Fargerikt og festlig
Tradisjonell og solid gjøglerforestilling som kommuniserer godt med publikum, selv om manuset er litt tynt
FRYKTENS FROMASJ
Manus/regi/scenografi: Kenneth Dean
Tekniker/scenografi/projeksjonsdesign: Eirik Ingebricson
Skuespiller/dukkespiller/dukkemaker: Geir Robsrud
Komponist: Thomas Røtting
Produsert i samarbeid med Scenekunst Østfold.
Black Box Teater, lørdag 2.desember 2016
Fryktens fromasj er siste del av trilogien Sangen om Silverdalen av Robsrud & Dean. Den spilles under årets SHOWBOX.
Fargene i scenografien er fine. Tekstiler i grønt henger hist og pist – alt fra kjøkkenhåndklær til truser. Opp kommer en rød figur med lang snute – det er en hårtørrer. Den blåser litt for så å forsvinne og ikke dukke opp igjen. Uno (Geir Robsrud) kommer ut kledd i en slags skittentøykurvbukse – det er vaskedag i dag, og han er ikke blir overrasket over at forestillinga alt er starta. Denne måten å starte på er en litt slitt teaterkonvensjon, men forestillinga kommer ellers greit i gang. Vi møter den slemme, franske kjøkkensjefen Herr Punk og den klumsete kjøkkenhjelpen Fred. Begge er hanskedukker. Vi befinner oss på kongens slott i Silverdalen.
Demens
Robsrud spiller i tillegg til dukkene og Uno, den glemske kong Sølve. Sølve skal feire sin 500-årsdag. Det er det som er anledningen for Herr Punk til å lage den skumle fromasjen sin som han skal putte gift i for å forgifte kongen og bli konge sjøl.
Kong Sølve er altså glemsk. Han er kanskje dement? Demens har vært tema i mange teaterforestillinger i år. Under årets Ibsenfestival på Nationaltheatret i år møtte vi Peer Gynt som dement i oppsetninga til det tyske teaterkollektivet Markus & Markus. Nylig er det danske stykket «Jeg hedder Bente» av Rikke Wölk satt opp i Norge (både på Det Norske Teatret og på Rogaland Teater), og Oslo Nye hadde i fjor Europa-premiere på stykket «Fravær» av amerikanske Peter M. Floyd. Begge disse stykkene tematiserer demens. Og sannelig dukka det ikke opp et stykke som tematiserer demens under verkstedsvisninga på Dramatikkenes hus under SHOWBOX også. Liv Heløe har skrevet stykket Benjamins rom som handler om den unge gutten Benjamins møte med sin demente og døende oldemor. Nå er ikke Fryktens fromasj ei forestilling som direkte handler om demens, men i denne gjøglerforestillinga er det med for å understreke at nå er det på tide at yngre krefter tar over kongekrona.
Publikum er med
Fryktens fromasj er klassisk barneteater så det er en nokså kunstig spillesituasjon på Black Box under SHOWBOX, for er det det stort sett et voksent publikum som er kommet for å holde seg oppdatert på hva slags teater som presenteres for barn for tida. Robsrud er dreven og får uansett alle med, selv om det er nokså kleint for publikum. Det er skikkelig søtt når alle har måttet ta på seg små sølvhatter og sitter og er med i hoffet når kong Sølve har bursdag.
Uno og kong Sølve kommuniserer drevent og direkte med publikum og har fin kontroll over situasjonen.
Litt rotete historie
Vi er med på slapstick og gjøglerier, og vi elsker at den slemme kjøkkensjefen Herr Punk får lysende, røde øyne og blir ond etter at han er blitt bitt av den onde, slemme rotta. Men den hvite kvinnen som dukker opp som projeksjon og en slags sølvkrystall som plutselig er i kongens krone henger ikke helt godt sammen med resten av historia.
Til slutt straffes den slemme herr Punk med en nesten homoerotisk gest – han får dynamitt i rumpa. «Pust med magan, så får du den lettere inn i stussen», sier Uno og dytter en kinaputt inn i rumpa på den slemme Punk. Og – PANG, så er han så høyt at han aldri kommer ned igjen. Snipp, snapp, snute.
Publisert i Ånd i hanske 1-2017
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 