Yasuhito Yano: GHOSTS- COMPOSITION/IBSEN

Teksten i rommet/mennesket som tegn

Skuespillere med imponerende sterk fysisk tilstedeværelse i japansk versjon av Gjengangere

 

Av Elin Lindberg

 

GHOSTS- COMPOSITION/IBSEN

Tekst: Henrik Ibsen

Regi: Yasuhito Yano

Kostymedesign: Yoko Takeuchi

På scenen: Mako Mitsuhashi, Takashi Okito, Heitai Bun, Mai Kasuga, Yusuke Mori, Yuko Kawabuchi

Nationaltheatret, Amfiscenen, mandag 14.september 2014

 

Det japanske teaterkompaniet Shelf ble grunnlagt i 2002 av regissøren Yasuhito Yano og en gruppe skuespillere. Kompaniet har blant annet satt opp fire stykker av Ibsen. Denne versjonen av Gjengangere ble laget i 2006. Regissøren sier om arbeidet at kompaniet er opptatt av språkforskeren Ferdinand de Saussure og psykiater og nevrolog Sigmund Freud, begge var samtidige med Henrik Ibsen. Sammensetninga av disse er spennende, men denne teoretiske ballasten vises ikke særlig godt i forestillinga Ghosts – Composition/Ibsen, den kommer først i refleksjonen rundt den.

 

Mennesket i rommet

Skuespillerne er allerede på scenen når vi kommer inn på Amfiscenen på Nationaltheatret. Rommet inneholder ellers en stol og en bokstabel. En av kvinnene synger. Det tar en liten stund før jeg kjenner igjen sangen – det er ”Sur les pont d’Avingnon” – på japansk. Det er karakteren Regine som synger, om igjen og om igjen, denne barnlige sangen. I Ibsens stykke lærer Regine seg fransk i håp om at Osvald skal ta henne med seg til Paris – som han faktisk har sagt at han skal gjøre. Regine har kjole med langt slep. Kjolen er med på å gjøre henne skulpturell, det lange slepet gjør det vanskeligere for henne å bevege seg – hun står i fare for å bli stuck i det Alvingske hjem. Kostymene gir motstand. Det samme gjelder fru Alvings kjole som er enda mer omfangsrik i en kimonoaktig stil. Kjolene får dem til å minne om søyler – kanskje også verdensakser. I Gjengangere er det nettopp fru Alving verden spinner rundt. Hun blir den som holder verden sammen – hvis hun faller står verden i fare for å kollapse. I denne forestillinga knekker fru Alving mer og mer sammen, rent fysisk.

Manders er i denne forestillinga kledd som en slags jesuitt-prest, med en hvit, men tilskitnet, prestekjole. Osvalds hvite malerkostyme er fullt av maling. Engstrand har lite djevelaktig over seg i sin brune dress.

 

Ut med språket

Forestillinga starter med at en av skuespillerne – en kvinne – framfører tittel, rolleliste og sceneanvisninger, før karakterene tar fatt på selve stykket. Spillestilen er gjennomført. Teksten formidles aldri direkte til en annen skuespiller – all teksten går rett ut i en retning – stort sett rett ut til publikum. Den fysiske, og selvfølgelig også den mentale, tilstedeværelsen er imponerende. Det fysiske skuespillerarbeidet kan minne om Noh-teater eller martial arts. Det er minimalistisk og svært presist. Det kan se ut som om det ligger enormt mye hardt fysisk arbeid bak en slik tilstedeværelse disse skuespillerne har. Det kraftfulle scenespråket gir tyngde til teksten. Måten å jobbe med teksten på går bort fra det realistiske. Det ligger ikke noe spesielt eksperimentelt i det, dette har vært en ganske vanlig måte å jobbe med tekst på i modernistisk teater. Denne forestillinga kan kanskje sies å stå nettopp i en klassisk modernistisk tradisjon.

 

Menneske og språk

Regissøren Yasuhito Yano bygger på Saussure når han før forestillinga snakker om menneskets forhold til språket. Med Saussure hevder han at mennesket distanserer seg fra andre og seg sjøl når det lærer språk. Gjennom å gi tingene navn skaper mennesket avstand mellom seg og naturen. Det er dette tankegodset som ligger bak arbeidet med Ibsens tekst. Og på en måte kan vi finne det igjen i forestillinga. Karakterene står som søyler i rommet mens de framfører teksten. Teksten blir i dette arbeidet en ganske materiell størrelse, en fysisk størrelse. Teksten tilhører ikke noe ego, den blir ikke spilt, men tvinges til å stå ut i rommet, nærmest som en forlengelse av skuespillerens kropp.

 

Stillheten og mørket

Et viktig virkemiddel i denne forestillinga er stillheten. Replikkene framføres på japansk, vi følger teksten i engelsk oversettelse på skjermer. Jeg tror ikke at det bare er det faktum at replikkene framføres på japansk som gjør at stillheten rundt replikkene også blir så tydelig. Det japanske har jo noe kort og tilhugd over seg, men når skuespillerne er så presise og kontrollerte som denne forestillingas skuespillere er, får rommet rundt replikkene en egen tyngde. I stillheten ligger et hint til den enorme avgrunnen stykkets karakterer står på kanten av. Et shakespearsk ”and the rest is silence” ligger og vaker i bevisstheten.

Scenen er forholdsvis mørk og stemninga ganske tung. Rommet i denne forestillinga er så ribbet for scenografi at framføringa av Ibsens sceneanvisning til første scene oppleves som svært vakker og visuell – på tross av at den rommer ”et dystert fjordlandskap” og ”tungt regn”. Naturen blir, nesten på tross av regissøren og Saussures teorier, nærværende gjennom språket.

 

Komposisjon

Forestillingas tittel viser til at forestillinga skal være en komposisjon over Ibsens stykke. Det kommer ikke helt klart fram hva som ligger bak dette. Selv om stykket ikke er satt opp med en realistisk spillestil, men heller i det som ofte kalles en post-dramatisk stil, er det svært nært knyttet til Ibsens tekst. Det ser ikke ut til at det er tilført ny tekst, for eksempel, men dette er selvfølgelig vanskelig å sjekke ut fordi teksten spilles på japansk – et språk de aller fleste av publikum her ikke behersker. Det eneste som tydelig er tilført Ibsens Gjengangere er et par replikker fra Ibsens Et Dukkehjem. Det er Engstrand som går inn i Torvald-karakteren og ”kvinnen” som gjør Nora-replikkene. Dette fungerer som en slags epilog. Etter at Osvald har krøpet sammen i stolen og bedt sin mor om å få Solen, tar Nora farvel med Torvald. Det løfter teksten at det er kvinnen uten navn som framfører Noras replikker. Denne teksten blir stående i rommet på et særegent vis. Den tilhører på en måte ingen egen karakter.

Shelfs forestilling Ghosts – Composition/Ibsen er til tider tung, meget stillestående og nesten søvndyssende, men den klarer, kanskje først og fremst på grunn av meget sterke skuespillere, å gi en særegen og interessant versjon av Ibsens Gjengangere.