Stikkord: Kritikk

Det Norske Teatret: EDDA

elinlindberg8
Odin-og-Volva-i-baaten-i-Edda
Foto Lesley Leslie-Spinks

Visuelt vellukka Edda

Robert Wilsons formspråk kler både Jon Fosse og dei norrøne mytane. Edda er både gripande og underhaldande. Ho er både mørk og lett.

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

 

EDDA

Konsept: ROBERT WILSON

Tekstar: Jon Fosse

Musikk: Cocorosie og Arvo Pärt

Regissør, scenograf og lysdesignar: Robert Wilson

Kostymedesignar: Jacques Reynaud

Co-regissør: Ann-Christin Rommen

Co-scenograf: Serge von Arx

Co-lysdesignar: John Torres

Maskedesignar: Manu Halligan

Co-kosymedesignar: Alexander Djurkov Hotter

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Musikkprodusent: Valgeir Sigurðsson

 

Det Norske Teatret, hovudscena, 8.mars 2017

 

Robert Wilsons univers er særeigent. Scenene, eller tablåa, i verka hans er visuelt detaljerte og presist komponerte. Skodespelarane i arbeida hans blir meir figurar enn heile menneske, det kler dette norrøne mytestoffet svært godt. Det er gledeleg å sjå at skodespelarane på Det Norske Teatret beherskar Wilsons scenespråk mykje betre no enn førre gongen han besøkte teatret, det var i 2006. Då var det den norske nasjonalskatten Henrik Ibsens Peer Gynt som blei sett opp. For skodespelarar som er meir vande med ein realistisk spelestil var ikkje denne fysiske og stiliserte spelestilen like lett å få til å fungere.

 

Teaterlegenda Wilson

Robert Wilson er nærmast ei myte eller ei legende i seg sjølv. Han har sidan 1960-talet skapt teatrale, visuelle verk som har fått stor merksemd. The New York Times har skildra han som «ein ruvande figur innanfor eksperimentelt teater og ein utforskar i bruk av tid og rom på scenen. Ved å gå ut over dei teatrale konvensjonane dreg han inn mellom anna grafisk kunst, som smeltar saman bilde og lyd til ein integrert heilskap». Han har sett opp stykke over heile verda, mellom anna på La Scala i Milano, Metropolitan Opera i New York og Bolsjojteateret i Moskva. Han har fått ei mengd æresprisar og utmerkingar for arbeidet sitt. Det er ei storhending at han besøker Noreg.

 

Rommet/tomrommet

Framsyninga startar med ein meditasjon over Ingenting, eller det tomme rommet. På scena blir eit «rom» fylt med kvit røyk, skyar eller damp. Eg er usikker på om det er ein projeksjon eller om det er tørris. Røyken rører seg i bølgjer som om han er koreografert. Det er vakkert og eit gripande bilde på verda før nokon ting – Ginnungagap som det heiter i den norrøne mytologien. Ordet er samansett av «gin» som tyder «vibrasjon» og «gap» – eit vibrerande gap.

Volva (Gjertrud Jynge) kjem snart inn i bildet – ho ordlegg historia. Ingenting/Ginnungagap blir fylt av omgrep og språk. Odin (Henrik Rafaelsen) kjem til. Han er kledd som ein glam-rockar i sølvkostyme, skinande irrgrøn el-gitar og ein gull-lapp som blindar det høgre auget hans. Yggdrasil – verdstreet liknar eit lyn. Det ser ut som eit tre som både er rett veg og opp-ned samstundes. Det understrekar at dette ikkje er ei faktisk eller realistisk verd. «Hell above – heaven below», syng Odin. Songane til den amerikanske duoen CocoRosie er frie assosiasjonar over tema i Fosses Edda-tekst. I programmet står det at dei er framførde på engelsk for å skilje dei frå Jon Fosses tekst. Det kan òg sjå ut som eit litt lettvint val. Songane fungerer greitt på engelsk, men det hadde vore både stilig og sterkt om dei hadde vore omsette og blanda med Fosses tekst. Det kan òg hende at den språklege dimensjonen i stykket hadde tent på ein større tekstleg heilskap.

 

Bilde på bilde

Den raude tråden i stykket er Voluspå – skapinga av verda, ispedd dei mest kjende av historiene i Edda-diktinga, her i Fosses gjendikting. Nokon heilt klar visuell raud tråd er det ikkje så lett å få tak på. Tablå følgjer på tablå. Bilda blir bygd opp av presise scenografiske element, lys og skodespelarane sine rørsler og stemmer. Bilda er smått magiske og imponerande, og svært vakre. Mellom dei presist oppbygde bilda kjem intermesso framfor det svarte sceneteppet i form av song, eller små opptrinn. Mellom anna fortel Frigg (Marianne Krogh) i ein glitrande kjole med puppar som lyser opp no og då, om sonen Balders død. Ho les opp frå eit ark – det er ikkje lenger så trist: «det er jo så lenge sidan no». Det er meisterleg teatralt.  Kjærleiksgudane, søskena og kjærastane Frøy (Ola G. Furuseth) og Frøya (Renate Reinsve) i lilla kostyme har eit lite opptrinn i beste 80-talsdiscostil, der dei flørtar med kvarandre – ein kosteleg scene. Loke (Eivin Nilsen Salthe) har sin sekvens, han har raudt stilig og strittande hår og raudbrun skinndress, men er ikkje den farlege trickstaren vi ofte forbind han med. Ty (Joakim Rafaelsen) – han som ofra handa si for at Fenrisulven skulle bli bunden – ser vel så demonisk ut. Han liknar smått på Iggy Pop og han syng flott.

 

Forteljingar om Tor

Skodespelarane smilar på ein infam, men også venleg og overberande måte gjennom heile framsyninga. Dei ler høgt klukkande, kunstig, men venleg. Dette grepet fungerer veldig godt. Dei blir meir nærverande for oss som levande karakterar, samstundes som dei held på den distansen dei har til det menneskelege og realistiske.

Det er nok forteljingane om Tor som er dei mest minneverdige. Dette er historier som har underheldt folk i traktene våre i svært lang tid. Vi elskar å høyre historia om då Tors hammar Mjølner blei stolen. Og korleis jotnen Hyme blir lurt til å tru at han skal få Frøya om han gjev hammaren tilbake til Tor. I Wilson sin versjon kjem ein diger cowboyhatt og ein cowboystøvel, begge kanta med tivoliaktig lys, ned frå taket. Rundt dei dansar Hyme (Jon Bleiklie Devik) og Frøya før Tor (Frode Winther) umerkeleg tek over runddansen, grip hammaren og slår Hyme i hovudet med han.

Tor er i framsyninga både sterk og tøff og feminin. Han har ein tynn falsettstemme. Det er interessant at han blir spelt som ein slik androgyn figur. Det er nettopp leiken med kjønnsidentitet som har vore med på å halde historia om då Tor mista hammaren sin, levande.

 

Det sykliske verdsbiletet

Den norrøne skapingsmyta fortel ei syklisk historie. Verda blir skapt. Myta fortel om korleis verda er ordna. Om urkua Audhumbla, om jotnar, dvergar, æser, vener, sol og måne. Menneska, Ask og Embla, får ikkje så mykje plass. I Wilsons versjon av myta fortel volva om dei, men dei er ikkje visualisert.

Verda går under. Og verda kjem til å stige opp att. Alt utan menneska si hjelp. Framsyninga viser dette gjennom karakterane sin spelestil – dei er tilsynelatande venlege, men bryr dei seg om oss menneske eigentleg? Distansen til oss menneske set oss på plass – vi er ikkje uunnverlege. Jorda lev sitt liv også utan oss.

 

 

 

 

 

Verk: PARADISE NOW

elinlindberg8

ParadiseNow-34-1340x1024.jpg

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2014

Livet – slik vi husker det

Verk møter historien sin lekent og respektfullt, og viser samtidig hvor tapt det levde livet er

 

Av Elin Lindberg

 

Verk: PARADISE NOW

Av og med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Signe Becker, Fredrik Hannestad, Tilo Hahn, Jon Refsdal Moe, Per Platou, Pernille Mogensen, Vera Krohn Svaleng og Magnus Børmark.

Regi: Fredrik Hannestad

Black Box Teater 16.november 2014

 

Hvilke øyeblikk var så viktige at selve livet tok en ny retning? Hva har vært viktig for våre valg og vårt verdisyn? Slike store spørsmål er det Verk tumler med på en upretensiøs måte i Paradise Now. Forestillinga rommer historier som er hentet fra intervjuer gjort med mange av Verks venner. Historiene blir små glimt av levd liv.

 

Det hellige rommet

For flere av teaterguruene Verk nevner som viktige for dem den gangen de startet med teater – Antonin Artaud, Eugenio Barba, Jerzy Grotowski og The Living Theatre – var teaterrommet hellig. Teaterrommet var et sted for å skape, et opphøyd sted, et sted der trivielle aktiviteter som skravling og småspising ikke skulle foregå. Konvensjonene rundt teaterrommet var – og er, mange steder – ikke ulike konvensjonene rundt religiøse rom. En av disse er å ta av seg på beina før man går inn i teaterrommet. Før vi går inn til forestillinga Paradise Now gjør vi nettopp det. Det kan nok hende at det ikke er disse teaterreglene som holdes i hevd her, men det at skitne høstsko vil sette merker på de hvite flakene som dekker gulvet, både på spilleområdet og på publikumsplassene.

Rommet er sirkelrundt. Hvite silkeaktige forheng dekker inn sirkelen. Publikum sitter rundt i den ene halvsirkelen av rommet. Alt er lyst og rolig. Elementer som sirkel, hvithet, silkeforheng, ro og lys er blitt så fulle av konnotasjoner til engleskoler og litt klam alternativisme at det er vanskelig ikke å kjenne på en ironisk distanse. Det ligger kanskje også en slags distanse i betraktningene Verk gjør, men også et sært og ekte møte med ideen om noe opprinnelig i deres egen historie.

 

Opphavet

Mange teaterfolk har arbeidet med å finne fram til en slags urspråk og til opprinnelige riter – til et slags ”paradise lost”. Mye av dette teaterarbeidet som ble gjort på 1960-80-tallet blir av og til møtt med skjeve smil og en overbærende holdning i dag, men det ligger kanskje en liten oppreisning av gamle teaterideer i Verks forestilling?

Teaterpionerene Artaud, Barba og Grotowski representerte et alternativ, en motkultur, et opprør, skriver Fredrik Hannestad i programteksten. De sto som en motvekt mot en noe stivnet borgerlig teaterkultur. Verks forestilling blir ikke en hommage eller hyllest til de gamle guruer, men mer en meditasjon over veien som er gått og livet som er levd. De nevnte teaterinspiratorene var modernister som bevisst brøt med det som fantes av teatertradisjoner, de kom selv til å skape nye metoder og tradisjoner som igjen inviterte til brudd og videreføring – og i enkelte tilfeller til fastlåsing av en bestemt metode eller stil. Gjennom Paradise Now blir vi minnet på denne modernistiske grunntanken om å bryte ned det allerede skapte.

 

Minnearbeid

Det er noe tilforlatelig og respektfullt over måten Verk møter sitt materiale på. Tekstene til forestillinga er hentet fra historier vennene deres har fortalt. På samme måte som i den forrige forestillinga deres, Stalker, gjenfortelles historiene slik de ble mottatt med pauser og gjentakelser. Det gir et nært og dokumentarisk inntrykk. Ikke alle historiene er like minneverdige, noen er ganske trivielle, men det blir ikke historiene i seg sjøl som blir det vesentlige her. Det blir meditasjonen rundt dem, stillheten som omgir historiene og livet selv.

Stillheten rundt historiene inviterer oss som publikum inn til å reflektere over våre egne liv. Hva er det egentlig vi husker? Hukommelsen er lumsk. Vi kan ikke gjengi opplevelser 1:1, vi husker biter og brokker. Opplevelser som blir begrepsliggjort, gjennom språk eller gjennom ei teaterforestilling, blir selvfølgelig noe helt annet enn den opprinnelige opplevelsen.

Et av de scenografiske virkemidlene i Paradise Now er projiserte bilder laget av farge dryppet i en emulsjon – vann og olje kanskje – de flytende, nærmest levende, formene projiseres på det hvite forhenget som rammer inn scenen. Akvarellene minner svakt om dem som brukes i Rorschach-tester – bilder som skal åpne opp for assosiasjoner og si noe om din personlighet og følelser. Her kommer de til å minne oss om nettopp det subjektive i minnearbeidet. Det finnes utallige måter å fortelle om den samme opplevelsen på. Opplevelsen var da, minnet om den er nå.

 

Den hellige skuespiller

Grotowski så på skuespillerens personlige sceniske teknikk som kjernen i teaterarbeidet. Den polske regissøren benyttet seg flittig av religiøs terminologi. Han utviklet det han kalte ”Teatrets nye testament” og han søkte å utvikle ”den hellige skuespiller”. Det fysiske skuespillerarbeidet han utviklet ble ikke sett på som en metode i seg sjøl, men som et middel for å skape et kunstnerisk uttrykk.

Den kvelden jeg så Paradise Now ble danseren Magnus Myhr invitert inn som vikar for en aktør som hadde skadet seg. Om han opptrådte som vikar hver kveld er litt vanskelig å vite. Hans solo var uansett et storartet stykke dans! De andre aktørene har en scene med et noe innadvendt fysisk arbeid. Håkon Mathias Vassvik gjør en slags danseparodi.

I det stille maler aktørene seg med kroppsmaling mens historiene blir framført. En slags hilsen til teaterpionerer som forsket i det rituelle og sermonielle? Til sist maler skuespillerene seg med sjokoladesaus og heller kulturmelk over seg i ekte gammeldags performancestil. De minner etter hvert om marmorstatuer. Det hele gjennomføres enkelt og tilforlatelig med en stille lekenhet.

Dette arbeidet lykkes i å gjenopprette en kontakt med noe forgangent gjennom en stille fysisk og visuell meditasjon. Forestillinga vekker også en slags melankoli i og med at den viser at det levde livet og de viktige erfaringene en har gjort er så ugjenkallelige. Livet er nå og som Jerzy Grotowski et sted minnet sine lesere på: ”the road is a matter of moving foreward”.

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: I EINSEMDA PÅ BOMULLSMARKENE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Det Norske Teatret I EINSEMDA PÅ BOMULLSMARKENE.jpg

Kvardagsleg transaksjon

Det manglar spenning mellom dei to aktørane i denne versjonen av 80-talsklassikaren til Bernard-Marie Koltés

 

Av Elin Lindberg

 

Bernard-Marie Koltés: I EINSEMDA PÅ BOMULLSMARKENE

Omsetjing: Sylfest Lomheim

Regissør: Tormod Carlsen

Scenograf og kostymedesignar: Heidi Dalene

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Med: Hallvard Holmen og Lasse Kolsrud

Det Norske Teatret, Scene 2, 21.februar 2015

 

Stykket I einsemda på bomullsmarkene hadde urpremiere i 1987. Det var den franske regissøren Patrice Chéreau som hadde regi den gongen, slik han ofte hadde på urpremierane til stykka av Bernard-Marie Koltés. Fleira av stykka til Koltés er sette opp i Noreg, mest kjend er kan hende Negrar og hundar i kamp.

Det er mykje som gjer dette stykket til eit 80-talsikon. Først og fremst er det historia til Koltés sjølv. Han var ein homofil og – seiest det – svært vakker mann som interesserte seg for det populærkulturelle – spesielt det amerikanske, samstundes som han har litterært slektskap med franske kultforfattarar som Louis-Ferdinand Celine og Jean Genet. Byane hans var Paris og New York, og han reiste fleire gonger til Afrika i løpet av det korte livet sitt. Han døydde av aids i 1989, berre 41 år gamal. Det kviler noko romantisk over at han døyr så pass ung av sjukdom (Arthur Rimbaud døydde nesten nøyaktig 100 år før Koltés). Han hevda, slik det var vanleg på 1980-talet,  at han hata teater – det var film som gjaldt. Han skreiv likevel mange teaterstykke. Stykka blei oversette til mange språk – og dei blir framleis sette opp. Stykka hans representerte noko heilt nytt i fransk teater. Dei braut med tradisjonen frå Ionesco og Beckett. Koltés sine stykke er lange tekstbrokkar som støyter mot kvarandre, det finst ikkje paratekst som viser at dette er skrive for teater.

Tittelen på stykket er henta frå romanen Bryllupsgjesten av den amerikanske forfattaren Carson McCuller (1946). Koltés pendla mellom Paris og New York då han skreiv stykket.

 

Deal

I einsemda på bomullsmarkene startar med ei leksikalsk utgreiing av ordet ein deal: «Ein deal er ein forretningstransaksjon (…) som blir inngått (…) ved semje i det stille, ved hjelp av teikn eller tvitydig kommunikasjon (…)». Ordforklaringa kjem som voice-over i det framsyninga på Scene 2 byrjar. Vi blir presenterte for Seljaren/dealaren – Lasse Kolsrud og Kjøparen – Hallvard Holmen. Kolsrud er kledd i ein stygg grilldress og fortel at han har det som skal til for å tilfredstille alle behov. Holmen er i bar overkropp, han er andpusten og har blod i barten.

Rommet inneheld ein slags skog av elektriske vifter i eit hjørne, no og då spys det ut røyk rundt desse viftene. Eit mikrofonstativ står midt i rommet. Det blir ikkje brukt til å mykje anna enn å henge grilldressjakka på. Ein massasjestol står sentralt plassert ved sida av ein slags høgtalarbenk som også er ein grill der Kjøpar og Seljar grillar marshmallowane sine. På veggen bak heng eit lysande REMA-skilt.

Poenget med at vi alle er ein del av ”dealen” eller transaksjonar mellom menneske, blir understreka ved at det eit par gonger gjennom framsyninga kjem fram ei trillevogn frå teaterrestauranten Løwe som publikum blir oppmoda om å kjøpe seg drikke eller sjokolade frå. Kelneren Oksana blir slik ein del av stykket.

 

Rema

Det er eit poeng i stykket at vi ikkje skal vete kva det er dealaren dealar og kjøparen kjøper. Det Norske Teatret nyttar forresten ikkje termen ”dealar”, men ”seljar”. Det er litt synd, for då mister vi noko av kontakten med ein gateslang som kunne gjeve meir krydder til framsyninga. Vi veit altså ikkje om det er dop, sex eller våpen denne seljaren sel. Det store REMA-skiltet i bakgrunnen bringer inn kjøpmannsadelen Reitan som har gjort seg søkkrike på dealing av kvardagsvarer til kvardagsfolk – Rema-Reitan er blitt rike på sal av halvgode varer til kvar og ein av oss i salen. Dette burde kanskje gripe oss meir enn det gjer her. Det grip oss kan hende ikkje fordi det i utgangspunktet ligg lite spenning i ein slik transaksjon. De fleste transaksjonane i kvardagslivet blir gjort i full offentlegheit, i dagslyset. I Koltés si verd er transaksjonen noko som skjer i mørkret. Det ligg ein risiko her. Denne risikoen kjem ikkje særleg godt fram i framsyninga på Det Norske Teatret.

 

Tvekampen

Koltés var oppteken av boksing. Han let seg fasinere av at to menn som ikkje kjenner kvarandre møtest berre for å slå laus på kvarandre. Han blei etter kvart meir oppteken av caporeira, som han omtala som ein svart kampsport – ”eg har ikkje sett noko vakrare sidan Bruce Lee”, skal han visstnok ha sagt då han møtte denne sporten for første gong. Nettopp kontrasten mellom farga og kvite var han også oppteken av. Han identifiserte seg med dei svarte – og dei undertrykte. I den første oppsetjinga av stykket var Dealaren ein svart skodespelar og Kjøparen kvit. Dealaren var roleg – ein ”bluesman”, medan kjøparen var ein nervøs pønkar. På Det Norske Teatret kjem ikkje kontrasten mellom dei to rollene særleg godt fram. Dei blir veldig like. Det er synd. ”Når to menn møtest, så må ein vere den som slår. Motivet er meiningslaust”, seier Kjøparen. Det ligg mykje latent aggressivitet i stykket, men det kjem ikkje fram i spelet mellom de to aktørane på scenen. Det heile blir veldig slapt.

Det ligg i stykket at sjølve språket er våpen. Om ein stoppar å snakke er det fare på ferde.  Orda blir brukte til angrep og forsvar og utan dei er ein heilt forsvarslaus. Dei lange tekstbrokkane i stykket gjer også at aktørane har moglegheita til å snakke seg inn i si eiga einsemd. Monologane står i eit spenn mellom å vere filosofiske og kvasifilosofiske. Det filosofiske i dei er kan hende ikkje hovudpoenget, men dette å halde språket oppe – vise at ein er levande gjennom sjølve språkhandlinga.

Det blir uklart kva det er regissøren Tormod Carlsen vil med dette stykket. Det står som ein 80-talspastisj på eit vis, men saknar kontrastar, mørker – men fram for alt manglar framsyninga det stykket heile tida sirklar rundt: Begjæret. Begjæret etter noko. Etter liv, død, meining, kjærleik.

For midt i all vonløysa i teksten  er det eit voldsamt sug – eit begjær etter eit eller anna – etter alt. Men nei, det kjem ikkje fram i sjølve oppsetjinga denne gongen.

 

 

Teater Innlandet: INNTRENGERNE

elinlindberg8

Teater Innlandet INNTRENGERNE.jpg

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.

Ingvild Holvik: Premien for alt

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2017

Ingvild Holvik Premien for alt

Å bli klok på livet

Ingvild Holvik: Premien for alt

Roman, Det Norske Samlaget, 2017, 202 sider

 

 

Kva er igjen etter det levde livet? Kva hugsar vi? Kva for minne tar vi godt vare på, og kva for minne tar godt vare på seg sjølve? Hukommelsen er lumsk. Han lever på eit vis sitt eige liv. Minne kan manipulerast. Det vi trudde var sanning, var det kanskje ikkje likevel. Dei siste åra har nettopp verkelegheitslitteratur vore eit mykje debattert tema. Det er skilnad på liv og litteratur. Vi lever livet 1:1, men det er umogleg å både hugse og formidle det på det same viset. I Ingvild Holviks andre roman blir det tydeleg at eit liv ikkje er så lett å dokumentere, verken med tankar eller ord.

 

Alderdom

I Premien for alt møter vi 79 år gamle Mali Fredrikke Sjursen. Helsa hennar skrantar. Ho er ein gamal 79-åring, atskilleg eldre enn dei 79-åringane eg kjenner. Ho slit med å gå og med å halde seg tørr. Humøret hennar er ikkje på topp. Det er kanskje alle plagene hennar som gjer at ho verkar som ei sur og tverr gamal dame. No og då glimtar ho til med ein bitter og sarkastisk humor. Ein lungeinfeksjon gjer at ho kjem på sjukeheim på midlertidig basis. Her får ho tid til reflektere over det livet ho lever og det livet ho har levd. Ho har budd på ein liten gard i ei vestlandsbygd i heile sitt vaksne liv. Ho var gift med Per som ikkje lever lenger. Ho har ein son, Thomas, som ho heller ikkje har så mykje å gjere med lenger. Ho har ei svigerdotter som ho ikkje heilt kjem overeins med og ei dotterdotter som ho kommuniserer skarpt med. Mali er ei heilt vanleg gamal dame. Ho har hatt sorger og gleder i livet sitt. Ho har opplevd små og store hendingar. Minne om desse hendingane strøymer gjennom ho. Somme får stor plass, andre ikkje.

 

Eit mysterium

Eitt av minna som tek stor plass i medvitet til Mali er det om fetteren Johan. Han var rundt hennar eigen alder. Mora hans, Mali si tante, kunne ikkje ta vare på han fordi ho blei alvorleg psykisk sjuk. Han budde ei stund heime hos Mali sin familie i Bergen, der ho vaks opp, men det gjekk heller ikkje, han måtte flytte til ein spesialskule på den fiktive Lægerøya – Lægerøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede gutter. Ikkje så lenge etter at han blei konfirmert blei han funnen omkommen, dette dødsfallet er noko mystisk. Tok han sitt eige liv? Hadde den ulveaktige Kåre noko med dette å gjere? Om Kåre hadde noko med det heile å gjere er heilt umogleg å finne ut av, for Kåre døyr før Mali får konfrontert han med dette. Minna og spekulasjonane slepp ikkje taket i Mali.

 

Landskap

Den austtyske dramatikaren Heiner Müller skal ha sagt noko slikt som at: «Eg begynner å like landskap, det betyr at eg begynner å bli gamal». Landskapa betyr mykje for Mali, ho kjenner seg på eit vis i eitt med utsikta frå huset sitt. Ingvild Holvik er god til å skildre landskapa og interiøra Mali er ein del av. Ho skildrar òg godt dei sanseinntrykka Mali har.

Mykje av det som fyller medvitet til Mali er opplevingar som har med barn å gjere. Det er fødslar, gravide kvinne, abortar og Mali si syster Jenny som døydde berre to år gamal. Det ligg mange kjensler her, dei fleste av dei er ikkje heilt ordlagde, dei dukkar opp som fragment. Det som slår meg når eg les denne boka er kor vanskeleg det er å fortelje historia om sitt eige liv. Det er så mange trådar å ta tak i, så uendeleg mange måtar å formidle på. Historia om Mali er eit godt og heiderleg arbeid om nettopp dette.

 

Meldt av Elin Lindberg