Stikkord: performance

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ 3-2012

Melgaard.png

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Aschehoug Forlag, 2012, 296 sider

 

Boys keep swinging

Bjarne Melgaard debuterer som forfatter av roman mellom to permer med A new novel, men som Ina Blom skriver i et innmontert essay i boka er dette en roman i en rekke romaner Melgaard har produsert. I følge henne har mange av Melgaards installasjoner hatt ordet ”roman” i verktittelen og også fungert som nettopp romaner med sine mange tekster, fragmenter av fortellinger og karakterer. Romansjangeren er i seg selv en blandingssjanger og har vært det siden romanen oppsto med Michel Cervantes Don Quijote på 1500-tallet (og Laurence Sternes The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman på 1700-tallet). Ved å kalle installasjonene for romaner får tittelen på Melgaards bok en dobbelhet i seg. Den blir en ny roman i en rekke romaner og den viser til en utvidelse av sjangeren.

Boka A new novel er interessant som objekt. Teksten begynner og slutter på smussomslaget. Data om forfatter, forlag og produksjon finner vi midt i. En fargerik ”tråd” løper gjennom hele boka og skriftstørrelsene varier.

 

Sex, smerte, vold

Bokas hovedperson er ”han” eller ”B”. Gjennom fragmenter beskrives hovedpersonens liv, fortrinnsvis på homsescenen i New York og noen større europeiske byer. Det handler stort sett om sex menn i mellom. Sex er det eneste som interesserer ”han”. Dette er omdreiningspunktet. Slik står kanskje også boka som en kommentar til vår gjennomkommersialiserte og gjennomseksualiserte verden.

Hovedpersonens arbeid får vi ikke så mye innblikk i. ”Han” er kunstner og kan minne om Melgaard selv. Et sted i teksten finnes en slags selvanalyse av hovedpersonen:

 

This is not something that happens when you are a drugged-out teenager in a post-punk LA landscape, but something you drift into after years of disillusionment with the contemporary gay lifestyle. It’s when you’re getting so fed up with spending half your life in a gym, shaving your asshole, going out shirtless, the endless fun, the lousy music, the lack of any romance, any compassion. You just want some action. It’s that simple. It’s the boredom that makes us abuse each other. And that’s what happened: he got bored. Permanently.

 

Det er noen ganske voldsomme s/m-sex-scener i boka. Sex som kanskje innebærer at noen dør eller blir alvorlig kvestet. Smerten dyrkes i romanens univers. Smerten blir et tegn på liv, den blir den grunnleggende følelsen i hovedpersonens liv.

 

Blikket

Det er trøkk i teksten. Beskrivelser av mennesker og miljø er gode og inngående. Fortellerens blikk er skarpt. Det ligger også hele tiden noe angstfylt, paranoid eller skremmende og lurer i bakgrunnen. Både tematisk og språklig kan Melgaards A new novel minne litt om den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Hovedpersonen ser og blir sett. Han er en slags flanør der han doper seg og frekventerer barer og sexklubber. Opplevelsene hans ligner på hverandre. Menn kommer og går i livet hans. En person gir hovedpersonen ikke slipp på, det er Claude, eller Jean Claude. Denne mannen beskrives som ultravoldelig og nærmest farlig. I et miljø som det ”han” lever i vil kanskje nettopp personer som befinner seg helt på grensen til det mulige, rent menneskelig, være de mest interessante. I opplevelsene i grenselandet til det forsvarlige ligger en mulighet for hovedpersonen til å føle noe.

Selve fortellerstrukturen i boka er stort sett ganske flat med nokså like episoder om menn som har sex. Det selvransakende hos hovedpersonen gjør at det også kommer inn andre perspektiver. Mot slutten av boka kommer utsagn eller en slags intervjuer med flere av personene hovedpersonen har forholdt seg til, der de formidler sitt syn på ham. De forteller om en person som er mer kompleks enn den leseren møter gjennom hovedpersons egen fortelling.

Å lese denne boka er på en måte som å befinne seg inni et visuelt verk av Bjarne Melgaard. Slutten er forholdsvis åpen. På tross av vold og smerte går livet videre, David Bowie er sitert i boka: ”Boys keep swinging/Boys always work it out”.

 

 

Black Box Teater: LUCK

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Luck.jpg

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.

 

 

IBSENFESTIVALEN 2014

elinlindberg8

Invaderende og klaustrofobisk

Reaktualisering av salongteatret der det skapes en bevissthet om her og nå og ditt eget ansvar for stillingstaking? Eller er vi blitt så tykkhudede gjennom vår konstante tilstedeværelse på sosiale medier at intime teaterrom ikke lenger har noen virkning på oss?

 

AV ELIN LINDBERG

Før Ibsens tid var teatret et sted for å se og bli sett. Teatersalen var opplyst og hvem som var i publikum var kanskje like interessant som det som foregikk på scenen. I flere av oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum ganske synlige. Det er ikke bare titteskapsteatret som er oppløst, men den mørke teatersalen lyses også opp. I Thomas Ostermeiers forestilling Ein Volksfeind blir publikum i salen til deltakere i et folkemøte. I Victoria Meiriks Gjengangere på Malersalen sitter publikum tett inn på spilleområdet. I Rogaland Teaters versjon av Fruen fra Havet, som også spilles på Malersalen, kommer vi tett inn på en families oppgjør med seg selv. Og Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem spilles i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby med publikum i sofaen og på spisestuestoler, puter og krakker.

 

Ned, ned

Meiriks versjon av Gjengangere er basert på en gjendiktning av Ingmar Bergman.

Både hos Bergman og hos Ibsen ligger det å kikke inn i en families oppgjør med seg sjøl som en grunnidé, denne blir godt ivaretatt i her.

Publikum sitter rundt scenen. Det er bare én rad med stoler på hver av de fire sidene slik at publikum blir nokså eksponert. Scenografien består av et reisverk til et hus, vi ser gjennom trekonstruksjonen og inn i familien Alvings stue – samtidig som vi ser oss sjøl som publikum. Rundt reisverket ligger betongheller. Skuespillerne er i rommet gjennom hele forestillinga, på eller ved siden av scenen. Menneskene i rommet – både publikum og utøvere – er til enhver tid synlige. Dette gir en tett og, til tider, klaustrofobisk og noe ubehagelig følelse.

Forestillinga får hjelp av rommet det spilles i. For å komme inn i spillerommet må vi gå trappa ned til publikumsplassene. Det gir en følelse av å gå ned i et kjellerrom og bygger opp under den gjennomgående mangelen på lys og luft stykket formidler. Stykket inneholder mengder av referanser til ild og lys – brann, solen, begjær og livsgleden selv, men det er det kalde, fuktige mørket som vinner her.

Skuespillerne gjør en utmerket jobb. De spiller intenst og musikalsk. Ensemblespillet fungerer godt. Meiriks regi er også musikalsk og tett. Det ligger et alvor i ensemblets møte med dette materialet som jeg liker godt. Grepet med at alle skuespillerne er på scenen hele tida bidrar til tyngden i forestillinga. De skuespillerne som ikke deltar i dialogen blir på samme måte som oss i publikum, kikkere, eller kanskje heller vitner, til dramaet som utspiller seg. Vi ser og blir sett.

For fru Alving (Liv Bernhoft Osa) er det det å overleve som et menneske som er tro mot seg selv og det hun opplever som sannheten som gjelder. Hun har hele sitt liv tatt hensyn – kanskje først og fremst til seg selv og sin families fasade. Hun giftet seg med Alving fordi han var rik og et godt parti og hun har alltid arbeidet med å holde ubehagelige sannheter borte. Nå er tiden kommet for et oppgjør med – eller en frigjørelse fra løgnen, men sannheten trives ikke i lyset, den drar menneskene med seg ned i fortapelsen. Navnet Helene – fru Alvings fornavn – kommer fra et ord som betyr «den lysende» på gresk. Det hjelper ikke i dette stykket. Hun forsvinner i mørket hun også som de andre karakterene.

 

Klamme familierelasjoner

Hele ensemblet bak Fruen fra havet fikk Heddaprisen i 2014 for denne forestillinga og for Perpleks, som også ble satt opp på Rogaland Teater. Regissør er Tatu Hämäläinen, scenograf Chrisander Brun og komponist Franz Edvard Cedrins.

Ensemblet har gjort en god jobb med å oppdatere språket i sin versjon av Fruen fra havet. Det gir spillescenene troverdighet og nærvær

Karakteren «En fremmed mann» er ikke med i Rogaland Teaters oppsetning. I stedet er det fremmede noe som legges til Ellidas (Nina Ellen Ødegård) sinn. Hennes dragning mot det farlige ligger i henne selv. På slutten av første del av forestillinga settes det opp en skog av noe som ligner maisplanter. De blir satt tett i tett på scenegulvet. Det hele kommer til å minne om en scene fra en Stephen King-grøsser. Det er noe skummelt i maisåkeren. Den tette skogen korresponderer også godt til den tilgrodde, ufriske sumpen eller hagedammen som finnes i Ibsens stykke. Denne hagedammen står som en kontrast til det frie og åpne havet.  Rogaland Teaters versjon av Fruen fra havet kommer til å handle om familien like mye som om individet. Familien Wangel er en moderne familie der far med to nesten voksne barn har fått seg ny kone. Det går aldeles ikke knirkefritt. «Don’t worry – be happy» ser ut til å være doktor Wangels (Cato Skimten Storengen) valgspråk. Han blir en tragisk figur i all sin velmenthet. Han står midt mellom døtrene sine Hilde (Ingrid Rusten) og Bolette (Helga Guren) og kona Ellida. Det er som om alle er så innsauset i sine egne lengsler etter et bedre liv at de ikke makter å forholde seg til sine nærmeste. Livet framstår som et mareritt gjennom koblingen til å befinne seg midt inne i en maisåker i et flatt landskap. Det klaustrofobiske og kvelende står i kontrast til karakterenes lengsel etter å komme ut – både fysisk og psykisk.

Forestillinga stopper brått og brutalt. Ingenting løser seg. Ellida skiller seg fra doktor Wangel uten at det ser ut til å løse noen ting. Mennesket har mange muligheter, men det gjør det ikke spesielt mye lykkeligere. Det finnes liksom ikke noe håp om en høyere himmel her. Selve begrepet frihet har mistet smak og farge gjennom denne enorme valgfriheten. Alt står i fare for å bli likegyldig. Om Ellida blir eller om hun går betyr ikke så mye. Det er dette som er så forferdelig trist.

 

Det klaustrofobiske

Teaterpublikummet følte kanskje at de invaderte et hjem da de overvar de første oppsetningene av Et Dukkehjem for over hundre år siden. De kikket inn i en borgelig stue, der den fjerde veggen var tatt ut, de kikket inn i et helt vanlig samtidshjem. I Fix&Foxys versjon av stykket nøyer vi ikke oss med å kikke inn i stua – vi kommer helt inn.

Den danske kunstnerduoen Fix&Foxy, alias Tue Biering og Jeppe Kristensen, har gjort en rekke realityteaterforestillinger. I 2006 gjenskapte de filmklassikeren Pretty Woman med autentiske prostituerte i rollen som Vivian Ward/Julia Roberts. I 2010 lagde de sin versjon av tv-serien Friends med asylsøkere i rollene. I Et dukkehjem er det «virkelige mennesker», og ikke skuespillere, som skal spille Nora og Torvald i et helt vanlig norsk hjem.

Dette vanlige norske hjemmet er et rekkehus i Brannfjellveien i Ekeberg Hageby, et rolig boligområde et lite stykke utfor Oslo sentrum. Strøket er ikke spesielt fasjonabelt, men forholdsvis pent og pyntelig. Vi blir invitert inn i huset av vertene og spillederne Trude-Sofie Anthonsen, Kristian Winter og Mads Sjøgård Pettersen. Vi blir plassert, eller stappa inn, i stua. I huset bor Marianne og Knut, et par i femtiåra. Hun er journalist, han er skipper på Oslo-fergene. De blir presentert for oss gjennom at spillederne intervjuer dem. De har bodd sammen i huset i 25 år og har to døtre sammen. – Stoler dere på hverandre, spør spilleder Kristian Winter. Ja, de stoler på hverandre, men jeg stusser over at de stoler på denne situasjonen — og på oss publikum. Vi kommer inn med våre medievante øyne. Vi er vant til å bedømme både skuespillere og scenografi. Konseptmakerne er usynlige, de kan kritiseres og bedømmes ut fra sitt konsept, men her er det to helt vanlige mennesker som kommer i sentrum, med hele sin historie, sine barn og sitt nips og sine IKEA-møbler og sine familiebilder. Det er mulig vi som sitter rundt i stua – på krakker og spisestuestoler, puter og i sofaen – føler oss like invaderende som det historiske teaterpublikummet gjorde under de første oppsetningene av dette stykket.

Marianne og Knuts liv veves sammen med Nora og Torvald Helmers. De to aktørene har ikke øvd på replikkene. De trivelige spillederne forer dem med hva de skal si til en hver tid. Selv så tykkhudede vi er blitt etter år med reality-serier på tv, med selviscenesettelser på sosiale medier der mennesker uhemmet viser fram sitt aller mest private uten filter, virker sluttscenen ganske rørende. Men det har ikke så mye med Ibsens drama å gjøre. Det er menneskene Knut og Marianne vil føler med, ja, og dattera på 18 som også sitter blant publikum. Vi ønsker jo at familien skal holde sammen. Det blir et skikkelig klissent doku-drama av dette.

Situasjonen er ganske klaustrofobisk. Jeg har følt meg fanget i dette huset under denne seansen. Som i flere av de andre oppsetningene under Ibsenfestivalen i år blir publikum synlige. Det speiler den sosiale mediehverdagen vår. Terskelen for å være synlig på Facebook og Twitter og Instagram en meget lav. De fleste opplever det nok ikke som en invadering av privatlivet deres engang. De økonomiske interessene som lurer bak debatteres jevnlig. Vi minnes også ofte på at overvåkingssamfunnet er en realitet. Er det slik at vi lar oss manipulere – som Knut og Marianne i Ekeberg Hageby – helt frivillig? At vi gir fra oss kontrollen over vårt eget liv og leker og fester med i et multimedialt dukkehjem der noen andre enn oss sjøl trekker i trådene? Realiteten er brutal.

 

Lett elegi

Ibsen in One Take er et norsk-kinesisk samarbeid. Tittelen viser til at forestillinga rommer tekst fra mange Ibsen-stykker og at sceneforløpet filmes simultant — det lages en film i «one take» under den timelange forestillinga. Teater og film samtidig. Et forholdsvis mye brukt grep de senere årene. Ofte forelsker teaterarbeiderne seg sånn i selve filminga at mennesket i scenerommet nesten blir glemt. Det kan derfor tenkes at jeg er en smule forutinntatt når jeg går inn til Ibsen in One Take.

Det er Oda Fiskum som er dramatikeren bak. I dette stykket har hun samplet inn Ibsen i sitt eget stykke som tar for seg den siste timen i en navnløs manns liv. De menneskene mannen har levd med gjennom livet dukker opp i minnet hans.

En enkel, elegisk musikk ligger stort sett hele tiden i bunnen og er også en faktor i det å binde forestillinga sammen. Musikken bidrar dessverre også til at den får en ganske monoton rytme. Det korresponderer greit med at dette dreier seg om den gamle mannens minner og drømmebilder.  Ibsen in One Take er blitt til en sømløs forestilling som ikke tar helt av.

 

Teksten i rommet/mennesket som tegn

Skuespillernes fysiske, og selvfølgelig også mentale, tilstedeværelse er imponerende i Ghosts – Composition/Ibsen av det japanske teaterkompaniet Shelf. Arbeidet kan minne om Noh-teater eller martial arts. Det er minimalistisk og svært presist. Karakterene står som søyler i rommet mens de framfører teksten. Teksten blir i dette arbeidet en ganske materiell størrelse, en fysisk størrelse. Teksten tilhører ikke noe ego, den blir ikke spilt, men tvinges til å stå ut i rommet, nærmest som en forlengelse av skuespillerens kropp.

Noen av kostymene er skulpturelle, og gir skuespillerne motstand. Fru Alvings kjole er omfangsrik i en kimonoaktig stil. Kjolen får henne til å minne nettopp om en søyle – kanskje også en verdensakse. I Gjengangere er det nettopp fru Alving verden spinner rundt. Hun blir den som holder verden sammen – hvis hun faller står verden i fare for å kollapse. I denne forestillinga knekker fru Alving mer og mer sammen, rent fysisk.

Scenen er forholdsvis mørk og stemninga ganske tung. Rommet er så ribbet for scenografi at framføringa av Ibsens sceneanvisning til første scene oppleves som svært vakker og visuell – på tross av at den rommer «et dystert fjordlandskap» og «tungt regn». Naturen blir nærværende gjennom språket.

Shelfs forestilling Ghosts – Composition/Ibsen er til tider tung, meget stillestående og nesten søvndyssende, men den klarer, kanskje først og fremst på grunn av meget sterke skuespillere, å gi en særegen og interessant versjon av Ibsens Gjengangere.

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: HAMLET

elinlindberg8

Marie-Blokhus-i-rolla-som-Hamlet-i-Hamlet

Mørk Hamlet

Sprikande og ujamn oppsetjing med ein strålande prins

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: HAMLET

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostyme: Hendrik Scheel

Komponist og lyddesignar: Lucy Swann

Dramaturg: Mari Moen

Det Norske Teatret, premiere 10.oktober 2014

 

Marie Blokhus som prins Hamlet får det fokuset ho fortener i Peer Perez Øian si oppsetjing. Ho gjer verkeleg ein framifrå jobb. Oppsetjinga startar med monologen som held fram moglegheita for sjølvmord. Blokhus speler med ein fortvilt energi slik at livet, sjølv kor mørkt det er, vinn over døden i denne opptakta til stykket. Dei andre skodespelarane er likt kledde i lilla smokingjakker og masker med biletet til hovudpersonen på – dei speler alle roller. Opningsscena blir, trass i Blokhus’ spel, svært stiv og statisk. Denne stivleiken forplantar seg utover i oppsetjinga og gjer sitt til at ho blir noko ujamn og sprikande. Men den haltande dynamikken gjev òg eit rom som kler Hamlet. Verda hans/hennar heng ikkje saman, vi forstår at ho er roten  og falsk, men heilt lett er det ikkje er lett å gripe kva slags verd Perez Øian held fram for oss.

 

Sorg og fortviling

Hamlet har mista far sin, det gjer sitt til at verda hans/hennar har gått i oppløysing. Vi ser gjennom Hamlet sine auge på mora Gjertrud (Ane Dahl Torp) som har gifta seg med onkelen (Mads Ousdal). Hamlet ser ikkje menneska – mora og onkelen, men berre eit par som har sex med kvarandre heile tida. Dronninga ber ein hatt som ser ut som eit kvinneleg kjønnsorgan og onkelen – den nye kongen – har hundemaske på seg. Kjønnsdrifta deira blir dyrisk, bestialsk, i Hamlets auge, men det ligg òg noko blødmefylt og patetisk over denne scena. Dronninga er ein tom og veik karakter her, det er ikkje Dahl Torp si skuld. Ho får ikkje mykje ære og eiga kraft – før i aller siste scene – då tar ho til slutt konsekvensen av at ho på eit vis har gjeve opp livet. Ho blir ein uklar, sjablongaktig og uforløyst karakter som får ein funksjon som inventar i Hamlets fortvilte, men òg sjølvmedlidande verd.

 

Å gjere eller ikkje gjere

Den nye kongen er ein handlande mann, han tek avgjersler og gjennomfører dei. Han er ein tydeleg statsmann som klatrar i hierarkiet og går bokstaveleg over lik for å komme til toppen. Mads Ousdal gjev tyngd til Claudius’ samvitskval og maktkåtskap. I motsetnad til dronning Gjertrud blir dette ein klar og tydeleg karakter.

Frank Kjosås spelar  både Ofelia og Horatio. Det fungerer greitt, men det blir noko uklart kva som er grunna til at han spelar begge rollene. Han parerer godt – i begge rollene – Hamlets mørke alvor.

Nokre av scenene i første del av framsyninga er seige og stilleståande, som om dei speglar Hamlets handlingsvegring. Hamlet er student, både ungdom og vaksen. Han finn seg ikkje til rette nokon stad. Han blir sviken, og svik sjølv – han er ein del av det rotne samfunnet han lev i. Han er både reflektert og umoden. Han les det populærvitskaplege Illustrert Vitenskap medan han samstundes tumlar med store tankar om liv og død. Blokhus får framifrå fram den energiske søkinga hans/hennar etter ei meining med det heile.

 

Rom og film

Scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret er tomt og svart som Hamlet si indre verd. I rommet står ein mobil konstruksjon som minnar om ei vektstong. Han har ei lita scene (teater i teatret) på den eine sida og ei stong ut i rommet på den andre, der det etter tur heng discokule, ein måne, eit kålhovud og Yoricks skjellett. Ein røykmaskin står i eit hjørne og kostyme heng på knaggar. Det heile gjev eit rått preg og står godt til Hamlets brutale verd. Det tomme rommet kan òg bli som eit svart hol som sug til seg all energi og difor gjer det tungt å spele i og tungt å interessere seg for når scenene blir for lange.

Det vetle teatret i teatret blir brukt til to filmar. Den eine under den omreisande teatertruppen si burleske og smått groteske framsyning av Musefella der fimen viser hundar som parar seg. Den andre er ein film om Hamlets reise til Noreg – i denne versjonen blir ikkje Hamlet sendt til England, men til Noreg med Danskebåten. Filmen ser ut som om han er sett saman av stillbilete. Han startar på Helsingør slott før vi følgjer studentane Rosenkrantz (Kaia Varjord), Guildenstern (Judy Nyambura Karanja), Haratio og Hamlet gjennom ein fuktig fest på båten til Noreg der Hamlet til slutt tek livet av Rosenkrantz og Guildenstern. Horatio og Hamlet endar opp på baren Ofelia i Oslo og der treff di ein norsk astrofysikar.

Meininga med liv og død

Spillmessig fungerer kan hende ikkje scena på baren Ofelia optimalt, Blokhus fell litt ut av Hamlet-rolla når ho talar med astrofysikaren Knut Jørgen Røed Ødegaard, ho er meir Marie Blokhus enn Hamlet, men det gjer ikkje så mykje for scena blir fin og eit lyspunkt i den elles gjennommørke verda til Hamlet. Sjølv om oppsetjinga rommar gode humoristiske innslag blir det dette møtet med Røed Ødegaard som gjev mest sol og varme. Røed Ødegaard talar om dei siste tidene til jorda, om den planetariske tåka som kjem til å oppstå når sola vår døyr – planetarisk tåke er det vakraste som finst, seier Røed Ødegaard. Han talar rørande og smått barnleg om at det er viktig at folka på jorda held fred med kvarandre slik at dei kan samarbeide om å flytte til ein annan planet ein gong i den fjerne framtida. Han får framtida til å sjå så lys og håpefull ut. Han talar om parallelle univers, om Gud og om einsemd. Røed Ødegaard hevdar at menneske var mindre einsame før då dei hadde lettare tilgong på lyset frå stjernene, lyset frå stjernene gav menneska håp og tru. I byane ser vi berre det menneskeskapte lyset og oss sjølve og ser ikkje så godt at vi er ein del av eit enda større heile. Samtalen sluttar med at det er det same kva ein vel, men at det er kanskje viktig å ta eit val og velje noko.

 

Inn i døden

Tilbake i Danmark er det berre sorg og død. Kjosås gjer Ofelias galenskapsscene sår og fin. I gravarscena kunne ein kanskje ha utnytta komikartalentet til Vidar Magnussen endå betre. Her er ein av gravarane eit skjellett som han spelar som ein marionett og Magnussen er ein elendig dukkeførar. Det finst mykje humor i stykket, noko fungerer godt, medan nokre stadar kunne han ha vore spissa noko. Som vi veit går det under med Hamlet og hans falske verd, det er døden som vinn til slutt. Edvard Hoems fine gjendikting får siste ord: ”og så tar stilla over.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2014

 

 

 

Yasuhito Yano: GHOSTS- COMPOSITION/IBSEN

elinlindberg8

Teksten i rommet/mennesket som tegn

Skuespillere med imponerende sterk fysisk tilstedeværelse i japansk versjon av Gjengangere

 

Av Elin Lindberg

 

GHOSTS- COMPOSITION/IBSEN

Tekst: Henrik Ibsen

Regi: Yasuhito Yano

Kostymedesign: Yoko Takeuchi

På scenen: Mako Mitsuhashi, Takashi Okito, Heitai Bun, Mai Kasuga, Yusuke Mori, Yuko Kawabuchi

Nationaltheatret, Amfiscenen, mandag 14.september 2014

 

Det japanske teaterkompaniet Shelf ble grunnlagt i 2002 av regissøren Yasuhito Yano og en gruppe skuespillere. Kompaniet har blant annet satt opp fire stykker av Ibsen. Denne versjonen av Gjengangere ble laget i 2006. Regissøren sier om arbeidet at kompaniet er opptatt av språkforskeren Ferdinand de Saussure og psykiater og nevrolog Sigmund Freud, begge var samtidige med Henrik Ibsen. Sammensetninga av disse er spennende, men denne teoretiske ballasten vises ikke særlig godt i forestillinga Ghosts – Composition/Ibsen, den kommer først i refleksjonen rundt den.

 

Mennesket i rommet

Skuespillerne er allerede på scenen når vi kommer inn på Amfiscenen på Nationaltheatret. Rommet inneholder ellers en stol og en bokstabel. En av kvinnene synger. Det tar en liten stund før jeg kjenner igjen sangen – det er ”Sur les pont d’Avingnon” – på japansk. Det er karakteren Regine som synger, om igjen og om igjen, denne barnlige sangen. I Ibsens stykke lærer Regine seg fransk i håp om at Osvald skal ta henne med seg til Paris – som han faktisk har sagt at han skal gjøre. Regine har kjole med langt slep. Kjolen er med på å gjøre henne skulpturell, det lange slepet gjør det vanskeligere for henne å bevege seg – hun står i fare for å bli stuck i det Alvingske hjem. Kostymene gir motstand. Det samme gjelder fru Alvings kjole som er enda mer omfangsrik i en kimonoaktig stil. Kjolene får dem til å minne om søyler – kanskje også verdensakser. I Gjengangere er det nettopp fru Alving verden spinner rundt. Hun blir den som holder verden sammen – hvis hun faller står verden i fare for å kollapse. I denne forestillinga knekker fru Alving mer og mer sammen, rent fysisk.

Manders er i denne forestillinga kledd som en slags jesuitt-prest, med en hvit, men tilskitnet, prestekjole. Osvalds hvite malerkostyme er fullt av maling. Engstrand har lite djevelaktig over seg i sin brune dress.

 

Ut med språket

Forestillinga starter med at en av skuespillerne – en kvinne – framfører tittel, rolleliste og sceneanvisninger, før karakterene tar fatt på selve stykket. Spillestilen er gjennomført. Teksten formidles aldri direkte til en annen skuespiller – all teksten går rett ut i en retning – stort sett rett ut til publikum. Den fysiske, og selvfølgelig også den mentale, tilstedeværelsen er imponerende. Det fysiske skuespillerarbeidet kan minne om Noh-teater eller martial arts. Det er minimalistisk og svært presist. Det kan se ut som om det ligger enormt mye hardt fysisk arbeid bak en slik tilstedeværelse disse skuespillerne har. Det kraftfulle scenespråket gir tyngde til teksten. Måten å jobbe med teksten på går bort fra det realistiske. Det ligger ikke noe spesielt eksperimentelt i det, dette har vært en ganske vanlig måte å jobbe med tekst på i modernistisk teater. Denne forestillinga kan kanskje sies å stå nettopp i en klassisk modernistisk tradisjon.

 

Menneske og språk

Regissøren Yasuhito Yano bygger på Saussure når han før forestillinga snakker om menneskets forhold til språket. Med Saussure hevder han at mennesket distanserer seg fra andre og seg sjøl når det lærer språk. Gjennom å gi tingene navn skaper mennesket avstand mellom seg og naturen. Det er dette tankegodset som ligger bak arbeidet med Ibsens tekst. Og på en måte kan vi finne det igjen i forestillinga. Karakterene står som søyler i rommet mens de framfører teksten. Teksten blir i dette arbeidet en ganske materiell størrelse, en fysisk størrelse. Teksten tilhører ikke noe ego, den blir ikke spilt, men tvinges til å stå ut i rommet, nærmest som en forlengelse av skuespillerens kropp.

 

Stillheten og mørket

Et viktig virkemiddel i denne forestillinga er stillheten. Replikkene framføres på japansk, vi følger teksten i engelsk oversettelse på skjermer. Jeg tror ikke at det bare er det faktum at replikkene framføres på japansk som gjør at stillheten rundt replikkene også blir så tydelig. Det japanske har jo noe kort og tilhugd over seg, men når skuespillerne er så presise og kontrollerte som denne forestillingas skuespillere er, får rommet rundt replikkene en egen tyngde. I stillheten ligger et hint til den enorme avgrunnen stykkets karakterer står på kanten av. Et shakespearsk ”and the rest is silence” ligger og vaker i bevisstheten.

Scenen er forholdsvis mørk og stemninga ganske tung. Rommet i denne forestillinga er så ribbet for scenografi at framføringa av Ibsens sceneanvisning til første scene oppleves som svært vakker og visuell – på tross av at den rommer ”et dystert fjordlandskap” og ”tungt regn”. Naturen blir, nesten på tross av regissøren og Saussures teorier, nærværende gjennom språket.

 

Komposisjon

Forestillingas tittel viser til at forestillinga skal være en komposisjon over Ibsens stykke. Det kommer ikke helt klart fram hva som ligger bak dette. Selv om stykket ikke er satt opp med en realistisk spillestil, men heller i det som ofte kalles en post-dramatisk stil, er det svært nært knyttet til Ibsens tekst. Det ser ikke ut til at det er tilført ny tekst, for eksempel, men dette er selvfølgelig vanskelig å sjekke ut fordi teksten spilles på japansk – et språk de aller fleste av publikum her ikke behersker. Det eneste som tydelig er tilført Ibsens Gjengangere er et par replikker fra Ibsens Et Dukkehjem. Det er Engstrand som går inn i Torvald-karakteren og ”kvinnen” som gjør Nora-replikkene. Dette fungerer som en slags epilog. Etter at Osvald har krøpet sammen i stolen og bedt sin mor om å få Solen, tar Nora farvel med Torvald. Det løfter teksten at det er kvinnen uten navn som framfører Noras replikker. Denne teksten blir stående i rommet på et særegent vis. Den tilhører på en måte ingen egen karakter.

Shelfs forestilling Ghosts – Composition/Ibsen er til tider tung, meget stillestående og nesten søvndyssende, men den klarer, kanskje først og fremst på grunn av meget sterke skuespillere, å gi en særegen og interessant versjon av Ibsens Gjengangere.