Kategori: Uncategorized

Goksøyr & Martens: FRI

elinlindberg8

Livet i sin alminnelighet

Goksøyr & Martens klarer nok en gang å berøre ved å flytte og forme en del av virkeligheten inn i en teatersfære

Av Elin Lindberg

Fri
Foto Kim Hiorthøy

Manus og regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Komponist og lyddesign: Martin Viktor Langlie

Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt

Dramaturg: Oda Radoor

Produsert av Goksøyr  & Martens i samarbeid med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen.

Akershus festning, mandag 15.juni 2015

 

Goksøyr & Martens har i flere år undersøkt forskjellige samfunnsområder gjennom arbeidet sitt. Flere av forestillingene er skapt i samarbeid med Nationaltheatret. I Salong kikket vi inn til en bedrestilt familie i en forestilling som tematiserte klasse. I Foreldremøte satt vi på små barnehagemøbler og var en del av et foreldremøte i en barnehage. I Omsorg observerte vi rutinene som finnes på et gamlehjem. Tekstene duoen bruker er bygd på dokumentarisk materiale. Da Goksøyr & Martens deltok på Venezia-biennalen i 2007 viste de arbeidet It would be nice to do something political. Arbeidet besto av svære glossy plakater med nærbilder av Toril Goksøyr og Camilla Martens med påskriften: «It would be nice to do something important». Martens: «Something political?» På utsiden vasket en svart mann vinduene, med plakatene inni. Dette gjorde han uten stans i åtte timer daglig. Det er denne måten ”å gjøre noe politisk” på som har vært gjennomgående i kunstnerskapet til Goksøyr & Martens. De leder blikket vårt til realiteter som egentlig er åpenbare, men som vi kanskje litt for sjelden dveler nok ved.

 

En tur i parken

I Fri sitter publikum på samme måte som i forestillinga Omsorg. Vi sitter på et stillas som går rundt scenen, slik at vi ser ned på aktørene. Denne gangen er scenen plassert utendørs. Vi ser ned på et utsnitt av en park. I midten står en skulptur av et føll, under står det at det er en gave til Drammen kommune. Rundt skulpturen anlegges det et blomsterbed. Benker er plassert i halvsirkel rundt. Publikum setter på seg hodetelefoner. Den redigerte lyden vi hører gir både nærhet og distanse til forestillinga. Det er gjennom den redigerte lyden at blikket vårt ledes fra den ene handlingen til den andre. Det er gjennom lyden at dramaturgien utføres, ikke gjennom aktørenes handlinger. Dette gjør kanskje arbeidet til mer teater enn performance, fordi dialogen og samhandlingene vektlegges og kommer i fokus.

Strukturen på forestillinga blir på mange måter friere her enn i Omsorg som ble spilt innendørs. Her ser vi ikke bare aktørene i stykket, men også skyer, vær og vind. Spurv, linerle og militært mannskap som jobber på området. Turgåere, biler og båter. Lyden gjennom hodetelefonene hjelper oss å fokusere.

 

Livet

Parken er tom når handlinga starter. Vi hører sirener, og vi hører ambulansepersonell holde på med gjenoppliving, men til ingen nytte – en person er død. Nå befolkes parken. Arbeidere som skal plante blomster, men som helst tar pauser og røyker og drikker kaffe, går i gang. En mor med barn i barnevogn kommer inn. Alkisene finner sin benk. Elin (Ane Dahl Torp) kommer inn. Vi hører hennes indre monolog. Hun er sykepleier, men sykemeldt. Hun sørger over en død bror og skal planlegge konfirmasjonen til dattera si, Signe (Live Miranda Flaten). Signe kommer syklende og det diskuteres om hun skal få kjøpe den gule kjolen hun ønsker seg, men som egentlig er for dyr for moren. Mormor Karen (Kari Onstad) dukker opp, hun er litt surrete og trodde dette var dagen for konfirmasjonen. Det komplekse forholdet mellom generasjonene avdekkes. Forholdet mellom Elin og Karen er betent, det er fylt av både aggresjon, fortielser, anklager og unnlatelser. På overflaten vil alle så vel. Signe er nærmest selvutslettende snill. Vi kommer under huden på karakteren Elin og vi ser kompleksiteten i livet hennes, men de fleste karakterene blir ganske karikerte typer. Mormor Karen er en slik type, hun er eksentrisk og selvopptatt, hun går fargerikt kledd og danser ”fem rytmer”.

 

De andre

Bylivet består mye i å observere de andre – bevisst eller ubevisst. De andre blir like mye inventar i parken som gress, trær og benker. Alkisene og de narkomane i parken blir også typer, nærmest narrer. Annfrid (Trine Wiggen) tar stor plass og blir en tragikomisk figur. Hun er ganske geskjeftig der hun holder på med å ordne opp med NAV, samtidig som hun ruser seg og går på do i buskene. Hun blir plutselig sittende ved siden av Elin mens hun klager over at de må sitte så tett før hun avbryter med: ”No gidd  fa’n itj å sitt her å uinnerhold dæ lenger, ailtså!”

Flere elementer er med på å gjøre parken gjenkjennelig som en park i en by i Norge: Blant annet gruppen med sporty pensjonister, tre sunne eldre damer. Kjæresteparet er med, de sitter på en benk. To mødre med barn i barnevogn. En kontaktsøkende mann med østeuropeisk aksent som spør etter veien til biblioteket, før han går bort og setter seg sammen med alkisene – han viser seg å være den lokale narkodealeren. Rom-jenta som kommer med tiggerkoppen i ei hand og en plastpose i den andre.

En musiker sitter på en benk, hun synger og spiller gitar. Gjennom hodetelefonene kommer musikken tidvis i fokus, den gir både et løft til handlingen, og den skaper et filter som vi ser handlingene gjennom. Den karikert streite Signe danser klassisk ballett, i motsetning til sin mer alternative mormor. Alkisen Kristian (Benjamin Helstad) danser med Signe, mens Elin i sin indre monolog sier: ”Tenk om jeg ikke hadde hatt henne!” Bruken av den indre monologen minner oss på vår egen posisjon som publikum. Den indre monologen forgår hos den som observerer, i en stadig flyt. Den indre monologen tilhører også en klassisk bykarakter, nemlig flanøren – den som vandrer rundt i byen, som observerer, uten egentlig å handle eller ta stilling.

 

Noe politisk?

Hva er det egentlig Fri forteller oss? Gjennom å løfte et utsnitt av hverdagsliv inn i en kunstsfære gis det viktighet og status – det er uten tvil en politisk handling. Både dypt smertefulle livserfaringer og de små hverdagslige observasjonene av de andre i form av turgåere eller alkiser, eller trær og skyer og fugler, knytter alt an til en hyllest av nettopp det å være i livet, det å sanse både seg selv og sine omgivelser, i all sin kompleksitet. Forestillinga sier noe om å bry seg – både om seg selv, men også om de rundt seg.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3-2015

Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

elinlindberg8

Frodig og sympatisk

The Grand Parade (of the 20th Century) med det amerikanske teaterkompaniet Doble Edge Theatre er både solid og spektakulær, og den står som en hyllest til fantasien og kjernesunne verdier – holder det?

Av Elin Lindberg

Double edge

Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

Regi: Stacy Klein

Med ensemblet: Carlos Uriona, Matthew Glassman, Jeremy Louise Eaton, Adam Bright, Hayley Brown, Hannah Jarrell, Milena Debova

Brygga Kultursal, Halden, 12.juni 2015

 

Double Edge Theatre startet sin virksomhet i Boston i 1982. I 1994 flyttet kompaniet til en gård i Ashfield i Massachusetts. Her bor og arbeider kompaniet. De underviser i skuespillerarbeid, de inviterer andre kunstnere til å bo og arbeide hos seg i perioder, de dyrker jorda, arbeider mot lokalbefolkningen og de produserer forstillinger.

Skuespillerarbeidet er viktig for gruppa. Grunnleggeren og kunstnerisk leder for gruppa, Stacy Klein, har selv vært elev hos den legendariske Rena Mirecka som var en del av Jerzy Grotowskis kompani. Skuespillertrening er en grunnstein i det kunstneriske arbeidet til Double Edge. Fysisk og vokal skuespillertrening, improvisasjon og etyder, er klassiske arbeidsmetoder for den gruppeteatertradisjonen Double Edge hører til.

Double Edge arbeider i forhold til lokalmiljøet sitt i Ashfield og ser på seg selv som en integrert del av lokalsamfunnet. I kompaniets arbeid med stedsspesifikke prosjekter er det viktig for dem å jobbe seg inn i og bli godt kjent med aktuelle spillestedene, der de også jobber med lokale aktører – slik i som i forestillingene The Odyssey og Shahrazad som kompaniet nylig viste på festningen i Halden.

 

The Grand Parade (of the 20th Century)

Dette arbeidet er en del av “The Chagall Cycle” som er en rekke forestillinger inspirert av Marc Chagalls kunst. Skuespillerne har valgt ut elementer de vil jobbe med i samarbeid med regissøren Stacy Klein som igjen har komponert forestillinga sammen med gruppas musikere og scenograf. Chagalls kunst blir brukt til å fortelle historien om det tjuende århundre. Hva slags historie er det egentlig Double Edge forteller? En fare når man vil fortelle en så kompleks og omfattende historie som dette, er at det lett kan bli en smule overflatisk. Begivenhetene passerer revy uten at vi kommer under huden på enkeltskjebner eller spesifikke hendelser.

Forestillinga er svært godt komponert – både visuelt og musikalsk. Skuespillerarbeidet er supert. Skuespillerne er på scenen stort sett hele tiden, skiftene er sømløse og av og til ganske overraskende. Alt foregår i en organisk flyt. Aktørene er så glade, sympatiske og kjernesunne at det nesten blir for mye av det gode.

 

Musikalsk flyt

Skuespillerne danser seg inn i det tjuende århundret i valsetakt. Scenebildet er rikholdig. Inspirasjonen fra Chagalls tivoliscener er tydelig. Noen av aktørene har Chagall-inspirerte masker – blå hest, hund og papegøye. Scenebildet er fylt fra gulv til tak. Handlinger foregår i lufta, i husker, tissue og i hengende geometrisk formede strukturer, samtidig som det danses og ageres på gulvet. Scenebildet oppleves allikevel aldri som kaotisk. Den sceniske dramaturgien fungerer godt.

Krigene i det tjuende århundre får stor plass. Ensemblets glade dans rundt fin-de-siecle og i the roaring twenties brytes opp av tema fra verdenskrigene. Bildene blir elegiske. De vokale klagesangene er presist og fint framført, men kompaniet har en lang historie å fortelle – vi får ikke så mye tid og rom til virkelig å gå inn i de historiske realitetene. Tiden passerer revy. På femtitallet dukker tv, reklame og fancy husmødre opp. Gladsangen ”Duck and cover” som forteller hva du skal gjøre under et atombombeangrep, skaper et effektivt innblikk i 1950-tallsmentaliteten. Samtidig gjøres hunden Laika klar til å bli sendt ut i verdensrommet.

 

Minnebok

The Grand Parade (of the 20th Century) fungerer som en slags minnebok med sine bilder fra det tjuende århundres historie sett fra et vestlig perspektiv. Det er også lagt til lokale tilpasninger som for eksempel kong Haakons radiotale fra England under 2.verdenskrig. Det danses og ageres i en organisk flyt. Bilde avløser bilde på sømløst vis. Det er fine dramaturgiske kurver med plass til hvile mellom mer intense partier. Et minneverdig bilde er en liten nazist som tar seg fram balanserende på en stor blå ball – den hinter litt til Charlie Chaplin-film Diktatoren. Bilder avløser bilder. John Kennedy og Martin Luther King dør. Vietnam-krigen og ungdomsopprør. Rocken fødes. Beatles lever sitt liv. Også discoen får sin plass i forestillinga før den blir drept av punken. Aidsepidemien representerer 80-tallet ved siden av Jane Fonda og joggebølger før muren faller og David Bowie synger ”We could all be heroes”. Forsøket på fredsmekling i Midtøsten med Osloavtalen, blir presentert med et lydutsnitt på norsk. Skolemassakre får sin plass i skildringa av 90-tallet før tusenårsskiftet er en realitet.

 

Fortellingene om historien

Det er en demokratisk verdi at det finnes et utall versjoner av historien. Det levde livet kan som kjent ikke gjenskapes i et en-til-en-forhold. Vi har i det siste kanskje blitt vant til sterkt individfokuserte historiefortellinger. De daglige fortellingene vi mottar i hopetall på sosiale media er en del av dette. Dokumentar-teater-forestillingene med sin bruk av aktører som har vært direkte knyttet til de aktuelle temaene forestillingene har tatt opp, har også påvirket vårt syn på historiefortelling. Fungerer måten Double Edge forteller det tjuende århundres historie? Ja, jeg mener den gjør det. Vi rystes ikke av forestillinga, den forteller oss kanskje ikke noe revolusjonerende nytt, men den minner oss på hvor viktig det er nettopp å fortelle mange historier om det som kan oppleves som den samme historien. Nettopp dette blikket til en tredve år gammel teatergruppe fra Massachusetts er viktig i den store sammenhengen. Double Edge dyrker det kollektive i The Grand Parade (of the 20th Century), karakterene er uten navn, de framstår som typer. Nettopp det kollektive blikket som står i kontrast til det ellers ganske så individfokuserte vi til daglig oversvømmes av, er det viktig å bli minnet på.

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

 

 

Nationaltheatret: SKYLIGHT

elinlindberg8

Alt er politikk

Rikholdig stykke om kjærlighet og klasse

Av Elin Lindberg

 

Skylight

David Hare: Skylight 

Oversatt av Kjetil Bang-Hansen

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi: Even Børsum

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Med: Marte Engebrigtsen, Lasse Lindtner og Thomas Ottersen

Nationaltheatret, hovedscenen 22.april 2015

 

Alle dine valg og erfaringer er en del av deg, hele livet. Dette minner David Hare oss på i stykket Skylight. Vi blir også minnet på de livsomstendighetene vi lever under, det samfunnet vi lever i og de brutale kreftene som finnes både i det lille livet og i det store.

Det er selve stykket Skylight av David Hare som spiller hovedrolla i denne oppsetninga. Hare har skrevet for tv, film og teater i en årrekke. Han ble adlet i 1998. Han ble Oscar-nominert for adapsjonen av Michel Cunninghams roman The Hours i 2002. Stykket Skylight er blitt mye spilt siden urpremieren i London i 1996. For tida spilles det på Broadway med Bill Nighly og Carey Mulligan i hovedrollene. Skylight er satt opp på Nationaltheatret en gang før – i 1996 med Liv Heløe og Nils Ole Oftebro.

I stykket møter vi Kyra Hollis (Marte Engebrigtsen), navnet blir uttalt Kira her, Tom Sergeant (Lasse Lindtner) og Toms sønn Edward (Thomas Ottersen). Kyra kommer fra et lite sted i Vest-England. Som 18-åring får hun seg jobb i restauranten til Tom og hans kone Alice. Tom er 20 år eldre enn Kyra, han har arbeiderklassebakgrunn og har jobba seg opp til å bli en rik mann. Kyra blir etter hvert som en del av familien, og Kyra og Tom får et hemmelig forhold. Når kona oppdager forholdet slutter Kyra med en gang i jobben og forlater familien. Ved stykkets start har Alice vært død ett år og Tom oppsøker Kyra for å se om de kan finne sammen igjen. Kyra bor i en kummerlig leilighet og jobber som lærer ved en belastet skole på Londons østkant. Even Børsums versjon av Kyras leilighet blir kanskje i overkant mer kul og trivelig enn så kald og fattigslig som teksten påstår at den er.

Karakterene i stykket er innholdsrike. Rollene passer godt til institusjonsteaterskuespillere i Lasse Lindtners generasjon – det er dette de er utdannet til, og det ser ut til at Lindtner trives svært godt som Tom. Han spiller virkelig virtuost. Engebrigtsen spiller litt stivere, men hun fyller både rollen og scenen godt. Det er for øvrig flott, og dessverre alt for sjelden i slike kammerspill, at en kvinnelig karakter er på scenen hele stykket gjennom. Thomas Ottersen som sønnen til Tom, spiller rollen sympatisk, men ganske stivt og kantete.

Det er Kjetil Bang-Hansen som har oversatt stykket. Kanskje han skulle fått en dramatiker til å gjøre den jobben. Teksten bærer preg av at den noen steder er direkte oversatt og det går på bekostning av språklig flyt. Det er synd i ei forestilling der teksten er det bærende elementet.

 

Kapitalist og idealist

Tom er kapitalist, han er opptatt av å bygge seg opp mer og mer kapital. Kyra framstår som idealist – hun vil hjelpe mennesker og ”ha noe å gjøre som er meningsfullt”, sier hun. Hun har gitt avkall på et liv med Tom der hun hadde hatt det materielt sett mye bedre enn hun har det nå. Hun har også gitt avkall på en akademisk karriere – hun var den beste på sitt kull. Kyra framstår som en idealist, men hun ser merkelig nok ikke nyheter på tv og hun leser ikke aviser. Kyra og Tom representerer to ulike livsveier selv om de begge kommer fra omlag lik bakgrunn, han klatrer oppover, mens hun snobber nedover, i det klassedelte engelske samfunnet. Han kaller hennes elever for bunnfall og sier at hun har er en sentimental holdning om at helt vanlige folk kan lære henne noe som helst, mens hun sier at han ikke har rett til å se ned på menneskene som lever på Østkanten. Tom og Kyra speiler et fastlåst klassesystem. Stykket ble skrevet i ei tid der ei rekke konservative britiske regjeringer oppskattet det private næringsliv og skar ned på offentlig sektor. Tom og Kyra blir menneskene som levde i denne virkeligheten. Det er kanskje ikke så mye som har skjedd rent strukturmessig i det britiske samfunnet siden stykket ble skrevet, men en del tidsmarkører viser oss at det er 20 år gammelt. Det skrives brev og mobiltelefoner finnes ikke. En litt kuriøs ting er Toms fotballreferanse. Han liker selvsagt snobbelaget Chelsea og refererer til spillestilen deres som ”å poole ballen så langt som mulig framover og håpe på det beste” – såkalt drillo-fotball altså. Denne spillestilen holder ikke lenger i 2015, nå som Chelsea er det kanskje aller beste engelske fotballaget.

 

Den vanskelige kjærligheten

Skylight er i høyeste grad en kjærlighetshistorie. Kyra og Tom elsker hverandre, men å leve sammen er bortimot umulig for dem. De kalde og harde forholdene kjærligheten deres lever under illustreres ved regnet og snøen som innhyller Kyras leilighet. For Kyra var det perfekt å ha et hemmelig forhold til Tom. Hun fikk en familie ved å bo sammen med Alice, Tom og barna. Hun hadde en grei jobb. Og hun hadde kjæreste. For Kyra blir dette hemmelige forholdet kjærlighet på sitt aller reneste. For Tom er det motsatt. Han mener at det beste er å elske noen helt åpenlyst. ”Det er da risikoen er der. Ikke risken for å bli avslørt. Men risikoen når to mennesker virkelig drar videre sammen. Men det innebærer alt det du har unnveket. Å virkelig gi seg hen”, sier Tom til Kyra.

Programheftet til stykket inneholder et intervju med parterapeut Sissel Gran. Hun kaller Kyra og Tom grenseløse. Begge føler at de har rett til å ta det som ligger rett foran dem. Kyra sier at hun ikke følte et snev av bedrag ved å ha et hemmelig forhold til Tom bak ryggen på sin gode venninne Alice. Kyra sier at hun derimot alltid følte ”en dyp fred”. Gran mener at et slikt par som Kyra og Tom har lave odds for å komme hverandre i møte – fryktelig sta og overbeviste om at deres egen levemåte er den rette, som de er. Avslutninga av stykket på Nationaltheatret gir ingen tydelige svar på hvordan livene deres ville kunne ha utviklet seg. Det eneste som er sikkert er at du bærer med deg alle dine forhold og minner så lenge du lever.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Ibsenfestivalen 2016: GRØNLANDSSŪTRAEN, LA DEG VÆRE, NOEN KOMMER TIL Å KOMME (AH! AH! AH! AH!)

elinlindberg8

Relasjoner i spill

Poetisk og smått desperat om livsmening, solid, men noe slørete refleksjon over relasjoner i forandring og rop og hyl i dukkehjemmet. Tre urpremierer på norsk samtidsdramatikk under Ibsenfestivalen undersøker på forskjellig vis grunnforholdene vi lever under i vår del av verden.

AV ELIN LINDBERG

Fredrik Høyer Foto Ole Kristiansen
Foto Ole Kristiansen

 

Fredrik Høyer: GRØNLANDSSŪTRAEN

Regi: Mattis Hermann Nyquist

Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder

Framført av Fredrik Høyer

Urpremiere 27. august 2016 Torshovteatret

 

Arne Lygre: LA DEG VÆRE

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymedesign: Rebecca Ringst

Med: Tone Mostraum. Andrine Sæther, Glen André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad

Nationaltheatret, Amfiscenen, 10. september 2016

 

Sara i Stensrud:

En forviklingskomedie om flyktningkrisen

Regi og scenografi: Sara Li Stensrud

Med Magdalena Sousa Helly-Hansen og Dag Håvard Engebråten

Nationaltheatret, Malersalen, 21.september 2016

 

 

GRØNLANDSSŪTRAEN

Komponisten/lyddesigneren Gaute Tønder er alene på scenen på Torshovteatret. Han spiller en kort melodilinje igjen og igjen – i loop. Fredrik Høyer kommer inn på det runde scenegulvet. Her står det et par mikrofoner og en stol. Scenen er ganske naken. Han setter i gang med sin musikalske prosa som både tekstlig og tematisk går i loop, på samme måte som musikken allerede har antydet.

 

Slapp av – det går bra!

Høyer er en dyktig performer, han er slampoet, i tillegg til å være forfatter. Han formidler teksten musikalsk. Teksten går fra det nære og hverdagslige til de store utfordringene verden står overfor – klimakrise, terror, fattigdom. Jeget i teksten leter etter mening i tilværelsen. Alt er tilsynelatende helt bra, men Høyer lar oss mer enn ane en underliggende reell trussel. Meningen i det lille livet synes fraværende. Depresjon og selvmord ligger som en mulighet, kos og varme vennskap ligger som en likeverdig mulighet. Det ligger eksistensiell fortvilelse her og standup-aktige refleksjoner rundt det lille livet. Teksten hans berører oss.

 

Knakende god tekst

Grønlandssutraen er gitt ut både som bok og plate, og Høyers tekst fungerer veldig godt som scenetekst.  Mattis Hermann Nyquists regi er enkel. Høyer framfører teksten live, det er små musikk/lyd-intermessoer, og noe av teksten er i opptak. Høyer står, sitter litt på en stol, skifter fra mikrofon til mikrofon og setter seg blant publikum på første rad. Alt rolig og nedpå. I en sekvens kjører han teksten ut i et crescendo – det blir litt maniert, mer som et påfunn.

Teksten har rap-rim og gode one-linere – om Grønland og klimakrisa: «De har 50 ord for snø, alle betyr regn» og «Determinisme – det er min isme». Den gode kvaliteten på teksten og Høyers evne til å kommunisere direkte med publikum er med på å gjøre oppsetninga svært vellykka. Så får det heller være at den ikke kanskje har så mye med Henrik Ibsen å gjøre.

 

La deg være – bak slør

Mennesket i Grønlandssutraen trenger seg nærmest på oss. Høyer borrer i mennesket etter mening. Han konfronterer oss direkte med sine spørsmål om hvordan skape mening i et menneskeliv. Disse spørsmålene finnes også i Arne Lygres tekst, men det er som om både menneskene og deres meningssøken ligger bak et slør. Teksten har glidende overganger. Karakterene i den vender teksten innover mot seg selv. Elementene teksten bringer opp er både dramatiske og allmenngyldige, det er utroskap, død, kjærlighet, vennskap. Det ligger en mykhet over måten temaene presenteres på, i stykket ser vi på dem med distanse.

 

På de skrå bredder

Rebecca Ringst er scenograf for forestillinga. Hun har laget et scenerom på Amfiscenen som består av store bølger i lyst tre. Bølgene blir som store trappetrinn som skuespillerne kan gå og sitte på. De kan gå skrått oppover og nedover og de kan rutsje på det glatte treverket. Bølgekonstruksjonen kan gi assosiasjoner til svaberg – der noe av handlingen i stykket utspiller seg. Konstruksjonen er også så åpen at skuespillerne til enhver tid er synlige for oss. De må hele tiden relatere seg til hverandre og oss. Det minner oss på at vi aldri slipper unna de menneskelige relasjonene.

 

Foranderligheten

I stykket møter vi «Mennesket», «Venn», «Bekjent», «Fremmed» og «Fiende». På et tidspunkt i stykket vendes dette, mykt og sømløst, og vi møter «Et annet menneske», «En annen venn» – og så videre. Rollenavnene blir elegant projisert på bølgekonstruksjonen.

«Bekjent» sier et sted i begynnelsen av forestillinga: «Du er menneske, og du er foranderlig». Nettopp denne evnen til foranderlighet gjennomsyrer stykket. Vi spør oss: «Hvem er denne karakteren egentlig?», «Hvem er du? Hvem er jeg? Hvem er mennesket?» Det er pauser og luft rundt teksten. Det er tid til refleksjon – slik det ofte er i Arne Lygres stykker. Er det kanskje litt vel mye luft her? Dette stykket har ikke den samme slående og intense nerven som for eksempel Jeg forsvinner. Vi blir allikevel dratt inn i stykkets verden. Kanskje på grunn av at replikkene bretter mennesket ut slik at det kommuniserer både i dialog med andre mennesker og med individet selv i en indre monolog.

 

Relasjonene

Stykket stiller spørsmål ved hvem individet er, men i enda sterkere grad stiller det spørsmål om hvem vi er for hverandre. Det spør om hvem vi er for hverandre når livet forandrer seg. Skuespillerne levendegjør teksten på en utmerket måte, men de framstår som noe anonyme, det er ikke på grunn at de ikke gjør en god og grundig jobb – kunne regien vært strammere? Skuespillerne sklir fra karakter til karakter. Av og til oppleves overgangene litt upresise og det kan være litt vanskelig å få med seg hvem som er hvem.

 

Omsorg og melankoli

Det ligger noe truende i det faktumet at alt er foranderlig. Når som helst kan man miste noen. Her er det relasjoner som brytes opp på grunn av utroskap, at noen bare blir borte uten at det er noen tydelig grunn til det, eller at det er noen som dør. Smerten som kan komme i kjølvannet av slike brudd, er ikke særlig artikulert her. Det hviler heller en melankoli over stykket. En slags forsoning med livets omskiftelige omstendigheter. Alle karakterene er vevd sammen. De viser at menneskene ikke slipper unna hverandre, de trenger hverandre, og uten omsorg for hverandre går de under, allikevel er karakterene ofte vendt inn mot seg selv. Replikkene framstår ofte som en indre dialog som her:

 

Menneske: Og nå er det over.

Bekjent: Jeg svarer ikke.

Menneske: Du nikker, og jeg går ut av rommet.

 

Karakterene sammenblandes og agerer sammen både på et ytre og det indre plan.

La deg være framstår som mykt og dempet. Smerten finnes, men den er under kontroll. Relasjonene undersøkes på poetisk vis. Forestillinga fungerer nærende for refleksjonene våre over våre egne relasjoner og relasjonen til oss selv. Oppsetninga fungerer godt, selv om jeg savner en litt strammere regi noen steder. Men nå over til noe helt annet:

 

Noen kommer til å komme (Ah!-versjonen)

På scenen på Malersalen står en sofa, to stoler og et salongbord. På gulvet ligger et gulvteppe med imitert persisk mønster. Det lukter loppemarked. I en av stolene sitter en kvinne i mønstret, tettsittende treningstøy. Hun blåser i en slags fuglefløyte av plast i det vi kommer inn i salen. Fløytelyden imiterer fugl, på samme måte som interiøret imiterer en salong. Det billige, kunstige og loslitte understrekes.  Kvinnens fuglefløyte får etter hvert svar. Det står noen utenfor døra som vil inn. Det er mannen. Han kommer inn med favnen full av julepakker. Vi får scenen fra Henrik Ibsens Et dukkehjem der det er Thorvald, og ikke Nora, som er lerkefugl, ekorn og spillefugl som har satt penger over styr. Det er litt uklart hva denne overskrivningen av Ibsen vil. På grunn av at kjønnsrollene er så annerledes enn de var på Ibsens tid, virker ikke dette hverken provoserende eller revolusjonerende. Det er det nok ikke heller ment at det skal være, den viser heller til en noe tom og meningsløs runddans.

 

Stivt og hardt

Spillet er stivt og utenpå. De to menneskene er som to mekaniske dukker i dette slitne hjemmet. De snakker ikke, de roper til hverandre. Her er det ikke snev av varme og mykhet. Denne spillemåten står i en slags barnlig opposisjon til måten Jon Fosses stykker ofte spilles på der det kan dveles lenge og vel ved pauser og replikkveksling. Referanser til Fosse finnes det flere av, de framstår her som parodier. Hos Fosse har menneskene dybde og indre liv, det har ikke menneskene i Stensruds farse. Her er de bare overflatiske sjablonger. Det er replikkvekslinger, men mannen og kvinnen snakker egentlig ikke sammen.

Stilen kan virke som et lån fra Elfride Jelinek. Men hos Jelinek finnes, i tillegg til dyp tragedie, også humor – beksvart humor. Humor finnes også hos Fosse, her er den ofte tragikomisk og lun. Stensruds oppsetning er antimorsom. De to dukkemenneskene roper og roper. De løper og løper. Vitsene er flåsete og banale: «Bank, bank – det er fra Norges Bank». Blødmene bidrar til å gjøre forestillinga tung og flat.

 

Et lukket og låst helvete

Til slutt vil Thorvald gå. Men han kommer seg ikke ut, dette er en farse fra helvete. Han er innelåst sammen med Nora. De to blir sittende å puste og pese i sofaen i stykkets virkelighet. Gjennom pustingen og pesingen til de to desillusjonerte figurene hører vi lydene utenfra – det er lyden fra saksofonen til en gatemusikant. Antakelig en som kommet hit fra et annet land. Ja, noen kommer til å komme – hele tiden.

Oppsetninga insisterer på aggressivt overflatespill. Vi tar det samfunnsrefsende poenget ganske raskt, men den todimensjonale spillestilen fungerer dårlig i scenerommet. Forestillinga kommer ikke av flekken, selv om den er aldri så fysisk.

 

Ja takk til ny dramatikk!

Det er et godt grep å presentere ny norsk dramatikk under festivalen. Ny scenetekst blir synliggjort og kan ses i forhold til internasjonal scenekunst som gjester festivalen. Fredrik Høyers Grønlandssutraen fungerer godt både som scenetekst og forestilling. Arne Lygre er godt etablert som dramatiker. Som hus-dramatiker ved Nationaltheatret er det naturlig at hans seneste stykke blir presentert under årets festival. Stykket hans har høy kvalitet, og det er spennende forfatterskap å følge. Selv om Sara Li Stensruds stykke og oppsetning kanskje ikke nådde helt til topps denne gang, er det allikevel svært positivt at nye dramatikere kommer til.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2016

Det Norske Teatret: FRIDOMENS VEGAR

elinlindberg8

All makt til quizskaparen

Fridomens vegar går i mange retningar samstundes, vi sirklar rundt testregime og fridomen til individet, vi pirkar i moralske og etiske spørsmål, medan vi kosar oss med quiz – kva er det framsyninga eigentleg vil?

AV ELIN LINDBERG

Fridomens-vegar-DNT-1-1128x637

FRIDOMENS VEGAR

Audiovisuelt konsept, regi/musikk: Tore Vagn Lid

Leiar av scenografisk team: Kyrre Bjørkås

Kostyme: Kyrre Bjørkås/Ingunn Birkeland

Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen og Bjørn Sundquist

Musikar: Thomas Valeur

Det Norske Teatret, scene 2, onsdag 26.oktober 2016

 

«Kven testar testaren?», er eit gjennomgangstema i Fridomens vegar. Det blir eit emblem for framsyninga. Det står som tekst på golvet framfor der vi sit, det står på stempelet som er brukt for å forsegle konvoluttane med quiz-materiell vi blir tildelte. Ja, kven testar testaren? Fridomens vegar? Kritikaren testar i alle fall framsyninga.

 

Kvar er vi?

Vi sit på krakkar som er festa til kvarandre i sirklar. Desse sirklane av krakkar dekker mesteparten av scenegolvet. Skodespelarane har speleområde rundt oss og i midten av scena. Store skjermar heng på sidene. Skodespelarane (Ane Dahl Torp, Marie Blokhus og Joachim Rafaelsen) er kledde i like kostyme, de er vertar og quizleiarar, samstundes som dei har sine eigne historier som dei speler ut.

Men kvar er vi? I eit regime av testar laga av testarar vi ikkje veit kven er og ikkje veit kvifor finst? Først ut i Fridomens vegar er den utskjelte PISA-testen. Vi ser to ungar, ei jente kledd i blå overall og overbeskyttande blå hjelm og ein gut kledd i raud overall og raud hjelm. De sit i eit trasig klasserom og gjer parodiske, meiningslause og uforståelege oppgåver på eit ark. Ein namnlaus karakter med bustete hår og skjegg (Bjørn Sundquist) sit i rullestol og overvaker dei to stakkars elevane. Filmen vi ser har stumfilmestetikk og han er ganske melodramatisk. Men kva er no eigentleg denne PISA-testen som dei stakkars ungane blir utsette for?

 

Pisa og PISA

Det skeive tårnet i Pisa dukkar opp i Fridomens vegar som ein noko ullen, i beste fall mangetydig, metafor. Men dei fleste veit at det dreier seg om PISA, altså Programme for International Student Assessment. Det er ein skuletest eit tilfeldig utval av 15-åringar i mange land tek del i. Dei blir testa i lesing, matematikk og naturfag. Resultata blir samanlikna internasjonalt. I 2012 kom PISA-sjokket. Det viste seg at Noreg ikkje var best i klassen, noko vi har ein lei tendens til å tru når det gjeld kva det skal vere. Finland var best i test. Sjå til Finland – kva gjer dei der? Jau, der er det å vere lærar eit høgstatusyrke, alle lærarar har masterutdanning, mange har ein PhD. Og – noko som før ikkje har komme så mykje fram i media, er at det i Finland blir sette i gang støttetiltak tidleg om elevar har utfordringar. Korleis finn ein ut at desse elvane har utfordringar kan ein spørje seg? Det blir vel ikkje tatt testar? Det er dei emna elevane blir testa i med PISA-testen som er det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen kallar basisferdigheitene. Desse meiner han og Høgre må styrkast, men kva må da ut? Jau, dei praktisk-estetiske faga som musikk, dans, drama, kunst- og handverk til dømes. Men da spørst det om ikkje ungen blir kasta ut med badevatnet…

 

Koseleg med quiz

Framsyninga steller aktuelle spørsmål om fridomen sine grenser når vi kan teste og bli testa på alle baugar og kantar. Vi blir inviterte til quiz og midt mellom filmar og quiz og presentasjonar speler skodespelarane som i oppsetjinga har bytt namn med kvarandre (Ane heiter Marie og omvendt) ut historier om karakterane «skodespelarane» i stykket. I ei scene er det jobbintervju på teatret, i ei anna scene vurderer to av dei om dei skal få barn. Desse historiene engasjerer oss berre sånn halvvegs, dei blir berre nokre av mange andre trådar. Det at dei forskjellige elementa i stykket blir blanda saman og får like verd er med på å gjere det heile noko uoversiktleg, men det er kanskje meininga.

Quizlaga er sette saman av dei som sit i same sirkel av krakkar. Sirkelen viser seg å vere litt upraktisk for samtale fordi han er så vid og stor at det blir vanskeleg å kommunisere med kvarandre. Tilfeldig? Kanskje ikkje. Oppsetjingane til Tore Vagn Lid er brechtianske – vi skal lære noko av å delta. Quiz blir brukt som pedagogisk hjelpemiddel i både skule og organisasjonsliv, og quiz finst som underhaldning, sosial aktivitet og som appar du kan laste ned på mobiltelefonen. Eg er ikkje heilt sikker på om quizen fungerte så godt i denne samanhengen. Ja, vi lærer best når vi sjølve er aktive, men når quizen blir så framtredande forsvinn andre element i stykket. Eg er nøgd med at eg fekk briljert med fiskekunnskapen min (det er altså makrellen som ikkje har svømmeblære, ikkje raudspetta!) og at eg lærte at det var Noreg ved dei to norske stortingsrepresentantane Erling Bjørnson (Bondepartiet) og Alf Mjøen (leiar i Radikale folkeparti) som foreslo den tyske rasehygienikaren dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris. Men kom vi noko djupare i forståinga av kva desse testane gjer med oss?

 

Kven testar? Kva? Kvifor?

Det seier seg sjølv at det er av det gode at ein kan bli testa for alvorlege sjukdomar, som kreft til dømes, og få behandling så fort som råd er. Fridomens vegar gjer kunnskap om eigne genetiske disposisjonar og diagnosar til eit moralsk-etisk spørsmål. I ein chatte-dialog på skjerm mellom eit barn fødd i 2006 og mora blir ho konfrontert med at ho visste at ho hadde ein arveleg sjukdom før ho blei gravid. Grepet står og vippar mellom å angå oss personleg og å vere så melodramatisk at vi ikkje tar det inn.

Ja, vi blir testa heile tida. Og ja, det er særs viktig at vi er oppmerksame på kven som testar, kvifor vi blir testa og kva testresultata blir brukte til. Mot slutten av oppsetjinga blir ein modell av det skeive tårnet i Pisa hengd opp på ein krok midt på scena. Det bringer oss tilbake til skulen. Som kjend blir testresultata brukte til å stake ut vegen framover. Men kva for ein veg? Korleis blir testresultata leste? Kva blir plukka ut som særskilt verdfullt? I skulesamanheng brukar skuleleiarane ofte testresultata til den australske forskaren John Hattie til å seie at det det ikkje er nokon samanheng mellom kor mange elevar det er i ein skuleklasse og læring. Kvifor gjer dei det? Av omsyn til elevar og lærarar? Neppe. Dei gjer det sjølvsagt for å spare pengar.

Til slutt i Fridomens vegar har Ane (Marie Blokhus) ein samtale med karakteren i rullestol (Bjørn Sundqiust). Dei to ungane i raud og blå overall har allereie vore inne medan dei messa den kristne truvedkjenninga. Vi trur på testen. Vi trur på testaren. Bjørn Sundquist har spela Gud på Det Norske Teatret før, og han får denne rolla her òg. Som ein slags gudfader som ikkje lenger er til stades når skjermen blir mørk. Fridomens vegar peikar på at det er vanskeleg å finne ut av kven testaren er, og kva og kvifor det blir testa, men stykket stansar litt på halvvegen. Eg saknar endå meir djupn og vilje til å finne svar.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift – 4/2016