av Trine Falch og Bo Krister Wallstrøm som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie er musiker i blant annet bandet Valkyrien  og Mona Solhaug er skuespiller. De presenterer seg presist i programmet til produksjonen THE HUM med en manifestlignende tekst:

«Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».

Og Susie Wang holder det hun lover. Med THE HUM gjør hun nettopp det hun beskriver så fint i manifestet.

 

Fortellinga

Hvem liker ikke å bli fortalt ei god historie – ei god, gammeldags historie som tar deg med inn i for deg nye verdener? Det er nettopp ei slik historie THE HUM er. Trine Falch som for tida er husdramatiker på Dramatikkens hus, står for teksten til Susie Wang. Og bakgrunnen for produksjonen er så pregnant og interessant beskrevet at jeg tar den med her: «Vi befinner oss i ytterkanten av samtida – en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig. Uten hukommelse og fulle av begjær vi ikke forstår, driver vi hverandre ned i et mørke der miljøet runker arven slik arven liker det best: primitivt. Vi kommer hele tida, men har ingen steder å gå.»

Dette skaper rom for fortelling.

 

Rommet

Vi befinner oss i lokalene til Rom for Dans. Scenerommet spiller på den samme mimetiske tilstedeværelsen som skuespillernes arbeid. Det mimetiske, eller representasjonen, virker til å begynne med barnslig, men det naivistiske og lekne griper oss snart og tar oss med inn i forstillingas verden. Gulvet er «ei strand». Det skrår nedover og er dekket med bølgepapp. Det mimer sandstrand. Publikum sitter på benker med sandfargede puter øverst på «stranda». Bak på scenen, slik at den dekker halvparten av spilleområdet, er «havet». Det er en enorm huskeaktig konstruksjon dekket av blank tekstil montert i remser slik at dette kan mime havet med sine bølger. Det er mulig for skuespillerne å «svømme» og dykke i vannet. Bak havet er det en sterk lampe som fungerer som sol. Vi er på stranda en sommerdag og det blir etter hvert skikkelig varmt i lokalet.

 

Homo ludens

Kunstnerne bak Susie Wang er kjente for å ha en lekende tilnærming til verkene sine. De løfter leken med det største alvor.

En kvinne på benken foran meg begynner rolig å kle av seg. Hun har badedrakt under klærne og går ut i bølgene og forsvinner. Vi ser henne (Bente Alice Westgård) aldri igjen i løpet av stykket. En mann (Kim Atle Hansen) på benken foran går også ned på stranda der han kler av seg og er iført badebukse. Han har ryggen mot oss og er vendt mot havet og sola. Han begynner å gråte. Brillene han har lagt i vannkanten blir tatt av bølgene og ført utover av hender under det blanke havstoffet.

Martin Langlie sitter ved siden av scenen med trommene sine og lager havlyd. Musikken illustrerer og bygger opp under handlinga på en mimetisk måte.

 

Som i en drøm

En kvinne (Mona Solhaug) kommer til stranda – det er Sabine, kona til Barni, mannen som allerede er på stranda. De snakker tysk med hverandre. Det understreker det pussige og drømmeaktige. De har egentlig meldt seg på et kurs i snorkling, men oppdager at de er kommet på feil strand. De er på feil sted etter å ha fulgt «ein sehr altes und sehr merkwürdiges Skilt». Scener med innsmøring av solkrem er lange, dvelende og realistiske. Det mimes soling og strandliv. Sabine får lyst på en cola og etter en litt småklein runkescene forsvinner Barni i bølgene for å hente en til henne.

 

Egget

Sabine har allerede oppdaget et egg på stranda. Nå er hun alene på stranda og egget kommer glidende mot henne. Hun dras også mot egget som hun setter seg på. Etter hvert legger hun seg ned på egget, tar en snus og slapper av. Kim (Mari Strand Ferstad) entrer scenen. Hun oppfører seg som en helt vanlig badegjest. Hun snakker svensk og prøver å få kontakt med Sabine som svarer henne på norsk. Sabine er i begynnelsen ikke særlig interessert i å kommunisere med den svenske kvinnen, men etter hvert utvikler de et mangefasettert forhold. Kim framstår som en slags hallusinasjon. Hun har klør under plastrede fingre. Hun snakker om at hun ser en lysende sivilisasjon under vann og hun drikker solkrem. Fantasien er leken, men mørk, og noen steder både truende og ubehagelig. Kvinnene har god tid til å utvikle forholdet sitt for Barni er lenge borte.

 

Forløsning

Fortellinga utvikler seg med drømmens logikk. Kvinnene har kjøpt T-skjorter med skilpadder på. Det ymtes om at dette er ei strand der skilpadder legger egg. Egg. Egg kan inneholde nytt liv. Liv. Et nytt menneske? Kvinnen diskuterer navn. De bestemmer seg for et bibelsk navn. Den dominerende Kim bestemmer at navnet på jenta skal være Betyda (hvis jeg oppfattet teksten rett). Og det fødes. Opp av sanda/ut av egget kommer en voksen kvinne (Janne Aass) som Sabine legger til brystet. Barni er ikke gått ad undas (forsvunnet i bølgene) han kommer svømmende med en cola til Sabine og som en lykkelig familie på tre sitter de på stranda i solnedgangen.

Sabine er forløst og vi er blitt forført. Vi er blitt forført av historien. Fra å måtte jobbe litt et øyeblikk med å godta kontrakten om at dette er et «dramatisk forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse» lar vi oss villig forføre av historien. Susie Wangs fortelling var besnærende pussig og en god teateropplevelse. Vi ønsker Susie Wang lykke til videre og ser fram til nye produksjoner.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017