Laila Stien: Over elva

Publisert i Nordnorsk Magasin 3/4-2015

over-elva.jpg

Suverene og stilsikre noveller

 

Laila Stien: Over elva

Noveller

Tiden Norsk Forlag 2015, 137 sider

 

Laila Stien har en lang rekke bøker bak seg, det har gått mange år siden debuten med novellesamlinga Nyveien i 1979. Med Over elva, som også er ei novellesamling, viser hun at hun er en av Norges aller beste novellister. Stien har en egen evne til å la oss komme under huden på hovedpersonene sine. Vi føler med dem, vi sanser på en måte historiene gjennom dem.

Tittelnovella åpner boka. ”Over elva” har sanselige gode bilder som tar oss effektivt inn i teksten. Vi formelig suges inn i en tidsmaskin som spytter oss ut et sted i en fjern barndom:

Alltid når det drypper inn noe fra Ann-Karin, får jeg den samme følelsen av å være tilbake. I luktene: hegg som blomstrer, brun saus, rosa tyggegummi. Og lydene: sykler som skrenser i løs grus, et lett sus av en badmintonball i lufta, sementblandere som går og går, og den nesten uvirkelige stillheten når de stopper.

 

Åpningsnovella beskriver en fjern pubertet med sødme og smerte. Stiens språk har en letthet i seg, samtidig som det borer seg tungt og dypt ned gjennom årringene i et godt voksent menneskes liv.

Noen av novellene, for eksempel ”Snøen” og ”Besøk”, har hovedpersoner som lever i en dyp ensomhet. Portrettene er såre og hudløse og åpner opp for en avsindig smerte. I ”Dun” møter vi et voksent par, han og hun. Vi kommer under huden på kvinnen, ikke bare under huden, men inn i nervebanene hennes. Vi ser og føler verden gjennom henne.

Vissheten om livets forgjengelighet ligger aldri langt unna i Stiens noveller. Det klinger hele tida med et memento mori. I ”Silke” skriver Stien stilsikkert og vakkert om lidenskap og død. Hun lar mote og nettopp det sanselige ved snitt og stoff bli en påminnelse om livets forgjengelighet. Hun gjør et sitat av Erving Goffmann til sine:

 

Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i monnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!

 

I novella møter vi et middelaldrende par, de er opptatte av fagene sine. Hun er kritiker og oversetter, han er akademiker. Ingen barn er nevnt. Det er disse to det dreier seg om. Disse to i et hus utenfor en by. Sitatet fra Goffmann blir på en måte en del av novellas interiør ved sida av elementer som tilhører den fysiske verden: Maten de spiser, vinen de drikker. Pådekkinga – porselen og krystall. Linduk og linservietter. Nypussa lysestaker. Og ikke minst beskrivelsen av antrekkene de har på seg. Det er gjennom mannens øyne vi ser kvinnens skjørt, kjoler og smykker. Mannen glir inn i dette, men blir samtidig en kontrast til det flotte interiøret og klærne som står som kvinnens domene i denne novella. Mannens arbeid med veden har gitt ham træler i hendene. De ru hendene hans mot kvinnens klær av silkestoff rammer inn novella. Kontrasten mellom livets brutale realiteter og det skjønne, sanselige og smakfulle får meg til å tenke på Babettes gjestebud. I Karen Blixens novelle finnes også denne kontrasten mellom liv og død gjennom beskrivelsen av det overdådige måltidet og de harde livskårene i nord.

Alt i alt er Laila Stiens kresne noveller en litterær nytelse som man får lyst til å starte på igjen etter endt lesing.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Kristin Bjørn: Sant nok

 

Anmeldelsen er publisert i Nordnorsk Magasin

Sant-nok_Fotokreditering-Gyldendal

Salt, søtt, islag av overmoden appelsin, med et hint av råtten fjære

 

Kristin Bjørn: Sant nok

Noveller, Gyldendal norsk forlag, 2016, 148 sider

 

Sant nok er Kristin Bjørns skjønnlitterære debut, men hun har lang erfaring med arbeid med tekst i form av dramatikk. Språket hennes er stødig, modent og solid. Oppbyggingene av novellene er fine, faste og samtidig spenstige. Det er tydelig at vi har å gjøre med en erfaren språkkunstner. Boka inneholder fem noveller skrevet i en tradisjonell novelleform og et tekstforløp – «Dance of a Muse» – som er slags hybridtekst med teatrale innslag.

Åpningsnovella «Desperado» skildrer avstand og nærhet mellom mennesker vart og fint. Bjørn er god til å skildre de fysiske aspektene ved menneskelivet. I denne første novella er det beskrivelsene av den rent fysiske kontakten mellom mora og barnet som skaper svært tydelige og klare bilder for oss. Bjørn tar oss med slik at vi også selv nesten fysisk fornemmer hvordan mora bender løs babyfingre fra avispapiret den lille babyen vil putte i munnen.

Bjørn tar ofte utgangspunkt i fysiske fenomen, eller bruker noe rent fysisk som metafor for noe menneskelig. Kontrasten mellom menneske og natur er gjennomgående. I den første novella er det Tsjadsjøen som blir gjort til et bilde på hovedpersonens livssituasjon. Denne sjøen er litt annerledes enn andre innsjøer, den har mange innganger, men ingen utløp: «Tsjadsjøen er vann som ikke skal noe sted», sier hovedpersonen og understreker sin egen håpløse livssituasjon.

I novella «Steady state» er det det store fysiske universet som både blir en trøst og en flukt i et følelsesmessig komplisert livsløp. Bjørn skriver om de små myke menneskene med sin livskraft og livsvilje og setter dem i forhold til – og i kontrast til – de altoverskyggende naturlovene: «Naturlover virker inn på hvert eneste atom i universet, ingenting oppstår av ingenting, energien samles og deles og deles igjen og igjen og igjen, men hver lille del har ingen anelse om sammenhengen den fungerer i».

Teksten «Dance of a Muse» er kanskje den mest interessante i boka. Bjørn kjenner så godt til scenekunstverdenen som teksten har som bakgrunn, at den får ekstra snert og dybde. Vi møter Siri Strømmer og Mona Thesinger som har arbeidet sammen om forestillinga Dance of a Muse. Siri er skuespilleren/performanceartisten som har hatt stor suksess med forestillinga. Mona jobber på et kunst/teater-akademi og har invitert Siri til å spille for studentene. Forestillinga tar utgangspunkt i historia om Audrey Munson som startet som nakenmodell i New York i 1905 og som ble en av stumfilmens store stjerner til hun som trettiåring ble skandalisert og glemt. Nakenheten er blitt den 48-årige Siris varemerke. I portrettintervjuet som åpner teksten sammenlignes hun med Liv Ullmann. Jeg strever litt med å tro på intervjuet, selv om dette ikke er langt fra en type portrettintervju som finnes i mange – kanskje helst litt mindre – aviser. Til tross for denne lille innvendingen er dette en strålende prosatekst med en super teatral form. Teaterforestillingas kleinhet er godt og presist beskrevet. Ydmykelsene, fandenivoldskheten og livskraften turneres flott. Forholdet mellom Mona og Siri beskrives med fylde og dybde. Kunst og arbeid med kunst brettes ut på en interessant måte.

Bjørn tar som nevnt ofte utgangspunkt i det rent fysiske og konkrete i disse arbeidene sine. Et element jeg ikke kunne unngå å bite meg merke i var de forskjellige måtene hun beskriver lukt og smak av mannlige kjønnsorgan. Hun bruker et språk som vi ellers stort sett møter i omtaler av vin. Ballene til Peter Grenersen i «Rettslære» lukter overmoden appelsin, en annen lukter litt som råtten fjære.

Alt i alt: Sant nok er en strålende debut!

 

Anmeldt av Elin Lindberg