Stikkord: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Nationaltheatret: OMSORG

elinlindberg8

 

 

Publisert i norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Omsorgsfullt teater

Vellykket og velformulert om eldre og deres pårørende

 

AV ELIN LINDBERG

 

OMSORG

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenografi: Olav Myrtvedt

Dramaturger: Oda Radoor og Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Bakscenen, onsdag 6.november 2013

 

 

Det finnes så mange triste og fæle historier om sykdom og død, om uverdige forhold på sykehjem, om eldre som er redde og ensomme og om eldre som sliter med smerter og depresjon. Mye av dette blir vi minnet på i denne forestillinga. Allikevel føler jeg meg oppstemt på vei ut av teatersalen. Jeg føler meg lettere enn jeg var da jeg gikk inn til forestillinga. Jeg føler meg trøstet. Jeg har rett og slett fått litt omsorg. Alle har vi erfaringer med død på en eller annen måte. Vi er de levende, noen har dødd fra oss. Det å være en pårørende kan være en svært ensom ting. Man kan føle seg hjelpeløs og utilstrekkelig. Nettopp på grunn av at denne rollen som pårørende er så knyttet til dette kjentes det trøstende og støttende å være en del av det fellesskapet denne forestillinga skapte. Den hadde en lindrende effekt.

 

Tredelt

Forestillinga er delt i tre. Delene har på en måte overskriftene: ”Nå”, ”Framtid” og ”Fortid”.

Bakscenen på Nationaltheatret kan ikke romme så mange publikummere per forestilling. I første del sitter vi tett og trangt på puter og dingler med beina på et høyt stillas rundt spillestedet. Vi ser alt i fugleperspektiv. Vi ser ned på fire sykehjemssenger, nattbord, sofa, teakbord med duk, husfred og en klumpete messinglysestake, bokhyller i teak med gamle bøker, et gammelt spisebord, en rullestol. Det er slik et sykehjem ofte ser ut.

Martens og Goksøyr satte i 2011 opp forestillinga Foreldremøte på Nationaltheatret. Her var vi en del av et foreldremøte i barnehagen. Vi satt på små barnehagestoler og rundt oss spilte skuespillerne et realistisk foreldremøte. Barnehage og sykehjem er to institusjoner som rammer inn livet vårt i vår del av verden. Forestillinga Omsorg starter i den ene enden av livet. I mørket hører vi en kvinne som ynker seg. Hun har det vondt. Er det en gammel kvinne på sykehjem som ligger og dør? Kvinnen roper og ynker seg lenge. Til slutt høres barnegråt. Et barn er født. Lyset kommer på. Det er skarpt og klinisk. Vi er på et sykehjem. Hit kommer både mødre og fedre til slutt. Realistiske scener fra et sykehjem i Oslo utspiller seg. Det eneste som kanskje ikke er så realistisk er at pleierne stort sett er hvite og etnisk norske. De gamle hjelpes opp til frokost. Noen er mer rørlige enn andre. En mann (Ole Johan Skjelbred) sitter og våker over sin døende mor (Anne-Karin Kjeldset). En eldre mann (Fred Borg) faller på vei ut av sengen og blir liggende.  En sengeliggende, eldre mann (Haakon Aars) vaskes mens han småprater med pleieren (Andrine Sæther). Ved frokostbordet sitter en dement kvinne (Inger Johanne Ravn) og en deprimert eldre kvinne (Maj Johansen). En kvinne (Oddrun Nøring) sitter stille for seg selv i utkanten av scenen. Sykehjemsbeboeren Nina Røhder er svært aktiv og ganske surrete, hun vanner husfreden med rød saft og er svært geskjeftig med å ”hjelpe”, hun kan finne på hva som helst hvis pleierne snur ryggen til et øyeblikk. Hennes velmenende og anarkistiske virksomhet setter hennes egen og andres sikkerhet i fare. De eldre skuespillerne har masse energi og er så pass spillekåte at stemningen blir ganske lun og godmodig. De simultane scenene er som hentet rett ut av et hvilket som helst sykehjem. Realistisk er også det besøkende barnebarnets (Gina Bernhoft Gørvell) frustrasjon over mormorens situasjon. Pleierne Laila Goody, Mattis Herman Nyquist, Nader Khademi og Andrine Sæther gir masse omsorg og nærhet til beboerne på dette sykehjemmet slik de fleste omsorgsarbeidere gir på et helt ordinært sykehjem.

 

Framtid

I den andre delen av forestillinga inviteres vi ned fra plassene på stillaset og inn i stua på sykehjemmet. Vi sitter som i et debattforum og publikum blir oppfordret til å fortelle sine egne historier. Andrine Sæther forteller at skuespillerne hatt vakter på sykehjem i arbeidet med forestillinga. Mange historier kommer fra publikum. De fleste av oss har en eller annen historie fra erfaringer med syke- og gamlehjem. En mann forteller om moren sin som sier at hun heller vil dø enn å komme på sykehjem. En forteller om familien sin i Tunis der storfamilien passer en pleietrengende gammel far. Spørsmål kommer opp: Hvordan kan de eldre behandles individuelt? Det er 60 % eneboere i Oslo – hvilken omsorg kan disse få på sine gamle dager? Løsninger presenteres: En kvinne som arbeider i eldreomsorgen forteller at hos dem arbeides det systematisk med beboernes nettverk. En annen kvinne foreslår at pårørende organiserer seg på samme måte som foreldre organiserer seg gjennom FAU i skolesystemet. Arkitektur blir også løftet fram som noe som har betydning. En mener det er en god idé at ungdom som tidligere ble kalt inn til militærtjeneste, nå kalles inn til samfunnstjeneste i eldreomsorgen. Det kommer i det hele tatt mye omsorg opp i denne sekvensen. Vi bryr oss. Vi vil så vel.

 

Fortid

I forestillingas siste del spiller Kai Remlov, Laila Goody og Liv Bernhoft Osa de voksne barna som rydder opp etter at mor er gått bort. De slitne bøkene og pyntesakene som nå ikke lenger tilhører et sykehjem, men et barndomshjem, legges i esker. Ting fordeles mellom dem. Hjemmet tømmes. De voksne barna rydder også opp i sine forhold til foreldrene. Og de rydder opp i forholdene seg imellom som søsken. Det hele er svært realistisk. Det kommer fram mye grums og smerte i denne ryddeprosessen der de som voksne konfronteres med sin fortid som barn. Barndommen er ikke bare fortid, den er også en del av dem som voksne.  Forestillingas tittel har dobbelbetydning. ”Omsorg” kan deles opp til ”om sorg”. I siste del av forestillinga er det en slik sorgprosess vi gjennomlever. De voksne barna har, hver og en, motstridende følelser for, og erfaringer med, moren sin. De kjemper med hverandre om eierskap til den avdøde. Skuespillerne er gode og troverdige. I god realismeånd møter vi oss selv i dem. Forestillinga er konfronterende. Den både rører og berører oss. Den vil noe med oss både på individplan og som samfunn. Goksøyr og Martens har laget nok ei forestilling som sier noe vesentlig om det store i det lille livet.

 

 

Goksøyr & Martens: FRI

elinlindberg8

Livet i sin alminnelighet

Goksøyr & Martens klarer nok en gang å berøre ved å flytte og forme en del av virkeligheten inn i en teatersfære

Av Elin Lindberg

Fri
Foto Kim Hiorthøy

Manus og regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Komponist og lyddesign: Martin Viktor Langlie

Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt

Dramaturg: Oda Radoor

Produsert av Goksøyr  & Martens i samarbeid med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen.

Akershus festning, mandag 15.juni 2015

 

Goksøyr & Martens har i flere år undersøkt forskjellige samfunnsområder gjennom arbeidet sitt. Flere av forestillingene er skapt i samarbeid med Nationaltheatret. I Salong kikket vi inn til en bedrestilt familie i en forestilling som tematiserte klasse. I Foreldremøte satt vi på små barnehagemøbler og var en del av et foreldremøte i en barnehage. I Omsorg observerte vi rutinene som finnes på et gamlehjem. Tekstene duoen bruker er bygd på dokumentarisk materiale. Da Goksøyr & Martens deltok på Venezia-biennalen i 2007 viste de arbeidet It would be nice to do something political. Arbeidet besto av svære glossy plakater med nærbilder av Toril Goksøyr og Camilla Martens med påskriften: «It would be nice to do something important». Martens: «Something political?» På utsiden vasket en svart mann vinduene, med plakatene inni. Dette gjorde han uten stans i åtte timer daglig. Det er denne måten ”å gjøre noe politisk” på som har vært gjennomgående i kunstnerskapet til Goksøyr & Martens. De leder blikket vårt til realiteter som egentlig er åpenbare, men som vi kanskje litt for sjelden dveler nok ved.

 

En tur i parken

I Fri sitter publikum på samme måte som i forestillinga Omsorg. Vi sitter på et stillas som går rundt scenen, slik at vi ser ned på aktørene. Denne gangen er scenen plassert utendørs. Vi ser ned på et utsnitt av en park. I midten står en skulptur av et føll, under står det at det er en gave til Drammen kommune. Rundt skulpturen anlegges det et blomsterbed. Benker er plassert i halvsirkel rundt. Publikum setter på seg hodetelefoner. Den redigerte lyden vi hører gir både nærhet og distanse til forestillinga. Det er gjennom den redigerte lyden at blikket vårt ledes fra den ene handlingen til den andre. Det er gjennom lyden at dramaturgien utføres, ikke gjennom aktørenes handlinger. Dette gjør kanskje arbeidet til mer teater enn performance, fordi dialogen og samhandlingene vektlegges og kommer i fokus.

Strukturen på forestillinga blir på mange måter friere her enn i Omsorg som ble spilt innendørs. Her ser vi ikke bare aktørene i stykket, men også skyer, vær og vind. Spurv, linerle og militært mannskap som jobber på området. Turgåere, biler og båter. Lyden gjennom hodetelefonene hjelper oss å fokusere.

 

Livet

Parken er tom når handlinga starter. Vi hører sirener, og vi hører ambulansepersonell holde på med gjenoppliving, men til ingen nytte – en person er død. Nå befolkes parken. Arbeidere som skal plante blomster, men som helst tar pauser og røyker og drikker kaffe, går i gang. En mor med barn i barnevogn kommer inn. Alkisene finner sin benk. Elin (Ane Dahl Torp) kommer inn. Vi hører hennes indre monolog. Hun er sykepleier, men sykemeldt. Hun sørger over en død bror og skal planlegge konfirmasjonen til dattera si, Signe (Live Miranda Flaten). Signe kommer syklende og det diskuteres om hun skal få kjøpe den gule kjolen hun ønsker seg, men som egentlig er for dyr for moren. Mormor Karen (Kari Onstad) dukker opp, hun er litt surrete og trodde dette var dagen for konfirmasjonen. Det komplekse forholdet mellom generasjonene avdekkes. Forholdet mellom Elin og Karen er betent, det er fylt av både aggresjon, fortielser, anklager og unnlatelser. På overflaten vil alle så vel. Signe er nærmest selvutslettende snill. Vi kommer under huden på karakteren Elin og vi ser kompleksiteten i livet hennes, men de fleste karakterene blir ganske karikerte typer. Mormor Karen er en slik type, hun er eksentrisk og selvopptatt, hun går fargerikt kledd og danser ”fem rytmer”.

 

De andre

Bylivet består mye i å observere de andre – bevisst eller ubevisst. De andre blir like mye inventar i parken som gress, trær og benker. Alkisene og de narkomane i parken blir også typer, nærmest narrer. Annfrid (Trine Wiggen) tar stor plass og blir en tragikomisk figur. Hun er ganske geskjeftig der hun holder på med å ordne opp med NAV, samtidig som hun ruser seg og går på do i buskene. Hun blir plutselig sittende ved siden av Elin mens hun klager over at de må sitte så tett før hun avbryter med: ”No gidd  fa’n itj å sitt her å uinnerhold dæ lenger, ailtså!”

Flere elementer er med på å gjøre parken gjenkjennelig som en park i en by i Norge: Blant annet gruppen med sporty pensjonister, tre sunne eldre damer. Kjæresteparet er med, de sitter på en benk. To mødre med barn i barnevogn. En kontaktsøkende mann med østeuropeisk aksent som spør etter veien til biblioteket, før han går bort og setter seg sammen med alkisene – han viser seg å være den lokale narkodealeren. Rom-jenta som kommer med tiggerkoppen i ei hand og en plastpose i den andre.

En musiker sitter på en benk, hun synger og spiller gitar. Gjennom hodetelefonene kommer musikken tidvis i fokus, den gir både et løft til handlingen, og den skaper et filter som vi ser handlingene gjennom. Den karikert streite Signe danser klassisk ballett, i motsetning til sin mer alternative mormor. Alkisen Kristian (Benjamin Helstad) danser med Signe, mens Elin i sin indre monolog sier: ”Tenk om jeg ikke hadde hatt henne!” Bruken av den indre monologen minner oss på vår egen posisjon som publikum. Den indre monologen forgår hos den som observerer, i en stadig flyt. Den indre monologen tilhører også en klassisk bykarakter, nemlig flanøren – den som vandrer rundt i byen, som observerer, uten egentlig å handle eller ta stilling.

 

Noe politisk?

Hva er det egentlig Fri forteller oss? Gjennom å løfte et utsnitt av hverdagsliv inn i en kunstsfære gis det viktighet og status – det er uten tvil en politisk handling. Både dypt smertefulle livserfaringer og de små hverdagslige observasjonene av de andre i form av turgåere eller alkiser, eller trær og skyer og fugler, knytter alt an til en hyllest av nettopp det å være i livet, det å sanse både seg selv og sine omgivelser, i all sin kompleksitet. Forestillinga sier noe om å bry seg – både om seg selv, men også om de rundt seg.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3-2015