Akershus Teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

Snakk det er så mørkt.jpg
foto L-P Lorentz

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Velmenende skoletime over Suzanne Ostens film – lydinstallasjonen med autentiske opptak gjorde sterkere inntrykk

 

Av Elin Lindberg

 

Akershus teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

Manus: Niklas Rådström, oversatt av Aksel-Otto Bull

Regi: Aksel-Otto Bull

Med Odin Waage og Torgny G. Aanderaa

Bærum kulturhus, premiere 24.september 2015

 

Det er både noe dypt alvorlig og noe rørende idealistisk over Suzanne Ostens berømte film Tala! Det är så mörkt fra 1993. Den er et seriøst, intelligent forsøk på å gjøre noe med den voksende nynazismen. Det er de snakkende klassers strategi som benyttes. Samtalen skal løse problemet. Et sentralt problem blir at samtalen ikke foregår mellom parter på samme nivå.

I Ostens film treffer den jødiske legen Jacob (Etienne Glaser) nynazisten Søren (Simon Norrthon) i en togkupé. Jacob har vært vitne til en slåsskamp mellom nynazister der Søren deltok. Søren har et kutt i hodet. Jacob hjelper ham ved å legge på sterile kompresser. Jacob jobber som lege i Gøteborg. Søren oppsøker ham der og en rekke samtaler begynner. Søren forteller om livet sitt. Han framstår som et uønsket og mishandlet barn. Han forteller om hatet som på en måte holder ham oppe. Jacob forteller om hvordan han flyktet fra Hitler-Tyskland sammen med moren sin og om at faren og søstera døde i konsentrasjonsleire. Parallelt med samtalene mellom Jacob og Søren fortsetter Søren med å angripe innvandrere og flyktningemottak sammen med sine medsammensvorne. Søren føler seg sviktet av Jacob når denne drar på en legekonferanse i Stockholm. Søren følger etter og deltar på en slags konferanse han også – en nynazistisk demonstrasjon. På toget tilbake møtes de igjen og Søren attakkerer Jacob. Angrepet avverges og de avtaler å fortsette samtalen.

 

Snakk

I forestillinga til Akershus teater kommer vi, i motsetning til i Ostens film, rett inn i terapirommet. Publikum er plassert på alle de fire sidene. Spilleområdet inneholder to plaststoler, og en vanndispenser. Jacob (Torgny G. Aanderaa) framstår mer som en terapeut, eller psykiater, enn en allmennpraktiserende lege. Det er uklart om han – som i Ostens film – har familie som er overlevende etter Hitlers konsentrasjonsleire. Jacob er ulastelig kledd i formelt hverdagsantrekk, med løs dressjakke, lyseblå pikéskjorte og pene bukser. Søren (Odin Waage) ser ut som en nyvaska nynazist, i rene svarte klær og lærstøvler. Forestillinga er bygd opp som en rekke små samtaler som skal illustrere terapi-forløpet. Søren starter som sint og lite tillitsfull. Det er litt uklart hvorfor han i det hele tatt har oppsøkt Jacobs kontor. Det er tydelig at det er noe som plager ham, og det er tydelig at han trenger å bli sett, men det blir noe konstruert og villet over denne inngangen. Det kan framstå som en terapeuts ypperste drøm – tenk å få hjelpe en ekte nynazist til et riktigere liv!

Det er et godt dramaturgisk grep å bygge opp forestillinga som korte ”timer”. Det gir både flyt og luft til stykket – og forhåpentligvis et lite rom til ettertanke. Terapitimene starter med et spørsmål – når ble du nazist? Hvordan er det med faren din? Hva gjør du og kameratene dine når dere er sammen? Er du redd for å gå hit? Søren åpner seg opp. Han forteller at mora jobbet på et gamlehjem som nå er blitt et flyktningemottak. Nå jobber hun hjemme. De bor ikke sammen med faren som det virker som om Søren er ganske redd. Jacob åpner også opp for å være personlig i samtalesituasjonen. De kommer nærmere hverandre, de ler sammen. Tillitsbruddet skjer på samme måte som i filmen ved at Jacob må avlyse time fordi han skal på legekongress. Det oppstår en situasjon der Søren blir voldelig, men samtalen redder dem.  Samtalen er målet og samtalen er løsninga.

Både Odin Waage og Torgny G. Aanderaa er for så vidt troverdige i sine roller som henholdsvis nynazist og terapeut. Og forestillinga er godt bygget opp. Men det ligger noe litt for hverdagslig over den, den blir for ufarlig. Jeg savner noe som virkelig kan røske tak i de utkommanderte elevene som skal se denne forestillinga på turné. Jeg savner noe som viser enda tydeligere til den virkeligheten forestillinga er bygd på, slik lydinstallasjonen på utsiden av teatersalen til dels gjør.

 

Hatet

I Snakk! Det er så mørkt er det Sørens hat som ligger oppe i dagen. Det skildres som et primitivt hat som retter seg mot de andre som han oppfatter som annerledes og truende – innvandrere med mørk hudfarge, muslimer og homofile. Dette er et hat vi vet om. Nazistiske grupperinger vokser seg store, og kanskje enda større med den massive flyktningestrømmen som kommer i disse dager. Hatet er dessverre bare et klikk unna. Kommentarfeltene til de store nettavisene er fulle av motbydelige hatefulle ytringer til en hver tid. Hatet er stygt og dumt og vi tror at dette kan bekjempes gjennom opplysning og utdanning. Vi håper det kan bekjempes på denne måten. Men hatet fins på den andre sida også. Om ikke hatet fins hos den overbærende, moralsk eleverte Jacob, så fins det hos publikum. Publikum og stykket hater Søren og alt han står for. Stykket fungerer mer som en terapitime for publikum enn en terapitime for en nynazist. For nynazistene fins, og vi vet ikke hva vi skal gjøre med det. Det er kanskje dette budskapet som vil nå fram til skoleelevene som kommer til å se Snakk! Det er så mørkt når den drar ut på turne som en del av Den Kulturelle Skolesekken.

 

Sinnet

Sinnet har hatt status som sunt. Det var når det befant seg som en del av kulturradikale unge menns image for en generasjon siden. Å være ”sint, ung mann” var en hedersbetegnelse. Nå er det litt mer problematisk – ja, enda mer uønsket og kanskje mer uønsket fra et bredere lag av befolkningen, enn det var da ungdomsbegrepet ble født. Dagens sinte, unge menn kommer til orde i en ”lytteboks” som skal følge Snakk! Det er så mørkt på turné. På premieren i Bærum kulturhus sto denne boksen utenfor teatersalen. Den ligner en gammeldags telefonboks. Her kan du gå inn og få historier fra mennesker som har opplevd ekstremisme. En forteller om at han har vært nynazist. En forteller om hvordan han konverterte til islam. Vi får også historier fra overlevende fra massakren på Utøya. Lytteboksen fungerer godt og pedagogisk. Det er viktig å lyssette denne tematikken. Det er viktig at vi ikke taper viktigheten av å fortsette å jobbe for å bekjempe nazismen og fremmedfrykten. Det er ingen skam å være politisk korrekt, men det er viktig at vi gjenkjenner hatet, for det lever midt i blant oss. Under Snakk! Det er så mørkt ligger hatet like mye hos det velmenende publikum som hos nynazisten Søren. Og bakom synger Raga Rockers klassiske toner: ”Er det ikke deilig å ha noen å hate?”

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s