Stikkord: teater

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Henriette Pedersen RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN.jpgHvem er redd for ulven?

Suggererende undersøkelse av gammelt eventyr

 

Av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

Scenografi og kostyme: Maja Nilsen

Musikk og lyd: dj Olanskii

Lysdesign: Tilo Hahn

Utøver: Kristine Karåla Øren

 

Riding Romance 3 – das rotkäppchen er siste del i forestillingstrilogien Riding romance. I denne trilogien har koreografen Henriette Pedersen tatt utgangspunkt i tre ikoniske verk fra romantikken. Første del var Swan Lake (2012) som tok utgangspunkt i balletten Svanesjøen. Del to var Das Nebelmeer som var en reaksjon på David Caspar Friedrichs maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer. I forbindelse med del to av trilogien ble det også gitt ut en publikasjon som dokumenterer og undersøker prosjektet. I denne siste forestillinga er det eventyret om Rødhette og Ulven som skal undersøkes.

 

Hvem er ulven?

Eventyret om Rødhette og Ulven finnes i mange versjoner – og det kan se ut som om hver generasjon har sin egen måte å fortelle det på, eller undersøke det på. Den nasjonalromantiske versjonen til brødrene Grimm er det mest prydelige og har hatt enorm gjennomslagskraft. Perraults versjon av eventyret har flere seksuelle undertoner enn brødrene Grimms versjon. Disse versjonene er baserte på muntlig overleverte historier. Eventyrene hadde ofte en oppdragende effekt – barn skulle høre på foreldrene sine ellers kunne det gå dem riktig ille. Og det kunne det naturligvis – voldtekt er ingen ny oppfinnelse, voldtektstallene verden over er motbydelig høye.

De fleste tolkningene av eventyret handler om seksuell oppvåkning i en slags initieringsprosess. Ulven har ofte stått for mannlig seksualitet. Som i mange eventyr vekkes jentas seksualitet av møtet med mannens dyriske og pågående drifter. Rødhettes passivitet og pene pyntelighet har provosert haugevis av forfattere. Det finnes mange motfortellinger. Og det er bra. Carl Gustav Jung mente at eventyrene utgjør en del av vår kollektive hukommelse, hvor ulven representerte både en indre og en ytre fare. Hukommelsen er som kjent, en lumsk størrelse. Det er viktig å lufte den for å se hvordan det som huskes står i forhold til dagens vær og vind.

 

Hvor er ulven?

På Black Box’ store scene står danser Kristine Karåla Øren og dj Olanskii med ryggen til oss når vi kommer inn i salen. Tecnomusikken er så høy at øreproppene må på plass. Basslyden sliter i innvollene. Lyden oppleves fysisk. Det er en slags klubbstemning. Midt i rommet henger svarte plaststrimler tett i en sirkel. Det er halvmørkt med rytmisk klubbdanselys. En slags ulvefell ligger til høyre på scenen. Til venstre står Øren og dj Olanskii. Ørens kostyme er svart og hårete, det minner både om fugl og dyr og cabaretartist. Hun begynner etter hvert å danse. Lenge med ryggen til oss. Øren har fin tilstedeværelse og intensitet i bevegelsene. Det ligger et suggererende alvor i arbeidet. Hun danser seg etter hvert inn i sirkelen midt i rommet og tar i bruk ”ulvepelsen”. Kostymet består av skinnkåper og røde skinnjakker som er sydd sammen. Kostymet kan på en måte representere mange forskjellige roller som Rødhette kan gå inn i. Ulven er det hun bestemmer at den skal være.

Mange av Rødhette-fortellingene handler om den unge jenta som går alene ut i skogen og på en måte blir voksen der. I forestillinga på Black Box er det ingen nasjonalromantisk skog vi er kommet inn i, men en kanskje like romantisk urban jungel. I vår tid har vi kanskje et smått romantisk forhold til storbyen. Det er ofte her de unge rødhettene, av begge kjønn, mister sin uskyld og ikke på tur i marka. I storbyen lurer virkelige farer og spennende, uforutsette møter.

I Riding Romance 3 – das rotkäppchen er ikke Rødhette en ung jente, utøveren er her en voksen kvinne. Hennes møte med eventyret blir et mer horisontalt og likeverdig møte med en indre ulv. Dj Olanskiis musikk og Ørens voksne tyngde og ro går godt sammen.

 

Ulv i stormens øye

Midt i forestillinga stilner tecnomusikken noe. Den lange perioden med massiv lyd har tatt oss med langt inn i skogen. Det kan oppleves som om vi er kommet til en slags lysning, et stillere sted – til stillheten i stormens øye. Dyriske lyder kommer fra danseren. Rødhette har danset seg vill med vilje. Danseren tar i bruk noe som ser ut som en rød cheerleaderdusk. Med den i munnen gir det konnotasjoner til både rollen Rødhette og til en annen eventyrfigur – Ridder Rødskjegg som figurer i nok et eventyr med seksuelle undertoner.

Komposisjonsmessig fungerer dette litt stillere rommet i forestillinga som et rom for kontemplasjon. Hva er nå dette med romantikken? – kan man for eksempel sitte og tenke på. Romantisk kunst har i mange sammenhenger vært sett på som virkelighetsfjernt og fy-fy de siste årene. Hva kan vi lære av romantikken? Tør vi å gi oss hen til følelsene? Er det kanskje strengt nødvendig å gi seg hen til følelsene?

 

Hva er ulven?

I vår verden er ulven nærmest utryddet – både billedlig og bokstavelig. Eller er den det? Dette er også noe denne forestillinga undersøker. Den fysiske ulven er knapt en fare. Seksualiteten er så gjennomanalysert i alle bauger og kanter og i alle kanaler at den knapt kan ses på som et farlig område for verken unge eller gamle å bevege seg inn på. Eller? Forestillinga lar på en måte ulven representere en sterk kraft – nærmest en urkraft – som finnes og som kan utfordre det bestående, både på et kollektivt og et individuelt plan.

Mot slutten av forestillinga er danseren ikledd en svart parykk. Hun jobber med en ildrød leppestift. Først sensuelt og tradisjonelt kvinnelig forførende. Etter hvert mer voldsomt. Hele stiften går med til å smøre inn lepper, tenner og utover ansiktet. Voldsomhet, lidenskap, begjær møtes. Hun kysser/spiser på armene sine. Den røde leppestiften gjør armene blodrøde. Denne smått seksuelle akten får et rituelt preg.

Lyden av tecnomusikken blir sterkere. Det er som om vi har vært i denne lysningen i skogen og fulgt Rødhettes rituelle handlinger før vi ledes av lyden ut igjen. Publikum blir denne kvelden sittende ganske lenge etter at forestillinga er ferdig, før applausen begynner. Det er egentlig ingen tvil om at komposisjonen er ferdig, det er som om publikum er igjen i en slags transe.

Nationaltheatret: REVISOREN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Tynn komediesuppe

Revisoren vil gjerne at vi skal le av oss selv, men lykkes ikke helt

 

Av Elin Lindberg

 

"Nationaltheatret - Revisoren Regi: Catrine Telle

Oversatt av Geir Kjetsaa. Bearbeidet av Njål Helge Mjøs og Catrine Telle

Regi: Catrine Telle

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 7.februar 2015

 

På vei hjem fra premieren på Revisoren på Nationaltheatret ble jeg sittende ved siden av to unge kvinner på den stappfulle trikken. Ufrivillig kom jeg til å overhøre samtalen deres. De var studenter, forsto jeg, og de hadde akkurat vært og sett den samme forestillinga som jeg hadde sett. Jeg satt og så ut av vinduet og gjorde mitt beste for å se ut som om jeg satt i mine egne tanker, men samtalen til de to studentene festet seg.

–       Jeg ble så fryktelig trøtt av den forestillinga.

–       Jeg lurer på hvor lenge sånt teater kommer til å overleve. Du så jo at det var bare gamle folk der.

–       Men skuespillerne på scenen hadde det gøy. Ja, har du fått deg fast jobb på Nationaltheatret, har du gjort en god deal.

–       Kanskje det dør ut når de gamle folka dør?

Jeg tenker med meg selv at det er kanskje slik det kommer til å gå, for Revisoren på Nationaltheatret var en ganske så gammelmodig og støvete affære.

 

Gogol fra Ukraina

Nikolaj Gogol ble født i Ukraina i 1809, og han bodde sitt forholdsvis korte voksne liv i Petersburg (han ble 43 år). Han er først og fremst kjent som satiriker. Hans mest kjente verk er nok Nesen (som kom ut samme år som Revisoren hadde urpremiere – i 1836). I Nesen våkner kollegieassessor Kovaljov opp en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Seinere på dagen møter han nesen sin ikledd en statsrådsuniform. Denne formen for absurd humor er det egentlig ikke i Revisoren. Her er det mest klassisk forvekslingshumor.

Gogol – #humor #satire #Ukraina. Det klinger i utgangspunktet svært aktuelt. Vi har nylig sett at satire og humor kan bringe millioner av mennesker ut i gatene for å vise sin støtte til ytringsfriheten. Hvordan krisen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet. Uansett har nok verken franske satiremagasin eller krisen i Ukraina noe som helst å gjøre med Revisoren på Nationaltheatret.

 

En kontrollør fra storbyen

I en liten by et eller annet sted i Russland går livet sin skjeve gang. Catrine Telle og kompani forteller historia som et slags eventyr fra en noe forgangen tid. I åpningsscenen er det kvinnfolkene som framstår som dem som ordner opp. Det tjuvkobles elektrisitet fra en stolpe som allerede er overfylt av ledninger slik at gnistene står i været. Det fikses og ordnes. En vannpost er i ustand – ”er det en rørlegger i salen”, roper ei kone (Mari Maurstad). De driftige kvinnfolkene hjelper til å heise opp sceneteppet, slik at stykket kan komme i gang.

Vi møter borgermesteren (Anders Mordal) som har fått et brev fra fetteren sin som er vannverksjef (husker dere han der vannverksjefen, publikum?), om at det skal komme en statlig kontrollør – en revisor. Dette er ikke godt nytt for verken ham eller resten av småbyens ”gutteklubben Grei”. Alle har de sine svin på skogen. Statlige penger puttes i egen lomme, sjefsstillinger er besatt av udugelige menn som innehar åremålsstillinger i periode etter periode. Sykehussjefen Zemljanika (Per Christian Ellefsen) i en kvalmt skitten legefrakk bryr seg ikke om pasientene lever eller dør. Sengene på sykehuset hans er like skitne som ham selv og alt de syke får er kokt kål. Rektor Kholpov på byens skole (Kai Remlov) lider av sykelig autoritetsangst og har ikke styring på verken lærere eller undervisning. Dommer Ljapkin-Tjapkin (Erik Hivju) er gjennomkorrupt og er mer interessert i harejakt og damer enn i lov og rett. Politiet er en gjeng fylliker. Godseierne i byen, Pjotr Bobsjinskij (Øystein Røger) og Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) er noen sulliker. I likhet med mennene er borgermesterens kone (Anne Marie Ottersen) og dattera (Mariann Hole) også bare opptatt av å mele sin egen kake. Kvinnene er allikevel de eneste som har noe å vinne på et besøk av en revisor – her kan det komme en mann til dattera. Postmester Ivan Sjpekin (Nils Goldberg Mulvik) har fullstendig oversikt over alt og alle fordi han i hemmelighet åpner og leser både inngående og utgående post.

En ung mann (Jan Gunnar Røise) ankommer altså byen med tjeneren sin (Hermann Sabado). Alle tror at dette er den beryktede revisoren. Den fattige unge mannen utnytter situasjonen og så har vi forviklingskomedien gående.

 

Humor

Det finnes mange muligheter for både situasjonskomikk og karikerte figurer her, men det fungerer bare sånn halvveis. De fleste av skuespillerne er gode komedieskuespillere med god timing. De har en fin lekenhet.  Men forestillinga fungerer allikevel ikke helt som komedie. Vi ler høyt et par ganger og la oss sjarmere noen steder, men man blir – slik en av de to unge studentene sa på trikken – litt trøtt av det hele. Et par steder blir forsøkene på seksualisert buskishumor bare kleint.

Like før ”revisoren” skal forlate småbyen med lommene fulle av penger som han har lånt av byens menn, kommer kvinner og menn til ham som om han skulle være en frelser. De ber ham skaffe dem et bedre liv. Scenen minner litt om Monty Python-filmen Life of Brian – også en forvekslingskomedie – der folket strømmer til Brian for å bli frelst.

Noen steder minner forestillinga litt om tv-serien Lilyhammer. Her har vi et fiktivt sted der innbyggerne er noen originale skruer og det er mye triksing og fiksing. Men i denne serien skapes det et spenn mellom en slags normalitet og noe overdrevet, det gir en dynamikk som kanskje er grunnen til at serien er blitt populær.

Mot slutten sier borgermesteren ut mot publikum at ”dere ler av dere selv”. Det ser ikke ut som han tror helt på det selv. Og vi gjør nok kanskje ikke det vi heller. Eventyret om småbyen i Russland med sine originale innbyggere når oss ikke slik at vi kan identifisere oss med dem. Dette blir ingen storslått komedie med brodd. Noen skarp samfunnssatire om korrupsjon blir det dessverre heller ikke, selv om både skuespillere og regissør jobber hardt for at det skal fungere. Hvor lenge kommer sånt teater til å overleve?

 

 

Verdensteatret: HANNAH

elinlindberg8

Promo+HANNAH63

Mennesket i verden

 

I Verdensteatrets nye forestilling er det rommet som spiller hovedrollen. Mennesket er lavmælt og ydmykt i sin levendegjøring av rommet.

 Av Elin Lindberg

 

Verdensteatret: HANNAH

Av og med: Asle Nilsen, Pjotr Pajchel, Eirik Arthur Blekesaune, Torgrim Torve, Niklas Adam, Janne Kruse, Ali Djabbary, Martin Taxt, Elisabeth Carmen Gmeiner og HC Gilje.

Ultimafestivalen, Henie Onstad Senter, 10.09.2017

 

Verdensteatret har siden starten i 1986 arbeidet tverrkunstnerisk. På 2000-tallet har dette kunstkollektivet forsket mye på bruk av ny teknologi i scenekunsten sin. Arbeidene deres har de siste årene vært komplekse lyd- og romrelaterte verk. Det er hele tiden et fokus på øyeblikket i kunsten til Verdensteatret. Live-situasjonen møtes med respekt og alvor.

 

Reisen

Flere av Verdensteatrets produksjoner har de siste årene vært preget av reiser de har foretatt – uten at dette nødvendigvis er hovedsporet i forestillingene. Det kan være bilder som dukker opp som projeksjoner – kanskje objekter relatert til en reise som er blitt en del av en audiovisuell scenekonstruksjon. Verdensteatret forteller historier og de forteller ikke historier. De er ikke opptatte av å presentere noen handling. Forestillingene deres er åpne og fulle av fragmenter som til sammen kan bli mange fortellinger. I forestillinga Konsert for Grønland (2006) lå den reisen gruppen hadde foretatt til Grønland som et bakteppe, eller kanskje som en påminnelse om at Grønland finnes. Verdensteatret pekte ikke på noe som har med de aktuelle forholdene på den store øya: Ingenting om at den store innlandsisen er i ferd med å smelte, ingenting om all alkoholismen og fattigdommen som finnes der. Dette er saker vi må finne ut av selv.

 

Mørkets hjerte

Verdensteatret har foretatt to reiser på Mekongelva. Dette er et område som er blitt mytisk på grunn av Frances Ford Coppolas film Apokalypse nå fra 1978. En film som igjen refererer til Joseph Conrads bok Mørkets hjerte (1902). Da de i 2016 tok den samme reisen på Mekong som de hadde foretatt ti år tidligere fokuserte de på gjentakelsens natur og stilte seg spørsmålet om repetisjon i det hele tatt er mulig. Linken til produksjonen Hannah er litt uklar – slik den ofte er i Verdensteatrets produksjoner uten at det påvirker verkets kvalitet i det hele tatt, vi skaper oss våre egne historier i møtet med verket, om vi har behov for det.

Verdensteatret skriver i programmet til forestillinga som ble spillt på Henie-Onstadsenteret på Høvikodden under Ultimafestivalen 2017 at: «Materialet er inspirert av geologisk utvikling og hvordan fysiske objekter påvirker omgivelsene over lange tidsspenn, og utforsker overgangstilstander og reiser gjennom utfordrende fysisk og emosjonelt terreng.»

 

Organisk-syntetisk, syntetisk-organisk

Verdensteatret består i dag av videokunstnere, data-animatører, lydinstallatører, musikere, skuespillere og en maler. De arbeider fram verkene sine etter en flat struktur. Til HANNAH har Verdensteatret skapt en serie audiovisuelle komposisjoner generert via et elektronisk feedbacksystem. I flere av produksjonene sine, har gruppen arbeidet med å gjøre organiske uttrykk syntetisk – og motsatt: å gjøre syntetiske uttrykk organiske.

Det første som møter oss i HANNAH er en liten maskin som står og durer alene på gulvet. Maskinen kan minne om en slags høyttaler med trakt/hals. Objekter, de fleste i metall, ligger rundt på golvet. Scenen er dekket inn av skjermer. Små uidentifiserbare lyder høres bak skjermene. Den lille maskinen kommer med sine durende utbrudd. Dette fyller tiden og rommet en god stund.

 

Mennesket i rommet

Scenegulvet er dekket av aluminiumfolie. Det knitrer når det første mennesket kommer inn i rommet. De er en mann med caps. Han setter seg. Han puster. Han klapper. Klappet blir gjort syntetisk og lyder tørt og fremmed. Mannen med caps flytter seg til en ny stol. Han puster, han holder pusten. Han klapper et par klapp. Han repeterer handlingen sin – ikke mekanisk, men organisk. Repetisjonen gir et meditativt preg. Handlingen tar tid fordi den gjentas. Vi får et tidrom til å reflektere i og til å være tilstede i.

 

Skyggeteatret

Verdensteatret bruker ofte en form for skyggeteater i forestillingene sine. De er svært bevisst på det visuelle uttrykket. Det visuelle uttrykket i HANNAH er kanskje noe av det mest «ryddige» jeg har sett i arbeidene deres på ei stund. De forskjellige visuelle og lydlige elementene får god plass hver for seg. Det gir rom for en melankoli. Tiden er lang og seig – uten å være på noen måte å føles meningstom og langtekkelig. Øyeblikkene er fylt, kanskje på grunn av en nennsom og presis komposisjon og sammenstilling av de visuelle og lydlige elementene.

Skyggeteateret kombinerer dataanimerte projeksjoner og silhuetter og skygger av objekter. Objektene er ofte mekaniske og finurlig konstruerte. De dataanimerte projeksjonene/arbeidene i HANNAH består noen steder av bevegelige «svarte hull». Det er mulig det er det mennesketomme ved animasjonene som gjør at de tidvis oppleves som skremmende. Aktørene manipulerer rommet slik at vi får en opplevelse av at rommet lever sitt eget liv. Det skaper ensomhet, men vi blir også minnet på at mennesket selv bare er en liten del av universet.

 

Sidestilling?

Sidestilt dramaturgi har vært et begrep som har blitt brukt om Verdensteatrets arbeider. Alt er like verdig eller likeverdig. I HANNAH henger en pinne fra taket, den beveger seg i rommet. På en stol, halvveis inn i bak en skjerm som rammer inn scenegulvet, sitter en mann og spiller tuba. En annen mann spiller stortromme. Han sitter også helt i utkanten av scenen. Objektene får spille hovedrollen. Er det kanskje slik at produksjonen antyder at mennesket har trukket seg tilbake slik at objektene og rommet selv får hovedfokus?

 

Publisert i Ånd i hanske 2-2017

 

 

Torshovtearet: STORMEN

elinlindberg8

Torshovteatret-Stormen-skjerm4

Feelgoodshakespeare

Vellykka, vital og gjennommusikalsk versjon av Stormen som litt lett familieforestilling

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: STORMEN

Bearbeidet av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Gjendiktet av André Bjerke

Regi: Morten Cranner

Scenografi og kostymedesign: Carle Lange

Lyddesign: Sven Erga

Maskør: Greta Bremseth

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Med: Jan Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Herbert Nordrum, Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll

Torshovteatret, 26.januar 2016

 

Stormen på Torshovteatret alluderer til Arne Nordheims Stormen i opptakten til forestillinga. Fuglesang. Men ikke den klare, metalliske og litt faretruende klangen som hos Nordheim. På Torshovteatret er fuglesangen innsmigrende, det er opptak av ekte, autentisk fuglesang. Tonen settes, en naturlig og ungdommelig tone.

 

Forgjengeligheten

Stormen er full av kontraster. Stykket spiller på kontrast mellom generasjonene, mellom natur og kultur, liv og død, drøm og virkelighet, hevn og tilgivelse. Mange krefter støter sammen i dette stykket som er kjent som det antakeligvis siste av Shakespeares scenetekster. Her møter vi Antonio (Herbert Nordrum), hertugen av Milano. Etter en storm stander han på en øde øy med følget sitt. Det er ingen tvil om hvor han kommer fra for han går dresskledd med et rødt og svart Milan-skjerf om halsen. Det røde har gitt fotballklubben AC Milan tilnavnet Diavolo (djevel), det svarte er med for å skremme motstanderne. Dette kler den kampglade Antonio som styrtet sin bror Prospero (Jan Sælid), den rettmessige hertugen av Milano, og tok makten selv. Prospero ble sendt ut på havet med sin lille datter Miranda (Kjerst Botn Sandal) for å havne på ei magisk øy i havet. Alonso (Håkon Ramstad) er i Shakespeares stykke konge i Napoli. Han har det blå og hvite skjerfet til fotballklubben Napoli på seg (SSC Napoli har azzurri – «de himmelblå» – som kallenavn). Som en kontrast til de voksne og dresskledde, men noe gutteaktige, adelige, står Ferdinand (Bernhard Arnø) som er Alonsos sønn. Han har en T-skjorte med WWF (World Wild Wide Fund for Nature) på brystet og er en ihuga miljøforkjemper. Øya de strander på har i de tolv årene etter han ble styrtet i Milano, vært Prosperos herredømme. Her styrer han over luftånden Ariel (Anne Krigsvoll) – som hadde en finger med i spillet med både stormmaning og båtforlis. Han styrer også over jordånden Caliban (også Anne Krigsvoll) som i denne oppsetninga ikke kommer seg opp av jorda, men titter som en muldvarp opp fra et hull i scenegolvet, klagende og kuet. Krigsvoll er som alltid gjennomseriøs med en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Det er storm, krefter støter sammen. Hvordan ser verden ut når vinden løyer?

 

Lekent

Ei diger vippehuske strekker seg diagonalt over det runde gulvet på Torshovteatrets scene. Huska kan snurre rundt 360 grader. Den er rufsete og ser ut som om den er bygd av ilanddrevet søppel. Den har et lekent preg, det er ei huske, men kan også fungere som et skip i storm, eller ei bru. Den gjør det også mulig å lettvint komme seg fra scenegulv til galleri og utvider dermed spillerommet. Huska, eller brua, kan spilles på. Den er et instrument. Det understreker det magiske ved øya og Prosperos verden, og det musikalske i forestillinga. Andre egenartede instrumenter blir også brukt, blant annet det elektroniske instrumentet theremin som gir lyd fra seg uten at man tar på det, men ved at man beveger hendene mellom to elektroder, eller antenner. Prospero tryller fram musikken ved hjelp av sine magiske evner.

Ved foten av huska, eller brua, ligger en del søppel som fungerer mest som en slags pynt. Gjenbruk oppstår allikevel ved at aktørene i et skyggespill er laget av kjøkkenutstyr som gaffel – kongen Prospero med krone, visp – Miranda med krøller og oppvaskkoster – palmer på øya de kommer til. Det hele gir forestillinga et lekent, barnlig og sympatisk preg. Røyk, røde laserlys og voldsom stormmusikk kommer nært innpå publikum på Torshovteatret. Så nært at det nesten, men nok bare nesten, blir litt i overkant skummelt for de aller yngste av publikum i denne familieforestillinga, observerer jeg.

 

På de unges side

Miljøvern er et viktig tema i forestillinga. Og de unge står i sentrum. Det hele starter med Miranda som står høyt oppe på huska og ser utover med en kikkert laget av to plastflasker. Hun ser utover mot løsninger på deres strandethet – og kanskje i overført betydning etter løsninger på fastlåste problemer som klimakrisa. Faren Prospero ser innover mot sin egen hevntørst og bitterhet. Miranda balanserer på kanten til voksenlivet. Kjersti Botn Sandal spiller hennes ungdommelige vitalitet troverdig og godt. Ensemblet har samarbeidet med Metrologisk institutt i forbindelse med oppsetninga. Bernhard Arnø som den intense miljøvernnerden Ferdinand presenterer en masse vitenskapelig materiale for oss. Han forklarer Jordas klimabudsjett og klimatiske skrekkscenarier. Miranda er dypt fascinert og engasjert hun også, men kanskje mest i miljøforkjemperen sjøl – «Kan vi ikkje berre kline?», spør hun og understreker at dette er en romantisk komedie.

De voksne er i forestillinga dyttet noe i bakgrunnen. De er opptatte av sin egen grådighet, sitt maktbegjær, sin kamp og hevn. Ferdinand retter spark mot det voksne og etablerte, han er lei av disse sjølhøytidelige miljøaktivistene som bare er opptatte av flere sykkelveier. Ansvaret legges over på de unge. Verden ønsker seg her fri fra det gamle styresettet. Naturen, som Ariel og Caliban kan sies å representere, lengter etter å bli fri fra den gamle Prosperos jerngrep. Tillit, men også en form for ansvarsfraskrivelse og slapphet, ligger i det å skyve arbeidet med å få klimaskuta på rett kjøl igjen, over på ungdommen.

 

Drøm og virkelighet

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn…», Prosperos berømte ord understreker ikke bare menneskets forgjengelighet, men også teatrets. Det blir også et minneord over William Shakespeare selv som døde for akkurat 400 år siden. Sælid som Propero, blåser elegant en imaginær forestillings- og livsflamme ut som avslutning.

Stormen på Torshov har et friskt og et både fantasifullt og jordnært preg. Dramaturgien fungerer svært godt. Shakespeares tekst forsvinner ikke i alt det nye som er lagt til. Her bør skoler og ungdom kjenne sin besøkelsestid for dette er god formidling av Shakespeares Stormen!

 

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

 

 

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

elinlindberg8

Mørk og desillusjonert –  it’s a man’s world

New York-forestillinga The God Projekt viser den mannlige eneherskeren som utilstrekkelig i sitt skapelsesarbeid, mens det drømmes om en tapt urtilstand der Den Store Mor var dominerende.

AV ELIN LINDBERG

20 ProjekRT2688

Lone Wolf Tribe Production: THE GOD PROJEKT

Presentert av La MaMa, i samarbeid med Untitled Theater Company No.61

Regi, tekst, dukker: Kevin Augustine

Medforfatter og medregissør: Edvard Einhorn

Scenografi og videodesigner: Tom Lee

Dukkespillere: Joseph Garner og Emily Marsh

La MaMa, Ellen Stewart Theatre, New York, 6.oktober 2016

 

La MaMa Experimental Theater Club i East Village i New York feirer jubileum. Det er 55 år siden Ellen Stewart etablerte teatret. Hun døde i 2011, 91 år gammel, men det er som om hun går igjen i rommene i teatret, La MaMa har fortsatt i hennes ånd. Dette har siden starten vært en av New Yorks viktigste scener for ny scenekunst. Ellen Stewart mente at det var kunstnerne selv som skulle lede sitt eget arbeid. Hun ga støtte og arbeidsrom til både ferske og etablerte teaterkunstnere. Her har legendariske størrelser som Tadeusz Kantor, Robert Wilson og Philip Glass spilt.

Den kvelden jeg besøkte La MaMa åpnet teatret arkivene sine – et museum over forestillingene som er spilt i årenes løp. Her er filmer av forestillinger, plakater, bilder, program, scenografielementer, dukker, masker og objekter. Kunstnere som har vært knyttet til La MaMa i en årrekke viser oss rundt. Man kan bli nostalgisk av mindre, og det er bare å bøye seg i støvet for alt det interessante arbeidet som har foregått her.

 

I begynnelsen skapte Gud

I Lone Wolf Tribes produksjon The God Projekt sitter Gud (Kevin Augustine) høyt opp på et stillas av tre i en slitt lenestol med apen sin på fanget (assosiasjonene går til salige Michael Jackson med apen Bubble). Han er kledd i en slags tynn slåbrok. Han har på seg tettsittende gummimaske og solbriller. På galleriet ved siden av stillaset sitter Den Himmelske Assistenten (Edvard Einhorn). Under stillaset ligger dyrefeller – reve- og bjørnesakser og skjeletter og beinrester.

Sjarmerende musikk spilles – «Dancing cheek to cheek». Gud er opptatt med å skape. Vi får presentert den kristne skapelsesberetningen. Det er mennesket som står for tur. Gud jobber og jobber, men det er komplisert. Hjertet er plundrete å få til. Og så er det tarmer, armer og så videre. Gud har mye å gjøre. Den Himmelske Assistenten melder om at det stadig kommer inn telefonsamtaler og meldinger. Folk ber og ber. Nå har Gud 47 billioner ubesvarte meldinger på svareren sin. Publikum har fått utdelt lapper med bønner. Den Himmelske Assistenten går rundt med mikrofon og får flere i publikum til å lese opp de utdelte bønnene sine. Etterpå leser resten av publikum sine bønner i kor. Ideen er god, men den får litt lite rom slik at effekten forsvinner litt i Guds og Den Himmelske Assistentens egne ordflommer.

 

Gudfaren

Med så mye å gjøre er det ikke rart det går litt rundt for Gud. Han har mange skjeletter i skapet – eller kjelleren – der gjemmes det uferdige skapninger som blir mesterlig ført av dukkespillerne Joseph Garner og Emily Marsh.

Gud klager på Jesus: «Han kommer aldri og besøker meg». Gud slenger rundt seg med Jesusvitser: «Jesus is black – he calls everybody brother», og: Hva er forskjellen på et bilde av Jesus og Jesus selv? Du trenger bare en spiker for å henge opp bildet.

Noen av vitsene er ganske sexistiske og ikke særlig morsomme. Gud framstår som en grinete, gammel gris.

«Det er noe som mangler», sier Gud. Han har ennå ikke gjort noe framstøt for å skape kvinnen. Han begynner å fortelle sin blodige historie. Han forteller om en urtid – partytime – da levde det mange guder. Han hadde en kvinne i livet sitt – problemet hans var at hun var alles kvinne. Som en skikkelig mafiaboss drepte han derfor de andre gudene og ga Moses de ti bud der det første budet er: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Han drepte kvinnen. Nå savner han henne.

 

Urmoderen

Det er kvinnebildet som er mest problematisk i The God Projekt. Den kvinnen mannen Gud savner, er representert ved en stor, muskuløs arm med tatoveringer på og et like muskuløst, tatovert bein. Bildet av henne viser både til en fri og selvstendig kvinne, men også til en kvinne som var der som mannens trøst: «Hun kunne roe meg ned», sier Gud. «Hun tok med seg det vakre inn i verden», sier han og forteller om blomstene som døde da hun ble drept – kvinnen knyttes til det vakre og skjønne.

Lengselen tilbake til en paradisisk urtilstand der verden ikke var patriarkalsk er problematisk. Den virker eskapistisk og passiviserende. Vi vet dessverre lite om disse matriarkalske kulturene, men vi liker å tro at de fantes. Det blir problematisk at den fraværende kvinnen dyrket og opphøyd, de kvinnelige verdiene blir noe fjernt og uangripelig. Gud kan bare fortsette i samme spor som før – han er jo mann, han kan unnskylde seg med sin utilstrekkelighet. Det blir veldig sytete.

 

Gud forlate oss

Gud forlater den uferdige Adam. Gud drar på seiltur. Det ufullstendige mennesket er igjen i verden alene. Og det er kanskje like godt. Kevin Augustines Gud er forferdelig statisk. Det er ikke et godt valg å bruke en stramtsittende gummimaske – i hvert fall ikke hvis ikke masken blir spilt. Gummimasken som gjør Gud til en gammel skallet mann med solbriller, gjør seg godt på fotografi, men fungerer ikke på scenen. Gud er død fra begynnelse til slutt. Karakteren som dominerer forestillinga er på grunn av denne maska helt statisk, det blir dessverre forestillinga også. Selv en gummimaske må spilles for at den skal få liv.

Det er en selvfølge at kvinnen også er en skaper. Det blir derfor noe litt gammelmodig over dette prosjektet. Det slår inn åpne dører. Og hvor uskyldig og god er nå denne kvinnen? Vi befinner oss i USA, like før presidentvalget. Dette er forestillingas kontekst. Det er en selvfølge at også en kvinne kan bli president av verdens mektigste land. Men denne kvinnen er jo ingen fredsforkjemper. Hun støtter like mye opp om våpenbruk og krigføring som hvilken som helst mannlig president. Kvinnen er faktisk ikke så ulik mannen. I denne forestillinga var hun bare fraværende.

Augustine skriver i programmet at partnerskap mellom det kvinnelige og det mannlige er det han søker, men det kommer ikke fram i The God Projekt. Her forlater Gud, faren, sin uferdige sønn. Han får ikke til å skape en hel sønn alene uten mor. Han gir opp og drar på fisketur i stedet.

 

 

 

 

Publisert i Tidsskrift for figurteater – Ånd i hanske 2016