Stikkord: Nordnorsk Magasin

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2014

Rolig sone.jpg

Lives kamp

En roman som både reflekterer over kvinnerollen og det tilsynelatende trivielle hverdagslivet.

 

Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone

Forlaget Oktober 2014, 224 sider

 

Live er en ganske vanlig norsk kvinne. Hun har en grei jobb som hun mestrer. Hun bor sammen med mannen Aamund og sønnen Eskil på 12 år. Livet hennes er tilsynelatende helt greit. Mot slutten av boka er Aamund og Live på fest hos Aamunds sjef, de danser og Live tenker: ”det er sånn det skal være, så enkelt, bare holde hender, være snille med hverandre, danse rolig, i takt gjennom livet, uansett hva som skjer.” Live vil ha det enkelt og godt, men ting krøller seg til. Fasaden er fin og flott, men under overflata er det mye grums.

Det er som om Live hele tida skaper tablåer eller selfies som kan passe til å legge ut på facebook for å vise fram den lykkelige og vellykka familien. Live oppfører seg korrekt. Hun lager moteriktig mat og familien holder på med å bygge et nytt, arkitekttegna hus. Her har arkitekten tegna inn en ”rolig sone”. Et slags hjerte i huset. Huset er under bygging og den rolige sonen er fortsatt bare en idé eller en kjølig krok i det uferdige byggverket.

Live har lite ro. Hun mistenker Aamund for utroskap. På en hyttetur der de skal dyrke ekteskapet og kjærligheten møter de et annet par som er ute i samme ærend og Live roter livet sitt enda mer til. Live vil egentlig vel, men noe gjør at hun ofte bryter mer ned enn hun bygger opp. Hun sårer sine nærmeste, hun sviker dem og gjennom dette sviker eller svikter hun seg sjøl. Den trygge, rolige sonen hun drømmer om virker derfor enda mer uoppnåelig.

 

Hjemme – borte – hjemme

Dette er Ingvild Solstad-Nøis’ andre roman. På samme måte som i debutboka klarer hun å holde spenninga i karakterenes hverdagsliv oppe gjennom hele fortellinga, og som den første romanen lever den med deg også etter at boka er lest ferdig.

Rolig sone består av tre deler ”Hjemme”, ”Borte” og ”Hjemme”. Det minner litt om valgmulighetene i tipping rent bortsett fra at her eksisterer ikke muligheten ”Uavgjort”. I Lives liv er det enten/eller. De seige kampene i Lives liv er fatale, det er enten tap eller vinning, ikke noe midt i mellom. Det får betydning for leseren om forholdet mellom Aamund og Live varer boka ut.

 

Live – evil

Aamund gjør et sted i boka et poeng ut av at Live blir evil baklengs. Live kan oppfattes som ganske ondskapsfull til tider. Hun kommer med små stikk som sårer andre. Hun kan få seg til å ydmyke sine nærmeste. Men er det ikke seg sjøl hun da egentlig sårer og ydmyker? Det ligger en del forakt godt pakket rundt Live. En porsjon sjølforakt i karakteren sjøl, men det virker også som om fortellerstemmen forakter henne. Den avstanden hun blir beskrevet med gjør at leseren blir med på å forakte hennes forsøk på å framstå som sterk og vellykka. Er det denne distansen som gjør det noe vanskelig å like Live? Har det noe med kvinnerollen som sådan å gjøre? Er det lettere å leve seg inn i mannlige karakterer fordi de liksom skal representere noe mer allmennmenneskelig? Mannlige karakterer blir ofte sagt å representere mennesket, mens kvinnelige karakterer representerer bare kvinnen. Vi vil jo selvfølgelig ikke at det skal være slik og kanskje er det ikke noe poeng i at vi nødvendigvis skal leve oss inn i jeg-personen Live, men heller se henne litt utenfra. Som roman betraktet er Rolig sone uansett vellykka. Solstad-Nøis har et presist og godt språk. Bøkene hennes gir oss verdifulle refleksjoner rundt det å skape seg et liv i vår egen tid.

 

Elin Lindberg

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2018

Levende og spennende historieformidling

Sylvi Jane Husebye forteller finnmarkhistorie i romanform med driv og trøkk

 

Sylvi Jane Husebye: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, Finnmarksforlaget 2018

 

Den nye boka til Sylvi Jane Husebye som heter Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor, er en sjeldenhet – den er ei bok for barn med stoff fra Finnmark. Husebye driver Finnmarksforlaget og gir ut sine egne bøker her.

 

Magi

Boka handler om Josefine som har fått seg ei ny bestemor som inviterer henne på tur med Hurtigruta mens Josefines far er på bryllupsreise med den nye bestemora sin datter. Josefine får smarttelefonforbud på turen. I stedet for den nettverdenen barn i dag stort sett lever midt oppi, må Josefine på turen greie seg med et gammeldags fotoapparat – et trekkspillkamera. Forbudet mot nettbruk tar hovedpersonen overraskende lett. I virkelighetens verden ville nok dette blitt litt av en kamp.

Vi får ikke vite hvor gammel Josefine er, jeg kan tenke meg at hun er 10-12 år. Hun er veslevoksen og kanskje litt bortskjemt, men hun er tøff og modig og har sterk rettferdighetssans, hun er en hovedperson som er lett å like. Kanskje kunne persontegningene vært enda tydeligere. Spesielt bestemor blir litt utydelig og uferdig – hvem er hun egentlig? Men boka handler tross alt mest om Josefine, henne er det fint å følge.

 

Spenning

Stilen i boka får meg til å tenke på Bjørn Sortlands serie med krimbøker for barn fra berømte byer rundt om i verden. I Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor er det ikke ett bestemt mysterium som skal løses, men Josefine kommer opp i flere dramatiske og spennende situasjoner i løpet av turen. Kameraet hennes viser seg å være magisk – det kan sende henne tilbake i tid, gang på gang. Josefine og bestemor går om bord i Kirkenes. Første stopp er Vardø og her dumper vi rett inn i hekseprosesser flere hundre år tilbake i tid. I løpet av turen tar vi blant annet del i Pomor-handelen og Kautokeino-opprøret. Josefines snarrådighet og gode sans for rettferdighet redder mange skjebner. Fortellingen er spennende. Når boka nærmer seg slutten og vi blir med på flukten fra tyske soldater under andre verdenskrig, går kanskje bestemors liv også mot slutten?

 

Godt driv

Boka har noen unøyaktigheter og språklig skurr, den hadde hatt godt av en liten finpuss før den skal ut i verden. Husebye lar for eksempel Josefine sammenligne kampene under Kautokeino-opprøret hun dumper midt oppi, med «en slåsskamp fra skolegården». Det setter vel barneskolene i Finnmark i et litt dårligere lys enn de fortjener. Det er noen løse tråder i boka – hvorfor er for eksempel bussjåføren så slem? Litt pussing på språket kunne også vært fint. Josefine har en tendens til å bli «varmsint i magen» – synonymer her savnes.

Noen innvendinger til tross: Hvordan ikke bli lurt – eller kunsten å oppdra ei bestemor kan trygt anbefales til både besteforeldre og andre, for eksempel lærere, som vil at barna skal få kunnskap om den rike historia til Finnmark. At forfatteren er bosatt i Finnmark og skriver om lokal historie styrker troverdigheten til teksten. Boka har godt driv, og fin dramaturgi –  grepene med å dykke inn i forskjellige tidsaldre fungerer godt. Boka har en god fortellerstemme som gjør at den nok også passer utmerket som nettopp fortelling, eller høytlesning. Boka har også en klar moral: Pass på! Ikke la deg bli lurt!

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg.

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter)

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2018

Poesiens steder – stedenes poesi

 

Henning Howlid Wærp: TIL ISKANTEN (dager og netter), Orkana forlag 2018, 91 sider

 

 

Henning Howlid Wærps seneste diktsamling Til iskanten er reiselitteratur. Den kan også beskrives som en samling topografiske dikt, selv om de kanskje er mer personlige enn slike dikt tradisjonelt er. Tekstene springer ut fra fire av de stedene forfatteren har besøkt: elva Dvinas bredder i Russland, Ilulissat på Grønland, Salt Lake City og Orknøyene.

 

Manende og effektivt blir vi dratt inn i teksten med samlingas første del «Innsig». Starten, eller prologen, er meget vellykka. Rytmen er dragende – med fart og kraft gjør åpninga oss mottakelige for tekstene som kommer. Man kan se på de fire delene i boka som langdikt, men kanskje også sykluser knyttet til stedene de omhandler – kanskje som en slags reisedagbok. Deldiktene er nummerert med romertall – det knytter dem tettere sammen og gir mer flyt enn hvis hver og ett hadde hatt sin egen litterære tittel. Tallene blir lette stopp i strømmen av inntrykk fra ferden.

 

Første del av samlinga handler om reisen til Dvina. Den store, store, lange russiske elva blir nesten et erotisert individ, elva er mystisk og tiltrekkende. Den er «Erkeengelen Dvina», «Dødbringende» og «Djevelsk». Samlinga går i dialog med samtidspersoner – de kan være fiktive eller faktiske, og den går i dialog med Henrik Ibsens Fruen fra havet, Fritjof Nansen og Tryggve Gran. Snutten om Tryggve Gran i diktet «ELVA» er en slags kort biografi: «Tryggve Gran var Robert Scotts mann på Sydpolen i 1911» og «I 1940 melder han seg inn i Nasjonal Samling/Hva tenker han på da?» Teksten rommer også et sitat fra Gran selv om det å fly over det nordlige Russland: «et trøsteløst landskap». Det at diktene rommer flere blikk på stedene utvider diktrommene.

 

I langdiktet/syklusen «ISEN» er diktjeget i dialog med «Jim», en medreisende. Jim dominerer diktet fra Grønland med sine betraktninger om is, kvinner, liv og død. Diktet er nokså beskrivende, og det uttrykker en ambivalens til stedet. Jim blir en litt streng veiviser som leder diktjeget bort fra panegyriske landskapsbeskrivelser og svulmende metaforer:

 

Pass deg for landskapsbesjelinger

sier Jim, det er feminint

«landskapet som ligger»

du har forlest deg på Annette Kolodny

skriv rett og slett at jeg

begynner å trives med isen.

 

Diktjeget klarer allikevel ikke styre utenom poetiske sammenligninger – isflakene beskrives som «en kreftsykdom på havet/uhemmet deling/White Trash».

 

Langdiktet «SALTSJØEN» forholder seg til en reise til Salt Lake City. Her blir turen til mormonernes Family Seach Senter vel prosaisk og refererende. I mange av diktene undrer diktjeget seg over hvorfor alt er som det er. Spørsmål stilles uten at de besvares i diktene, de gis videre til leseren for videre refleksjon. Diktet rommer også en frisk påstand: «alle Ibsens kvinner er arktiske/halsen strekt ut mot nord/eeark! eeark!» Påstanden inviterer kanskje vel så mye til refleksjon som spørsmålene i diktene.

 

Det siste langdiktet, «ØYA», forholder seg til Orknøyene. Her knyttes samtida sammen med norrøne referanser – Sigurd Øysteinsson, Egil på Skar og Guttorm kunne like gjerne hørt til i sagalitteraturen som i beskrivelsene av samtida. Diktene viser at stedene både forholder seg til et nå og til en fortid, men først og fremst forholder de seg til det tolkende blikket og det sansende individet. Epilogens avslutning kan leses som en hyllest til nettopp dette og til diktet, teksten, selv: «om det er blyanten som er opphavet til den utopiske verden/om det er kullet som er grensen rundt det hele./Vi vet ikke.»

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Sigrid Merethe Hanssen: SOFIA

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2013

 

Sigrid Merethe Hanssen: SOFIASofia.jpg

Roman

Samlaget, 2013, 121 sider

 

Utanfor sesongen

Presist språk og solid grep om ei skrivande kvinne som sjølv mistar grepet.

 

Dette er Sigrid Merethe Hanssens første roman. Ho har skrive to novellesamlingar og ei barnebok. I Sofia møter vi ei namnlaus kvinne. Ho har kjøpt ein einvegsbillett og reist frå Noreg til ein liten landsby i Hellas der ho held på med eit skriveprosjekt. Ho leier rom hos Elena, ei eldre kvinne som ikkje snakkar noko anna språk enn gresk. Kvinna møter ei jente, Sofia, på ein kafé familien hennar driv. Sofia er stum. Dei to kommuniserer ved hjelp av teikningar, dei kjem nærare kvarandre og blir vener. Forholdet mellom kvinna og Sofia blir ein raud tråd i boka. Det er uroande frå første stund og forholdet utviklar seg på ein overraskande måte.

 

Gode sanseskildringar

Hanssen er god til å skildre sanseopplevingar. Språket hennar er presist og konsist. Her er det ikkje blomstrande språk og adjektivbruk i utide. Språket er godt å lese. Hanssen bruker få metaforar, det gjer at lesaren må tolke sanseinntrykka sjølv. Vi kjem nærare inn på hovudpersonen og opplevingane hennar på grunn av at Hanssen ikkje ferdigtolkar teksten for oss, det likar eg godt. Det skjer ikkje så store ting på overflata i historia – før kanskje heilt mot slutten, men på grunn av språket til Hanssen får forteljinga om dei små tinga meining. Det ligg noko tungt og sårt over hovudpersonen. Vi får ikkje vite noko om forhistoria hennar. Kva har ho opplevd? Kva har skjedd i fortida hennar?

Romanen er delt i fire delar, han er kort og oppbygginga av han minner om oppbygginga av ei novelle. Sofia er kanskje ei hybridform – ein mellomting mellom ei lang novelle og ein roman?

 

Solid grep

Hanssen har eit solid grep om språket. Det er fint tilhogd. Somme stader kan det kanskje bli litt mykje av det gode. Både språket og historia kan av og til verke litt tynga av tvang og vilje.    Romanen arbeider seg innover i den namnlause kvinna. Ho skriv og skriv, men vi får ikkje vite kva det er ho skriv. Ho fyller kladdebok etter kladdebok og viser ikkje noko teikn på at ho har noko liv ein annan stad. Ho får eit skjær av noko mystisk over seg. Ho blir meir og meir integrert i familien til Elena som ho leiger rom hos. Skrivinga til kvinna ser ut til å gå ganske bra, men livet hennar løysast på ein måte opp. Tyngda i ho trykkjer ho ned. Det finst heile tida noko som trugar. Det går frå varmt Hellas-tilvere til kald vinter. I utkanten av historia veks det høgrenasjonalistiske partiet i Hellas og i sentrum av historia slepp kvinna mobiltelefonen sin i havet og isolerer seg ytterligare frå verda. Landet er i oppløysing og livet til kvinna smuldrar opp. Det går frå lys til mørke på mange plan samstundes. Hanssen er god til å skrive fram denne underliggande spenninga.

 

Fuglen

Romanen seier noko om det å vise omsorg. Det dukkar opp ein fugl i romanen. Ein namnlaus fugl. Han står utanfor vindauget og hakkar i kittet som held ruta på plass. Han hakkar og hakkar og trugar med å opne eit hol i rommet til hovudpersonen, kanskje òg i hovudpersonen sjølv. Kvinna gjev fuglen mat. Ho har evne til omsorg, kanskje eit behov for å gje omsorg til nokon. Og ho møter Sofia. Hanssens harde språkklo passar fint til å skildre det forholdet kvinna utviklar til Sofia. Her er det mykje som ikkje kjem fram i skrifta, ting vi berre aner og må gjette oss til. Her kan eg jo heller ikkje røpe den noko overraskande slutten. Det blir uansett spanande å følgje Sigrid Merethe Hanssen framover.

 

Elin Lindberg

Mikkel Bugge: TAUET

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2014

Tauet

Mikkel Bugge: TAUET

Noveller

Forlaget Oktober, 2014, 253 sider

 

Tauet er solid

Flere fengslende noveller som gir gode leseropplevelser

 

Mikkel Bugge er født i Vesterålen. Før jeg åpner den nye novellesamlinga hans leser jeg baksideteksten på boka. Her står det blant annet at en av novellene handler om en kunstner som bretter ut sitt aller innerste på en låve i Steigen og jeg kjenner at jeg er spent på å lese hvordan denne forfatteren kommer til å bruke nordnorsk miljø i novellene sine.

Bugges tredje bok rommer noveller av litt ulik kvalitet, men de fleste av de elleve novellene er flotte litteraturstykker. Språket er friskt og fint. Mange av novellene er frodige oppkommer av skråblikk på norsk samfunns- og kulturliv. De fleste novellene henter miljø fra Oslo eller Nord- Norge.

 

Bernt Bierman

Samlingas siste novelle, ”En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet”, har bokas friskeste start: ”Til å være kulturkoordinator i en av landets minste storbyer hadde Bernt Bierman et fast håndtrykk.” Denne ”en av landets minste storbyer” er Bodø og vi møter et forfatterjeg som er på turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken når han får et oppdrag av den geskjeftige Bernt Bierman – forfatteren blir bedt om å skrive om et bygg i bygda til Bierman. Dette bygget viser seg å være ”skammens naust” som må vike for en av brupilarene til den nye Tverlandsbrua. Forfatteren hopper ikke akkurat i taket av tilbudet, men Bierman har ham på kroken: ” Jeg hører den dårlig skjulte skepsisen din, men jeg skal betale deg godt, og jeg vet du er en grådig faen, for jeg har sett reiseregningene dine”, sier han. Innholdet i dette skammens naust er så frodig i sin uhumskhet at jeg begynner å tenke på Arthur Arntsen, eller en slektning av ham som kanskje driver med death metal eller trash-musikk. Her utøves det absolutt trash-føling i fjæra.

I novella ”Totalkunst, Tverlandet” blir vi godt kjent med Bernt Bierman. Møtet mellom kulturkoordinatoren og det som etter et kjapt og tilfeldig møte blir kona hans, den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren, er kostelig. Novella blir et sarkastisk, men også et treffsikkert blikk på forholdet mellom kulturarbeid og kunstarbeid. Første gang Pernilla Dahlgren treffer sin tilkommende mann, mens han er på et kulturkoordinatoroppdrag i Stockholm, sier hun: ”Kunst er ikke kultur. Kunst er antikultur. Folk tror kunst vil inkludere innvandrere, lære barn folkeskikk eller fremme distriktspolitikk, men kunst vil aldri kunne gjøre slikt. I det øyeblikk kunsten blir pedagogisk, informativ og formidlende, er den ikke lenger kunst, da er det kultur.”

 

Avlåste rom

Flere av novellene handler om rom som åpnes etter å ha vært avlåste og lukkede. Det er rom som låven i Steigen, skammens naust, garasjen på Tverlandet, en celle en mann er fange i, et bøttekott på en restaurant. I tittelnovella har jegpersonen som er arkitekt, tegnet inn et rom i en leilighet som verken har dører eller vinduer. Redningen for flere av jegpersonene i novellene er å få åpnet opp disse rommene og få lufta ut. Inne i novellenes hovedpersoner ligger det hemmeligheter og gjærer. Det er jobben med å få avslørt disse hemmelighetene som driver novellene framover. Kanskje det er renselsen og det å få ut gørra som er med på å gjøre novellene til slike gode leseropplevelser. Tekstene har en organisk flyt. Det er så jeg er fristet til å bruke et uttrykk fra sportsjournalistikken jeg ellers vrir meg i stolen og holder for ørene når jeg hører: Mikkel Bugge klarer å få hull på byllen.

 

Anmeldt av Elin Lindberg