Stikkord: teater

Animalske produksjoner: Av dyr er du kommet

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no mai 2012

Av-dyr-1200x640.jpg

Enkel og sympatisk skapelsesberetning

Velspilt og fint regissert, men forestillinga skurrer litt dramaturgisk.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Av dyr er du kommet

Regi: Anne Mali Sæther
Dramatiker: Ingeborg Arvola
Musikere: Ruth Wilhelmine Meyer og Isak Anderssen
Dramaturg: Gunhild Nymoen
Skuespillere: Morten Olaussen og Katinka Markussen

Lørenskog hus, 13.mai 2012

 

Det lukter nytt og det ser flott ut i Lørenskog hus som åpnet i fjor, men det er fryktelig stille her. Denne søndagsettermiddagen står Av dyr er du kommet på programmet. Det er bare to barn med far og en anmelder som skal se forestillinga, men er det flere folk i salen enn på scenen er det jo vanlig at ei forestilling spilles. Hvorfor er det så få tilskuere? Er det Lørenskog hus som ikke har gjort informasjonsjobben sin godt nok? Skuespillerne takler imidlertid fint og profesjonelt at vi er så få tilskuere. Forestillinga går sin gang.

Av dyr er du kommet er regissert av Anne Mali Sæther. Hun har arbeidet som skuespiller og regissør i en fysisk teatertradisjon i en generasjon allerede. Ingeborg Arvola er forfatter og forholdsvis fersk som dramatiker. Skuespillerne i forestillinga er også forholdsvis ferske. Forestillinga er laget i samarbeid med Dramatikkens Hus og forsknings- og utviklingsprosjektet Scenetekst for samtidsbarn 2011-14. Dette er altså ikke en teatergruppe med lange tradisjoner, men en ny konstellasjon i samarbeid med forholdsvis nye produksjonssteder for teater og scenetekst for barn.

 

Av dyr er du kommet – og av dyr skal du igjen oppstå?

På scenegulvet ligger en kvinne (Katinka Markussen). Den lille scenen er naken. Ingen scenografi. Kostymene er enkle hverdagsklær. Dette signaliserer at dette er skuespillernes teater. I denne forestillinga er det skuespillerne som skal skape verden. Kvinnen på scenen våkner opp som hund. En mann (Morten Olaussen) kommer inn på scenen. – Bli med å leke hund! oppfordrer kvinnen entusiastisk. De to leker glade hunder. De tisser hist og her, sniffer og småbjeffer. De holder det gående ei stund før dyret blir menneske.

– Jeg tror at vi har vært dyr, sier kvinnen, vi har jo halebein.

– Men hvor er halene våre?

– De er i villmarka et sted!

Vi får høre at halene kan være et sted langt ute i villmarka der de savner menneskene sine.

Vi får historien om Det Store Smellet. Enkelt illustrert. Et rødt flash så er vi i gang. Etter Det Store Smellet er grønt slim det første tegn til liv. Og så kommer salamanderen opp fra havet. Dinosaurene oppstår og dør ut. Dyr kommer og går. Forskjellige dyr skisseres fysisk og lekende. Jeg synes jeg ser både sabeltanntigre, øgler og gnu. Det varer ikke lenge før mennesket begynner å utrydde dyr. Vi siviliseres på et vis. Snøft og værhår ryddes ut. Brøl og hale ryddes også ut.

 

Fint fysisk spill

Regien er forholdsvis tett. Uttrykket er først og fremst fysisk. Skuespillerne er samspilte, presise og dynamiske. Bruddene i forestillinga er enkle og effektive.

Den usiviliserte naturen etablerers etter hvert tydeligere som motsatsen til det siviliserte mennesket; det ville mot det tamme. Med det ville kommer det musikk inn. Det er ul og etnohyl i 4/4-takt. Det er fin musikk, men den er kanskje for illustrerende.

Historien som fortelles her handler om ulvene og at dette ville de representerer ofte urettmessig fremstilles som truende. De ulveaktige formidles som organiserte i sitt ville samfunn: «Vi uler, vi holder sammen, ingen er alene, vi støtter hverandre fullt og helt. Her er det bare rent og pent og måneskinn. Vi har aldri blitt tamme – det har dere!»

Forestillinga åpner opp for et mulig nærmere forhold mellom menneskene og ulvene. Et likeverdig forhold mellom et velorganisert dyresamfunn og et menneskesamfunn. I denne skapelsesberetninga luktes det på en mulig samfunnsorden som ikke er hierarkisk med mennesket som ubestridt sjef.

Skal vi hegne om det ville i oss, det dyriske i mennesket? spør forestillinga. Men det oppstår motstand mot dette. «Du ble jo helt vill!» anklager den ene skuespilleren den andre etter ulvescenen. ”Og det skal du ikke bli, du er jo tam!” Mennesket bestemmer seg for å utrydde ulvene – og tigrene og fiskene fra vannene og fjellreven ut fra fjellet og salamander og bier og gorilla. Vi utrydder det ville, men det ville truer med å komme igjen – og igjen.

 

Tomgang

I forestillinga er vi kommet til apestadiet. Det er tid for gorilla. Vi har like mye hår på kroppen som en gorilla, forteller en av skuespillerne, vi er jo i slekt. Menneskedyret og gorilladyret har for eksempel negler som ligner hverandre. Og nå begynner menneske og dyr å synge sammen: «Er det noe som binder oss sammen? Hvor er halene å holde i?»

Og her kommer mennesket sprettende ut for fullt. Det formidles litt forsiktig at mennesket dreper dyr og at vi er kommet til steinalderstadiet. Her får vi en fornøyelig fødselsscene. Unger spretter ut av mor – masse unger i en voldsom fart. Det er både morsomt og ganske seriøst. Unger kommer til, generasjoner kommer til. Halene er for lengst mistet og villmarka vekk. Hus bygges – byer og biler kommer kjapt inn. Men her får forestillinga problemer, den begynner å gå på tomgang og gjenta seg sjøl. Her er det dramaturgisk skurr. Hvor vil forestillinga nå? Musikken består av en kvinnestemme og et strengeinstrument. Den er både foruroligende og fin, men den får så mye fokus at fortellinga som er noe svak her, glipper litt. Jeg savner også at det er lagt mer arbeid i sangene som skuespillerne synger. De synger ikke så mye, men sangene er, musikalsk sett, kanskje i svakeste laget.

 

Salamander

En salamander får noe fokus, men blir allikevel en bifigur. Den har vært i verden lenge, den så gorilla bli til menneske, sies det. Den kunne kanskje tydeligere stått som en kommentator til mennesket i forestillinga? Slik den framstår nå, blir den hverken fugl eller fisk eller en helstøpt salamanderkarakter.

Skuespillerne holder forestillinga oppe hele veien, men det er altså noe med den dramaturgiske oppbygginga her som ikke er helt bra. Budskapet er tydelig: «Vær snill med dyra – ikke utrydd dem!» Og vi påminnes om at vi mennesker også er dyr. Vill og tam står i kontrast og sklir over i hverandre på en lekende måte i forestillinga – supert! Skuespillerne formidler varmt og sympatisk. Forestillinga har ikke så mye utpreget humor, men den er sjarmerende og prisverdig enkel. Skapelsesberetninger trenger vi hele tiden for å forstå hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er den fysiske, enkle og lekne spillestilen som først og fremst gjør at denne nok vil fungere ypperlig for barn mellom fem og ti år!

 

 

 

Black Box Teater: LUCK

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Luck.jpg

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.

 

 

Det Norske Teatret: FRÅ LANDEVEGEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Fraa landevegen.jpg
foto Dag Jenssen

Arvesynda

Vellukka og presis framsyning om mørke område i soga om Noreg

 

Av Elin Lindberg

 

Gjertrud Jynge: FRÅ LANDEVEGEN

Regi: Gjertrud Jynge

Dramaturg: Ola E.Bø

Musikar: Espen Leite

Det Norske Teatret, scene 3, 15.oktober 2015

 

Dei siste åra har slektsforskinga breidd om seg. Det er lettare å finne fram til slektningar i den digitale tidsalderen. Bøker er skrivne med utgangspunkt i forfattaren si eiga slektssoge, tv-seriar er skapte og folk flest driv med si eiga gransking av slekta si. I ei slik gransking kan det dukke opp historier som ikkje er så lette å ta i mot, historier som gjev slektsgranskaren eit ubehag over eiga historie. Det er om lag her Gjertrud Jynge startar på arbeidet sitt. Ho startar framsyninga med å stå på den nokså nakne scena og fortelje om at ho arva ein del gamle fotografi frå farmora si, mellom anna eit av tippoldefar hennar som var sokneprest i Leikanger i Sogn. Han heitte Jakob Rosted Suur Walnum og han hadde til og med fått St. Olavs orden – han var riddar av første klasse. Når Jynge gjekk inn i historia hans fann ho ut at han hadde vore ein særs verksam mann. Han hadde mellom anna starta «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet» i 1897. Det var ein misjonerande organisasjon som dreiv barneheimar og arbeidskoloniar for taterar.

 

Frå mørkret på loftet

Bak på scena på Scene 3 på Det Norske Teatret står det stabla møbel og kassar. Det kan minne om eit loft der ting som er gamle eller ikkje i bruk lenger er sette bort. Under ei loftsrydding er det utruleg kva ein kan finne av interessante ting – og av gamalt skrot. Framsyninga blir som ei slik loftsrydding. Her er det ting som ligg lagra som vi ikkje har sett på ei stund – ting som kanskje er for ubehagelege til å ha framme.

På den svarte veggen på sida av møbel og kassar viser Jynge projeksjonar av gamle foto. Det knyter framsyninga til faksjonen – til det dokumentariske. Ho står ofte framfor oss og fortel historia som ein slags historielærar. Og ho dramatiserer lett noko av stoffet ved å gje stemme til oldefar sin gjennom å framføre hans eigne tekster. Forteljinga er broten opp av songar som er henta frå tater- og sigøynarkulturen. Den framifrå musikaren Espen Leite på trekkspel støttar opp under songane. Det musikalske samspelet mellom Jynge og Leite fungerer godt. Framføringa har eit fint sug i seg. Bruk av små verkemiddel som pust og små rytmiske forskyvingar gjer at songane får eit godt, solid og jorda preg. Nokre av songtekstene er som gamle skillingsviser, Jynge framfører dei med eit alvor som gjev djupn til dei. Sett saman med den dokumentariske historia gjev songane ytterlegare liv til lagnadene vi høyrer om.

 

Ubehaget i kulturen

Historia er både episk og kronologisk. Gjennom å ta utgangspunkt i historia om sin eigen tippoldefar rullar ho opp ein ubehageleg del av norsk sosialhistorie. Ho fortel om assimilering. Ho fortel om tvangssterilisering. Om overgrep på menneske og heile kulturen til dei reisande. Det er verkeleg ubehageleg. Den noko stille måten Jynge formidlar historia på gjer at historia kjem nærare. Det at ho reint fysisk står så nær oss i formidlingssituasjonen hjelper også til med å få sjølve historia nærare oss – det er ingen stader å gøyme seg, vi er tvungne til å sjå og høyre.

Men når Jynge går inn i tippoldefaren sine eigne ord og på eit vis speler han, gjer ho det med ein viss distanse. Ho latterleggjer han ikkje, men ho formidlar i spelemåten sin at ho tek avstand frå han og gjerningane hans. Under framsyninga sit eg og tenkjer på korleis det hadde vore om ho hadde spelt han med endå meir sympati – om ho hadde spelt han slik at vi som publikum hadde fått sympati for denne driftige, handlekraftige presten. Då hadde vi i endå sterkare grad blitt tvungne til å ta stilling. Vi hadde blitt stilt ovanfor eit moralsk dilemma og som filosofen Hannah Arendt hadde vi blitt nøydde til å stille oss spørsmål om kva som er eit vondt menneske. Den vesle distansen som ligg i spelemåten til Jynge gjer at både ho og vi allereie har tatt stilling. Ho tar på seg både si eiga og publikum sin forakt for både presten og resten av øvrigheita som vi held ansvarlege for brotsverka mot dei reisande – taterane og sigøynarane.

 

Skam

Trass i den vesle innvendinga når det gjeld spelemåten får framsyninga godt fram den faktiske historia. Vi får høyre om til dømes Svanviken arbeidskoloni og barneheim. Om at borna blei tekne frå foreldra for at dei skulle bli reinsa frå lysta til å reise. Borna fekk ikkje lov til å ha kontakt med foreldra. Mottoet for barneheimen var: «Berger du barna, berger du slekten». Det var staten Noreg som hadde gjeve Omstreifarmisjonen mandat til å drive både arbeidskoloni og barneheim. Undertrykkinga av dei reisande var massiv. Til og med den legendariske helseprofeten Karl Evang tala om «å redusere negativ arvemasse» gjennom tvangssterilisering av taterane. Taterane blei sett på som så intellektuelt lågtståande at dyrevernloven forbaud dei å halde hest. Det er hjarteskjerande. Jynge fortel at Omstreifarmisjonen ikkje blei lagt ned før i 1986. Ho seier at ho er forundra over at ho ikkje har kjent til dette før. Det er det nok fleire som er. «Ka e det mer æ ikkje ser?» spør ho. Det ligg ei vilje til å grave og spørje i framsyninga, ei vilje som er vital og våken. Det lovar godt for framtidige prosjekt.

Jynge knyt historia fint saman. Eg ser framsyninga etter at ho har vore spelt ei stund. Framsyninga er blitt mogen, ho har fin flyt og detaljar i spelet som blir handsama virtuost og kjenslevart. Frå starten med presten som starta si verksemd på 1800-talet, følgjer vi eit løp heilt fram til vår eiga tid. Jynge tek oss med til Oslo i dag. Ho reiser gatelangs frå Holocostsenteret på Bygdøy til heimstaden på Grünerløkka. Ho knyter tippoldefaren si verksemd til bygningar som står slik dei gjorde på hans tid. Ho stoppar opp ved Eilert Sundt som også var ein av dei som hadde meir enn ein finger i arbeidet med å undertrykkje og nærast utrydde taterane i Noreg. Ein statue av han står på Olaf Ryes Plass. På sida av statuen sit romfolk og lagar seg mat på ein eingongsgrill. På elegant vis får framsyninga ei presis avslutning som opnar opp for nye spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: HAMLET

elinlindberg8

Mads-Ousdal-kyssar-Marie-Blokhus-pa-halsen-i-Hamlet

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Spelet i spelet i spelet

Ei oppsetjing som utholar seg sjølv gjennom maskespel

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: HAMLET

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostyme: Hendrik Scheel

Komponist og lyddesignar: Lucy Swann

Dramaturg: Mari Moen

Det Norske Teatret, premiere 10.oktober 2014

Kva er det med Hamlet? Stykket er opp gjennom åra blitt behandla på så mange slags vis. Heiner Müller braut til dømes stykket opp og let Hamlet forlate rolla si i det ikoniske Hamletmachine frå 1977. Kva slags Hamlet og kva slags verd er det ensemblet på Det Norske Teatret og regissør Peer Perez Øian held fram for oss? At verda er ein scene og at vi alle speler roller i ho, er gamalt Shakespeare-nytt. Oppsetjinga på Det Norske Teatret understrekar frå første stund nettopp dette. Skodespelarane er likt kledde i lilla smokingjakker og dei har masker med biletet til hovudpersonen på.

Død og vonløyse

Oppsetjinga startar med monologen som held fram moglegheita for sjølvmord. Han startar med:  ”Å, berre denne for, for seige kroppen/fekk smelte, tine, løysast opp i dogg” i Edvard Hoems gode omsetjing av stykket. Marie Blokhus speler prins Hamlet med ein fortvilt energi slik at livet, sjølv kor mørkt det er, vinn over døden i opptakta til stykket. Blokhus gjer verkeleg ein framifrå jobb i rolla som Hamlet.

Opningsscena blir, trass i Blokhus’ spel, svært stiv og statisk. Denne stivleiken forplantar seg utover i oppsetjinga og gjer sitt til at ho blir noko ujamn og sprikande. Men den haltande dynamikken gjev òg eit rom som kler Hamlet. Verda hans/hennar heng ikkje saman, vi forstår at ho er roten  og falsk.

Identitet

Kva er det Perez Øian vil seie med maskespelet? Alle gjev seg ut for å vere Hamlet, eller dei gjev seg ut for å spele han. Alle ynskjer å vere Hamlet. Dei seier at dei er Hamlet, men alle ser at dei ikkje er det. Kven er det så vi vil vere? Og kven er vi? ”Vi” er ikkje ei heilt homogen masse, men mange av oss i teaterpublikummet på Scene 2 på Det Norske Teatret er middelaldrande menneske frå mellomklassa. Ein generasjon som er kjende for å ikkje ville bli vaksne. Vil vi alle vere den evigunge studenten Hamlet som har all rett til å vere i mot den rotne Staten? Vil vi vere det eine individet som har rett? Seier oppsetjinga noko om dette uthola maskespelet der alle latar som om dei er evig unge og står i ein evig opposisjon til eit samfunn dei står midt oppi sjølve? Ein situasjon som står som oksymoronet ”permanent revolusjon”.

Eit svart hol

Scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret er tomt og svart som Hamlet si indre verd. I rommet står ein mobil konstruksjon som minnar om ei vektstong. Han har ei lita scene (teater i teatret) på den eine sida og ei stong ut i rommet på den andre, der det etter tur heng discokule, ein måne, eit kålhovud og Yoricks skjellett. Ein røykmaskin står i eit hjørne og kostyme heng på knaggar. Det heile gjev eit rått preg og står godt til Hamlets brutale verd. Det tomme rommet kan òg bli som eit svart hol som sug til seg all energi og difor gjer det tungt å spele i og tungt å interessere seg for når scenene blir for lange.

Det er få faste haldepunkt i Hamlets verd. Ingen er til å stole på. Sidan ikkje noko konkret verd blir halden opp for oss blir ho endå vanskelegare å få grep om. Vi og Hamlet har for lite kunnskap om verda til å forstå ho. Hamlet er søkande, men enno ganske umogen. Han/ho blir ein forvirra og fortvilt svartkledd ungdom som slår i alle retningar samstundes i eit forsøk på finne sin veg.

Frank Kjosås spelar  både Ofelia og Horatio. Det fungerer greitt og gjev kan hende eit hint til Heiner Müllers postdramatiske versjon av stykket. Han parerer godt – i begge rollene – Hamlets mørke alvor. Hamlets mor Gjertrud (Ane Dahl Torp) og Polonius (Vidar Magnussen) blir sjablongar i Hamlets fortvilte, men òg sjølvmedlidande verd.

Den nye kongen er ein handlande mann, han tek avgjersler og gjennomfører dei. Han er ein tydeleg statsmann som klatrar i hierarkiet og går bokstaveleg over lik for å komme til toppen. Mads Ousdal gjev tyngd til Claudius’ samvitskval og maktkåtskap og gjer han til ein klar og tydeleg karakter.

 

Glimt av meining

I denne versjonen blir ikkje Hamlet sendt til England, men til Noreg med Danskebåten. Scena er ein film som blir vist i det vetle teatret i teatret. Filmen ser ut som om han er sett saman av stillbilete. Han startar på Helsingør slott før vi følgjer studentane Rosenkrantz (Kaia Varjord), Guildenstern (Judy Nyambura Karanja), Haratio og Hamlet gjennom ein fuktig fest på båten til Noreg der Hamlet til slutt tek livet av Rosenkrantz og Guildenstern. Horatio og Hamlet endar opp på baren Ofelia i Oslo og der treff dei ein norsk astrofysikar.

Spillmessig fungerer kan hende ikkje scena på baren Ofelia optimalt, Blokhus fell litt ut av Hamlet-rolla når ho talar med astrofysikaren Knut Jørgen Røed Ødegaard, ho er meir Marie Blokhus enn Hamlet, men det gjer ikkje så mykje for scena blir fin og eit lyspunkt i den elles gjennommørke verda til Hamlet. Sjølv om oppsetjinga rommar gode humoristiske innslag blir det dette møtet med Røed Ødegaard som gjev mest sol og varme. Røed Ødegaard talar om dei siste tidene til jorda, om den planetariske tåka som kjem til å oppstå når sola vår døyr – planetarisk tåke er det vakraste som finst, seier Røed Ødegaard. Han talar rørande og smått barnleg om at det er viktig at folka på jorda held fred med kvarandre slik at dei kan samarbeide om å flytte til ein annan planet ein gong i den fjerne framtida. Han får framtida til å sjå så lys og håpefull ut. Han talar om parallelle univers, om Gud og om einsemd. Røed Ødegaard hevdar at menneske var mindre einsame før då dei hadde lettare tilgong på lyset frå stjernene, lyset frå stjernene gav menneska håp og tru. I byane ser vi berre det menneskeskapte lyset og oss sjølve og ser ikkje så godt at vi er ein del av eit enda større heile. Samtalen sluttar med at det er det same kva ein vel, men at det er kanskje viktig å ta eit val og velje noko.

Død, og atter død

I det meiningstomme universet på Helsingør slott finst ikkje noko håp om liv. Når ingen er det dei gjev seg ut for å vere er dei til slutt ingenting. Den verdskjende lauken har inga kjerne.

Kjosås gjer Ofelias galenskapsscene sår og fin. I gravarscena kunne ein kanskje ha utnytta komikartalentet til Vidar Magnussen endå betre. Her er ein av gravarane eit skjellett som han spelar som ein marionett og Magnussen er ein elendig dukkeførar. Det finst mykje humor i stykket, noko fungerer godt, medan nokre stadar kunne han ha vore spissa noko. Som vi veit går det under med Hamlet og den falske verda hans, det er døden som vinn til slutt. Når maskene fell er det ingenting igjen. Edvard Hoems fine gjendikting får siste ord: ”og så tar stilla over.”

IBSENFESTIVALEN 2014

elinlindberg8

Invaderende og klaustrofobisk

Reaktualisering av salongteatret der det skapes en bevissthet om her og nå og ditt eget ansvar for stillingstaking? Eller er vi blitt så tykkhudede gjennom vår konstante tilstedeværelse på sosiale medier at intime teaterrom ikke lenger har noen virkning på oss?

 

AV ELIN LINDBERG

Før Ibsens tid var teatret et sted for å se og bli sett. Teatersalen var opplyst og hvem som var i publikum var kanskje like interessant som det som foregikk på scenen. I flere av oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum ganske synlige. Det er ikke bare titteskapsteatret som er oppløst, men den mørke teatersalen lyses også opp. I Thomas Ostermeiers forestilling Ein Volksfeind blir publikum i salen til deltakere i et folkemøte. I Victoria Meiriks Gjengangere på Malersalen sitter publikum tett inn på spilleområdet. I Rogaland Teaters versjon av Fruen fra Havet, som også spilles på Malersalen, kommer vi tett inn på en families oppgjør med seg selv. Og Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem spilles i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby med publikum i sofaen og på spisestuestoler, puter og krakker.

 

Ned, ned

Meiriks versjon av Gjengangere er basert på en gjendiktning av Ingmar Bergman.

Både hos Bergman og hos Ibsen ligger det å kikke inn i en families oppgjør med seg sjøl som en grunnidé, denne blir godt ivaretatt i her.

Publikum sitter rundt scenen. Det er bare én rad med stoler på hver av de fire sidene slik at publikum blir nokså eksponert. Scenografien består av et reisverk til et hus, vi ser gjennom trekonstruksjonen og inn i familien Alvings stue – samtidig som vi ser oss sjøl som publikum. Rundt reisverket ligger betongheller. Skuespillerne er i rommet gjennom hele forestillinga, på eller ved siden av scenen. Menneskene i rommet – både publikum og utøvere – er til enhver tid synlige. Dette gir en tett og, til tider, klaustrofobisk og noe ubehagelig følelse.

Forestillinga får hjelp av rommet det spilles i. For å komme inn i spillerommet må vi gå trappa ned til publikumsplassene. Det gir en følelse av å gå ned i et kjellerrom og bygger opp under den gjennomgående mangelen på lys og luft stykket formidler. Stykket inneholder mengder av referanser til ild og lys – brann, solen, begjær og livsgleden selv, men det er det kalde, fuktige mørket som vinner her.

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. De spiller intenst og musikalsk. Ensemblespillet fungerer godt. Meiriks regi er også musikalsk og tett. Det ligger et alvor i ensemblets møte med dette materialet som jeg liker godt. Grepet med at alle skuespillerne er på scenen hele tida bidrar til tyngden i forestillinga. De skuespillerne som ikke deltar i dialogen blir på samme måte som oss i publikum, kikkere, eller kanskje heller vitner, til dramaet som utspiller seg. Vi ser og blir sett.

For fru Alving (Liv Bernhoft Osa) er det det å overleve som et menneske som er tro mot seg selv og det hun opplever som sannheten som gjelder. Hun har hele sitt liv tatt hensyn – kanskje først og fremst til seg selv og sin families fasade. Hun giftet seg med Alving fordi han var rik og et godt parti og hun har alltid arbeidet med å holde ubehagelige sannheter borte. Nå er tiden kommet for et oppgjør med – eller en frigjørelse fra løgnen, men sannheten trives ikke i lyset, den drar menneskene med seg ned i fortapelsen. Navnet Helene – fru Alvings fornavn – kommer fra et ord som betyr «den lysende» på gresk. Det hjelper ikke i dette stykket. Hun forsvinner i mørket hun også som de andre karakterene.

 

Klamme familierelasjoner

Hele ensemblet bak Fruen fra havet fikk Heddaprisen i 2014 for denne forestillinga og for Perpleks, som også ble satt opp på Rogaland Teater. Regissør er Tatu Hämäläinen, scenograf Chrisander Brun og komponist Franz Edvard Cedrins.

Ensemblet har gjort en god jobb med å oppdatere språket i sin versjon av Fruen fra havet. Det gir spillescenene troverdighet og nærvær

Karakteren «En fremmed mann» er ikke med i Rogaland Teaters oppsetning. I stedet er det fremmede noe som legges til Ellidas (Nina Ellen Ødegård) sinn. Hennes dragning mot det farlige ligger i henne selv. På slutten av første del av forestillinga settes det opp en skog av noe som ligner maisplanter. De blir satt tett i tett på scenegulvet. Det hele kommer til å minne om en scene fra en Stephen King-grøsser. Det er noe skummelt i maisåkeren. Den tette skogen korresponderer også godt til den tilgrodde, ufriske sumpen eller hagedammen som finnes i Ibsens stykke. Denne hagedammen står som en kontrast til det frie og åpne havet.  Rogaland Teaters versjon av Fruen fra havet kommer til å handle om familien like mye som om individet. Familien Wangel er en moderne familie der far med to nesten voksne barn har fått seg ny kone. Det går aldeles ikke knirkefritt. «Don’t worry – be happy» ser ut til å være doktor Wangels (Cato Skimten Storengen) valgspråk. Han blir en tragisk figur i all sin velmenthet. Han står midt mellom døtrene sine Hilde (Ingrid Rusten) og Bolette (Helga Guren) og kona Ellida. Det er som om alle er så innsauset i sine egne lengsler etter et bedre liv at de ikke makter å forholde seg til sine nærmeste. Livet framstår som et mareritt gjennom koblingen til å befinne seg midt inne i en maisåker i et flatt landskap. Det klaustrofobiske og kvelende står i kontrast til karakterenes lengsel etter å komme ut – både fysisk og psykisk.

Forestillinga stopper brått og brutalt. Ingenting løser seg. Ellida skiller seg fra doktor Wangel uten at det ser ut til å løse noen ting. Mennesket har mange muligheter, men det gjør det ikke spesielt mye lykkeligere. Det finnes liksom ikke noe håp om en høyere himmel her. Selve begrepet frihet har mistet smak og farge gjennom denne enorme valgfriheten. Alt står i fare for å bli likegyldig. Om Ellida blir eller om hun går betyr ikke så mye. Det er dette som er så forferdelig trist.

 

Det klaustrofobiske

Teaterpublikummet følte kanskje at de invaderte et hjem da de overvar de første oppsetningene av Et Dukkehjem for over hundre år siden. De kikket inn i en borgelig stue, der den fjerde veggen var tatt ut, de kikket inn i et helt vanlig samtidshjem. I Fix&Foxys versjon av stykket nøyer vi ikke oss med å kikke inn i stua – vi kommer helt inn.

Den danske kunstnerduoen Fix&Foxy, alias Tue Biering og Jeppe Kristensen, har gjort en rekke realityteaterforestillinger. I 2006 gjenskapte de filmklassikeren Pretty Woman med autentiske prostituerte i rollen som Vivian Ward/Julia Roberts. I 2010 lagde de sin versjon av tv-serien Friends med asylsøkere i rollene. I Et dukkehjem er det «virkelige mennesker», og ikke skuespillere, som skal spille Nora og Torvald i et helt vanlig norsk hjem.

Dette vanlige norske hjemmet er et rekkehus i Brannfjellveien i Ekeberg Hageby, et rolig boligområde et lite stykke utfor Oslo sentrum. Strøket er ikke spesielt fasjonabelt, men forholdsvis pent og pyntelig. Vi blir invitert inn i huset av vertene og spillederne Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winter og Mads Sjøgård Pettersen. Vi blir plassert, eller stappa inn, i stua. I huset bor Marianne og Knut, et par i femtiåra. Hun er journalist, han er skipper på Oslo-fergene. De blir presentert for oss gjennom at spillederne intervjuer dem. De har bodd sammen i huset i 25 år og har to døtre sammen. – Stoler dere på hverandre, spør spilleder Kristian Winter. Ja, de stoler på hverandre, men jeg stusser over at de stoler på denne situasjonen — og på oss publikum. Vi kommer inn med våre medievante øyne. Vi er vant til å bedømme både skuespillere og scenografi. Konseptmakerne er usynlige, de kan kritiseres og bedømmes ut fra sitt konsept, men her er det to helt vanlige mennesker som kommer i sentrum, med hele sin historie, sine barn og sitt nips og sine IKEA-møbler og sine familiebilder. Det er mulig vi som sitter rundt i stua – på krakker og spisestuestoler, puter og i sofaen – føler oss like invaderende som det historiske teaterpublikummet gjorde under de første oppsetningene av dette stykket.

Marianne og Knuts liv veves sammen med Nora og Torvald Helmers. De to aktørene har ikke øvd på replikkene. De trivelige spillederne forer dem med hva de skal si til en hver tid. Selv så tykkhudede vi er blitt etter år med reality-serier på tv, med selviscenesettelser på sosiale medier der mennesker uhemmet viser fram sitt aller mest private uten filter, virker sluttscenen ganske rørende. Men det har ikke så mye med Ibsens drama å gjøre. Det er menneskene Knut og Marianne vil føler med, ja, og dattera på 18 som også sitter blant publikum. Vi ønsker jo at familien skal holde sammen. Det blir et skikkelig klissent doku-drama av dette.

Situasjonen er ganske klaustrofobisk. Jeg har følt meg fanget i dette huset under denne seansen. Som i flere av de andre oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum synlige. Det speiler den sosiale mediehverdagen vår. Terskelen for å være synlig på Facebook og Twitter og Instagram en meget lav. De fleste opplever det nok ikke som en invadering av privatlivet deres engang. De økonomiske interessene som lurer bak debatteres jevnlig. Vi minnes også ofte på at overvåkingssamfunnet er en realitet. Er det slik at vi lar oss manipulere – som Knut og Marianne i Ekeberg Hageby – helt frivillig? At vi gir fra oss kontrollen over vårt eget liv og leker og fester med i et multimedialt dukkehjem der noen andre enn oss sjøl trekker i trådene? Realiteten er brutal.

 

Lett elegi

Ibsen in One Take er et norsk-kinesisk samarbeid. Tittelen viser til at forestillinga rommer tekst fra mange Ibsen-stykker og at sceneforløpet filmes simultant — det lages en film i «one take» under den timelange forestillinga. Teater og film samtidig. Et forholdsvis mye brukt grep de senere årene. Ofte forelsker teaterarbeiderne seg sånn i selve filminga at mennesket i scenerommet nesten blir glemt. Det kan derfor tenkes at jeg er en smule forutinntatt når jeg går inn til Ibsen in One Take.

Det er Oda Fiskum som er dramatikeren bak. I dette stykket har hun samplet inn Ibsen i sitt eget stykke som tar for seg den siste timen i en navnløs manns liv. De menneskene mannen har levd med gjennom livet dukker opp i minnet hans.

En enkel, elegisk musikk ligger stort sett hele tiden i bunnen og er også en faktor i det å binde forestillinga sammen. Musikken bidrar dessverre også til at den får en ganske monoton rytme. Det korresponderer greit med at dette dreier seg om den gamle mannens minner og drømmebilder.  Ibsen in One Take er blitt til en sømløs forestilling som ikke tar helt av.

 

Teksten i rommet/mennesket som tegn

Skuespillernes fysiske, og selvfølgelig også mentale, tilstedeværelse er imponerende i Ghosts – Composition/Ibsen av det japanske teaterkompaniet Shelf. Arbeidet kan minne om Noh-teater eller martial arts. Det er minimalistisk og svært presist. Karakterene står som søyler i rommet mens de framfører teksten. Teksten blir i dette arbeidet en ganske materiell størrelse, en fysisk størrelse. Teksten tilhører ikke noe ego, den blir ikke spilt, men tvinges til å stå ut i rommet, nærmest som en forlengelse av skuespillerens kropp.

Noen av kostymene er skulpturelle, og gir skuespillerne motstand. Fru Alvings kjole er omfangsrik i en kimonoaktig stil. Kjolen får henne til å minne nettopp om en søyle – kanskje også en verdensakse. I Gjengangere er det nettopp fru Alving verden spinner rundt. Hun blir den som holder verden sammen – hvis hun faller står verden i fare for å kollapse. I denne forestillinga knekker fru Alving mer og mer sammen, rent fysisk.

Scenen er forholdsvis mørk og stemninga ganske tung. Rommet er så ribbet for scenografi at framføringa av Ibsens sceneanvisning til første scene oppleves som svært vakker og visuell – på tross av at den rommer «et dystert fjordlandskap» og «tungt regn». Naturen blir nærværende gjennom språket.

Shelfs forestilling Ghosts – Composition/Ibsen er til tider tung, meget stillestående og nesten søvndyssende, men den klarer, kanskje først og fremst på grunn av meget sterke skuespillere, å gi en særegen og interessant versjon av Ibsens Gjengangere.