Laila Stien: Over elva

Publisert i Nordnorsk Magasin 3/4-2015

Suverene og stilsikre noveller

 

Laila Stien: Over elva

Noveller

Tiden Norsk Forlag 2015, 137 sider

 

Laila Stien har en lang rekke bøker bak seg, det har gått mange år siden debuten med novellesamlinga Nyveien i 1979. Med Over elva, som også er ei novellesamling, viser hun at hun er en av Norges aller beste novellister. Stien har en egen evne til å la oss komme under huden på hovedpersonene sine. Vi føler med dem, vi sanser på en måte historiene gjennom dem.

Tittelnovella åpner boka. ”Over elva” har sanselige gode bilder som tar oss effektivt inn i teksten. Vi formelig suges inn i en tidsmaskin som spytter oss ut et sted i en fjern barndom:

Alltid når det drypper inn noe fra Ann-Karin, får jeg den samme følelsen av å være tilbake. I luktene: hegg som blomstrer, brun saus, rosa tyggegummi. Og lydene: sykler som skrenser i løs grus, et lett sus av en badmintonball i lufta, sementblandere som går og går, og den nesten uvirkelige stillheten når de stopper.

 

Åpningsnovella beskriver en fjern pubertet med sødme og smerte. Stiens språk har en letthet i seg, samtidig som det borer seg tungt og dypt ned gjennom årringene i et godt voksent menneskes liv.

Noen av novellene, for eksempel ”Snøen” og ”Besøk”, har hovedpersoner som lever i en dyp ensomhet. Portrettene er såre og hudløse og åpner opp for en avsindig smerte. I ”Dun” møter vi et voksent par, han og hun. Vi kommer under huden på kvinnen, ikke bare under huden, men inn i nervebanene hennes. Vi ser og føler verden gjennom henne.

Vissheten om livets forgjengelighet ligger aldri langt unna i Stiens noveller. Det klinger hele tida med et memento mori. I ”Silke” skriver Stien stilsikkert og vakkert om lidenskap og død. Hun lar mote og nettopp det sanselige ved snitt og stoff bli en påminnelse om livets forgjengelighet. Hun gjør et sitat av Erving Goffmann til sine:

 

Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i monnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!

 

I novella møter vi et middelaldrende par, de er opptatte av fagene sine. Hun er kritiker og oversetter, han er akademiker. Ingen barn er nevnt. Det er disse to det dreier seg om. Disse to i et hus utenfor en by. Sitatet fra Goffmann blir på en måte en del av novellas interiør ved sida av elementer som tilhører den fysiske verden: Maten de spiser, vinen de drikker. Pådekkinga – porselen og krystall. Linduk og linservietter. Nypussa lysestaker. Og ikke minst beskrivelsen av antrekkene de har på seg. Det er gjennom mannens øyne vi ser kvinnens skjørt, kjoler og smykker. Mannen glir inn i dette, men blir samtidig en kontrast til det flotte interiøret og klærne som står som kvinnens domene i denne novella. Mannens arbeid med veden har gitt ham træler i hendene. De ru hendene hans mot kvinnens klær av silkestoff rammer inn novella. Kontrasten mellom livets brutale realiteter og det skjønne, sanselige og smakfulle får meg til å tenke på Babettes gjestebud. I Karen Blixens novelle finnes også denne kontrasten mellom liv og død gjennom beskrivelsen av det overdådige måltidet og de harde livskårene i nord.

Alt i alt er Laila Stiens kresne noveller en litterær nytelse som man får lyst til å starte på igjen etter endt lesing.

 

Anmeldt av Elin Lindberg