Relasjoner i spill
Poetisk og smått desperat om livsmening, solid, men noe slørete refleksjon over relasjoner i forandring og rop og hyl i dukkehjemmet. Tre urpremierer på norsk samtidsdramatikk under Ibsenfestivalen undersøker på forskjellig vis grunnforholdene vi lever under i vår del av verden.
AV ELIN LINDBERG
Fredrik Høyer: GRØNLANDSSŪTRAEN
Regi: Mattis Hermann Nyquist
Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder
Framført av Fredrik Høyer
Urpremiere 27. august 2016 Torshovteatret
Arne Lygre: LA DEG VÆRE
Regi: Johannes Holmen Dahl
Scenografi og kostymedesign: Rebecca Ringst
Med: Tone Mostraum. Andrine Sæther, Glen André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad
Nationaltheatret, Amfiscenen, 10. september 2016
Sara i Stensrud:
En forviklingskomedie om flyktningkrisen
Regi og scenografi: Sara Li Stensrud
Med Magdalena Sousa Helly-Hansen og Dag Håvard Engebråten
Nationaltheatret, Malersalen, 21.september 2016
GRØNLANDSSŪTRAEN
Komponisten/lyddesigneren Gaute Tønder er alene på scenen på Torshovteatret. Han spiller en kort melodilinje igjen og igjen – i loop. Fredrik Høyer kommer inn på det runde scenegulvet. Her står det et par mikrofoner og en stol. Scenen er ganske naken. Han setter i gang med sin musikalske prosa som både tekstlig og tematisk går i loop, på samme måte som musikken allerede har antydet.
Slapp av – det går bra!
Høyer er en dyktig performer, han er slampoet, i tillegg til å være forfatter. Han formidler teksten musikalsk. Teksten går fra det nære og hverdagslige til de store utfordringene verden står overfor – klimakrise, terror, fattigdom. Jeget i teksten leter etter mening i tilværelsen. Alt er tilsynelatende helt bra, men Høyer lar oss mer enn ane en underliggende reell trussel. Meningen i det lille livet synes fraværende. Depresjon og selvmord ligger som en mulighet, kos og varme vennskap ligger som en likeverdig mulighet. Det ligger eksistensiell fortvilelse her og standup-aktige refleksjoner rundt det lille livet. Teksten hans berører oss.
Knakende god tekst
Grønlandssutraen er gitt ut både som bok og plate, og Høyers tekst fungerer veldig godt som scenetekst. Mattis Hermann Nyquists regi er enkel. Høyer framfører teksten live, det er små musikk/lyd-intermessoer, og noe av teksten er i opptak. Høyer står, sitter litt på en stol, skifter fra mikrofon til mikrofon og setter seg blant publikum på første rad. Alt rolig og nedpå. I en sekvens kjører han teksten ut i et crescendo – det blir litt maniert, mer som et påfunn.
Teksten har rap-rim og gode one-linere – om Grønland og klimakrisa: «De har 50 ord for snø, alle betyr regn» og «Determinisme – det er min isme». Den gode kvaliteten på teksten og Høyers evne til å kommunisere direkte med publikum er med på å gjøre oppsetninga svært vellykka. Så får det heller være at den ikke kanskje har så mye med Henrik Ibsen å gjøre.
La deg være – bak slør
Mennesket i Grønlandssutraen trenger seg nærmest på oss. Høyer borrer i mennesket etter mening. Han konfronterer oss direkte med sine spørsmål om hvordan skape mening i et menneskeliv. Disse spørsmålene finnes også i Arne Lygres tekst, men det er som om både menneskene og deres meningssøken ligger bak et slør. Teksten har glidende overganger. Karakterene i den vender teksten innover mot seg selv. Elementene teksten bringer opp er både dramatiske og allmenngyldige, det er utroskap, død, kjærlighet, vennskap. Det ligger en mykhet over måten temaene presenteres på, i stykket ser vi på dem med distanse.
På de skrå bredder
Rebecca Ringst er scenograf for forestillinga. Hun har laget et scenerom på Amfiscenen som består av store bølger i lyst tre. Bølgene blir som store trappetrinn som skuespillerne kan gå og sitte på. De kan gå skrått oppover og nedover og de kan rutsje på det glatte treverket. Bølgekonstruksjonen kan gi assosiasjoner til svaberg – der noe av handlingen i stykket utspiller seg. Konstruksjonen er også så åpen at skuespillerne til enhver tid er synlige for oss. De må hele tiden relatere seg til hverandre og oss. Det minner oss på at vi aldri slipper unna de menneskelige relasjonene.
Foranderligheten
I stykket møter vi «Mennesket», «Venn», «Bekjent», «Fremmed» og «Fiende». På et tidspunkt i stykket vendes dette, mykt og sømløst, og vi møter «Et annet menneske», «En annen venn» – og så videre. Rollenavnene blir elegant projisert på bølgekonstruksjonen.
«Bekjent» sier et sted i begynnelsen av forestillinga: «Du er menneske, og du er foranderlig». Nettopp denne evnen til foranderlighet gjennomsyrer stykket. Vi spør oss: «Hvem er denne karakteren egentlig?», «Hvem er du? Hvem er jeg? Hvem er mennesket?» Det er pauser og luft rundt teksten. Det er tid til refleksjon – slik det ofte er i Arne Lygres stykker. Er det kanskje litt vel mye luft her? Dette stykket har ikke den samme slående og intense nerven som for eksempel Jeg forsvinner. Vi blir allikevel dratt inn i stykkets verden. Kanskje på grunn av at replikkene bretter mennesket ut slik at det kommuniserer både i dialog med andre mennesker og med individet selv i en indre monolog.
Relasjonene
Stykket stiller spørsmål ved hvem individet er, men i enda sterkere grad stiller det spørsmål om hvem vi er for hverandre. Det spør om hvem vi er for hverandre når livet forandrer seg. Skuespillerne levendegjør teksten på en utmerket måte, men de framstår som noe anonyme, det er ikke på grunn at de ikke gjør en god og grundig jobb – kunne regien vært strammere? Skuespillerne sklir fra karakter til karakter. Av og til oppleves overgangene litt upresise og det kan være litt vanskelig å få med seg hvem som er hvem.
Omsorg og melankoli
Det ligger noe truende i det faktumet at alt er foranderlig. Når som helst kan man miste noen. Her er det relasjoner som brytes opp på grunn av utroskap, at noen bare blir borte uten at det er noen tydelig grunn til det, eller at det er noen som dør. Smerten som kan komme i kjølvannet av slike brudd, er ikke særlig artikulert her. Det hviler heller en melankoli over stykket. En slags forsoning med livets omskiftelige omstendigheter. Alle karakterene er vevd sammen. De viser at menneskene ikke slipper unna hverandre, de trenger hverandre, og uten omsorg for hverandre går de under, allikevel er karakterene ofte vendt inn mot seg selv. Replikkene framstår ofte som en indre dialog som her:
Menneske: Og nå er det over.
Bekjent: Jeg svarer ikke.
Menneske: Du nikker, og jeg går ut av rommet.
Karakterene sammenblandes og agerer sammen både på et ytre og det indre plan.
La deg være framstår som mykt og dempet. Smerten finnes, men den er under kontroll. Relasjonene undersøkes på poetisk vis. Forestillinga fungerer nærende for refleksjonene våre over våre egne relasjoner og relasjonen til oss selv. Oppsetninga fungerer godt, selv om jeg savner en litt strammere regi noen steder. Men nå over til noe helt annet:
Noen kommer til å komme (Ah!-versjonen)
På scenen på Malersalen står en sofa, to stoler og et salongbord. På gulvet ligger et gulvteppe med imitert persisk mønster. Det lukter loppemarked. I en av stolene sitter en kvinne i mønstret, tettsittende treningstøy. Hun blåser i en slags fuglefløyte av plast i det vi kommer inn i salen. Fløytelyden imiterer fugl, på samme måte som interiøret imiterer en salong. Det billige, kunstige og loslitte understrekes. Kvinnens fuglefløyte får etter hvert svar. Det står noen utenfor døra som vil inn. Det er mannen. Han kommer inn med favnen full av julepakker. Vi får scenen fra Henrik Ibsens Et dukkehjem der det er Thorvald, og ikke Nora, som er lerkefugl, ekorn og spillefugl som har satt penger over styr. Det er litt uklart hva denne overskrivningen av Ibsen vil. På grunn av at kjønnsrollene er så annerledes enn de var på Ibsens tid, virker ikke dette hverken provoserende eller revolusjonerende. Det er det nok ikke heller ment at det skal være, den viser heller til en noe tom og meningsløs runddans.
Stivt og hardt
Spillet er stivt og utenpå. De to menneskene er som to mekaniske dukker i dette slitne hjemmet. De snakker ikke, de roper til hverandre. Her er det ikke snev av varme og mykhet. Denne spillemåten står i en slags barnlig opposisjon til måten Jon Fosses stykker ofte spilles på der det kan dveles lenge og vel ved pauser og replikkveksling. Referanser til Fosse finnes det flere av, de framstår her som parodier. Hos Fosse har menneskene dybde og indre liv, det har ikke menneskene i Stensruds farse. Her er de bare overflatiske sjablonger. Det er replikkvekslinger, men mannen og kvinnen snakker egentlig ikke sammen.
Stilen kan virke som et lån fra Elfride Jelinek. Men hos Jelinek finnes, i tillegg til dyp tragedie, også humor – beksvart humor. Humor finnes også hos Fosse, her er den ofte tragikomisk og lun. Stensruds oppsetning er antimorsom. De to dukkemenneskene roper og roper. De løper og løper. Vitsene er flåsete og banale: «Bank, bank – det er fra Norges Bank». Blødmene bidrar til å gjøre forestillinga tung og flat.
Et lukket og låst helvete
Til slutt vil Thorvald gå. Men han kommer seg ikke ut, dette er en farse fra helvete. Han er innelåst sammen med Nora. De to blir sittende å puste og pese i sofaen i stykkets virkelighet. Gjennom pustingen og pesingen til de to desillusjonerte figurene hører vi lydene utenfra – det er lyden fra saksofonen til en gatemusikant. Antakelig en som kommet hit fra et annet land. Ja, noen kommer til å komme – hele tiden.
Oppsetninga insisterer på aggressivt overflatespill. Vi tar det samfunnsrefsende poenget ganske raskt, men den todimensjonale spillestilen fungerer dårlig i scenerommet. Forestillinga kommer ikke av flekken, selv om den er aldri så fysisk.
Ja takk til ny dramatikk!
Det er et godt grep å presentere ny norsk dramatikk under festivalen. Ny scenetekst blir synliggjort og kan ses i forhold til internasjonal scenekunst som gjester festivalen. Fredrik Høyers Grønlandssutraen fungerer godt både som scenetekst og forestilling. Arne Lygre er godt etablert som dramatiker. Som hus-dramatiker ved Nationaltheatret er det naturlig at hans seneste stykke blir presentert under årets festival. Stykket hans har høy kvalitet, og det er spennende forfatterskap å følge. Selv om Sara Li Stensruds stykke og oppsetning kanskje ikke nådde helt til topps denne gang, er det allikevel svært positivt at nye dramatikere kommer til.
Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2016
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 