Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

Frodig og sympatisk

The Grand Parade (of the 20th Century) med det amerikanske teaterkompaniet Doble Edge Theatre er både solid og spektakulær, og den står som en hyllest til fantasien og kjernesunne verdier – holder det?

Av Elin Lindberg

Double edge

Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

Regi: Stacy Klein

Med ensemblet: Carlos Uriona, Matthew Glassman, Jeremy Louise Eaton, Adam Bright, Hayley Brown, Hannah Jarrell, Milena Debova

Brygga Kultursal, Halden, 12.juni 2015

 

Double Edge Theatre startet sin virksomhet i Boston i 1982. I 1994 flyttet kompaniet til en gård i Ashfield i Massachusetts. Her bor og arbeider kompaniet. De underviser i skuespillerarbeid, de inviterer andre kunstnere til å bo og arbeide hos seg i perioder, de dyrker jorda, arbeider mot lokalbefolkningen og de produserer forstillinger.

Skuespillerarbeidet er viktig for gruppa. Grunnleggeren og kunstnerisk leder for gruppa, Stacy Klein, har selv vært elev hos den legendariske Rena Mirecka som var en del av Jerzy Grotowskis kompani. Skuespillertrening er en grunnstein i det kunstneriske arbeidet til Double Edge. Fysisk og vokal skuespillertrening, improvisasjon og etyder, er klassiske arbeidsmetoder for den gruppeteatertradisjonen Double Edge hører til.

Double Edge arbeider i forhold til lokalmiljøet sitt i Ashfield og ser på seg selv som en integrert del av lokalsamfunnet. I kompaniets arbeid med stedsspesifikke prosjekter er det viktig for dem å jobbe seg inn i og bli godt kjent med aktuelle spillestedene, der de også jobber med lokale aktører – slik i som i forestillingene The Odyssey og Shahrazad som kompaniet nylig viste på festningen i Halden.

 

The Grand Parade (of the 20th Century)

Dette arbeidet er en del av “The Chagall Cycle” som er en rekke forestillinger inspirert av Marc Chagalls kunst. Skuespillerne har valgt ut elementer de vil jobbe med i samarbeid med regissøren Stacy Klein som igjen har komponert forestillinga sammen med gruppas musikere og scenograf. Chagalls kunst blir brukt til å fortelle historien om det tjuende århundre. Hva slags historie er det egentlig Double Edge forteller? En fare når man vil fortelle en så kompleks og omfattende historie som dette, er at det lett kan bli en smule overflatisk. Begivenhetene passerer revy uten at vi kommer under huden på enkeltskjebner eller spesifikke hendelser.

Forestillinga er svært godt komponert – både visuelt og musikalsk. Skuespillerarbeidet er supert. Skuespillerne er på scenen stort sett hele tiden, skiftene er sømløse og av og til ganske overraskende. Alt foregår i en organisk flyt. Aktørene er så glade, sympatiske og kjernesunne at det nesten blir for mye av det gode.

 

Musikalsk flyt

Skuespillerne danser seg inn i det tjuende århundret i valsetakt. Scenebildet er rikholdig. Inspirasjonen fra Chagalls tivoliscener er tydelig. Noen av aktørene har Chagall-inspirerte masker – blå hest, hund og papegøye. Scenebildet er fylt fra gulv til tak. Handlinger foregår i lufta, i husker, tissue og i hengende geometrisk formede strukturer, samtidig som det danses og ageres på gulvet. Scenebildet oppleves allikevel aldri som kaotisk. Den sceniske dramaturgien fungerer godt.

Krigene i det tjuende århundre får stor plass. Ensemblets glade dans rundt fin-de-siecle og i the roaring twenties brytes opp av tema fra verdenskrigene. Bildene blir elegiske. De vokale klagesangene er presist og fint framført, men kompaniet har en lang historie å fortelle – vi får ikke så mye tid og rom til virkelig å gå inn i de historiske realitetene. Tiden passerer revy. På femtitallet dukker tv, reklame og fancy husmødre opp. Gladsangen ”Duck and cover” som forteller hva du skal gjøre under et atombombeangrep, skaper et effektivt innblikk i 1950-tallsmentaliteten. Samtidig gjøres hunden Laika klar til å bli sendt ut i verdensrommet.

 

Minnebok

The Grand Parade (of the 20th Century) fungerer som en slags minnebok med sine bilder fra det tjuende århundres historie sett fra et vestlig perspektiv. Det er også lagt til lokale tilpasninger som for eksempel kong Haakons radiotale fra England under 2.verdenskrig. Det danses og ageres i en organisk flyt. Bilde avløser bilde på sømløst vis. Det er fine dramaturgiske kurver med plass til hvile mellom mer intense partier. Et minneverdig bilde er en liten nazist som tar seg fram balanserende på en stor blå ball – den hinter litt til Charlie Chaplin-film Diktatoren. Bilder avløser bilder. John Kennedy og Martin Luther King dør. Vietnam-krigen og ungdomsopprør. Rocken fødes. Beatles lever sitt liv. Også discoen får sin plass i forestillinga før den blir drept av punken. Aidsepidemien representerer 80-tallet ved siden av Jane Fonda og joggebølger før muren faller og David Bowie synger ”We could all be heroes”. Forsøket på fredsmekling i Midtøsten med Osloavtalen, blir presentert med et lydutsnitt på norsk. Skolemassakre får sin plass i skildringa av 90-tallet før tusenårsskiftet er en realitet.

 

Fortellingene om historien

Det er en demokratisk verdi at det finnes et utall versjoner av historien. Det levde livet kan som kjent ikke gjenskapes i et en-til-en-forhold. Vi har i det siste kanskje blitt vant til sterkt individfokuserte historiefortellinger. De daglige fortellingene vi mottar i hopetall på sosiale media er en del av dette. Dokumentar-teater-forestillingene med sin bruk av aktører som har vært direkte knyttet til de aktuelle temaene forestillingene har tatt opp, har også påvirket vårt syn på historiefortelling. Fungerer måten Double Edge forteller det tjuende århundres historie? Ja, jeg mener den gjør det. Vi rystes ikke av forestillinga, den forteller oss kanskje ikke noe revolusjonerende nytt, men den minner oss på hvor viktig det er nettopp å fortelle mange historier om det som kan oppleves som den samme historien. Nettopp dette blikket til en tredve år gammel teatergruppe fra Massachusetts er viktig i den store sammenhengen. Double Edge dyrker det kollektive i The Grand Parade (of the 20th Century), karakterene er uten navn, de framstår som typer. Nettopp det kollektive blikket som står i kontrast til det ellers ganske så individfokuserte vi til daglig oversvømmes av, er det viktig å bli minnet på.

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s