Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift
Den evige krigen
Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?
Av Elin Lindberg
Mikkel Bugge: INNTRENGERNE
Regi: Gard B. Eidsvold
På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The
Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014
Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.
Norge i krig
På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.
Melodramatisk
På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?
Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.
I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.
Soldaten – et offer?
Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.
Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.
Brechtiansk
Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.
Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne. Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.
Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.
Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.
Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.
Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.
Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.
Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi
som Trond.”
Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.
Den evige krigen
Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?
Av Elin Lindberg
Mikkel Bugge: INNTRENGERNE
Regi: Gard B. Eidsvold
På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The
Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014
Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.
Norge i krig
På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.
Melodramatisk
På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?
Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.
I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.
Soldaten – et offer?
Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.
Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.
Brechtiansk
Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.
Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne. Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.
Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.
Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.
Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.
Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.
Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.
Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi
som Trond.”
Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 