Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

Publisert i Marg 3-4 2011

War-Sum-Up1.jpg
foto Gunars Janaitis

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

Regi: Kirsten Dehlholm

Musikk: Santa Ratniece, Gilbert Nouno, Jamie McDermott og The Irrepressible

Libretto: Tekster fra klassisk Noh-teater redigert av Willie Flindt

Oppført av Latvian Radio Choir

Ultimafestivalen, Den norske opera og ballet, 8.september 2011

 

WOW !

– Sofistikert, presist og svært berørende om krigens natur

 

Hotel Pro Forma klarer å si noe aktuelt og essensielt om sivilisasjon, menneske og krig med presisjon, kompleksitet og dybde. Dette er bare rett og slett mesterlig! Alt dette mens Danmark selv deltar i krig.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Kirsten Dehlholm er den kunstneriske hoveddrivkraften bak Hotel Pro Forma som har base i Danmark. Kompaniet har produsert forestillinger siden 1985,verk der det visuelle formspråket er i forgrunnen. Arbeidene deres er preget av perfeksjonisme og en eksepsjonell fysisk, visuell og faktisk også – eksistensiell presisjon. I møte med arbeidet deres kommer jeg til å tenke på det jeg nettopp har lest i en bok som en annen scenekunstner som bor i Danmark, har skrevet – Julia Varleys Notes from an Odin Actress: ”Precision – giving life to a gesture that can only be so, an action that contains all its intensions – is the only real foundation on which I can always lean.” Presisjonen gir arbeidet alvor og viktighet.

Hotel Pro Forma kaller seg ”et internasjonalt laboratorium for performance og installasjon” som jobber tverrfaglig og undersøkende – bakgrunnen for verkene kan være nesten naturvitenskaplige i sin måte å drive reseach på. Strukturene i forestillingene er ofte forankret i musikk, arkitektur, billedkunst. Hotel Pro Forma er ikke så interessert i tradisjonelle teaterelementer som plot, historie, tekst eller dramaturgi. Verkene presenterer musikalske og visuelle verdener, ofte ved hjelp av ny teknologi.

 

Manga og noh-teater

Et av elementene Hotel Pro Forma bruker i dette verket er den japanske tegneserieformen manga. Dette er egentlig en gammel kunstform, men vi kjenner den kanskje best fra populærkulturelle, manga-aktige fenomen som Pokemon. Figurer med store øyne og handling som innbefatter kamp og action.

Noh-teater er en gammel, japansk teaterform. Kjennetegnet ved sin strenge disiplin og stilisering. Ved å bruke disse elementene i forestillinga skapes det ytterligere dybde.

Hotel Pro Formas forestilling gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er uhyre kompleks og lagdelt. Den er vel egentlig ubeskrivelig. Jeg vil i det følgende formidle hva jeg opplevde:

”The battle is about to begin – tomorrow is all decided “

Forestillinga begynner med at en kvinne i gul drakt står foran på scenen og spiller en folketone på en liten spilledåse. Hun ser ut som en ganske vanlig dansk, middelaldrende kvinne. Rundt henne ligger det bord, stoler og kjøkkenredskaper i uorden. Kvinnen begynner å synge og avslører gjennom det at hun er en fantastisk sopran og tilhører det prisbelønte latviske radiokoret. Librettoen er på japansk, den oversettes til engelsk på skjermen over scenen.

 

“oh, this hatred! Now I shall strike back”

Koret avdekkes, det er visuelt sterkt og lamentasjonen deres er til å få gåsehud av. De er ikledd kunstferdige, skulpturelle kreasjoner som gir assosiasjoner både til gamle japanske krigere, 1960-talls-science fiction og til snobbete moteshow.

Foran på scenen kvinnen i den gule drakten. Hun er i en hjemlig atmosfære. ”When I am cruel towards another person – it will turn against myself”. Kvinnens verden er tilsynelatende uberørt av krigens realitet som kanskje koret representerer, men krigen er farlig nær. Det blir umulig å la være å assosiere til kvinnene som venter hjemme på sine kjærester, ektemenn, sønner som er en del av Natos styrker, for tiden i Afghanistan. Krigen er her. Lamentasjonen er usigelig rørende – og svært komplisert med sine kløster og avanserte harmonier. Herregud for et kor!

Vokalt presenterer de en arketypisk soldat. Manga-illustrasjonen viser en ung, muskuløs mann. Den gulkledde kvinnen rydder i det hjemlige rommet, renser det så å si. Lyset er nå slik at koret får et mer nærværende, menneskelig preg. De starter med å brette papirfly – en helt uskyldig og leken handlig. I et glimt fylles hele sceneskjermen med et krigsfly – en drone. Et grotesk og effektivt krigsverktøy. Bare et lite glimt. Ingenting blir tværet ut, men vi fylles av en uendelig tristhet. Nå kommer lister av fragmenter fra diagnoser på posttraumatisk stressyndrom over skjermen koblet til hvert sitt spesielle kjemiske navn – navn på medikamenter som brukes i behandling av slike lidelser som mange av skandinaviske menn utvikler på grunn av sitt soldatliv.

Musikalsk benyttes mye loops, krigshandlingene er noe som gjentar og gjentar seg. Det er noe overjordisk i denne underliggjøringen. Til nå har mangabildene på skjermene kommet fra siden, nå er fokuset i scenens sentrum, slik at vi suges inn i eksplosjonen.

Krigeren presenteres for oss. Vokalt av koret, visuelt ved at tekst med forskjellige kjennetegn som knyttes til krigeren presenteres. Kjennetegn med både positive og negative fortegn. Krigeren kan være både en frihetskjemper og en terrorist.

 

A Possesed comes on a drapple-grey horse tearing loose its reins

Dramaturgien i Hotel Pro Formas verk er sublim. Og effektiv. Vi dras med til dødsriket. Til demonene. I Noh-teatret slipper vi aldri unna demonene, ikke her heller. Mangademonen kommer buldrende opp som fra bunnen av en drøm. ”Tell me about it”, synger den gule hjemmekvinnen. Spionen presenteres. Er det nabokvinnen? Vi leser lister over hvordan avdekke spionen. Paranoia. Igjen den sublime dramaturgien som nesten umerkelig løfter forestillinga fra dette demonske smerte- og paranoiahelvetet opp til – ja, hva? Til en sinnssykt vakker scene der alt-kvinnen som ”The Superwoman” kommer fram på scenen og smiler mens hun synger. Lady Gaga kan bare gå hjem og legge seg! Dette er pop. Dette er outrageous, dette svinger, det er surrealistisk. ”How enchanting!”, forteller den oversatte teksten oss at hun synger. Understatment. Det visuelle er også så vakkert at det er til å gråte over. Naturen er her formidlet som vennlig og harmonisk i motsetning til i den demonske verden vi har vært innom.

Som en slags konklusjon på det vi har opplevd kommer nå teksten: ”We are like floating seeweed lead by the water”. Tang.. Natur.. Det er jo vakkert at vi er en del av naturen, men tang.. Tang kan ikke bestemme hvor den skal gro eller flyte, tang har ingen vilje eller mulighet for å påvirke sin egen virkelighet. Plutselig dukker bilder av realistiske rom opp, en sterk kontrast til det stiliserte og teatrale vi har opplevd til nå. Utbombede hus, forlatte rom. Betong med kulehull. En avskutt hånd med blod rundt. Et lik. Flere lik. Dunger av lik. Drepte, blodige barn. Det forferdelige. Den gulkledde kvinnen har sittet med strikketøyet. Hun har ryddet huset sitt. Et veltet bord står igjen. Lyset er satt slik at bordet med sine bordbein og flater gir en skygge som skaper assosiasjoner til tanks og krigsmaskiner. Døden er kommet hjem. Vi er invadert. Vi er en del av krigen.

 

 

 

Verdensteatret: HANNAH

Promo+HANNAH63

Mennesket i verden

 

I Verdensteatrets nye forestilling er det rommet som spiller hovedrollen. Mennesket er lavmælt og ydmykt i sin levendegjøring av rommet.

 Av Elin Lindberg

 

Verdensteatret: HANNAH

Av og med: Asle Nilsen, Pjotr Pajchel, Eirik Arthur Blekesaune, Torgrim Torve, Niklas Adam, Janne Kruse, Ali Djabbary, Martin Taxt, Elisabeth Carmen Gmeiner og HC Gilje.

Ultimafestivalen, Henie Onstad Senter, 10.09.2017

 

Verdensteatret har siden starten i 1986 arbeidet tverrkunstnerisk. På 2000-tallet har dette kunstkollektivet forsket mye på bruk av ny teknologi i scenekunsten sin. Arbeidene deres har de siste årene vært komplekse lyd- og romrelaterte verk. Det er hele tiden et fokus på øyeblikket i kunsten til Verdensteatret. Live-situasjonen møtes med respekt og alvor.

 

Reisen

Flere av Verdensteatrets produksjoner har de siste årene vært preget av reiser de har foretatt – uten at dette nødvendigvis er hovedsporet i forestillingene. Det kan være bilder som dukker opp som projeksjoner – kanskje objekter relatert til en reise som er blitt en del av en audiovisuell scenekonstruksjon. Verdensteatret forteller historier og de forteller ikke historier. De er ikke opptatte av å presentere noen handling. Forestillingene deres er åpne og fulle av fragmenter som til sammen kan bli mange fortellinger. I forestillinga Konsert for Grønland (2006) lå den reisen gruppen hadde foretatt til Grønland som et bakteppe, eller kanskje som en påminnelse om at Grønland finnes. Verdensteatret pekte ikke på noe som har med de aktuelle forholdene på den store øya: Ingenting om at den store innlandsisen er i ferd med å smelte, ingenting om all alkoholismen og fattigdommen som finnes der. Dette er saker vi må finne ut av selv.

 

Mørkets hjerte

Verdensteatret har foretatt to reiser på Mekongelva. Dette er et område som er blitt mytisk på grunn av Frances Ford Coppolas film Apokalypse nå fra 1978. En film som igjen refererer til Joseph Conrads bok Mørkets hjerte (1902). Da de i 2016 tok den samme reisen på Mekong som de hadde foretatt ti år tidligere fokuserte de på gjentakelsens natur og stilte seg spørsmålet om repetisjon i det hele tatt er mulig. Linken til produksjonen Hannah er litt uklar – slik den ofte er i Verdensteatrets produksjoner uten at det påvirker verkets kvalitet i det hele tatt, vi skaper oss våre egne historier i møtet med verket, om vi har behov for det.

Verdensteatret skriver i programmet til forestillinga som ble spillt på Henie-Onstadsenteret på Høvikodden under Ultimafestivalen 2017 at: «Materialet er inspirert av geologisk utvikling og hvordan fysiske objekter påvirker omgivelsene over lange tidsspenn, og utforsker overgangstilstander og reiser gjennom utfordrende fysisk og emosjonelt terreng.»

 

Organisk-syntetisk, syntetisk-organisk

Verdensteatret består i dag av videokunstnere, data-animatører, lydinstallatører, musikere, skuespillere og en maler. De arbeider fram verkene sine etter en flat struktur. Til HANNAH har Verdensteatret skapt en serie audiovisuelle komposisjoner generert via et elektronisk feedbacksystem. I flere av produksjonene sine, har gruppen arbeidet med å gjøre organiske uttrykk syntetisk – og motsatt: å gjøre syntetiske uttrykk organiske.

Det første som møter oss i HANNAH er en liten maskin som står og durer alene på gulvet. Maskinen kan minne om en slags høyttaler med trakt/hals. Objekter, de fleste i metall, ligger rundt på golvet. Scenen er dekket inn av skjermer. Små uidentifiserbare lyder høres bak skjermene. Den lille maskinen kommer med sine durende utbrudd. Dette fyller tiden og rommet en god stund.

 

Mennesket i rommet

Scenegulvet er dekket av aluminiumfolie. Det knitrer når det første mennesket kommer inn i rommet. De er en mann med caps. Han setter seg. Han puster. Han klapper. Klappet blir gjort syntetisk og lyder tørt og fremmed. Mannen med caps flytter seg til en ny stol. Han puster, han holder pusten. Han klapper et par klapp. Han repeterer handlingen sin – ikke mekanisk, men organisk. Repetisjonen gir et meditativt preg. Handlingen tar tid fordi den gjentas. Vi får et tidrom til å reflektere i og til å være tilstede i.

 

Skyggeteatret

Verdensteatret bruker ofte en form for skyggeteater i forestillingene sine. De er svært bevisst på det visuelle uttrykket. Det visuelle uttrykket i HANNAH er kanskje noe av det mest «ryddige» jeg har sett i arbeidene deres på ei stund. De forskjellige visuelle og lydlige elementene får god plass hver for seg. Det gir rom for en melankoli. Tiden er lang og seig – uten å være på noen måte å føles meningstom og langtekkelig. Øyeblikkene er fylt, kanskje på grunn av en nennsom og presis komposisjon og sammenstilling av de visuelle og lydlige elementene.

Skyggeteateret kombinerer dataanimerte projeksjoner og silhuetter og skygger av objekter. Objektene er ofte mekaniske og finurlig konstruerte. De dataanimerte projeksjonene/arbeidene i HANNAH består noen steder av bevegelige «svarte hull». Det er mulig det er det mennesketomme ved animasjonene som gjør at de tidvis oppleves som skremmende. Aktørene manipulerer rommet slik at vi får en opplevelse av at rommet lever sitt eget liv. Det skaper ensomhet, men vi blir også minnet på at mennesket selv bare er en liten del av universet.

 

Sidestilling?

Sidestilt dramaturgi har vært et begrep som har blitt brukt om Verdensteatrets arbeider. Alt er like verdig eller likeverdig. I HANNAH henger en pinne fra taket, den beveger seg i rommet. På en stol, halvveis inn i bak en skjerm som rammer inn scenegulvet, sitter en mann og spiller tuba. En annen mann spiller stortromme. Han sitter også helt i utkanten av scenen. Objektene får spille hovedrollen. Er det kanskje slik at produksjonen antyder at mennesket har trukket seg tilbake slik at objektene og rommet selv får hovedfokus?

 

Publisert i Ånd i hanske 2-2017