Stikkord: Kritikk

Laila Stien: Over elva

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3/4-2015

over-elva.jpg

Suverene og stilsikre noveller

 

Laila Stien: Over elva

Noveller

Tiden Norsk Forlag 2015, 137 sider

 

Laila Stien har en lang rekke bøker bak seg, det har gått mange år siden debuten med novellesamlinga Nyveien i 1979. Med Over elva, som også er ei novellesamling, viser hun at hun er en av Norges aller beste novellister. Stien har en egen evne til å la oss komme under huden på hovedpersonene sine. Vi føler med dem, vi sanser på en måte historiene gjennom dem.

Tittelnovella åpner boka. ”Over elva” har sanselige gode bilder som tar oss effektivt inn i teksten. Vi formelig suges inn i en tidsmaskin som spytter oss ut et sted i en fjern barndom:

Alltid når det drypper inn noe fra Ann-Karin, får jeg den samme følelsen av å være tilbake. I luktene: hegg som blomstrer, brun saus, rosa tyggegummi. Og lydene: sykler som skrenser i løs grus, et lett sus av en badmintonball i lufta, sementblandere som går og går, og den nesten uvirkelige stillheten når de stopper.

 

Åpningsnovella beskriver en fjern pubertet med sødme og smerte. Stiens språk har en letthet i seg, samtidig som det borer seg tungt og dypt ned gjennom årringene i et godt voksent menneskes liv.

Noen av novellene, for eksempel ”Snøen” og ”Besøk”, har hovedpersoner som lever i en dyp ensomhet. Portrettene er såre og hudløse og åpner opp for en avsindig smerte. I ”Dun” møter vi et voksent par, han og hun. Vi kommer under huden på kvinnen, ikke bare under huden, men inn i nervebanene hennes. Vi ser og føler verden gjennom henne.

Vissheten om livets forgjengelighet ligger aldri langt unna i Stiens noveller. Det klinger hele tida med et memento mori. I ”Silke” skriver Stien stilsikkert og vakkert om lidenskap og død. Hun lar mote og nettopp det sanselige ved snitt og stoff bli en påminnelse om livets forgjengelighet. Hun gjør et sitat av Erving Goffmann til sine:

 

Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i monnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!

 

I novella møter vi et middelaldrende par, de er opptatte av fagene sine. Hun er kritiker og oversetter, han er akademiker. Ingen barn er nevnt. Det er disse to det dreier seg om. Disse to i et hus utenfor en by. Sitatet fra Goffmann blir på en måte en del av novellas interiør ved sida av elementer som tilhører den fysiske verden: Maten de spiser, vinen de drikker. Pådekkinga – porselen og krystall. Linduk og linservietter. Nypussa lysestaker. Og ikke minst beskrivelsen av antrekkene de har på seg. Det er gjennom mannens øyne vi ser kvinnens skjørt, kjoler og smykker. Mannen glir inn i dette, men blir samtidig en kontrast til det flotte interiøret og klærne som står som kvinnens domene i denne novella. Mannens arbeid med veden har gitt ham træler i hendene. De ru hendene hans mot kvinnens klær av silkestoff rammer inn novella. Kontrasten mellom livets brutale realiteter og det skjønne, sanselige og smakfulle får meg til å tenke på Babettes gjestebud. I Karen Blixens novelle finnes også denne kontrasten mellom liv og død gjennom beskrivelsen av det overdådige måltidet og de harde livskårene i nord.

Alt i alt er Laila Stiens kresne noveller en litterær nytelse som man får lyst til å starte på igjen etter endt lesing.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Black Box Teater: LUCK

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Luck.jpg

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.

 

 

Akershus Teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

Snakk det er så mørkt.jpg
foto L-P Lorentz

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Velmenende skoletime over Suzanne Ostens film – lydinstallasjonen med autentiske opptak gjorde sterkere inntrykk

 

Av Elin Lindberg

 

Akershus teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

Manus: Niklas Rådström, oversatt av Aksel-Otto Bull

Regi: Aksel-Otto Bull

Med Odin Waage og Torgny G. Aanderaa

Bærum kulturhus, premiere 24.september 2015

 

Det er både noe dypt alvorlig og noe rørende idealistisk over Suzanne Ostens berømte film Tala! Det är så mörkt fra 1993. Den er et seriøst, intelligent forsøk på å gjøre noe med den voksende nynazismen. Det er de snakkende klassers strategi som benyttes. Samtalen skal løse problemet. Et sentralt problem blir at samtalen ikke foregår mellom parter på samme nivå.

I Ostens film treffer den jødiske legen Jacob (Etienne Glaser) nynazisten Søren (Simon Norrthon) i en togkupé. Jacob har vært vitne til en slåsskamp mellom nynazister der Søren deltok. Søren har et kutt i hodet. Jacob hjelper ham ved å legge på sterile kompresser. Jacob jobber som lege i Gøteborg. Søren oppsøker ham der og en rekke samtaler begynner. Søren forteller om livet sitt. Han framstår som et uønsket og mishandlet barn. Han forteller om hatet som på en måte holder ham oppe. Jacob forteller om hvordan han flyktet fra Hitler-Tyskland sammen med moren sin og om at faren og søstera døde i konsentrasjonsleire. Parallelt med samtalene mellom Jacob og Søren fortsetter Søren med å angripe innvandrere og flyktningemottak sammen med sine medsammensvorne. Søren føler seg sviktet av Jacob når denne drar på en legekonferanse i Stockholm. Søren følger etter og deltar på en slags konferanse han også – en nynazistisk demonstrasjon. På toget tilbake møtes de igjen og Søren attakkerer Jacob. Angrepet avverges og de avtaler å fortsette samtalen.

 

Snakk

I forestillinga til Akershus teater kommer vi, i motsetning til i Ostens film, rett inn i terapirommet. Publikum er plassert på alle de fire sidene. Spilleområdet inneholder to plaststoler, og en vanndispenser. Jacob (Torgny G. Aanderaa) framstår mer som en terapeut, eller psykiater, enn en allmennpraktiserende lege. Det er uklart om han – som i Ostens film – har familie som er overlevende etter Hitlers konsentrasjonsleire. Jacob er ulastelig kledd i formelt hverdagsantrekk, med løs dressjakke, lyseblå pikéskjorte og pene bukser. Søren (Odin Waage) ser ut som en nyvaska nynazist, i rene svarte klær og lærstøvler. Forestillinga er bygd opp som en rekke små samtaler som skal illustrere terapi-forløpet. Søren starter som sint og lite tillitsfull. Det er litt uklart hvorfor han i det hele tatt har oppsøkt Jacobs kontor. Det er tydelig at det er noe som plager ham, og det er tydelig at han trenger å bli sett, men det blir noe konstruert og villet over denne inngangen. Det kan framstå som en terapeuts ypperste drøm – tenk å få hjelpe en ekte nynazist til et riktigere liv!

Det er et godt dramaturgisk grep å bygge opp forestillinga som korte ”timer”. Det gir både flyt og luft til stykket – og forhåpentligvis et lite rom til ettertanke. Terapitimene starter med et spørsmål – når ble du nazist? Hvordan er det med faren din? Hva gjør du og kameratene dine når dere er sammen? Er du redd for å gå hit? Søren åpner seg opp. Han forteller at mora jobbet på et gamlehjem som nå er blitt et flyktningemottak. Nå jobber hun hjemme. De bor ikke sammen med faren som det virker som om Søren er ganske redd. Jacob åpner også opp for å være personlig i samtalesituasjonen. De kommer nærmere hverandre, de ler sammen. Tillitsbruddet skjer på samme måte som i filmen ved at Jacob må avlyse time fordi han skal på legekongress. Det oppstår en situasjon der Søren blir voldelig, men samtalen redder dem.  Samtalen er målet og samtalen er løsninga.

Både Odin Waage og Torgny G. Aanderaa er for så vidt troverdige i sine roller som henholdsvis nynazist og terapeut. Og forestillinga er godt bygget opp. Men det ligger noe litt for hverdagslig over den, den blir for ufarlig. Jeg savner noe som virkelig kan røske tak i de utkommanderte elevene som skal se denne forestillinga på turné. Jeg savner noe som viser enda tydeligere til den virkeligheten forestillinga er bygd på, slik lydinstallasjonen på utsiden av teatersalen til dels gjør.

 

Hatet

I Snakk! Det er så mørkt er det Sørens hat som ligger oppe i dagen. Det skildres som et primitivt hat som retter seg mot de andre som han oppfatter som annerledes og truende – innvandrere med mørk hudfarge, muslimer og homofile. Dette er et hat vi vet om. Nazistiske grupperinger vokser seg store, og kanskje enda større med den massive flyktningestrømmen som kommer i disse dager. Hatet er dessverre bare et klikk unna. Kommentarfeltene til de store nettavisene er fulle av motbydelige hatefulle ytringer til en hver tid. Hatet er stygt og dumt og vi tror at dette kan bekjempes gjennom opplysning og utdanning. Vi håper det kan bekjempes på denne måten. Men hatet fins på den andre sida også. Om ikke hatet fins hos den overbærende, moralsk eleverte Jacob, så fins det hos publikum. Publikum og stykket hater Søren og alt han står for. Stykket fungerer mer som en terapitime for publikum enn en terapitime for en nynazist. For nynazistene fins, og vi vet ikke hva vi skal gjøre med det. Det er kanskje dette budskapet som vil nå fram til skoleelevene som kommer til å se Snakk! Det er så mørkt når den drar ut på turne som en del av Den Kulturelle Skolesekken.

 

Sinnet

Sinnet har hatt status som sunt. Det var når det befant seg som en del av kulturradikale unge menns image for en generasjon siden. Å være ”sint, ung mann” var en hedersbetegnelse. Nå er det litt mer problematisk – ja, enda mer uønsket og kanskje mer uønsket fra et bredere lag av befolkningen, enn det var da ungdomsbegrepet ble født. Dagens sinte, unge menn kommer til orde i en ”lytteboks” som skal følge Snakk! Det er så mørkt på turné. På premieren i Bærum kulturhus sto denne boksen utenfor teatersalen. Den ligner en gammeldags telefonboks. Her kan du gå inn og få historier fra mennesker som har opplevd ekstremisme. En forteller om at han har vært nynazist. En forteller om hvordan han konverterte til islam. Vi får også historier fra overlevende fra massakren på Utøya. Lytteboksen fungerer godt og pedagogisk. Det er viktig å lyssette denne tematikken. Det er viktig at vi ikke taper viktigheten av å fortsette å jobbe for å bekjempe nazismen og fremmedfrykten. Det er ingen skam å være politisk korrekt, men det er viktig at vi gjenkjenner hatet, for det lever midt i blant oss. Under Snakk! Det er så mørkt ligger hatet like mye hos det velmenende publikum som hos nynazisten Søren. Og bakom synger Raga Rockers klassiske toner: ”Er det ikke deilig å ha noen å hate?”

 

 

 

Det Norske Teatret: FRÅ LANDEVEGEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Fraa landevegen.jpg
foto Dag Jenssen

Arvesynda

Vellukka og presis framsyning om mørke område i soga om Noreg

 

Av Elin Lindberg

 

Gjertrud Jynge: FRÅ LANDEVEGEN

Regi: Gjertrud Jynge

Dramaturg: Ola E.Bø

Musikar: Espen Leite

Det Norske Teatret, scene 3, 15.oktober 2015

 

Dei siste åra har slektsforskinga breidd om seg. Det er lettare å finne fram til slektningar i den digitale tidsalderen. Bøker er skrivne med utgangspunkt i forfattaren si eiga slektssoge, tv-seriar er skapte og folk flest driv med si eiga gransking av slekta si. I ei slik gransking kan det dukke opp historier som ikkje er så lette å ta i mot, historier som gjev slektsgranskaren eit ubehag over eiga historie. Det er om lag her Gjertrud Jynge startar på arbeidet sitt. Ho startar framsyninga med å stå på den nokså nakne scena og fortelje om at ho arva ein del gamle fotografi frå farmora si, mellom anna eit av tippoldefar hennar som var sokneprest i Leikanger i Sogn. Han heitte Jakob Rosted Suur Walnum og han hadde til og med fått St. Olavs orden – han var riddar av første klasse. Når Jynge gjekk inn i historia hans fann ho ut at han hadde vore ein særs verksam mann. Han hadde mellom anna starta «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet» i 1897. Det var ein misjonerande organisasjon som dreiv barneheimar og arbeidskoloniar for taterar.

 

Frå mørkret på loftet

Bak på scena på Scene 3 på Det Norske Teatret står det stabla møbel og kassar. Det kan minne om eit loft der ting som er gamle eller ikkje i bruk lenger er sette bort. Under ei loftsrydding er det utruleg kva ein kan finne av interessante ting – og av gamalt skrot. Framsyninga blir som ei slik loftsrydding. Her er det ting som ligg lagra som vi ikkje har sett på ei stund – ting som kanskje er for ubehagelege til å ha framme.

På den svarte veggen på sida av møbel og kassar viser Jynge projeksjonar av gamle foto. Det knyter framsyninga til faksjonen – til det dokumentariske. Ho står ofte framfor oss og fortel historia som ein slags historielærar. Og ho dramatiserer lett noko av stoffet ved å gje stemme til oldefar sin gjennom å framføre hans eigne tekster. Forteljinga er broten opp av songar som er henta frå tater- og sigøynarkulturen. Den framifrå musikaren Espen Leite på trekkspel støttar opp under songane. Det musikalske samspelet mellom Jynge og Leite fungerer godt. Framføringa har eit fint sug i seg. Bruk av små verkemiddel som pust og små rytmiske forskyvingar gjer at songane får eit godt, solid og jorda preg. Nokre av songtekstene er som gamle skillingsviser, Jynge framfører dei med eit alvor som gjev djupn til dei. Sett saman med den dokumentariske historia gjev songane ytterlegare liv til lagnadene vi høyrer om.

 

Ubehaget i kulturen

Historia er både episk og kronologisk. Gjennom å ta utgangspunkt i historia om sin eigen tippoldefar rullar ho opp ein ubehageleg del av norsk sosialhistorie. Ho fortel om assimilering. Ho fortel om tvangssterilisering. Om overgrep på menneske og heile kulturen til dei reisande. Det er verkeleg ubehageleg. Den noko stille måten Jynge formidlar historia på gjer at historia kjem nærare. Det at ho reint fysisk står så nær oss i formidlingssituasjonen hjelper også til med å få sjølve historia nærare oss – det er ingen stader å gøyme seg, vi er tvungne til å sjå og høyre.

Men når Jynge går inn i tippoldefaren sine eigne ord og på eit vis speler han, gjer ho det med ein viss distanse. Ho latterleggjer han ikkje, men ho formidlar i spelemåten sin at ho tek avstand frå han og gjerningane hans. Under framsyninga sit eg og tenkjer på korleis det hadde vore om ho hadde spelt han med endå meir sympati – om ho hadde spelt han slik at vi som publikum hadde fått sympati for denne driftige, handlekraftige presten. Då hadde vi i endå sterkare grad blitt tvungne til å ta stilling. Vi hadde blitt stilt ovanfor eit moralsk dilemma og som filosofen Hannah Arendt hadde vi blitt nøydde til å stille oss spørsmål om kva som er eit vondt menneske. Den vesle distansen som ligg i spelemåten til Jynge gjer at både ho og vi allereie har tatt stilling. Ho tar på seg både si eiga og publikum sin forakt for både presten og resten av øvrigheita som vi held ansvarlege for brotsverka mot dei reisande – taterane og sigøynarane.

 

Skam

Trass i den vesle innvendinga når det gjeld spelemåten får framsyninga godt fram den faktiske historia. Vi får høyre om til dømes Svanviken arbeidskoloni og barneheim. Om at borna blei tekne frå foreldra for at dei skulle bli reinsa frå lysta til å reise. Borna fekk ikkje lov til å ha kontakt med foreldra. Mottoet for barneheimen var: «Berger du barna, berger du slekten». Det var staten Noreg som hadde gjeve Omstreifarmisjonen mandat til å drive både arbeidskoloni og barneheim. Undertrykkinga av dei reisande var massiv. Til og med den legendariske helseprofeten Karl Evang tala om «å redusere negativ arvemasse» gjennom tvangssterilisering av taterane. Taterane blei sett på som så intellektuelt lågtståande at dyrevernloven forbaud dei å halde hest. Det er hjarteskjerande. Jynge fortel at Omstreifarmisjonen ikkje blei lagt ned før i 1986. Ho seier at ho er forundra over at ho ikkje har kjent til dette før. Det er det nok fleire som er. «Ka e det mer æ ikkje ser?» spør ho. Det ligg ei vilje til å grave og spørje i framsyninga, ei vilje som er vital og våken. Det lovar godt for framtidige prosjekt.

Jynge knyt historia fint saman. Eg ser framsyninga etter at ho har vore spelt ei stund. Framsyninga er blitt mogen, ho har fin flyt og detaljar i spelet som blir handsama virtuost og kjenslevart. Frå starten med presten som starta si verksemd på 1800-talet, følgjer vi eit løp heilt fram til vår eiga tid. Jynge tek oss med til Oslo i dag. Ho reiser gatelangs frå Holocostsenteret på Bygdøy til heimstaden på Grünerløkka. Ho knyter tippoldefaren si verksemd til bygningar som står slik dei gjorde på hans tid. Ho stoppar opp ved Eilert Sundt som også var ein av dei som hadde meir enn ein finger i arbeidet med å undertrykkje og nærast utrydde taterane i Noreg. Ein statue av han står på Olaf Ryes Plass. På sida av statuen sit romfolk og lagar seg mat på ein eingongsgrill. På elegant vis får framsyninga ei presis avslutning som opnar opp for nye spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: HAMLET

elinlindberg8

Mads-Ousdal-kyssar-Marie-Blokhus-pa-halsen-i-Hamlet

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Spelet i spelet i spelet

Ei oppsetjing som utholar seg sjølv gjennom maskespel

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: HAMLET

Omsetjing: Edvard Hoem

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi og kostyme: Hendrik Scheel

Komponist og lyddesignar: Lucy Swann

Dramaturg: Mari Moen

Det Norske Teatret, premiere 10.oktober 2014

Kva er det med Hamlet? Stykket er opp gjennom åra blitt behandla på så mange slags vis. Heiner Müller braut til dømes stykket opp og let Hamlet forlate rolla si i det ikoniske Hamletmachine frå 1977. Kva slags Hamlet og kva slags verd er det ensemblet på Det Norske Teatret og regissør Peer Perez Øian held fram for oss? At verda er ein scene og at vi alle speler roller i ho, er gamalt Shakespeare-nytt. Oppsetjinga på Det Norske Teatret understrekar frå første stund nettopp dette. Skodespelarane er likt kledde i lilla smokingjakker og dei har masker med biletet til hovudpersonen på.

Død og vonløyse

Oppsetjinga startar med monologen som held fram moglegheita for sjølvmord. Han startar med:  ”Å, berre denne for, for seige kroppen/fekk smelte, tine, løysast opp i dogg” i Edvard Hoems gode omsetjing av stykket. Marie Blokhus speler prins Hamlet med ein fortvilt energi slik at livet, sjølv kor mørkt det er, vinn over døden i opptakta til stykket. Blokhus gjer verkeleg ein framifrå jobb i rolla som Hamlet.

Opningsscena blir, trass i Blokhus’ spel, svært stiv og statisk. Denne stivleiken forplantar seg utover i oppsetjinga og gjer sitt til at ho blir noko ujamn og sprikande. Men den haltande dynamikken gjev òg eit rom som kler Hamlet. Verda hans/hennar heng ikkje saman, vi forstår at ho er roten  og falsk.

Identitet

Kva er det Perez Øian vil seie med maskespelet? Alle gjev seg ut for å vere Hamlet, eller dei gjev seg ut for å spele han. Alle ynskjer å vere Hamlet. Dei seier at dei er Hamlet, men alle ser at dei ikkje er det. Kven er det så vi vil vere? Og kven er vi? ”Vi” er ikkje ei heilt homogen masse, men mange av oss i teaterpublikummet på Scene 2 på Det Norske Teatret er middelaldrande menneske frå mellomklassa. Ein generasjon som er kjende for å ikkje ville bli vaksne. Vil vi alle vere den evigunge studenten Hamlet som har all rett til å vere i mot den rotne Staten? Vil vi vere det eine individet som har rett? Seier oppsetjinga noko om dette uthola maskespelet der alle latar som om dei er evig unge og står i ein evig opposisjon til eit samfunn dei står midt oppi sjølve? Ein situasjon som står som oksymoronet ”permanent revolusjon”.

Eit svart hol

Scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret er tomt og svart som Hamlet si indre verd. I rommet står ein mobil konstruksjon som minnar om ei vektstong. Han har ei lita scene (teater i teatret) på den eine sida og ei stong ut i rommet på den andre, der det etter tur heng discokule, ein måne, eit kålhovud og Yoricks skjellett. Ein røykmaskin står i eit hjørne og kostyme heng på knaggar. Det heile gjev eit rått preg og står godt til Hamlets brutale verd. Det tomme rommet kan òg bli som eit svart hol som sug til seg all energi og difor gjer det tungt å spele i og tungt å interessere seg for når scenene blir for lange.

Det er få faste haldepunkt i Hamlets verd. Ingen er til å stole på. Sidan ikkje noko konkret verd blir halden opp for oss blir ho endå vanskelegare å få grep om. Vi og Hamlet har for lite kunnskap om verda til å forstå ho. Hamlet er søkande, men enno ganske umogen. Han/ho blir ein forvirra og fortvilt svartkledd ungdom som slår i alle retningar samstundes i eit forsøk på finne sin veg.

Frank Kjosås spelar  både Ofelia og Horatio. Det fungerer greitt og gjev kan hende eit hint til Heiner Müllers postdramatiske versjon av stykket. Han parerer godt – i begge rollene – Hamlets mørke alvor. Hamlets mor Gjertrud (Ane Dahl Torp) og Polonius (Vidar Magnussen) blir sjablongar i Hamlets fortvilte, men òg sjølvmedlidande verd.

Den nye kongen er ein handlande mann, han tek avgjersler og gjennomfører dei. Han er ein tydeleg statsmann som klatrar i hierarkiet og går bokstaveleg over lik for å komme til toppen. Mads Ousdal gjev tyngd til Claudius’ samvitskval og maktkåtskap og gjer han til ein klar og tydeleg karakter.

 

Glimt av meining

I denne versjonen blir ikkje Hamlet sendt til England, men til Noreg med Danskebåten. Scena er ein film som blir vist i det vetle teatret i teatret. Filmen ser ut som om han er sett saman av stillbilete. Han startar på Helsingør slott før vi følgjer studentane Rosenkrantz (Kaia Varjord), Guildenstern (Judy Nyambura Karanja), Haratio og Hamlet gjennom ein fuktig fest på båten til Noreg der Hamlet til slutt tek livet av Rosenkrantz og Guildenstern. Horatio og Hamlet endar opp på baren Ofelia i Oslo og der treff dei ein norsk astrofysikar.

Spillmessig fungerer kan hende ikkje scena på baren Ofelia optimalt, Blokhus fell litt ut av Hamlet-rolla når ho talar med astrofysikaren Knut Jørgen Røed Ødegaard, ho er meir Marie Blokhus enn Hamlet, men det gjer ikkje så mykje for scena blir fin og eit lyspunkt i den elles gjennommørke verda til Hamlet. Sjølv om oppsetjinga rommar gode humoristiske innslag blir det dette møtet med Røed Ødegaard som gjev mest sol og varme. Røed Ødegaard talar om dei siste tidene til jorda, om den planetariske tåka som kjem til å oppstå når sola vår døyr – planetarisk tåke er det vakraste som finst, seier Røed Ødegaard. Han talar rørande og smått barnleg om at det er viktig at folka på jorda held fred med kvarandre slik at dei kan samarbeide om å flytte til ein annan planet ein gong i den fjerne framtida. Han får framtida til å sjå så lys og håpefull ut. Han talar om parallelle univers, om Gud og om einsemd. Røed Ødegaard hevdar at menneske var mindre einsame før då dei hadde lettare tilgong på lyset frå stjernene, lyset frå stjernene gav menneska håp og tru. I byane ser vi berre det menneskeskapte lyset og oss sjølve og ser ikkje så godt at vi er ein del av eit enda større heile. Samtalen sluttar med at det er det same kva ein vel, men at det er kanskje viktig å ta eit val og velje noko.

Død, og atter død

I det meiningstomme universet på Helsingør slott finst ikkje noko håp om liv. Når ingen er det dei gjev seg ut for å vere er dei til slutt ingenting. Den verdskjende lauken har inga kjerne.

Kjosås gjer Ofelias galenskapsscene sår og fin. I gravarscena kunne ein kanskje ha utnytta komikartalentet til Vidar Magnussen endå betre. Her er ein av gravarane eit skjellett som han spelar som ein marionett og Magnussen er ein elendig dukkeførar. Det finst mykje humor i stykket, noko fungerer godt, medan nokre stadar kunne han ha vore spissa noko. Som vi veit går det under med Hamlet og den falske verda hans, det er døden som vinn til slutt. Når maskene fell er det ingenting igjen. Edvard Hoems fine gjendikting får siste ord: ”og så tar stilla over.”