Black Box Teater: LUCK

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.