Animalske produksjoner: Av dyr er du kommet

Publisert på barnebokkritikk.no mai 2012

Av-dyr-1200x640.jpg

Enkel og sympatisk skapelsesberetning

Velspilt og fint regissert, men forestillinga skurrer litt dramaturgisk.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Av dyr er du kommet

Regi: Anne Mali Sæther
Dramatiker: Ingeborg Arvola
Musikere: Ruth Wilhelmine Meyer og Isak Anderssen
Dramaturg: Gunhild Nymoen
Skuespillere: Morten Olaussen og Katinka Markussen

Lørenskog hus, 13.mai 2012

 

Det lukter nytt og det ser flott ut i Lørenskog hus som åpnet i fjor, men det er fryktelig stille her. Denne søndagsettermiddagen står Av dyr er du kommet på programmet. Det er bare to barn med far og en anmelder som skal se forestillinga, men er det flere folk i salen enn på scenen er det jo vanlig at ei forestilling spilles. Hvorfor er det så få tilskuere? Er det Lørenskog hus som ikke har gjort informasjonsjobben sin godt nok? Skuespillerne takler imidlertid fint og profesjonelt at vi er så få tilskuere. Forestillinga går sin gang.

Av dyr er du kommet er regissert av Anne Mali Sæther. Hun har arbeidet som skuespiller og regissør i en fysisk teatertradisjon i en generasjon allerede. Ingeborg Arvola er forfatter og forholdsvis fersk som dramatiker. Skuespillerne i forestillinga er også forholdsvis ferske. Forestillinga er laget i samarbeid med Dramatikkens Hus og forsknings- og utviklingsprosjektet Scenetekst for samtidsbarn 2011-14. Dette er altså ikke en teatergruppe med lange tradisjoner, men en ny konstellasjon i samarbeid med forholdsvis nye produksjonssteder for teater og scenetekst for barn.

 

Av dyr er du kommet – og av dyr skal du igjen oppstå?

På scenegulvet ligger en kvinne (Katinka Markussen). Den lille scenen er naken. Ingen scenografi. Kostymene er enkle hverdagsklær. Dette signaliserer at dette er skuespillernes teater. I denne forestillinga er det skuespillerne som skal skape verden. Kvinnen på scenen våkner opp som hund. En mann (Morten Olaussen) kommer inn på scenen. – Bli med å leke hund! oppfordrer kvinnen entusiastisk. De to leker glade hunder. De tisser hist og her, sniffer og småbjeffer. De holder det gående ei stund før dyret blir menneske.

– Jeg tror at vi har vært dyr, sier kvinnen, vi har jo halebein.

– Men hvor er halene våre?

– De er i villmarka et sted!

Vi får høre at halene kan være et sted langt ute i villmarka der de savner menneskene sine.

Vi får historien om Det Store Smellet. Enkelt illustrert. Et rødt flash så er vi i gang. Etter Det Store Smellet er grønt slim det første tegn til liv. Og så kommer salamanderen opp fra havet. Dinosaurene oppstår og dør ut. Dyr kommer og går. Forskjellige dyr skisseres fysisk og lekende. Jeg synes jeg ser både sabeltanntigre, øgler og gnu. Det varer ikke lenge før mennesket begynner å utrydde dyr. Vi siviliseres på et vis. Snøft og værhår ryddes ut. Brøl og hale ryddes også ut.

 

Fint fysisk spill

Regien er forholdsvis tett. Uttrykket er først og fremst fysisk. Skuespillerne er samspilte, presise og dynamiske. Bruddene i forestillinga er enkle og effektive.

Den usiviliserte naturen etablerers etter hvert tydeligere som motsatsen til det siviliserte mennesket; det ville mot det tamme. Med det ville kommer det musikk inn. Det er ul og etnohyl i 4/4-takt. Det er fin musikk, men den er kanskje for illustrerende.

Historien som fortelles her handler om ulvene og at dette ville de representerer ofte urettmessig fremstilles som truende. De ulveaktige formidles som organiserte i sitt ville samfunn: «Vi uler, vi holder sammen, ingen er alene, vi støtter hverandre fullt og helt. Her er det bare rent og pent og måneskinn. Vi har aldri blitt tamme – det har dere!»

Forestillinga åpner opp for et mulig nærmere forhold mellom menneskene og ulvene. Et likeverdig forhold mellom et velorganisert dyresamfunn og et menneskesamfunn. I denne skapelsesberetninga luktes det på en mulig samfunnsorden som ikke er hierarkisk med mennesket som ubestridt sjef.

Skal vi hegne om det ville i oss, det dyriske i mennesket? spør forestillinga. Men det oppstår motstand mot dette. «Du ble jo helt vill!» anklager den ene skuespilleren den andre etter ulvescenen. ”Og det skal du ikke bli, du er jo tam!” Mennesket bestemmer seg for å utrydde ulvene – og tigrene og fiskene fra vannene og fjellreven ut fra fjellet og salamander og bier og gorilla. Vi utrydder det ville, men det ville truer med å komme igjen – og igjen.

 

Tomgang

I forestillinga er vi kommet til apestadiet. Det er tid for gorilla. Vi har like mye hår på kroppen som en gorilla, forteller en av skuespillerne, vi er jo i slekt. Menneskedyret og gorilladyret har for eksempel negler som ligner hverandre. Og nå begynner menneske og dyr å synge sammen: «Er det noe som binder oss sammen? Hvor er halene å holde i?»

Og her kommer mennesket sprettende ut for fullt. Det formidles litt forsiktig at mennesket dreper dyr og at vi er kommet til steinalderstadiet. Her får vi en fornøyelig fødselsscene. Unger spretter ut av mor – masse unger i en voldsom fart. Det er både morsomt og ganske seriøst. Unger kommer til, generasjoner kommer til. Halene er for lengst mistet og villmarka vekk. Hus bygges – byer og biler kommer kjapt inn. Men her får forestillinga problemer, den begynner å gå på tomgang og gjenta seg sjøl. Her er det dramaturgisk skurr. Hvor vil forestillinga nå? Musikken består av en kvinnestemme og et strengeinstrument. Den er både foruroligende og fin, men den får så mye fokus at fortellinga som er noe svak her, glipper litt. Jeg savner også at det er lagt mer arbeid i sangene som skuespillerne synger. De synger ikke så mye, men sangene er, musikalsk sett, kanskje i svakeste laget.

 

Salamander

En salamander får noe fokus, men blir allikevel en bifigur. Den har vært i verden lenge, den så gorilla bli til menneske, sies det. Den kunne kanskje tydeligere stått som en kommentator til mennesket i forestillinga? Slik den framstår nå, blir den hverken fugl eller fisk eller en helstøpt salamanderkarakter.

Skuespillerne holder forestillinga oppe hele veien, men det er altså noe med den dramaturgiske oppbygginga her som ikke er helt bra. Budskapet er tydelig: «Vær snill med dyra – ikke utrydd dem!» Og vi påminnes om at vi mennesker også er dyr. Vill og tam står i kontrast og sklir over i hverandre på en lekende måte i forestillinga – supert! Skuespillerne formidler varmt og sympatisk. Forestillinga har ikke så mye utpreget humor, men den er sjarmerende og prisverdig enkel. Skapelsesberetninger trenger vi hele tiden for å forstå hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er den fysiske, enkle og lekne spillestilen som først og fremst gjør at denne nok vil fungere ypperlig for barn mellom fem og ti år!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s