Oslo Nye Teater: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Publisert på barnebokkritikk.no februar 2012

Zuperhelt

Lars Erik Holter og ensemblet: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Regi: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Bartek Kamininski, Espen Reboli Bjerke og Jan Martin Johnsen

Oslo Nye Centralteatret, ZUPERHELT 2, urpremiere 2. februar 2012, ZUPERHELT 1, 7.februar 2012.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Ujevn Zuperhelt

To lekne forestillinger som spinner rundt hver sine superhelter. Mye er vellykket humor, men ingen av stykkene kommer helt i mål.

 

”Humor utvikler seg hele tiden”, skriver teatersjef Catrine Telle i programmet til ZUPERHELT 2. Hva som er dagens humor er det mange som prøver å finne ut av. På Torshovteatret er det i det siste blitt forsket i humor med prosjektet Komilab. Det kan virke som om forestillingene ZUPERHELT 1 og 2 er i slekt med dette prosjektet. For hva er morsomt? Bård Tufte Johansen og Harald Eia har regjert på humortoppen ei stund, men de har trådt til side og på en måte pensjonert seg. Hva nå? Telle mener at: ”Den nye humoren formidles stort sett av yngre mennesker uten respekt og tyngende historiske forpliktelser”. Disse yngre menneskene som formidler humor viser seg oftest å være menn

ZUPERHELT 2 med undertittelen Los magnificos fablos del il grande zuperhombre español,

viser seg raskt å være en versjon av selveste anti-zuperhelten Don Quijote fra Cervantes roman. Vi får en rask presentasjon av hovedpersonen (Bartek Kaminski) som er ikledd en lekker brynje, hans lojale væpner Sancho Panza (Espen Reboli Bjerke)samt hans herlige esel (Jan Martin Johnsen). Åpningssangen til cha-cha-cha-akkompagnement på hammondorgel signert Klaus Wunderlich er passelig femi, overskuddspreget og morsom. Det er litt skrulle-estetikk hele veien.

 

Mellomkrigstidspreg

Men så er det dette med tidens humor. Jeg får, merkelig nok, raskt en følelse av å være plassert i en annen tid, nærmere bestemt i mellomkrigstida. Ei tid da cabareter og musikalske show ble spilt på små scener rundt om i den vestlige verden for å muntre opp mennesker plaget av økonomiske kriser og arbeidsløshet. Jeg kjenner at det sannelig er godt å le litt av fjollete opptrinn og morsomme gags. Humoren i ZUPERHELT 2 er kanskje mer klassisk enn nyskapende.

Første del av forestillinga er preget av overskudd og lekenhet. Det er også en lekenhet over scenografien. Gjennom projisering av enkle skisser som skuespillerne maler underveis, skapes spansk landskap, vindmøller, vertshus og trollmannens hule. Enkelt og effektivt.

Skuespillerne snakker et sjarmerende ”spansk”. En lek med uttalen av navnet til Sancho Panza blir for lang, ikke bra nok komisk timing her. Men stort sett er det fart og fin, morsom fantasi i denne delen.

 

Krise

Midt i forestillinga brytes den av – det er krise, skuespillerne går ut av rollene og spiller en versjon av seg selv som krangler om fortsettelsen. De ringer regissøren Lars Erik Tomter. Herfra faller alt. Skuespillerne klarer ikke lenger å holde forestillinga oppe. Det er ikke morsomt nok at de ikke har lest boka, og at ikke engang regissøren har lest den. Det er ikke morsomt når de parodierer å være ”seriøse” med musikk av Arne Nordheim og minimalistisk spill. Det er fryktelig pinlig når de prøver å få det til å bli morsomt ved å spille på egen dialekt, dialekt i seg selv er ikke morsomt. Huff og huff. Det er så jeg synes synd på skuespillerne. De vil så fryktelig gjerne. De bønnfaller nærmest publikum om å like dem og se at de er fantastiske skuespillere. Men de sliter med energien, de sliter med timingen og de sliter først og fremst med at dette ikke er godt nok gjennomarbeidet stoff. Det er dessverre for tynt. Humor er alvorlig, det er dødsens seriøst arbeid.

 

Kryptisk discofantasi

Zuperhelt 1 har undertittelen das parapsycologische enigma von Doctor Electro. ”Enigma” betyr visstnok ”gåte” på gresk. Enigma var også navnet på en elektromagnetisk krypteringsmaskin som ble flittig brukt av tyske militærstyrker til kryptering og dekryptering av informasjon under den andre verdenskrig.

Forestillinga starter med at en forvirret Axel Strøm (Jan Martin Johnsen) i 70-tallsdress og afrohår befinner seg på utsiden av noe, eller kanskje stengt inne et sted. Bak det hvite sceneteppet hører vi stemmer, men det er ikke mulig å oppfatte hva som blir sagt. Det er klaustrofobisk. En mann i legefrakk kommer inn og tilbyr Axel en bolle.

Ved hjelp av den samme småfikse scenografiløsninga som blir brukt i Zuperhelt 2, der elementer males live og projiseres på bakteppet, blir en bar skapt. Bartenderen (Bartek Kaminski) dukker opp og vi får Axel Strøms historie. Han har jobb i et bollebakeri og i 1973, i denne baren, møter han kvinnen i sitt liv: Magneta Volt (Espen Reboli Bjerke). Søt musikk, i form av et 70-talls disco-potpurri, oppstår. Morsom og herlig koreografi. Vi ler høyt og godt.

 

Tegneseriehumor

Magneta får et barn, men den slemme Dr. Electro (Bartek Kaminski) som snakker med tysk aksent og ler ondt, røver guttebabyen og Magneta dør av sorg. Axel vil også ta livet av seg, men Zuperhelten Enigma (Espen Reboli Bjerke) kommer flygende og redder ham. Sammen skal de finne den røvede babyen. Enigma er avhengig av boller, det er noe med gjæringa som gir ham oppdrift. Ferden går til Oslos underverden, en slags krypt, nemlig byens kloakksystem. Gåten skal løses. Linjer trekkes til klassiske science fiction-eventyr som Star Wars og Toy Story. Dr. Electro viser seg å være Axels sønn fra fremtiden som er dratt tilbake i tid for å hente seg selv som spebarn med en plan om å klone seg selv og skaffe seg evig liv og verdensherredømme. Via kloakksystemet og en tidsmaskin og en masse morsomme gags, havner heltene i 2033. Et dystopisk sted, et Orwellsk storebror-ser-deg-samfunn der det er ”verboten å bake boller”. Slik det ofte er i eventyr får heltene hjelp av ei gammel kjerring (Bartek Kaminski). Strøm får hjelp av denne Kjerringa mot straumen som snakker en buskisparodi av en dialekt. Hun gjenkjenner Strøm som ”den audnvaldnje” – den utvalgte. Også et klassisk eventyrtrekk – the One, Askeladden, Luke Skywalker.

 

The Force

Forestillinga inneholder mange gode og morsomme sekvenser. En av de ypperste er Jan Martin Johnsens indiske telefonservicemann, morsomt og nydelig humorarbeid! Karakterene er fine, men mange av scenene er litt for lange og omstendelige, de kunne trengt en litt bedre klipp.  Dansenumrene er artige og tegneserieslossinga er super. Jeg har stor sans for lekenheten til regissør og ensemble. Men på slutten av Zuperhelt 1 virker det som om fantasien, kraften, the force, har forlatt dem. Magien forsvinner, virkeligheten blir blek og tam, dessverre. Det realistiske nivået i forestillinga fungerer ikke så godt som det fantastiske nivået. Men det er et potensial i dette realistiske nivået som handler om utenforskap, sykdom, tomhet. Det tomme blikket til Zuperhelten på forestillingas plakat har også noe urovekkende og skremmende ved seg. Allikevel – hvis det er det å skape stor humor som er guttas mål her, var det kanskje ikke et helt heldig valg å la fantasien psykeliggjøres helt til slutt i forestillinga.

På tross av visse svakheter er dette ei forestilling som nok vil gi unge fra 11-12 år en zuper teateropplevelse!

Mette Moestrup og Charlotte Pardi: Hvad siger sneugleungen Ulla?

Publisert på barnebokkritikk.no august 2010

ulla.jpg

 

Mette Moestrup og Charlotte Pardi

Hvad siger sneugleungen Ulla?

Gyldendal 2009

 

 

Uglas sted og språk

Sted, språk og feminisme er grunnpilarer i Mette Moestrups forfatterskap, det kommer på en måte også fram i boken Hvad siger sneugleungen Ulla?

 

Mette Moestrups bok Hvad siger sneugleungen Ulla? er illustrert av Charlotte Pardi og forlaget skriver at målgruppen er fra to år. Hovedpersonen, den lille snøugleungen Ulla, drar ut i sitt nærområde for å finne språket – for hva sier egentlig en snøugle? Det første som møter oss, når vi åpner boka, er språk. Blå tekst på hvitt, ”her er sne”. Og så ser vi den bittelille ugla på motsatt side. Fin effekt, også for folk rundt to år: Hvor er ugla? Der er ugla! Det er passelig mye tekst på hver side, plass nok til å undres, plass til poesi.

 

Verden er brutal

Ulla flyr ut i verden, sin verden, sitt sted. Moestrup har selv sagt at hun med forfatterskapet sitt undersøker steder. Hun jobber med stedsspesifisitet, sier hun.  I diktsamlinga Kingsize (2006) undersøker hun blant annet Halmtorget i København et dikt. I romankollagen Jævnet med jorden (2009) er det området rundt en gammel mølle som undersøkes. Ja, og her undersøker altså snøugleungen sitt sted. En glad og frisk unge drar ut i verden med åpne øyne med ønske om å kommunisere. Det viser seg at det ikke er så enkelt. De store dyrene som snøugleungen møter er ikke så interesserte i å snakke med Ulla. De sier bare ”Nei, nei, snøugler snakker ikke sånn”. Ulla blir sur på de andre dyrene, men hun gir ikke opp, hun vil lære seg å snakke som en snøugle.

 

På sporet av språket

Ugleungen ser. Hun ser og forstår mer. Hun ser spor. Sporene fra levende vesen er synlige og i tillegg til språket noe som identifiserer oss. Snøharen i boka har, i Charlotte Pardis strek, spor som viser at den er skikkelig tung på labben, ganske plattfot og har svært få tær til hare å være. Snøugleungens spor er lette, søte og prøvende. Hun prøver ut språket. Nesten alle vokalene prøver hun, men ”nei, nei, nei”, sier alle de andre ”sådan siger en riktig sneugle ikke”.  Hun har prøvd ut nesten hver eneste vokal i verden før hun endelig kommer hjem, hjem til mor.

 

Mor, åh mor

”U-U”, sier mor. Sånn er det snøuglene snakker. U-u. Det er om dagen det lille barnet lærer å snakke. I dagslyset. Men uglene er ute og flyr om natta. Det er om natta språket deres brukes. Det er mor, mor Ugle, som lærer barnet å snakke, det er mor som lærer barnet om natt og om å fly. Det er fint at mor er på banen. Jeg liker det. Savner jeg far? Er det relevant å spørre hvor uglefar er i boka? Det er i hvert fall mor som lærer Ulla språket. Morsmålet. Verden er kald, hvit og full av uvennlige dyr, men Ulla er trygg – hun flyr ut i natten, inn i mørket med mor. Og hun har fått sitt eget språk.

En vellykket bok som føyer seg inn i Moestrups spennende og oppegående forfatterskap der kjønnsidentitet ofte diskuteres.

 

Elin Lindberg

Teater Spillebrikkene: LYDVINGENS LYDLØSE OPPDRAG

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

Spillebrikkene.jpg

Teater Spillebrikkene: LYDVINGENS LYDLØSE OPPDRAG

Manus og regi: Inger Gundersen

Litteraturhuset, Oslo, 26.november 2011

 

 

 

Med publikum som parterapeut

Litt stillestående forestilling der et velvillig publikum trer støttende til

 

Teater Spillebrikkene ble etablert i 1998 og består av Inger Gundersen og Hedda Munthe. De knytter til seg ulike samarbeidspartnere for de ulike produksjonene de gjør. Teatret har skapt flere forestillinger for barn.

I Lydvingens lydløse oppdrag, ei forestilling som er laget for barn fra fire år, møter vi først en scenografi i form av et slags stuerom. To hvite stoler står på hver sin lille platting som er dekket av et blomstret stoff. Veggene er hvite, rundt vinduene er det festet samme blomstrete stoff.

 

Lyd

Inn kommer Lydvingen til Bizets Carmen-musikk. Han er ikledd et stygt kostyme. En bomsete maske, sjaskete kappe, trøye og tights som ser ganske utvaska ut. Bevegelsesspråket hans er tegneserieklisjeaktig og han er ikke spesielt sjarmerende. Han presenterer seg først syngende til playback. Litt pussig med playback her, men senere i forestillinga brukes mye lydkulisser, slik at denne playbackbruken kommer til å være med på å skape en viss audiell kontinuitet. Lydvingen forteller at han er en superhelt og lydekspert. Det er han som fyller fjøsene med dyrelyder, det er han som lager trafikkens støy og det er han som fyller verden med latter. Lydvingen får publikum til å bråke, til å trampe, klappe og rope. Jeg har sett mange barneteaterpublikum i mitt liv, men dette er noe av det mest velmenende og velvillige publikumet jeg har opplevd på svært lenge. Mor og far og barn er med på alt. Men Teater Spillebrikkene viser også at de er rutinerte og flinke til å jobbe med publikum.

 

Nitrist ekteskap

Lydia og Lyder kommer inn. To gæmliser. Klisjeversjon av kjerring og gubbe. De setter seg på hver sin ”gyngestol” med kaffe og kake. Lydia skravler og Lyder er taus. Sånn har det nok vært helt siden krigen. Lydia forteller at hun har så mye vann i beina og at hun har lagt på seg. Hun sier noe og i neste øyeblikk sier hun det motsatte. En hjerteskjærende flat figur. Hun hører ikke på hva mannen sier, når han en sjelden gang sier noe. Hun er allikevel ganske energisk og prøver å ta initiativ til utvikling eller liv i ekteskapet. Lyder er taus og gørrlei den skravlete kjerringa. Nei, de har et fryktelig trist og deprimerende liv. Den teksten som finnes her er tam og lang.

 

Nokon kjem til å komme

Naboen kommer på besøk under Ennio Morricones lydspor til Sergio Leones film The Good, the Bad and the Ugly. Naboen er en slesk, noe hyperaktiv kar. Og han har ny mobiltelefon. Touchtelefon. Det har ikke Lyder. Krangelen om hvem som har best telefon skisserer et fattig univers. Lydia liker naboen som bringer liv og røre med seg og som til og med kan danse. Etter at naboen er gått prøver Lydia å invitere Lyder med på et tangokurs som skal arrangeres i Samfunnssalen. Lyder er ikke interessert. Naboen kommer igjen og igjen. Han har ny flott sportsbil som han inviterer Lydia på tur med. Lyder vil bare ha fred.

 

Det uutholdelige

Navnene i forestillinga er fine: Lydia, Lyder, Lydvingen.

Lyder hater lyd og er lei av kjerringas mas og skravling. Han får besøk av Lydvingen som gir ham et Lydofon. Den kan lage mange lyder og best av alt, det kan skru av all lyd. Lyder skrur av lyden av naboen og kjerringa. Slik holder han nesten ut sitt trøstesløse sosiale liv.

Dette elementet er vanskelig å gjøre interessant for barn, kanskje for voksne også. Når Lyder har skrudd av all lyd og Lydia skravler uten at vi hører det med naboen som også skryter og babler uten lyd blir det vanskelig å holde på ungenes oppmerksomhet. Det ser ut som om de kjeder seg her. Stillheten gjøres ikke teatral nok slik at det blir visuelt interessant. Det blir mye stillesitting på stol.

 

Peace and love

Lydia blir voldsomt fortvila fordi mannen overhode ikke hører henne nå. Lyder mister lydofonen i gulvet slik at den henger seg opp og gir helt andre lyder enn det som er vanlig. Det er et morsomt og underliggjørende element. Når Lydia gråter høres det ut som om det regner, når naboen banker på ruta bjeffes det og når Lydia lister seg mjaues det.

Noe må gjøres, og her brukes forestillingas viktigste ressurs, nemlig publikum. Publikum er med på å rope på Lydvingen som sporenstreks kommer og ordner lydofonen. Lyder blir bevisst at Lydia gråter: Hvorfor gråter hun? Ei jente på første rad svarer at hun gråter fordi hun ikke blir sett. ”Hun gråter, hva skal jeg gjøre?” Spør den hjelpeløse mannen publikum. Og igjen – et fantastisk publikum. Rørende i sin iver etter å hjelpe. – Du må trøste henne, svarer en gutt høyt og tydelig. – Du kan gi henne blomster, sier en annen. En Mamma sier: Du kan si unnskyld. En Pappa sier at Lyder kan kysse henne, et barn: Du kan gi henne sminke. Teater Spillebrikkene tar mot forslagene, og kommuniserer nydelig med publikum. Publikum har redda ekteskapet. Lyder lærer seg å stoppe skravling med kyss.

 

Og ungene?

Selv om dette er ei historie som overhode ikke handler om barn er den ikke uten sjarm, men det er noe misvisende at karakteren Lydvingen presenteres som hovedpersonen i stykket, for forestillinga handler mest om Lydia og Lyder.

Det er en stor utfordring å gjøre Lyders store ønske om stillhet og passivitet scenisk interessant. Her gjør dette at energien i forestillinga periodevis blir veldig lav. Rommet er heller ikke helt godt, det er for statisk og gir ikke mulighet for mye fysisk handling og dybdebruk.

Barna på Litteraturhuset var velvillige. De var aktive når de ble spurt om å hjelpe. Under prompe- og rapeopptrinn lo de, men i de stillestående partiene så de ut til å kjede seg. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Deres evne til å lytte til – og spille med publikum er flott.

 

Teater Liksom: EDGAR OG TROLLET – en julefortelling

Publisert på barnebokkritikk.no desember 2011

Edgar og trollet.png

Teater Liksom: EDGAR OG TROLLETen julefortelling

Regi: Tony Totino

Musikk: Kjetil Schander-Larsen

Med Mikkel Niva, Henrik Årdal, Andreas Tønnesland og Melanie Dahl

Det Andre Teatret, premiere 10.desember 2011

 

Lett og leken juleforestilling

Edgar og Trollet er en enkel, sjarmerende og politisk korrekt teaterforestilling for de yngste

 

Av Elin Lindberg

 

Det er ikke til å stikke under en julekrybbe at det er noe sjarmerende med dette kaotiske sammensuriet som julen er, med sine pepperkaker, jesusbarn, julenisser, marsipan, svibler og julestjerner, gløgg og goro, smultringer og ribbe, halal-pinnekjøtt, akevitt og julebrus, julelys og dompaper, halm og snikker Andersen, julebukk og kokosmakroner, Betlehem, artister som kler på seg finstasen og synger julesanger i kirker og store og små teatre som setter opp juleforestillinger for barn. På det nokså nyetablerte Det Andre Teatret på Lilleborg spilles forestillinga Edgar og Trollet. Denne forestillinga er improvisert fram og satt sammen av utøverne og regissør Tony Totino.

 

 

Hei

”Hei, alle sammen”, sier en skuespiller med sin snilleste stemme. Han er iført utvasket svart treningstøy og han etablerer en usynlig, magisk grense mellom scene og sal – ingen farlige troll får komme over denne magiske muren. Edgar (Mikkel Niva) kommer på banen – en spretten fyr med mariusgenser og nærmest julerødt hår.  Edgar elsker å spille spill, men foreldrene bare stresser med juleforberedelser og har ikke tid til å spille og leke. Edgars foreldre representeres av hånddukker. Det er en viss harry-faktor over disse dukkene. De babler kraftig, men at disse foreldrene er så stressa tror jeg ikke helt på. Det blir mest en påstand. Grunnen til det er at dukkeførerne ikke følger opp dette påståtte stresset fysisk. Kroppene er helt rolige og avslappede mens munnen jabber i vei.

Er denne fokuseringa på at førjulstid er synonymt med stress blitt en klisjé? Masinga med dette stresset og opphausing av julestri kan i seg selv bli noe slitsomt. Og hvorfor er det negativt å legge seg litt ekstra i selen av og til for å forberede noe som kan bli ganske hyggelig? Hvis man ikke synes det er noe trivelig med jul kan man jo bare la være å juleforberede og feire.

 

Ut i verden, inn i fjellet

Denne juleforestillingen er som julen selv, litt av et sammensurium. Her er det både litt trolljegere og litt blåfjell og litt jul i Svingen. Men selv om jul ofte presenteres som blanding av alt på en gang finnes det tabuområder – for eksempel kan for mye snakk om Jesus få uheldige konsekvenser. I Edgar og Trollet er det politisk korrekt og helt Jesus-fritt.

Historien om Edgar er godt fortalt. Dramaturgien er flott og lytefri, godt håndverk her! Fortellingen er en klassisk dannelsesreise. Helten drar hjemmefra og ut i verden. Han overvinner farer. Når han kommer hjem igjen har han lært noe nytt.

Det er Rufus, Edgars hund, som leder an på ferden. Hunden stikker av og Edgar må lete. På veien møter han de røffe trolljegerne Rolf og Ronny. Det blir snøstorm i form av at et hvitt silkestoff dras over publikumsradene. Sjarmerende igjen! Men stormen sletter ut Rufus’ spor. Edgar går fortvilet helt opp på et fjell for å få bedre oversikt. Edgar er nå en bitteliten dukke som går på et blått silkefjell – det fungerer godt. Barna i publikum ser ut til å like dette. Nå ramler Edgar inn i en hule og vi er kommet inn til det innerste av forestillinga. Et digert snilt troll bor i hulen. Edgar er fremdeles bitteliten. Her kommer forestillingas gullkorn, framført av Trollet: ”Når menneskene blir redde, så blir de små!” Og vips – så er Edgar stor igjen.

 

Guttegrotten

Inne i Trollets hule er det trivelig. Han har det varmt og godt for han har ”varmekabler i alle gølv”. Et drømmested for unge gutter. Her slipper man å klippe håret, vaske seg og rydde – her i hula spilles det bare spill. Trollet har tre gode venner. Det er tusenbeinet Truls, den franske sneglen Silje og Steinar – en liten og tung fyr som er laget av granitt. Kjempekoselig! Forestillinga har en del sanger. De fleste er greie og fine, men de framstår som nokså umotiverte. Trollet er i tillegg groteskt dårlig til å danse. Klumsete som bare et troll kan være.

Edgar og Trollet og Trollets venner koser seg med spilling, men så kommer Edgar plutselig på både hunden Rufus og mor og far. ”Venner hjelper hverandre,” sier Trollet og siden han har så god luktesans kan han lukte seg fram til hunden som lukter ”pels, pellets og litt nøtter”. Det settes utfor fjellet på spark. En bygdefancy scene. Trollet får innreisetillatelse til publikumsområdet ved at den magiske muren oppheves slik at han kan lukte om han finner hunden blant barna. Men Rufus hadde lurt seg vekk i en bergsprekk som er så liten at Edgar og Trollet ikke har mulighet for å komme seg inn og redde ham. En liten jente fra publikum kommer og hjelper dem. Litt senere når Edgar og Trollet er tatt til fange av trolljegerne kommer også et annet barn heltene til unnsetning. Integrering av barnearbeidere fungerer flott.

Alt ender godt i denne forestillinga for litt yngre barn. Alle er snille, ingenting er skummelt. Edgar og Rufus kommer seg hjem til jul og Trollet får være med å feire jul med Edgars familie. Julen blir her et idyllisk sted der alle er sammen og spiller spill og har tid til hverandre.

Edgar og Trollet er en enkel, men sjarmerende og ganske velskapt liten juleforestilling med velopplagte skuespillere.

Animalske produksjoner: Av dyr er du kommet

Publisert på barnebokkritikk.no mai 2012

Av-dyr-1200x640.jpg

Enkel og sympatisk skapelsesberetning

Velspilt og fint regissert, men forestillinga skurrer litt dramaturgisk.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Av dyr er du kommet

Regi: Anne Mali Sæther
Dramatiker: Ingeborg Arvola
Musikere: Ruth Wilhelmine Meyer og Isak Anderssen
Dramaturg: Gunhild Nymoen
Skuespillere: Morten Olaussen og Katinka Markussen

Lørenskog hus, 13.mai 2012

 

Det lukter nytt og det ser flott ut i Lørenskog hus som åpnet i fjor, men det er fryktelig stille her. Denne søndagsettermiddagen står Av dyr er du kommet på programmet. Det er bare to barn med far og en anmelder som skal se forestillinga, men er det flere folk i salen enn på scenen er det jo vanlig at ei forestilling spilles. Hvorfor er det så få tilskuere? Er det Lørenskog hus som ikke har gjort informasjonsjobben sin godt nok? Skuespillerne takler imidlertid fint og profesjonelt at vi er så få tilskuere. Forestillinga går sin gang.

Av dyr er du kommet er regissert av Anne Mali Sæther. Hun har arbeidet som skuespiller og regissør i en fysisk teatertradisjon i en generasjon allerede. Ingeborg Arvola er forfatter og forholdsvis fersk som dramatiker. Skuespillerne i forestillinga er også forholdsvis ferske. Forestillinga er laget i samarbeid med Dramatikkens Hus og forsknings- og utviklingsprosjektet Scenetekst for samtidsbarn 2011-14. Dette er altså ikke en teatergruppe med lange tradisjoner, men en ny konstellasjon i samarbeid med forholdsvis nye produksjonssteder for teater og scenetekst for barn.

 

Av dyr er du kommet – og av dyr skal du igjen oppstå?

På scenegulvet ligger en kvinne (Katinka Markussen). Den lille scenen er naken. Ingen scenografi. Kostymene er enkle hverdagsklær. Dette signaliserer at dette er skuespillernes teater. I denne forestillinga er det skuespillerne som skal skape verden. Kvinnen på scenen våkner opp som hund. En mann (Morten Olaussen) kommer inn på scenen. – Bli med å leke hund! oppfordrer kvinnen entusiastisk. De to leker glade hunder. De tisser hist og her, sniffer og småbjeffer. De holder det gående ei stund før dyret blir menneske.

– Jeg tror at vi har vært dyr, sier kvinnen, vi har jo halebein.

– Men hvor er halene våre?

– De er i villmarka et sted!

Vi får høre at halene kan være et sted langt ute i villmarka der de savner menneskene sine.

Vi får historien om Det Store Smellet. Enkelt illustrert. Et rødt flash så er vi i gang. Etter Det Store Smellet er grønt slim det første tegn til liv. Og så kommer salamanderen opp fra havet. Dinosaurene oppstår og dør ut. Dyr kommer og går. Forskjellige dyr skisseres fysisk og lekende. Jeg synes jeg ser både sabeltanntigre, øgler og gnu. Det varer ikke lenge før mennesket begynner å utrydde dyr. Vi siviliseres på et vis. Snøft og værhår ryddes ut. Brøl og hale ryddes også ut.

 

Fint fysisk spill

Regien er forholdsvis tett. Uttrykket er først og fremst fysisk. Skuespillerne er samspilte, presise og dynamiske. Bruddene i forestillinga er enkle og effektive.

Den usiviliserte naturen etablerers etter hvert tydeligere som motsatsen til det siviliserte mennesket; det ville mot det tamme. Med det ville kommer det musikk inn. Det er ul og etnohyl i 4/4-takt. Det er fin musikk, men den er kanskje for illustrerende.

Historien som fortelles her handler om ulvene og at dette ville de representerer ofte urettmessig fremstilles som truende. De ulveaktige formidles som organiserte i sitt ville samfunn: «Vi uler, vi holder sammen, ingen er alene, vi støtter hverandre fullt og helt. Her er det bare rent og pent og måneskinn. Vi har aldri blitt tamme – det har dere!»

Forestillinga åpner opp for et mulig nærmere forhold mellom menneskene og ulvene. Et likeverdig forhold mellom et velorganisert dyresamfunn og et menneskesamfunn. I denne skapelsesberetninga luktes det på en mulig samfunnsorden som ikke er hierarkisk med mennesket som ubestridt sjef.

Skal vi hegne om det ville i oss, det dyriske i mennesket? spør forestillinga. Men det oppstår motstand mot dette. «Du ble jo helt vill!» anklager den ene skuespilleren den andre etter ulvescenen. ”Og det skal du ikke bli, du er jo tam!” Mennesket bestemmer seg for å utrydde ulvene – og tigrene og fiskene fra vannene og fjellreven ut fra fjellet og salamander og bier og gorilla. Vi utrydder det ville, men det ville truer med å komme igjen – og igjen.

 

Tomgang

I forestillinga er vi kommet til apestadiet. Det er tid for gorilla. Vi har like mye hår på kroppen som en gorilla, forteller en av skuespillerne, vi er jo i slekt. Menneskedyret og gorilladyret har for eksempel negler som ligner hverandre. Og nå begynner menneske og dyr å synge sammen: «Er det noe som binder oss sammen? Hvor er halene å holde i?»

Og her kommer mennesket sprettende ut for fullt. Det formidles litt forsiktig at mennesket dreper dyr og at vi er kommet til steinalderstadiet. Her får vi en fornøyelig fødselsscene. Unger spretter ut av mor – masse unger i en voldsom fart. Det er både morsomt og ganske seriøst. Unger kommer til, generasjoner kommer til. Halene er for lengst mistet og villmarka vekk. Hus bygges – byer og biler kommer kjapt inn. Men her får forestillinga problemer, den begynner å gå på tomgang og gjenta seg sjøl. Her er det dramaturgisk skurr. Hvor vil forestillinga nå? Musikken består av en kvinnestemme og et strengeinstrument. Den er både foruroligende og fin, men den får så mye fokus at fortellinga som er noe svak her, glipper litt. Jeg savner også at det er lagt mer arbeid i sangene som skuespillerne synger. De synger ikke så mye, men sangene er, musikalsk sett, kanskje i svakeste laget.

 

Salamander

En salamander får noe fokus, men blir allikevel en bifigur. Den har vært i verden lenge, den så gorilla bli til menneske, sies det. Den kunne kanskje tydeligere stått som en kommentator til mennesket i forestillinga? Slik den framstår nå, blir den hverken fugl eller fisk eller en helstøpt salamanderkarakter.

Skuespillerne holder forestillinga oppe hele veien, men det er altså noe med den dramaturgiske oppbygginga her som ikke er helt bra. Budskapet er tydelig: «Vær snill med dyra – ikke utrydd dem!» Og vi påminnes om at vi mennesker også er dyr. Vill og tam står i kontrast og sklir over i hverandre på en lekende måte i forestillinga – supert! Skuespillerne formidler varmt og sympatisk. Forestillinga har ikke så mye utpreget humor, men den er sjarmerende og prisverdig enkel. Skapelsesberetninger trenger vi hele tiden for å forstå hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er den fysiske, enkle og lekne spillestilen som først og fremst gjør at denne nok vil fungere ypperlig for barn mellom fem og ti år!

 

 

 

Den Norske Opera & Ballett: ASKEPOTT – EN BARNEOPERA

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

ASKEPOTT – EN BARNEOPERA

Tekst og musikk: Peter Maxwell Davies

Musikalsk ledelse: Steffen Kammler

Regi og norsk gjendiktning: Gunnar Bergstrøm

Scenografi: Silje Sandodden Kise

Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett

Musikere fra Musikk- og kulturskolen i Oslo og Barratt Due musikkinstitutt

Elever fra Lørenskog videregående skole har medvirket under kostymeproduksjon

Den Norske Opera & Ballett, Scene 2, 1.november 2011

 

Veloppdragen Askepott

Barn spiller for barn i velprodusert, men litt for overflatisk forestilling.

 

 

I denne forestillinga er det bare barn som er utøvere. De er dyktige, alle som en. De har fin tilstedeværelse på scenen og i orkestergrava. Forestillinga er virkelig en gave til de unge utøverne i den. Her får de god trening i forestillingsarbeid og de blir tatt på alvor som utøvere. Kjempeflott! Produksjonen er knirkefri. Kostymene er friske og fantasifulle. Scenografien er fargerik og fin. De unge sangerne synger supert og musikerne er veldig flinke. Forestillinga har perfekt og barnevennlig lengde – 50 minutter. Barna i publikum så ut til å kose seg. Og jeg mener oppriktig at det er flott at barn får spille for barn i en slik velprodusert forestilling – dette er Den Norske Opera & Ballett gode på.

 

Askepotthistorier

Sir Peter Maxwell Davies’ Askepott eller Cindarella ble skrevet i 1979 og hadde urpremiere året etter i Kirkwall på Orknøyene, der Davies bor. Operaen er som flere av komponistens andre verk, skrevet spesielt for barn. Davies er ellers mest kjent for sine neo-ekspresjonistiske musikkteaterstykker som for eksempel Eight songs for a Mad King (1969). I Askepott har han har lagt opp til en tradisjonell pantomimespillestil som stort sett blir fulgt i Operaens versjon.

Det finnes utallige versjoner av eventyret om Askepott. Historier om den vakre, gode, fattige jenta som til slutt får sin rike, vakre prins. Om stygge, dumme og slemme stesøstre og en grusom stemor. Og om gode hjelpere som ofte er dyr og natur. En klassisk Askepottfortelling ar laget av Sergei Prokofjew, en annen er Disneyfilmen fra 1950 og de fleste har et forhold til den tjekkiske julefilmklassikeren Tre nøtter til Askepott. Men Askepotthistorien kan brukes til å si noe mer enn at det går deg godt hvis du er snill og pen. For en del år siden satte scenekunstduoen Toril Goksøyr/Camilla Martens opp Askepott på Torshovteatret. Forestillinga var en adapsjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Hovedrollen som Askepott med den lekre, gammelrosa kjolen med slør, ble spilt av Marte Goksøyr som så vidt meg bekjent, er Norges eneste profesjonelle skuespiller med Downs syndrom. En svært interessant, rørende og berørende forestilling.

 

Kjønn og klasse

I forestillinga i Operaen er Askepotthistorien lagt til vår verden. Askepott er au pair og skal arbeide i huset til enkefru Gnien og de tre døtrene hennes: Medusa, Hecate og Dragonia som spilles av gutter. Selv om denne forestillingas publikum stort sett består av hvite mennesker som er kapitalsterke, enten økonomisk eller kulturelt, er det faktisk ikke alle barn som vet hva en au pair er. Librettoen inneholder flere ord som kan være i vanskeligste laget for barna. Ordet ”prekær” for eksempel. Er ”fiffen” er begrep barn har et forhold til i dag? Og begrepet ”nervesammenbrudd” tror jeg også kan være litt vanskelig for en del unger å plassere. Nå er kanskje ikke operalibrettoer ment å være poesi eller stor kunst og det er jo i tilfelle synd. En god tekst vil, sammen med musikken, kunne tilføre dybde til forestillinga. Her er det mye vers på rim, for eksempel noe sånt som: ”Hvis vi ikke orker lukta, drar vi hjem fra Hvervenbukta”. ”For en kjedelig flokk, jeg tror jeg har fått nok”.  Greit nok, men teksten er fryktelig flat. Det gjør den med på å fjerne det eventyrlige fra forestillinga. Jeg har lest et sted at komponist Davies har fjernet sukkeret i Askepotthistorien og tilført krydder i stedet. Kan det være slik at skaperne av den norske versjonen ikke har lest Davies’ oppskrift nøye nok? Eller er det komponistens krydderblanding som er i tammeste laget når det gjelder selve historien som blir fortalt? Det er absolutt sjarmerende innslag her, for eksempel med de yngste i barnekoret i kattekostymer. De har et intermesso mellom stykkets to akter der de leker rundt på scenen.

 

Glatt overflate

Historien blir allikevel veldig overflatisk. Dramatikk er det lite eller ingenting av. Et spill med kjønn antydes ved at de tre søstrene spilles av gutter. Her er det mye potensiell komikk som kunne vært tatt mer ut. Shrek-filmene fra Dreamworks har kanskje i overkant mye humor rettet mot et voksent publikum, men jeg tror karakteren Den Onde Stesøstera som i den norskspråklige versjonen er dubbet av sportskommentatoren Davy Watne, også er uforglemmelig for barn. Jeg savner mer røffhet i humoren i Operaens forestilling, litt mindre veloppdragenhet. Alle er egentlig snille hele veien og det går bra med alle til slutt.

Nå er det vel slik at barn skal ha rett til å bli underholdt uten at vi voksne alltid skal passe på at de også skal lære noe hele tida. Men det kan hende at denne forestillinga bare blir en behagelig, friksjonsfri opplevelse som fort blir glemt.