Stikkord: dikt

Irene Larsen: Sortsolsafari

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2013

Irene Larsen Sortsolsafari.jpg

Irene Larsen: Sortsolsafari

Dikt, 64 sider

MARGbok, 2013

 

Å sy sammen før og nå

Hovedpersonen i Irene Larsens siste diktsamling jobber med å plassere seg sjøl i samtida uten å miste båndene til fortida.

 

Sortsolsafari er Irene Larsens tredje diktsamling. Boka er satt sammen av fire deler. En tydelig jeg-person er navet i diktene. Den første og siste den navnløse hovedpersonen i boka møter er ”naboen”. Han dukker opp i diktene (Prosol) og (Episol). Denne figuren rammer inn diktsamlinga. Han står for traust kontinuitet der han rutinemessig støvsuger bilen hver lørdag, og knyttes til samtidige prosaiske objekter som motorsag, gressklipper og snøfreser. Han står på en måte for en oppgrensing av identiteten til jeget. ”Hvem er du egentlig?” spør han i bokas første setning. Jegets holdning til naboen er ikke direkte vennlig, men heller ikke helt fiendtlig. En annen som spør om jegets identitet er en mye mer usympatisk type. Det er ”tremenningen” som står og skyter på skilt med samiske stedsnavn. ”Hvem tror du egentlig at du er?” spør han.

Selv om jeget i boka ikke framstår som like bundet til ett og samme sted som ”naboen” er hun klart knyttet opp til et område – Nordkalotten. Referansene til det samiske er mange. Det finnes skråblikk på sjamaner, runebommer og nyreligiøsitet. Det insisteres på å plassere det samtidige og det historiske ved siden av hverandre, på å være i den absolutte samtid. Runebomma puttes i en plastpose fra Prix, det plasseres biler og ørepropper ved siden av gammer og noaider.

Diktsamlinga jobber hardt med å plassere menneskets identitet. Dette er et arbeid som må gjøres igjen og igjen. Verden forandrer seg, samtida er ei endeløs rekke av nå. Fortida er aldri den samme – den må gjenskapes og gjenskapes. Her blir denne diktsamlinga viktig. Den viser fram et individ som arbeider med å plassere seg i verden akkurat nå, med all den kunnskapen om historia dette individet har.

 

Det ugripbare

Diktsamlinga forholder seg til verden mellom det helt konkrete og det ugripbare. Det jaktes på bjørnen. En bjørn som står som en mellomting mellom en mytologisk skikkelse og et helt konkret dyr. Den beskrives med respekt og beundring, men jeget vil også helst ”se hodet hans kokt, / med den ruglete tunga fastklemt mellom tennene, og pelsen / flådd og utspent mellom to trær”. Jeget vil tross sin beundring for bjørnen kultivere den. Bjørnen er vill, bestialsk og farlig. Dyrkingen av den blir også en hyllest til det uutsigelige, det som ikke kan gripes, det umenneskelige, det andre.

Det finnes utallige myter og historiske fortellinger om mennesket og bjørnen, dette blir en fin oppdatering av dette materialet. Her males bjørnen inn som en slags motspiller til mennesket:

 

Fem sauer vil så snart alt er klart, bli utstyrt med GPS

og sendt ut som lokkemat sør for treriksrøysa.

 

Det skarpe motlyset. Jeg slår av bilradioen, blinker ut til siden

og svinger inn på en skogsvei. En spiss solstråle skyter frem

mellom furugreinene, blå tinder klorer himmelen til blods.

 

 

Friskt og frodig

Språket i Sortsolsafari oppleves som enda mer solid enn det var i den forrige diktsamlinga til Irene Larsen, Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten fra 2008. Larsen skriver friskt og frodig. Noen steder skriver hun lystig og barsk humoristisk knekkprosa, men mange passasjer har mørke toner i seg. Tekstene er potente og de strutter av kunnskap om kultur, levd og følt liv – slik gode dikt bør gjøre. Det blir spennende å følge Irene Larsen og hennes poetiske klo videre!

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Det Norske Teatret: EDDA

elinlindberg8
Odin-og-Volva-i-baaten-i-Edda
Foto Lesley Leslie-Spinks

Visuelt vellukka Edda

Robert Wilsons formspråk kler både Jon Fosse og dei norrøne mytane. Edda er både gripande og underhaldande. Ho er både mørk og lett.

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

 

EDDA

Konsept: ROBERT WILSON

Tekstar: Jon Fosse

Musikk: Cocorosie og Arvo Pärt

Regissør, scenograf og lysdesignar: Robert Wilson

Kostymedesignar: Jacques Reynaud

Co-regissør: Ann-Christin Rommen

Co-scenograf: Serge von Arx

Co-lysdesignar: John Torres

Maskedesignar: Manu Halligan

Co-kosymedesignar: Alexander Djurkov Hotter

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Musikkprodusent: Valgeir Sigurðsson

 

Det Norske Teatret, hovudscena, 8.mars 2017

 

Robert Wilsons univers er særeigent. Scenene, eller tablåa, i verka hans er visuelt detaljerte og presist komponerte. Skodespelarane i arbeida hans blir meir figurar enn heile menneske, det kler dette norrøne mytestoffet svært godt. Det er gledeleg å sjå at skodespelarane på Det Norske Teatret beherskar Wilsons scenespråk mykje betre no enn førre gongen han besøkte teatret, det var i 2006. Då var det den norske nasjonalskatten Henrik Ibsens Peer Gynt som blei sett opp. For skodespelarar som er meir vande med ein realistisk spelestil var ikkje denne fysiske og stiliserte spelestilen like lett å få til å fungere.

 

Teaterlegenda Wilson

Robert Wilson er nærmast ei myte eller ei legende i seg sjølv. Han har sidan 1960-talet skapt teatrale, visuelle verk som har fått stor merksemd. The New York Times har skildra han som «ein ruvande figur innanfor eksperimentelt teater og ein utforskar i bruk av tid og rom på scenen. Ved å gå ut over dei teatrale konvensjonane dreg han inn mellom anna grafisk kunst, som smeltar saman bilde og lyd til ein integrert heilskap». Han har sett opp stykke over heile verda, mellom anna på La Scala i Milano, Metropolitan Opera i New York og Bolsjojteateret i Moskva. Han har fått ei mengd æresprisar og utmerkingar for arbeidet sitt. Det er ei storhending at han besøker Noreg.

 

Rommet/tomrommet

Framsyninga startar med ein meditasjon over Ingenting, eller det tomme rommet. På scena blir eit «rom» fylt med kvit røyk, skyar eller damp. Eg er usikker på om det er ein projeksjon eller om det er tørris. Røyken rører seg i bølgjer som om han er koreografert. Det er vakkert og eit gripande bilde på verda før nokon ting – Ginnungagap som det heiter i den norrøne mytologien. Ordet er samansett av «gin» som tyder «vibrasjon» og «gap» – eit vibrerande gap.

Volva (Gjertrud Jynge) kjem snart inn i bildet – ho ordlegg historia. Ingenting/Ginnungagap blir fylt av omgrep og språk. Odin (Henrik Rafaelsen) kjem til. Han er kledd som ein glam-rockar i sølvkostyme, skinande irrgrøn el-gitar og ein gull-lapp som blindar det høgre auget hans. Yggdrasil – verdstreet liknar eit lyn. Det ser ut som eit tre som både er rett veg og opp-ned samstundes. Det understrekar at dette ikkje er ei faktisk eller realistisk verd. «Hell above – heaven below», syng Odin. Songane til den amerikanske duoen CocoRosie er frie assosiasjonar over tema i Fosses Edda-tekst. I programmet står det at dei er framførde på engelsk for å skilje dei frå Jon Fosses tekst. Det kan òg sjå ut som eit litt lettvint val. Songane fungerer greitt på engelsk, men det hadde vore både stilig og sterkt om dei hadde vore omsette og blanda med Fosses tekst. Det kan òg hende at den språklege dimensjonen i stykket hadde tent på ein større tekstleg heilskap.

 

Bilde på bilde

Den raude tråden i stykket er Voluspå – skapinga av verda, ispedd dei mest kjende av historiene i Edda-diktinga, her i Fosses gjendikting. Nokon heilt klar visuell raud tråd er det ikkje så lett å få tak på. Tablå følgjer på tablå. Bilda blir bygd opp av presise scenografiske element, lys og skodespelarane sine rørsler og stemmer. Bilda er smått magiske og imponerande, og svært vakre. Mellom dei presist oppbygde bilda kjem intermesso framfor det svarte sceneteppet i form av song, eller små opptrinn. Mellom anna fortel Frigg (Marianne Krogh) i ein glitrande kjole med puppar som lyser opp no og då, om sonen Balders død. Ho les opp frå eit ark – det er ikkje lenger så trist: «det er jo så lenge sidan no». Det er meisterleg teatralt.  Kjærleiksgudane, søskena og kjærastane Frøy (Ola G. Furuseth) og Frøya (Renate Reinsve) i lilla kostyme har eit lite opptrinn i beste 80-talsdiscostil, der dei flørtar med kvarandre – ein kosteleg scene. Loke (Eivin Nilsen Salthe) har sin sekvens, han har raudt stilig og strittande hår og raudbrun skinndress, men er ikkje den farlege trickstaren vi ofte forbind han med. Ty (Joakim Rafaelsen) – han som ofra handa si for at Fenrisulven skulle bli bunden – ser vel så demonisk ut. Han liknar smått på Iggy Pop og han syng flott.

 

Forteljingar om Tor

Skodespelarane smilar på ein infam, men også venleg og overberande måte gjennom heile framsyninga. Dei ler høgt klukkande, kunstig, men venleg. Dette grepet fungerer veldig godt. Dei blir meir nærverande for oss som levande karakterar, samstundes som dei held på den distansen dei har til det menneskelege og realistiske.

Det er nok forteljingane om Tor som er dei mest minneverdige. Dette er historier som har underheldt folk i traktene våre i svært lang tid. Vi elskar å høyre historia om då Tors hammar Mjølner blei stolen. Og korleis jotnen Hyme blir lurt til å tru at han skal få Frøya om han gjev hammaren tilbake til Tor. I Wilson sin versjon kjem ein diger cowboyhatt og ein cowboystøvel, begge kanta med tivoliaktig lys, ned frå taket. Rundt dei dansar Hyme (Jon Bleiklie Devik) og Frøya før Tor (Frode Winther) umerkeleg tek over runddansen, grip hammaren og slår Hyme i hovudet med han.

Tor er i framsyninga både sterk og tøff og feminin. Han har ein tynn falsettstemme. Det er interessant at han blir spelt som ein slik androgyn figur. Det er nettopp leiken med kjønnsidentitet som har vore med på å halde historia om då Tor mista hammaren sin, levande.

 

Det sykliske verdsbiletet

Den norrøne skapingsmyta fortel ei syklisk historie. Verda blir skapt. Myta fortel om korleis verda er ordna. Om urkua Audhumbla, om jotnar, dvergar, æser, vener, sol og måne. Menneska, Ask og Embla, får ikkje så mykje plass. I Wilsons versjon av myta fortel volva om dei, men dei er ikkje visualisert.

Verda går under. Og verda kjem til å stige opp att. Alt utan menneska si hjelp. Framsyninga viser dette gjennom karakterane sin spelestil – dei er tilsynelatande venlege, men bryr dei seg om oss menneske eigentleg? Distansen til oss menneske set oss på plass – vi er ikkje uunnverlege. Jorda lev sitt liv også utan oss.

 

 

 

 

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

elinlindberg8

 

Kjersti Bjørkmo Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-15:

 

Dikt og drømmelandskap

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Dikt, Cappelen Damm 2014, 49 sider

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Diktet, skrev Sigmund Freud, er med sin kondenserte form i nær slekt med drømmen. Det fortettes i tid, rom og følelse. Mange av diktene i Kjersti Bjørkmos første diktsamling Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, har noe drømmeaktig over seg. Diktene starter ofte i det konkrete før de glir over i drømmeaktige og, noen steder, surrealistiske bilder. Noen av diktene bruker drømmen helt konkret, slik som i dette fragmentet fra diktet ”Overalt står husene som lukkede hender”:

(…)

Et sted hviler en dirigent

med timeglassets stillhet

i håndleddene.

Et sted sover en hund og eier

tett klynget sammen.

Drømmene drar gjennom dem,

som løse avvissider

over et fortau.

 

Diktene tar oss med til øyeblikkene som ligger midt mellom drøm og våken tilstand. Det er som om diktene vil forsøke å gjøre drømmebildene synlige, før de igjen glir tilbake til et sted der de er utilgjengelige for oss. Det er som om Bjørkmo vil prøve å la oss bli venn med drømmene – slik som i diktet ”Etterskinn” som starter i det helt konkrete før det løfter opp drømmeøyeblikket:

 

Jeg vekkes av greiner mot et vindu

eller en port som står og slår et sted der ute,

og tenker: Slik er lyden av et stort savn.

Det fortsetter med bølger som går hvite

og ei tynn jente på et grustak

i en drøm. Hun sier:

Slik stjernene bare er etterskinn,

vil vi en dag stå opp og se

inn i hverandres forferdede ansikt.

 

Diktene har stort sett et tydelig ”jeg”. De henger ikke nødvendigvis tematisk sammen, men føyer seg allikevel fint til hverandre, kanskje nettopp på grunn av dette fremtredende jeget i tekstene. Det er et jeg som leder oss gjennom diktene og åpner dem opp for oss.

Byen er aldri langt unna i Bjørkmos dikt. De fleste diktene har byen som forutsetning. Diktsamlinga er full av gater, portrom, biler, busser, gatelykter, parker, blokker. Vi blir alltid minnet på det menneskeskapte.

Noen av diktene tar for seg minner om dem som har vært forutsetningene for jeget – en far, oldemor – diktet ”Minne om mor en sommer” står som en hyllest til mor:

 

Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt

Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.

Slik skulle hun ha sittet. Og barna hennes,

min underlige bror og jeg,

skulle ha lekt i virvlene etter årene.

Blanke og feite.

 

En av de sterkeste sidene ved Bjørkmos debutsamling er språket. Diktene framstår på samme tid som spontane og velmodellerte. Det spontane gir en fin friskhet og det modellerte ved dem gir fylde og dybde. Diktene inneholder flotte, sære og interessante språkbilder. Et slikt bilde avslutter diktet ”Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig”: ”Byen foran meg ligger utspent, som huden / fra en tusenarmet gud.” Og diktet ”Styre båten min hjem etter lysene” åpner med: ”Månen glir som en blek ryggfinne over byen. / Jeg kommer til teglsteinshusene som står / med kjøttsiden ut.”

Jeg stusser litt over tittelen – Jeg har prøvd å bli venn med dyrene – for selv om det er en del dyr her, så er de stort sett ikke så nære at jeget lett kan bli kjent med dem. Samlinga starter med ”Den første kråka på jorda” og etablerer en verden med dyr, men utover i boka blir dyrene noe jeget opplever på avstand. I ”Minne om å våkne i tomt hus” er hunden blitt borte i mørket og ”Kosmonaut” avsluttes med det fine bildet: ”Og månen, der det finnes ulver / som hyler mot jorda”. Dyrene er altså ganske langt unna, men det gjør ikke noe for debutsamlinga til Bjørkmo står allikevel fint og fjellstøtt!