Verdensteatret: HANNAH

Mennesket i verden

 

I Verdensteatrets nye forestilling er det rommet som spiller hovedrollen. Mennesket er lavmælt og ydmykt i sin levendegjøring av rommet.

 Av Elin Lindberg

 

Verdensteatret: HANNAH

Av og med: Asle Nilsen, Pjotr Pajchel, Eirik Arthur Blekesaune, Torgrim Torve, Niklas Adam, Janne Kruse, Ali Djabbary, Martin Taxt, Elisabeth Carmen Gmeiner og HC Gilje.

Ultimafestivalen, Henie Onstad Senter, 10.09.2017

 

Verdensteatret har siden starten i 1986 arbeidet tverrkunstnerisk. På 2000-tallet har dette kunstkollektivet forsket mye på bruk av ny teknologi i scenekunsten sin. Arbeidene deres har de siste årene vært komplekse lyd- og romrelaterte verk. Det er hele tiden et fokus på øyeblikket i kunsten til Verdensteatret. Live-situasjonen møtes med respekt og alvor.

 

Reisen

Flere av Verdensteatrets produksjoner har de siste årene vært preget av reiser de har foretatt – uten at dette nødvendigvis er hovedsporet i forestillingene. Det kan være bilder som dukker opp som projeksjoner – kanskje objekter relatert til en reise som er blitt en del av en audiovisuell scenekonstruksjon. Verdensteatret forteller historier og de forteller ikke historier. De er ikke opptatte av å presentere noen handling. Forestillingene deres er åpne og fulle av fragmenter som til sammen kan bli mange fortellinger. I forestillinga Konsert for Grønland (2006) lå den reisen gruppen hadde foretatt til Grønland som et bakteppe, eller kanskje som en påminnelse om at Grønland finnes. Verdensteatret pekte ikke på noe som har med de aktuelle forholdene på den store øya: Ingenting om at den store innlandsisen er i ferd med å smelte, ingenting om all alkoholismen og fattigdommen som finnes der. Dette er saker vi må finne ut av selv.

 

Mørkets hjerte

Verdensteatret har foretatt to reiser på Mekongelva. Dette er et område som er blitt mytisk på grunn av Frances Ford Coppolas film Apokalypse nå fra 1978. En film som igjen refererer til Joseph Conrads bok Mørkets hjerte (1902). Da de i 2016 tok den samme reisen på Mekong som de hadde foretatt ti år tidligere fokuserte de på gjentakelsens natur og stilte seg spørsmålet om repetisjon i det hele tatt er mulig. Linken til produksjonen Hannah er litt uklar – slik den ofte er i Verdensteatrets produksjoner uten at det påvirker verkets kvalitet i det hele tatt, vi skaper oss våre egne historier i møtet med verket, om vi har behov for det.

Verdensteatret skriver i programmet til forestillinga som ble spillt på Henie-Onstadsenteret på Høvikodden under Ultimafestivalen 2017 at: «Materialet er inspirert av geologisk utvikling og hvordan fysiske objekter påvirker omgivelsene over lange tidsspenn, og utforsker overgangstilstander og reiser gjennom utfordrende fysisk og emosjonelt terreng.»

 

Organisk-syntetisk, syntetisk-organisk

Verdensteatret består i dag av videokunstnere, data-animatører, lydinstallatører, musikere, skuespillere og en maler. De arbeider fram verkene sine etter en flat struktur. Til HANNAH har Verdensteatret skapt en serie audiovisuelle komposisjoner generert via et elektronisk feedbacksystem. I flere av produksjonene sine, har gruppen arbeidet med å gjøre organiske uttrykk syntetisk – og motsatt: å gjøre syntetiske uttrykk organiske.

Det første som møter oss i HANNAH er en liten maskin som står og durer alene på gulvet. Maskinen kan minne om en slags høyttaler med trakt/hals. Objekter, de fleste i metall, ligger rundt på golvet. Scenen er dekket inn av skjermer. Små uidentifiserbare lyder høres bak skjermene. Den lille maskinen kommer med sine durende utbrudd. Dette fyller tiden og rommet en god stund.

 

Mennesket i rommet

Scenegulvet er dekket av aluminiumfolie. Det knitrer når det første mennesket kommer inn i rommet. De er en mann med caps. Han setter seg. Han puster. Han klapper. Klappet blir gjort syntetisk og lyder tørt og fremmed. Mannen med caps flytter seg til en ny stol. Han puster, han holder pusten. Han klapper et par klapp. Han repeterer handlingen sin – ikke mekanisk, men organisk. Repetisjonen gir et meditativt preg. Handlingen tar tid fordi den gjentas. Vi får et tidrom til å reflektere i og til å være tilstede i.

 

Skyggeteatret

Verdensteatret bruker ofte en form for skyggeteater i forestillingene sine. De er svært bevisst på det visuelle uttrykket. Det visuelle uttrykket i HANNAH er kanskje noe av det mest «ryddige» jeg har sett i arbeidene deres på ei stund. De forskjellige visuelle og lydlige elementene får god plass hver for seg. Det gir rom for en melankoli. Tiden er lang og seig – uten å være på noen måte å føles meningstom og langtekkelig. Øyeblikkene er fylt, kanskje på grunn av en nennsom og presis komposisjon og sammenstilling av de visuelle og lydlige elementene.

Skyggeteateret kombinerer dataanimerte projeksjoner og silhuetter og skygger av objekter. Objektene er ofte mekaniske og finurlig konstruerte. De dataanimerte projeksjonene/arbeidene i HANNAH består noen steder av bevegelige «svarte hull». Det er mulig det er det mennesketomme ved animasjonene som gjør at de tidvis oppleves som skremmende. Aktørene manipulerer rommet slik at vi får en opplevelse av at rommet lever sitt eget liv. Det skaper ensomhet, men vi blir også minnet på at mennesket selv bare er en liten del av universet.

 

Sidestilling?

Sidestilt dramaturgi har vært et begrep som har blitt brukt om Verdensteatrets arbeider. Alt er like verdig eller likeverdig. I HANNAH henger en pinne fra taket, den beveger seg i rommet. På en stol, halvveis inn i bak en skjerm som rammer inn scenegulvet, sitter en mann og spiller tuba. En annen mann spiller stortromme. Han sitter også helt i utkanten av scenen. Objektene får spille hovedrollen. Er det kanskje slik at produksjonen antyder at mennesket har trukket seg tilbake slik at objektene og rommet selv får hovedfokus?

 

Publisert i Ånd i hanske 2-2017